Jens Brun-Pedersen

Alder: 64
  RSS

Om Jens

Følgere

Heller inkluderende skoleavslutninger

Publisert 26 dager siden - 618 visninger

Regjeringen glipper på et vesentlig punkt da de for noen få dager siden presenterte sin nye veiledning i forbindelse med skolegudstjenester.

‘Skolegudstjenester er ­kommet for å bli’ var den trium-­ferende avslutningen på en lederartikkel i Vårt Land ­nylig.

Såpass tro.

Vi er nok noen som ikke er så sikre på det. Såpass tro har vi på framtidige politikere i et stadig mer mangfoldig samfunn, at de snart vil se at deltakelse i religiøse handlinger i skoletida ikke er måten å bli kjent med vår arv på. Bevisstheten om at en ­offentlig fellesskole har kunnskapsformidling som sin fremste oppgave og at kritisk tilnærming er fundamentet for all opplæring av våre unge, vil nok bare øke i tida framover.

Regjeringen glipper på et vesentlig punkt da de for noen få dager ­siden presenterte sin nye veiledning i forbindelse med skolegudstjenester. ­Regjeringen ønsker at alle skoler må tilby gudstjenester til sine elever. Vi minner om at det er det evangelisk-lutherske trossamfunnet som kommer med tilbudet om gudstjenester, og ikke skolen.

Vi synes det er beklagelig at det kommer en oppmuntring fra høyeste hold om å skille elevene i en offentlig fellesskole ut ifra foreldrenes tro og overbevisning. Vi hadde ønsket at politiske myndigheter heller ville tilstrebe ­inkluderende og felles avslutninger i fellesskolen som alle kunne delta i – ved året slutt eller foran høytider.

Likeverdige tilbud. 

Regjeringen minner om at det skal være likeverdige tilbud til elevene som melder fritak fra skolegudstjenestene. Vi tar det som en selvfølge at dersom skoler ikke er i stand til å tilby slike likeverdige arrangementer, heller ikke kan gjennomføre elevdeltakelse i Den norske kirkes skolegudstjenester.

Skal foreldre og barn ta et informert valg, må informasjon om begge ­arrangementer komme samtidig og i god tid før de skal avholdes. Det bør også opplyses om at elever over 15 år kan ta et selvstendig valg.

Det er beklagelig at veiledningen fra regjeringen nå har sløyfet oppfordringen til aktiv påmelding til skolegudstjenester i skoletida. Aktiv påmelding ville understreket at dette er et tilbud som kommer utenfra skolen, og ikke er en normal skoleaktivitet. I stedet må nå elever og deres foreldre sørge for å melde avbud. Det gir et klart tegn til våre unge om hva som er normen, og hva som ikke er det.

Selv om ikke veiledningen nå lenger tar opp øving i skoletiden i forkant av gudstjenestene, tar vi det for gitt at det gis fritak også fra slike aktiviteter.

Må være kritisk. 

Dommen mot ­Norge i 2007 i Den europeiske menneskerettsdomstolen i Strasbourg i forbindelse med daværende religionsfag, understreket at obligatorisk religionsundervisning må være kritisk, pluralistisk og objektiv. Vi kan ikke se at disse målene kan inkluderes i årlige besøk og deltakelse i religiøs aktivitet i det samme trossamfunnet i et skole-løp på ti år.

Deltakelse i religiøse handlinger er fullt mulig ukentlig utenfor skoletid. Foreldre som synes slikt er viktig, kan ta med sine barn hver eneste søndag året rundt til det samme evangelisk-lutherske trossamfunnet som regjeringen ønsker at alle skoler skal si ja til. Religionsfrihet er et offentlig ansvar. Religionsutøvelse bør overlates til familiene.

Gå til innlegget

Populistisk retorikk om folkekirken

Publisert 2 måneder siden - 475 visninger

Vi er glade for at Lars Laird Iversen langt på veg støtter vårt syn på faren for at folkekirkeretorikken kan brukes på en usunn måte.

I hans viktige og gode innlegg skriver religionssosiolog Lars Laird Iversen (Vårt Land, 3. oktober) «Å klistre norskheten til kristen kulturarv og floskler om kristne verdier er en yndet strategi for nasjonalpopulismen». Han tilføyer at et slikt verdensbilde får støtte fra en del nyere forskning.

Dnk skal ha ros. 

Bakgrunnen for Iversens betraktninger er blant annet en nylig debatt i Aftenposten mellom leder av Kirkerådet, Kristin Gunleiksrud Raaum og Human-Etisk Forbunds generalsekretær Trond Enger og seniorrådgiver Kaja Melsom. Vi er glade for at Iversen langt på veg støtter vårt syn på faren for at folkekirkeretorikken kan brukes på en usunn måte.

Likevel skriver han at «Enger og Melsom bommer hvis de tror at Dnk selv er en aktør som ønsker populistisk retorikk». Han har trolig oversett at de i sitt tilsvar til Raaum skriver det motsatte: «Ledelsen i Dnk skal ha ros for ikke å ha tatt i bruk en slik ekskluderende retorikk når den har understreket hvor viktig den kristne kulturarven er.» (Aftenposten 28. september)

Iversen og HEF er altså skjønt enige om at kritikken mot misbruk av det politiske begrepet «Folkekirken», må rettes mot det politiske miljøet hvor populistisk nasjonalisme er på fremmarsj og der «folkekirkeretorikk (står) laglig til for kapring», som Iversen skriver.

Være varsomme. 

Vi i Human-Etisk Forbund skal være varsomme med å mene hva Den norske kirke bør hete. Vi har selv i årevis forsvart oss mot kristnes kritikk for at vi kaller oss humanister. Det må vi selv få lov til å bestemme, har vi innvendt.

Det sagt, vi er kjent med at mange, ikke minst i frikirkemiljøet, har irritert seg over at det evangelisk-lutherske trossamfunn troner øverst ved bruk av «Den norske». Vi ønsker at folkekirke-begrepet blir fjernet fra Grunnloven. Ikke bare fordi det kan bidra til å forsterke «vi-og-dem»-tendensen i vårt mangfoldige samfunn, men også fordi vi ser at begrepet blir brukt til å begrunne en fortsatt særbehandling av kirken, midt i prosessen med å skille stat og kirke.

Trykket i Vårt Land 5. oktober 2018.

Gå til innlegget

Hull i argumentasjonen

Publisert 8 måneder siden - 1454 visninger

Det er interessant å observere hva som ikke problematiseres i innstillingen fra utdanningskomiteen på ­Stortinget i sitt forsøk på å begrunne hvorfor skoler bør tilby skoleguds­tjenester i skoletida.

I rekken av argumenter for, nevnes ikke at det dreier seg om elevdeltakelse i religiøse­ handlinger gjennom hele skoleløpet. Da mange­ skoler ­arrangerer slikt også i påske­tider, snakker vi om forkynnelse i skoletida i minst ­ti – til 20 ganger.

Problematiseres ikke. 

At barn av kristne foreldre dermed kan delta i religionsutøvelse i skoletida, mens alle andre må bruke fritida til slikt, problematiseres ikke. Julegudstjenester skal foregå samtidig som vårt samfunn har tilrettelagt for gudstjenester på kristne helligdager. Alt ligger altså til rette for at kristne foreldre på eget initiativ kan ta med sine barn til gudstjenester flere ganger i løpet av denne høytiden.

Da det var snakk om bønnerom på skoler for barn av muslimer, ble det i debatten klokelig pekt på hvilket press det kunne­ legge på barn. Gruppepress i forbindelse med deltakelse på skole­gudstjenester, blir ikke nevnt som en utfordring av noen av partiene bak innstillingene fra utdanningskomiteen.

Man kunne kanskje forvente at det ble nevnt at religionsutøvelse i skoletida kunne viske ut det viktige skillet som bør være på offentlige fellesskoler mellom å lære om – og få opplæring i. Dessverre nevnes ikke dette i drøftingen av saken. Forkynnelse som ikke er tillatt i religionstimene, aksepteres likevel i øvrig skoletid.

Innvevd i historien.

 Komiteen­ skriver: «Flertallet vil trekke frem at den kristne kultur­arven er innvevd i historien, litteraturen, kunsten og filosofien. Kunnskap om kristendommen er derfor også av stor viktighet for å forstå samfunnet, våre ­vaner, tradisjoner og institusjoner. Undervisning i vår kulturarv stimulerer til allsidig dannelse og gir rom for undring og refleksjon om viktige religiøse, etiske og filosofisk-kulturelle spørsmål.»

Det er neppe noen som kan være uenig i dette. Men mener virkelig våre politikere at det å sitte under en prekestol er det beste stedet for undring? For ikke å si, det rette stedet for objektiv, kritisk og pluralistisk religionsundervisning, som menneskerettsorganer stiller som krav? Det flertallet beskriver over, burde være ypperlige temaer for undervisning med kritisk tilnærming, i både historie-, norsk- og samfunnsfagtimene.

At skolegudstjenester nærmest framstilles som kulturformidling av våre politikere, bør få oss til å stille spørsmålet: Ville noen reagert dersom elevene besøkte det samme kulturarrangementet ti ganger i løpet av skoleløpet? Hva ville grunnen være for en slik gjentakende øvelse?

Grenser til hykleri.

Jeg vil gå så langt som å mene at det ­grenser til hykleri når argumentasjonen for deltakelse i en rituell og trosbasert aktivitet begrunnes med kulturargumenter. Det ville vært mer redelig om man sa rett ut at gudstjenester er en ønsket aktivitet selv om slikt er egnet til å påvirke til annen tro eller overbevisning. Det var ­nettopp slike aktiviteter Den europeiske menneskerettsdomstolen ­advarte mot i sin KRL-dom mot Norge i 2007.

Det bekymrer åpenbart ikke stortingskomiteen at foreldre som ikke deler den kristne troen bidrar til stigmatisering av egne barn ved å melde fritak. De færreste ikke-troende foreldre ­ønsker ikke denne belastningen for sine barn, og motvillig lar dem gå sammen med den store flokken til kirken – selv om ­deres livssynsoverbevisning står i skarp kontrast til hva som tas for sannhet innenfor kirkens vegger. Denne stigmatiseringen av minoritetselever på norske fellesskoler burde oppta våre folkevalgte – slik barneombudet også har påpekt. Hun peker på at foreldre melder at kirken tar en for stor plass i skolehverdagen – gjennom skolegudstjenester, bordbønn, prestebesøk og bruk av skoletida til konfirmasjonsundervisning: «Ein slik overrepresentasjon av den største religiøse institusjonen i landet i den norske skulen er ikkje heldig.»

Ufrivillig eksponering. 

Politikerne burde også tatt med i betraktning det uverdige i at noen foreldre blir tvunget til ufrivillig eksponering av eget livssyn dersom de velger fritak for sine barn.

Komite-innstillingene inkluderer ikke i drøftingen den sjene­røse bevilgningen Den norske kirke mottar årlig – rundt 350 millioner kroner til trosopplæring av sine menighetsbarn. Denne gaven burde i seg selv være et godt argument for å la den offentlige skolen være i fred for eksterne livssynsinstitusjoner som ønsker å påvirke våre barn.

Selv i religionsfaget KRLE ­favoriseres også kristendommen ved at denne religionen skal oppta­ halvparten av undervisningstida i faget. Ikke sjelden forsøkes legitimering av denne skjevfordelingen av verdens­religionene – igjen med kulturargumenter. Som om KRLE er et kulturfag.

Statlig tilbakeholdenhet.

Høyre er ofte flinke til å utfordre foreldrene selv til å ta ansvar når viktige valg skal gjøres – og oppfordrer i mange sammenhenger om statlig tilbakeholdenhet i personlige forhold. Så ikke når det gjelder skolegudstjenester. De burde kikke nærmere på sitt eget prinsipp-program som har følgende kloke formuleringer: «Mennesket er politikkens mål. Det kan derfor ikke være en politisk hovedoppgave å kontrollere, styre eller aktivt endre holdninger og idealer som ulike mennesker legger til grunn for sin tilværelse». Det er synd at det politiske miljøet så ofte lar seg presse av et parti som gjerne ofrer slike prinsipper for å favorisere eget livssyn.

Politikere i det moderne Norge­ preget av mangfold, bør snarest avslutte en slik maktpolitikk og konsentrere seg om de fellesverdiene vi har på tvers av livssyn.


Trykket i Vårt land 30. april 2018

Gå til innlegget

Kristne motstemmer til KrFs mantra om Den kristne kulturarven

Publisert over 1 år siden - 266 visninger

At et KrF i valgkampmodus skulle endre sin ensidige og ukritiske hyllest av den kristne kulturarven, vil være naivt å tro.

Harald Eias kronikk på NRK Ytring, der han går i rette med Kristelig Folkepartis generalsekretær Hilde Frafjord Johnson, «er en viktig korreksjon til alle dem som skjønnmaler Kirken og dens (brokete) virkningshistorie», skriver Vårt Land-kommentator Håvard Nyhus 5. september.

Berge Furre (1937-2016), som var professor i kirkehistorie ved Det teologiske fakultet, minner oss om det samme: At kristendommens innflytelse ikke er en rettlinjet, progressiv reise mot rettferdighet. Jo visst har den bidratt positivt, men den har også fungert som en bremsekloss.

I en artikkel i Nytt norske kirkeblad fra 2002 («… Til evig tid den samme») tok Furre for seg mange områder der Den norske kirke har endret seg, og hvem kirken sto i gjeld til.

Hvem presset på for endringene? «Ein gong var kyrkja areidarrørsla si motkraft», skriver han, og nevner også kvinnebevegelsen, sosialliberale bevegelser og økologibevegelsen som bidragsytere til å endre kirkens holdninger: «Vi har ikkje funne på kampen for sosial rettferd. Vi har teke imot – og integrert».

Videre forteller han om hvor lang tid det tok før Det teologiske fakultet klarte å ta avstand fra slaveri. Midt under den amerikanske borgerkrigen i 1863, fikk fakultet dette brennende temaet på bordet. Det var Den norske synoden i USA som spurt om råd. Det drøyde med svar. Den ledende professoren, Gisle Johnson var enig i at «det ikke og i alle Tilfælde og under alle Omstændigheter er Synd at holde slaver».

Først noen år etter at Den amerikanske borgerkrigen ble avsluttet, var fakultetet i stand til å ta avstand fra slaveriet. Grunnen til forsvaret av slaveriet var at det ble et spørsmål om eiendom (til slavene). Forsvarerne av slaveriet viste dessuten til at Det nye testamentet omtalte slaveriet uten eksplisitt å nevne at det var forkastelig.

Historien rundt innføring av parlamentarismen (1884), er mer kjent. Mange kristne mente det nærmest var en kristenplikt «Å hevda Kongens absolutte veto i grunnlovssaker», skriver Furre. Han minner om at motstanderne stod bak «Oppraabet til Kristendommens venner». Det ble underskrevet av samtlige biskoper, «saman med nesten alle prostane og kring nitti prosent av prestane». På den andre siden stod en håndfull grundtvigske prester og vekkelsesfolket på Vestlandet – og flertallet av folket.

Tenk om vi ikke hadde gitt etter for tidsånda, sier Furre på slutten av artikkelen – og oppsummerer hva vi ville hatt:

«Ei kyrkje som avviste demokratiet og stod fast på den absolutte kongemakt,

ei kyrkje som avviste tanken om sosial rettferd som reine heidenskapen,

ei kyrkje som forsvarte dødsstraff,

ei kyrkje som kravde at kvinnene skulle teia i forsamlinga og elles koka kaffe,

ei kyrkje som aviste tanken om menneskerettar som «oppsetsighed» mot autoritetar.

Den respekterte, kristne historikeren er forbilledlig i sine nyanser og i sitt modige oppgjør med sin egen kirkes fortid i Norge.

Det finnes også nålevende kristne som også klokelig ser kritisk på mantraet om kristne verdier og arv. Redaktør Dag Kullerud i tidsskriftet «Kirke og Kultur», mener det er absurd å snakke om én kulturarv: «Det å snakke om en kristen kulturarv gir ikke mening i seg selv. Kristne har gjennom sin praksis ofte stått i motsetning til hverandre. Det har vært verdikamper og kulturkamper gjennom hele historien, og hva mener man da med ’arv’ i entall?» (Stavanger Aftenblad, 26. august)

Det er å håpe på et mer nyansert ordskifte etter valget når politikerne har sagt sitt om norske og kristne verdier. Berge Furres kritiske tilnærming bør være et mål for undervisningen av våre skolebarn. Ikke minst fordi mange politikere innbiller seg at KRLE-faget er et kulturfag der K’en ser fortsatt ut til å få dominere så mye i skolen at det går utover kunnskapen om andre religioner og livssyn.

(En nesten identisk artikkel ble først publisert på db.no, 4. september)

Gå til innlegget

SMERTEFULLT Å MISTE PRIVILEGIER

Publisert over 1 år siden - 319 visninger

Jeg har stor forståelse at det kan være smertefullt for mange kristne å se at bevissthet om mangfoldet i den norske befolkningen medfører at ikke kristne symboler blir enerådende på felles, offentlige arenaer. Det koster å miste privilegier.

Desto mer gledelig er det at kloke folk i ledelsen i Den norske kirke (Dnk) innser at de må se privilegier forsvinne mot større frihet og selvstendighet i retur - når bindingene til stat og kommuner er i ferd med å løses opp. Livssynsmangfoldet i Norge vil kunne glede seg til en mer offentlig likebehandling når den norske staten innser at den må ta likeverd på alvor. Offentlige myndigheter bør være for alle, mens Den norske kirke eller Human-Etisk Forbund bør primært være for sine medlemmer.

Når Human-Etisk Forbund (HEF) i avisa "Tidens krav" - i forbindelse debatt om et lite kors på en port til en gravplass, blir kalt en sekt som både skal være rasende og militante, kan jeg bidra til å senke blodtrykket hos enkelte. Vi har verken profeter eller hellige skrifter å forholde oss til. Vi anser tvil som en dyd, og har friske meningsutvekslinger oss i mellom og er uenig om det meste. Slikt minner lite om en sekt. Uenighet til tross, vi står derimot fast på menneskerettighetene der religionsfrihet for den enkelte, troner høyt.

Likebehandling er en rød tråd i menneskerettighetene. Staters behandling av mangfold, kan ikke være styrt utelukkende av hensyn til et flertall, men til individers rettigheter og plikter. Det skal ikke minst kristne være glade for. Det kan se ut som om de troende om ikke lenge vil være i mindretall i vår nasjon, jfr. undersøkelser om nordmenns gudstro. Det blir nok være viktigere å holde fast ved og vokte enkeltindividers trosfrihet enn å tviholde på gamle flertallsprivilegier framover.

Menneskerettigheter setter nemlig grenser for hva et flertall kan beslutte. Derfor er det vår alles plikt til å påse at en sekulær stat garanterer for ethvert individs frihet til å ha, dyrke, skifte eller ikke ha en religion. Selv om stat og kommuner bør bli sekulære, skal ikke samfunnet være det. Det skal gjenspeile folks tro og deres aktiviteter.

Det må være full frihet til å bære kors og til forkynnelse på gater, torg og i menighetshus. På fellesområder som gravlunder eller i offentlige institusjoner må man gjerne sette opp et mangfold av religiøse symboler. Men det vil være umusikalsk om bare humanistsymbolet eller bare kors skulle ruve alene. I alle fall når nye fellesarenaer skal etableres.

For HEF må gjerne felles gravlunder vigsles. Det bør ikke bety noe for mennesker som ikke forholder seg til hva dette måtte innebære for religiøse. Heldigvis må det – og skal det være full frihet til å ha kors, humanistsymbol eller andre religiøse symboler på gravsteiner.

Gå til innlegget

Mest leste

Hareides nødvendige veivalg
av
Ole Paus
2 måneder siden / 77450 visninger
Et barn er født, et barn er dødt
av
Magne Raundalen
rundt 2 år siden / 43479 visninger
Etter fallet kommer hevnen
av
Berit Aalborg
10 måneder siden / 34855 visninger
Stormløpet mot Israel er i gang.
av
Roald Øye
7 måneder siden / 27819 visninger
Kanten av klippen
av
Åshild Mathisen
9 måneder siden / 22448 visninger
Et sosialt ­eksperiment
av
Bent Høie
4 måneder siden / 22154 visninger
Mens vi sover
av
Erik Lunde
10 måneder siden / 20057 visninger
Ord er handling
av
Hilde Frafjord Johnson
3 måneder siden / 19067 visninger

Lesetips

Om å se biskoper ved høylys dag
av
Karl Øyvind Jordell
rundt 5 timer siden / 239 visninger
Kirken er politisk
av
Andreas Masvie
rundt 6 timer siden / 78 visninger
Kontrastenes jul i Frankrike
av
Tom Holta Heide
rundt 6 timer siden / 48 visninger
Hatet mot miljøbevegelsen
av
Eivind Trædal
rundt 6 timer siden / 93 visninger
Når staten misbruker makt
av
Øyvind Håbrekke
2 dager siden / 172 visninger
Trangere og farligere
av
Wenche Fone
3 dager siden / 388 visninger
Hva med menighetene?
av
Dag Brekke
3 dager siden / 142 visninger
La flere unge slippe til
av
Rode Hegstad
3 dager siden / 124 visninger
Taushet og tale om jødene
av
Torleiv Austad
3 dager siden / 190 visninger
Les flere

Siste innlegg

Statsfinansiert hatblogg
av
Usman Rana
rundt 2 timer siden / 102 visninger
Menneskers rettigheter
av
Vårt Land
rundt 4 timer siden / 103 visninger
Om å se biskoper ved høylys dag
av
Karl Øyvind Jordell
rundt 5 timer siden / 239 visninger
Kirken er politisk
av
Andreas Masvie
rundt 6 timer siden / 78 visninger
Kontrastenes jul i Frankrike
av
Tom Holta Heide
rundt 6 timer siden / 48 visninger
Hatet mot miljøbevegelsen
av
Eivind Trædal
rundt 6 timer siden / 93 visninger
En hjelpeløs hånd
av
Ane Bamle Tjellaug
rundt 6 timer siden / 97 visninger
Historisk kirkemøte i Ukraina
av
Alexander Tymczuk
rundt 15 timer siden / 59 visninger
Les flere