Randi Johnsen

Alder: 65
  RSS

Om Randi

Jeg er gift, har en voksen sønn og svigerdatter. Har undervist i 27 år i etikk, kommunikasjon og omsorgsteori ved en høyskole. Katolikk, interessert i samfunnsspørsmål, inkludert religiøs tros betydning i et sekularisert samfunn. Har vært på dette forumet en stund, og det har tidvis vært svært interessante debatter. Men jeg har også hatt en følelse av å være på en fremmed planet, særlig i forhold til noen av de teologiske debattene som er her. Og det er jo i seg selv spennende og utfordrende at man kan føle seg mere fremmed blant medkristne enn blant dem som definerer seg som ikke troende.

Følgere

Rettssaken mot Breivik og vitnene

Publisert over 7 år siden

I dag vitner Raymond Johansen i rettssaken mot Breivik. Han skal "opplyse" retten om Aps innvandringspolitikk. Retten har tidligere tatt et standpunkt om at sakkyndige vitner kan kringkastes dersom de syns dette er ok selv. Mon tro om det er Johansens uvilje mot å bli kringkastet som gjør at hans vitneprov ikke blir sendt direkte på TV? Eller blir han kanskje ikke regnet som sakkyndig på området? Ikke skjønner jeg hvorfor retten trenger å opplyses om Aps innvandringspolitikk. Den skulle da være godt kjent fra før for absolutt alle impliserte parter. Denne rettssaken er merkelig sett ut fra mitt ståsted. Det virker som om man forsøker å fylle tiden etter alle innkalte vitner som har trukket seg, som aldri skjønte hvorfor de i utgangspunktet var innkalt av et forsvar som har hatt en voldsom "bred" tilnærming til hva som kan belyse Breiviks tilregnelighet. Det burde være unødvendig å gjøre det ytterligere kostbart (da tenker jeg på økonomiske utlegg)med all denne tidsbruken på vitner som det er uforståelig at er innkalt. Breivik har allerede kostet det norske samfunnet milliarder av kroner i tillegg til de menneskelige lidelsene. Nå bør det være nok med "unødvendig ressursbruk". Nå bør snart de psykiatriske sakkyndige få si sitt, og la oss bli ferdige med saken!

Gå til innlegget

Empatibegrepet

Publisert over 7 år siden

I rettssaken mot Breivik var filosofen Øverenget innkalt av forsvaret som sakkyndig vitne. Dette sakkyndige vitnet hadde etter mitt skjønn et svært relevant "foredrag" om den moralfilosofiske betydningen av begreper som autonomi, ansvarlighet og tilregnelighet ,begreper som har en  innbyrdes avhengighet av hverandre. Han er det første vitnet som kan sies å ha berørt direkte det som er kjernen i det denne rettssaken dreier seg om, var/er Breivik tilregnelig eller ikke? Kan han sies å være ansvarlig (tilregnes ansvar)? Og han argumenterte ut fra et moralfilosofisk perspektiv, et perspektiv som er kilde for vår oppfattelse av rett og galt. Han har jo som kjent vært en av dem som har kritisert den første psykiatrierklæringen ut fra en sterk uenighet mht. å sykdomsforklare ekstreme, politiske ideologier som f.eks. den Breivik forfekter. Han ytret også i retten idag en kritikk mot at de to første rettpsykiaterne ikke hadde gjort sine observasjoner uavhengig nok av hverandre slik det er nødvendig når man skal fortolke psykologiske fenomener som ikke er direkte observerbare. Andre fenomener som kan observeres, kan si noe om dem ved at obsevatøren fortolker. Og forutsetningen for å tolke mest mulig riktig , er kunnskap om det "feltet" man observerer. Her brukte han en åre i vannet som kan se "brukket" ut, som eksempel. Og han presiserte også hvor viktig det var i en slik vitenskapelig tilnærming, at FLERE observatører kan "se"de samme fenomener i sin tolkning.

At rettspsykiaterne Huseby og Sørheim ikke har vektlagt Breiviks politiske ekstremisme , at de så og si ikke har hatt særlig kunnskap om den og selv har sagt at kunnskapen om denne lå utenfor deres mandat, er vel det som menigmann sammen med Øverenget reagerer sterkest på. Men Huseby stilte imidlertid Øverenget noen spørsmål om rasjonalitet og fri vilje som var helt sentrale i forhold til tilregnelighetsvurderingen. Huseby ville vite om filosofen Øverenget hadde kunnskaper om hvorvidt et menneske som tenker rasjonelt, altså har sin rasjonalitet i behold, likevel kunne handle "ufritt"? Dette medga Øverenget at sikkert kunne være tilfelle, men at dette ikke var hans kunnskapsfelt.

Men en ting er hvorvidt Breivik var/er tilregnelig. Det er likevel mange som undrer seg over "hva det er i veien" med dette mennesket som har drept alle disse ungdommene og kan sitte der i rettssalen og virke uberørt av dette faktum, men begynne å gråte ved tanke på sin egen lidelse. Som f. eks. i de første rettsdager da Breivik ble synlig berørt og på gråten da det var snakk om alt han selv hadde måttet gjennomgå forut for denne "aksjonen". I forhold til denne undringen mener jeg begrepet empati, men også begrepet sympati , og forståelsen av hva som ligger i disse, er sentralt.

 Hvordan empatibegrepet og sympatibegrepet som er to forskjellige begrep, dvs. har ulikt innhold slik jeg oppfatter det, blir oppfattet både av lek og lærd, er altså ulikt min egen oppfatning. Det er godt mulig at disse begrep har skiftet innhold siden jeg lærte om dem. Imidlertid mener jeg min egen forståelse (den er hentet fra forskningsbasert litteratur omkring temaet) er en bedre forklaring av begrepenes betydning enn den som brukes av de fleste aktørene i Breivik- rettssaken, slik jeg oppfatter det. Det virker på meg som at de fleste legger til grunn at dersom en person har empati, så vil han ha medlidenhet med andre og helst unngå å gjøre dem noe ondt. Slik brukes vel empatibegrepet i manges dagligtale. Man sier særlig at en person synes å mangle empati når man mener at en person ikke synes å ha særlig medfølelse med andre mennesker og deres lidelser. Man snakker faktisk også om empatisvikt når profesjonelle omsorgsutøvere viser liten medfølelse med pasienter eller klienter.  I forhold til dagens vitne argumenterte han for at man hadde sett at mennesker kunne ha empati med f.eks. kone og barn, mens de samtidig  ikke hadde det med f.eks. politiske fiender.  For mange er begrepet empati tydeligvis synonymt med begrepet sympati. Jeg vil her redegjøre for hvordan jeg forstår disse begrepene.

Slik jeg har lært angående innholdet i begrepet empati, så er det et menneskes evner til å forstå en annens sinnstilstand eller føleser, og å være seg bevisst at dette er den andre personens "eiendom", ikke ens egen. Denne evnen mener man delvis er medfødt, men selvfølgelig også avhengig av erfaringer og bevissthet om eget følelsesliv. Til en viss grad er uttrykket "på seg selv kjenner man andre", et uttrykk for hva som ligger i begrepet empati.

Det er faktisk mye som tyder på at dem som blir erklært som sosiopater, har en gjennomsnittlig BEDRE evne enn andre mennesker til denne innlevelsen (forståelsen), men bruker den i egne selviske målsettinger, altså at de ser på andre mennesker kun som midler til å nå egne mål. En slik bruk av sin empatievne ga vel Breivik uttrykk for da han i retten forklarte at han hadde ropt høyt til dem som svømte for livet for å demoralisere dem.

Det er kjent at  "grupper" av mennesker kan mangle evne til empati i så stor grad at de blir  "sosialt handikappede", slik som f.eks. de med Asperger syndrom.

I retten idag har Øverenget hevdet at empati er en evne man så og si kan slå av og på i forhold til sine medmennesker.

Finnes det andre forklaringer på hva som skjer eller hva en terrorist som Breivik kan mangle av menneskelige evner enn mangel på empati? Jeg mener det. For meg er empati en rent kognitiv evne som mennesker besitter i større eller mindre grad, sannsynligvis avhengig av hvor god "kontakten" med eget følelsesliv er, og refleksjoner over hva sinnstilstander og følelser har av betydning i eget liv. Derimot er sympatibegrepet helt sentralt som en påfølgende følelsestilstand hos en selv når en blir bevisst andre menneskers vanskelige situasjon ved egen empati med dem. I mine øyne er det denne mangelen på sympati (følelse) det som mangler ved mennesker som med kaldt blod kan drepe uskyldige på den mest bestialske måte.

Et annet ord for denne sympatifølelsen, er medfølelse. Det ligger altså i ordet at man "føler med" den man har brukt sine empatiske evner henimot slik at man har fått  forståelse for den andres lidelse. Empatiske evner (forståelsen)er forutsetningen for at  man føler med (har medfølelse med den andre), men empatisk forståelse bevirker ikke alltid at den som forstår en annens lidelser vil være medfølende til disse. Det er gjerne på dette punktet sosiopaten avviker fra det moralsk modne mennesket. Sosiopater synes faktisk å mangle denne evnen til å la seg berøre av andres lidelse for den andres skyld,og å la seg berøre på en slik måte at en ønsker å hjelpe den ANDRE i hans lidelse.

 Sosiopater  berøres derimot ikke rent sjeldent av det som kan sies å være sentimentalitet, dvs. ens egne såre følelser som kan vekkes ved å "forstå" andres lidelse. Mao. man er selvsentrert og "ser bort" fra den andres lidelse og konsenterer seg om hva innsikten i den andres lidelse  kan bety for en selv. Her vil jeg minne om Breiviks kommentar etter å ha hørt på mange vitnemål av terrorofrene fra Utøya. Han var opptatt av at alle deres vitneprov gjorde ham selv nesten mentalt syk!!

Dette fenomenet har vi alle sett når en hel verden sørger og gråter ved f.eks. prinsesse Dianas død som de færreste av oss fikk møte. Gråten og sorgen kan likesågodt være et uttrykk for de sørgendes sentimentalitet, at hennes tragiske skjebne vekket til livet sørgelige erfaringer i eget liv. Og da blir det faktisk forståelig på en helt annen måte at noen av nazistenes verste bødler med grove forbrytelser mot menneskeheten på sin CV (samvittighet blir i denne sammenheng et meningsløst ord å bruke) , kunne være såkalt "forbilledlige foreldre og ektemenn". De manglet sannsynligvis medfølelse med andre, men var desto mere sentimentale, noe deres nærmeste som ikke uvanlig blir ansett som "forlengelsen" av en selv hos slike mennesker, mistolket som ekte omsorg.

Medlidenheten med andre menneskers lidelse, kommer fra den moralske utviklingen av personligheten. Hvordan denne foregår i menneskers liv, er det skrevet lange avhandlinger om. Alt fra Platon til noe nyere teorier av f.eks Kolberg og Gilligan og mange, mange flere. Forskjellen på de to sistnevnte er hvor stor betydning de tillegger den kulturen en person vokser opp i om personen blir moralsk moden i psykologisk forstand eller ikke.

 

Gå til innlegget

Feildiagnostisering av brystkreft

Publisert rundt 8 år siden

En voldsom belastning å lese om hvor mange som feildiagnostiseres etter selv å ha vært gjennom en ganske så traumatisk behandling.

Gårdagens VG kunne melde at en ny, stor studie viser at det hvert år feildiagnostiseres brystkreft hos 800 kvinner. Og det er kvinner som får en slik diagnose etter mammografiscreening som får diagnosen helt unødvendig. Av et årlig antall på 1300 kvinner som diagnostiseres med brystkreft etter slik screening, får altså 800 en helt unødvendig kreftdiagnose. Alt i følge lege og statistiker Per-Henrik Zahl ved Folkehelseinstituttet, som sammen med overlege Jan Mæhlen ved Oslo universitetssykehus har analysert 14 år med mammografiscreening i Norge.

Dette er det ganske belastende å lese om for oss som har fått denne kreftdiagnosen etter en slik mammografiscreening. Og som har vært igjennom en ganske så traumatisk behandling som ihvertfall jeg merker de negative virkningene av, selv nå flere år etter at jeg fikk den. To operasjoner var egentlig for ingenting å regne bortsett fra de synlige merkene jeg fikk på kroppen min. Verre var det med cellegiftkurene som jeg ble voldsomt syk av, og som jeg har senvirkninger av fremdeles og antagelig må leve med resten av livet. Strålebehandlingen var heller ikke lett, hverken mens den pågikk eller i ettertid, med de stråleskader jeg heretter bare må leve med. Og i tillegg kommer en medikamentell hormonbehandling i fem år, som heller ikke den er uten bivirkninger.

Nå mener jeg det er på sin plass at ansvarlige helsemyndigheter kommer på banen og gir oss kvinner en avklaring på hvorvidt oppslaget i VG er kjent for dem og hvilke kommentarer de i så fall har.

Gå til innlegget

Det økte omfanget av andre kulturer enn den tradisjonelt norske, påvirker også kulturen i vårt land, og ikke minst hvilke holdninger folk har til ulike etiske dilemma som alltid vil være tilstede i ethvert samfunn enten man er seg det bevisst eller ei.

Ett slikt dilemma er vårt samfunns holdninger til abort og dermed også til den gjeldende abortlov. For tiden pågår det jo en intens debatt om hvorvidt fastleger (altså med økonomisk støtte fra det offentlige) skal ha rett til å praktisere som det, samtidig som de ikke vil henvise kvinner til abortklinikker. Mitt anliggende er ikke å tale deres sak i dette innlegget, skjønt jeg også stusser veldig på nåværende regjerings voldsomme iver etter å dirigere yrkesutøvelsen til legene.

Nei mitt anliggende er å fokusere på at vi aldri mere må komme i den situasjonen at kvinner ikke selv bestemmer over dette moralske valget i hennes liv som abort er, fordi det er henne som helt konkret må leve med alle konsekvensene av sine valg, også i religiøs forstand faktisk.

Man kan ane konturer av en samfunnsmessig mere restriktiv holdning i abortspørsmålet, både blant religiøse, men også blant etisk bevisste ikke religiøse. Men jeg mener det er en blindvei dersom noen av denne grunn ser for seg ulike skjønnsnemder igjen innført som skal avgjøre hvorvidt kvinnen kan få tillatelse til abort eller ikke.

I en helt konkret situasjon må det være den aktuelle kvinnen som avgjør sitt valg. Selvfølgelig kan dette innbære og gjør vel vanligvis det,  en rådsslaging med barnefaren. I noen få situasjoner vil det også være naturlig at kvinnens (den svært unge jentas) foreldre er med.

At denne etiske problemstillinga også er et samfunnsspørsmål som vi må ta stilling til også kollektivt, innebærer at dette dilemma må drøftes på nytt og på nytt. Der er legegruppen hjertelig velkommen til å delta med sitt syn, slik jeg mener politisk interesserte, kirken, andre trossamfunn, filosofer, forskere,  ja egentlig hvem som helst er velkommen med sitt bidrag i en slik debatt.

Etter at vår nåværende abortlov ble innført, kan man vel hevde at kunnskapen om fosteret og dets utvikling i sin mors mave har økt betraktelig (om det enda er relevant å bruke begrepet mor om den som bærer barnet under sitt bryst slik norsk lovgivning enn så lenge viser til).

Per idag fins det absolutt ingen grunn til sett ut fra fosterets perspektiv, å frata fosteret alle menneskeretter før den 12 svangerskapsuke, for så å gi det gradvis økende rettigheter henimot fødsel. Denne grensen vet vi er svært kunstig og er satt der av helt andre grunner enn at vi ikke vet at fosteret i grunnen er et lite menneskebarn helt fra starten av.

 Og her har jeg kommet frem til det mest vesentlige ved mitt innlegg. Denne bevisstheten må inn i vår abortlovgiving. Det ER situasjoner der abort er en akseptabel løsning. Denne avgjørelsen må alltid være opp til den aktuelle kvinnen å ta uten at det skal hefte noen straffereaksjoner mot henne uansett hvilket valg hun tar. Men at abort faktisk er å ta livet av et lite menneskebarn, bør inn i abortloven og presiseres der. Det vil bidra til en helt nødvendig bevissthet omkring dette dilemmaet, både for den enkelte og for samfunnet som helhet.

Gå til innlegget

Det som etter mitt skjønn begynner å likne på en farse, skjønt denne farsen har potensiale i seg til dypt å krenke mange mennesker, tydeliggjør at vi ikke evner å skille mellom politikk, kristent trosgrunnlag (kirkens lære) og personlige tolkninger av hva Gud tenker og mener og hvilke dommer og straffer Gud iverksetter. Med "vi" mener jeg medlemmer av politiske partier, journalister og frikirkelige religiøse blant andre. Hva i all verden får ellers oppegående journalister til å spørre Knut Arild Hareide hva han mener om Haakonsens  forkynnelse av Guds dom over Norge synliggjort ved massakren på Utøa? Og hva i all verden får Hareide til å svare på spørsmålet og unngå å henvise evt, til preses i DNK, eller til en biskop i Den katolske kirke?? Eller forsåvidt til talsmenn for den brede floraen av kristne dissentersamfunn som måtte ha medlemmer i KRF. For det er vitterlig ei teologisk utgreiing Haakonsen har kommet med i sitt foredrag, det blir således et teologisk spørsmål hva man skal mene om denne utgreiingen hans.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere