Ragnhild Mestad

Alder: 50
  RSS

Om Ragnhild

Spaltist i Vårt Land

Følgere

Seksuelle krenkelser angår hele kirken

Publisert 6 dager siden

I Etiopia var det vanlig at voldtatte jenter måtte gifte seg med overgriperen. Mange prester var pådrivere for å bekjempe dette. Religiøse ledere kan bidra til å endre skadelige skikker.

Seksuell trakassering og utnytting i bistandsbransjen er uakseptabelt, skrev utenriksminister Ine Eriksen Søreide og utviklingsminister Nikolai Astrup i brev til organisasjoner som mottar tilskuddsmidler fra Norge, 21. februar 2018. Kravene var mellom annet at Norge forventer at alle partnere slutter opp om budskapet om at alle former for seksuell trakassering, utnyttelse og overgrep er helt uakseptabelt. Videre forventer Norge at alle organisasjoner som mottar støtte fra Utenriksdepartementet og Norad har etiske retningslinjer og gode systemer på plass for å forebygge, varsle og håndtere saker som seksuell trakassering, overgrep og vold begått mot og av egne ansatte. Denne tematikken er en viktig del av arbeidsgiveransvaret som organisasjonene selv må følge opp, også overfor egne samarbeidspartnere og ­lokalsamfunnene de arbeider i.

Misjonsorganisasjonene

Med dette som bakgrunn, inviterte Digni flere av misjonsorganisasjonene til samarbeid om et fagutviklingsprosjekt. Digni er en paraplyorganisasjon for det langsiktige utviklingsarbeidet til 20 misjonsorganisasjoner og kirkesamfunn.

Bakgrunnen var at i år 2000 ble de tre organisasjonene Normisjon, Norsk Luthersk Misjonssamband (NLM) og Indre­misjonsforbundet (ImF) enige om et felles sett retningslinjer for å håndtere varslinger om seksuelle krenkelser. I 2009 ble NMS (Det Norske Misjonsselskap) med i dette samarbeidet. Digni ønsket å ta i bruk erfaringen for å se om det var mulig å bidra til å øke kompetansen, og etablere etiske retningslinjer for å arbeide med problemstillingen i ulike land.

Misbruk innad i kirkene

Det ble etablert en prosjektgruppe høsten 2018, ledet av Digni, med representanter fra Normisjon, NLM og NMS. Professor Tormod Kleiven fra VID er med som fagperson. Jeg representerer NMS i gruppa. Den Etiopisk-evangeliske kirken Mekane Jesus (EECMY) som er partner både med NLM og NMS, og Normisjon sine partnere i Bangladesh sa ja til å være med i et pilotprosjekt.

Høsten 2019 møtte vi kirke- og organisasjonsledere til samlinger i Dhaka og Addis Abeba. Flere av lederne gav uttrykk for at de forventet at vi, da vi kom, skulle snakke om misbruk av barn og kvinner i samfunnet, temaer flere av dem hadde­ mye erfaring i å jobbe med. Vi ønsket imidlertid i stedet å snakke om maktmisbruk gjennom seksuell krenkelse innad i kirkene. Hvordan håndteres det?

Sopes under teppet

Vi erfarte at kirkene­ og organisasjonene vi møtte står i noen av de samme utfordringene som vi har opplevd og fortsatt opplever i Norge, nemlig at seksuelle krenkelser begått av kirkelige ledere lett blir skjult og sopt ­under teppet. Mens vi har hatt 30 år på å arbeide med problemstillingene, var det en ny opplevelse for mange av deltagerne å snakke åpent om et så tabubelagt tema. I Norge blir heldigvis ikke kvinnen lenger tvunget til å gifte seg med overgriperen­, men mange kvinner – også i Norge – har erfart at hensynet til kirkens ære ble ­styrende for hvordan kirken håndterte saken. Presten fikk fortsette i tjenesten, mens hun ble stående igjen med skammen. Dessverre er ikke dette bare fortid, heller ikke i vårt land. Vi opplevde derfor at vi hadde mange felles problemstillinger som det var meningsfullt å drøfte.

Involvere ledere

Mens bistandsprosjekter tidligere ofte arbeidet isolert fra livet i kirkene og andre trossamfunn, er det i dag mye vanligere å involvere religiøse ledere i samtaler om utvikling. ­Spesielt i holdningsskapende arbeid, har det vist seg å være nyttig å samarbeide med prester, kvinneledere og ungdomsledere i kirkene. Ofte er det de som sitter på løsningene på utfordringene, ikke vi som kommer utenfra. Det blir spennende å følge dette arbeidet etter at reiserestriksjonene er blitt hevet.

Gå til innlegget

Kirkens misjon?

Publisert rundt 1 måned siden

Det er viktig at Den norske kirke tar et enda mer aktivt ­eierskap til internasjonalt misjonsarbeid. Derfor blir det spesielt spennende med ny preses, Olav Fykse Tveit, som bringer inn en ny, internasjonal erfaring i Dnk.

Misjon er Kirkens oppdrag, men i Norge har misjon utenfor landets grenser i regi av Den norske­ kirke (Dnk) i stor grad blitt håndtert av frivillige misjonsorganisasjoner. Mens frikirkene har hatt et aktivt misjonsengasjement selv, så har Dnk i stor grad delegert dette ansvaret til organisasjoner. Dette er det historiske grunner til. Det var lite hensiktsmessig å la en statskirke ta ansvar for evangelisering i andre land da Det Norske Misjonsselskap (NMS) ble etablert i 1842.

NMS har imidlertid hatt et tett samarbeid med Den norske kirke helt siden oppstarten, og mange prester var med på å etablere organisasjonen. Også i dag er det tett dialog mellom NMS og Dnk, blant annet gjennom at ledere deltar på hverandres arrangementer.

Levende kirke

Visjonen til NMS er en levende kirke over hele jorden. Troen­ kommer til uttrykk når håpets budskap om Jesus Kristus som verdens Frelser ­deles med andre, og i arbeid med å gi mennesker verdig liv gjennom kamp mot fattigdom og urettferdighet. Med ­levende kirker tenker en her kirker som tar misjonsoppdraget på alvor, og selv blir delaktige i misjon, både lokalt og globalt.

NMS’ partnere blant kirkene i sør sender­ ut misjonærer både for å følge opp egne migranter i blant annet Europa og Amerika. I tillegg samarbeider NMS med flere kirker, blant annet kirkene i Madagaskar, Etiopia og Kamerun, om misjonsarbeid i ulike land. Det har vært forsøkt ulike modeller for dette samarbeidet, og en har gjort seg ulike erfaringer. Det er tett dialog med Det lutherske verdensforbund og flere av medlemskirkene, som også har gjort seg egne erfaringer. Den evangelisk- lutherske kirken i Amerika har for eksempel satset mye på denne typen samarbeid.

Eierskap

Jeg tror det er viktig at også Den norske kirke tar et enda mer aktivt eierskap til, og bidrar mer aktivt i internasjonalt misjonsarbeid, og da ikke bare til internasjonal diakoni og dialog, slik praksis er i dag.

For tiden er Kirkerådet og Mellom­kirkelig råd under omorganisering. Det kan se ut til at både diakoni og dialog får hver sine seksjoner, mens tradisjonelt kirke­byggende arbeid ikke finnes igjen i den internasjonale innsatsen til Dnk. Unntaket er Samarbeid menighet og ­misjon (SMM).

De siste 20–30 årene har menighetene i Dnk etablert misjonsavtaler gjennom samarbeidsorganisasjonen SMM. I praksis har misjonsorganisasjonene i SMM ­finansiert misjonsrådgiverne. Inntektene fra misjonsavtalene har imidlertid ikke økt vesentlig, og fra misjonsorganisasjonene stilles det i dag mange spørsmål til ordningen.

Evaluering av SMM

Det er nylig gjennomført en evaluering av SMM, og rapporten «Møte, vokse, dele. Evaluering av Samarbeid Menighet og Misjon», ble presentert på Kirkens hus 29. januar i år.

En av sakene evalueringen prøver å finne­ svar på, er hvordan misjon blir forstått, og hva misjon er. De har intervjuet­ tre av misjonsorganisasjonene i Dnk, deriblant NMS, tre regionale råd for SMM, og to menigheter hver i disse regionene.

Evalueringsteamet konkluderer blant annet med at det er krevende å kommunisere misjonsbegrepet i dagens norske samfunn fordi det kan knyttes til kultur­imperialisme og fordommer. Videre at diakoni synes å ha blitt et mer sentralt begrep enn misjon i menighetene. Spørsmålet er om misjon er i ferd med å bli ­underordnet et større diakonibegrep. Et økumenisk misjonsbegrep, som NMS deler, omfatter derimot både diakoni og evangelisering, der misjon er det overordnede. Evalueringen hevder også at misjon er mindre synlig i Dnk’s nyere dokumenter, og at det stadig må minnes om misjon.

Veiskille

Vi står nå ved et veiskille. Koronapandemien viser med all tydelighet hvor sårbare vi er – inntektstapet som følge av stengte gjenbruksbutikker og manglende arrangementer har ført til at store deler av de ansatte i NMS er permittert.

Det er nødvendig med fortsatt dialog, og framover blir det spesielt spennende med ny preses, Olav Fykse Tveit, som bringer inn en ny, internasjonal erfaring i Dnk. Kanskje dette også er en mulighet til nye og utvidede samarbeidsformer?

Gå til innlegget

Epidemiene som forsterker hverandre

Publisert 2 måneder siden

Stopp tuberkulose nå! sier Verdens helseorganisasjon i forbindelse med årets tuberkulosedag. Dette blir enda viktigere i møte med covid-19.

I dag, 24. mars er det verdensdagen til bekjempelse av tuberkulose (TB). Sykdommen som burde ha vært utryddet for lenge siden, tok i 2018 livet av 1,5 millioner mennesker. Selv om dette tallet stadig blir lavere, har aidsepidemien ført til at stadig flere lever med multiresistente tuberkulosebakterier, nær en halv million mennesker bare i 2018. Nå er det usikkert hvordan tuberkulose og hiv vil påvirke koronapandemien.

I de fleste tilfeller oppstår tuberkulose i lungene, men den kan ramme alle kroppens organer. Ubehandlet er sykdommen alvorlig, men de fleste som får behandling blir helt friske, i henhold til Folkehelseinstituttet. Utfordringen er framveksten av multiresistente tuberkulosebakterier, en problemstilling som har blitt forverret i kjølvannet av aidsepidemien. De aller fleste som blir smittet, utvikler ikke sykdommen, fordi den først og fremst angriper mennesker med et dårlig immunforsvar, som hiv-positive. Slik ser vi at en epidemi forsterker andre.

Skam

Vi har alle historier om tuberkulose i familien. I min familie er det én historie om en onkel som døde ung, og etterlot seg ei enke og to barn. Eller historien om farmor som var diakonisse, og som jobbet med tuberkuløse barn på sanatoriet på Hagavik sør for Bergen i mellomkrigstiden. Eller historien om en oldefar som hadde tenkt seg til Amerika, men som ikke reiste fordi han falt og skadet foten. Han hadde sannsynligvis tuberkulose.

Tuberkulose er en sykdom som det er knyttet mye skam til. For noen år siden ble jeg selv sendt på røntgen for å ta bilde av lungene. Følelsen på venterommet var ikke god. Jeg kjente meg skitten og smittsom, og selv da noen tilbød meg en stol for å sitte, så takket jeg nei. Jeg tenkte der jeg sto, at hvis de hadde visst hva jeg skulle her, så ville de ikke tilbudt meg stolen.

I min barndom i Kamerun, var tuberkulose sykdommen vi ble testet for hvert år. Det var eldre menn som satt på gata og hostet blod, og sykehytter som lå adskilt fra de andre sykehyttene på sykehuset kirken drev. På Madagaskar støttet NMS i mange år en stor tuberkulosesatsning med støtte fra Norad. 35 av kirkens sykehus var en del av en innsats for å behandle og forebygge sykdommen. Støtten ble faset ut i 2006.

Smittevern

I løpet av årene i NMS, har jeg møtt på epidemier mange ganger. Jeg var i Mali under ebola, og har vært i Kamerun under epidemier med hjernehinnebetennelse og kolera. En gang sto vi over en time i sola og ventet på å komme inn i et fly, fordi et barn hadde spydd. Hele flyet ble sterilisert før vi fikk komme inn, og vi måtte ta forebyggende behandling mot kolera.

Det er interessant å se hvor systematisk afrikanske myndigheter jobber med epidemier. Det er standard rutine å reise med vaksinasjonsbevis i Vest-Afrika. Febermåling på flyplassene er ikke uvanlig. Det er heller ikke uvanlig å fylle ut helseskjema ved inn- og utreise der en oppgir kontaktinformasjon og hvor en har vært, slik at det er mulig med smittesporing. Våre partnere, spesielt helseinstitusjoner og utviklingsprosjekter, inngår ofte i lokale og regionale smittevernteam, og er stort sett veldig godt oppdatert på situasjonen.

Bli kvitt tuberkulose

I september 2018 kom statsledere og verdensleder i FNs generalforsamling sammen til det første høynivåmøtet om tuberkulose, der de ble enige om en erklæring. En større satsning på å diagnostisere, behandle, men også en økt satsning på forskning er nødvendig. Til dette trengs det penger og internasjonalt samarbeid. Årets motto for tuberkulosedagen er «It’s time to end TB!» – det er på tide å bli kvitt tuberkulose. Dessverre er det slik at når epidemier som tuberkulose får fortsette, utgjør de en stor risiko ved andre sykdomsutbrudd, slik mange nå frykter med korona. Derfor må tuberkulose stoppes.

Gå til innlegget

Kristent klimaengasjement

Publisert 3 måneder siden

Kirker med ortodoks, keltisk, og endog katolsk tradisjon har sett mye mer helhetlig på skaperverket enn i den protestantiske tradisjonen i Vesten. Vi bør lære av dem.

Verdens fattige og kirkene i sør minner oss om at befolkningsveksten og de globale miljøødeleggelsene er så store at vi må handle. Ikke minst rammer dette fattige menneskers levegrunnlag. Vi ser også at sammenhengen mellom utnyttelse av ressurser og grådighet er stor. Kanskje vi også trenger grådighetsbekjempelse?

Undersøkelser viser at aktive kristne er både langt mer bekymret for, og opptatt av klima og miljø, enn den jevne nordmann, i henhold til tall fra Ciceros klimaundersøkelse fra 2019. Hva kommer det av?

Forvaltertanken

Gudsfrykt med nøysomhet vært et ideal i den norske bedehus- og lavkirkelige tradisjonen. Idealet var å ikke kjøpe og bruke for mye – slik er jeg opplært både i familien og i det kristne miljøet jeg var del av i ungdomstiden. Her er det forvaltertanken som slår inn, en etisk tanke om at vi skal forvalte skaperverket, ikke utnytte. Noen vil gå så langt som å si at da Gud skapte oss i sitt bilde, skapte han oss til å fortsette skapelsen, ikke å ødeløgge. Det å misbruke ressursene, er en alvorlig synd i mot Gud.

En av de store diskusjonene rundt teologi og miljø handler om hvordan en skal forstå at Gud sier at mennesket skal råde over dyr, fuglene og resten av naturen i 1.Mos 1, 26-28. Noen har fortolket oppdraget slik at vi har mandat til å utnytte, og det har spesielt skjedd i protestantisk tradisjon i Vesten, der vi har skilt strengt mellom den åndelige verden og den fysiske verden. Vi ser det veldig godt i dagens USA og Brasil, der presidentene i begge landene bruker kristen ideologi til å utnytte ressursgrunnlaget og skade miljøet. På vestlandet var opplevelsen av at havet ble tømt for sild skjellsettende. Mange fiskere mistet levegrunnlaget sitt på grunn av overfiske på 50–60-tallet.

Del av naturen

Olje- og gassnæringen står i en skvis fordi det på kort sikt sikrer oss energi og lønn til mange mennesker, samtidig som at ressursene utnyttes, og ødelegger levegrunnlaget på lang sikt. Det er et dilemma når noen få tjener mye på at levegrunnlaget ødelegges for så mange, både dyr og mennesker.

I motsetning til dette har kirker med ortodoks, keltisk, og endog katolsk tradisjon, sett mye mer helhetlig på skaperverket. De spør seg om ikke mennesket også er en del av naturen, og dermed inngår i naturen. Hvis vi tar dette på alvor, burde vi kanskje vært langt mer ydmyke i møte med naturen? Speiderne lærer opp barn og unge til å ta vare på naturen. Det hadde vært interessant å forsket mer på sammenhengen mellom bevegelser som speideren og folks miljøengasjement.

Kristne og miljø?

I sist uke, 12.–14. februar, ble konferansen Bærekraft og klima i Religion, arrangert på Høyskolen på Vestlandet i Bergen. Medarrangører var blant annet Den norske kirke og Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn, samt internasjonale aktører. I forkant av konferansen kom boka Kyrkje, miljø og bærekraft ut, en revidert og oppdatert versjon av doktoravhandlingen til Tom Sverre Tomren. Tomren har arbeidet med miljøuttalelsene til Den norske kirken og det grønne skiftet, samt uttalelser fra de store kirkesamfunnene i verden de siste femti årene fra 1969–2019.

Mens noen spør seg om det er nødvendig at kristne engasjerer seg i miljøarbeid, arbeider jeg i en organisasjon, Det Norske Misjonsselskap (NMS), som har et stort miljøengasjement. Engasjementet for en bærekraftig forvaltning av skaperverket og klimatilpasset landbruk er fundert både i grunnreglene (§7) og i strategien. For NMS er også NMS Gjenbruk med sine 52 butikker, og over 2500 frivillige medarbeidere en viktig del av en praktisk miljøsatsning, slik speiderne lærer opp barn og ungdom.

Verdens fattige og kirkene i sør minner oss om at befolkningsveksten og de globale miljøødeleggelsene er så store at vi må handle. Ikke minst rammer miljøødeleggelsene fattige menneskers levegrunnlag. En satsning på klimasmart landbruk, skogbevaring og tilgang på fornybar energi gir mennesker både mat til i morgen, samtidig som de tar vare på miljøet.

Gå til innlegget

Dilemmaet fremmedkrigere

Publisert 4 måneder siden

Fremmedkrigerne er en alvorlig trussel. Det kan synes som om mange i Norge tenker at vi unngår problemene hvis vi ikke tar dem hjem.

«Noen av dem snakket engelsk. Og vi hørte fulani.» Angrepet i Sevare, Mali i august 2015 kom veldig nær. Jeg hadde vært i de samme gatene, og bodd på et nabohotell til det som ble angrepet, under ett år tidligere.

12 drept

I mange år hadde jeg ansvar for å følge opp et utviklingsprosjekt i dette området. Totalt ble 12 mennesker drept i angrepet, og flere ble skadet. Når nå vitner fortalte at noen av dem snakket ­engelsk, tydet det på at noen av dem var utlendinger.

I Mali er fransk kolonispråket fransk. De som snakket fulani kan enten komme fra Mali, eller fra et av 19 andre land i ­regionen, der fulani også snakkes.

Eskalert. Volden i Mali har eskalert kontinuerlig siden krigen i Libya i 2011, siden Gaddafis våpen og sikkerhetsstyrker ble spredt over hele Nord- og Vest-Afrika.

Etter den tid har både våpnene og rømlingene bidratt til å destabilisere hele regionen. Det ser vi blant annet i økning av flyktninger og migranter til Europa. Sannsynligvis tar narkotika samme veien, etter at den har kommet til Vest-Afrika fra Sør-Amerika. Slik inngår kriminalitet som illegal våpenhandel, narkotika- og menneskehandel det samme mønsteret og reiserutene som internasjonal terrorisme. Terror og kriminalitet henger tett sammen. Det samme bildet ser vi for øvrig i Iran og Afghanistan. Terror trenger finansiering.

Fremveksten av al-Qaida

Noen år før angrepet i Mali, rundt 2006, møtte jeg en iraker på en konferanse som samlet kristne fra Midtøsten. Han fortalte at etter Irak-krigen (2003) fortsatte terroren i form av selvmordsbomber og angrep, og at denne først og fremst var drevet frem av utlendinger, ikke irakere. I dag vet vi at det var de internasjonale terroristene, inklusive al-Qaida, som etablerte seg i Irak da. Disse spilte senere en viktig rolle i krigen i Syria fra 2011.

Al-Qaida-terroristene som angrep blant annet World Trade Center New York, var også fremmedkrigere. De omreisende terroristene har altså vært ansvarlige for noen av de mest alvorlige terrorangrepene siden år 2000.

Lokale terrorister. Både Boko Haram og Taliban startet som lokale bevegelser, som levde i tett samspill med lokalsamfunnet. I Nord-Kamerun ble det sagt om Boko Haram at så lenge de angrep myndighetenes representanter, som folk ikke hadde noe til overs for, så brydde ikke folk seg. Men når de begynte å ta kirkene og moskeene, så ble lokalbefolkningen sinte. Da mistet de støtte lokalt.

Både Taliban og Boko Haram består hovedsaklig av fattige mennesker, uten skolegang og jobb. Nå er organisasjonene imidlertid blitt det av en global bevegelse som kaller seg islamistisk samtidig som den er involvert i kriminell virksomhet.

IS

Ved framveksten av den islamske staten, IS, reise 5000 europeere for å delta i krigen for IS. I følge NRK var 70 av dem nordmenn. I et intervju med den svenske avisen Expressen i 2015, sier Bashar al-Assad at skandinavene i IS var beryktede og ledere i organisasjonen. Det kan se ut som om de var trygge på at ingen ville stille dem til ansvar for ugjerningene deres. I fjor var det rundt 30 nordmenn igjen i ­Syria, ifølge anslag fra norske myndigheter.

Norge

Fremmedkrigerne er en alvorlig trussel. Det kan synes som om mange i Norge tenker at vi unngår problemene hvis vi ikke tar dem hjem igjen.

Jeg mener derimot at det er farligere å la dem bli der de er, enn å ta dem hjem. Der de er nå har de ingen andre valg enn å fortsette med terror og annen kriminalitet, til potensiell skade for oss alle. Tyskland og USA har allerede tatt hjem mange av sine krigere. Den eneste realistiske løsningen nå, er å gjøre det samme i Norge. De må stilles til ansvar og dømmes.

Selvsagt er det en risiko ved å ta dem hjem. Fordelen er imidlertid at vi sammen med politiet og rettsvesenet, moskeen, kirken, venner, naboer og familie, kan bidra til å få dem på rett kjøl. Her må de nemlig stå til ansvar når de gjør noe galt. Det er en trygghet.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere