Ragnhild Mestad

Alder: 50
  RSS

Om Ragnhild

Spaltist i Vårt Land

Følgere

Misjonspraksis med nye øyne

Publisert over 2 år siden

Vi er midt i et paradigmeskifte for misjon og misjonsforståelse.

HAR MISJON GÅTT ut på dato, spør Vårt Land, i tråd med at Den evangeliske kirke i Rhinland «dropper muslimmisjon» (VL, 23. januar). Misjonsforsker Marion Grau hevder i samme avis at «Kirker oppstått av vestlig misjonsarbeid har adoptert kolonialistiske holdninger». (VL, 5. februar)


Mange myter. Det er interessant og nødvendig at Vårt Land tar opp misjonsdebatten. Det er fremdeles mange myter i landet vårt om misjon, og for lite kunnskap om moderne misjon og misjonsforståelse. Derfor var det også interessant å lese intervju med misjonshistoriker Kristin Fjelde Tjelle, og en kronikk om innvandring i kristne felleskap av misjonær Miriam Syltebø Endalew (VL, 5. februar). Begge bringer inn gode bidrag til forståelsen av misjon i dag.

Det Norske Misjonsselskap (NMS) har vært en sentral aktør i den store misjonsinnsatsen de siste 200 årene. I dag er store deler av befolkningen i Afrika kristne. Kirkene i Sør-Afrika, Madagaskar, Kamerun og Etiopia, som vi har vært med i, er en del av dette store bildet. Det samme med kirkene i Asia, der både Kina, Laos og Pakistan har kirker i sterk vekst.


Manglende kultursensitivitet. De siste årene har NMS arbeidet med endring og utvikling av egen organisasjon fordi vi ser det som nødvendig å se på egen etablert misjonspraksis med «nye øyne». Samtidig ønsker vi å bidra til å skape ny begeistring for misjon i vår tid. Vi er de første til å innrømme at det er store utfordringer i mange av disse kirkene dag.

Spørsmålet er om kritikken som Marion Graun fremfører gir en god helhetsforståelse av situasjonen. Selv ville jeg kanskje heller brukt et begrep som «manglende kultursensitivitet», i stedet for «kolonialistisk».


Tyngdepunktet flyttet. Vi er midt i et paradigmeskifte for misjon og misjonsforståelse. Verden er endret. Tyngdepunktet i den kristne kirke har flyttet seg fra Nord-Europa til det globale sør. Få kirker i Afrika trenger våre norske lærere, sykepleiere, leger og prester. Derimot sender de selv ut misjonærer til naboland og til vesten. Kirkene i sør leder sin egen innsats, og vi som partnere fra nord er kun en del av det store bidraget.

«I NMS forstår vi ikke lenger våre samarbeidskirker i den verdensvide kirke som objekter for misjon, men som samarbeidspartnere og medspillere», sier leder for NMS Global, Lise Tørnby.

«Når misjon ikke lenger forstås som en bevegelse fra nord til sør, men bevegelser på tvers i den verdensvide kirke, der alle deler det de har i bønn til Gud, får det også betydning for NMS sine prioriteringer», sier hun videre.


Sammenvevd. Kirkenes Verdensråds (KV) erklæring «Misjon og evangelisering i landskap i endring» fra 2013, fastholder at kirke og misjon er uløselig knyttet sammen og at misjon handler om å dele tro og ressurser. Dokumentet påpeker også at de fleste kristne i dag bor i det globale sør. Tanken om misjon som en bevegelse fra «sentrum» til «periferi» er med dette utfordret av KV.

I samme dokument spørres det om hva dette har å si for tradisjonelle misjonsorganisasjoner? Ulike vestlige misjonsorganisasjoner har valgt ulike tilnærminger til den nye virkeligheten. Noen er redusert til rene bistands- eller nettverksorganisasjoner. Andre fortsetter som om verden var den samme som før.

NMS har i sin nye strategi valgt å definere dagens oppdrag som firedelt: Dele troen på Jesus, bekjempe urettferdighet, og utrydde fattigdom. I tillegg skal vi bidra innenfor lederutvikling og organisasjonsbygging i kirkene. Mange kirker vokser raskt, og det er et stort behov for ledere og lederutvikling.


Inkludering og integrering. Migrasjonen i verden i dag, er kanskje den største noensinne. Fra historien vet vi at kirken vokser og troen spres når mennesker flytter på seg. Mens frykten for islam sprer seg i samfunnet, er det en tilsvarende taushet i Norge om det enorme behovet for integrering i kristne menigheter. Dette en den største utfordringen som Den norske kirke står overfor, nemlig å integrere en større del av innvandrerbefolkningen i vår kirke.

NMS har bidratt og bidrar inn i dette arbeidet på flere ulike måter. Kirken må imidlertid ta grep, og satse målrettet og systematisk med inkludering i menighetene, tilby trosopplæring av kristne innvandrerbarn, og etter hvert, samarbeide med migrantmenigheter om gudstjenester på ulike språk. Vi norske kristne har nesten sluttet å dele tro, fordi vi er redde for å støte noen. Kanskje vi må øve oss i å snakke om tro på en fredelig og dialogisk måte.

Gå til innlegget

Visst går det an

Publisert over 2 år siden

Bedre kjønnsbalanse i manndominerte kirker - er det mulig? Erfaringer fra misjonsfeministene og misjon på 2000-tallet viser at målrettet og systematisk innsats virker.

 

 Nye tall viser at over 50 prosent av lederne i Det Norske Misjonsselskaps (NMS) diakonale utviklingsprosjekter er kvinner. Dette er resultat av en langsiktig satsning og innsats, og det vitner om at systematisk innsats for kvinners rettigheter i kirker og trossamfunn gir resultater. Undersøkelser hos NMS’ partnere viser at innsatsen gir resultater, selv om mye gjenstår. Dette er veldig gledelig.

 De kristne kirkene i verden i dag er, med rette, ofte beskyldt for å være mannsdominert. Det vil si, majoriteten av kirkegjengerne er kvinner, mens lederne i all hovedsak er menn. Noen vil hevde at dette er uproblematisk, men vi trenger kvinnelige ledere. Vi trenger dem for å ta opp temaer og problemstillinger som angår kvinner, og vi trenger kvinnelige forkynnere og prester som kan belyse ting på en ny og annen måte. Det betyr samtidig at det ligger masse uutnyttet potensiale som er viktig å bruke både for kvinnene selv, men også for hele Guds kirke.

 I NMS har vi spurt oss selv hva som må til for å få en bedre kjønnsbalanse i samarbeidskirkenes lederskap, og få endret kvinneundertrykkende tradisjoner og skikker. Vi tror kvinner har viktige bidrag i menighetene og kirkene, og at kvinnene har talenter og ressurser som ofte blir skuslet bort. Kvinnene både skal og bør bruke de ressursene Gud har gitt dem. 

Misjonsfeminister som endringsagenter

Ved tampen av et år preget av jubileer både i Den norske kirken og i flere misjonsorganisasjoner i Norge, er årets Missiologiske forum viet temaet Kvinner som endringsagenter i misjon. Lærernes misjonsforbund, LMF, (tidligere Lærerinnenes misjonsforbund) ble stiftet for 115 år siden, og har siden oppstarten vært både en utfordrer og støttespiller til misjonsorganisasjoner som Det Norske Misjonsselskap (NMS).

Stifterne av LMF, Henny Dons og Bolette Gjør, var imidlertid også svært viktige i kvinnekampen i NMS, som blant annet førte til at kvinnene i NMS fikk stemmerett på generalforsamlingene allerede i 1904, ni år før kvinner i Norge fikk allmenn stemmerett. De etablerte en skole i Oslo for utdanning av kvinnelige misjonærer, og bidrog til at de kvinnelige misjonærene ble innviet til misjonærtjeneste. På lang sikt førte arbeidet til en stor misjonsinnsats for utdanning av jenter, allerede fra begynnelsen av 1900-tallet. Denne arven har vært svært viktig for NMS’ selvfølelse. 

Misjonsfeminister kaller professor Lisbeth Mikaelsson dem i boka «Kallets ekko» fra 2003. Aktivister som Henny Dons og Bolette Gjør og kvinnelige misjonærene som Marie Monsen og Beate Øglænd, vokste opp i en tid der kvinner ble forventet å være hjemmeværende. De valgte å bryte med mønstrene, og valgte karriere.

Fokus på kjønn gir resultat

I 2004 markerte NMS at det var 100 år siden kvinner fikk stemmerett på generalforsamlingen. Da hadde en allerede startet et målrettet arbeid for å få flere kvinnelige ledere i organisasjonen. Ut fra dette vokste det frem et fornyet fokus på kjønn i organisasjonen. I 2005 ble arbeid for likestilling tatt inn i NMS’ grunnregler. Arbeidet med kvinners rettigheter og kjønn skulle både gjennomsyre alt arbeid i organisasjonen, samtidig som NMS økte prosjektporteføljen innenfor temaet. En lang rekke ulike tiltak fikk støtte, som utdanning av kvinnelige prester og evangelister, kursing av kvinnelige ledere i menighetene og lokalsamfunn, og å sikre kvinner inntekter. Det har også blitt  Å sikre at prosjektstyrer og kirkestyrer hadde en jevn kjønnsbalanse ble viktig. Menn er underrepresentert i mye frivillig grasrotarbeid, mens de har vært overrepresentert i ledelsen. Det har blant annet blitt etablert mannsforeninger for å gi menn en viktigere rolle i grasrotarbeidet i organisasjonen.

En av de viktigste lærdommene vi har gjort er å involvere menn i arbeid med likestilling, både nasjonalt og i våre samarbeidskirker.

Det har vært avgjørende viktig å forankre innsatsen for å bedre kvinners kår i kirke og samfunn i organisasjonens ledende organ, gjennom vedtak på generalforsamling, i landsstyre og i ledermøte. Dette har igjen forpliktet ansatte til å følge opp likestilling som tema i dialog med samarbeidspartnerne i den verdensvide kirke.

I dag ser vi resultatet av innsatsen. Over halvparten (51,5 prosent) av lederne og mellomlederne i NMS’ Noradfinansierte prosjekter er kvinner. Til og med i land og hos partnere der kvinners rettigheter står svakt, er det en betydelig andel kvinnelige ledere i prosjektene. Prosjekter som arbeider med kvinners rettigheter har selvsagt kvinnelige ledere, men også jordbruks- og miljøprosjekter som NMS støtter, har kvinnelige ledere. Til sammenligning utgjør kvinner over 40 prosent av de ansatte i de samme prosjektene. Hvis en ser bort fra prosjekter med under to ansatte, har alle prosjekter over 30 prosent kvinner. Tallene kom fram under arbeidet med den nye femårsplanen til Digni. 

En rød tråd i misjonens arbeid

NMS har markert sitt eget 175-årsjubileum i år. Ijubileumsboka «Sendt sammen - NMS i 175 år» som ble redigert av tidligere generalsekretær Kjetil Aano, har NMS’ arbeid for kvinner og likestilling blitt viet betydelig plass. I fjor lanserte NMS en kampanje for å stoppe vold mot kvinner, og en ganske betydelig del av støtten til partnerne går til dette arbeidet i dag.

Vi ser altså en rød tråd fra engasjementet til kvinneforeningene, misjonsfeministene på 1900-tallet til innsatsen på 2000-tallet, som sammen har bidratt til bedre rettigheter for kvinner. Dette viser at det mulig å få til endringer i trossamfunn og kirker og at målrettet innsats nytter, selv om det fortsatt er mange utfordringer framfor oss.

 

 ARTIKKELEN BLE PUBLISERT I PAPIRAVISEN TIRSDAG 14. NOVEMBER 2017

Forfatter: Ragnhild Mestad, sosialantropolog og rådgiver i NMS. 

Forfatter 2: Lise Tørnby, leder av NMS Global. Tidligere daglig leder i STL (samarbeidsrådet for tros –og lissynssamfunn)

Gå til innlegget

Arroganse og pengedryss skaper ikke endring

Publisert over 3 år siden

På sitt beste bidrar sivilsamfunnet til store endringer, som i kamp mot ­omskjæring. Men vi ser også arrogante aktører ødelegge – og rike organisasjonar som strør om seg med penger.

På begynnelsen av 60-­tallet gikk spillefilmen Sinda sin seiersgang i Norge. Den var spilt inn i Kamerun, og handlet om jenta Sinda som ikke fikk gå på skole. Hun ble i stedet tvangsgiftet til en mann som hadde flere koner fra før.

Hun rømte til misjonsstasjonen, der misjonærer forsvarte henne. Flere hundre tusen nordmenn så filmen, som ble vist på alt fra Universitets Aula i Oslo til samfunnshus, kirker og ­bedehus i hele landet. Filmen var laget av Det norske misjonsselskap (NMS). Hensikten var både å feire frigjøringen av Afrika, samt peke på noen av utfordringene som lå foran, eksemplifisert ved jenters rett til skolegang og til å velge ektefelle selv.

Stoppe omskjæring. Norad har valgt å fokusere på bistand gjennom frivillige organisasjoner i årets resultatrapport, som lanseres i dag, 9. desember.

NMS er representert i resultat-­rapporten med sitt arbeid for å stoppe omskjæring av jenter i Mopti region. I Mali har en i løpet­ av åtte år (2009-2016) lykkes med å redusere andelen omskårne jenter i et geografisk område med over 20 prosentpoeng (fra 90–62 prosent blant jenter, 0-15 år). Dette dokumenteres i to ulike studier (CAP 2013, Mali, og Grunnstudie fra prosjektet).

I Mali gjennomføres inngrepet på svært små barn. Halvparten er under to år når inngrepet skjer. Fem tidligere omskjærere har valgt å slutte, og en rekke­ ­imamer og innflytelsesrike kvinneledere har aktivt støtte kampen mot omskjæring.

22 byer og landsbyer har til nå forpliktet seg på å avstå fra praksisen, gjennom demokratiske flertallsvedtak. Retningslinjene i Mali tilsier at en slik forpliktelse krever 80 prosent oppslutning, for å kunne vedtas. Mali har valgt å arbeide på denne måten, i stedet for først å vedta et forbud som ikke respekteres. Innsatsen til NMS en del av den nasjonale strategien for å stoppe skadelige skikker som omskjæring av jenter.

Alle på skole. På 90-tallet gjorde jeg feltarbeid i antropologi blant kvinner som kommer fra landsbyene der filmen om Sinda ble filmet i Kamerun, og jeg har besøkt området flere ganger senere. I dag går alle barn i Sindas landsby på skolen. Mange har tatt høyere utdannelse, og landsbyen har både grunn- og videregående skole.

Små barn blir ikke lenger tvangsgiftet, og de fleste venter med å gifte seg til de er over 18 år. Kan denne utviklingen ha sammenheng med NMS’ innsats i etterkrigstiden, med støtte fra Norad og innsamlingsaksjoner blant norske skolebarn?

Mye kan tyde på det, for både skoledekningen, og utdannelsesnivået er for eksempel mye lavere i området rundt storbyen Garoua, noen mil lenger nord, der NMS ikke har arbeidet. Vi ser altså en betydelig forskjell i områder som normalt skulle ha lik utvikling, hvis det kun hadde vært myndigheter og kolonimakt som var aktører.

På sitt beste kan bistand gjennom frivillige organisasjoner føre til store og positive endringer i et samfunn, slik vi har sett det i Sindas landsby.

Provosert. Det er imidlertid mange utfordringer med utviklingsinnsats fra organisasjoner. Ledelsen i flere og flere land er provosert over det de opplever som en utidig innblanding fra utenlandske organisasjoner. Dette fører igjen til strenge ­såkalte NGO-lover (Non-governmental organisation).

Kina, Russland og Etiopia har alle innført lover som begrenser innflytelsen til frivillige organisasjoner som mottar støtte fra utlandet. På mange måter kan jeg forstå dem, når jeg ser hvor arrogant noen organisasjoner opptrer.

Letteste utvei. I Mali ser vi nå mer og mer at sivilsamfunnet overtar myndighetens ansvarsområde. I stedet for å få et godt samspill med myndighetene, er det en tendens til at organisasjoner overtar alt.

Vi ser også en utvikling der ­organisasjoner med mye penger, velger letteste utvei. De arbeider kun i landsbyer som ligger langs asfaltveien. De strør om seg med penger, både i landsbyene og til de ansatte, som ofte tjener mer enn det dobbelte av statsansatte. Det er nesten så det minner om lønnsgaloppen i Stavanger før oljeprisfallet for to år siden.

Konsekvensen er blant annet at fagpersoner i offentlige ­etater nekter å bidra med fagkunnskap i prosjektene, med mindre de betales ekstra. Organisasjoner, både frivillige og multilaterale, anklages for å kjøpe andres resultater. Noen ganger kan en virkelig begynne å lure på hvor resultatene blir av, og om millionene som strøs ut, virkelig fører til sårt tiltrengt endring.

På sitt beste. Som misjonsorganisasjon var NMS med på det store løftet med å bygge opp helse- og utdanningssektoren i Afrika. Arbeidet startet i en periode der staten var svak, eller der kolonimaktene fremdeles styrte.

I dag er situasjonen imidlertid endret, og staten har både ansvar og plikt til å sørge for tilstrekkelige bevilgninger til utdannelse og helse for befolkningen. Det å støtte samarbeidskirker i sør til å utfordre sine politiske ledere til å ta ansvar for utdanning og helse er i dag et viktig anliggende for NMS.

På sitt beste kan frivillige organisasjoner bidra til store endringer i et samfunn. Det finnes et handlingsrom i spennet mellom myndighetene og lokal-­befolkningen. Endring skjer ikke over natta.

Ved å bruke tålmodighet, tillit og dialog, kan en unngå unødige konflikter med autoritære regimer. Samtidig må vi som ­sivilsamfunn bli mer kritiske på egne vegne, slik at vi ikke utkonkurrerer staten og hverandre i et spill for galleriet. Det er ingen tjent med.

Gå til innlegget

Kornkammer trues

Publisert over 4 år siden

Områdene vest i Etiopia ble tidligere kalt landets kornkammer. Nå preges områdene på dramatisk vis av økende jordmangel og utarming av jorda.

Mangel på god og næringsrik jordbruksjord er den største ­utfordringen for bønder vest i Etiopia, kommer det fram i en ny undersøkelse.

4 av 10 bønder har ikke tilgang på annen jord enn den huset står på, og halvparten av bøndene rapporterer at den jordbruksjorda­ de har, er utarmet og dermed gir små avlinger, avdekker en ny undersøkelse.

To store saker har preget ­nyhetsbildet fra Etiopia den siste tiden: En ny, stor tørkekatastrofe er på vei, og et alvorlig opprør i regionalstaten Oromia i desember. Oromia utgjør 40 prosent av landområdene i Etiopia, og utvidelsene av Addis Abeba har satt sinnene i kok fordi jordmangel blir et stadig større problem.

Områdene vest i Etiopia ble tidligere kalt for Etiopias kornkammer. Derfor er det dramatisk at disse områdene nå er preget av en økende jordmangel, og en utarming av jorda.

Utarming. Beninshangul ­Gumuz er en regionalstat som ligger i omlandet rundt Blånilen, og er svært lite utviklet med hensyn til infrastruktur, skole- og helsevesen. Samtidig har regionalstaten store landområder som er attraktive for investorer. I og med at befolkningen i liten grad har utdannelse, og kommer fra diskriminerte minoritetsgrupper, er de sårbare for utnyttelse.

Undersøkelsen dokumenterer at Oromia i størst grad er rammet av utarmingen av jorda. ­Utarmingen er et resultat av et for intensivt jordbruk og nedbeiting fra husdyr. Næringen i jorda er vasket vekk av regnet, og resten er spist av termitter. Det finnes tusen ulike termittarter i Afrika.

Vanligvis lever de som maur, i jorda, i tuer, eller i dødt trevirke. Arten som sprer seg raskt vestover på høylandet i Etiopia, ­angriper imidlertid ikke bare dødt biologisk materiale, men også levende. Dette fører til at enorme landområder, som tidligere var regnet som Etiopias kornkammer ligger brakk, på tross av rikelig med nedbør.

Termitten angriper endog trær. Dette er en stor miljøkatastrofe, som forverres av befolkningsveksten og klimakrisen. Problemet fører også med seg migrasjon mot lavlandet i Beninshangul Gumuz, og det rapporteres til stadighet om voldelige konflikter mellom oromo fra høylandet, og minoritetsgrupper fra lavlandet som følge av migrasjonen.

Store forskjeller. De ti siste årene har Det Norske Misjonsselskap (NMS) i samarbeid med vår partner, utviklingsorganisasjonen i Den etiopisk-evangeliske kirken Mekane Yesu (EECMY-DASSC), arbeidet med å innføre nye sorter og metoder i jordbruket. Undersøkelsen dokumenterer at 12 prosent av bøndene i målområdene allerede har tatt i bruk de nye dyrkningsmetodene som bidrar til å bekjempe utarmingen og termittene. Dette arbeidet vil fortsette.

Undersøkelsen dokumenterer imidlertid også at befolkningen blant minoritetene i lavlandet i Beninshangul Gumuz sulter mer, har mindre penger, sender færre av barna på skolen og har dårligere hygiene enn befolkningen på høylandet i Oromia.

Når det gjelder matvaresikkerhet, er det store variasjoner mellom ulike områder. Verst er det likevel i områdene minoritetene bor i, i Beninshangul Gumuz. I de to verste områdene, rapporterer henholdsvis 92 prosent og 88 prosent om matmangel deler av året, og de verste områdene har matmangel over halve året. I de beste områdene er det imidlertid mat hele året, ungene går på skolen, de voksne kan lese og skrive, og folk har tilgang på elementære helsetjenester.

Migrasjon og konflikter. ­Resultatene blir presentert i en undersøkelse som er blitt gjort i distriktene Mao Komo, Agalo-Meti, og Mandura i regional­staten Benishangul Gumuz; og distriktene Begii, Qondaala, Bojji og Gimbii i West Wallagga Zone i Oromia.

En spørreundersøkelse omfattet et representativt utvalg av 330 hushold, spredt på alle distriktene. I tillegg er det blitt gjennomført gruppeintervjuer, intervjuer på kommunenivå, og studier av skriftlige kilder. ­Undersøkelsen er utført av Green Livelihood program, som er et utviklingsprogram som gjennomføres i perioden 2014-17, av utviklingsorganisasjonen til den etiopiske Mekane Yesu-kirken gjennom NMS.

Undersøkelsen dekket hovedtyngden av programområdene, og omfatter jordforvaltningen, og bruken av jorda, jordbruksproduksjonen, hva som dyrkes, matvaresikkerhet og inntektskilder, tilgang til helsetjenester- og utdanning. NMS ønsker på den ene siden å arbeide for å bedre matvaresikkerheten i høylandet, og på den andre siden å bidra til utvikling i de mest marginale områdene.

Klimaendringer og befolkningsvekst utgjør store utfordringer. Når jorda folk har dyrket i generasjoner blir utarmet og ødelagt, eller solgt til private investorer, fører det til migrasjon og økte konflikter, slik vi har sett det i Etiopia den siste tiden.

Hvis ikke matproduksjonen i de gode jordbruksområdene­ blir opprettholdt og økt, vil dette­ også ha konsekvenser for landets evne til å brødfø også de ­delene av landet som i dag ikke har nok mat. Tørkekatastrofen som er under oppseiling viser alvoret i dette.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 30.1.2016

Gå til innlegget

Misjon – frukt som varer

Publisert nesten 6 år siden

I iveren etter å rapportere på resultater kan en lett velge å legge vekt på de raske tallene i stedet for å se på den langsiktige og varige endringen.

Det tok 15 år fra Hans P. S. Schreuder reiste til Sør-Afrika som misjonær, til den første zuluen ble døpt. Den unge jenta Matenshwaze Shange arbeidet som hushjelp hos misjonærene, og ble døpt i juni 1858. Dåpen ble feiret i hele Norge ved at flaggene gikk til topps, kirkeklokker i hvert eneste prestegjeld kimte. M.B. Landstad satte seg ned og skrev salmen «Opløft dit syn, o kristensjel». 

I mange år var tall den viktigste indikatoren for å dokumentere resultatene av misjonsarbeidet. En telte døpte, misjonærer, misjonsstasjoner og felt. Symbolene var viktige, som flaggborgen på store misjonsstevner. Det å rapportere resultater er altså ikke noe nytt i misjonshistorien, eller noe som Norad fant på. Resultatene, som ble gjengitt i blader som Norsk Misjonstidende, har vært med på å legitimere arbeidet overfor både de aktive støttespillerne og hele det norske folk. 

Etter hvert erfarte en at tallene varierte så mye at de ikke lenger var sammenlignbare. Noen kirker vokste raskt, andre seint. Lærdommen fra vekkelsene i Kina etter at kulturrevolusjonen tok slutt, gav dødsstøtet til mye av tellingen. I mange år trodde en at misjonsinnsatsen i Kina hadde vært fånyttes, men i dag ser vi kanskje den største vekkelsen i verdenshistorien i Kina. 

De siste århundres misjonshistorie kan deles inn i tre faser. Den første fasen var oppstarten av de protestantiske misjonsbevegelsene fra slutten av 1700-tallet, og fram til kolonitiden tok slutt rundt 1960. Da sto misjonæren i hovedrollen. Han forkynte evangeliet, eller startet sykehus. Hun var lærer, sykepleier eller husmor, og startet skoler og helseklinikker. Det var en ekspansiv fase der arbeidet hadde vekst og fremgang. 

Fra 1960–1990 ble det, parallelt med at kolonitiden tok slutt, etablert selvstendige kirker. Gradvis sluttet misjonærene å inneha sentrale lederfunksjoner i kirkene, og gradvis gikk finansieringen av kirkene over fra å være et misjonsansvar til å bli et ansvar som kirkene tok selv. Parallelt med dette fortsatte en å bygge opp store institusjoner som skoler og helseklinikker. Det ble satset stort på landbruk og jordbruksreformer. Noe av dette kunne foregå gjennom bruk av offentlige bistandsmidler. 

Snart var det knapt noen misjonærer igjen som menighetsprester i Afrika. Etter hvert overtok afrikanske leger, sykepleiere og lærere de jobbene som misjonærene hadde tidligere. 

Fra 1990-tallet har antallet vestlige misjonærer falt dramatisk, og en diskuterer nå hva misjonærrollen egentlig bør være. NMS har gjennomført en studie om misjonærrollen (2013), og det arbeides med en handlingsplan for å følge opp dette. 

Kirkene vokser imidlertid fremdeles, men situasjonen de arbeider i er helt annerledes enn situasjonen for bare 30–40 år siden med nasjonalstater som har ansvar for undervisning og helse. Dette langt mer komplekse verdensbildet i dag utfordrer også rapporteringen på misjonsarbeidet. Hva gjør en organisasjon som NMS i dag, og hvilke resultater oppnår en?

Treårsmeldingen til Det Norske Misjonsselskap (NMS) skal behandles på sommerens generalforsamling. Landsstyrets junimøte behandlet programrapporter fra hvert av de tre programmene Budskap, Bistand og Bygging. Disse er skrevet av programlederne, og er basert på prosjektrapporter, rapporter fra Representantene, og egne observasjoner på feltbesøk. 

Hva er så utfordringen i dagens misjon? La meg peke på noen av dem som ble diskutert på landsstyremøtet i NMS under behandlingen av årets programrapporter:

– Mobilisering i menighetene: Hvis alle menighetsmedlemmer i alle kirkene bruker sine talenter til beste for lokalsamfunnet og kirken, vil dette kunne være en enorm ressurs. Menighetene i Kamerun har siden 2002 bidratt til å begrense aidsepidemien i landet gjennom mobilisering gjennom kirken. På Madagaskar arbeides det systematisk med at utviklingen skal komme nedenfra. Ved å gi mennesker hjelpemidler til å organisere seg, og ved å gi enkel opplæring, kan folk bryte ut av fattigdom og undertrykkelse. 

– Utdanning av prester og ledere i kirkene: Kirkeveksten mange steder er så stor at det er en utfordring å få utdannet nok prester og evangelister. Den etiopiske Mekane Yesu-kirkens (EECMY) 8000 menigheter har kun 3000 prester. I EECMY sin nye strategiplan er det satt opp ambisiøse målsetninger for å utdanne flere prester. Risikoen ved å ikke få gode ledere til menighetene, er at menighetene utvikler seg i sekteristiske retninger. Dette er en reell fare. 

– Institusjonene: Misjonsorganisasjonene har bidratt til å etablere en rekke institusjoner som enten er overtatt av staten, eller de drives av de nasjonale kirkene. I noen grad bidrar myndighetene med finansiering, men utfordringene med finansieringen er stor. Spesielt er det viktig at barnehjem blir avsluttet, samtidig som en må sørge for at sårbare barn tas hånd om av gode voksne.

I NMS sin visjon fra 2008 sies det at visjonen er å bidra til levende, handlende og misjonerende kirker i alle land. Dette er et betydelig et skritt i å definere oppdraget som ikke bare å døpe, men å bidra til at kirkene som blir etablert selv blir misjonerende, handlende og levende. Men hvordan kan en rapportere på denne innsatsen på en troverdig måte uten å bli fanget av et enormt byråkrati? Og hvordan rapportere på resultatene av en innsats som både er guddommelig og menneskelig. Vi tror jo at Gud virker i alt vi gjør og at han har både mer langsiktige og helhetlige perspektiver enn oss. 

Evnen til å kunne rapportere på resultater på en slik måte at unge og gamle engasjeres for Guds hjertesak, misjonen, vil uansett være en livsbetingelse for videre misjonsarbeid. Det er fristende å velge et kortsiktig perspektiv på rapporteringen, også fordi de rørende skildringene ofte kan tale til følelser og hjerter. Spørsmålet er om ikke den langsiktige innsatsen, som å utdanne prester, mobilisere for lokalt samfunnsbyggende engasjement, og sørge for levedyktige institusjoner er det misjonsarbeidet som har best resultat i et langsiktig perspektiv. 

FØRST PUBLISERT SOM KRONIKK I VÅRT LAND 30. JUNI 2014

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Ja vi elsker alle i dette landet
av
Jarle Mong
11 dager siden / 2976 visninger
Er far og hans slekt uten betydning?
av
Øivind Benestad
8 dager siden / 1633 visninger
Mel gir stabilitet
av
Ingrid Vik
rundt 1 måned siden / 1466 visninger
Hjemlengsel
av
Joanna Bjerga
9 dager siden / 1344 visninger
Hvem skal bli født?
av
Paul Leer-Salvesen
14 dager siden / 1077 visninger
Visjon Norge og kritikk
av
Pål Georg Nyhagen
19 dager siden / 652 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere