Ragnhild W. Hille

Alder: 0
  RSS

Om Ragnhild W.

Pensjonist
Oslo

Følgere

Har folkekirken noe å lære av andre kirkesamfunn?

Publisert 2 måneder siden - 607 visninger

Takk til Åste Dokka for hennes realitetsorientering i Vårt Land 28. september om kirkens plass i menneskers liv i dag. Det er en kontrast til kirkerådets leder Kristin Gunleiksrud Raaums tilsløring (den høye medlemsprosenten). Ifølge Åste Dokka er kun 10 prosent av disse aktive gudstjenestedeltakere.

Hennes sterke oppfordring til å bruke kirken – «gå i kirka» – stiller jeg meg gjerne bak, og ære være dem som følger opp for å berge sin kirke, uten å ha sin naturlige plass i den fra før. Spørsmålet er; hvor mange tar oppfordringen og stiller opp i en kirke de ikke opplever som relevant for deres liv, for å fylle opp kirkebenker og høre på forkynnelse som ikke berører, for å unngå nedleggelser?

Kirkelandskapet er mangfoldig, og mange kristne og søkende får ikke dekket sine behov gjennom kirkegang og deltakelse i Dnk. Mange av disse finner sin tilhørighet i andre kirkesamfunn, som ikke er dekket over statsbudsjettet på samme måte som folkekirken.

Egen erfaring fra den lokale misjonskirken viser en levende kirke med stor oppslutning av folk i alle aldere. Den viser et inkluderende fellesskap hvor medlemmene blir utfordret til et personlig engasjement, å ta eierskap og medansvar for at deres kirke skal bestå. Den står og faller med økonomisk og praktisk innsats.
Det oppleves meningsfylt å bidra, gudstjenesten løfter og berører med sitt personlige uttrykk, og barnekirken er fylt av barn i alle aldere. Mye av denne kirkens tro­verdighet viser seg ved tydelig diakonalt og humanitært engasjement – et
område som er lite synlig i mange folke­kirker.

Har folkekirken noe å lære av andre kirkesamfunn for å bli mer relevant og troverdig i menneskers liv, med mulighet for større oppslutning?

Trykket i Vårt Land 5. oktober 2018.

Gå til innlegget

Den som ønsker å bevare sin lokale kirke må bruke den

Publisert 3 måneder siden - 157 visninger

Kristin Gunleiksrud Raaum skriver i Vårt Land at «ethvert sted har bruk for kirken sin» (Vårt Land 12. september). Det er delvis riktig, men vår tids realiteter sier også noe annet. Flere opplever frikirkelige og også humanistiske rammer for deltakelse og markeringer som mer relevant og troverdig.

Norge er blitt et av de mest sekulære landene i Europa og det blir stadig færre kirkesøkende i folkekirken (Dnk). Mange­ ønsker likevel å bevare sin kirke som tradisjons- og kulturbærer, uten å ta del i ­kirkens tilbud utenom de store høytider og markeringer.

Søndagens gudstjenestedeltakelse går stadig ned, mange opplever at forkynnelse og innhold i liten grad berører deres liv. Det er tomme benker i mange kirker, og fler­tallet av de som er til stede er eldre. Mye godt og viktig foregår i ukedagene for voksne og barn, men hva som rettferdiggjør prioritering over et begrenset kirkebudsjett er opp til politikerne å avgjøre.

Det er opp til alle som ønsker å bevare sin lokale kirke å bruke den, og ta et medansvar for å skape engasjement og gjøre den mer relevant for flere. Da kan det være håp for å finne løsninger for nedleggelses­truede kirker i Norge.

Trykket i Vårt Land 18. september 20118.

Gå til innlegget

Tro og gjerninger

Publisert over 2 år siden - 740 visninger

Det synes som om Luthers lære om «nåden alene» har fått overskygge Jesu lære i vår lutherske folkekirke.

I plan for kirkens diakoni, vedtatt av Kirkemøtet i 2007, beskrives diakoni med fire hovedpunkter: Inkluderende fellesskap, neste­kjærlighet, kamp for rettferdighet og vern om skaperverket. Planen er ment å bli utarbeidet i forbindelse med lokale behov og ressurser. Hva betyr dette i klartekst, hvordan blir det fulgt opp, formidlet og synliggjort? Og hva gjør kirken for å finne frem og tydeliggjøre behovene, og finne ressursene til omsorgstjeneste?

Kirken gjør mye godt, men forkynnelsen berører i liten grad ­temaet om nestekjærlighet i praksis, og synes å vegre seg for å utfordre til tjeneste. Vi har ­humanitære og diakonale organisasjoner som gjør en kjempeinnsats for mennesker i nød av alle slag. Det fritar ikke kirken som burde stå i førstelinje til å se sin neste og sitt ansvar, det er omsorgsbehov nok til alle. Og mange opplever stor glede ved å kunne gjøre en innsats for andre, om de har ­mulighet til det.

Det synes som om Luthers lære om «nåden alene» har fått overskygge Jesu lære i vår lutherske folkekirke. Ordene om at troen hører sammen med gode gjerninger, som å vise barmhjertighet overfor dem som trenger det mest, går igjen i hele Det nye testamentet og hører med i forkynnelsen. Og aldri har vel verden, både lokalt og globalt, trengt de gode gjerningene mer enn nå.

Å være Jesu etterfølgere betyr å ta det dobbelte kjærlighets­budet på alvor – å elske og ta vare på både sin neste og seg selv, og å ta i mot nåden for vår utilstrekkelighet. Å være kirke betyr å formidle dette.

Gå til innlegget

Kirken og diakoni

Publisert over 4 år siden - 101 visninger

Hvordan snakker kirken om diakoni, er det en viktig del av kirkens formidling?

KIRKEN OG DIAKONI

Diakoni skal være kirkens praktiske utrakte hånd til medmennesker med forskjellige hjelpebehov. Hvor er diakoniens plass i kirkene våre, og hvordan fungerer denne utstrakte hånden?

Kirken skal formidle hva dette betyr i praksis - det vil si nestekjærlighetsbudet - å vise omsorg gjennom nærvær, i ord og gjerninger. Men hvorfor hører vi så sjelden om viktigheten av diakoni i kirken? Tjeneste for andre er med som en av mange deler under gudstjenestens liturgi, men det er ingen tydelig tale om dette området. Diakoni er i beste fall en egen avdeling, adskilt fra gudstjenesteformidlingen. I noen kirker er det ansatt en diakon til å ta seg av diakonale oppgaver. Men hva med oss alminnelige kirkebesøkende, skal ikke vi også få høre, og bli minnet om denne viktige utfordringen? Vi vet at vi ikke blir frelst av gode gjerninger, men Bibelen sier at vi blir frelst av tro til å gjøre gode gjerninger, og at tro uten gjerninger er død tro. Hvorfor snakker ikke kirken tydelig om dette temaet? Er det på grunn av vegring mot å si noe som kan oppfattes som utidig press, og som kan høres som gjerninge-kristendom? Og skal vi ikke få hvile i nåden alene? Prester er utdannet til å formidle, og mange Bibel-tekster er krevende. Denne utfordringen er likevel viktig å ta på alvor og gå inn i med klokskap.

Dette er ingen kirkerefs, men en påminnelse om kirkens ansvar om tydelig tale om nestekjærlighet i praksis. Kirken gjør mye godt på mange fronter, men unnlater ofte å minne om omsorgsbehov og muligheter til å gjøre en innsats for andre. Dette er også viktig fordi mange kan gå glipp av muligheten til å bety noe i andres liv, som igjen kan medføre stor glede i eget liv. Det kan være udekkede behov i kirkens nærområde. I denne forbindelse ville jeg ønske at menighetsbladene kunne ha en fast spalte med temaet Diakoni, hvor det henvises til områder som trenger en hjelpende hånd. Jeg tror mange ville sette pris på denne påminnelsen, særlig hvis man fikk vite om noe man konkret kunne være med på som kan passe for den enkelte. Det kan gjelde alt, fra vennlige ord og forbønn til besøk hos syke og ensomme, og andre praktiske tjenester.

Vi har humanitære og diakonale organisasjoner som gjør en kjempeinnsats for mennesker i nød av alle slag. Det fritar ikke kirken og kirkens folk, som skulle være de første til å se sin neste gjennom det dobbelte kjærlighetsbudet, det er omsorgsbehov nok til alle!

Det er nærliggende å trekke frem tiggeren på de fleste kirketrapper, som har et tydelig hjelpebehov. Denne personen tror at kristne mennesker er ekstra snille, de skal jo inn å høre om Gud og nestekjærlighet. Mens vi unnskylder at vi ikke gir, med muligheten for bakmenn og juks, skal dette mennesket overleve, og leve. At tiggerne ofte blir oversett er blitt politisk korrekt, også blant kristne. Det må finnes andre ordninger for å hjelpe dem.

Den barmhjertige samaritan var ikke politisk korrekt, Jesus ga oss en viktig påminnelse med denne lignelsen.

 

Ragnhild Weydahl Hille

Pensjonist

Oslo

 

Gå til innlegget

Barns beste og den tause kirken

Publisert nesten 5 år siden - 195 visninger

Hvorfor er kirkens fremste ledelse tause om barns rettigheter som ofres for homofile pars ultimate lykke? Er det vegring mot å fremstå som politisk ukorrekte?

BARNS BESTE OG DEN TAUSE KIRKEN

Prost Trond Bakkevig skriver i sitt innlegg i Aftenposten 23. desember 2013 om det han kaller ”Kampen mot de homofile”, og appellerer til respekt for voksne menneskers (de homofiles) egne avgjørelser. Uten forbehold. Uttalelsen er en reaksjon mot de i kirken som ikke ønsker en kirkelig vigselsliturgi.

Kirkerådets nestleder Kristin Gunleiksrud Raaum viser til sin overbevisning om at ekteskap for homofile er etter Guds gode vilje. Et kjærlighetsfylt samliv også for dem må kunne anerkjennes både av Gud og mennesker.

Jeg kan selv ikke forstå at det kan være en kjærlig Guds vilje at homofile par som ønsker å leve i forpliktende kjærlighetsforhold skal leve alene hele sitt liv, uten å kunne leve ut et gjensidig kjærlighetsliv. 

Men det er andre hensyn å ta - å åpne for og legitimere kirkelig vigsel vil også virke som en legitimering av homofiles rett til å få barn, og en legitimering av surrogati og sæd-donasjon fra ukjent far. Er det slik kirken ønsker å fremstå? Det har vært blaff av etisk debatt rundt dette temaet, som raskt har avtatt. Det er forbudt å benytte seg av surrogati i Norge, men det er lovlig i utlandet, og norske par kan fritt bruke dette tilbudet. Debatten om dobbeltmoral og surrogati-mødre har også stilnet.

Hva med barna dette handler om? 

Teolog Øivind Benestad som driver nettstedet MorFarBarn har gått ut med en ”vekkelseskampanje” mot likestilte ekteskap og for barns rett til mor og far, som kanskje har provosert mer enn den har vekket til synlig ettertanke.

Det er ingen som betviler homofiles omsorgsevne, den kan ofte være bedre enn i familier med biologiske foreldre, hvor mange barn hverken er ønsket eller har god omsorg. Men det er ikke planlagt at det skulle bli slik. For homofiles barn er det planlagt at de skal leve et liv uten biologisk mor eller far, og ha liten eller ingen mulighet til å bli kjent med dem. Dette er ikke til barns beste. Kan kirken stå for dette?

Det er snakk om barns identitetsfølelse og deres sårbarhet i denne sammenheng. Det er ingen forskning som kan fortelle om disse barnas tanker og følelser. Men det er allment kjent at identitetsforankring er viktig. Det er særlig som voksen at tankene om identitet og tilhørighet kan komme frem og forstyrre livsløpet. Det har vært mange reportasjer om voksne som leter etter sitt opphav og sine røtter. Hvor mange er det som lukker øyne og ører for dette, og ikke ønsker å ta det innover seg?

Vår helseminister Bent Høie, som selv lever i homofilt ekteskap, uttalte i VG på nett før jul at han har tatt et etisk standpunkt om ikke å få barn. For denne uttalelsen får han refs i avisens kommentarfelt, som ”han er en usympatisk fyr”. Dette får han for å vise ansvarlighet, og tenke utover seg selv.

Hvor langt har samfunnet kommet på gli – i denne sammenheng i feil retning?

Alle som burde stå opp for barna i homofile samliv viser tydelig vegring og ansvarsfraskrivelse. Tausheten råder. Hvem skal vise respekt for barns ukrenkelighet og forsvare deres rettigheter og forstå deres behov, om ikke kirken ved dens biskoper, proster, prester og menighetslemmer, som skulle være nestekjærlighetens talspersoner? Hvor er alle andre tenkende mennesker? Og hvor er Barneombudet?

Er det ikke så viktig?

Tausheten råder.

Ragnhild Weydahl Hille

Pensjonist

Oslo

Gå til innlegget

Mest leste

Hareides nødvendige veivalg
av
Ole Paus
2 måneder siden / 77465 visninger
Et barn er født, et barn er dødt
av
Magne Raundalen
rundt 2 år siden / 43495 visninger
Etter fallet kommer hevnen
av
Berit Aalborg
10 måneder siden / 34862 visninger
Stormløpet mot Israel er i gang.
av
Roald Øye
7 måneder siden / 27830 visninger
Kanten av klippen
av
Åshild Mathisen
9 måneder siden / 22453 visninger
Et sosialt ­eksperiment
av
Bent Høie
4 måneder siden / 22156 visninger
Mens vi sover
av
Erik Lunde
10 måneder siden / 20062 visninger
Ord er handling
av
Hilde Frafjord Johnson
3 måneder siden / 19069 visninger

Lesetips

Om å se biskoper ved høylys dag
av
Karl Øyvind Jordell
rundt 9 timer siden / 260 visninger
Kirken er politisk
av
Andreas Masvie
rundt 9 timer siden / 115 visninger
Kontrastenes jul i Frankrike
av
Tom Holta Heide
rundt 9 timer siden / 77 visninger
Hatet mot miljøbevegelsen
av
Eivind Trædal
rundt 9 timer siden / 120 visninger
Når staten misbruker makt
av
Øyvind Håbrekke
2 dager siden / 176 visninger
Trangere og farligere
av
Wenche Fone
3 dager siden / 392 visninger
Hva med menighetene?
av
Dag Brekke
3 dager siden / 144 visninger
La flere unge slippe til
av
Rode Hegstad
3 dager siden / 127 visninger
Taushet og tale om jødene
av
Torleiv Austad
3 dager siden / 222 visninger
Les flere

Siste innlegg

Statsfinansiert hatblogg
av
Usman Rana
rundt 5 timer siden / 337 visninger
Menneskers rettigheter
av
Vårt Land
rundt 7 timer siden / 117 visninger
Om å se biskoper ved høylys dag
av
Karl Øyvind Jordell
rundt 9 timer siden / 260 visninger
Kirken er politisk
av
Andreas Masvie
rundt 9 timer siden / 115 visninger
Kontrastenes jul i Frankrike
av
Tom Holta Heide
rundt 9 timer siden / 77 visninger
Hatet mot miljøbevegelsen
av
Eivind Trædal
rundt 9 timer siden / 120 visninger
En hjelpeløs hånd
av
Ane Bamle Tjellaug
rundt 10 timer siden / 276 visninger
Historisk kirkemøte i Ukraina
av
Alexander Tymczuk
rundt 18 timer siden / 66 visninger
Les flere