Ragnhild Mestad

Alder: 50
  RSS

Om Ragnhild

Spaltist i Vårt Land

Følgere

Gud snakker alle språk

Publisert 3 dager siden

Gud er mangfoldig, og i møte med ulike mennesker, er det viktig at kirken også er mangfoldig.

Den norske kirke har lang erfaring i å tilby et kirkelig fellesskap til hørselshemmede og til den samisktalende delen av befolkningen. Denne erfaringen bør benyttes til å nå og inkludere både kristne innvandrere og mennesker som ikke føler seg hjemme i den tradisjonelle høymessen.

Jeg lar meg ofte fascinere av fleksibiliteten til å sjonglere mellom ulike språk- og kulturuttrykk i Kamerun. Menigheten jeg tilhørte da jeg var på feltarbeid, besto av mennesker fra 10 ulike språkgrupper. Gudstjenesten ble holdt på språket fulani, og prekenen ble tolket til gbaya eller fransk.

For noen år siden byttet menigheten språk på gudstjenesten, fra fulani til fransk. Mange av de unge forsto ikke lenger fulani, sa de, og derfor byttet de språk på hele gudstjenesten. Etter endringen var forsamlingen full av ungdommer, og gjennomsnittsalderen hadde sunket betraktelig. Fremdeles tolker de til et annet språk, ofte til fulani, for at flest mulig skal forstå. 

Mangfold og enhet

Kamerun har 240 ulike språkgrupper, og for kirkene kan det være en stor utfordring å tilby alle medlemmene gudstjeneste på et språk de forstår, aller helst på morsmålet. Kirken har utviklet liturgier med ulike melodier, tilpasset de ulike folkegruppene.

Det har en sterk symboleffekt å synliggjøre at Gud snakker alle språk. Samtidig har det også vært et ønske, i hvert fall for den evangelisk-lutherske kirken i Kamerun, å synliggjøre at kirken også er en arena for mangfold. Guds folk er ett folk, sammensatt av ulike mennesker, som må lære seg til å være sammen og respektere hverandre, også under gudstjenesten. 

Det er et dilemma, dette, at folk på den ene siden ønsker å feire gudstjeneste med likesinnede, som deler det samme språket og kulturen, samtidig som at det er et behov for kirken å synliggjøre og leve sammen i én mangfoldig kirke.

Liturgireformen

Jeg var en av dem som ble skuffet da Kirkemøtet i vår besluttet å begrense muligheten for mangfold i liturgivalget i kirken vår. Jeg tror at vi trenger et større mangfold, både for å omfatte dem som kommer fra en lavkirkelig bedehustradisjon, og for dem som liker den tradisjonelle høymessen. Vi trenger å inkludere ungdommenes språk- og kulturuttrykk, ulike lovsangstradisjoner og gospel. Og vi trenger som kirke å ta på alvor at vi har blitt et flerkulturelt samfunn. 

For å virkeliggjøre dette i praksis, trenger vi en blanding av fellesskap på tvers av ulike språk- og kulturutrykk, men også en mulighet til å prise Gud og etablere et kristent fellesskap på sitt eget språk og med sine egne. 

Erfaringer

I Vesten ser vi en framvekst av såkalte migrantmenigheter. Ifølge en undersøkelse fra organisasjonen DAWN Norge i 2011, er det omkring 150 migrantmenigheter i Norge. 80-100 av disse befinner seg i Oslo. Etiopiere, eritreere, kongolesere, kinesere, nigerianere og burmesere - de har alle etablert egne menigheter med tilknytning til sin egen kirke i hjemlandet. Strengt tatt er dette ikke så ulikt våre egne sjømannskirker i utlandet, der nordmenn kommer sammen til sosiale og kirkelige fellesskap. 

Parallelt med framveksten av migrantmenigheter, opplever jeg fra Sandnes, at mange innvandrere og deres barn, også ønsker en sterkere tilknytning til en norsk menighet. Mange barn av innvandrere trenger også trosopplæring på norsk.


Utfordring til kirkemøtet

NMS har, i samarbeid med Den norske kirke, gjort seg erfaringer både med etablering av internasjonale menigheter i Norge, og med å etablere ungdomsmenigheter. Læringen fra disse satsningene, sammen med erfaringen fra samisktalende menigheter og døvemenigheter, bør brukes i det videre arbeidet for mangfold i kirken. 

Vi trenger altså større fleksibilitet i forhold til liturgier, språk og kulturelle uttrykk i høymessen. Jeg håper at det nye kirkemøtet vil være med på denne utfordringen.

Gå til innlegget

Der geita spiser

Publisert rundt 1 måned siden

Hvilken rolle kan de afrikanske kirkene ha i kampen for å forebygge korrupsjon?

'Jeg trodde hele statskassen var presidentens personlige lommebok». Hørte jeg rett? Mente Fatomatou det hun sa, eller var det sarkasme?

I fortsettelsen skjønte jeg at hun ikke hadde noen forventninger til at hun, som medborger i Kamerun, hadde medeierskap til statens penger. Jeg, som norsk borger, var vant til å tenke på statens penger som mine. Jeg var vant til å tenke at hvis noen snylter på skatten, så går det ut over fellesskapet.

Denne tanken var helt fremmed for Fatimatou. Selv om vi brukte de samme ordene, så forsto vi helt ulike ting med dem.


Bruk mulighetene

Geita spiser der det er mat å få, sier et kamerunsk ordtak. Det å bruke mulighetene til å klare seg, regnes ikke nødvendigvis som tyveri. Hvorvidt det er tyveri, avhenger av hvem man stjeler fra, og om det gjøres åpenlyst eller ikke. Å ansatte sine egne slektninger og å sørge for seg og sine, altså nepotisme, ses for mange på som en forpliktelse man har overfor slekta og folkegruppen.

Kanskje en slik forståelse har sammenheng med at folk ikke oppfatter statens eiendom som et felleseie, men som et gode som kan utnyttes? Hvis jeg ikke tar ressursen, vil noen andre ta den. Kamerun har en av de lengst sittende presidentene i Afrika, Paul Biya. Mange i Kamerun mener at det er bedre at han fortsetter å sitte ved makta enn at de velger en ny president, for «når en ny person kommer til makta, vil han måtte ‘spise’ så mye at det kan bli dyrt». Bedre da å ha han som allerede har «spist».


Mangfold i praksis

I Norge tenker vi at nasjon og folk er to sider av samme sak, men i Kamerun er dette to helt ulike størrelser. Nasjonen er mangfoldig og sammensatt, mens folks lojalitet først og fremst er til familie og folkegruppe. Kamerun har 242 ulike språkgrupper, og ingen av dem dominerer i hele landet. Landet er delt inn det engelskspråklige Vest-Kamerun, mens resten av landet er franskspråklig. Nord regnes som muslimsk, mens Sør-Kamerun er kristent.

Når kamerunere skal beskrive landet sitt, som de elsker, starter de alltid med å beskrive mangfoldet. De siste årene har vært krevede med en stadig eskalerende borgerkrig i det engelskspråklige Vest-Kamerun, Boko Haram herjer i nord og i grenseområdene til Nigeria, og det er borgerkrig i nabolandet Den sentralafrikanske republikk.

Anstendighet er en viktig verdi for de aller fleste mennesker i verden. Det betyr at folk prøver å leve etter et sett med normer som gjør dem til anstendige mennesker. For også i Kamerun er det korrupsjonsfrie soner. En rekke små og store lokalt baserte organisasjoner samler inn penger for å bygge skoler og helseinstitusjoner, og de hjelper hverandre med lån til investeringer. Man tar altså ikke fra sine egne, man tar ikke fra mødre, og en gjør opp for seg når en handler.


Kan kirkene bidra?

Korrupsjon og forvaltning er tema på årets Stavanger Mission Conference, som NMS arrangerer 1. november. Kirkeledere fra hele verden er ventet til konferansen. Den norskfødte franske politikeren og dommeren, Eva Joly, skal innlede om å bekjempe korrupsjon. Dr. Agnes Aboum, kenyaner, og president i Kirkenes verdensråd, vil svare på spørsmålet om hvorfor kirkene skal bry seg om korrupsjonen.

Ofte ser myndigheter og politikere til kirkene som modell-organisasjoner. I likhet med staten er også mange av de afrikanske kirkene bredt sammensatt med folk fra ulike folkegrupper. Det er ikke uten videre enkelt å overføre styringsmodeller fra Vesten når ord og begreper forstås så forskjellig. Det vil bli interessant å få en dialog med kirkeledere om hvilken rolle kirkene har som samfunnsaktører for å forebygge korrupsjon. Da er det også viktig at kirkene selv har et lederskap som bekjemper misbruk internt i kirken.

Gå til innlegget

Bruk talentene dine

Publisert 2 måneder siden

Afrika trenger bedre rammevilkår for entreprenørskap og investeringer. Kan kirkene gjøre en forskjell?

I store deler av verden, også i utviklingsland, ser foreldre på utdanning av barn og unge som en investering. Denne investeringen forventer de skal gi dem selv en trygghet i alderdommen, og løfte familien fra fattigdom ved at de unge får lønnet arbeid. Men hva om investeringen svikter? Hva når de unge ikke får lønnet arbeid, og blir gående arbeidsledige i årevis?


Kilde til uro

Arbeidsledigheten er svært stor i de fleste afrikanske land, også blant akademikere. Arbeidsledig ungdom - og da særlig gutter - er derfor en stadig kilde til uro og opprør.

De unge med høyere utdannelse håper på lønnet arbeid. Aller best er det med en jobb i staten, der det er trygg og sikker lønn og pensjon. Men også jobb i kirkelige institusjoner som sykehus og skoler, og i noen private bedrifter, anses som trygt.

Samtidig har det blitt skapt en myte om at jordbruk og husdyrhold – som de fleste afrikanere fremdeles lever av - ikke er en passende levevei hvis du har utdannelse. Jordbruk er blitt et lavstatusyrke, som i sin tur rammer matvareproduksjonen.


Brukt tøy fra Vesten

I byene lever mange av småskalahandel og håndverk. De selger og videreselger korn og mel, brukt tøy fra Vesten, grønnsaker og hermetikk. De er smeder, skreddere, frisører og snekkere. Utdanningen skjer vanligvis ikke på skoler, men ved at ungdom betaler for å få være lærlinger hos en flink håndverker.

For å skaffe kapital har mange kvinner organisert egne sparegrupper. Jeg møtte en av dem i byen Ngaoundere i Kamerun. Marie var enke og sydame med sin egen systue på markedet. Inntektene fra systua og enkepensjonen gjorde at hun kunne forsørge barna og betale utdannelsen deres.

Nå er hun pensjonist, og barna har nettopp bygget et nytt, stort hus til henne. Med seg i systua hadde hun kontinuerlig to-tre unge jenter som var lærlinger. Etter ett til tre år kunne de, hvis de hadde penger og ønsket det, kjøpe seg en symaskin og starte opp egen business. De fleste startet opp med å sy hjemmefra.


Vilkårlig skatteinnkreving

Mulighetene er altså mange. Det finnes kapital å investere, og det finnes en lang og sterk tradisjon for handel og håndverk. Likevel er det få av de høyt utdannede og arbeidsledige som involverer seg. Hva er det som hindrer dem, og hva skal til for at de skal engasjere seg?

Mye av det handler om rammevilkår og korrupsjon. Vilkårlig skatteinnkreving, manglende sikkerhet for investeringen (myndighetene endrer vilkår), dårlig tilgang på gode banktjenester, ustabilt veinett og telefoni.

Jeg har selv blitt vitne til det. En dag jeg satt i boden som ung student på feltarbeid i sosialantropologi, kom skatteinnkreverne med store skattekrav. De gikk fra bod til bod. Verken Marie eller de andre selgerne og håndverkerne hadde skikkelige regnskaper. Dermed var det helt vilkårlig hva skatteinnkreveren tok i skatt.

Det er med andre ord ikke investeringsviljen det står på, men -sikkerheten. Mer forutsigbare rammevilkår, der små og store investorer kan kjenne seg tryggere på investeringen betaler seg, vil derfor utgjøre en stor forskjell.


Oppmuntre til entreprenørskap

Så blir spørsmålet: Kan kirkene og misjonsorganisasjonene gjøre en forskjell? Kirkene kan ikke etablere bedrifter, men de kan oppmuntre til entreprenørskap blant medlemmene. Kirkeledere kan også utfordre myndighetene til å etablere gode rammevilkår, og de kan påtale korrupsjon.

Og eksempler til etterfølgelse finnes. På Madagaskar har «Use your talents» vokst fram som en egen bevegelse innad i kirken, en bevegelse som oppmuntrer til sosialt entreprenørskap og til å ta i bruk de ressursene en har. Slik skapes Afrikas fremtid.

Gå til innlegget

Utvikling tar tid

Publisert 3 måneder siden

Før vi ser tydelige resultater av bistanden må det grunnleggende på plass, som undervisning, helse, rent vann og hygieneopplæring.

Rundt 1970 dro de første ­norske misjonærene fra Det Norske ­Misjonsselskap (NMS) til ­gumuz-folket i Blånildalen i Etiopia. Oppdraget kom fra Ethiopian Evangelical Church Mekane Yesu (EECMY). ­Misjonærene og kirkens ansatte fra nabofolkegruppen, startet med å etablere barneskoler, helseklinikker og menigheter.

Etter få år kom revolusjonen, og misjonærene måtte forlate området, for ikke å komme tilbake før etter 20 år. De siste 20 årene har NMS igjen fått jobbet i Blånildalen gjennom EECMY.

Bærekraft

For 50 år siden hadde ­gumuz-folket en god ernæringssituasjon. De levde av fisk fra elvene. De fant næringsrik frukt og planter fra skogen, og de dyrket grønnsaker og korn langs elveleiet og på nyryddede åkrer. Selv om de ryddet land gjennom å brenne skog, fungerte det fint så lenge det bodde få mennesker i området.

Etter den tid har befolkningen vokst, og det som en gang var et bærekraftig levevis, er det ikke lenger. Elven er oppdemmet, og folk har blitt forflyttet til større landsbyer. Skogene er hugget, og det er nødvendig å øke avlingene for at folk skal få nok mat.

For 20 år siden var det knapt noen ­gumuz med fullført folkeskole. Helse-­situasjonen var dårlig, og kvinnene fødte­ alene i skogen. I dag øker fødselstallene på helseklinikkene fra år til år. Flere barn går på skolen, og nå er det mulig å ansette ­lokalt ansatte gumuz som har utdanning etter år med skole- og stipendprogrammer.

Det er en milepæl for utvikling i et område. Samtidig er sikkerhetsproblemene blitt alvorlige, som følge av konflikter på grunn av de vanskelige levekårene. Jordmangelen har blitt desparat.

Som overskrift på bærekraftsmålene, har FN satt visjonen No one left behind – Ingen forlatt. Mer og mer har det blitt klart at noen ikke får del i utviklingen majoritetsbefolkningen i verden opplever: funksjonshemmede, de aller fattigste, mennesker som lever i krig og konflikt, og mennesker som lever på svært avsidesliggende steder, slik gumuz-folket gjør.

Det grunnleggende

For meg er det ­interessant å jobbe i en organisasjon som NMS, som har over 175 års erfaring med å arbeide med mennesker som bor avsides. Det er interessant å trekke læring fra det vi tidligere har gjort, og det vi gjør i dag.

Vår erfaring er at det tar lang tid fra den første innsatsen i et område, til en begynner å se endringer. Når vi først ser resultater, så ser vi ofte samtidig en forsterket innsats fra myndighetene og andre organisasjoner.

Men aller først, en satsning på lese- og skriveopplæring for voksne, skolegang for barn, og satsning på mor- og barnehelse. Videre rent vann, hygieneopp-­
læring og ­lokalt baserte tiltak for å bedre levekårene.

Alt blir knyttet sammen med etablering av landsbykomiteer eller utviklingskomiteer i menighetene, som får som oppgave å lede utviklingsprosessene lokalt gjennom demokratiske prosesser. Det er jo befolkningen selv som skal bestemme hvordan de ønsker å leve livene sine, ikke vi utenforstående.

Å få et slikt system tar tid når ingen fra den lokale gruppa har utdannelse, slik vi erfarte med gumuz.

Kortvarige prosjekter

Det tar tid for en folkegruppe som er «left behind» for å komme seg opp på et nivå der de kan nyttiggjøre seg prosjekter og tiltak fra større organisasjoner, og noen ganger fra myndighetene. I samarbeid med kirkene har NMS vært med på å sette steder på kartet, som i Mali. Vi har gjennomført ­demografiske undersøkelser, gjort språk- og kulturstudier, og studert ­andres forskning.

Jeg undrer meg på om dagens prosjektregime i Norad, med støtte til kortvarige prosjekter og med krav om årlig resultatmåling, er tilpasset utfordringene i de mest avsidesliggende områdene i verden, for å sikre at ingen blir forlatt.

Gå til innlegget

Et kontinent i endring

Publisert 4 måneder siden

Kirken kan være en korrigerende kraft i samfunnet. Men like ofte ser vi at den religiøse og politiske makten blandes.

Det var trafikkaos i gatene i 
Antananarivo på Madagaskar. Det var Kristi himmelfartsdag. Utenfor kirken i nabolaget tutet bilene. Det var trafikkork, og festpyntede barn og voksne overalt. Gudstjenesten – en av dagens gudstjenester i denne kirken – var over, og folk skulle hjem. I hele byen er festkledde mennesker på vei til eller fra kirken.

Jeg er nettopp kommet tilbake fra 
tjenestereise til Madagaskar.

Søndag er helligdag

Noe av det som slår meg etter mange år i Afrika, er hvordan kristendommen i større grad påvirker samfunnet. Butikkene og bodene på markedet stenger på søndager. Gatene fylles av pyntede mennesker. Jula er en viktig høytid, og julerushet med den. I Yaounde, i Kamerun, var det fullstendig trafikkork på lørdag før jul.

Afrika sør for Sahara er et kontinent der majoriteten av befolkningen er kristne. På tross av at Vest-Afrika for en stor del er muslimsk, så er 59 prosent av befolkningen i Afrika sør for Sahara kristne, i henhold til boka Christianity in Sub-Saharan Africa (2017).

Tettere bånd

Da kristen tro ble innført som statens religion i Norge og Europa, innebar det tettere bånd mellom kirke og stat, politisk og religiøs ledelse. Disse båndene er der fremdeles, selv om kirken i Europa i dag har langt mindre innflytelse enn før.

Også i Afrika utvikler det seg tettere bånd mellom kirke og stat i forlengelsen av at kristendommen blir majoritets-
religion. Og selv om få av kirkene enkeltvis er enerådende på nasjonalt nivå, er mange av dem dominerende regionalt. I hvert enkelt land er det etablert økumeniske kirkeråd, de fleste store og små kirker er medlemmer. Kirkerådene er ofte svært viktige organer.

På sitt beste, slik vi så det sørafrikanske kirkerådet under ledelse av Desmond Tutu i anti-apartheidkampen rundt 1990, 
bidrog Kirkerådet aktivt i å bekjempe apartheid. Også på Madagaskar har Kirkerådet bidratt aktivt i fredsmegling og forsoning, som under den politiske krisen i 2002.

Sammenblanding av makt

På Madagaskar regner en at over halvparten av landets 27 millioner mennesker, er kristne. Det er tre store kirker; den lutherske, den reformerte, og den katolske kirken. Hver av dem har 2,5-4 millioner medlemmer, kanskje mer. Disse tre kirkene bytter på å lede det madagassiske kirkerådet. I tillegg er det mange pinsevenner/karismatiske kirker, men de er ikke medlemmer av Kirkerådet.

De siste ti årene har vi sett eksempler både på rå maktbruk og sammenblanding av makt mellom kirke og stat, men også kirker som er kritiske til maktmisbruk. Den katolske kirken har nylig sendt ut hyrdebrev der de fordømmer makt-
misbruk, mens det blir hevdet i mediene at enkelte i ledelsen i den lutherske kirken har vært aktive medspillere til kandidater i det nylige presidentvalget.

Kirkene kan altså være en god opposisjon, en utfordrer til makten, og det er de ofte. Like ofte ser vi at den religiøse og 
politiske makten blandes. Kirke-
lederne i de store kirkene i Afrika er viktige personer i hjemlandet. Selv om de fleste medlemmene er fattige, blir summen av dem mange, og summen av pengene de samler inn er stor. Lederne får mediedekning, presidenter og politikere møter opp i kirken, og kirkeledere deltar aktivt i valgkamper.

Bevegelser nedenfra

I Europa har vi også erfart at når sammenblandingen mellom stat og kirke blir for sterk, så vokser det fram bevegelser nedenfra, som med Haugebevegelsen i Norge, som bidro til fornyelse og vekkelse. Dette ser vi også tegn til i Afrika. På Madagaskar ser vi det blant annet i kirkens Use your talents-bevegelse, der det er en større 
bevissthet og engasjement for den rollen menighetene og enkeltpersoner selv kan ta i utviklingen lokalt.

Kraften som ligger i de kristnes tro på egne evner og ressurser, kan bidra til å skape en stor motbevegelse til den politiserte kirken. Det blir spennende å følge utviklingen videre.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Glansbilder av Sjømannskirken?
av
Arnfinn Eng
24 dager siden / 1869 visninger
Servietter og skam
av
Merete Thomassen
16 dager siden / 1606 visninger
Tenåringstrass i regjeringen
av
Usman Rana
25 dager siden / 1577 visninger
Idiotforklarer kristen høyreside
av
Espen Ottosen
23 dager siden / 1548 visninger
Ord som truer vår religionsfrihet
av
Trond Bakkevig
15 dager siden / 1418 visninger
En samfunnsskapende kraft
av
Berit Hustad Nilsen
18 dager siden / 1353 visninger
Hva skjer Hanvold?
av
Bendik Storøy Hermansen
13 dager siden / 1305 visninger
Stolthet er undervurdert
av
Magne Nylenna
28 dager siden / 1167 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere