Ragnvald Sagen

Alder: 87
  RSS

Om Ragnvald

Følgere

En idé hvis tid er kommet.

Hvi skrider menneskeheden saa langsomt frem? spurte en frustrert Henrik ­Wergeland for snart to hundre år siden. Spørsmålet er fortsatt aktuelt i mange sammenhenger, ikke minst når det gjelder vår rett til å få hjelp til å dø hvis det er det vi ønsker. Noen er optimistiske. The Economist snakket for et par år siden om «An idea whose time has come». ­Basert på en ­undersøkelse i ­ganske mange­ land konkluderte de med at kampanjer for å la leger gi dødshjelp til lidende og ­døende, øker i styrke.

Forregner seg. Kampanjer har det vært dårlig med hos oss, men spørreundersøkelser viser at det er rundt to som er for dødshjelp for hver som er mot, altså et betydelig flertall for. Det burde være et signal godt nok til å sette i gang en skikkelig utredning, men våre politikere er forbausende tilbakeholdne. Jeg tror de forregner seg.

Kanskje med unntak av KrF tror jeg nok at det partiet som setter dødshjelp på agendaen vil vinne flere stemmer enn de taper. Jeg er klar over at Frp og Venstre nevner dødshjelp, men helhjertet virker det ikke – så langt.

Individets frihet settes høyt i Norge, vi eier vårt eget liv. Da må vi vel også kunne bestemme hvor lenge vi vil eie dette livet? Og hvis vi vil avslutte det, må vi kunne vente å få hjelp til det? Det er her vi må begynne. Hvis noen ønsker å dø må vår første tanke være å akseptere dette ønsket, rett og slett fordi noen har det. Dernest må vi vurdere argumentene som taler for og mot at ­ønsket blir oppfylt.

Selvbestemmelsen. Det viktigste argumentet for er altså retten til å bestemme selv. Ønsket skal respekteres. Motstanderen skal ha meget gode grunner for å gå imot. Argumenter som at pasienten ikke vet sitt eget beste og at man må beskyttes mot seg selv, er veldig lett å misbruke.

Hippokrates og Bibelen er brukt som en viktig basis av motstanderne. Det virker plausibelt ved første øyekast. Kort fortalt er det prisverdig nok snakk om å forlenge liv og redusere lidelse. Men hva om det ene går på bekostning av det andre, at forlenget liv bare fører til forlenget lidelse? Dette dilemmaet er lite diskutert, men gir faktisk grunnlag for å hevde at både mot og for kan påberope seg de samme kildene.

Desmond Tutu. Jeg fant uventet støtte for dette synet hos ­erkebiskop Desmond Tutu. Han er til manges overraskelse blitt en svoren tilhenger av dødshjelp, sterkt påvirket av det langvarige­ og uverdige dødsleiet til hans gode venn Nelson Mandela. Det er viktig her at han mener dette ikke rokker ved hans forhold til Gud. Han er sikker på at Gud ikke har ment at vi skal lide slik.

Det gjøres mye for døende, og det hevdes at man nå har midler sterke nok til at ingen trenger å lide. Derfor trenger man ikke dødshjelp. Men hvem gleder man med å holde i live en person som ønsker å dø, når denne er neddopet og overhodet ikke har noe liv? I alle fall ikke pasienten. Tutu gir gledeligvis støtte også for dette synet.

En parallell. Av en annen ­karakter, men viktig av flere grunner, er parallellen til abort. Igjen kort fortalt: Det synes åpenbart at abort er et vanskeligere etisk spørsmål enn dødshjelp. Som en konsekvens bør alle som er for abort og opptatt av sin integritet også være for dødshjelp, men slik er det tydeligvis ikke. Jeg synes dette er vel verd å reflektere over.

Det er også god grunn til å fremheve alle dem som står rundt pasienten. Jeg tenker på pårørende som kan bli merket for livet av vonde minner fra et dødsleie.

Også leger og sykepleiere må i dag være frustrerte vitner til lidelser de så gjerne ville ha avhjulpet om de fikk lov. Gråsonen som oppstår når medisinering for å redusere lidelser også kan fremskynde døden, er riktignok blitt noe romsligere. Med velvilje kan dette kalles et lite skritt i riktig retning, men dessverre bare fra en dårlig til en litt mindre dårlig løsning. Etisk sett er det meget betenkelig.

Tar eget grep. Så finnes det enda en gruppe, som er meget tallrik men likevel har lett for å gå under radaren. Når en blir så gammel at behovet for eldre–omsorg kan være rett rundt hjørnet, er det veldig mange som blir veldig bekymret for fremtiden. Ikke for døden; eldres død ser helt annerledes ut enn yngres. Den nærmer seg ubønnhørlig og er en naturlig del av livet. Det er den ukjente veien dit som ­bekymrer. Frykten for å miste kontrollen over eget liv er en ­bekymring som for mange representerer en dramatisk ­reduksjon i livskvaliteten.

Så dramatisk at tanken på å avslutte livet mens man ennå kan, melder seg hos mange. Noen – som kreftsyke Bjørnar Kanli fullfører faktisk tanken. Kanli tok sitt eget liv i protest mot at aktiv dødshjelp ikke er tillatt i Norge. Før han døde skrev han en «Tale fra graven» som ble lest opp i begravelsen og deretter gjengitt i Aftenposten 26. mars 2008.

I talen skrev Kanli blant annet følgende:

«Jeg har nå et særdeles godt grunnlag for å ha en ­mening om dette. Jeg synes det er helt forferdelig at et menneske som er dødssyk og lider, ikke skal kunne hjelpes til å få en slutt på de fysiske og psykiske lidelsene.»

Og videre:

«Det eneste jeg er lei meg for, er at jeg nå er nødt til, som en tyv i natten, å ta mitt eget liv. Det er ikke akkurat noen verdig og fin slutt på livet som jeg av våre styrende er tvunget til!»

Som en mulighet. Hos denne­ gruppen er det altså mulig-­
heten for dødshjelp som er ­poenget; anvendelsen ville nok som regel ikke komme i det hele tatt. Men bare det at dødshjelpen er der, som en mulig utvei, vil følgelig gi et både lengre og bedre liv for veldig mange mennesker.

En tydelig representant for disse er nederlandske Mariecke Vervoort. I 2008 signerte hun papirene som gjør at hun kan få hjelp til å avslutte livet når hun måtte ønske. «Hvis jeg ikke hadde de papirene, tror jeg at jeg allerede vill ha tatt selvmord», uttalte Vervoort på en pressekonferanse i fjor.

Betydelig gevinst. Til sammen betyr dette at om vi gjør dødshjelp tilgjengelig er det grunn til å tro at vi faktisk oppnår en betydelig gevinst både i form av høyere livskvalitet, flere leveår og mindre lidelser.

Jeg håper mange er enig med meg i at denne saken nå bør tas opp i sin fulle bredde.

Ragnvald ­Sagen

Professor emeritus

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

PROFESSOR PÅ VILLSPOR?
av
Aase Marie Holmberg
rundt 8 timer siden / 107 visninger
0 kommentarer
Godt og blandet
av
Håvard Nyhus
rundt 12 timer siden / 517 visninger
1 kommentarer
kirkevalgene 2015,og 2019
av
Geir Husveg
rundt 14 timer siden / 91 visninger
0 kommentarer
Det magnetiske Noreg
av
Ann Kristin van Zijp Nilsen
rundt 16 timer siden / 234 visninger
0 kommentarer
Korsvei i vår tid
av
Tore Hynnekleiv
rundt 17 timer siden / 826 visninger
1 kommentarer
Senneset og Vårt Lands leder
av
Berit Aalborg
rundt 17 timer siden / 887 visninger
0 kommentarer
Mors kjøttkaker
av
Terje Carlsen
rundt 19 timer siden / 77 visninger
0 kommentarer
Les flere

Siste kommentarer

Per Magne Lindseth kommenterte på
Å praktisere egne formaninger
18 minutter siden / 5510 visninger
Torbjørn Greipsland kommenterte på
Øverste muslimske råd: Først templet, så moskeene
rundt 1 time siden / 201 visninger
Sigurd Eikaas kommenterte på
Å praktisere egne formaninger
rundt 9 timer siden / 5510 visninger
Sigurd Eikaas kommenterte på
Evolusjonslære, kreasjonisme og vitenskap
rundt 10 timer siden / 1856 visninger
Tore Olsen kommenterte på
Godt og blandet
rundt 11 timer siden / 517 visninger
Georg Bye-Pedersen kommenterte på
Polariseringens pris
rundt 12 timer siden / 814 visninger
Mona Ekenes kommenterte på
Jesus er større enn norsk politikk
rundt 12 timer siden / 687 visninger
Sigmund Voll Ådnøy kommenterte på
Å praktisere egne formaninger
rundt 12 timer siden / 5510 visninger
Dagfinn Gaarde kommenterte på
Å praktisere egne formaninger
rundt 12 timer siden / 5510 visninger
Knut Nygaard kommenterte på
Jesus er større enn norsk politikk
rundt 12 timer siden / 687 visninger
Les flere