Jens Brun-Pedersen

Alder: 63
  RSS

Om Jens

Følgere

Kristne motstemmer til KrFs mantra om Den kristne kulturarven

Publisert 20 dager siden - 240 visninger

At et KrF i valgkampmodus skulle endre sin ensidige og ukritiske hyllest av den kristne kulturarven, vil være naivt å tro.

Harald Eias kronikk på NRK Ytring, der han går i rette med Kristelig Folkepartis generalsekretær Hilde Frafjord Johnson, «er en viktig korreksjon til alle dem som skjønnmaler Kirken og dens (brokete) virkningshistorie», skriver Vårt Land-kommentator Håvard Nyhus 5. september.

Berge Furre (1937-2016), som var professor i kirkehistorie ved Det teologiske fakultet, minner oss om det samme: At kristendommens innflytelse ikke er en rettlinjet, progressiv reise mot rettferdighet. Jo visst har den bidratt positivt, men den har også fungert som en bremsekloss.

I en artikkel i Nytt norske kirkeblad fra 2002 («… Til evig tid den samme») tok Furre for seg mange områder der Den norske kirke har endret seg, og hvem kirken sto i gjeld til.

Hvem presset på for endringene? «Ein gong var kyrkja areidarrørsla si motkraft», skriver han, og nevner også kvinnebevegelsen, sosialliberale bevegelser og økologibevegelsen som bidragsytere til å endre kirkens holdninger: «Vi har ikkje funne på kampen for sosial rettferd. Vi har teke imot – og integrert».

Videre forteller han om hvor lang tid det tok før Det teologiske fakultet klarte å ta avstand fra slaveri. Midt under den amerikanske borgerkrigen i 1863, fikk fakultet dette brennende temaet på bordet. Det var Den norske synoden i USA som spurt om råd. Det drøyde med svar. Den ledende professoren, Gisle Johnson var enig i at «det ikke og i alle Tilfælde og under alle Omstændigheter er Synd at holde slaver».

Først noen år etter at Den amerikanske borgerkrigen ble avsluttet, var fakultetet i stand til å ta avstand fra slaveriet. Grunnen til forsvaret av slaveriet var at det ble et spørsmål om eiendom (til slavene). Forsvarerne av slaveriet viste dessuten til at Det nye testamentet omtalte slaveriet uten eksplisitt å nevne at det var forkastelig.

Historien rundt innføring av parlamentarismen (1884), er mer kjent. Mange kristne mente det nærmest var en kristenplikt «Å hevda Kongens absolutte veto i grunnlovssaker», skriver Furre. Han minner om at motstanderne stod bak «Oppraabet til Kristendommens venner». Det ble underskrevet av samtlige biskoper, «saman med nesten alle prostane og kring nitti prosent av prestane». På den andre siden stod en håndfull grundtvigske prester og vekkelsesfolket på Vestlandet – og flertallet av folket.

Tenk om vi ikke hadde gitt etter for tidsånda, sier Furre på slutten av artikkelen – og oppsummerer hva vi ville hatt:

«Ei kyrkje som avviste demokratiet og stod fast på den absolutte kongemakt,

ei kyrkje som avviste tanken om sosial rettferd som reine heidenskapen,

ei kyrkje som forsvarte dødsstraff,

ei kyrkje som kravde at kvinnene skulle teia i forsamlinga og elles koka kaffe,

ei kyrkje som aviste tanken om menneskerettar som «oppsetsighed» mot autoritetar.

Den respekterte, kristne historikeren er forbilledlig i sine nyanser og i sitt modige oppgjør med sin egen kirkes fortid i Norge.

Det finnes også nålevende kristne som også klokelig ser kritisk på mantraet om kristne verdier og arv. Redaktør Dag Kullerud i tidsskriftet «Kirke og Kultur», mener det er absurd å snakke om én kulturarv: «Det å snakke om en kristen kulturarv gir ikke mening i seg selv. Kristne har gjennom sin praksis ofte stått i motsetning til hverandre. Det har vært verdikamper og kulturkamper gjennom hele historien, og hva mener man da med ’arv’ i entall?» (Stavanger Aftenblad, 26. august)

Det er å håpe på et mer nyansert ordskifte etter valget når politikerne har sagt sitt om norske og kristne verdier. Berge Furres kritiske tilnærming bør være et mål for undervisningen av våre skolebarn. Ikke minst fordi mange politikere innbiller seg at KRLE-faget er et kulturfag der K’en ser fortsatt ut til å få dominere så mye i skolen at det går utover kunnskapen om andre religioner og livssyn.

(En nesten identisk artikkel ble først publisert på db.no, 4. september)

Gå til innlegget

SMERTEFULLT Å MISTE PRIVILEGIER

Publisert 2 måneder siden - 305 visninger

Jeg har stor forståelse at det kan være smertefullt for mange kristne å se at bevissthet om mangfoldet i den norske befolkningen medfører at ikke kristne symboler blir enerådende på felles, offentlige arenaer. Det koster å miste privilegier.

Desto mer gledelig er det at kloke folk i ledelsen i Den norske kirke (Dnk) innser at de må se privilegier forsvinne mot større frihet og selvstendighet i retur - når bindingene til stat og kommuner er i ferd med å løses opp. Livssynsmangfoldet i Norge vil kunne glede seg til en mer offentlig likebehandling når den norske staten innser at den må ta likeverd på alvor. Offentlige myndigheter bør være for alle, mens Den norske kirke eller Human-Etisk Forbund bør primært være for sine medlemmer.

Når Human-Etisk Forbund (HEF) i avisa "Tidens krav" - i forbindelse debatt om et lite kors på en port til en gravplass, blir kalt en sekt som både skal være rasende og militante, kan jeg bidra til å senke blodtrykket hos enkelte. Vi har verken profeter eller hellige skrifter å forholde oss til. Vi anser tvil som en dyd, og har friske meningsutvekslinger oss i mellom og er uenig om det meste. Slikt minner lite om en sekt. Uenighet til tross, vi står derimot fast på menneskerettighetene der religionsfrihet for den enkelte, troner høyt.

Likebehandling er en rød tråd i menneskerettighetene. Staters behandling av mangfold, kan ikke være styrt utelukkende av hensyn til et flertall, men til individers rettigheter og plikter. Det skal ikke minst kristne være glade for. Det kan se ut som om de troende om ikke lenge vil være i mindretall i vår nasjon, jfr. undersøkelser om nordmenns gudstro. Det blir nok være viktigere å holde fast ved og vokte enkeltindividers trosfrihet enn å tviholde på gamle flertallsprivilegier framover.

Menneskerettigheter setter nemlig grenser for hva et flertall kan beslutte. Derfor er det vår alles plikt til å påse at en sekulær stat garanterer for ethvert individs frihet til å ha, dyrke, skifte eller ikke ha en religion. Selv om stat og kommuner bør bli sekulære, skal ikke samfunnet være det. Det skal gjenspeile folks tro og deres aktiviteter.

Det må være full frihet til å bære kors og til forkynnelse på gater, torg og i menighetshus. På fellesområder som gravlunder eller i offentlige institusjoner må man gjerne sette opp et mangfold av religiøse symboler. Men det vil være umusikalsk om bare humanistsymbolet eller bare kors skulle ruve alene. I alle fall når nye fellesarenaer skal etableres.

For HEF må gjerne felles gravlunder vigsles. Det bør ikke bety noe for mennesker som ikke forholder seg til hva dette måtte innebære for religiøse. Heldigvis må det – og skal det være full frihet til å ha kors, humanistsymbol eller andre religiøse symboler på gravsteiner.

Gå til innlegget

Nøytralitet til besvær

Publisert 7 måneder siden - 423 visninger

Human-Etisk Forbund ønsker ikke et livssynsnøytralt samfunn. Men en livssynsnøytral stat.

Seniorprest Dag Mysen har foretatt en vareopptelling av leserinnlegg fra humanister i Vårt Land som han har samlet gjennom en år­rekke. Mye tyder på at lesningen har vært overfladisk. Jeg kan nemlig si meg enig i Mysens utsagn om at «det finnes ingen nøytrale samfunnsverdier» og «det finnes ingen nøytrale livssyn».

Det er alltid interessant å lese hva andre mener at vi humanister mener og tror. Seniorprest Dag Mysen utreder hvordan grunnlovsparagrafer og verdiparagrafer bør forstås av oss som slutter seg til andre livssyn enn hans eget (Vårt Land, 6. mars). Vi er ifølge Mysen også indignerte og opplever «sårhet». Banaliteten om oss som ikke er religiøst­ troende, også tror, skal jeg la ligge.

Stat, ikke samfunn

Jeg gjentar gjerne – Human-Etisk Forbund (HEF) ønsker ikke et livssynsnøytralt samfunn. Et slikt samfunn finnes ikke, og bør heller ikke tilstrebes. Derimot­ ­ønsker Human-Etisk Forbund og flere andre, en livssynsnøytral stat. Jeg vet ikke hvor mange ganger vi i kristne publikasjoner har måttet presisere dette.

Et samfunn skal gjenspeile det livssynsmangfoldet som finnes der, og oppgaven til en livssynsnøytral stat er blant annet å påse at individene i det mangfold­ige samfunnet er garantert sin religionsfrihet.

Våre fellesinstitusjoner, både kommunale og statlige, behøver ikke ha en mening om det finnes guder eller ikke. Siden de er et felleseie, bør de konsentrere seg om fellesskapets behov uten å favorisere verken kristne, muslimer eller humanister. Vi mener en sekulær stat er en sivilisert måte å organisere et mangfoldig samfunn på.  Og Mysen, en slik overbevisning trenger ikke være et utslag av verken indignasjon eller sårhet.

Ivaretar likeverdighet

En ­sekulær stat som ramme rundt et pluralistisk samfunn mener vi er en god realpolitikk som ivaretar alle borgeres likeverdighet, samtidig som staten kan ha en aktivt støttende politikk overfor og en positiv holdning til innbyggernes livssynsmessige engasjement.

Vi ønsker altså et samfunn der det skal være plass og rom for oss alle – med religiøse ­uttrykk, ­religionskritikk – og med stor grad av mangfold i livstolkninger.

Utfordringen er å finne et felles fundament og så å leve med uenighet i et fungerende uenighetsfellesskap. Det felles må vi finne i universelle verdier – ­demokrati, rettsstat og menneskerettighetene, som verdiparagrafen i Grunnloven nevner. Jeg vil tro at Mysen og jeg er enig i at det er viktigere at en moderne og inkluderende Grunnlov nevner verdiene enn at den blander seg opp i en idéhistorisk krangel om disse verdienes opprinnelse.

Ikke lenger i flertall

Kristen­dommen synes ikke å ha en trosmessig oppslutning blant et flertall av folket i Norge lenger. Da kan det være godt å ha en mer prinsipielt begrunnet tilnærming til forholdet mellom stat, samfunn og livssyn, enn den at ­majoriteten rår i kraft av sin oppslutning og ansiennitet i landet.

Først publisert i Vårt Land, 08.03.17

Gå til innlegget

Kortslutninger og skolegudstjenester

Publisert 10 måneder siden - 378 visninger

Vi har altså ikke forstått det innlysende, at våre seksåringer selv forstår at presten ikke mener alle når han sier «Kjære ­menighet».

Vi takker Alf Gjøsund for å ha klart opp i vanskelighetene med ­skolegudstjenestene («Human-etikernes kortslutning», Vårt Land 22. november). Vi skjønner nå hva som er årsaken til det gnistregnet som har omkranset oss i det siste. Vi trodde det kunne ha noe med våre forsøk på å inndra visse privilegier i en offentlig fellesinstitusjon å gjøre, men innser nå at det altså er forårsaket av vår egen kortslutning.

Vi har altså ikke forstått det innlysende, at våre seksåringer selv forstår at presten ikke mener alle når han sier «Kjære ­menighet». Vi må innrømme at vi ikke tenkte på kong Haakon da han under krigen sa «Kjære landsmenn» – at han ikke mente alle. Men nå tenker vi på han.

Så når våre barn kommer hjem etter gudstjenesten og sier at de også tror på Gud og Jesus, kan vi bare si at det er ikke sikkert presten mente det heller. Eller vi kan, som Gjøsund foreslår, si «lille venn, det gjelder ikke deg. Du er bare en observatør når du var i kirken i dag. Det må du lære fordi du skal være observatør i kirken også de kommende ni årene på skolen.»

Løse floker. Siden Gjøsund er så godt i gang med å løse floker, hadde det vært fint om han kunne redde oss fra flere kortslutninger. Hva med menneskerettighetenes krav til objektiv, kritisk og pluralistisk religionsundervisning? Burde vi sette dette­ i sammenheng med religionsutøvelse i skoletida? Har kong Haakon sagt noe om logikken i forbud mot forkynnelse i KRLE-timen mens forkynnelse er tillatt i øvrig skoletid?

Ja, det skal være forskjell på prest og ­lærer. Hvorfor skal noen av oss måtte fortelle våre barn at prester ikke alltid forteller det som er sant hvis han sier «det er sant», og forklare at lærere ikke må si det samme? Er ikke gudstjenesten i seg selv et eneste stort og kraftfullt utsagn om at det finnes ikke noen tvil rundt spørsmålet om Guds eksistens og Jesus som hans sønn? Hvordan kan Gjøsund gjøre oss sikre på at våre små barn har evne til distanse til denne årlige manifestasjonen pyntet med lys, salmesang, bønn og høytid?

Ikke for å være vanskelig, men kunne Gjøsund drøfte det kristne og vi vantro har felles, nemlig gjensidighetsprinsippet i denne sammenhengen? Hvordan kan det ha seg at bare barn av kristne får bruke skoletida til å dyrke foreldrenes religion?

Alene. For øvrig, kan Gjøsund være sikker på at noen ikke føler seg presset til å delta i religiøse ritualer i skoletida når kanskje alle kompisene skal dit? For jeg er enig med han, det ville være kritikkverdig. Det kunne jo tenkes at enkelte av dem som blir igjen, kan føle seg litt alene og kanskje også litt mindreverdige?

Jeg håper jeg ikke får støt nå, men jeg våger likevel; kanskje det kunne være en mulighet å unngå det siste spørsmålet ved å overlate disse religiøse ritualene til foreldrene og la læreren jobbe i en fellesinstitusjon som kan konsentrere seg om å fortelle at «kristne tror Jesus stod opp fra de døde påskemorgen»?

Så slipper vi å komme våre barn til unnsetning ved å uttrykke tvil om hva prester måtte mene er sant.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 24.11.2016

Gå til innlegget

Om ikke nøytrale, så åpne

Publisert 10 måneder siden - 157 visninger

Vårt Lands lederartikkel slår nokså bastant fast at «Rom for religiøse seremonier kan ikke være livssynsnøytrale». (14.11.)Muligens, men kan de være livssynsåpne? 

 

Det finnes heldigvis etter hvert noen livssynsåpne seremonirom i Norge i dag. Disse brukes ofte til gravferder. I et slikt i Drammen er retninger mot Mekka markert. Det er ikke til hindre for at ikke-troende eller andre religiøse enn muslimer kan benytte seg av det tidligere kristne kapellet.  Ofte ved at symboler trekkes inn i rommet og/eller at stoler settes i andre retninger.

 

Vårt Land har selvsagt rett i at synagoger, flere typer templer og moskeer ikke kan være livssynsnøytrale. På små tettsteder er vel problemet at livssynsminoriteter ikke har slike gudshus. Like fullt har disse menneskene behov for seremonirom, ikke minst når familiemedlemmer dør. Livssynsåpne seremonirom kan selvsagt ikke erstatte gudshus, men kan være et nyttig og nødvendig alternativ til mindre verdige steder som gymsaler, kaféer eller samfunnshus. Selv om ett trossamfunn er utpekt til å være en folkekirke her i landet, er ikke kirkens fasiliteter nødvendigvis et naturlig valg  for alle å bruke ved seremonier av forskjellige slag.

 

Fellesskapet har i mange generasjoner vært rause mot medlemmer av Den norske kirke. Det er på høy tid at flere kommuner også tar behovene til dem som står utenfor kirken, på alvor.

 

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Dag Løkke kommenterte på
Til kirkesamfunn i Norge: Rettferdighetsteologi og staten Israel
5 minutter siden / 831 visninger
Rolf Larsen kommenterte på
Ateistens problemer
rundt 1 time siden / 528 visninger
Rolf Larsen kommenterte på
Ateistens problemer
rundt 1 time siden / 528 visninger
Knut Nygaard kommenterte på
Når 7 blir større enn 666
rundt 8 timer siden / 1379 visninger
Stefan Bonkowski kommenterte på
Ateistens problemer
rundt 8 timer siden / 528 visninger
Rolf Larsen kommenterte på
Ateistens problemer
rundt 9 timer siden / 528 visninger
Gjermund Frøland kommenterte på
Ateistens problemer
rundt 9 timer siden / 528 visninger
Rolf Larsen kommenterte på
Ateistens problemer
rundt 9 timer siden / 528 visninger
Steinar Skjelanger kommenterte på
Ateistens problemer
rundt 9 timer siden / 528 visninger
Rolf Larsen kommenterte på
Ateistens problemer
rundt 9 timer siden / 528 visninger
Stefan Bonkowski kommenterte på
Ateistens problemer
rundt 9 timer siden / 528 visninger
Trond Isaksen kommenterte på
Ateistens problemer
rundt 9 timer siden / 528 visninger
Les flere