Jens Brun-Pedersen

Alder: 65
  RSS

Om Jens

Følgere

Berøringsangst er billig retorikk

Publisert 2 måneder siden

Vi skiller mellom et livssynsåpent samfunn og en livssynsnøytral stat. Ingen av dem betyr at noe skal være verdinøytralt.

'Religiøs berøringsangst» er blitt en del av KrFs valgkampretorikk i år. Tros- og livssynsminister Ropstad og hans kamphaner har benyttet begrepet flittig i det siste. Kutt på budsjettposter i hovedstaden er et utslag av berøringsangst for den kristne religionen, ifølge førstekandidat for KrF til Oslo bystyre, Espen Andreas Hasle (Vårt Land 19.8).


Lavt presisjonsnivå

Begrepet religiøs berøringsangst har omtrent samme presisjonsnivå som da vi hørte fra de samme kretser før forrige valg at K-en (kristendommen) måtte inn i skolen igjen. Som om den noen gang har vårt ute derfra.

Det er åpenbart behov for å minne KrF på at det ruller milliarder inn på tros- og livssynsmangfoldets konti årlig. Norge har altså valgt en aktiv støtte til tros- og livssynsfeltet.

Hvor mange andre land er det som har utnevnt et trossamfunn til å være en Folkekirke for hele landet og sørger for at dette trossamfunnet finnes i alle byer og bygder med et visst antall prester? At dette skulle tyde på en religiøs berøringsangst hos våre politikere er vel så langt unna virkeligheten som det går an å komme.


Lovpålagt tilknytning

I tillegg, i landet der nå et flertall betrakter seg som ikke-troende, finnes det nærmest bare prester i fengsler, sykehus, på universiteter og høyskoler – og med et par unntak, også i forsvaret. Bortsett fra i en håndfull kommuner, er det kirken som forvalter det vi alle må igjennom, gravferder. På statskanalen NRK er det kun kristne som kan glede seg over andakter minst fire ganger i uka i radioen og ofte overføringer av gudstjenester på TV. Kongehuset troner over oss alle med en lovpålagt tilknytning til Den norske kirke. Våre barn sendes på gudstjenester minst 10 ganger i løpet av grunnskolen i skoletida, til det samme kristne trossamfunnet. På skolen blir de i tillegg velsignet med påbudet om at 50 prosent av undervisningen skal dreie seg om den kristne religionen – i et fag som skal dekke alle verdensreligioner, etikk og filosofi. Angst for å berøre tro?

Norges aktive støtte til tros- og livssynsmangfoldet betyr at tros- og livssynsamfunnene må innstille seg på å sørge for at medlemmene har ritualer, seremonier og annen omsorg som de måtte etterspørre. De sekulære, offentlige fellesinstitusjonene har ansvaret for helheten og en velferdsstat som skal omfavne oss alle – på tvers av livssynsforskjeller. De bør være varsomme med å overlate alle velgjerninger til religiøse eller humanistiske livssynssamfunn. Slike samfunn er ikke for alle, og noen vil føle det upassende om tilbud fra religiøse eller ateistiske velgjørere blir de eneste en kan velge. Dette er en av grunnene til at vi deler begrepene og skiller mellom et livssynsåpent samfunn og en livssynsnøytral stat. Ingen av dem betyr at noe skal være verdinøytralt. Det er viktig å understreke, ikke minst overfor KrF-ere som før valg ikke ser ut til å ønske og forstå forskjellen her.


Rause bevilgninger

I det livssynsåpne samfunnet må gjerne trossamfunn bruke sine midler som de ønsker til å sørge for sine medmennesker. Men de kan neppe forvente at staten eller kommunene skal finansiere alle velmente aktiviteter trossamfunn gjerne vil utføre – tatt i betraktning de rause, årlige bevilgningene som vi som er medlemmer der, mottar. Vi er enige i at frivillige virksomheter kan utfylle de offentlige tjenestene. Kirkens bymisjon og Frelsesarmeen gjør mye godt for utsatte mennesker uten å ha en påtrengende misjoneringsagenda. For de som synes det er viktig å ha en tro eller ikke-tro som en dimensjon i sosialt arbeid, må vi nok innstille oss på at det offentlige ikke kan prioritere slikt i all framtid. I slike virksomheter bør vi nok selv ta ansvaret.

Gå til innlegget

Religionsfaget tas ikke på alvor

Publisert 7 måneder siden

Den største utfordringen til religions­faget i skolen, er det ­politiske ­spillet rundt ­faget. Våre politikere har vist at de ikke tar faget særlig ­alvorlig når de har brukt ­faget som forhandlingskort og ­bestemt ­fagets skjebne på bak-rommene.

Skal religionsfaget ha en framtid i Norge, bør første bud være å ta det på alvor, skriver Jens-Brun Pedersen.

For og imot skroting

Vårt Land skal ha ros for å ha satt i gang en debatt om faget. Gode argumenter både for og imot skroting av faget har kommet fram i avisas intervjuserie.

Framtidige historikere vil trolig om noen år fortelle om hvordan vi i Norge ­møtte ­økende mangfold med stor usikkerhet - ikke minst i den offentlige skole­undervisningen om religioner og livssyn. Det er bare litt over ti år siden religions­faget KRL ble dømt menneskerettsstridig i den europeiske menneskerettsdomstolen i Strasbourg (2007). Dommen bygde i stor grad på en omfattende, kritisk evaluering gjort av FNs menneskerettighetskomite i Genève tre år tidligere.

Likevel fortsetter våre ­politikere å famle. Takket være KrF har vi i dag et navn på faget som er en språklig perversjon. Kristendom, religioner, livssyn og etikk (og filosofi) er det som altså gjemmer seg bak KRLE. Egentlig ikke så ulogisk i og med at KrFs valgretorikk i forkant av fagets fødsel, fortalte at kristendommen måtte tilbake i skolen. Som om denne verdensreligionen noen gang har vært ute av norsk skole.

På alvor

Skal religions­faget ha en framtid i Norge, bør første bud være å ta det på alvor. Det bør innebære at andre partier sørger for at KrF ikke lenger får en styrende hånd på ­rattet på dette følsomme området. ­Partiet har ikke bare sørget for at halvparten av faget skal dreie seg om partiets eneste sanne religion, med det resultat at andre religioner og livssyn nærmest blir framstilt som små kuriositeter. I disse dager forsvarer også KrF at femteklassinger på offentlige skoler får utdelt gratis bibler, betalt av det offentlige og utdelt av Den norske kirke. I tillegg til at få partier ser noen prinsipielle ­betenkeligheter med at ­elevene går til gudstjenester i samme trossamfunn i skoletida en til to (noen ganger flere) ganger i året i et skoleløp på ti år.

De som ønsker et religionsfag, bør arbeide for at både KrF og Den norske kirke viser mer tilbakeholdenhet i skolen. Kvalitet i faget må innebære ­respekt for at barnas foreldre kan være like ærlige og ­redelige i sine forskjellige overbevisninger selv om de skulle være gjensidig utelukkende.

Favoriseringen av den ­kristne religionen i skolen blir forsøkt legitimert med kultur­argumenter. Valgkamp­retorikk og debatten rundt faget til­slører et skille vi bør ha mellom et rent religionsfag og et kulturfag. Kristendom har selvsagt hatt - og har fremdeles en ­betydning for vår kultur. Men som flere har vært inne på, det er relevant i flere fag. Samfunns- og språkfag, ­historie og estetiske fag kan neppe unngå å ­inkludere ­drøfting av kristendommens betydning.

Rent kunnskapsfag

Skal vi fortsette å ha et religionsfag i vår offentlige fellesskole, bør det være et rent kunnskapsfag der alle verdensreligioner blir behandlet objektivt, kritisk og pluralistisk, slik menneske­rettighetsorganer krever av obligatoriske fag. KrFs hjerte­sak er allerede tatt hånd om gjennom rause, årlige bevilgninger på flere hundre millioner kroner til trosopplæring av menighetsbarn - ikke minst i Den norske kirke.

Skjer det ikke en bevisst­gjøring i det politiske miljøet om å ta mangfold på alvor i religionsundervisningen, kan argumenter om å gjøre som Frankrike og USA, få grobunn. Der overlater man ­denne ­undervisningen til barne­foreldrenes trossamfunn. Det er neppe noe å hige etter.


Dette innlegget sto først på trykk i Vårt Land.

Gå til innlegget

Ikke automatisk «tilhørige»

Publisert 8 måneder siden

Signalene om et bredt livssynsforlik når en helhetlig lov skal vedtas til våren, lover godt. Vi håper politikerne ikke går tilbake på endringene i Folkeregisterloven som sørget for at Den norske kirke (Dnk) ikke lenger automatisk mottar meldinger om nyfødte og deres foreldre.

Registreringen av udøpte barn har skjedd uten at foreldrene har bedt om det, og uten at det gis noen melding om at registreringen har skjedd. De udøpte, tilhørige barna blir stående oppført i kirkens medlemsregister til de fyller 18 år.

Over 130.000 udøpte barn står registrert som såkalt tilhørige i kirkens medlemsregister. Det er ikke få ganger foreldre har gitt uttrykk for stor irritasjon fordi de finner barna sine oppført som tilhørige Dnk uten at dåp har forekommet. Det blir nok ikke færre reaksjoner framover i takt med det økende antallet kirkemedlemmer som velger ikke å døpe barna sine.

Det er en økende bevissthet rundt barnas personvern blant moderne foreldre. Stadig flere synes det er viktig at medlemskap i noe så følsomt som et livssynssamfunn, bør være basert på aktiv innmelding – enten av barna selv etter fylte 15 år eller gjennom foreldres valg av dåp for sine barn.

Høflig avslå. 

Derfor bør det politiske miljøet høflig avslå anmodningen fra Marit Halvorsen Hougsnæs fra Kirkens Arbeidsgiverforening og Ingrid Vad Nilsen i Kirkerådet når de ber om å få tilbake den nattlige oversendingen fra Folkeregisteret med opplysninger om alle nyfødte i Norge siste døgn (Vårt Land, 8. februar).

I firepartiregjeringens politiske plattform varsles det «en forbedring av tilhørighetsordningen». Vi vil tro at Datatilsynet vil ha et ord med i laget dersom Folkeregisterloven skal endres så snart etter den siste endringen fra 1. oktober i fjor. At Den norske kirke skal være de første utenom familien som får vite om familieforøkelser, er ikke i tråd med en livssynsfrihet basert på menneskerettslig tenkning.

Foreldre flest kjenner ikke til denne ordningen, og tror at når de ikke døper barna sine, så har de heller ikke et forhold til kirken. Kirken sender heller ingen informasjon til de foresatte om at barna deres har blitt oppført i kirkens manntall. Slik uforskammethet kan lett fjernes dersom kravet blir at foreldre som ønsker oppføring av sitt barn, selv melder fra om det til Den norske kirke.

Bør opphøre. 

Praksisen med at udøpte barn automatisk oppføres som tilhørige i Dnk dersom bare en av foreldrene er medlemmer der, bør opphøre. Vi er glade for at det finnes folk i kirken som er enige med oss i at ett trossamfunn ikke skal kunne trumfe andre.

Aktivt samtykke må være standarden på livssynsområdet i det moderne Norge. Det har vi tro på at regjeringen og opposisjonen også kan enes om når et bredt forlik forhåpentligvis skal inngås. 

Gå til innlegget

Heller inkluderende skoleavslutninger

Publisert 11 måneder siden

Regjeringen glipper på et vesentlig punkt da de for noen få dager siden presenterte sin nye veiledning i forbindelse med skolegudstjenester.

‘Skolegudstjenester er ­kommet for å bli’ var den trium-­ferende avslutningen på en lederartikkel i Vårt Land ­nylig.

Såpass tro.

Vi er nok noen som ikke er så sikre på det. Såpass tro har vi på framtidige politikere i et stadig mer mangfoldig samfunn, at de snart vil se at deltakelse i religiøse handlinger i skoletida ikke er måten å bli kjent med vår arv på. Bevisstheten om at en ­offentlig fellesskole har kunnskapsformidling som sin fremste oppgave og at kritisk tilnærming er fundamentet for all opplæring av våre unge, vil nok bare øke i tida framover.

Regjeringen glipper på et vesentlig punkt da de for noen få dager ­siden presenterte sin nye veiledning i forbindelse med skolegudstjenester. ­Regjeringen ønsker at alle skoler må tilby gudstjenester til sine elever. Vi minner om at det er det evangelisk-lutherske trossamfunnet som kommer med tilbudet om gudstjenester, og ikke skolen.

Vi synes det er beklagelig at det kommer en oppmuntring fra høyeste hold om å skille elevene i en offentlig fellesskole ut ifra foreldrenes tro og overbevisning. Vi hadde ønsket at politiske myndigheter heller ville tilstrebe ­inkluderende og felles avslutninger i fellesskolen som alle kunne delta i – ved året slutt eller foran høytider.

Likeverdige tilbud. 

Regjeringen minner om at det skal være likeverdige tilbud til elevene som melder fritak fra skolegudstjenestene. Vi tar det som en selvfølge at dersom skoler ikke er i stand til å tilby slike likeverdige arrangementer, heller ikke kan gjennomføre elevdeltakelse i Den norske kirkes skolegudstjenester.

Skal foreldre og barn ta et informert valg, må informasjon om begge ­arrangementer komme samtidig og i god tid før de skal avholdes. Det bør også opplyses om at elever over 15 år kan ta et selvstendig valg.

Det er beklagelig at veiledningen fra regjeringen nå har sløyfet oppfordringen til aktiv påmelding til skolegudstjenester i skoletida. Aktiv påmelding ville understreket at dette er et tilbud som kommer utenfra skolen, og ikke er en normal skoleaktivitet. I stedet må nå elever og deres foreldre sørge for å melde avbud. Det gir et klart tegn til våre unge om hva som er normen, og hva som ikke er det.

Selv om ikke veiledningen nå lenger tar opp øving i skoletiden i forkant av gudstjenestene, tar vi det for gitt at det gis fritak også fra slike aktiviteter.

Må være kritisk. 

Dommen mot ­Norge i 2007 i Den europeiske menneskerettsdomstolen i Strasbourg i forbindelse med daværende religionsfag, understreket at obligatorisk religionsundervisning må være kritisk, pluralistisk og objektiv. Vi kan ikke se at disse målene kan inkluderes i årlige besøk og deltakelse i religiøs aktivitet i det samme trossamfunnet i et skole-løp på ti år.

Deltakelse i religiøse handlinger er fullt mulig ukentlig utenfor skoletid. Foreldre som synes slikt er viktig, kan ta med sine barn hver eneste søndag året rundt til det samme evangelisk-lutherske trossamfunnet som regjeringen ønsker at alle skoler skal si ja til. Religionsfrihet er et offentlig ansvar. Religionsutøvelse bør overlates til familiene.

Gå til innlegget

Populistisk retorikk om folkekirken

Publisert rundt 1 år siden

Vi er glade for at Lars Laird Iversen langt på veg støtter vårt syn på faren for at folkekirkeretorikken kan brukes på en usunn måte.

I hans viktige og gode innlegg skriver religionssosiolog Lars Laird Iversen (Vårt Land, 3. oktober) «Å klistre norskheten til kristen kulturarv og floskler om kristne verdier er en yndet strategi for nasjonalpopulismen». Han tilføyer at et slikt verdensbilde får støtte fra en del nyere forskning.

Dnk skal ha ros. 

Bakgrunnen for Iversens betraktninger er blant annet en nylig debatt i Aftenposten mellom leder av Kirkerådet, Kristin Gunleiksrud Raaum og Human-Etisk Forbunds generalsekretær Trond Enger og seniorrådgiver Kaja Melsom. Vi er glade for at Iversen langt på veg støtter vårt syn på faren for at folkekirkeretorikken kan brukes på en usunn måte.

Likevel skriver han at «Enger og Melsom bommer hvis de tror at Dnk selv er en aktør som ønsker populistisk retorikk». Han har trolig oversett at de i sitt tilsvar til Raaum skriver det motsatte: «Ledelsen i Dnk skal ha ros for ikke å ha tatt i bruk en slik ekskluderende retorikk når den har understreket hvor viktig den kristne kulturarven er.» (Aftenposten 28. september)

Iversen og HEF er altså skjønt enige om at kritikken mot misbruk av det politiske begrepet «Folkekirken», må rettes mot det politiske miljøet hvor populistisk nasjonalisme er på fremmarsj og der «folkekirkeretorikk (står) laglig til for kapring», som Iversen skriver.

Være varsomme. 

Vi i Human-Etisk Forbund skal være varsomme med å mene hva Den norske kirke bør hete. Vi har selv i årevis forsvart oss mot kristnes kritikk for at vi kaller oss humanister. Det må vi selv få lov til å bestemme, har vi innvendt.

Det sagt, vi er kjent med at mange, ikke minst i frikirkemiljøet, har irritert seg over at det evangelisk-lutherske trossamfunn troner øverst ved bruk av «Den norske». Vi ønsker at folkekirke-begrepet blir fjernet fra Grunnloven. Ikke bare fordi det kan bidra til å forsterke «vi-og-dem»-tendensen i vårt mangfoldige samfunn, men også fordi vi ser at begrepet blir brukt til å begrunne en fortsatt særbehandling av kirken, midt i prosessen med å skille stat og kirke.

Trykket i Vårt Land 5. oktober 2018.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Idiotforklarer kristen høyreside
av
Espen Ottosen
29 dager siden / 1725 visninger
Servietter og skam
av
Merete Thomassen
22 dager siden / 1659 visninger
Ord som truer vår religionsfrihet
av
Trond Bakkevig
22 dager siden / 1505 visninger
Hva skjer Hanvold?
av
Bendik Storøy Hermansen
20 dager siden / 1455 visninger
En samfunnsskapende kraft
av
Berit Hustad Nilsen
24 dager siden / 1380 visninger
Tenåringstrass i regjeringen
av
Usman Rana
rundt 1 måned siden / 1362 visninger
Glansbilder av Sjømannskirken?
av
Arnfinn Eng
rundt 1 måned siden / 1273 visninger
170 år med misforståelser
av
Joanna Bjerga
10 dager siden / 976 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere