Ragnhild Mestad

Alder: 49
  RSS

Om Ragnhild

Spaltist i Vårt Land

Følgere

Et kontinent i endring

Publisert 1 dag siden

Kirken kan være en korrigerende kraft i samfunnet. Men like ofte ser vi at den religiøse og politiske makten blandes.

Det var trafikkaos i gatene i 
Antananarivo på Madagaskar. Det var Kristi himmelfartsdag. Utenfor kirken i nabolaget tutet bilene. Det var trafikkork, og festpyntede barn og voksne overalt. Gudstjenesten – en av dagens gudstjenester i denne kirken – var over, og folk skulle hjem. I hele byen er festkledde mennesker på vei til eller fra kirken.

Jeg er nettopp kommet tilbake fra 
tjenestereise til Madagaskar.

Søndag er helligdag

Noe av det som slår meg etter mange år i Afrika, er hvordan kristendommen i større grad påvirker samfunnet. Butikkene og bodene på markedet stenger på søndager. Gatene fylles av pyntede mennesker. Jula er en viktig høytid, og julerushet med den. I Yaounde, i Kamerun, var det fullstendig trafikkork på lørdag før jul.

Afrika sør for Sahara er et kontinent der majoriteten av befolkningen er kristne. På tross av at Vest-Afrika for en stor del er muslimsk, så er 59 prosent av befolkningen i Afrika sør for Sahara kristne, i henhold til boka Christianity in Sub-Saharan Africa (2017).

Tettere bånd

Da kristen tro ble innført som statens religion i Norge og Europa, innebar det tettere bånd mellom kirke og stat, politisk og religiøs ledelse. Disse båndene er der fremdeles, selv om kirken i Europa i dag har langt mindre innflytelse enn før.

Også i Afrika utvikler det seg tettere bånd mellom kirke og stat i forlengelsen av at kristendommen blir majoritets-
religion. Og selv om få av kirkene enkeltvis er enerådende på nasjonalt nivå, er mange av dem dominerende regionalt. I hvert enkelt land er det etablert økumeniske kirkeråd, de fleste store og små kirker er medlemmer. Kirkerådene er ofte svært viktige organer.

På sitt beste, slik vi så det sørafrikanske kirkerådet under ledelse av Desmond Tutu i anti-apartheidkampen rundt 1990, 
bidrog Kirkerådet aktivt i å bekjempe apartheid. Også på Madagaskar har Kirkerådet bidratt aktivt i fredsmegling og forsoning, som under den politiske krisen i 2002.

Sammenblanding av makt

På Madagaskar regner en at over halvparten av landets 27 millioner mennesker, er kristne. Det er tre store kirker; den lutherske, den reformerte, og den katolske kirken. Hver av dem har 2,5-4 millioner medlemmer, kanskje mer. Disse tre kirkene bytter på å lede det madagassiske kirkerådet. I tillegg er det mange pinsevenner/karismatiske kirker, men de er ikke medlemmer av Kirkerådet.

De siste ti årene har vi sett eksempler både på rå maktbruk og sammenblanding av makt mellom kirke og stat, men også kirker som er kritiske til maktmisbruk. Den katolske kirken har nylig sendt ut hyrdebrev der de fordømmer makt-
misbruk, mens det blir hevdet i mediene at enkelte i ledelsen i den lutherske kirken har vært aktive medspillere til kandidater i det nylige presidentvalget.

Kirkene kan altså være en god opposisjon, en utfordrer til makten, og det er de ofte. Like ofte ser vi at den religiøse og 
politiske makten blandes. Kirke-
lederne i de store kirkene i Afrika er viktige personer i hjemlandet. Selv om de fleste medlemmene er fattige, blir summen av dem mange, og summen av pengene de samler inn er stor. Lederne får mediedekning, presidenter og politikere møter opp i kirken, og kirkeledere deltar aktivt i valgkamper.

Bevegelser nedenfra

I Europa har vi også erfart at når sammenblandingen mellom stat og kirke blir for sterk, så vokser det fram bevegelser nedenfra, som med Haugebevegelsen i Norge, som bidro til fornyelse og vekkelse. Dette ser vi også tegn til i Afrika. På Madagaskar ser vi det blant annet i kirkens Use your talents-bevegelse, der det er en større 
bevissthet og engasjement for den rollen menighetene og enkeltpersoner selv kan ta i utviklingen lokalt.

Kraften som ligger i de kristnes tro på egne evner og ressurser, kan bidra til å skape en stor motbevegelse til den politiserte kirken. Det blir spennende å følge utviklingen videre.

Gå til innlegget

17. mai-talen

Publisert 29 dager siden

Vi sliter med å ta inn over oss omfanget av lidelsene mange jenter møter. Det er som om begrepene vi bruker er fremmedgjørende.

Det nye høyttaleranlegget gjorde at ingen kunne unngå å høre det som ble sagt. Elevrådslederen på barneskolen brukte 17. mai-talen til å snakke om likestilling, lønnsgap og om jenters rettigheter globalt. Talen ble dagens snakkis i en bydel som er mer kjent for å toppe inntektslistene enn for sitt engasjement for arbeideres rettigheter.

Noen mente at talen kanskje hadde ­passet bedre på 1. enn på 17. mai. ­Taleren ble omtalt som en politiker. Kanskje en kommende statsminister? Jeg var dypt imponert.

Jeg tror aldri jeg har hørt en 17. mai-­taler som så sterkt argumenterte for at jenters og kvinners rettigheter er menneske­rettigheter. Hun leverte ikke parti­politikk, men argumenter for at likestilling og ­kvinnerettigheter hører sammen med rett til demokrati, stemmerett og frihet, som alltid er tema på 17. mai. For elevråds­lederen har helt rett. Selv om vi på mange måter har mange rettigheter som ­kvinner i Norge, er det en skam at vi ikke har lik lønn for likt arbeid. På globalt nivå er det mange utfordringer med barne- og tvangsekteskap. Dette må vi være med på å ­bekjempe, konkluderte hun.

Jenters lidelse

Mange av oss sliter med å ta inn over oss omfanget av lidelsene spesielt jenter møter. Selv synes jeg at det kan være vanskelig å snakke om, og enda verre å skrive om de mest brutale tradisjonene jeg møter. Det er som om ­begrepene vi bruker er så tekniske at de virker ­fremmedgjørende. Det er som om vi ikke klarer å gripe omfanget av lidelser som omfattes av ord som barneekteskap, tvangsekteskap, voldtekter eller kvinnelig kjønnslemlestelse. For de som rammes, innebærer ordene dype sår både fysisk og psykisk. For noen er det dødelig, mens det for andre innebærer store smerter eller skader som de må leve med resten av livet.

«Jeg var seks år da det skjedde», fortalte ei. «Fire personer måtte holde meg», sa ei anna. «Mine barn skal selv få bestemme hvem de skal gifte seg med».

Lytte for å forstå

Jeg er helt overbevist om at vi må øve oss på å lytte for å forstå, før vi fordømmer, hvis vi skal ha noen som helst mulighet til å bidra til å bekjempe mange av de skadelige skikkene. Under arbeid med å bekjempe aids-epidemien i Kamerun, oppdaget vi at ikke bare jenter, men også gutter, solgte seksuelle tjenester til eldre menn og kvinner for å finansiere studier. Disse ungdommene kom fra relativt fattige familier som investerte i både egen og ungdommenes framtid ved å sørge for at de fikk utdannelse. Men foreldrene hadde ofte bare nok til skolepengene, og dermed måtte de unge enten gå sultne til sengs eller skaffe seg penger til mat og husvære på andre måter.

Vi kunne ikke bekjempe aids uten å ta på alvor den grunnleggende fattig­dommen ungdommene kom fra. Kirken som drev prosjektet begynte også å­ ­snakke til ­foreldrene om barneoppdragelse og oppfordret foreldrene til å ta et større ansvar. På Madagaskar har Det Norske Misjonsselskap og kirken vært med på å hjelpe unge jenter til å få litt inntekter, slik at de slipper å prostituere seg. Også der var det samtaler med foreldrene for å få dem til å forstå.

Forstå for å få endring

Det er lett å ­avvise og fordømme det en oppfatter som en barbarisk skikk eller tradisjon. ­Problemet er bare at når en avviser, så stenger en ofte for dialog og mulighet for endring. De aller fleste tradisjoner og ­skikker, også de jeg synes er forkastelige, er etablert med en god grunn. Min e­rfaring er at det kun er når jeg er villig til å lytte for å forstå, også til det jeg oppfatter som grotesk, at jeg kan være til hjelp og bidra til endring.

Jeg håper ikke det er siste gang kvinne­rettigheter blir omtalt som en grunn­leggende rettighet i en 17. mai-tale. ­Kvinners rettigheter hører nemlig med til de grunnleggende rettighetene sammen med retten til frihet, demokrati og stemme­rett, som vi feirer hvert år.

Gå til innlegget

En bølge av unge

Publisert rundt 2 måneder siden

Befolkningsveksten i Afrika er dramatisk, men også en suksesshistorie. Nå må lærdommene brukes til å sikre bedre levekår for de unge overleverne. Det haster.

Gjennom hele livet har jeg forflyttet meg mellom Kamerun i Vest-Afrika og Norge, siden jeg for første gang flyttet til Kamerun som treåring i 1973. Gjennom disse snart 50 årene har jeg sett store endringer, ikke minst som følge av den enorme befolkningsveksten Afrika opplever.

Mors venninne, Pauline, var på besøk og beskrev det som en «bølge av unge menn på vandring». Vi satt på verandaen og snakket. Jeg var på tjenestereise i Kamerun i 2015, og hadde fri en ettermiddag. Hun var fortvilet over kriminaliteten som fulgte med bølgen hun beskrev, men også bekymret. Noen av de som kom hadde deltatt i uhyrligheter i Den sentralafrikanske republikk. Andre hadde tilknytning til Boko Haram.

Jeg kom rett fra Europa, og hadde bildet av de unge afrikanske mennene på vei over Middelhavet i små båter for øyet. Det slo meg at omfanget av migrasjonen over Middelhavet, ikke kan måle seg med det enorme presset de afrikanske byene opplever av unge mennesker på vandring.


Tjenestereiser

Storbyen Ngaoundere ligger i hjertet av Afrika, som i et kryss mellom sør og nord, mellom vest og sentral-Afrika. Byen er et trafikknutepunkt og mye av varetransporten mellom kysten og det afrikanske innlandet går gjennom byen. Migrantene kommer både fra nabolandene og fra landsbygda i Kamerun. Dette er unge mennesker som flytter til byen for å gå på skole, eller for å søke jobb fordi det ikke er levegrunnlag til hele søskenflokken på landsbygda.

Jeg har bodd i Ngaoundere i til sammen ti år som barn og ungdom og på feltarbeid som hovedfagsstudent i sosialantropologi. Senere har jeg fått besøke Kamerun, Mali, Madagaskar og Etiopia regelmessig gjennom tjenestereiser i NMS. De siste 20 årene har jeg bodd i Sandnes i Rogaland.

På begynnelsen av 70-tallet var Sandnes og Ngaoundere omtrent like store byer, med en befolkning på 25.000 mennesker. Sandnes regnes som den byen i Norge som vokser raskest, og når snart 80.000 innbyggere. Til sammenligning har Ngaoundere blitt en millionby. Sandnes har absolutt voksesmerter. Men utfordringene kan likevel ikke måle seg med de store utfordringene de afrikanske byene håndterer.


Tett i tett

Enten vi er i Norge eller Kamerun, så flytter unge mennesker til byen for å skaffe seg utdannelse eller jobb. Mennesker må flytte og flykte på grunn av uro, konflikt vold, eller at levegrunnlaget forsvinner. For det er ikke bare Ngaoundere som opplever vekst. Addis Abeba i Etiopia vokser, og har nå passert 4 millioner mennesker. Når byen vokser, blir det konflikter med bøndene i de omkringliggende områdene. Bamako, hovedstaden i Mali, er så forurenset at det innimellom er vanskelig å puste. I byene Antananarivo og Antsirabe på Madagaskar ligger folk tett i tett på fortauene om natta.

Vest i Etiopia, i Oromia, ligger åkrene tett i tett. Det er knapt åpent areal igjen, og alt er dyrket opp. Når bøndene ikke har mer areal igjen, flytter de og dyrker opp nye områder. Dette fører igjen til konflikter med nabogruppene. Også i Vest-Afrika, i Mali og Kamerun fører befolkningsvekst og en stadig større jordbruksbefolkning, til at nomadene ikke har beiteareal nok til dyrene sine, som igjen fører til konflikter.


Tryggere fødsler

Samtidig – befolkningsveksten er et resultat av en suksess. Redusert barnedødelighet og tryggere fødsler fører til at langt flere barn og unge kvinner overlever. Bølgen av unge mennesker på vandring, er unge overlevere. Før var det ingen barn her, forklarte en landsbysjef i Mali meg, sittende midt i en stor barneflokk. Tilgang til rent vann, vaksinasjon og tryggere fødsler hadde ført til at det nå var fullt av barn, forklarte han.

Det samme har jeg opplevd på Madagaskar: «Før døde det flere barn hver måned. Det gjør det ikke lenger.»

Gå til innlegget

Misjonspraksis med nye øyne

Publisert over 1 år siden

Vi er midt i et paradigmeskifte for misjon og misjonsforståelse.

HAR MISJON GÅTT ut på dato, spør Vårt Land, i tråd med at Den evangeliske kirke i Rhinland «dropper muslimmisjon» (VL, 23. januar). Misjonsforsker Marion Grau hevder i samme avis at «Kirker oppstått av vestlig misjonsarbeid har adoptert kolonialistiske holdninger». (VL, 5. februar)


Mange myter. Det er interessant og nødvendig at Vårt Land tar opp misjonsdebatten. Det er fremdeles mange myter i landet vårt om misjon, og for lite kunnskap om moderne misjon og misjonsforståelse. Derfor var det også interessant å lese intervju med misjonshistoriker Kristin Fjelde Tjelle, og en kronikk om innvandring i kristne felleskap av misjonær Miriam Syltebø Endalew (VL, 5. februar). Begge bringer inn gode bidrag til forståelsen av misjon i dag.

Det Norske Misjonsselskap (NMS) har vært en sentral aktør i den store misjonsinnsatsen de siste 200 årene. I dag er store deler av befolkningen i Afrika kristne. Kirkene i Sør-Afrika, Madagaskar, Kamerun og Etiopia, som vi har vært med i, er en del av dette store bildet. Det samme med kirkene i Asia, der både Kina, Laos og Pakistan har kirker i sterk vekst.


Manglende kultursensitivitet. De siste årene har NMS arbeidet med endring og utvikling av egen organisasjon fordi vi ser det som nødvendig å se på egen etablert misjonspraksis med «nye øyne». Samtidig ønsker vi å bidra til å skape ny begeistring for misjon i vår tid. Vi er de første til å innrømme at det er store utfordringer i mange av disse kirkene dag.

Spørsmålet er om kritikken som Marion Graun fremfører gir en god helhetsforståelse av situasjonen. Selv ville jeg kanskje heller brukt et begrep som «manglende kultursensitivitet», i stedet for «kolonialistisk».


Tyngdepunktet flyttet. Vi er midt i et paradigmeskifte for misjon og misjonsforståelse. Verden er endret. Tyngdepunktet i den kristne kirke har flyttet seg fra Nord-Europa til det globale sør. Få kirker i Afrika trenger våre norske lærere, sykepleiere, leger og prester. Derimot sender de selv ut misjonærer til naboland og til vesten. Kirkene i sør leder sin egen innsats, og vi som partnere fra nord er kun en del av det store bidraget.

«I NMS forstår vi ikke lenger våre samarbeidskirker i den verdensvide kirke som objekter for misjon, men som samarbeidspartnere og medspillere», sier leder for NMS Global, Lise Tørnby.

«Når misjon ikke lenger forstås som en bevegelse fra nord til sør, men bevegelser på tvers i den verdensvide kirke, der alle deler det de har i bønn til Gud, får det også betydning for NMS sine prioriteringer», sier hun videre.


Sammenvevd. Kirkenes Verdensråds (KV) erklæring «Misjon og evangelisering i landskap i endring» fra 2013, fastholder at kirke og misjon er uløselig knyttet sammen og at misjon handler om å dele tro og ressurser. Dokumentet påpeker også at de fleste kristne i dag bor i det globale sør. Tanken om misjon som en bevegelse fra «sentrum» til «periferi» er med dette utfordret av KV.

I samme dokument spørres det om hva dette har å si for tradisjonelle misjonsorganisasjoner? Ulike vestlige misjonsorganisasjoner har valgt ulike tilnærminger til den nye virkeligheten. Noen er redusert til rene bistands- eller nettverksorganisasjoner. Andre fortsetter som om verden var den samme som før.

NMS har i sin nye strategi valgt å definere dagens oppdrag som firedelt: Dele troen på Jesus, bekjempe urettferdighet, og utrydde fattigdom. I tillegg skal vi bidra innenfor lederutvikling og organisasjonsbygging i kirkene. Mange kirker vokser raskt, og det er et stort behov for ledere og lederutvikling.


Inkludering og integrering. Migrasjonen i verden i dag, er kanskje den største noensinne. Fra historien vet vi at kirken vokser og troen spres når mennesker flytter på seg. Mens frykten for islam sprer seg i samfunnet, er det en tilsvarende taushet i Norge om det enorme behovet for integrering i kristne menigheter. Dette en den største utfordringen som Den norske kirke står overfor, nemlig å integrere en større del av innvandrerbefolkningen i vår kirke.

NMS har bidratt og bidrar inn i dette arbeidet på flere ulike måter. Kirken må imidlertid ta grep, og satse målrettet og systematisk med inkludering i menighetene, tilby trosopplæring av kristne innvandrerbarn, og etter hvert, samarbeide med migrantmenigheter om gudstjenester på ulike språk. Vi norske kristne har nesten sluttet å dele tro, fordi vi er redde for å støte noen. Kanskje vi må øve oss i å snakke om tro på en fredelig og dialogisk måte.

Gå til innlegget

Visst går det an

Publisert over 1 år siden

Bedre kjønnsbalanse i manndominerte kirker - er det mulig? Erfaringer fra misjonsfeministene og misjon på 2000-tallet viser at målrettet og systematisk innsats virker.

 

 Nye tall viser at over 50 prosent av lederne i Det Norske Misjonsselskaps (NMS) diakonale utviklingsprosjekter er kvinner. Dette er resultat av en langsiktig satsning og innsats, og det vitner om at systematisk innsats for kvinners rettigheter i kirker og trossamfunn gir resultater. Undersøkelser hos NMS’ partnere viser at innsatsen gir resultater, selv om mye gjenstår. Dette er veldig gledelig.

 De kristne kirkene i verden i dag er, med rette, ofte beskyldt for å være mannsdominert. Det vil si, majoriteten av kirkegjengerne er kvinner, mens lederne i all hovedsak er menn. Noen vil hevde at dette er uproblematisk, men vi trenger kvinnelige ledere. Vi trenger dem for å ta opp temaer og problemstillinger som angår kvinner, og vi trenger kvinnelige forkynnere og prester som kan belyse ting på en ny og annen måte. Det betyr samtidig at det ligger masse uutnyttet potensiale som er viktig å bruke både for kvinnene selv, men også for hele Guds kirke.

 I NMS har vi spurt oss selv hva som må til for å få en bedre kjønnsbalanse i samarbeidskirkenes lederskap, og få endret kvinneundertrykkende tradisjoner og skikker. Vi tror kvinner har viktige bidrag i menighetene og kirkene, og at kvinnene har talenter og ressurser som ofte blir skuslet bort. Kvinnene både skal og bør bruke de ressursene Gud har gitt dem. 

Misjonsfeminister som endringsagenter

Ved tampen av et år preget av jubileer både i Den norske kirken og i flere misjonsorganisasjoner i Norge, er årets Missiologiske forum viet temaet Kvinner som endringsagenter i misjon. Lærernes misjonsforbund, LMF, (tidligere Lærerinnenes misjonsforbund) ble stiftet for 115 år siden, og har siden oppstarten vært både en utfordrer og støttespiller til misjonsorganisasjoner som Det Norske Misjonsselskap (NMS).

Stifterne av LMF, Henny Dons og Bolette Gjør, var imidlertid også svært viktige i kvinnekampen i NMS, som blant annet førte til at kvinnene i NMS fikk stemmerett på generalforsamlingene allerede i 1904, ni år før kvinner i Norge fikk allmenn stemmerett. De etablerte en skole i Oslo for utdanning av kvinnelige misjonærer, og bidrog til at de kvinnelige misjonærene ble innviet til misjonærtjeneste. På lang sikt førte arbeidet til en stor misjonsinnsats for utdanning av jenter, allerede fra begynnelsen av 1900-tallet. Denne arven har vært svært viktig for NMS’ selvfølelse. 

Misjonsfeminister kaller professor Lisbeth Mikaelsson dem i boka «Kallets ekko» fra 2003. Aktivister som Henny Dons og Bolette Gjør og kvinnelige misjonærene som Marie Monsen og Beate Øglænd, vokste opp i en tid der kvinner ble forventet å være hjemmeværende. De valgte å bryte med mønstrene, og valgte karriere.

Fokus på kjønn gir resultat

I 2004 markerte NMS at det var 100 år siden kvinner fikk stemmerett på generalforsamlingen. Da hadde en allerede startet et målrettet arbeid for å få flere kvinnelige ledere i organisasjonen. Ut fra dette vokste det frem et fornyet fokus på kjønn i organisasjonen. I 2005 ble arbeid for likestilling tatt inn i NMS’ grunnregler. Arbeidet med kvinners rettigheter og kjønn skulle både gjennomsyre alt arbeid i organisasjonen, samtidig som NMS økte prosjektporteføljen innenfor temaet. En lang rekke ulike tiltak fikk støtte, som utdanning av kvinnelige prester og evangelister, kursing av kvinnelige ledere i menighetene og lokalsamfunn, og å sikre kvinner inntekter. Det har også blitt  Å sikre at prosjektstyrer og kirkestyrer hadde en jevn kjønnsbalanse ble viktig. Menn er underrepresentert i mye frivillig grasrotarbeid, mens de har vært overrepresentert i ledelsen. Det har blant annet blitt etablert mannsforeninger for å gi menn en viktigere rolle i grasrotarbeidet i organisasjonen.

En av de viktigste lærdommene vi har gjort er å involvere menn i arbeid med likestilling, både nasjonalt og i våre samarbeidskirker.

Det har vært avgjørende viktig å forankre innsatsen for å bedre kvinners kår i kirke og samfunn i organisasjonens ledende organ, gjennom vedtak på generalforsamling, i landsstyre og i ledermøte. Dette har igjen forpliktet ansatte til å følge opp likestilling som tema i dialog med samarbeidspartnerne i den verdensvide kirke.

I dag ser vi resultatet av innsatsen. Over halvparten (51,5 prosent) av lederne og mellomlederne i NMS’ Noradfinansierte prosjekter er kvinner. Til og med i land og hos partnere der kvinners rettigheter står svakt, er det en betydelig andel kvinnelige ledere i prosjektene. Prosjekter som arbeider med kvinners rettigheter har selvsagt kvinnelige ledere, men også jordbruks- og miljøprosjekter som NMS støtter, har kvinnelige ledere. Til sammenligning utgjør kvinner over 40 prosent av de ansatte i de samme prosjektene. Hvis en ser bort fra prosjekter med under to ansatte, har alle prosjekter over 30 prosent kvinner. Tallene kom fram under arbeidet med den nye femårsplanen til Digni. 

En rød tråd i misjonens arbeid

NMS har markert sitt eget 175-årsjubileum i år. Ijubileumsboka «Sendt sammen - NMS i 175 år» som ble redigert av tidligere generalsekretær Kjetil Aano, har NMS’ arbeid for kvinner og likestilling blitt viet betydelig plass. I fjor lanserte NMS en kampanje for å stoppe vold mot kvinner, og en ganske betydelig del av støtten til partnerne går til dette arbeidet i dag.

Vi ser altså en rød tråd fra engasjementet til kvinneforeningene, misjonsfeministene på 1900-tallet til innsatsen på 2000-tallet, som sammen har bidratt til bedre rettigheter for kvinner. Dette viser at det mulig å få til endringer i trossamfunn og kirker og at målrettet innsats nytter, selv om det fortsatt er mange utfordringer framfor oss.

 

 ARTIKKELEN BLE PUBLISERT I PAPIRAVISEN TIRSDAG 14. NOVEMBER 2017

Forfatter: Ragnhild Mestad, sosialantropolog og rådgiver i NMS. 

Forfatter 2: Lise Tørnby, leder av NMS Global. Tidligere daglig leder i STL (samarbeidsrådet for tros –og lissynssamfunn)

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Bryllup med bismak
av
Trond Langen
rundt 1 måned siden / 2217 visninger
Kjønnsideologi på avveie
av
Marit Johanne Bruset
16 dager siden / 1956 visninger
Den verkeleg raude fare
av
Emil André Erstad
23 dager siden / 1923 visninger
Spooky sjamanisme?
av
Vårt Land
28 dager siden / 1779 visninger
Kunnskapsløst om «koranskoler»
av
Usman Rana
16 dager siden / 1551 visninger
Slutt å gjøre kirken kul!
av
Merete Thomassen
rundt 1 måned siden / 1519 visninger
En fallende stjerne?
av
Vårt Land
16 dager siden / 1240 visninger
Kallmyrs tabbe
av
Vårt Land
19 dager siden / 1170 visninger
Forledet av Frp
av
Vårt Land
23 dager siden / 1102 visninger
Gal vurdering av Arendalsuka
av
Guri Hjeltnes
21 dager siden / 1056 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere