Ragnhild Mestad

Alder: 49
  RSS

Om Ragnhild

Spaltist i Vårt Land

Følgere

Bruk talentene dine

Publisert 12 dager siden

Afrika trenger bedre rammevilkår for entreprenørskap og investeringer. Kan kirkene gjøre en forskjell?

I store deler av verden, også i utviklingsland, ser foreldre på utdanning av barn og unge som en investering. Denne investeringen forventer de skal gi dem selv en trygghet i alderdommen, og løfte familien fra fattigdom ved at de unge får lønnet arbeid. Men hva om investeringen svikter? Hva når de unge ikke får lønnet arbeid, og blir gående arbeidsledige i årevis?


Kilde til uro

Arbeidsledigheten er svært stor i de fleste afrikanske land, også blant akademikere. Arbeidsledig ungdom - og da særlig gutter - er derfor en stadig kilde til uro og opprør.

De unge med høyere utdannelse håper på lønnet arbeid. Aller best er det med en jobb i staten, der det er trygg og sikker lønn og pensjon. Men også jobb i kirkelige institusjoner som sykehus og skoler, og i noen private bedrifter, anses som trygt.

Samtidig har det blitt skapt en myte om at jordbruk og husdyrhold – som de fleste afrikanere fremdeles lever av - ikke er en passende levevei hvis du har utdannelse. Jordbruk er blitt et lavstatusyrke, som i sin tur rammer matvareproduksjonen.


Brukt tøy fra Vesten

I byene lever mange av småskalahandel og håndverk. De selger og videreselger korn og mel, brukt tøy fra Vesten, grønnsaker og hermetikk. De er smeder, skreddere, frisører og snekkere. Utdanningen skjer vanligvis ikke på skoler, men ved at ungdom betaler for å få være lærlinger hos en flink håndverker.

For å skaffe kapital har mange kvinner organisert egne sparegrupper. Jeg møtte en av dem i byen Ngaoundere i Kamerun. Marie var enke og sydame med sin egen systue på markedet. Inntektene fra systua og enkepensjonen gjorde at hun kunne forsørge barna og betale utdannelsen deres.

Nå er hun pensjonist, og barna har nettopp bygget et nytt, stort hus til henne. Med seg i systua hadde hun kontinuerlig to-tre unge jenter som var lærlinger. Etter ett til tre år kunne de, hvis de hadde penger og ønsket det, kjøpe seg en symaskin og starte opp egen business. De fleste startet opp med å sy hjemmefra.


Vilkårlig skatteinnkreving

Mulighetene er altså mange. Det finnes kapital å investere, og det finnes en lang og sterk tradisjon for handel og håndverk. Likevel er det få av de høyt utdannede og arbeidsledige som involverer seg. Hva er det som hindrer dem, og hva skal til for at de skal engasjere seg?

Mye av det handler om rammevilkår og korrupsjon. Vilkårlig skatteinnkreving, manglende sikkerhet for investeringen (myndighetene endrer vilkår), dårlig tilgang på gode banktjenester, ustabilt veinett og telefoni.

Jeg har selv blitt vitne til det. En dag jeg satt i boden som ung student på feltarbeid i sosialantropologi, kom skatteinnkreverne med store skattekrav. De gikk fra bod til bod. Verken Marie eller de andre selgerne og håndverkerne hadde skikkelige regnskaper. Dermed var det helt vilkårlig hva skatteinnkreveren tok i skatt.

Det er med andre ord ikke investeringsviljen det står på, men -sikkerheten. Mer forutsigbare rammevilkår, der små og store investorer kan kjenne seg tryggere på investeringen betaler seg, vil derfor utgjøre en stor forskjell.


Oppmuntre til entreprenørskap

Så blir spørsmålet: Kan kirkene og misjonsorganisasjonene gjøre en forskjell? Kirkene kan ikke etablere bedrifter, men de kan oppmuntre til entreprenørskap blant medlemmene. Kirkeledere kan også utfordre myndighetene til å etablere gode rammevilkår, og de kan påtale korrupsjon.

Og eksempler til etterfølgelse finnes. På Madagaskar har «Use your talents» vokst fram som en egen bevegelse innad i kirken, en bevegelse som oppmuntrer til sosialt entreprenørskap og til å ta i bruk de ressursene en har. Slik skapes Afrikas fremtid.

Gå til innlegget

Utvikling tar tid

Publisert rundt 1 måned siden

Før vi ser tydelige resultater av bistanden må det grunnleggende på plass, som undervisning, helse, rent vann og hygieneopplæring.

Rundt 1970 dro de første ­norske misjonærene fra Det Norske ­Misjonsselskap (NMS) til ­gumuz-folket i Blånildalen i Etiopia. Oppdraget kom fra Ethiopian Evangelical Church Mekane Yesu (EECMY). ­Misjonærene og kirkens ansatte fra nabofolkegruppen, startet med å etablere barneskoler, helseklinikker og menigheter.

Etter få år kom revolusjonen, og misjonærene måtte forlate området, for ikke å komme tilbake før etter 20 år. De siste 20 årene har NMS igjen fått jobbet i Blånildalen gjennom EECMY.

Bærekraft

For 50 år siden hadde ­gumuz-folket en god ernæringssituasjon. De levde av fisk fra elvene. De fant næringsrik frukt og planter fra skogen, og de dyrket grønnsaker og korn langs elveleiet og på nyryddede åkrer. Selv om de ryddet land gjennom å brenne skog, fungerte det fint så lenge det bodde få mennesker i området.

Etter den tid har befolkningen vokst, og det som en gang var et bærekraftig levevis, er det ikke lenger. Elven er oppdemmet, og folk har blitt forflyttet til større landsbyer. Skogene er hugget, og det er nødvendig å øke avlingene for at folk skal få nok mat.

For 20 år siden var det knapt noen ­gumuz med fullført folkeskole. Helse-­situasjonen var dårlig, og kvinnene fødte­ alene i skogen. I dag øker fødselstallene på helseklinikkene fra år til år. Flere barn går på skolen, og nå er det mulig å ansette ­lokalt ansatte gumuz som har utdanning etter år med skole- og stipendprogrammer.

Det er en milepæl for utvikling i et område. Samtidig er sikkerhetsproblemene blitt alvorlige, som følge av konflikter på grunn av de vanskelige levekårene. Jordmangelen har blitt desparat.

Som overskrift på bærekraftsmålene, har FN satt visjonen No one left behind – Ingen forlatt. Mer og mer har det blitt klart at noen ikke får del i utviklingen majoritetsbefolkningen i verden opplever: funksjonshemmede, de aller fattigste, mennesker som lever i krig og konflikt, og mennesker som lever på svært avsidesliggende steder, slik gumuz-folket gjør.

Det grunnleggende

For meg er det ­interessant å jobbe i en organisasjon som NMS, som har over 175 års erfaring med å arbeide med mennesker som bor avsides. Det er interessant å trekke læring fra det vi tidligere har gjort, og det vi gjør i dag.

Vår erfaring er at det tar lang tid fra den første innsatsen i et område, til en begynner å se endringer. Når vi først ser resultater, så ser vi ofte samtidig en forsterket innsats fra myndighetene og andre organisasjoner.

Men aller først, en satsning på lese- og skriveopplæring for voksne, skolegang for barn, og satsning på mor- og barnehelse. Videre rent vann, hygieneopp-­
læring og ­lokalt baserte tiltak for å bedre levekårene.

Alt blir knyttet sammen med etablering av landsbykomiteer eller utviklingskomiteer i menighetene, som får som oppgave å lede utviklingsprosessene lokalt gjennom demokratiske prosesser. Det er jo befolkningen selv som skal bestemme hvordan de ønsker å leve livene sine, ikke vi utenforstående.

Å få et slikt system tar tid når ingen fra den lokale gruppa har utdannelse, slik vi erfarte med gumuz.

Kortvarige prosjekter

Det tar tid for en folkegruppe som er «left behind» for å komme seg opp på et nivå der de kan nyttiggjøre seg prosjekter og tiltak fra større organisasjoner, og noen ganger fra myndighetene. I samarbeid med kirkene har NMS vært med på å sette steder på kartet, som i Mali. Vi har gjennomført ­demografiske undersøkelser, gjort språk- og kulturstudier, og studert ­andres forskning.

Jeg undrer meg på om dagens prosjektregime i Norad, med støtte til kortvarige prosjekter og med krav om årlig resultatmåling, er tilpasset utfordringene i de mest avsidesliggende områdene i verden, for å sikre at ingen blir forlatt.

Gå til innlegget

Et kontinent i endring

Publisert 2 måneder siden

Kirken kan være en korrigerende kraft i samfunnet. Men like ofte ser vi at den religiøse og politiske makten blandes.

Det var trafikkaos i gatene i 
Antananarivo på Madagaskar. Det var Kristi himmelfartsdag. Utenfor kirken i nabolaget tutet bilene. Det var trafikkork, og festpyntede barn og voksne overalt. Gudstjenesten – en av dagens gudstjenester i denne kirken – var over, og folk skulle hjem. I hele byen er festkledde mennesker på vei til eller fra kirken.

Jeg er nettopp kommet tilbake fra 
tjenestereise til Madagaskar.

Søndag er helligdag

Noe av det som slår meg etter mange år i Afrika, er hvordan kristendommen i større grad påvirker samfunnet. Butikkene og bodene på markedet stenger på søndager. Gatene fylles av pyntede mennesker. Jula er en viktig høytid, og julerushet med den. I Yaounde, i Kamerun, var det fullstendig trafikkork på lørdag før jul.

Afrika sør for Sahara er et kontinent der majoriteten av befolkningen er kristne. På tross av at Vest-Afrika for en stor del er muslimsk, så er 59 prosent av befolkningen i Afrika sør for Sahara kristne, i henhold til boka Christianity in Sub-Saharan Africa (2017).

Tettere bånd

Da kristen tro ble innført som statens religion i Norge og Europa, innebar det tettere bånd mellom kirke og stat, politisk og religiøs ledelse. Disse båndene er der fremdeles, selv om kirken i Europa i dag har langt mindre innflytelse enn før.

Også i Afrika utvikler det seg tettere bånd mellom kirke og stat i forlengelsen av at kristendommen blir majoritets-
religion. Og selv om få av kirkene enkeltvis er enerådende på nasjonalt nivå, er mange av dem dominerende regionalt. I hvert enkelt land er det etablert økumeniske kirkeråd, de fleste store og små kirker er medlemmer. Kirkerådene er ofte svært viktige organer.

På sitt beste, slik vi så det sørafrikanske kirkerådet under ledelse av Desmond Tutu i anti-apartheidkampen rundt 1990, 
bidrog Kirkerådet aktivt i å bekjempe apartheid. Også på Madagaskar har Kirkerådet bidratt aktivt i fredsmegling og forsoning, som under den politiske krisen i 2002.

Sammenblanding av makt

På Madagaskar regner en at over halvparten av landets 27 millioner mennesker, er kristne. Det er tre store kirker; den lutherske, den reformerte, og den katolske kirken. Hver av dem har 2,5-4 millioner medlemmer, kanskje mer. Disse tre kirkene bytter på å lede det madagassiske kirkerådet. I tillegg er det mange pinsevenner/karismatiske kirker, men de er ikke medlemmer av Kirkerådet.

De siste ti årene har vi sett eksempler både på rå maktbruk og sammenblanding av makt mellom kirke og stat, men også kirker som er kritiske til maktmisbruk. Den katolske kirken har nylig sendt ut hyrdebrev der de fordømmer makt-
misbruk, mens det blir hevdet i mediene at enkelte i ledelsen i den lutherske kirken har vært aktive medspillere til kandidater i det nylige presidentvalget.

Kirkene kan altså være en god opposisjon, en utfordrer til makten, og det er de ofte. Like ofte ser vi at den religiøse og 
politiske makten blandes. Kirke-
lederne i de store kirkene i Afrika er viktige personer i hjemlandet. Selv om de fleste medlemmene er fattige, blir summen av dem mange, og summen av pengene de samler inn er stor. Lederne får mediedekning, presidenter og politikere møter opp i kirken, og kirkeledere deltar aktivt i valgkamper.

Bevegelser nedenfra

I Europa har vi også erfart at når sammenblandingen mellom stat og kirke blir for sterk, så vokser det fram bevegelser nedenfra, som med Haugebevegelsen i Norge, som bidro til fornyelse og vekkelse. Dette ser vi også tegn til i Afrika. På Madagaskar ser vi det blant annet i kirkens Use your talents-bevegelse, der det er en større 
bevissthet og engasjement for den rollen menighetene og enkeltpersoner selv kan ta i utviklingen lokalt.

Kraften som ligger i de kristnes tro på egne evner og ressurser, kan bidra til å skape en stor motbevegelse til den politiserte kirken. Det blir spennende å følge utviklingen videre.

Gå til innlegget

17. mai-talen

Publisert 3 måneder siden

Vi sliter med å ta inn over oss omfanget av lidelsene mange jenter møter. Det er som om begrepene vi bruker er fremmedgjørende.

Det nye høyttaleranlegget gjorde at ingen kunne unngå å høre det som ble sagt. Elevrådslederen på barneskolen brukte 17. mai-talen til å snakke om likestilling, lønnsgap og om jenters rettigheter globalt. Talen ble dagens snakkis i en bydel som er mer kjent for å toppe inntektslistene enn for sitt engasjement for arbeideres rettigheter.

Noen mente at talen kanskje hadde ­passet bedre på 1. enn på 17. mai. ­Taleren ble omtalt som en politiker. Kanskje en kommende statsminister? Jeg var dypt imponert.

Jeg tror aldri jeg har hørt en 17. mai-­taler som så sterkt argumenterte for at jenters og kvinners rettigheter er menneske­rettigheter. Hun leverte ikke parti­politikk, men argumenter for at likestilling og ­kvinnerettigheter hører sammen med rett til demokrati, stemmerett og frihet, som alltid er tema på 17. mai. For elevråds­lederen har helt rett. Selv om vi på mange måter har mange rettigheter som ­kvinner i Norge, er det en skam at vi ikke har lik lønn for likt arbeid. På globalt nivå er det mange utfordringer med barne- og tvangsekteskap. Dette må vi være med på å ­bekjempe, konkluderte hun.

Jenters lidelse

Mange av oss sliter med å ta inn over oss omfanget av lidelsene spesielt jenter møter. Selv synes jeg at det kan være vanskelig å snakke om, og enda verre å skrive om de mest brutale tradisjonene jeg møter. Det er som om ­begrepene vi bruker er så tekniske at de virker ­fremmedgjørende. Det er som om vi ikke klarer å gripe omfanget av lidelser som omfattes av ord som barneekteskap, tvangsekteskap, voldtekter eller kvinnelig kjønnslemlestelse. For de som rammes, innebærer ordene dype sår både fysisk og psykisk. For noen er det dødelig, mens det for andre innebærer store smerter eller skader som de må leve med resten av livet.

«Jeg var seks år da det skjedde», fortalte ei. «Fire personer måtte holde meg», sa ei anna. «Mine barn skal selv få bestemme hvem de skal gifte seg med».

Lytte for å forstå

Jeg er helt overbevist om at vi må øve oss på å lytte for å forstå, før vi fordømmer, hvis vi skal ha noen som helst mulighet til å bidra til å bekjempe mange av de skadelige skikkene. Under arbeid med å bekjempe aids-epidemien i Kamerun, oppdaget vi at ikke bare jenter, men også gutter, solgte seksuelle tjenester til eldre menn og kvinner for å finansiere studier. Disse ungdommene kom fra relativt fattige familier som investerte i både egen og ungdommenes framtid ved å sørge for at de fikk utdannelse. Men foreldrene hadde ofte bare nok til skolepengene, og dermed måtte de unge enten gå sultne til sengs eller skaffe seg penger til mat og husvære på andre måter.

Vi kunne ikke bekjempe aids uten å ta på alvor den grunnleggende fattig­dommen ungdommene kom fra. Kirken som drev prosjektet begynte også å­ ­snakke til ­foreldrene om barneoppdragelse og oppfordret foreldrene til å ta et større ansvar. På Madagaskar har Det Norske Misjonsselskap og kirken vært med på å hjelpe unge jenter til å få litt inntekter, slik at de slipper å prostituere seg. Også der var det samtaler med foreldrene for å få dem til å forstå.

Forstå for å få endring

Det er lett å ­avvise og fordømme det en oppfatter som en barbarisk skikk eller tradisjon. ­Problemet er bare at når en avviser, så stenger en ofte for dialog og mulighet for endring. De aller fleste tradisjoner og ­skikker, også de jeg synes er forkastelige, er etablert med en god grunn. Min e­rfaring er at det kun er når jeg er villig til å lytte for å forstå, også til det jeg oppfatter som grotesk, at jeg kan være til hjelp og bidra til endring.

Jeg håper ikke det er siste gang kvinne­rettigheter blir omtalt som en grunn­leggende rettighet i en 17. mai-tale. ­Kvinners rettigheter hører nemlig med til de grunnleggende rettighetene sammen med retten til frihet, demokrati og stemme­rett, som vi feirer hvert år.

Gå til innlegget

En bølge av unge

Publisert 4 måneder siden

Befolkningsveksten i Afrika er dramatisk, men også en suksesshistorie. Nå må lærdommene brukes til å sikre bedre levekår for de unge overleverne. Det haster.

Gjennom hele livet har jeg forflyttet meg mellom Kamerun i Vest-Afrika og Norge, siden jeg for første gang flyttet til Kamerun som treåring i 1973. Gjennom disse snart 50 årene har jeg sett store endringer, ikke minst som følge av den enorme befolkningsveksten Afrika opplever.

Mors venninne, Pauline, var på besøk og beskrev det som en «bølge av unge menn på vandring». Vi satt på verandaen og snakket. Jeg var på tjenestereise i Kamerun i 2015, og hadde fri en ettermiddag. Hun var fortvilet over kriminaliteten som fulgte med bølgen hun beskrev, men også bekymret. Noen av de som kom hadde deltatt i uhyrligheter i Den sentralafrikanske republikk. Andre hadde tilknytning til Boko Haram.

Jeg kom rett fra Europa, og hadde bildet av de unge afrikanske mennene på vei over Middelhavet i små båter for øyet. Det slo meg at omfanget av migrasjonen over Middelhavet, ikke kan måle seg med det enorme presset de afrikanske byene opplever av unge mennesker på vandring.


Tjenestereiser

Storbyen Ngaoundere ligger i hjertet av Afrika, som i et kryss mellom sør og nord, mellom vest og sentral-Afrika. Byen er et trafikknutepunkt og mye av varetransporten mellom kysten og det afrikanske innlandet går gjennom byen. Migrantene kommer både fra nabolandene og fra landsbygda i Kamerun. Dette er unge mennesker som flytter til byen for å gå på skole, eller for å søke jobb fordi det ikke er levegrunnlag til hele søskenflokken på landsbygda.

Jeg har bodd i Ngaoundere i til sammen ti år som barn og ungdom og på feltarbeid som hovedfagsstudent i sosialantropologi. Senere har jeg fått besøke Kamerun, Mali, Madagaskar og Etiopia regelmessig gjennom tjenestereiser i NMS. De siste 20 årene har jeg bodd i Sandnes i Rogaland.

På begynnelsen av 70-tallet var Sandnes og Ngaoundere omtrent like store byer, med en befolkning på 25.000 mennesker. Sandnes regnes som den byen i Norge som vokser raskest, og når snart 80.000 innbyggere. Til sammenligning har Ngaoundere blitt en millionby. Sandnes har absolutt voksesmerter. Men utfordringene kan likevel ikke måle seg med de store utfordringene de afrikanske byene håndterer.


Tett i tett

Enten vi er i Norge eller Kamerun, så flytter unge mennesker til byen for å skaffe seg utdannelse eller jobb. Mennesker må flytte og flykte på grunn av uro, konflikt vold, eller at levegrunnlaget forsvinner. For det er ikke bare Ngaoundere som opplever vekst. Addis Abeba i Etiopia vokser, og har nå passert 4 millioner mennesker. Når byen vokser, blir det konflikter med bøndene i de omkringliggende områdene. Bamako, hovedstaden i Mali, er så forurenset at det innimellom er vanskelig å puste. I byene Antananarivo og Antsirabe på Madagaskar ligger folk tett i tett på fortauene om natta.

Vest i Etiopia, i Oromia, ligger åkrene tett i tett. Det er knapt åpent areal igjen, og alt er dyrket opp. Når bøndene ikke har mer areal igjen, flytter de og dyrker opp nye områder. Dette fører igjen til konflikter med nabogruppene. Også i Vest-Afrika, i Mali og Kamerun fører befolkningsvekst og en stadig større jordbruksbefolkning, til at nomadene ikke har beiteareal nok til dyrene sine, som igjen fører til konflikter.


Tryggere fødsler

Samtidig – befolkningsveksten er et resultat av en suksess. Redusert barnedødelighet og tryggere fødsler fører til at langt flere barn og unge kvinner overlever. Bølgen av unge mennesker på vandring, er unge overlevere. Før var det ingen barn her, forklarte en landsbysjef i Mali meg, sittende midt i en stor barneflokk. Tilgang til rent vann, vaksinasjon og tryggere fødsler hadde ført til at det nå var fullt av barn, forklarte han.

Det samme har jeg opplevd på Madagaskar: «Før døde det flere barn hver måned. Det gjør det ikke lenger.»

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere