Ragnhild Mestad

Alder: 50
  RSS

Om Ragnhild

Spaltist i Vårt Land

Følgere

Kongo - rettssaker og hekseri

Publisert over 6 år siden

Ingen dør i Sentralafrika uten at noen er skyld i dødsfallet. Og i Sentralafrika følger årsaksforklaringen en annen rasjonalitet enn vår vestlige sekulære rasjonalitet. Det gjør det vanskelig å forstå hva som egentlig foregår i rettsaken i Kongo

«Øst er øst og vest er vest, og aldri skal de to møtes», skrev den indisk-britiske forfatteren og nobelprisvinneren Rudyard Kipling i diktet «Balladen om øst og vest» (1889). 

Når jeg hører, og følger med på rettssaken i Kongo har jeg en følelse av at det samme kunne vært sagt om forholdet mellom nord og sør. 

For hele saken som har blitt rullet opp der Moland og French har stått i hovedrollen, med det kongolesiske militære rettsvesenet som den viktigste motparten, bærer preg av at to verdener møtes, og at de knapt forstår hverandre. 

For hva er det egentlig som skjer? Hva har skjedd? Og hvem er skyldig i hva? Svaret avhenger av hvilken rasjonalitet som brukes for å forklare, og av verdensbildet til den som beskriver. 

I Kongo, som i Kamerun som jeg kjenner best, dør ingen uten at noen er skyld i dødsfallet. Du kan være skyld i et dødsfall på flere ulike måter. Du kan ha drevet med hekseri, med å tilkalle torden og regnåndene, eller begått et regelrett drap. Hekseri kan ha ulike former, og morderen kan ha gjort det enten med vitende og vilje, eller uten å vite om det, gjennom et svart øye el.l. Hvis morderen har drept med vitende å vilje, kan han enten ha gått til en trollmann som har kastet forbannelser, eller han har fått gift. Det finnes to typer gift, langtidsvirkende som bly, eller korttidsvirkende. 

I tillegg til alt dette, bærer farsen preg av et maktspill, det har med penger å gjøre, og sannsynligvis er det en betydelig kolonikritikk i måten ting gjennomføres på. Og når utlendingene som kommer ikke engang kan fransk og ikke kan kle seg skikkelig, da fortjener de ikke respekt. 

Det som er tragisk i hele saken er at afrikanske fengsler er farlige for de innsatte. Innsatte dør daglig av sykdom og sult. Mange er utsatt for den samme villkårligheten i domsavsigelsene som French, hver eneste dag. 

Uansett er noen skyld i at Moland døde. En sekulær årsaksforklaring som at Moland har tatt selvmord er ikke, og vil aldri være en god nok forklaring på dødsfallet i et kongolesisk verdensbilde. For hva var årsaken til at han tok selvmord? Hadde noen kastet forbannelser? Og dessuten, hvis French ikke er skyldig, hvem er da skyldig i dødsfallet? Ledelsen i fengselet eller noen av de ansatte?

Dette er det saken står om, ifølge French sin advokat i intervju med VG. Og det er vel tross alt bedre at en dødsdømt fange blir dømt, enn at en uskyldig må lide?

Gå til innlegget

Demokrati trumfer jihadisme

Publisert over 6 år siden

For et år siden gjennomførte jihadister, med algiereren Mokhtar Belmokhtar i spissen, et angrep på gassanlegget In Amenas i Algerie. De begrunnet angrepet i mediene med franskmennenes intervensjon i Mali like før. Intevensjonen i Mali kom som følge av at jihadister i allianse med touareg-folket i Nord-Mali okkuperte Nord-Mali i april 2012. Okkupasjonen i Mali ble igjen sett i forbindelse med Gadhaffis fall høsten 2011. Områder som de fleste av oss har sett på som en tom ørken viser seg som et område med forbindelser på kryss og tvers, bundet sammen av karavaner.

Den kaotiske situasjonen fortsetter fordi det fremdeles transporteres våpen og narkotika i ørkenen, menneskehandel og kidnappingene fortsetter, og bidrar til å gi kapital til jihadistene. Det er lett å bli mismodig i møte med jihadistenes ekstreme herjinger i land etter land, og spørsmålet er hva en kan gjøre for å stå imot. Kan vi som kristne gjøre noe, og kan det muslimske fellesskapet gjøre noe.

NMS har arbeidet gjennom en lokal misjonsorganisasjon i Mopti region i Mali siden midten av 80-tallet. Mopti ligger midt i landet, og grenser til Nord-Mali. Majoriteten av befolkningen er muslimer, men det er noen kristne menigheter i regionen. Halve regionen ble okkupert av jihadistene i april 2012. Men da de tok byen Konna, gikk franske styrker inn og drev dem tilbake. 

Som resultat av misjonsarbeidet er det etablert noen få, og små menigheter av fulanitalende kristne. Det diakonale arbeidet har hovedsakelig bestått av integrert landsbyutvikling med en stab av flinke, muslimske medarbeidere. Sentralt i utviklingsarbeidet er allmøter i landsbyene der det velges landsbykomiteer. Prosjektstaben som leder arbeidet har på forhånd skaffet seg oversikt over befolkningssammensetningen i området. Landsbykomiteene bør være representative, slik at de ulike folkegruppene, sosiale klassene, og begge kjønn er representert. Noe av det første komiteen gjør etter at de etableres, er å lage en prioriteringsliste og definere behovene for landsbyen. Når alle landsbyene i kommunen er ferdig med behovsanalysene, samles de med folk fra kommunen og fra utviklingsprosjektet. De reviderer kommunens utviklingsplaner og prioriterer tiltakene som er foreslått. Dette er i tråd med Malis lokaldemokratireform. Når dette så er gjort kan utviklingsprosjektet gå i dialog med landsbyen om hvilke av deres behov som NMS kan bidra til å hjelpe dem med. Kommunen og landsbyene kan med dette i hånd også søke støtte fra andre organisasjoner og fra myndighetene innenfor de områdene som NMS ikke kan bistå med. Dette har vist seg som en god metode til å få befolkningen til å ta ansvar og definere sine behov, og det bidrar til å skape eierskap til arbeidet og bærekraftig utvikling.

I løpet av de siste månedene har det imidlertid dukket opp enda nye rapporter fra de delene av Mopti region som har vært okkupert av jihadistene. Utviklingsprosjektet som NMS støtter var lokalisert på tre ulike steder. To av disse stedene ble liggende inni den okkuperte sonen. Det tredje stedet er byen Konna, som var sentrum for verdens oppmerksomhet noen dager da Frankrike grep inn for å bistå Mali med å slå okkupantene tilbake.

Under okkupasjonen var det svært lite mat og medisiner å få fatt i i den okkuperte sonen, og det går historier om at folk lot seg «kjøpe» av jihadistene for å få mat. Prosjektleder Alahidi Bari rapporterer at jihadistene rekrutterte flest fulanier, som er hovedmålgruppen for prosjektet, i de områdene der NMS ikke har arbeid. Området hvor prosjektet jobber, aksen fra Boni til Douma, hadde få overløpere. Prosjektlederen forklarer dette fenomenet med at utdanning av befolkningen gjennom lese- og skriveopplæring har vært viktig som forebygging. Videre antar vi at organiseringen og samarbeidet i og mellom landsbyer og kommunene har hatt som effekt at befolkningen har fått både opplæring og erfaring av demokrati, og at dette har gitt dem en motstandskraft mot ekstremismen.

Det kan altså se ut som om at det lokale demokratiarbeidet til utviklingsprosjektet og utdanning har bidratt til at befolkningen har en motstandskraft mot jihadismen. Hvis dette er tilfelle, så er det interessant og svært gledelig.

De kristne i området har blitt beskyttet av sin muslimske familie og naboer. De har vært rammet av okkupasjonen på samme måte som muslimene i byen, verken mer eller mindre.

Det er vanskelig å gjøre uavhengige studier i området som var okkupert, for det er fremdeles mye våpen i omløp og store områder er minelagt. Men alle undersøkelser vi har gjennomført til nå, tyder på det samme, at lokalt demokratiarbeid har en stor effekt for folks motstand.

Det synes altså som om lokaldemokratibyggende arbeid er et viktig bidrag for at befolkningen skal motstå ekstremisme og la seg alliere med dem. Dette er i så fall en lærdom vi kan ta med oss til Europa, og de som frykter islam her.  

Gå til innlegget

Utfordrer kirkelig mannsmakt

Publisert nesten 7 år siden

Kvinners situasjon i kirkene i våre samarbeidsland varierer fra stor grad av likeverd til det motsatte der menn bruker tradisjonelle maktstrategier for å holde kvinner nede.

Kirkene og andre trosbaserte organisasjoner er ofte noen av de viktigste aktørene i det sivile samfunnet: De er gjerne modeller for utvikling og opplæring i demokrati i land som mangler en demokratisk tradisjon. Dette ser vi spesielt i de store kirkene i Afrika. Derfor er det viktig hva kirkene foretar seg, og hvordan de arbeider både med demokrati og like rettigheter for kvinner og menn.

I 2005-2006 gjennomførte Det Norske Misjonsselskap (NMS) og Senter for interkulturell kommunikasjon (SIK) i Stavanger studien Religionsskifte og utvikling i et kjønnsperspektiv (2007). Vi ønsket å undersøke om det var en sammenheng mellom ulike organisatoriske kirkestrukturer, kvinnenes plass der, og i hvor stor grad kvinnene på lik linje med menn hadde reell innflytelse. 

Varierer. Konklusjonen på rapporten var at på tross av at NMS i lang tid har hatt høy bevissthet på å styrke kvinners rettigheter i sitt bistandsarbeid, har en i varierende grad satt søkelys på dette i møte med partnerne.

Kvinners situasjon i kirkene varierer fra det mest positive der de opplever stor grad av frihet, likeverd og mulighet for lik deltagelse og innflytelse til det motsatte der menn bruker tradisjonelle maktstrategier for å holde kvinner nede både i kirken og i privatlivet. Rapporten er fulgt opp av en rekke tiltak.

Noen kirker syntes å klare å mobilisere kvinnelige medlemmer til deltagelse i det politiske livet i samfunnet på tross av mannsdominerte strukturer i kirken. Vi oppdaget også at store kvinneorganisasjoner eller endog kvinnelige prester, ikke var garantister for kvinners innflytelse i kirkene, eller at medlemmene brukte kompetansen fra kirken til å bidra politisk i samfunnet.

Dårlig representert. Den evangelisk-lutherske kirken i Kamerun har en stor og aktiv kvinnebevegelse, med kvinnegrupper i alle menigheter og god organisering. På tross av den gode organiseringen og aktive medlemmer, er kvinnene i kirken dårlig representert i kirkens styrer og råd. Dette har sammenheng med valgsystemet i kirkeloven, og at det er behov for kompetansebygging for å sikre kvinnene deltagelse i beslutningsprosessene på lik linje med menn. Det er satt i gang et arbeid for å bedre kvinnenes posisjon og innflytelse i kirken.

Mekane Yesu-kirken i Etiopia har kvinnelige prester. Inntil nylig var imidlertid kvinneseksjonen underlagt evangeliseringsavdelingen, uten eget budsjett. Det er tatt formelle beslutninger om å endre seksjonen til en egen kvinneavdeling. Vestsynoden og kirkelige kvinnerettsforkjempere har ledet prosessen for kvinners rettigheter, mot vold av kvinner og for å styrke kvinnenes deltagelse i kirkelige beslutningsprosesser. Dette arbeidet er langt fra ferdig.

Avsmak. I mange land, blant annet i Kamerun, har befolkningen liten erfaring av demokrati i praksis. En av konsekvensene er at befolkningen ikke har kompetanse på å stille lederne til ansvar. Under opptøyene i Kamerun i 1990-91 fikk mange en forståelse av at demokrati var det samme som andre kaller anarki. Ytringsfrihet ble likestilt med retten til å fornærme, med det resultat at anstendige voksne fikk avsmak for hele demokratiet. 

Mali har vedtatt en lokaldemokratireform som iverksettes i samarbeid med frivillige organisasjoner. NMS sin partner i landet arbeider med å etablere utviklingskomiteer, valgt av allmøtet i landsbyen. Det legges vekt på at kvinner og menn av alle lag og etniske grupper, inkludert slavene og nomadene, skal være representert. Lese- og skriveopplæring er en sentral del. Komiteene er aktivt med i å revidere eller etablere kommunale utviklingsplaner, og i å sikre at deres egne interessert blir satt på dagsorden i kommunen. Slik utvikler kvinner og menn demokratiske ferdigheter.

Testing. Afrikanske intellektuelle diskuterer hvordan etablere afrikanske demokratiske styringsmodeller. De tradisjonelle styresettene bygger på at gruppene og klanene er plassert i et hierarki, og der kvinner har svært lite formell makt.

Kirkene er viktige sivilsamfunnsaktører, som arnesteder for uttesting og opplæring i demokrati, på samme måte som frivillige organisasjoner har vært i Norge.

Kirkene og staten har til felles at de trenger et likeverdig system der alle medlemmene eller borgerne har lik status, der de ulike etniske gruppene er likeverdige. 

Misjonsorganisasjonene bør arbeide systematisk og spille på lag med kvinneforkjempere hos samarbeidskirkene for å utfordre maktstrukturene i kirkene. Erfaringene viser at når kirkene engasjerer seg positivt for likestilling og god samfunnsutvikling, har det stor effekt.

Gå til innlegget

Ny liturgi gir oss mindre frihet

Publisert over 7 år siden

Stavanger biskop har gitt menigheter stor frihet til å lage egne gudstjenester. Med den nye liturgireformen reduseres denne fleksibiliteten. Det er synd.

Den nye liturgireformen ble initiert av Ungdommens kirkemøte, men i løpet av prosessen er det blitt svært få endringer. I realiteten er endringsmulighetene innskjerpet siden muligheten for unntak er begrenset.

I min menighet i Gand kirke i Sandnes er det knapt endringer fordi vi allerede har endret mye forut for reformen. Vi har eksperimentert noe, og tatt inn noen nye ledd, men de viktigste endringene ble gjort tidligere.

Mange menigheter, spesielt i Stavanger bispedømme, har endret mye på liturgien de siste årene. Spesielt gjelder dette de nyetablerte menighetene, blant dem de såkalte NMS-menighetene. Det er menigheter som ble plantet med oppstartstøtte fra Det Norske Misjonsselskap (NMS), som Bogafjell og Bærland menigheter.

Spørsmålet er hvor langt en som kirke skal strekke seg for å holde på menigheter i Den norske kirke. I Stavanger har biskopen gått langt både i dialogen med forsamlinger som IMI, og med menigheter som Bymenigheten Sandnes (tidligere Lundehaugen menighet).

Ellers i Norge har man valgt en annen strategi.

Frihet. Selv er jeg glad for at Stavanger biskop har hatt tradisjon for å gi oss som menigheter stor frihet til å lage våre egne gudstjenester. Med den nye liturgireformen reduseres denne fleksibiliteten. Det er synd.

Avstandene på Jæren er korte. Det tar under en time å kjøre fra Stavanger i nord til Nærbø i sør. Det fører til at mange har mulighet å gå i en annen menighet enn der de geografisk sokner til. Vårt land presenterer en gudstjeneste fra Bærland menighet, som er en av de såkalte NMS-menighetene i Den norske kirke. Det Vårt Land ikke sier er at nabomenigheten til Bærland, i Ålgård kirke, følger tradisjonell liturgi. Folk har dermed en valgmulighet. Det samme gjelder i Stavanger sentrum. Folk som liker høykirkelighet kommer til domkirken fra bydelene rundt. De som ønsker mer barnevennlige gudstjenester og en skikkelig søndagsskole, søker seg til bydelsmenighetene.

Befolkningsveksten er svært stor i nabokommunene til Stavanger, noe som gjør det nødvendig å etablere nye menigheter og bygge nye kirker. Det er en viktig forutsetning for dette arbeidet.

Variasjon. Jeg er blant dem som liker variasjon i former på gudstjenestene. Jeg synes det er flott når ungdommene slipper seg løs med lovsangsgruppe og band. Noen ganger tråkker de i salaten, men gjør vi ikke alle det? Jeg synes det er mye bedre at ungdommene slipper til og feiler enn en ungdomsfri gudstjeneste. Jeg liker når barnegospelkoret synger, og absolutt er best på sjarmen. Og jeg synes det er fantastisk når vi, slik vi gjorde det 3. søndag i advent i min menighet, fikk lytte til solosang av operasanger Helge Rønning. Og jeg liker det når vi tar inn over oss at vi som kirke er del av et flerkulturelt fellesskap.

Plante menigheter. Jeg kunne ønsket meg, og vil utfordre biskoper og kirkeråd, på en mer proaktiv rolle i menighetsplanting og alternative gudstjenesteformer. Dette er viktig spesielt i områder med stor befolkningsvekst. Det vil alltid bli ressursdiskusjoner ved etablering av nye menigheter, men samtidig er dette en forutsetning for vekst i vår kirke.

Gå til innlegget

Resultater i bistand

Publisert over 7 år siden

Noen synes å overvurdere resultatet av egen innsats i bistanden. Andre underrapporterer. Gode virkninger er viktigere enn de raske.

Høyre har nylig lansert begrepet Blå bistand, og i den forbindelse har stortingsrepresentant Peter Gitmark (H) uttalt at det bør være et enda sterkere resultatfokus i bistanden enn før.

Bistand uten gode resultater er formålsløs sløsing av penger, og resultatfokuset i Norad de siste årene har vært nyttig for oss i Det Norske Misjonsselskap (NMS). Det har skjerpet oss og våre partnere, og gjort oss mer målbevisst og mer bevisste på hvilke resultater vi faktisk oppnår.

Samtidig er det en del utfordringer med et for sterkt kortsiktig resultatfokus på bistand.  Prosjekter er tidsavgrensede, mens varig endring tar lang tid, og kan kun måles etter flere år. Misjonsorganisasjonene med Digni i spissen, har flere ganger etterlyst en generasjonsevaluering for å undersøke dette nærmere. Jeg tror en slik evaluering vil gi nyttig læring til hvordan utvikling skjer.

Lokale behov. Landsbysjef Boureima Dicko i Mali forklarte meg insisterende at arbeidet vi (NMS) gjorde i hans område virkelig hadde gode og langsiktige resultater, før han begynte å snakke om en brønn utenfor landsbyen. Noen hadde kommet og gravd brønnen. Den var ikke i bruk fordi den lå på feil sted. Det var ingen som hadde bedt om brønnen, mente Dicko. Da vårt prosjekt gravde brønn, spurte vi dem om deres behov først. Nå hadde de masse barn i landsbyen, fortalte han. Før var det nesten ingen barn som vokste opp i landsbyen. Begge organisasjonene reiste hjem og rapporterte at brønnene var gravd, og begge brønnene inneholdt sannsynligvis rent vann. Problemet var, og dette ville donorene i Europa sannsynligvis aldri ville få vite, at bare den ene brønnen ble brukt og vedlikeholdt.

Bistandsprosjekter varer vanligvis i 1-5 år, og noen ganger opp til 15 år. Ofte har planleggingen vart i flere år før prosjektet starter. Vi ser ofte at de prosjektene som har hatt den grundigste forarbeidet før oppstart, også er de mest vellykkede. Mye handler om motivasjon på grasrotnivå. Tror folk på prosjektet? Tror de på initiativtakerne? Ønsker de å bruke dem eller oss til å få til utvikling i sitt nærmiljø? Behovet for et grundig forarbeid gjør at vi trenger forutsigbare rammevilkår for støtte til utviklingstiltak.

Etablering av spare- og lånegrupper, landsbykomiteer eller bondeorganisasjoner tar tid. Første fase er opplæring og valg av medlemmer. Så utarbeidelse av regler, oppstart av aktivitet og registrering. Tilslutt en varig drift. På landsbygda i Afrika er analfabetisme et stort problem, noe som medfører at vi ofte støtter alfabetiseringstiltak parallelt.

Resultatet av aktiviteten er at befolkningen får en praktisk erfaring av demokrati, og lærer hvordan de kan påvirke beslutninger i sitt eget samfunn. Det er viktig.

Men hvis kortsiktig resultatjakt er det viktigste, er det ikke da fristende å ta snarveier? Det tar tid å snakke med landsbyen og vente på at de blir enige om hvor brønnen skal ligge. Det tar tid å etablere landsbykomiteer som skal sikre at beslutninger som tas om utvikling i landsbyen er demokratiske. Og det tar tid å etablere en brønnkomité som skal sørge for vedlikehold.

Fristende snarveier. Hvis kortsiktige resultater er det som premieres høyest, er det ikke da fristende å støtte enkelttiltak som brønngraving, vaksinasjoner og skolebygging. Det er i seg selv ingenting galt med noe av dette, men hvis ikke de grunnleggende strukturene fungerer, og folk vet hvordan benytte seg av dem, er de lite verdt.

Anekdoter. Mens noen synes å overvurdere resultatet av egen innsats, er det andre som underrapporterer. Alle prosjekter har planer og rapporterer aktiviteter i forhold til dem. Men vi ønsker også en analyse av resultatet av aktivitetene, det vi kaller impact på engelsk. Gir brønnene bedre overlevelse for barn? Fungerer skolene, og lærer barna det de skal? Reduseres nysmitten av hiv?

Innen vitenskapen går diskusjonen høyt om måling av resultater. De prosjektansatte vet at selv om de oppnår mye, er det lett å trekke frem anekdotiske historier, og gjøre dem til evige sannheter. Noen ganger er anekdoter bare det, anekdoter. Andre ganger er historiene del av et mønster. Barna overlever faktisk i større grad enn før, slik Boureima Dicko prøvde å fortelle meg i Boni.

Holdningskapende for å stoppe kjønnslemlestelse av jente er noe av det mest krevende i resultatanalyser. Hvis barna er 0-2 år når inngrepet skjer, slik det er mange steder i Mali, kan man etter fem års prosjekt i beste fall kun si noe om hvorvidt praksisen har stoppet midlertidig. Når jentene har giftet seg og fått barn vil vi kunne si om vi har lykkes eller ei. Det betyr ikke at vi ikke lykkes, men at vi trenger tid både i arbeidet, og i resultatvurderingen.

I Norge har de siste års resultatrapporter fra skolevesenet blitt diskutert utallige ganger. Vi klarer ikke å bli enige om hvorvidt skolen leverer gode resultater eller ikke. Hvor vanskelig er det ikke da å levere gode og grundige rapporter i et område der det er relativt dårlig tilgang på offentlig statistikk?

Sideeffekter. Like viktig som de planlagte resultatene av et prosjekt, er de ikke-planlagte sidevirkningene. Et enkelt lite prosjekt kan bidra til å endre holdninger og skape et enormt sosialt engasjement som igjen har bidratt til stor endring. Andre ganger kan de negative resultatene av prosjektet langt overskygge de positive som at et godt utviklingstiltak bidrar til å øke konfliktnivået i samfunnet betraktelig.

Sideeffekter kan være både positive og negative. Noen ganger kan de langt overgå planene for prosjektet, slik at sideeffekten er viktigere den planlagte effekten. I jakten for å presentere de gode resultatene står en i fare for å underslå de negative sideeffektene av prosjektet. For å prøve å få oversikt over sideeffektene ber NMS alle prosjekter om å gjøre rede for sideeffektene i årsrapporten.

Utvikling tar tid å planlegge, gjennomføre, og resultatene er ikke endelige før etter mange år.

Stabile rammevilkår. Det er tidkrevende å bidra til å etablere grunnleggende demokratiske strukturer, få tillit, og å arbeide med langsiktig holdningsskapende arbeid. Det er imidlertid det som på lang sikt gir grunnlag for den beste samfunnsutviklingen på landsbygda i Afrika. For å få til det trenger en langsiktige rammevilkår, og et fokus på de gode resultatene framfor de raske. Det hadde videre vært interessant og nyttig med en generasjonsevaluering for å synliggjøre resultatet av forrige generasjons utviklingsarbeid.

 

Les mer om intervjuet med Boureima Dicko her: http://280ragnhild.blogspot.no/2010/11/boureima-dicko-er-landsbysjef-i.html Landsbyen Boni er del av det okkuperte området i Nord-Mali.

Les mer om Peter Gietmark og Høyres nye utviklingspolitikk i Bistandsaktuelt.

Norads resultatrapport for 2011 kan lastes ned fra http://www.norad.no/no/resultater/publikasjoner/publikasjon?key=393678

Les mer om Det Norske Misjonsselskaps arbeid i hele verden på www.nms.no

KRONIKKEN FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 3.12.2012.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Ja vi elsker alle i dette landet
av
Jarle Mong
11 dager siden / 2976 visninger
Er far og hans slekt uten betydning?
av
Øivind Benestad
8 dager siden / 1633 visninger
Mel gir stabilitet
av
Ingrid Vik
rundt 1 måned siden / 1466 visninger
Hjemlengsel
av
Joanna Bjerga
9 dager siden / 1344 visninger
Hvem skal bli født?
av
Paul Leer-Salvesen
14 dager siden / 1077 visninger
Visjon Norge og kritikk
av
Pål Georg Nyhagen
19 dager siden / 652 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere