Ragnhild Mestad

Alder: 51
  RSS

Om Ragnhild

Spaltist i Vårt Land

Følgere

Madagaskar i krise

Publisert 3 måneder siden

Det er stor frustrasjon på Madagaskar med framvekst av koronasmitte, strenge reguleringer og politisk uro. Samtidig har kirkene ikke vært i stand til å være en konstruktiv opposisjon.

Mange eksperter er alvorlig bekymret for at verdens fattigste kontinent er i ferd med å gå inn i en kritisk fase av koronapandemien, sier Financial Times, 20 juli. Flere land i Afrika, deriblant Madagaskar, ser en dramatisk økning i nye koronasmittede. Sykehusene spesielt i hovedstadsområdet er overfylte, og helsepersonell klager over manglende utstyr. Sist helg ble over 600 nye tilfeller bekreftet.

Oppsøker ikke lege

Presidenten på Madagaskar, André Rajoelina lanserte i april den tradisjonelle medisinen Covid-Organics med brask og bram til behandling av covid-19. Flere afrikanske land bestilte store mengder av den, og det toppet seg med en konflikt med WHO. I mai ble de imidlertid enige om å teste medisinen seriøst. Dessverre har den ikke vist seg særlig effektiv. For befolkningen på Madagaskar, har det ført til lavere tillit til myndighetenes råd, og mange oppsøker ikke det offentlige helsevesenet når de er syke. I stedet oppsøker de private helsetjenester som behandler uten å teste personer med symptomer på covid-19, eller behandler seg selv.

Første runde

Madagaskar tok, på linje med de fleste afrikanske land, tidlig koronaviruset på alvor. Det ble innført lockdown og krav om bruk av munnbind i det offentlige rom. På flyplassene måtte alle gjennom febermåling, og alle som ankom landet ble testet. Etter hvert ble all flytrafikk stoppet. Det så lenge ut som at Madagaskar hadde unnsluppet pandemien.

Etter en lang periode der de fleste smittetilfellene var importerte fra Europa, rapporterer WHO en økende smitte i samfunnet. De offisielle tallene på antall døde er relativt lave, 127 pr 6. juli, men mange mener at tallet kan være langt høyere.

Madagaskar regnes som et av verdens aller fattigste land. Selv om den politiske situasjonen er mer stabil og bedre enn på lenge, har årene etter kuppet i 2009, vært svært vanskelige. Vold og uro, spesielt på landsbygda i sør, har gjort levekårene vanskelige for mange. Mange av internflyktningene og mennesker uten tilgang på jordbruksjord, havner på gata i de store byene i kamp for å overleve. I perioder har folk lagt tett i tett på gatene i hovedstaden om nettene. Det er klart at denne situasjonen ikke er ideell når koronaviruset sprer seg.

Den lutherske kirken rammet

Den gassisk-lutherske kirken, FLM, med 3-4 mill medlemmer, er hardt rammet både av pandemien og av interne motsetninger og konflikter. Det brutale drapet på den frittalende kvinnelederen Hélène Ralivao i mars har ført til redsel. Det er planlagt valg på generalsynoden i september i år, og der hele kirkeledelsen på fem personer skal velges. Koronarestriksjonene gjør at møtet sannsynligvis vil måtte utsettes. Det har vært anklager om at sittende kirkepresident drev uryddig spill med kjøp av stemmer opp mot valget. NMS stoppet derfor overføring av penger i mai, i håp om at det ble tatt grep mot det uryddige spillet. Flertallet i kirkeledelsen støttet dette kravet, mens kirkepresident Rakotonirina David og kassereren kjempet imot.

11. juli døde imidlertid kirkepresidenten, som også er leder for det økumeniske kirkerådet, av covid-19. Visepresident Bénil Octave Andrianjafy har tatt over som kirkepresident inntil valget. Han har støttet kravet om uavhengige valgobservatører, og etter en god dialog med NMS, har NMS åpnet for pengeoverføringer. Resultatet av valget vil si noe om mulige veier videre. Mange arbeider for endringer. Det gir håp.

Tillit står på spill

Religiøse ledere nyter vanligvis stor tillit i Afrika, gjerne i motsetning til politiske ledere. Men det er en risiko at også de mister tilliten hvis religiøse ledere blir del av det politiske spillet. Dagens situasjon reflekterer myndighetenes mislykkede strategier, og det blir ikke gjort noe for å endre situasjonen. Folk er overlatt til seg selv. Samtidig har ikke kirken, på grunn av intern maktkamp, kunnet bidra tilstrekkelig i situasjonen.

Gå til innlegget

Sårbar og synlig

Publisert 4 måneder siden

Da jeg flyttet tilbake til Norge for godt, ble jeg en usynlig ­innvandrer i mitt eget land.

En ung mann begynte å prate til meg. Han lurte på hvor jeg kom fra. Jeg svarte at jeg er norsk. Jeg var egentlig ikke interessert i noen samtale med denne mannen, som jeg mistenkte var på jakt etter en jobb, mens han bare hadde lyst til å prate. Jeg hadde nettopp landet i Douala, Kamerun, og bagasjen på bagasjebåndet lot vente på seg. Han gav seg imidlertid ikke, og undret seg over at jeg snakket fransk når jeg var norsk. Nordmenn er ikke videre kjent for å snakke fransk. Til slutt måtte jeg gi ­etter, og fortalte at jeg vokste opp i ­Kamerun, nærmere bestemt i Ngaoundere, og at det var derfor jeg snakket fransk. Nå hører jeg det», smilte han. «Du snakker jo som de fra Ngaoundere. Da er jo du kameruner, da.»

Smilet varmet. Jeg kjente meg velkommen og inkludert i dette landet jeg har vokst opp i, og som jeg er så glad i.

Rasisme 

Senere når jeg har fortalt om hendelsen til nordmenn, så er det mange­ som ikke forstår. Noen blir endog litt ­aggressive – «Jamen du er jo norsk, du.» Og det har de rett i. Både jeg, foreldrene mine, og slekta så langt tilbake at ingen husker mer, er norske vestlendinger fra Rogaland og Hordaland. Går det an å være begge deler? Jeg mener: Ja.

Det er merkelig at mengden krøller på hodet og ulike nyanser i hudfarger, oppleves som så viktig i å definere oss. Slikt sett burde nasjonalitet, språk, kultur, religion og kjønn vært viktigere for identiteten, fordi dette er forskjeller som faktisk betyr noe. Når nå hudfarge og krøller brukes, ikke bare til å klassifisere mennesker, men også til å diskriminere, er dette et problem. Det er faktisk ingen motsetning mellom å være svart i huden og norsk, slik noen hevder. Verken nasjonalitet eller norsk identitet er eller kan bære knyttet til hudfarge. Mange har fått en økt forståelse av omfanget av diskrimineringen, spesielt av svarte, etter drapet på George Floyd slutten av mai, og demonstrasjonene i etterkant.

Fullstendig forskjellig 

Det å være ­annerledes er å være synlig. Det er å bli ropt etter. Det er å være sårbar. Noen (få) steder i verden er det farlig å være hvit. Men vanligvis er det farligst å være svart i huden. Vi har hørt vitnesbyrdene både fra vårt land og nabolandene våre den siste tiden. Når en er hvit, kommer en seg stort sett unna med det meste. Politiet er redde for at en rapporterer dem. Tollerne tenker seg om to ganger før de krever penger under bordet. Joda – man kan oppleve ­aggresjon fordi en er hvit, men det hører til sjeldenhetene at det blir noe mer. Sanksjonene er nemlig så strenge hvis en gjør noe alvorlig mot hvite. Da blir ambassadene innblandet, og landets myndigheter tar affære av frykt for å miste bistandsmidler og turister. Det blir oppslag i all verdens aviser hvis en hvit europeer blir drept i Afrika.

Det er altså fullstendig forskjellig å være hvit og svart – selv om det å være synlig og oppleve seg sårbar, er en felles erfaring.

Kameruner og norsk

I møte med mørkhudede barn av innvandrere forteller jeg noen ganger om min erfaring med å være eneste hvite i en klasse med bare svarte barn. Jeg forteller at de andre barna likte å kjenne på håret mitt og huden min. Noen av dem ler godt, og jeg har opplevd historien gjenfortalt flere ganger. Det synes de er morsomt fordi det er gjenkjennelig. Det betyr at jeg har levd som synlig hvit blant majoriteten av svarte i hele oppveksten, og da jeg til slutt flyttet til Norge for godt (jeg flyttet til Norge tre ganger som barn), befant jeg meg som usynlig innvandrer i mitt eget land. Med det mener jeg at vi endres, vi som flytter på oss. Vi tilpasser oss de ulike samfunnene vi bor i, og blir likere dem. Det skjer også med innvandrere i Norge. De blir norske forbausende raskt, slik jeg kan identifisere meg med å være både kameruner og norsk.

Utfordringen til oss nordmenn er å ­inkludere i fellesskap. Vi må anerkjenne at mennesker kan ha tilhørighet i flere ulike kulturer og fellesskap, og at DET ikke nødvendigvis gjør dem mindre til nordmenn.

Gå til innlegget

Seksuelle krenkelser angår hele kirken

Publisert 5 måneder siden

I Etiopia var det vanlig at voldtatte jenter måtte gifte seg med overgriperen. Mange prester var pådrivere for å bekjempe dette. Religiøse ledere kan bidra til å endre skadelige skikker.

Seksuell trakassering og utnytting i bistandsbransjen er uakseptabelt, skrev utenriksminister Ine Eriksen Søreide og utviklingsminister Nikolai Astrup i brev til organisasjoner som mottar tilskuddsmidler fra Norge, 21. februar 2018. Kravene var mellom annet at Norge forventer at alle partnere slutter opp om budskapet om at alle former for seksuell trakassering, utnyttelse og overgrep er helt uakseptabelt. Videre forventer Norge at alle organisasjoner som mottar støtte fra Utenriksdepartementet og Norad har etiske retningslinjer og gode systemer på plass for å forebygge, varsle og håndtere saker som seksuell trakassering, overgrep og vold begått mot og av egne ansatte. Denne tematikken er en viktig del av arbeidsgiveransvaret som organisasjonene selv må følge opp, også overfor egne samarbeidspartnere og ­lokalsamfunnene de arbeider i.

Misjonsorganisasjonene

Med dette som bakgrunn, inviterte Digni flere av misjonsorganisasjonene til samarbeid om et fagutviklingsprosjekt. Digni er en paraplyorganisasjon for det langsiktige utviklingsarbeidet til 20 misjonsorganisasjoner og kirkesamfunn.

Bakgrunnen var at i år 2000 ble de tre organisasjonene Normisjon, Norsk Luthersk Misjonssamband (NLM) og Indre­misjonsforbundet (ImF) enige om et felles sett retningslinjer for å håndtere varslinger om seksuelle krenkelser. I 2009 ble NMS (Det Norske Misjonsselskap) med i dette samarbeidet. Digni ønsket å ta i bruk erfaringen for å se om det var mulig å bidra til å øke kompetansen, og etablere etiske retningslinjer for å arbeide med problemstillingen i ulike land.

Misbruk innad i kirkene

Det ble etablert en prosjektgruppe høsten 2018, ledet av Digni, med representanter fra Normisjon, NLM og NMS. Professor Tormod Kleiven fra VID er med som fagperson. Jeg representerer NMS i gruppa. Den Etiopisk-evangeliske kirken Mekane Jesus (EECMY) som er partner både med NLM og NMS, og Normisjon sine partnere i Bangladesh sa ja til å være med i et pilotprosjekt.

Høsten 2019 møtte vi kirke- og organisasjonsledere til samlinger i Dhaka og Addis Abeba. Flere av lederne gav uttrykk for at de forventet at vi, da vi kom, skulle snakke om misbruk av barn og kvinner i samfunnet, temaer flere av dem hadde­ mye erfaring i å jobbe med. Vi ønsket imidlertid i stedet å snakke om maktmisbruk gjennom seksuell krenkelse innad i kirkene. Hvordan håndteres det?

Sopes under teppet

Vi erfarte at kirkene­ og organisasjonene vi møtte står i noen av de samme utfordringene som vi har opplevd og fortsatt opplever i Norge, nemlig at seksuelle krenkelser begått av kirkelige ledere lett blir skjult og sopt ­under teppet. Mens vi har hatt 30 år på å arbeide med problemstillingene, var det en ny opplevelse for mange av deltagerne å snakke åpent om et så tabubelagt tema. I Norge blir heldigvis ikke kvinnen lenger tvunget til å gifte seg med overgriperen­, men mange kvinner – også i Norge – har erfart at hensynet til kirkens ære ble ­styrende for hvordan kirken håndterte saken. Presten fikk fortsette i tjenesten, mens hun ble stående igjen med skammen. Dessverre er ikke dette bare fortid, heller ikke i vårt land. Vi opplevde derfor at vi hadde mange felles problemstillinger som det var meningsfullt å drøfte.

Involvere ledere

Mens bistandsprosjekter tidligere ofte arbeidet isolert fra livet i kirkene og andre trossamfunn, er det i dag mye vanligere å involvere religiøse ledere i samtaler om utvikling. ­Spesielt i holdningsskapende arbeid, har det vist seg å være nyttig å samarbeide med prester, kvinneledere og ungdomsledere i kirkene. Ofte er det de som sitter på løsningene på utfordringene, ikke vi som kommer utenfra. Det blir spennende å følge dette arbeidet etter at reiserestriksjonene er blitt hevet.

Gå til innlegget

Kirkens misjon?

Publisert 6 måneder siden

Det er viktig at Den norske kirke tar et enda mer aktivt ­eierskap til internasjonalt misjonsarbeid. Derfor blir det spesielt spennende med ny preses, Olav Fykse Tveit, som bringer inn en ny, internasjonal erfaring i Dnk.

Misjon er Kirkens oppdrag, men i Norge har misjon utenfor landets grenser i regi av Den norske­ kirke (Dnk) i stor grad blitt håndtert av frivillige misjonsorganisasjoner. Mens frikirkene har hatt et aktivt misjonsengasjement selv, så har Dnk i stor grad delegert dette ansvaret til organisasjoner. Dette er det historiske grunner til. Det var lite hensiktsmessig å la en statskirke ta ansvar for evangelisering i andre land da Det Norske Misjonsselskap (NMS) ble etablert i 1842.

NMS har imidlertid hatt et tett samarbeid med Den norske kirke helt siden oppstarten, og mange prester var med på å etablere organisasjonen. Også i dag er det tett dialog mellom NMS og Dnk, blant annet gjennom at ledere deltar på hverandres arrangementer.

Levende kirke

Visjonen til NMS er en levende kirke over hele jorden. Troen­ kommer til uttrykk når håpets budskap om Jesus Kristus som verdens Frelser ­deles med andre, og i arbeid med å gi mennesker verdig liv gjennom kamp mot fattigdom og urettferdighet. Med ­levende kirker tenker en her kirker som tar misjonsoppdraget på alvor, og selv blir delaktige i misjon, både lokalt og globalt.

NMS’ partnere blant kirkene i sør sender­ ut misjonærer både for å følge opp egne migranter i blant annet Europa og Amerika. I tillegg samarbeider NMS med flere kirker, blant annet kirkene i Madagaskar, Etiopia og Kamerun, om misjonsarbeid i ulike land. Det har vært forsøkt ulike modeller for dette samarbeidet, og en har gjort seg ulike erfaringer. Det er tett dialog med Det lutherske verdensforbund og flere av medlemskirkene, som også har gjort seg egne erfaringer. Den evangelisk- lutherske kirken i Amerika har for eksempel satset mye på denne typen samarbeid.

Eierskap

Jeg tror det er viktig at også Den norske kirke tar et enda mer aktivt eierskap til, og bidrar mer aktivt i internasjonalt misjonsarbeid, og da ikke bare til internasjonal diakoni og dialog, slik praksis er i dag.

For tiden er Kirkerådet og Mellom­kirkelig råd under omorganisering. Det kan se ut til at både diakoni og dialog får hver sine seksjoner, mens tradisjonelt kirke­byggende arbeid ikke finnes igjen i den internasjonale innsatsen til Dnk. Unntaket er Samarbeid menighet og ­misjon (SMM).

De siste 20–30 årene har menighetene i Dnk etablert misjonsavtaler gjennom samarbeidsorganisasjonen SMM. I praksis har misjonsorganisasjonene i SMM ­finansiert misjonsrådgiverne. Inntektene fra misjonsavtalene har imidlertid ikke økt vesentlig, og fra misjonsorganisasjonene stilles det i dag mange spørsmål til ordningen.

Evaluering av SMM

Det er nylig gjennomført en evaluering av SMM, og rapporten «Møte, vokse, dele. Evaluering av Samarbeid Menighet og Misjon», ble presentert på Kirkens hus 29. januar i år.

En av sakene evalueringen prøver å finne­ svar på, er hvordan misjon blir forstått, og hva misjon er. De har intervjuet­ tre av misjonsorganisasjonene i Dnk, deriblant NMS, tre regionale råd for SMM, og to menigheter hver i disse regionene.

Evalueringsteamet konkluderer blant annet med at det er krevende å kommunisere misjonsbegrepet i dagens norske samfunn fordi det kan knyttes til kultur­imperialisme og fordommer. Videre at diakoni synes å ha blitt et mer sentralt begrep enn misjon i menighetene. Spørsmålet er om misjon er i ferd med å bli ­underordnet et større diakonibegrep. Et økumenisk misjonsbegrep, som NMS deler, omfatter derimot både diakoni og evangelisering, der misjon er det overordnede. Evalueringen hevder også at misjon er mindre synlig i Dnk’s nyere dokumenter, og at det stadig må minnes om misjon.

Veiskille

Vi står nå ved et veiskille. Koronapandemien viser med all tydelighet hvor sårbare vi er – inntektstapet som følge av stengte gjenbruksbutikker og manglende arrangementer har ført til at store deler av de ansatte i NMS er permittert.

Det er nødvendig med fortsatt dialog, og framover blir det spesielt spennende med ny preses, Olav Fykse Tveit, som bringer inn en ny, internasjonal erfaring i Dnk. Kanskje dette også er en mulighet til nye og utvidede samarbeidsformer?

Gå til innlegget

Epidemiene som forsterker hverandre

Publisert 7 måneder siden

Stopp tuberkulose nå! sier Verdens helseorganisasjon i forbindelse med årets tuberkulosedag. Dette blir enda viktigere i møte med covid-19.

I dag, 24. mars er det verdensdagen til bekjempelse av tuberkulose (TB). Sykdommen som burde ha vært utryddet for lenge siden, tok i 2018 livet av 1,5 millioner mennesker. Selv om dette tallet stadig blir lavere, har aidsepidemien ført til at stadig flere lever med multiresistente tuberkulosebakterier, nær en halv million mennesker bare i 2018. Nå er det usikkert hvordan tuberkulose og hiv vil påvirke koronapandemien.

I de fleste tilfeller oppstår tuberkulose i lungene, men den kan ramme alle kroppens organer. Ubehandlet er sykdommen alvorlig, men de fleste som får behandling blir helt friske, i henhold til Folkehelseinstituttet. Utfordringen er framveksten av multiresistente tuberkulosebakterier, en problemstilling som har blitt forverret i kjølvannet av aidsepidemien. De aller fleste som blir smittet, utvikler ikke sykdommen, fordi den først og fremst angriper mennesker med et dårlig immunforsvar, som hiv-positive. Slik ser vi at en epidemi forsterker andre.

Skam

Vi har alle historier om tuberkulose i familien. I min familie er det én historie om en onkel som døde ung, og etterlot seg ei enke og to barn. Eller historien om farmor som var diakonisse, og som jobbet med tuberkuløse barn på sanatoriet på Hagavik sør for Bergen i mellomkrigstiden. Eller historien om en oldefar som hadde tenkt seg til Amerika, men som ikke reiste fordi han falt og skadet foten. Han hadde sannsynligvis tuberkulose.

Tuberkulose er en sykdom som det er knyttet mye skam til. For noen år siden ble jeg selv sendt på røntgen for å ta bilde av lungene. Følelsen på venterommet var ikke god. Jeg kjente meg skitten og smittsom, og selv da noen tilbød meg en stol for å sitte, så takket jeg nei. Jeg tenkte der jeg sto, at hvis de hadde visst hva jeg skulle her, så ville de ikke tilbudt meg stolen.

I min barndom i Kamerun, var tuberkulose sykdommen vi ble testet for hvert år. Det var eldre menn som satt på gata og hostet blod, og sykehytter som lå adskilt fra de andre sykehyttene på sykehuset kirken drev. På Madagaskar støttet NMS i mange år en stor tuberkulosesatsning med støtte fra Norad. 35 av kirkens sykehus var en del av en innsats for å behandle og forebygge sykdommen. Støtten ble faset ut i 2006.

Smittevern

I løpet av årene i NMS, har jeg møtt på epidemier mange ganger. Jeg var i Mali under ebola, og har vært i Kamerun under epidemier med hjernehinnebetennelse og kolera. En gang sto vi over en time i sola og ventet på å komme inn i et fly, fordi et barn hadde spydd. Hele flyet ble sterilisert før vi fikk komme inn, og vi måtte ta forebyggende behandling mot kolera.

Det er interessant å se hvor systematisk afrikanske myndigheter jobber med epidemier. Det er standard rutine å reise med vaksinasjonsbevis i Vest-Afrika. Febermåling på flyplassene er ikke uvanlig. Det er heller ikke uvanlig å fylle ut helseskjema ved inn- og utreise der en oppgir kontaktinformasjon og hvor en har vært, slik at det er mulig med smittesporing. Våre partnere, spesielt helseinstitusjoner og utviklingsprosjekter, inngår ofte i lokale og regionale smittevernteam, og er stort sett veldig godt oppdatert på situasjonen.

Bli kvitt tuberkulose

I september 2018 kom statsledere og verdensleder i FNs generalforsamling sammen til det første høynivåmøtet om tuberkulose, der de ble enige om en erklæring. En større satsning på å diagnostisere, behandle, men også en økt satsning på forskning er nødvendig. Til dette trengs det penger og internasjonalt samarbeid. Årets motto for tuberkulosedagen er «It’s time to end TB!» – det er på tide å bli kvitt tuberkulose. Dessverre er det slik at når epidemier som tuberkulose får fortsette, utgjør de en stor risiko ved andre sykdomsutbrudd, slik mange nå frykter med korona. Derfor må tuberkulose stoppes.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere