Ragnhild Mestad

Alder: 50
  RSS

Om Ragnhild

Spaltist i Vårt Land

Følgere

Hva nå, Etiopia?

Publisert 3 dager siden

I valget mellom demokrati og fred, så velger de fred, sier mange i Etiopia.

Fredsprisutdelingen nærmer seg. Utviklingen har gått raskt siden Abiy Ahmed, eller Dr. Abiy som han kalles i Etiopia, overtok som statsminister for halvannet år siden. Allerede da jeg besøkte landet i juni i fjor, hadde han satt i gang så mange og store tiltak at befolkningen sto målløse og så på. Begeistringen var stor, selv om mange allerede da var spente på om han ville lykkes med det store reformarbeidet han hadde satt i gang.

Økt vold

Det sies at det tar to generasjoner for et land å gå fra diktatur til demokrati. For hva er egentlig demokrati?

Det er som om myndighetene i Etiopia ikke har andre virkemidler til å håndtere uro med, enn hard makt. Folk sier at myndighetene først forsøkte dialog, men har i høst tydd til maktbruk. Mange er drept – de offisielle tallene sier 86 – og enda flere er skadet. De vestlige delene av Oromia, tidligere Western Wollega, har i oktober og november vært satt under administrasjon, med ulike væpnede grupper og myndighetene som slåss mot hverandre.

Hvert språk, sin regionalstat

På slutten av 90-tallet fikk Etiopia ny geografisk inndeling, basert på etnisitet, og på en ide om at hver folkegruppe har hver sin stat. Den største folkegruppen, oromo, fikk den største staten, Oromia. Amhara fikk sin, og det samme med somali, og tigray som satt ved makten. Til sammen er det 80 folkegrupper, og ni regionale stater. Nå når folkegruppene har hver sin regionalstat, er det også enklere for dem å søke å skille seg ut som eget land, slik vi har sett et ønske om både fra Sidamo i sør, og Oromia i sør og vest. Mens majoriteten av befolkningen i Oromia synes å ha trykket Dr. Abiy til sitt bryst – han er oromo selv - er det fremdeles opprørsgrupper som kjemper for et uavhengig Oromia.

Unik religiøs posisjon

Kampen om rett til land og naturressurser er hard i Etiopia. Landet er tett befolket, og rikt på naturressurser, og noen er villige til å bruke alle midler for å få tilgang på ressursene. Dr. Abiy har tatt et oppgjør med korrupsjonen som ligger bak disse investeringene, noe som gjør ham upopulær blant de som har gjort seg rike gjennom korrupsjon.

Etiopia er en av de mest folkerike statene i Afrika, med sine 109 millioner innbyggere. Nåværende regime, med partiet TPLF (The Tigray Peoples’ Liberation Front) i spissen, har styrt siden 1995. Dr. Abiy er en populær leder, men partiet han leder er ikke spesielt populært. Som pinsevenn selv, med en ortodoks kristen mor fra amhara-folkegruppen, og en muslimsk far fra oromo, har Abiy en unik posisjon med relasjoner i ulike leire.

Kirkens innflytelse

Hvilken rolle kan kirkene og kirkelederne ha i denne overgangsfasen? Etiopia er et land med lange, kristne tradisjoner. Keiserdømmet var tett knyttet til den etiopisk-ortodokse kirken, som igjen var knyttet til folkegruppen amhara. Mange av de andre folkegruppene, som oromo, har følt seg underlegne. Derfor støttet endog prester i Mekane Yesu-kirken (EECMY) revolusjonen i 1974. Revolusjonen utviklet seg imidlertid, og ikke mange år etter satt de fleste prestene i EECMY i fengsel.

På tross av at det har vært diktatur hele denne tiden, har kirkene nytt religionsfrihet siden 90-tallet. Kirkene har endog hatt mulighet til å drive menneskerettighets- og demokratibyggingsarbeid. NMS har støttet, og støtter fremdeles noe av dette gjennom styre- og lederkurs, blant annet. Det tar lang tid for et land å utvikle et godt demokrati. Det som trengs er at folk lærer seg til å bruke demokratiske virkemidler gjennom å delta i styrer og råd. Denne kunnskapen kan de så ta med seg i politisk arbeid. Slik sett er det interessant at Dr. Abiy er protestantisk kristen.

Problemet nå i Etiopia, er at mange sier at i valget mellom demokrati og fred, så velger de fred. Fredsprisen vil forhåpentligvis bli en hjelp i dette arbeidet mot både fred og demokrati.

Gå til innlegget

Kirkene må bidra i kampen mot korrupsjon

Publisert rundt 1 måned siden

Det handler grunnleggende sett om rettferdighet for alle.

«Vi er vant til å snakke om korrupsjon som en individuell synd. Vi ser imidlertid at de strukturelle problemene knyttet til korrupsjon er så store, at de må angripes på et strukturelt nivå. Det betyr ikke at ikke enkeltpersoner kan utgjøre en stor forskjell.»


Kirkelederkonferanse

Ordene kommer fra Agnes Abuom, som er valgt president og styreleder i Kirkenes verdensråd på Stavanger Mission Conference forrige fredag. Konferansen er arrangert av Det Norske Misjonsselskap, og deltagerne var kirkeledere fra hele verden, norske kirke- og organisasjonsledere, samt misjonsfolk. 170 mennesker var samlet på VID Stavanger, til dagskonferansen som ble arrangert i forbindelse med årets kirkelederkonferanse.


Korrupsjon

Når vi snakker om korrupsjon, så tenker vi ofte på en konvolutt med penger som bytter hender. Dette er imidlertid småpenger mot den virkelig store korrupsjonen som foregår på globalt nivå. Eva Joly, norskfødt fransk korrupsjonsjeger, dommer og politiker, er opptatt av at korrupsjon i siste instans fører til at jorda blir ubeboelig. Forurensning, kamp om naturressursene og klimaendringer er resultatet både av manglende kontroll av multinasjonale selskaper og banker, og at noen er villige til å betale for at andre får levegrunnlaget sitt ødelagt. De fattige er de som taper mest, og derfor handler dette grunnleggende sett om rettferdighet.


Tillit til systemet

Når politikerne, rettsvesenet og resten av myndighetene ikke klarer å rette opp uretten som begås, så mister menneskene tillit til systemet. Den politiske krisen vi ser i mange land, som i USA, Storbritannia, Italia og Brasil, kommer alle som følge av at manglende tillit til det etablerte, politiske systemet. Velgerne svarer med å stemme på populistiske og ekstreme partier, som jo ikke kommer til å gjøre livet bedre for vanlige folk.


Korrupsjon i kirkene

Biskop Helga Haugland Byfuglien påpeker i sin innledning at makt og korrupsjon først og fremst handler om å kjempe for rettferdighet. I møte med den enorme urettferdigheten i verden, og de sterke kreftene som bidrar til ødeleggelser, kan kampen for en mer rettferdig verden synes håpløs. For også innad i kirkene er det korrupsjon. Og når kirkene og kirkelederne selv er involvert i korrupsjon, maktmisbruk, eller seksuelle krenkelser så mister de legitimiteten i å påtale urett i samfunnet ellers. Jeg synes at se at kirkene, spesielt i Afrika, i tråd med at de blir større og mer dominerende i samfunnet, også er mer utsatt for å bli en del av det politiske maktspillet. Mens kirkevalg tidligere var demokratiske, ser en nå oftere at stemmer i kirkevalg blir forsøkt kjøpt – en praksis som tidligere kun var vanlig i politiske valg.


Forventer mer

Dermed kan en spørre seg om kirkene er bedre eller like ille som samfunnet for øvrig, når det gjelder korrupsjon. Det som i hvert fall synes klart, er at mange mennesker forventer mer av kirkelige ledere enn av andre. Også i mange muslimske samfunn har folk høye moralske forventninger til kristne ledere. Det betyr også at sviket oppleves sterkere, og at skandalen blir større, når kristne ledere blir involvert i korrupsjonssaker.

Tillit er bra, men kontroll er viktig, uten at den blir rigid. Vi må ikke bli naive, konkluderte preses Helga Haugland Byfugllien på sin facebook-side etter konferansen.


Kirkene må bidra

Vi trenger modige enkeltmennesker, sivilsamfunn, velgere og kirker som våger å stå opp og tale de fattiges og vanlige menneskers sak. Vi trenger lovverk som beskytter varslere – de fleste korrupsjonssaker blir kjent gjennom varslere – og vi trenger internasjonale lover og reguleringer av de multinasjonale selskapene og skatteparadiser. Det er nødvendig med ansvarlige kirkemedlemmer som krever god pengeforvaltning i kirkene. Dette er viktig for å sikre gode kirkeledere som har tillit og kan påtale urett.

Denne kampen må kirkene bidra i, for det handler grunnleggende sett om rettferdighet for alle.

Gå til innlegget

Gud snakker alle språk

Publisert rundt 2 måneder siden

Gud er mangfoldig, og i møte med ulike mennesker, er det viktig at kirken også er mangfoldig.

Den norske kirke har lang erfaring i å tilby et kirkelig fellesskap til hørselshemmede og til den samisktalende delen av befolkningen. Denne erfaringen bør benyttes til å nå og inkludere både kristne innvandrere og mennesker som ikke føler seg hjemme i den tradisjonelle høymessen.

Jeg lar meg ofte fascinere av fleksibiliteten til å sjonglere mellom ulike språk- og kulturuttrykk i Kamerun. Menigheten jeg tilhørte da jeg var på feltarbeid, besto av mennesker fra 10 ulike språkgrupper. Gudstjenesten ble holdt på språket fulani, og prekenen ble tolket til gbaya eller fransk.

For noen år siden byttet menigheten språk på gudstjenesten, fra fulani til fransk. Mange av de unge forsto ikke lenger fulani, sa de, og derfor byttet de språk på hele gudstjenesten. Etter endringen var forsamlingen full av ungdommer, og gjennomsnittsalderen hadde sunket betraktelig. Fremdeles tolker de til et annet språk, ofte til fulani, for at flest mulig skal forstå. 

Mangfold og enhet

Kamerun har 240 ulike språkgrupper, og for kirkene kan det være en stor utfordring å tilby alle medlemmene gudstjeneste på et språk de forstår, aller helst på morsmålet. Kirken har utviklet liturgier med ulike melodier, tilpasset de ulike folkegruppene.

Det har en sterk symboleffekt å synliggjøre at Gud snakker alle språk. Samtidig har det også vært et ønske, i hvert fall for den evangelisk-lutherske kirken i Kamerun, å synliggjøre at kirken også er en arena for mangfold. Guds folk er ett folk, sammensatt av ulike mennesker, som må lære seg til å være sammen og respektere hverandre, også under gudstjenesten. 

Det er et dilemma, dette, at folk på den ene siden ønsker å feire gudstjeneste med likesinnede, som deler det samme språket og kulturen, samtidig som at det er et behov for kirken å synliggjøre og leve sammen i én mangfoldig kirke.

Liturgireformen

Jeg var en av dem som ble skuffet da Kirkemøtet i vår besluttet å begrense muligheten for mangfold i liturgivalget i kirken vår. Jeg tror at vi trenger et større mangfold, både for å omfatte dem som kommer fra en lavkirkelig bedehustradisjon, og for dem som liker den tradisjonelle høymessen. Vi trenger å inkludere ungdommenes språk- og kulturuttrykk, ulike lovsangstradisjoner og gospel. Og vi trenger som kirke å ta på alvor at vi har blitt et flerkulturelt samfunn. 

For å virkeliggjøre dette i praksis, trenger vi en blanding av fellesskap på tvers av ulike språk- og kulturutrykk, men også en mulighet til å prise Gud og etablere et kristent fellesskap på sitt eget språk og med sine egne. 

Erfaringer

I Vesten ser vi en framvekst av såkalte migrantmenigheter. Ifølge en undersøkelse fra organisasjonen DAWN Norge i 2011, er det omkring 150 migrantmenigheter i Norge. 80-100 av disse befinner seg i Oslo. Etiopiere, eritreere, kongolesere, kinesere, nigerianere og burmesere - de har alle etablert egne menigheter med tilknytning til sin egen kirke i hjemlandet. Strengt tatt er dette ikke så ulikt våre egne sjømannskirker i utlandet, der nordmenn kommer sammen til sosiale og kirkelige fellesskap. 

Parallelt med framveksten av migrantmenigheter, opplever jeg fra Sandnes, at mange innvandrere og deres barn, også ønsker en sterkere tilknytning til en norsk menighet. Mange barn av innvandrere trenger også trosopplæring på norsk.


Utfordring til kirkemøtet

NMS har, i samarbeid med Den norske kirke, gjort seg erfaringer både med etablering av internasjonale menigheter i Norge, og med å etablere ungdomsmenigheter. Læringen fra disse satsningene, sammen med erfaringen fra samisktalende menigheter og døvemenigheter, bør brukes i det videre arbeidet for mangfold i kirken. 

Vi trenger altså større fleksibilitet i forhold til liturgier, språk og kulturelle uttrykk i høymessen. Jeg håper at det nye kirkemøtet vil være med på denne utfordringen.

Gå til innlegget

Der geita spiser

Publisert 3 måneder siden

Hvilken rolle kan de afrikanske kirkene ha i kampen for å forebygge korrupsjon?

'Jeg trodde hele statskassen var presidentens personlige lommebok». Hørte jeg rett? Mente Fatomatou det hun sa, eller var det sarkasme?

I fortsettelsen skjønte jeg at hun ikke hadde noen forventninger til at hun, som medborger i Kamerun, hadde medeierskap til statens penger. Jeg, som norsk borger, var vant til å tenke på statens penger som mine. Jeg var vant til å tenke at hvis noen snylter på skatten, så går det ut over fellesskapet.

Denne tanken var helt fremmed for Fatimatou. Selv om vi brukte de samme ordene, så forsto vi helt ulike ting med dem.


Bruk mulighetene

Geita spiser der det er mat å få, sier et kamerunsk ordtak. Det å bruke mulighetene til å klare seg, regnes ikke nødvendigvis som tyveri. Hvorvidt det er tyveri, avhenger av hvem man stjeler fra, og om det gjøres åpenlyst eller ikke. Å ansatte sine egne slektninger og å sørge for seg og sine, altså nepotisme, ses for mange på som en forpliktelse man har overfor slekta og folkegruppen.

Kanskje en slik forståelse har sammenheng med at folk ikke oppfatter statens eiendom som et felleseie, men som et gode som kan utnyttes? Hvis jeg ikke tar ressursen, vil noen andre ta den. Kamerun har en av de lengst sittende presidentene i Afrika, Paul Biya. Mange i Kamerun mener at det er bedre at han fortsetter å sitte ved makta enn at de velger en ny president, for «når en ny person kommer til makta, vil han måtte ‘spise’ så mye at det kan bli dyrt». Bedre da å ha han som allerede har «spist».


Mangfold i praksis

I Norge tenker vi at nasjon og folk er to sider av samme sak, men i Kamerun er dette to helt ulike størrelser. Nasjonen er mangfoldig og sammensatt, mens folks lojalitet først og fremst er til familie og folkegruppe. Kamerun har 242 ulike språkgrupper, og ingen av dem dominerer i hele landet. Landet er delt inn det engelskspråklige Vest-Kamerun, mens resten av landet er franskspråklig. Nord regnes som muslimsk, mens Sør-Kamerun er kristent.

Når kamerunere skal beskrive landet sitt, som de elsker, starter de alltid med å beskrive mangfoldet. De siste årene har vært krevede med en stadig eskalerende borgerkrig i det engelskspråklige Vest-Kamerun, Boko Haram herjer i nord og i grenseområdene til Nigeria, og det er borgerkrig i nabolandet Den sentralafrikanske republikk.

Anstendighet er en viktig verdi for de aller fleste mennesker i verden. Det betyr at folk prøver å leve etter et sett med normer som gjør dem til anstendige mennesker. For også i Kamerun er det korrupsjonsfrie soner. En rekke små og store lokalt baserte organisasjoner samler inn penger for å bygge skoler og helseinstitusjoner, og de hjelper hverandre med lån til investeringer. Man tar altså ikke fra sine egne, man tar ikke fra mødre, og en gjør opp for seg når en handler.


Kan kirkene bidra?

Korrupsjon og forvaltning er tema på årets Stavanger Mission Conference, som NMS arrangerer 1. november. Kirkeledere fra hele verden er ventet til konferansen. Den norskfødte franske politikeren og dommeren, Eva Joly, skal innlede om å bekjempe korrupsjon. Dr. Agnes Aboum, kenyaner, og president i Kirkenes verdensråd, vil svare på spørsmålet om hvorfor kirkene skal bry seg om korrupsjonen.

Ofte ser myndigheter og politikere til kirkene som modell-organisasjoner. I likhet med staten er også mange av de afrikanske kirkene bredt sammensatt med folk fra ulike folkegrupper. Det er ikke uten videre enkelt å overføre styringsmodeller fra Vesten når ord og begreper forstås så forskjellig. Det vil bli interessant å få en dialog med kirkeledere om hvilken rolle kirkene har som samfunnsaktører for å forebygge korrupsjon. Da er det også viktig at kirkene selv har et lederskap som bekjemper misbruk internt i kirken.

Gå til innlegget

Bruk talentene dine

Publisert 4 måneder siden

Afrika trenger bedre rammevilkår for entreprenørskap og investeringer. Kan kirkene gjøre en forskjell?

I store deler av verden, også i utviklingsland, ser foreldre på utdanning av barn og unge som en investering. Denne investeringen forventer de skal gi dem selv en trygghet i alderdommen, og løfte familien fra fattigdom ved at de unge får lønnet arbeid. Men hva om investeringen svikter? Hva når de unge ikke får lønnet arbeid, og blir gående arbeidsledige i årevis?


Kilde til uro

Arbeidsledigheten er svært stor i de fleste afrikanske land, også blant akademikere. Arbeidsledig ungdom - og da særlig gutter - er derfor en stadig kilde til uro og opprør.

De unge med høyere utdannelse håper på lønnet arbeid. Aller best er det med en jobb i staten, der det er trygg og sikker lønn og pensjon. Men også jobb i kirkelige institusjoner som sykehus og skoler, og i noen private bedrifter, anses som trygt.

Samtidig har det blitt skapt en myte om at jordbruk og husdyrhold – som de fleste afrikanere fremdeles lever av - ikke er en passende levevei hvis du har utdannelse. Jordbruk er blitt et lavstatusyrke, som i sin tur rammer matvareproduksjonen.


Brukt tøy fra Vesten

I byene lever mange av småskalahandel og håndverk. De selger og videreselger korn og mel, brukt tøy fra Vesten, grønnsaker og hermetikk. De er smeder, skreddere, frisører og snekkere. Utdanningen skjer vanligvis ikke på skoler, men ved at ungdom betaler for å få være lærlinger hos en flink håndverker.

For å skaffe kapital har mange kvinner organisert egne sparegrupper. Jeg møtte en av dem i byen Ngaoundere i Kamerun. Marie var enke og sydame med sin egen systue på markedet. Inntektene fra systua og enkepensjonen gjorde at hun kunne forsørge barna og betale utdannelsen deres.

Nå er hun pensjonist, og barna har nettopp bygget et nytt, stort hus til henne. Med seg i systua hadde hun kontinuerlig to-tre unge jenter som var lærlinger. Etter ett til tre år kunne de, hvis de hadde penger og ønsket det, kjøpe seg en symaskin og starte opp egen business. De fleste startet opp med å sy hjemmefra.


Vilkårlig skatteinnkreving

Mulighetene er altså mange. Det finnes kapital å investere, og det finnes en lang og sterk tradisjon for handel og håndverk. Likevel er det få av de høyt utdannede og arbeidsledige som involverer seg. Hva er det som hindrer dem, og hva skal til for at de skal engasjere seg?

Mye av det handler om rammevilkår og korrupsjon. Vilkårlig skatteinnkreving, manglende sikkerhet for investeringen (myndighetene endrer vilkår), dårlig tilgang på gode banktjenester, ustabilt veinett og telefoni.

Jeg har selv blitt vitne til det. En dag jeg satt i boden som ung student på feltarbeid i sosialantropologi, kom skatteinnkreverne med store skattekrav. De gikk fra bod til bod. Verken Marie eller de andre selgerne og håndverkerne hadde skikkelige regnskaper. Dermed var det helt vilkårlig hva skatteinnkreveren tok i skatt.

Det er med andre ord ikke investeringsviljen det står på, men -sikkerheten. Mer forutsigbare rammevilkår, der små og store investorer kan kjenne seg tryggere på investeringen betaler seg, vil derfor utgjøre en stor forskjell.


Oppmuntre til entreprenørskap

Så blir spørsmålet: Kan kirkene og misjonsorganisasjonene gjøre en forskjell? Kirkene kan ikke etablere bedrifter, men de kan oppmuntre til entreprenørskap blant medlemmene. Kirkeledere kan også utfordre myndighetene til å etablere gode rammevilkår, og de kan påtale korrupsjon.

Og eksempler til etterfølgelse finnes. På Madagaskar har «Use your talents» vokst fram som en egen bevegelse innad i kirken, en bevegelse som oppmuntrer til sosialt entreprenørskap og til å ta i bruk de ressursene en har. Slik skapes Afrikas fremtid.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere