Jens Brun-Pedersen

Alder: 65
  RSS

Om Jens

Følgere

Frykten for det sekulære

Publisert over 5 år siden

"Og de som våger å heve likebehandlingens fane i livssyns-Norge møter massive beskyldninger om å ville utrydde og fjerne vår kristne kulturarv."

Det er interessant at flere samtidig setter frihetsbegrepet i sammenheng med spørsmålet om jødeparagrafen mens vi feirer Grunnlovens 200-års jubileum. Professor Bernt Oftestad fastslår at jødeparagrafen er borte, men at Norge aldri har kommet til rette med dissenterne (Vårt Land, 9.9.). Dagen før hadde professor Marius Timmann Mjaaland mange interessante observasjoner når han antyder at idealet om en ikke-religiøs stat gjør at frykten for religion blir større (Aftenposten 8.9, referert i Vårt Land dagen etter). Det er ikke vanskelig å hevde det motsatte av det Mjaaland vektlegger. Fremdeles er den norske staten nært knyttet til religion kanskje nettopp på grunn av frykten for det sekulære.

I diskusjonen om dissentere, frihet, identitet og dialog mener vi det kan være fruktbart å se på hva slags signaler Norge sender gjennom den siste revideringen av Grunnloven. Der er det evangelisk-lutherske trossamfunnet blitt utnevnt til Norges Folkekirke (§16). I den reviderte Grunnloven står det også at «Verdigrundlaget forbliver vor kristne og humanistiske Arv» (§2) Som den kristne menneskerettseksperten Tore Lindholm har påpekt: «Medborgere som ikke tilhører kristen eller humanistisk tradisjon (…) bør i vår Grunnlov verken frakjennes likeverd på grunnlag av egen identitet eller påtvinges lojalitet til en kristne og humanistisk arv. De skal ikke være ekskludert fra det «vi» som kommer til uttrykk i vår Grunnlovs nye verdiparagraf». Grunnloven fastslår også at Kongen alltid skal bekjenne seg den kristne tro.

Fremdeles er ansvaret for gravferdsforvaltningen i Norge (med unntak av tre-fire kommuner) tillagt kirkelige fellesråd. I fengsler, på sykehus og i militæret er det fremdeles stort sett prester som driver med livssynsbetjening. I skolene tillates fremdeles kristen religionsutøvelse i skoletida og fellesskapets representanter samler seg i kirker når sorg- og minnemarkeringer etter hendelser som har rammet hele livssynsmangfoldet. I felleseiet NRK er det kun kristne som har det privilegium å kunne forkynne sitt budskap til faste tider.

Med andre ord ser det ut til at vi har langt fram til at kommunale og statlige fellesinstitusjoner i Norge blir sekulære. Frykten for de kristnes reaksjoner hvis deres privilegier og særstilling reduseres, er stor blant politikere. Og de som våger å heve likebehandlingens fane i livssyns-Norge møter massive beskyldninger om å ville utrydde og fjerne vår kristne kulturarv.

Om «jødeparagrafen» er et tilbakelagt stadium i Norge er et godt og viktig spørsmål. Det spørs om ikke kristne har vel så mye ansvar for den trege utviklingen av en mer inkluderende stat. Så sent som i 1956 stemte et samlet KrF i mot da Stortinget endelig kvittet seg med «jesuittparagrafen.»

Vår nyreviderte Grunnlov og den kristne «flertallspraksisen» i våre fellesinstitusjoner er et tegn på at vi fremdeles har et stykke igjen før vi endelig har kvittet oss med «vi-og-dem»-holdningen i offentlig forvaltning. Vi mener at en verdiparagraf som er basert på demokrati, rettsstat og menneskerettigheter – uten å knytte dem til spesifikke livssyn, er det som er best egnet for felles identitet til en stats verdigrunnlag. Ikke minst fordi menneskerettighetene skal sikre et hvert individs religionsfrihet. Vi vil  hevde at en sekulær, offentlig forvaltning er en bedre garanti for å sikre likeverd og felles identitet i et mangfold enn en stat som knytter seg nært til ett livssyn - av mange.

Kristin Mile,

generalsekretær

Human-Etisk Forbund

(Innlegget stod på trykk i papirutgaven av Vårt Land, torsdag 11. september 2014)

 

Gå til innlegget

Foreldrerett – og barns religionsfrihet

Publisert rundt 6 år siden

Barn er, som kjent, født uten livssynstilhørighet. De fortjener å være i stand til å kunne foreta et selvstendig livssynsvalg når tiden er moden.

Hvis man unnlater å overføre sin kristne tro, er det et svik mot barna, sier leder av Acta, Espen Andreas Hasle til Vårt Land (21. januar) Kan det være motsatt?

Foreldre har i følge foreldreretten en rett til å påvirke sine barn livssynsmessig. Rett, men ikke plikt. Det er også tillatt å utvise respekt for barns autonomi vedrørende livssynsvalg ved ikke å påvirke aktivt.

At også flere religiøse foreldre ser ut til å være tilbakeholdne med å påvirke barna på livssynsområdet, blir presentert som noe negativt i reportasjen. Mange av oss ser snarere det som et uttrykk for økt respekt for barns integritet og selvstendighet og er glade for denne utviklingen. Vi kan nok likevel være enige om at en slik tilbakeholdenhet er krevende for oss voksne som har funnet vår hylle her i verden. 

Verdier. Det som absolutt er viktig at vi foreldre gjør overfor våre barn, er å påvirke dem verdimessig. Vi bør lære dem om riktig og galt, om gjensidighet, medmenneskelighet, ærlighet, om solidaritet osv. 

Samtidig er det mulig å overlate til dem selv i moden alder, å finne ut av hvilken religion eller gud som er eller blir sannheten for dem. Kanskje de til og med finner ut at tilhørighet til en spesifikk religion ikke er en forutsetning for å være et godt menneske eller ha et meningsfullt liv?

I strid? Barnekonvensjonens artikkel 14 lyder: «Barnet har rett til tanke-, samvittighets- og religionsfrihet. Staten skal respektere foreldrenes retter og plikter til å opplyse barnet som sine rettigheter i slike spørsmål.»

Mange vil kanskje mene at denne artikkelen kan tolkes å stå i motstrid til foreldreretten. Det er uansett en tanke verdt hvorvidt man gir et barn full religionsfrihet dersom man fra tidlig alder av innprenter og insisterer på én sannhet på dette følsomme området.

Barn er, som kjent, født uten livssynstilhørighet. De fortjener å være i stand til å kunne foreta et selvstendig livssynsvalg når tiden er moden. Det har med respekt for barna – og respekt for reell religionsfrihet å gjøre.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 23. JANUAR 2014

Gå til innlegget

Snedig om nøytralitet

Publisert rundt 6 år siden

Sjefredaktør Helge Simonnes' årsoppsummering «Nøytralitetens år» er snedig skrevet.

Simonnes avlegger i «Nøytralitetens år» (Vårt Land 31.12.) Human-Etisk Forbund (HEF) visitter i samme åndedrag som han nevner livssynsnøytralitet og verdigrunnlag. Underforstått, livssynsnøytralitet kan også innebære verdinøytralitet, en kjent og kjær misforståelse i denne avisens spalter.

Når han også nevner at Human-Etisk Forbund hevder at organisasjonen ikke er fiendtlig innstilt til religion, men er åpen på at den vil fjerne alt fra det offentlige rom som smaker av at kristen tanke har en forrang, tvinger han også fram en presisering som burde være unødvendig. Er det tankeforbud vi ønsker?

Vi skiller. Jeg tror Simonnes vet utmerket godt at det er konkrete privilegier og forskjellsbehandling i offentlige fellesinstitusjoner vi er opptatt av å fjerne, ikke tanker. Heldigvis er likeverd i denne sammenhengen for mange også et resultat av kristen tanke.

Når noen skriver om fjerning av religion i det offentlige rom, forstås det av mange som fra offentligheten. Jeg håper derfor sjefredaktøren har fått med seg at vi i debatter forsøker å skille mellom samfunn og stat, mellom et yrende, fritt religiøst liv på gater, torg og i menigheter - og offentlige fellesinstitusjoner. Så igjen, når vi argumenterer for livssynsmessig tilbakeholdenhet i offentlige fellesinstitusjoner, så betyr det ikke noen som helst begrensninger i verken tankeliv eller i samfunnsliv for øvrig.

Retorisk. Verdigrunnlaget til en nasjon er lett å fjerne, men hva skal det erstattes med, spør Simmones retorisk. Har noen argumentert for å fjerne verdigrunnlaget for Norge? Hvorfor skulle noen ønske å fjerne verdiparagrafen i Grunnloven som nevner rettsstat, demokrati og menneskerettigheter? Noe helt annet er diskusjonen om hvor klokt det er i Grunnloven å antyde en livssynsrelatert eiendomsrett til disse juvelene i et sivilisert samfunn. Som den kristne menneskerettseksperten Tore Lindholm har hevdet: «Dersom vi i Grunnloven, politikkens og rettens grunnstatutt, påberoper oss ‘vår kristne og humanistiske arv’ så knesetter vi jo nettopp ikke noe felles verdigrunnlag som har eller kan få velbegrunnet, stabilt oppslutning i det moderne norske samfunn.»

Skal samfunnet endres bare fordi 80.000 medlemmer i Human-Etisk Forbund ønsker det, spør sjefredaktøren videre. Selvsagt ikke. Kun dersom ønskene innebærer menneskerettslige prinsipper som er tilpasset et moderne demokrati preget av mangfold. Aktiv medvirkning fra fellesskolen til deltakelse i religiøse handlinger i skoletiden, er ikke et spørsmål om følelser verken hos foreldre eller lærere. Det dreier seg om hvordan en fellesskole skal forholde seg til verdier som likebehandling og være en samlende kunnskapsinstitusjon for en mangfoldig elevflokk.

Antikvarisk. Oppsummert håper jeg ikke Simonnes er falt tilbake til det antikvariske synet at individer eller samfunn ikke kan ha verdier uten å tilhøre et bestemt livssyn. Livssynsnøytralitet i statlige og kommunale institusjoner innebærer ikke fravær av verdier, men en vektlegging av fellesverdier på tvers av livssynsforskjeller.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 4.1.2014

Gå til innlegget

Angst for berøring

Publisert over 6 år siden

Når er Human-Etisk Forbund mot noe? Når forbundet er for noe annet. Det blir selvsagt underkommunisert når mytene om humanistenes negativitet skal bekreftes. Men motstand kan inneholde konstruktivitet.

Når politisk redaktør i Dagbladet, Marie Simonsen i Vårt Land sist lørdag bruker Den norske kirke som eksempel på noe HEF er i mot, er vi åpenbart ikke gode nok i kommunikasjonen vår.

At en anerkjent kommentator ikke har fått med seg at vi er i mot statskirkeordningen fordi vi ønsker både frihet og selvstendighet for Den norske kirke, er nedslående. At vi samtidig også kan komme med kritikk av det samme trossamfunnet fordi homofilesamboerenormaltikkekan få jobb som prester der, trodde vi også ville gå på kontoen for noe positivt, nemlig likeverd og likebehandling.

Simonsen har selvsagt rett i at det er påfallende at vi har så få støttespillere i den offentlige debatten. Dagbladets rolle burde være å utfordre de intellektuelles berøringsangst over for HEFs hjertesaker. Hvor var de intellektuelle i debatten om skillet mellom stat og kirke? Hvorfor fikk vi aldri en Victor Hugo i denne striden? Den eneste forfatteren som engasjerte seg var Edvard Hoem som ønsket en bevaring av statskirkeordningen. Når protesterte de intellektuelle mot grunnlovsparagrafen som krevde kirkemedlemskap i halvparten av enhver regjering? Frikirkeledere og Human-Etisk Forbund var negative og i mot paragrafen.

Når vi etterlyser livssynsbetjening også for andre enn kristne i fengsler, på sykehus og i forsvaret, oppfattes også dette ofte som et krav om at prestene skal ut på disse stedene. Da er det ikke overraskende at det raskt kan tegne seg et negativt bilde av en organisasjon. Jeg har en mistanke om at noen gjerne vil at vi skal framstå som noen som vil fengsels-, felt- og sykehusprester til livs.

En kjent NRK-journalist ga nylig muslimene i Norge æren for at kristendomsfaget KRL ble dømt i menneskerettsorganer både i Genève og Strasbourg. At det var Human-Etisk Forbund med ti foreldrepar som frontet en ti års rettsprosess, er ikke oppfattet av sentrale medieaktører. Nederlaget for Norge i europadomstolen ble ikke en gang en nyhetsnotis i VG.

De fleste norske intellektuelles passivitet over for de utfordringene som det økende mangfoldet gir det norske samfunnet på livssynsområdet, er påfallende. Desto mer gledelig er den støtten og det nære forholdet HEF har til menneskerettsmiljøet i Norge. En kristen menneskerettsekspert som støttet forbundet i den lange KRL-prosessen, sa det slik: ”Hadde vi ikke hatt Human-Etisk Forbund, måtte vi ha funnet det opp.”

Min påstand er at HEFs utfordring ikke er at vi er negative, men at forbundet som regel er tidlig ute med å påpeke noe som bør endres. Det kostet ikke lite da vi forsiktig kritiserte regjeringen for å legge minnemarkeringer til Den norske kirke etter terroren i 2011. Ateisten og forfatter Anne Holt slo hardt tilbake og kommentator Marie Simonsen synes det var i sin skjønneste orden at Den norske kirke representerte oss alle. Hva skjer to år etter? Et utvalg ledet av presten Sturla Stålsett - med et flertall av religiøse medlemmer, påpeker det samme, nemlig at offentlige myndigheter må påse at hele mangfoldet inkluderes ved nasjonale minnemarkeringer:  ”Ansvaret bør ikke delegeres til ulike tros- og livssynssamfunn, heller ikke Den norske kirke”.

Stålsett-utvalget etterlyser likeverd og likebehandling på områder HEF har pekt på i årevis. ”Negativiteten” har bidratt til konstruktivitet. Endelig er det nå nærmest blitt en tverrpolitisk erkjennelse av behovet for livssynsåpne seremonirom i forbindelse med gravferder.

Prisen HEF betaler for sitt tempo og utålmodighet, er stempelet negativ. Det må 81 000 medlemmer leve med. De fleste humanister oppfatter krav til likeverd og likebehandling i et mangfoldig samfunnet som utslag av positive og konstruktive verdier.

(En versjon av dette stod på trykk i Vårt Land (papirutgaven) i dag)

Gå til innlegget

14 spørsmål om skolegudstjenester

Publisert over 6 år siden

Til alle som forsvarer ordningen med gudstjenester i skoletida, ikke minst Utdanningsminister Kristin Halvorsen, hennes etterfølger og Utdanningsdirektoratet:

 1. Er det naturlig at en kunnskapsinstitusjon som er for alle - i et land som preges av et økende mangfold, bidrar til at elever deltar i religiøse handlinger i et utvalgt trossamfunn?

2. Hvordan rimer det med gjensidighetsprinsippet (den gylne regel) at en skole tilbyr religiøs praksis i skoletiden til kristne elever, mens alle andre må bruke fritiden sin til slikt?

3. Hvordan kan en rettferdiggjøre en slik praksis med en skole som har likeverd og likebehandling som en norm og verdi?

4. Hva er logikken i at skolemyndighetene har nedlagt forbud mot forkynnelse i RLE-undervisningen, mens det er tillatt i øvrig skoletid?

5. Kan deltakelse i religiøse handlinger i skoletiden være i strid med menneskerettighetenes intensjoner når en dom fra den europeiske menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg fastslår at ”obligatorisk religionsundervisning skal være objektiv, kritisk og pluralistisk”? (2007)

6. Noen rettferdiggjør skolegudstjenester med at et flertall av elevene/Norges befolkning er kristne. Dersom ikke religiøse aktiviteter skilles fra kunnskapsformidling på et prinsipielt grunnlag, hva kan det føre til den dagen et flertall av elevene eller befolkningen ikke er kristne?

7. Kan vi være enige om at elever som blir igjen på skolen når et flertall går til kirken, kan føle seg stigmatisert?

8. Skolegudstjenester fører ofte til et gruppepress blant elevene – om deltakelse eller ikke. Er det riktig at en offentlig fellesskole bidrar til en splittelse av elevflokken i forkant av høytider?

9. Er det riktig av en fellesskole å bidra til at noen foreldre, elever og lærere må eksponere sitt ikke-evangelisk-lutherske livssyn ved å melde om fritak?

10. De fleste er enige om at livssynstilhørighet er mer privat og følsomt enn partitilhørighet. Hva er da grunnen til at en skole kan sende elever til gudstjenester på faste tider av året mens det er utenkelig at man skulle sende dem til møter i et utvalgt parti i skoletiden?

11. Hvorfor utfordrer ikke Den norske kirke foreldre som er medlemmer, til å sende sine barn til kirken i fritiden – nå som kirken årlig får godt over 200 millioner kroner (og kan få 300 millioner neste år) til trosopplæring av sine menighetsbarn? Er ikke denne finansieringen fra myndighetene et godt nok grunnlag for at de kristne selv skal sørge for at den kristne arven og kristendommens plass kan bli ivaretatt i det norske samfunnet?

12. Hvis spørsmålet om skolegudstjenester har å gjøre med bevaring og respekt for den kristne kulturarven, hvorfor er det ikke tilstrekkelig at arven og tradisjonene blir drøftet på kritisk vis i flere skolefag, som i norsk-, historie-, musikk-, samfunns- og i religionsfaget?

13. Hva kan grunnen være til at det ville vært helt utenkelig at fellesskoler i siviliserte land som USA og Frankrike aktivt bidro til at elevene skulle delta i religiøse handlinger i et utvalgt trossamfunn?

14. Er det uvesentlig i denne diskusjonen at "Barneombodet har i den seinare tida motteke mange meldingar frå urolege foreldre som fortel om at Den norske kyrkja har ein altfor stor plass i skulekvardagen til barna”?

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Visjon Norge som «Guds forrådshus»?
av
Cecilie Erland
17 dager siden / 1998 visninger
Tilbake til humanismen
av
Hans Anton Grønskag
6 måneder siden / 1744 visninger
Å bli forma til eit kristent liv
av
Hallvard Jørgensen
15 dager siden / 1738 visninger
Lengselen etter det evige hjem
av
Heidi Terese Vangen
8 dager siden / 1073 visninger
Rusreformen som gjør vondt verre
av
Constance Thuv
11 dager siden / 888 visninger
Prestekallet kommer innenfra
av
Maryam Trine Skogen
22 dager siden / 880 visninger
Fleksibel og sliten
av
Merete Thomassen
3 dager siden / 871 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere