Ragnhild Mestad

Alder: 50
  RSS

Om Ragnhild

Spaltist i Vårt Land

Følgere

Dilemmaet fremmedkrigere

Publisert 19 dager siden

Fremmedkrigerne er en alvorlig trussel. Det kan synes som om mange i Norge tenker at vi unngår problemene hvis vi ikke tar dem hjem.

«Noen av dem snakket engelsk. Og vi hørte fulani.» Angrepet i Sevare, Mali i august 2015 kom veldig nær. Jeg hadde vært i de samme gatene, og bodd på et nabohotell til det som ble angrepet, under ett år tidligere.

12 drept

I mange år hadde jeg ansvar for å følge opp et utviklingsprosjekt i dette området. Totalt ble 12 mennesker drept i angrepet, og flere ble skadet. Når nå vitner fortalte at noen av dem snakket ­engelsk, tydet det på at noen av dem var utlendinger.

I Mali er fransk kolonispråket fransk. De som snakket fulani kan enten komme fra Mali, eller fra et av 19 andre land i ­regionen, der fulani også snakkes.

Eskalert. Volden i Mali har eskalert kontinuerlig siden krigen i Libya i 2011, siden Gaddafis våpen og sikkerhetsstyrker ble spredt over hele Nord- og Vest-Afrika.

Etter den tid har både våpnene og rømlingene bidratt til å destabilisere hele regionen. Det ser vi blant annet i økning av flyktninger og migranter til Europa. Sannsynligvis tar narkotika samme veien, etter at den har kommet til Vest-Afrika fra Sør-Amerika. Slik inngår kriminalitet som illegal våpenhandel, narkotika- og menneskehandel det samme mønsteret og reiserutene som internasjonal terrorisme. Terror og kriminalitet henger tett sammen. Det samme bildet ser vi for øvrig i Iran og Afghanistan. Terror trenger finansiering.

Fremveksten av al-Qaida

Noen år før angrepet i Mali, rundt 2006, møtte jeg en iraker på en konferanse som samlet kristne fra Midtøsten. Han fortalte at etter Irak-krigen (2003) fortsatte terroren i form av selvmordsbomber og angrep, og at denne først og fremst var drevet frem av utlendinger, ikke irakere. I dag vet vi at det var de internasjonale terroristene, inklusive al-Qaida, som etablerte seg i Irak da. Disse spilte senere en viktig rolle i krigen i Syria fra 2011.

Al-Qaida-terroristene som angrep blant annet World Trade Center New York, var også fremmedkrigere. De omreisende terroristene har altså vært ansvarlige for noen av de mest alvorlige terrorangrepene siden år 2000.

Lokale terrorister. Både Boko Haram og Taliban startet som lokale bevegelser, som levde i tett samspill med lokalsamfunnet. I Nord-Kamerun ble det sagt om Boko Haram at så lenge de angrep myndighetenes representanter, som folk ikke hadde noe til overs for, så brydde ikke folk seg. Men når de begynte å ta kirkene og moskeene, så ble lokalbefolkningen sinte. Da mistet de støtte lokalt.

Både Taliban og Boko Haram består hovedsaklig av fattige mennesker, uten skolegang og jobb. Nå er organisasjonene imidlertid blitt det av en global bevegelse som kaller seg islamistisk samtidig som den er involvert i kriminell virksomhet.

IS

Ved framveksten av den islamske staten, IS, reise 5000 europeere for å delta i krigen for IS. I følge NRK var 70 av dem nordmenn. I et intervju med den svenske avisen Expressen i 2015, sier Bashar al-Assad at skandinavene i IS var beryktede og ledere i organisasjonen. Det kan se ut som om de var trygge på at ingen ville stille dem til ansvar for ugjerningene deres. I fjor var det rundt 30 nordmenn igjen i ­Syria, ifølge anslag fra norske myndigheter.

Norge

Fremmedkrigerne er en alvorlig trussel. Det kan synes som om mange i Norge tenker at vi unngår problemene hvis vi ikke tar dem hjem igjen.

Jeg mener derimot at det er farligere å la dem bli der de er, enn å ta dem hjem. Der de er nå har de ingen andre valg enn å fortsette med terror og annen kriminalitet, til potensiell skade for oss alle. Tyskland og USA har allerede tatt hjem mange av sine krigere. Den eneste realistiske løsningen nå, er å gjøre det samme i Norge. De må stilles til ansvar og dømmes.

Selvsagt er det en risiko ved å ta dem hjem. Fordelen er imidlertid at vi sammen med politiet og rettsvesenet, moskeen, kirken, venner, naboer og familie, kan bidra til å få dem på rett kjøl. Her må de nemlig stå til ansvar når de gjør noe galt. Det er en trygghet.

Gå til innlegget

Min drøm for 2020

Publisert rundt 2 måneder siden

Frykten for hva som kan skje, gjør at vi aksepterer at tusenvis av mennesker dør over middelhavet og lider i flyktningleirene

På den ene siden er frykt og uro nødvendig for oss. Det kan hjelpe oss til å ta nødvendige forholdsregler, være forsiktige, og ikke skade oss selv og andre.

Det kan synes som om frykten for bølgen av migranter og flyktninger som ønsker seg til Europa er så stor, at vi i Europa er villige til å bruke alle midler for å unngå at de kommer hit.

Hva uroer oss? spurte Leo Ajkic på begynnelsen av året 2019 i serien Uro på NRK. Der lyttet han til folks bekymring blant annet for innvandring. Han valgte å lytte til ulike meninger, i den tro at når vi snakker sammen og lytter til hverandre, så kan vi kanskje endre meninger og bli mindre redde.

Flere migranter 

Festung Europa brukes ofte som betegnelse på de murene vi bygger opp rundt oss. Store leire av flyktinger og migranter, er etablert i Schengens ytterområder. Den største av dem, Moria-leiren i Hellas, skulle opprinnelig ta 2.800 mennesker. Nå lever 17.000 mennesker her under svært dårlige forhold. De siste 20 årene har over 15.000 mennesker dødd i Middelhavet.

Antallet internasjonale migranter har aldri vært høyere. De utgjør nå rundt 272 millioner mennesker, en økning på 51 millioner siden 2010, ifølge estimater fra FN, september 2019. Internasjonale migranter utgjør i dag 3,5 prosent av jordens befolkning, mot 2,8 prosent i år 2000.

Vanskelig situasjon 

Internasjonal migrasjon - FN bruker her ordet om alt fra tvunget flukt til frivillig flytting - er aldri, og har aldri vært enkelt. Det er ikke enkelt for samfunnet som opplever fraflytting. For land som Eritrea og Syria vil det være svært vanskelig å reise seg igjen når en så stor andel av befolkningen, har forlatt landet.

Det er heller ikke enkelt for samfunn som fungerer som transittland for mennesker som er på vei fra et sted til et annet. Hellas og Italia, men også Libya og Tyrkia strever under byrden av migranter og flyktninger på vei gjennom landet deres med en drøm om å komme seg et annet sted.

Og det er ikke enkelt for mottagerlandene. I tillegg til egen befolkningsvekst, tar mange afrikanske land i mot enorme mengder flyktninger. Libanon og Tyrkia vet alt om hvor krevende dette er. Også i Norge kreves det innsats for å inkludere flyktinger og migranter, og sørge for at alle kommer seg i jobb, og det er dyrt.

Lang vei 

Men aller vanskeligst er det for den og de som migrerer selv. Jeg har selv mange venner som har flyttet til Norge, og ser både hvor krevende det er for mange av dem å komme seg ut i arbeidslivet. Kompetansen fra hjemlandet er ofte irrelevant i Norge. Det å lære seg norsk er krevende. Andre igjen har lite formell kompetanse - de har kanskje ikke lært å lese og skrive i hjemlandet. Da er det en lang vei å gå for å komme seg inn i arbeidslivet, og mange gir opp på veien. Blant kvinnene er mange enslige forsørgere. Jeg ser at mange gir opp på veien, og ender på sosialhjelp i stedet for jobb.

Samtidig er det mange som lykkes, og som finner jobb og sin plass i samfunnet. Forbausende raskt tar mange innvandrere over et norsk verdigrunnlag. De setter pris på norsk trygghet og åpenhet.

Samfunnet trenger migrasjon. Vi trenger arbeidskraften, men vi trenger også nye impulser og nye ideer. Nye ideer utvikles av mennesker som møter andre, og det skjer ofte ved at folk flytter på seg. Det er en fare for stagnasjon hvis alle tenker likt, og hvis vi ikke bryner oss på nye tanker. Dessuten kan det å få brynt seg på andres tanker bidra til å bevisstgjøre oss på hva vi har og hva vi tror på.

Min drøm 

Frykten kan noen ganger bli så stor at den blir hemmende eller farlig. Det kan både være innvandreren selv som blir redd, eller vi fastboende. Frykten for hva som kan skje gjør at vi som samfunn aksepterer at tusenvis av mennesker dør over middelhavet og lider i flyktningleirene. Det kan vi ikke leve med på lang sikt, tror jeg. Jeg håper at vi kan finne bedre løsninger enn dagens murbygging.

Min drøm for 2020 er at vi i Europa kan håndtere migrasjonen bedre, og at ikke frykten vår tar overhånd og lammer, slik vi ser i dag.

Gå til innlegget

Hva nå, Etiopia?

Publisert 3 måneder siden

I valget mellom demokrati og fred, så velger de fred, sier mange i Etiopia.

Fredsprisutdelingen nærmer seg. Utviklingen har gått raskt siden Abiy Ahmed, eller Dr. Abiy som han kalles i Etiopia, overtok som statsminister for halvannet år siden. Allerede da jeg besøkte landet i juni i fjor, hadde han satt i gang så mange og store tiltak at befolkningen sto målløse og så på. Begeistringen var stor, selv om mange allerede da var spente på om han ville lykkes med det store reformarbeidet han hadde satt i gang.

Økt vold

Det sies at det tar to generasjoner for et land å gå fra diktatur til demokrati. For hva er egentlig demokrati?

Det er som om myndighetene i Etiopia ikke har andre virkemidler til å håndtere uro med, enn hard makt. Folk sier at myndighetene først forsøkte dialog, men har i høst tydd til maktbruk. Mange er drept – de offisielle tallene sier 86 – og enda flere er skadet. De vestlige delene av Oromia, tidligere Western Wollega, har i oktober og november vært satt under administrasjon, med ulike væpnede grupper og myndighetene som slåss mot hverandre.

Hvert språk, sin regionalstat

På slutten av 90-tallet fikk Etiopia ny geografisk inndeling, basert på etnisitet, og på en ide om at hver folkegruppe har hver sin stat. Den største folkegruppen, oromo, fikk den største staten, Oromia. Amhara fikk sin, og det samme med somali, og tigray som satt ved makten. Til sammen er det 80 folkegrupper, og ni regionale stater. Nå når folkegruppene har hver sin regionalstat, er det også enklere for dem å søke å skille seg ut som eget land, slik vi har sett et ønske om både fra Sidamo i sør, og Oromia i sør og vest. Mens majoriteten av befolkningen i Oromia synes å ha trykket Dr. Abiy til sitt bryst – han er oromo selv - er det fremdeles opprørsgrupper som kjemper for et uavhengig Oromia.

Unik religiøs posisjon

Kampen om rett til land og naturressurser er hard i Etiopia. Landet er tett befolket, og rikt på naturressurser, og noen er villige til å bruke alle midler for å få tilgang på ressursene. Dr. Abiy har tatt et oppgjør med korrupsjonen som ligger bak disse investeringene, noe som gjør ham upopulær blant de som har gjort seg rike gjennom korrupsjon.

Etiopia er en av de mest folkerike statene i Afrika, med sine 109 millioner innbyggere. Nåværende regime, med partiet TPLF (The Tigray Peoples’ Liberation Front) i spissen, har styrt siden 1995. Dr. Abiy er en populær leder, men partiet han leder er ikke spesielt populært. Som pinsevenn selv, med en ortodoks kristen mor fra amhara-folkegruppen, og en muslimsk far fra oromo, har Abiy en unik posisjon med relasjoner i ulike leire.

Kirkens innflytelse

Hvilken rolle kan kirkene og kirkelederne ha i denne overgangsfasen? Etiopia er et land med lange, kristne tradisjoner. Keiserdømmet var tett knyttet til den etiopisk-ortodokse kirken, som igjen var knyttet til folkegruppen amhara. Mange av de andre folkegruppene, som oromo, har følt seg underlegne. Derfor støttet endog prester i Mekane Yesu-kirken (EECMY) revolusjonen i 1974. Revolusjonen utviklet seg imidlertid, og ikke mange år etter satt de fleste prestene i EECMY i fengsel.

På tross av at det har vært diktatur hele denne tiden, har kirkene nytt religionsfrihet siden 90-tallet. Kirkene har endog hatt mulighet til å drive menneskerettighets- og demokratibyggingsarbeid. NMS har støttet, og støtter fremdeles noe av dette gjennom styre- og lederkurs, blant annet. Det tar lang tid for et land å utvikle et godt demokrati. Det som trengs er at folk lærer seg til å bruke demokratiske virkemidler gjennom å delta i styrer og råd. Denne kunnskapen kan de så ta med seg i politisk arbeid. Slik sett er det interessant at Dr. Abiy er protestantisk kristen.

Problemet nå i Etiopia, er at mange sier at i valget mellom demokrati og fred, så velger de fred. Fredsprisen vil forhåpentligvis bli en hjelp i dette arbeidet mot både fred og demokrati.

Gå til innlegget

Kirkene må bidra i kampen mot korrupsjon

Publisert 3 måneder siden

Det handler grunnleggende sett om rettferdighet for alle.

«Vi er vant til å snakke om korrupsjon som en individuell synd. Vi ser imidlertid at de strukturelle problemene knyttet til korrupsjon er så store, at de må angripes på et strukturelt nivå. Det betyr ikke at ikke enkeltpersoner kan utgjøre en stor forskjell.»


Kirkelederkonferanse

Ordene kommer fra Agnes Abuom, som er valgt president og styreleder i Kirkenes verdensråd på Stavanger Mission Conference forrige fredag. Konferansen er arrangert av Det Norske Misjonsselskap, og deltagerne var kirkeledere fra hele verden, norske kirke- og organisasjonsledere, samt misjonsfolk. 170 mennesker var samlet på VID Stavanger, til dagskonferansen som ble arrangert i forbindelse med årets kirkelederkonferanse.


Korrupsjon

Når vi snakker om korrupsjon, så tenker vi ofte på en konvolutt med penger som bytter hender. Dette er imidlertid småpenger mot den virkelig store korrupsjonen som foregår på globalt nivå. Eva Joly, norskfødt fransk korrupsjonsjeger, dommer og politiker, er opptatt av at korrupsjon i siste instans fører til at jorda blir ubeboelig. Forurensning, kamp om naturressursene og klimaendringer er resultatet både av manglende kontroll av multinasjonale selskaper og banker, og at noen er villige til å betale for at andre får levegrunnlaget sitt ødelagt. De fattige er de som taper mest, og derfor handler dette grunnleggende sett om rettferdighet.


Tillit til systemet

Når politikerne, rettsvesenet og resten av myndighetene ikke klarer å rette opp uretten som begås, så mister menneskene tillit til systemet. Den politiske krisen vi ser i mange land, som i USA, Storbritannia, Italia og Brasil, kommer alle som følge av at manglende tillit til det etablerte, politiske systemet. Velgerne svarer med å stemme på populistiske og ekstreme partier, som jo ikke kommer til å gjøre livet bedre for vanlige folk.


Korrupsjon i kirkene

Biskop Helga Haugland Byfuglien påpeker i sin innledning at makt og korrupsjon først og fremst handler om å kjempe for rettferdighet. I møte med den enorme urettferdigheten i verden, og de sterke kreftene som bidrar til ødeleggelser, kan kampen for en mer rettferdig verden synes håpløs. For også innad i kirkene er det korrupsjon. Og når kirkene og kirkelederne selv er involvert i korrupsjon, maktmisbruk, eller seksuelle krenkelser så mister de legitimiteten i å påtale urett i samfunnet ellers. Jeg synes at se at kirkene, spesielt i Afrika, i tråd med at de blir større og mer dominerende i samfunnet, også er mer utsatt for å bli en del av det politiske maktspillet. Mens kirkevalg tidligere var demokratiske, ser en nå oftere at stemmer i kirkevalg blir forsøkt kjøpt – en praksis som tidligere kun var vanlig i politiske valg.


Forventer mer

Dermed kan en spørre seg om kirkene er bedre eller like ille som samfunnet for øvrig, når det gjelder korrupsjon. Det som i hvert fall synes klart, er at mange mennesker forventer mer av kirkelige ledere enn av andre. Også i mange muslimske samfunn har folk høye moralske forventninger til kristne ledere. Det betyr også at sviket oppleves sterkere, og at skandalen blir større, når kristne ledere blir involvert i korrupsjonssaker.

Tillit er bra, men kontroll er viktig, uten at den blir rigid. Vi må ikke bli naive, konkluderte preses Helga Haugland Byfugllien på sin facebook-side etter konferansen.


Kirkene må bidra

Vi trenger modige enkeltmennesker, sivilsamfunn, velgere og kirker som våger å stå opp og tale de fattiges og vanlige menneskers sak. Vi trenger lovverk som beskytter varslere – de fleste korrupsjonssaker blir kjent gjennom varslere – og vi trenger internasjonale lover og reguleringer av de multinasjonale selskapene og skatteparadiser. Det er nødvendig med ansvarlige kirkemedlemmer som krever god pengeforvaltning i kirkene. Dette er viktig for å sikre gode kirkeledere som har tillit og kan påtale urett.

Denne kampen må kirkene bidra i, for det handler grunnleggende sett om rettferdighet for alle.

Gå til innlegget

Gud snakker alle språk

Publisert 4 måneder siden

Gud er mangfoldig, og i møte med ulike mennesker, er det viktig at kirken også er mangfoldig.

Den norske kirke har lang erfaring i å tilby et kirkelig fellesskap til hørselshemmede og til den samisktalende delen av befolkningen. Denne erfaringen bør benyttes til å nå og inkludere både kristne innvandrere og mennesker som ikke føler seg hjemme i den tradisjonelle høymessen.

Jeg lar meg ofte fascinere av fleksibiliteten til å sjonglere mellom ulike språk- og kulturuttrykk i Kamerun. Menigheten jeg tilhørte da jeg var på feltarbeid, besto av mennesker fra 10 ulike språkgrupper. Gudstjenesten ble holdt på språket fulani, og prekenen ble tolket til gbaya eller fransk.

For noen år siden byttet menigheten språk på gudstjenesten, fra fulani til fransk. Mange av de unge forsto ikke lenger fulani, sa de, og derfor byttet de språk på hele gudstjenesten. Etter endringen var forsamlingen full av ungdommer, og gjennomsnittsalderen hadde sunket betraktelig. Fremdeles tolker de til et annet språk, ofte til fulani, for at flest mulig skal forstå. 

Mangfold og enhet

Kamerun har 240 ulike språkgrupper, og for kirkene kan det være en stor utfordring å tilby alle medlemmene gudstjeneste på et språk de forstår, aller helst på morsmålet. Kirken har utviklet liturgier med ulike melodier, tilpasset de ulike folkegruppene.

Det har en sterk symboleffekt å synliggjøre at Gud snakker alle språk. Samtidig har det også vært et ønske, i hvert fall for den evangelisk-lutherske kirken i Kamerun, å synliggjøre at kirken også er en arena for mangfold. Guds folk er ett folk, sammensatt av ulike mennesker, som må lære seg til å være sammen og respektere hverandre, også under gudstjenesten. 

Det er et dilemma, dette, at folk på den ene siden ønsker å feire gudstjeneste med likesinnede, som deler det samme språket og kulturen, samtidig som at det er et behov for kirken å synliggjøre og leve sammen i én mangfoldig kirke.

Liturgireformen

Jeg var en av dem som ble skuffet da Kirkemøtet i vår besluttet å begrense muligheten for mangfold i liturgivalget i kirken vår. Jeg tror at vi trenger et større mangfold, både for å omfatte dem som kommer fra en lavkirkelig bedehustradisjon, og for dem som liker den tradisjonelle høymessen. Vi trenger å inkludere ungdommenes språk- og kulturuttrykk, ulike lovsangstradisjoner og gospel. Og vi trenger som kirke å ta på alvor at vi har blitt et flerkulturelt samfunn. 

For å virkeliggjøre dette i praksis, trenger vi en blanding av fellesskap på tvers av ulike språk- og kulturutrykk, men også en mulighet til å prise Gud og etablere et kristent fellesskap på sitt eget språk og med sine egne. 

Erfaringer

I Vesten ser vi en framvekst av såkalte migrantmenigheter. Ifølge en undersøkelse fra organisasjonen DAWN Norge i 2011, er det omkring 150 migrantmenigheter i Norge. 80-100 av disse befinner seg i Oslo. Etiopiere, eritreere, kongolesere, kinesere, nigerianere og burmesere - de har alle etablert egne menigheter med tilknytning til sin egen kirke i hjemlandet. Strengt tatt er dette ikke så ulikt våre egne sjømannskirker i utlandet, der nordmenn kommer sammen til sosiale og kirkelige fellesskap. 

Parallelt med framveksten av migrantmenigheter, opplever jeg fra Sandnes, at mange innvandrere og deres barn, også ønsker en sterkere tilknytning til en norsk menighet. Mange barn av innvandrere trenger også trosopplæring på norsk.


Utfordring til kirkemøtet

NMS har, i samarbeid med Den norske kirke, gjort seg erfaringer både med etablering av internasjonale menigheter i Norge, og med å etablere ungdomsmenigheter. Læringen fra disse satsningene, sammen med erfaringen fra samisktalende menigheter og døvemenigheter, bør brukes i det videre arbeidet for mangfold i kirken. 

Vi trenger altså større fleksibilitet i forhold til liturgier, språk og kulturelle uttrykk i høymessen. Jeg håper at det nye kirkemøtet vil være med på denne utfordringen.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Visjon Norge som «Guds forrådshus»?
av
Cecilie Erland
13 dager siden / 1814 visninger
Tilbake til humanismen
av
Hans Anton Grønskag
6 måneder siden / 1719 visninger
Å bli forma til eit kristent liv
av
Hallvard Jørgensen
10 dager siden / 1689 visninger
Hvorfor jeg er kristen
av
Geir Tryggve Hellemo
rundt 1 måned siden / 1450 visninger
Rusreformen som gjør vondt verre
av
Constance Thuv
7 dager siden / 852 visninger
Prestekallet kommer innenfra
av
Maryam Trine Skogen
18 dager siden / 842 visninger
Lengselen etter det evige hjem
av
Heidi Terese Vangen
3 dager siden / 826 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere