Jens Brun-Pedersen

Alder: 65
  RSS

Om Jens

Følgere

Religionsfaget tas ikke på alvor

Publisert rundt 1 måned siden

Den største utfordringen til religions­faget i skolen, er det ­politiske ­spillet rundt ­faget. Våre politikere har vist at de ikke tar faget særlig ­alvorlig når de har brukt ­faget som forhandlingskort og ­bestemt ­fagets skjebne på bak-rommene.

Skal religionsfaget ha en framtid i Norge, bør første bud være å ta det på alvor, skriver Jens-Brun Pedersen.

For og imot skroting

Vårt Land skal ha ros for å ha satt i gang en debatt om faget. Gode argumenter både for og imot skroting av faget har kommet fram i avisas intervjuserie.

Framtidige historikere vil trolig om noen år fortelle om hvordan vi i Norge ­møtte ­økende mangfold med stor usikkerhet - ikke minst i den offentlige skole­undervisningen om religioner og livssyn. Det er bare litt over ti år siden religions­faget KRL ble dømt menneskerettsstridig i den europeiske menneskerettsdomstolen i Strasbourg (2007). Dommen bygde i stor grad på en omfattende, kritisk evaluering gjort av FNs menneskerettighetskomite i Genève tre år tidligere.

Likevel fortsetter våre ­politikere å famle. Takket være KrF har vi i dag et navn på faget som er en språklig perversjon. Kristendom, religioner, livssyn og etikk (og filosofi) er det som altså gjemmer seg bak KRLE. Egentlig ikke så ulogisk i og med at KrFs valgretorikk i forkant av fagets fødsel, fortalte at kristendommen måtte tilbake i skolen. Som om denne verdensreligionen noen gang har vært ute av norsk skole.

På alvor

Skal religions­faget ha en framtid i Norge, bør første bud være å ta det på alvor. Det bør innebære at andre partier sørger for at KrF ikke lenger får en styrende hånd på ­rattet på dette følsomme området. ­Partiet har ikke bare sørget for at halvparten av faget skal dreie seg om partiets eneste sanne religion, med det resultat at andre religioner og livssyn nærmest blir framstilt som små kuriositeter. I disse dager forsvarer også KrF at femteklassinger på offentlige skoler får utdelt gratis bibler, betalt av det offentlige og utdelt av Den norske kirke. I tillegg til at få partier ser noen prinsipielle ­betenkeligheter med at ­elevene går til gudstjenester i samme trossamfunn i skoletida en til to (noen ganger flere) ganger i året i et skoleløp på ti år.

De som ønsker et religionsfag, bør arbeide for at både KrF og Den norske kirke viser mer tilbakeholdenhet i skolen. Kvalitet i faget må innebære ­respekt for at barnas foreldre kan være like ærlige og ­redelige i sine forskjellige overbevisninger selv om de skulle være gjensidig utelukkende.

Favoriseringen av den ­kristne religionen i skolen blir forsøkt legitimert med kultur­argumenter. Valgkamp­retorikk og debatten rundt faget til­slører et skille vi bør ha mellom et rent religionsfag og et kulturfag. Kristendom har selvsagt hatt - og har fremdeles en ­betydning for vår kultur. Men som flere har vært inne på, det er relevant i flere fag. Samfunns- og språkfag, ­historie og estetiske fag kan neppe unngå å ­inkludere ­drøfting av kristendommens betydning.

Rent kunnskapsfag

Skal vi fortsette å ha et religionsfag i vår offentlige fellesskole, bør det være et rent kunnskapsfag der alle verdensreligioner blir behandlet objektivt, kritisk og pluralistisk, slik menneske­rettighetsorganer krever av obligatoriske fag. KrFs hjerte­sak er allerede tatt hånd om gjennom rause, årlige bevilgninger på flere hundre millioner kroner til trosopplæring av menighetsbarn - ikke minst i Den norske kirke.

Skjer det ikke en bevisst­gjøring i det politiske miljøet om å ta mangfold på alvor i religionsundervisningen, kan argumenter om å gjøre som Frankrike og USA, få grobunn. Der overlater man ­denne ­undervisningen til barne­foreldrenes trossamfunn. Det er neppe noe å hige etter.


Dette innlegget sto først på trykk i Vårt Land.

Gå til innlegget

Ikke automatisk «tilhørige»

Publisert 2 måneder siden

Signalene om et bredt livssynsforlik når en helhetlig lov skal vedtas til våren, lover godt. Vi håper politikerne ikke går tilbake på endringene i Folkeregisterloven som sørget for at Den norske kirke (Dnk) ikke lenger automatisk mottar meldinger om nyfødte og deres foreldre.

Registreringen av udøpte barn har skjedd uten at foreldrene har bedt om det, og uten at det gis noen melding om at registreringen har skjedd. De udøpte, tilhørige barna blir stående oppført i kirkens medlemsregister til de fyller 18 år.

Over 130.000 udøpte barn står registrert som såkalt tilhørige i kirkens medlemsregister. Det er ikke få ganger foreldre har gitt uttrykk for stor irritasjon fordi de finner barna sine oppført som tilhørige Dnk uten at dåp har forekommet. Det blir nok ikke færre reaksjoner framover i takt med det økende antallet kirkemedlemmer som velger ikke å døpe barna sine.

Det er en økende bevissthet rundt barnas personvern blant moderne foreldre. Stadig flere synes det er viktig at medlemskap i noe så følsomt som et livssynssamfunn, bør være basert på aktiv innmelding – enten av barna selv etter fylte 15 år eller gjennom foreldres valg av dåp for sine barn.

Høflig avslå. 

Derfor bør det politiske miljøet høflig avslå anmodningen fra Marit Halvorsen Hougsnæs fra Kirkens Arbeidsgiverforening og Ingrid Vad Nilsen i Kirkerådet når de ber om å få tilbake den nattlige oversendingen fra Folkeregisteret med opplysninger om alle nyfødte i Norge siste døgn (Vårt Land, 8. februar).

I firepartiregjeringens politiske plattform varsles det «en forbedring av tilhørighetsordningen». Vi vil tro at Datatilsynet vil ha et ord med i laget dersom Folkeregisterloven skal endres så snart etter den siste endringen fra 1. oktober i fjor. At Den norske kirke skal være de første utenom familien som får vite om familieforøkelser, er ikke i tråd med en livssynsfrihet basert på menneskerettslig tenkning.

Foreldre flest kjenner ikke til denne ordningen, og tror at når de ikke døper barna sine, så har de heller ikke et forhold til kirken. Kirken sender heller ingen informasjon til de foresatte om at barna deres har blitt oppført i kirkens manntall. Slik uforskammethet kan lett fjernes dersom kravet blir at foreldre som ønsker oppføring av sitt barn, selv melder fra om det til Den norske kirke.

Bør opphøre. 

Praksisen med at udøpte barn automatisk oppføres som tilhørige i Dnk dersom bare en av foreldrene er medlemmer der, bør opphøre. Vi er glade for at det finnes folk i kirken som er enige med oss i at ett trossamfunn ikke skal kunne trumfe andre.

Aktivt samtykke må være standarden på livssynsområdet i det moderne Norge. Det har vi tro på at regjeringen og opposisjonen også kan enes om når et bredt forlik forhåpentligvis skal inngås. 

Gå til innlegget

Heller inkluderende skoleavslutninger

Publisert 5 måneder siden

Regjeringen glipper på et vesentlig punkt da de for noen få dager siden presenterte sin nye veiledning i forbindelse med skolegudstjenester.

‘Skolegudstjenester er ­kommet for å bli’ var den trium-­ferende avslutningen på en lederartikkel i Vårt Land ­nylig.

Såpass tro.

Vi er nok noen som ikke er så sikre på det. Såpass tro har vi på framtidige politikere i et stadig mer mangfoldig samfunn, at de snart vil se at deltakelse i religiøse handlinger i skoletida ikke er måten å bli kjent med vår arv på. Bevisstheten om at en ­offentlig fellesskole har kunnskapsformidling som sin fremste oppgave og at kritisk tilnærming er fundamentet for all opplæring av våre unge, vil nok bare øke i tida framover.

Regjeringen glipper på et vesentlig punkt da de for noen få dager ­siden presenterte sin nye veiledning i forbindelse med skolegudstjenester. ­Regjeringen ønsker at alle skoler må tilby gudstjenester til sine elever. Vi minner om at det er det evangelisk-lutherske trossamfunnet som kommer med tilbudet om gudstjenester, og ikke skolen.

Vi synes det er beklagelig at det kommer en oppmuntring fra høyeste hold om å skille elevene i en offentlig fellesskole ut ifra foreldrenes tro og overbevisning. Vi hadde ønsket at politiske myndigheter heller ville tilstrebe ­inkluderende og felles avslutninger i fellesskolen som alle kunne delta i – ved året slutt eller foran høytider.

Likeverdige tilbud. 

Regjeringen minner om at det skal være likeverdige tilbud til elevene som melder fritak fra skolegudstjenestene. Vi tar det som en selvfølge at dersom skoler ikke er i stand til å tilby slike likeverdige arrangementer, heller ikke kan gjennomføre elevdeltakelse i Den norske kirkes skolegudstjenester.

Skal foreldre og barn ta et informert valg, må informasjon om begge ­arrangementer komme samtidig og i god tid før de skal avholdes. Det bør også opplyses om at elever over 15 år kan ta et selvstendig valg.

Det er beklagelig at veiledningen fra regjeringen nå har sløyfet oppfordringen til aktiv påmelding til skolegudstjenester i skoletida. Aktiv påmelding ville understreket at dette er et tilbud som kommer utenfra skolen, og ikke er en normal skoleaktivitet. I stedet må nå elever og deres foreldre sørge for å melde avbud. Det gir et klart tegn til våre unge om hva som er normen, og hva som ikke er det.

Selv om ikke veiledningen nå lenger tar opp øving i skoletiden i forkant av gudstjenestene, tar vi det for gitt at det gis fritak også fra slike aktiviteter.

Må være kritisk. 

Dommen mot ­Norge i 2007 i Den europeiske menneskerettsdomstolen i Strasbourg i forbindelse med daværende religionsfag, understreket at obligatorisk religionsundervisning må være kritisk, pluralistisk og objektiv. Vi kan ikke se at disse målene kan inkluderes i årlige besøk og deltakelse i religiøs aktivitet i det samme trossamfunnet i et skole-løp på ti år.

Deltakelse i religiøse handlinger er fullt mulig ukentlig utenfor skoletid. Foreldre som synes slikt er viktig, kan ta med sine barn hver eneste søndag året rundt til det samme evangelisk-lutherske trossamfunnet som regjeringen ønsker at alle skoler skal si ja til. Religionsfrihet er et offentlig ansvar. Religionsutøvelse bør overlates til familiene.

Gå til innlegget

Populistisk retorikk om folkekirken

Publisert 7 måneder siden

Vi er glade for at Lars Laird Iversen langt på veg støtter vårt syn på faren for at folkekirkeretorikken kan brukes på en usunn måte.

I hans viktige og gode innlegg skriver religionssosiolog Lars Laird Iversen (Vårt Land, 3. oktober) «Å klistre norskheten til kristen kulturarv og floskler om kristne verdier er en yndet strategi for nasjonalpopulismen». Han tilføyer at et slikt verdensbilde får støtte fra en del nyere forskning.

Dnk skal ha ros. 

Bakgrunnen for Iversens betraktninger er blant annet en nylig debatt i Aftenposten mellom leder av Kirkerådet, Kristin Gunleiksrud Raaum og Human-Etisk Forbunds generalsekretær Trond Enger og seniorrådgiver Kaja Melsom. Vi er glade for at Iversen langt på veg støtter vårt syn på faren for at folkekirkeretorikken kan brukes på en usunn måte.

Likevel skriver han at «Enger og Melsom bommer hvis de tror at Dnk selv er en aktør som ønsker populistisk retorikk». Han har trolig oversett at de i sitt tilsvar til Raaum skriver det motsatte: «Ledelsen i Dnk skal ha ros for ikke å ha tatt i bruk en slik ekskluderende retorikk når den har understreket hvor viktig den kristne kulturarven er.» (Aftenposten 28. september)

Iversen og HEF er altså skjønt enige om at kritikken mot misbruk av det politiske begrepet «Folkekirken», må rettes mot det politiske miljøet hvor populistisk nasjonalisme er på fremmarsj og der «folkekirkeretorikk (står) laglig til for kapring», som Iversen skriver.

Være varsomme. 

Vi i Human-Etisk Forbund skal være varsomme med å mene hva Den norske kirke bør hete. Vi har selv i årevis forsvart oss mot kristnes kritikk for at vi kaller oss humanister. Det må vi selv få lov til å bestemme, har vi innvendt.

Det sagt, vi er kjent med at mange, ikke minst i frikirkemiljøet, har irritert seg over at det evangelisk-lutherske trossamfunn troner øverst ved bruk av «Den norske». Vi ønsker at folkekirke-begrepet blir fjernet fra Grunnloven. Ikke bare fordi det kan bidra til å forsterke «vi-og-dem»-tendensen i vårt mangfoldige samfunn, men også fordi vi ser at begrepet blir brukt til å begrunne en fortsatt særbehandling av kirken, midt i prosessen med å skille stat og kirke.

Trykket i Vårt Land 5. oktober 2018.

Gå til innlegget

Hull i argumentasjonen

Publisert 12 måneder siden

Det er interessant å observere hva som ikke problematiseres i innstillingen fra utdanningskomiteen på ­Stortinget i sitt forsøk på å begrunne hvorfor skoler bør tilby skoleguds­tjenester i skoletida.

I rekken av argumenter for, nevnes ikke at det dreier seg om elevdeltakelse i religiøse­ handlinger gjennom hele skoleløpet. Da mange­ skoler ­arrangerer slikt også i påske­tider, snakker vi om forkynnelse i skoletida i minst ­ti – til 20 ganger.

Problematiseres ikke. 

At barn av kristne foreldre dermed kan delta i religionsutøvelse i skoletida, mens alle andre må bruke fritida til slikt, problematiseres ikke. Julegudstjenester skal foregå samtidig som vårt samfunn har tilrettelagt for gudstjenester på kristne helligdager. Alt ligger altså til rette for at kristne foreldre på eget initiativ kan ta med sine barn til gudstjenester flere ganger i løpet av denne høytiden.

Da det var snakk om bønnerom på skoler for barn av muslimer, ble det i debatten klokelig pekt på hvilket press det kunne­ legge på barn. Gruppepress i forbindelse med deltakelse på skole­gudstjenester, blir ikke nevnt som en utfordring av noen av partiene bak innstillingene fra utdanningskomiteen.

Man kunne kanskje forvente at det ble nevnt at religionsutøvelse i skoletida kunne viske ut det viktige skillet som bør være på offentlige fellesskoler mellom å lære om – og få opplæring i. Dessverre nevnes ikke dette i drøftingen av saken. Forkynnelse som ikke er tillatt i religionstimene, aksepteres likevel i øvrig skoletid.

Innvevd i historien.

 Komiteen­ skriver: «Flertallet vil trekke frem at den kristne kultur­arven er innvevd i historien, litteraturen, kunsten og filosofien. Kunnskap om kristendommen er derfor også av stor viktighet for å forstå samfunnet, våre ­vaner, tradisjoner og institusjoner. Undervisning i vår kulturarv stimulerer til allsidig dannelse og gir rom for undring og refleksjon om viktige religiøse, etiske og filosofisk-kulturelle spørsmål.»

Det er neppe noen som kan være uenig i dette. Men mener virkelig våre politikere at det å sitte under en prekestol er det beste stedet for undring? For ikke å si, det rette stedet for objektiv, kritisk og pluralistisk religionsundervisning, som menneskerettsorganer stiller som krav? Det flertallet beskriver over, burde være ypperlige temaer for undervisning med kritisk tilnærming, i både historie-, norsk- og samfunnsfagtimene.

At skolegudstjenester nærmest framstilles som kulturformidling av våre politikere, bør få oss til å stille spørsmålet: Ville noen reagert dersom elevene besøkte det samme kulturarrangementet ti ganger i løpet av skoleløpet? Hva ville grunnen være for en slik gjentakende øvelse?

Grenser til hykleri.

Jeg vil gå så langt som å mene at det ­grenser til hykleri når argumentasjonen for deltakelse i en rituell og trosbasert aktivitet begrunnes med kulturargumenter. Det ville vært mer redelig om man sa rett ut at gudstjenester er en ønsket aktivitet selv om slikt er egnet til å påvirke til annen tro eller overbevisning. Det var ­nettopp slike aktiviteter Den europeiske menneskerettsdomstolen ­advarte mot i sin KRL-dom mot Norge i 2007.

Det bekymrer åpenbart ikke stortingskomiteen at foreldre som ikke deler den kristne troen bidrar til stigmatisering av egne barn ved å melde fritak. De færreste ikke-troende foreldre ­ønsker ikke denne belastningen for sine barn, og motvillig lar dem gå sammen med den store flokken til kirken – selv om ­deres livssynsoverbevisning står i skarp kontrast til hva som tas for sannhet innenfor kirkens vegger. Denne stigmatiseringen av minoritetselever på norske fellesskoler burde oppta våre folkevalgte – slik barneombudet også har påpekt. Hun peker på at foreldre melder at kirken tar en for stor plass i skolehverdagen – gjennom skolegudstjenester, bordbønn, prestebesøk og bruk av skoletida til konfirmasjonsundervisning: «Ein slik overrepresentasjon av den største religiøse institusjonen i landet i den norske skulen er ikkje heldig.»

Ufrivillig eksponering. 

Politikerne burde også tatt med i betraktning det uverdige i at noen foreldre blir tvunget til ufrivillig eksponering av eget livssyn dersom de velger fritak for sine barn.

Komite-innstillingene inkluderer ikke i drøftingen den sjene­røse bevilgningen Den norske kirke mottar årlig – rundt 350 millioner kroner til trosopplæring av sine menighetsbarn. Denne gaven burde i seg selv være et godt argument for å la den offentlige skolen være i fred for eksterne livssynsinstitusjoner som ønsker å påvirke våre barn.

Selv i religionsfaget KRLE ­favoriseres også kristendommen ved at denne religionen skal oppta­ halvparten av undervisningstida i faget. Ikke sjelden forsøkes legitimering av denne skjevfordelingen av verdens­religionene – igjen med kulturargumenter. Som om KRLE er et kulturfag.

Statlig tilbakeholdenhet.

Høyre er ofte flinke til å utfordre foreldrene selv til å ta ansvar når viktige valg skal gjøres – og oppfordrer i mange sammenhenger om statlig tilbakeholdenhet i personlige forhold. Så ikke når det gjelder skolegudstjenester. De burde kikke nærmere på sitt eget prinsipp-program som har følgende kloke formuleringer: «Mennesket er politikkens mål. Det kan derfor ikke være en politisk hovedoppgave å kontrollere, styre eller aktivt endre holdninger og idealer som ulike mennesker legger til grunn for sin tilværelse». Det er synd at det politiske miljøet så ofte lar seg presse av et parti som gjerne ofrer slike prinsipper for å favorisere eget livssyn.

Politikere i det moderne Norge­ preget av mangfold, bør snarest avslutte en slik maktpolitikk og konsentrere seg om de fellesverdiene vi har på tvers av livssyn.


Trykket i Vårt land 30. april 2018

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere