Ragnhild Mestad

Alder: 50
  RSS

Om Ragnhild

Spaltist i Vårt Land

Følgere

Er kirken relevant for nordmenn av i dag?

Publisert over 7 år siden

For at menigheten skal vokse må den tilrettelegge for frivillig engasjement. Deltagelse fremmer tilhørighet. Vi hører til fordi vi deltar. Slik er det i familien, og slik er det i menigheten.

Andelen av befolkningen som regner seg som kristne er betydelig redusert de siste ti årene, melder Vårt Land. Kirken besvarer henvendelsen med å peke på trosopplæringsreformen som svar på problemet. Den viktig, men den kan nok i beste fall ikke gjøre annet enn å stoppe frafallet, tror jeg.

Kun et av bispedømmene i Norge, Stavanger, har hatt vekst i gudstjenestedeltagelsen de siste årene. Jeg bor selv i en kommune og en menighet som har vokst i oppslutning. I løpet av de tretten årene vi har bodd på Sandnes, er menigheten blitt delt to ganger. Den siste menighetsplanten er fremdeles ikke formelt skilt ut fra modermenigheten, men vi arbeider sammen for at de skal få kirke og bli eget sokn i løpet av noen år.

Det er fristende å spørre seg hva en mislykkes med i Den norske kirke, samtidig som det er relevant å spørre hvorfor gudstjenestesøkningen på Jæren vokser.

Form og språk

Ungdommer i Den norske kirken har i flere generasjoner klaget på formen på gudstjenestene uten at dette er tatt til følge. Den nye liturgireformen er egentlig svært lite radikal. Stavanger biskop har tidligere gitt vide rammer for alternative gudstjenesteform. Dette blir innskjerpet nå. Dessverre har mange menigheter tatt mer hensyn til til kantorene og de formkonservative innen kirken. Vi har sagt ”Nei, nei, nei!”, til de fleste ungdommelige forslagene i flere generasjoner. Og resultatet kan man se på gudstjenesteoppmøtet. Hvis kirken ikke oppleves som relevant for dagens mennesker, hvis språket, forkynnelsen og formene ikke oppleves relevante, hvis samværsformene ikke oppleves relevante, så går ikke folk i kirken. Vi er nå kommet i den situasjonen at besteforeldrene til dagens unge ikke fikk gehør. Ikke rart at mange har gitt opp.

Kirken og autoritetene

Dagens kirkekritikk går imidlertid dypere enn en formkritikk. ”Jeg vil ikke gå i kirka, og høre på en gammel mann som snakker”, sier tenåringen min. Dagens unge, som er vokst opp med en postmoderne læringsfilosofi opplever at presten ikke har noe å si dem. Ungdommene sier rett og slett at prestens enetale ikke er noe for dem. Jesu dialogmodell er kanskje langt bedre enn dagens prekenform?

Som kirke bør vi spørre oss hvordan vi kan gjøre gudstjenesten relevant for unge mennesker i dag. Det betyr en radikal endring både i form og i innhold.

Hva kan vi tilby som kirke?

Et budskap om Jesus som frigjører. Vi har vært for opptatt av at mennesker er syndige, og for lite opptatt av nåden og frigjøringen i Kristus. Det må gjøres et teologisk arbeid for å gjøre frigjøringen relevant for dagens mennesker, som ikke opplever seg fanget av synd.

Fellesskap

Noe av det viktigste vi som kirke kan tilby mennesker i dag er fellesskap med Gud, og med hverandre.

Den norske kirke er bygd opp av geografiske sokn. Det betyr at menigheten også er et viktig samlingssted i lokalmiljøet. Jeg er så heldig å bo bare 50 m fra kirka mi. Ungene kan springe bort til kirka enten det er barneklubb eller ungdomsklubber. Det betyr også at vi møter naboene våre i kirka.

Vi trenger som mennesker det store fellesskapet i gudstjenesten, men vi trenger også de små fellesskapene i foreninger, husfellesskap, kirkeringer eller cellegruppene. Vi trenger også de mellomstore fellesskapene som kor, ungdoms- og barneklubber.

De mindre fellesskapene er livsnødvendige for menigheten. De gir rom for å dele livet, troen, og bønnen, og for å bygge fellesskap.

Deltagelse og tilhørighet

Vi mennesker trenger å engasjere oss utenfor oss selv for å oppleve å ha et meningsfylt liv. I menighetene er det mange muligheter for engasjement. For at menigheten skal vokse må den tilrettelegge for frivillig engasjement. Deltagelse fremmer tilhørighet. Vi hører til fordi vi deltar. Slik er det i familien, og slik er det i menigheten. Oppgavene er mange, og alle er nødvendige med de ressursene hver enkelt har. For i menigheten er det slik at alle har et viktig bidrag.

I Norge har det mange steder vært slik at folk går på bedehuset og foreningen for å delta, mens de går i kirka for å høre på presten. Denne kulturen har gått så langt at det knapt er noen som foreslår at de kan arrangere enkle samlinger i kirken i stedet for messefall. Hvis vi som menighet eier kirken, må vi også kunne kreve av de ansatte at de hjelper oss til å organisere oss slik at vi klarer å samle oss om enkle samlinger for å dele Guds ord når presten og kantoren har fri.

Lekfolket eier kirken

Vi er på mange måter fanget i en ansattstyrt kirke, og nå er det på tide å gjøre opprør. Vi lekfolk eier kirken.

Liturgien må være levende, og formene og språket som brukes må være livsnært og relevante for folk, for at ikke kirken skal bli irrelevant. Kirken må snakke på et språk vi forstår, og gi oss mulighet for deltagelse. Dette er den stor utfordring for Den norske kirken fremover.

Gå til innlegget

Oh my God, et teaterstykke om oss?

Publisert over 7 år siden

Det har vært gjensidige fordommer på begge sider. I høst har Rogaland teater satt opp et teaterstykke om misjon. Dette er første gang et norsk teater griper fatt i temaet misjon.

Selv var jeg spent på forestillingen i forkant. Spenningen ble ikke mindre etter å ha lest Tarald Aano sin anmeldelse i Aftenbladet, og Liv Riiser sin i Vårt land. Ville jeg føle meg dum, parodiert, latterliggjort?

Jeg vil berømme Rogaland teater for å ta fatt i Stavangers misjonshistorie gjennom teaterstykket Oh my God. At det ikke er gjort tidligere skyldes kanskje det noe ambivalente forholdet mellom misjons- og teatermiljøet i Norge. For dette, tror jeg, må være to av de bevegelsene i dette landet som sjeldnest har møttes og hatt dialog.

Det har vært gjensidige fordommer på begge sider. I teateret har man vært overbevist om at misjonsfolket har et anstrengt, nærmest sykelig forhold til seksualitet. På den andre siden har misjonsfolket lenge levd med en forestilling om at alle skuespillere er promiskuøse.

Derfor var det, og er det svært interessant at Rogaland teater våget å gi seg i kast med et slikt tema. Måten teateret forholder seg til temaet er også interessant.

Teater om sex

For denne teaterforestillingen spiller helt klart på sex. Vi ser ingen sengescener. Det lengste de strekker seg er noen som lett kysser på munnen. Men seksualiteten ligger under likevel i hovedpersonen Jakob’s seksualangst. Eller kanskje var forholdet til Edith et arrangert ekteskap han egentlig ikke ville ha? Kanskje var hele livet til Jakob arrangert? Uansett tok han aldri kontroll over sitt eget liv samtidig som han absolutt hadde en vellykket karriere. Det vil si, filmkontoret til Det Norske Misjonsselskap (NMS) var en suksess.

Misjonsfilmene

Den mest populære av filmene, Sanda, hadde premiere i aulaen på Universitetet i Oslo i 1961, og ble sett av rundt 1 mill nordmenn. Den ble laget fotografen Olaf Ellingsen og leder av filmseksjonen i NMS, Jan Dalland. Sosialantropologen Marianne Gullestad gav i 2007 ut boka Misjonsbilder, om film- og billedbruken i NMS, som noe av det siste hun gjorde før hun døde. Kunnskapen som Marianne Gullestad så vennlig lot oss få del i, er blitt brukt i teateroppsetningen. I tillegg har teateret brukt informasjon og bilder fra Misjonsarkivet ved Misjonshøyskolen. De fleste av de historiske referansene er derfor korrekte. Eksemplene på fortellerstemmer til filmene er autentiske. Det er rett at man byttet hovedperson i filmen Sanda til ei med lys hus, i stedet for hun med svart hud, og at de endret konklusjon i filmen. Men filmen var fra Kamerun, ikke Madagaskar, som det sies i teateroppsetningen.

Høydepunktet var da Samuel (spilt av Hugo Mikal Skår) gikk fra å være en afrikaner som har fått jobb som vaktmester, til å bli Gud. Hadde denne tilsidesatte vaktmesteren med mørk hud og gebrokkent norsk vært Gud hele tiden der han prøvde å komme til orde? Er det for lett, spør jeg meg, også for norske kulturinstitusjoner, å ikke slippe til mennesker med mørk hudfarge? Når får vi en stavangerkomedie der hovedpersonene har mørk hudfarge samtidig som de snakker ekte stavangersk? Forestillingen korrigerer oss, og utfordrer oss i forhold til alle de blir satt på sidelinjen som vaktmestere, for spesielle anledninger, men in the real life blir de ikke verdsatt.

Respons fra misjonsmiljøet

Teateret arrangerte en fellesforestilling for ansatte og frivillige i NMS.

I etterkant har forestillingen blitt diskutert mange ganger. Reaksjonene spriker i alle retninger. Én kollega mente teateret var for snille med oss. Hvorfor lot de ikke misjonsleder Pål Simonsen, (spilt av Roar Kjølv Jensen) være gift og ha den eksterne filmmakeren Maria Lagerquist (spilt av Ingrid Rusten) som elskerinne i skjul?

Noen forteller at de gråt under forestillingen fordi de ble minnet på møter med mennesker som hadde et svært anstrengt forhold til kall og seksualitet. Noen ble sinte fordi de føler seg ærekrenket. Atter andre syntes hele forestillingen var latterlig. Dum. Og noen lo.

Selv lo jeg masse av vitsene, hadde lyst til å klappe til musikken og koste meg. Jeg følte imidlertid aldri at det var meg de snakket om. Kanskje er jeg for ung? Vi som kalles misjonsfolk er uansett en svært mangfoldig gruppering. Det gjør også at våre egne erfaringer er avgjørende for hvordan vi oppfatter teaterstykket.

 Kanskje er samtalene på kantina en god nok grunn til å forsvare teaterstykket? konkluderte vi rundt bordet på kantina i NMS. Det at forestillingen blir diskutert, gjør den kanskje viktig nok i seg selv? Derfor vil jeg anbefale folk å se den. Den presenterer ikke hele sannheten om misjonsfolket eller oss som jobber og har jobbet i misjonen. Historien er gammel. Mye er forandret. Folk har svært forskjellig erfaring. Men den gir innspill til debatt om oss selv, som innbyggere i det moderne Norge. Det er nok i seg selv.

 

Gå til innlegget

Hvis nissen flytter med på lasset

Publisert nesten 8 år siden

Selv om kirken skal være et sted for ufullkomne mennesker, er det ikke nødvendigvis greit at kirken eller moskeen blir et samlingssted for konfliktmakere som ikke finner seg til rette noen steder.

Mandag denne uka ble det kjent at en norsk konvertitt til islam, med norske foreldre er kommet i medienes søkelys etter at han har gjennomgått terrortrening i Yemen. 

Som kommentar til hendelsen sier Linda Alzaghari til VG at det tipper over for noen konvertitter fordi de opplever store omveltninger. ”De stopper å gjøre ting på dagen. De er ofte i konflikt med familien. De blir en del av utenforskapet, og søker da tilhørighet hos muslimske grupper”. Linda Alzaghari er daglig leder i tenketanken Minotenk. Hun konverterte selv til islam i 2005 (fra VG-nett, 27.6.2012).

Konfliktmakere. I en norsk folkesang synger vi om mannen som ville flytte, men som aldri ble kvitt nissen. Nissen hang med på lasset uansett hvor han fòr. Selv om kirken skal være et sted for ufullkomne mennesker, er det ikke nødvendigvis greit at kirken eller moskeen blir et samlingssted for konfliktmakere som ikke finner seg til rette noen steder. Det er en stor utfordring for mottagermenighetene av konvertitter å ta imot de ærlig søkende, og samtidig ikke ukritisk ta imot konfliktmakerne. Jeg vil tro at dette er et tema også blant muslimske lærde i Norge, på samme måte som vi som arbeider med kristen misjon diskuterer dette.

Samtidig er det en rekke mennesker som etter lang tids ærlig søking ender med å skifte tro eller konfesjon. En av disse ærlige søkende var broder Arnfinn Haram, som gikk fra å være en konservativ lavkirkelig teolog og prest i Den norske kirke, til å melde overgang til den katolske kirken. Han ble gravlagt i sist uke under et stort oppmøte av kirke- og organisasjonsledere fra alle leire. Begravelsen ble et vitnesbyrd om kirkens enhet fra en av Norges mest kjente konvertitter. 

Ikke hastedøpe. Når en starter misjon på et nytt sted, er det ikke sjelden at de som først nærmer seg misjonærene er folk som strever med å finne seg til rette i eget samfunn. For kirken er dette en stor utfordring fordi vi er kalt til å forkynne for de som står utenfor samfunnet. De fattige og marginaliserte har alltid vært en viktig målgruppe for kirkelig arbeid. Samtidig er det en utfordring hvis de første medlemmene av menigheten blir mennesker som er i konflikt med samfunnet de kommer fra. 

Dette, og at noen kan ønske å konvertere til kristen tro av bekvemmelighetshensyn, resulterer i at Det Norske Misjonsselskap (NMS) ikke ønsker å bidra til å hastedøpe mennesker. Vi bruker lang tid, gjerne mange år, fra en muslim viser interesse for kristen tro til vedkommende blir døpt og innlemmet formelt i kirken. NMS ønsker ikke å bidra til økt konflikt i lokalsamfunnet, og derfor føres det mange steder samtaler både med konvertitten og familien før vedkommende blir døpt. For selv om mange kristne opplever forfølgelse i muslimske land, er det ikke et poeng å bidra til å øke polariseringen og konfliktene mellom kristne og muslimer. 

Det er knyttet sterke sanksjoner til å konvertere fra islam til kristendom. Noen land praktiserer dødsstraff eller fengselsstraff mot konvertering. Minst like farlig er det når familien tar saken i egne hender og straffer familiemedlemmet som forlater islam, og det er ikke noe man kan ta lett på som misjonsorganisasjon eller kirke.

Respektfull. NMS arbeider gjennom kirker og kirkelige organisasjoner i hele verden innenfor de tre programmene Budskap, Bistand og Bygging. I Policydokumentet om muslimmisjon for Det Norske Misjonsselskap (www.nms.no) fra 1994 uttrykkes det et ønske om at mennesker skal bli kristne gjennom en fredelig og respektfull dialog. ”Do no Harm”, som er en konfliktforebyggende metodikk, brukes også i dette arbeidet. NMS var derfor aktiv deltager i arbeidet med å utvikle en Codes of conduct for misjon, initiert av Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn, som del av dette engasjementet.

Debattinnlegget ble publisert i Vårt Land fredag, 29.6.2012.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Ja vi elsker alle i dette landet
av
Jarle Mong
11 dager siden / 2976 visninger
Er far og hans slekt uten betydning?
av
Øivind Benestad
8 dager siden / 1633 visninger
Mel gir stabilitet
av
Ingrid Vik
rundt 1 måned siden / 1466 visninger
Hjemlengsel
av
Joanna Bjerga
9 dager siden / 1344 visninger
Hvem skal bli født?
av
Paul Leer-Salvesen
14 dager siden / 1077 visninger
Visjon Norge og kritikk
av
Pål Georg Nyhagen
19 dager siden / 652 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere