Ragnhild Mestad

Alder: 50
  RSS

Om Ragnhild

Spaltist i Vårt Land

Følgere

Epidemiene som forsterker hverandre

Publisert 14 dager siden

Stopp tuberkulose nå! sier Verdens helseorganisasjon i forbindelse med årets tuberkulosedag. Dette blir enda viktigere i møte med covid-19.

I dag, 24. mars er det verdensdagen til bekjempelse av tuberkulose (TB). Sykdommen som burde ha vært utryddet for lenge siden, tok i 2018 livet av 1,5 millioner mennesker. Selv om dette tallet stadig blir lavere, har aidsepidemien ført til at stadig flere lever med multiresistente tuberkulosebakterier, nær en halv million mennesker bare i 2018. Nå er det usikkert hvordan tuberkulose og hiv vil påvirke koronapandemien.

I de fleste tilfeller oppstår tuberkulose i lungene, men den kan ramme alle kroppens organer. Ubehandlet er sykdommen alvorlig, men de fleste som får behandling blir helt friske, i henhold til Folkehelseinstituttet. Utfordringen er framveksten av multiresistente tuberkulosebakterier, en problemstilling som har blitt forverret i kjølvannet av aidsepidemien. De aller fleste som blir smittet, utvikler ikke sykdommen, fordi den først og fremst angriper mennesker med et dårlig immunforsvar, som hiv-positive. Slik ser vi at en epidemi forsterker andre.

Skam

Vi har alle historier om tuberkulose i familien. I min familie er det én historie om en onkel som døde ung, og etterlot seg ei enke og to barn. Eller historien om farmor som var diakonisse, og som jobbet med tuberkuløse barn på sanatoriet på Hagavik sør for Bergen i mellomkrigstiden. Eller historien om en oldefar som hadde tenkt seg til Amerika, men som ikke reiste fordi han falt og skadet foten. Han hadde sannsynligvis tuberkulose.

Tuberkulose er en sykdom som det er knyttet mye skam til. For noen år siden ble jeg selv sendt på røntgen for å ta bilde av lungene. Følelsen på venterommet var ikke god. Jeg kjente meg skitten og smittsom, og selv da noen tilbød meg en stol for å sitte, så takket jeg nei. Jeg tenkte der jeg sto, at hvis de hadde visst hva jeg skulle her, så ville de ikke tilbudt meg stolen.

I min barndom i Kamerun, var tuberkulose sykdommen vi ble testet for hvert år. Det var eldre menn som satt på gata og hostet blod, og sykehytter som lå adskilt fra de andre sykehyttene på sykehuset kirken drev. På Madagaskar støttet NMS i mange år en stor tuberkulosesatsning med støtte fra Norad. 35 av kirkens sykehus var en del av en innsats for å behandle og forebygge sykdommen. Støtten ble faset ut i 2006.

Smittevern

I løpet av årene i NMS, har jeg møtt på epidemier mange ganger. Jeg var i Mali under ebola, og har vært i Kamerun under epidemier med hjernehinnebetennelse og kolera. En gang sto vi over en time i sola og ventet på å komme inn i et fly, fordi et barn hadde spydd. Hele flyet ble sterilisert før vi fikk komme inn, og vi måtte ta forebyggende behandling mot kolera.

Det er interessant å se hvor systematisk afrikanske myndigheter jobber med epidemier. Det er standard rutine å reise med vaksinasjonsbevis i Vest-Afrika. Febermåling på flyplassene er ikke uvanlig. Det er heller ikke uvanlig å fylle ut helseskjema ved inn- og utreise der en oppgir kontaktinformasjon og hvor en har vært, slik at det er mulig med smittesporing. Våre partnere, spesielt helseinstitusjoner og utviklingsprosjekter, inngår ofte i lokale og regionale smittevernteam, og er stort sett veldig godt oppdatert på situasjonen.

Bli kvitt tuberkulose

I september 2018 kom statsledere og verdensleder i FNs generalforsamling sammen til det første høynivåmøtet om tuberkulose, der de ble enige om en erklæring. En større satsning på å diagnostisere, behandle, men også en økt satsning på forskning er nødvendig. Til dette trengs det penger og internasjonalt samarbeid. Årets motto for tuberkulosedagen er «It’s time to end TB!» – det er på tide å bli kvitt tuberkulose. Dessverre er det slik at når epidemier som tuberkulose får fortsette, utgjør de en stor risiko ved andre sykdomsutbrudd, slik mange nå frykter med korona. Derfor må tuberkulose stoppes.

Gå til innlegget

Kristent klimaengasjement

Publisert rundt 2 måneder siden

Kirker med ortodoks, keltisk, og endog katolsk tradisjon har sett mye mer helhetlig på skaperverket enn i den protestantiske tradisjonen i Vesten. Vi bør lære av dem.

Verdens fattige og kirkene i sør minner oss om at befolkningsveksten og de globale miljøødeleggelsene er så store at vi må handle. Ikke minst rammer dette fattige menneskers levegrunnlag. Vi ser også at sammenhengen mellom utnyttelse av ressurser og grådighet er stor. Kanskje vi også trenger grådighetsbekjempelse?

Undersøkelser viser at aktive kristne er både langt mer bekymret for, og opptatt av klima og miljø, enn den jevne nordmann, i henhold til tall fra Ciceros klimaundersøkelse fra 2019. Hva kommer det av?

Forvaltertanken

Gudsfrykt med nøysomhet vært et ideal i den norske bedehus- og lavkirkelige tradisjonen. Idealet var å ikke kjøpe og bruke for mye – slik er jeg opplært både i familien og i det kristne miljøet jeg var del av i ungdomstiden. Her er det forvaltertanken som slår inn, en etisk tanke om at vi skal forvalte skaperverket, ikke utnytte. Noen vil gå så langt som å si at da Gud skapte oss i sitt bilde, skapte han oss til å fortsette skapelsen, ikke å ødeløgge. Det å misbruke ressursene, er en alvorlig synd i mot Gud.

En av de store diskusjonene rundt teologi og miljø handler om hvordan en skal forstå at Gud sier at mennesket skal råde over dyr, fuglene og resten av naturen i 1.Mos 1, 26-28. Noen har fortolket oppdraget slik at vi har mandat til å utnytte, og det har spesielt skjedd i protestantisk tradisjon i Vesten, der vi har skilt strengt mellom den åndelige verden og den fysiske verden. Vi ser det veldig godt i dagens USA og Brasil, der presidentene i begge landene bruker kristen ideologi til å utnytte ressursgrunnlaget og skade miljøet. På vestlandet var opplevelsen av at havet ble tømt for sild skjellsettende. Mange fiskere mistet levegrunnlaget sitt på grunn av overfiske på 50–60-tallet.

Del av naturen

Olje- og gassnæringen står i en skvis fordi det på kort sikt sikrer oss energi og lønn til mange mennesker, samtidig som at ressursene utnyttes, og ødelegger levegrunnlaget på lang sikt. Det er et dilemma når noen få tjener mye på at levegrunnlaget ødelegges for så mange, både dyr og mennesker.

I motsetning til dette har kirker med ortodoks, keltisk, og endog katolsk tradisjon, sett mye mer helhetlig på skaperverket. De spør seg om ikke mennesket også er en del av naturen, og dermed inngår i naturen. Hvis vi tar dette på alvor, burde vi kanskje vært langt mer ydmyke i møte med naturen? Speiderne lærer opp barn og unge til å ta vare på naturen. Det hadde vært interessant å forsket mer på sammenhengen mellom bevegelser som speideren og folks miljøengasjement.

Kristne og miljø?

I sist uke, 12.–14. februar, ble konferansen Bærekraft og klima i Religion, arrangert på Høyskolen på Vestlandet i Bergen. Medarrangører var blant annet Den norske kirke og Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn, samt internasjonale aktører. I forkant av konferansen kom boka Kyrkje, miljø og bærekraft ut, en revidert og oppdatert versjon av doktoravhandlingen til Tom Sverre Tomren. Tomren har arbeidet med miljøuttalelsene til Den norske kirken og det grønne skiftet, samt uttalelser fra de store kirkesamfunnene i verden de siste femti årene fra 1969–2019.

Mens noen spør seg om det er nødvendig at kristne engasjerer seg i miljøarbeid, arbeider jeg i en organisasjon, Det Norske Misjonsselskap (NMS), som har et stort miljøengasjement. Engasjementet for en bærekraftig forvaltning av skaperverket og klimatilpasset landbruk er fundert både i grunnreglene (§7) og i strategien. For NMS er også NMS Gjenbruk med sine 52 butikker, og over 2500 frivillige medarbeidere en viktig del av en praktisk miljøsatsning, slik speiderne lærer opp barn og ungdom.

Verdens fattige og kirkene i sør minner oss om at befolkningsveksten og de globale miljøødeleggelsene er så store at vi må handle. Ikke minst rammer miljøødeleggelsene fattige menneskers levegrunnlag. En satsning på klimasmart landbruk, skogbevaring og tilgang på fornybar energi gir mennesker både mat til i morgen, samtidig som de tar vare på miljøet.

Gå til innlegget

Dilemmaet fremmedkrigere

Publisert 2 måneder siden

Fremmedkrigerne er en alvorlig trussel. Det kan synes som om mange i Norge tenker at vi unngår problemene hvis vi ikke tar dem hjem.

«Noen av dem snakket engelsk. Og vi hørte fulani.» Angrepet i Sevare, Mali i august 2015 kom veldig nær. Jeg hadde vært i de samme gatene, og bodd på et nabohotell til det som ble angrepet, under ett år tidligere.

12 drept

I mange år hadde jeg ansvar for å følge opp et utviklingsprosjekt i dette området. Totalt ble 12 mennesker drept i angrepet, og flere ble skadet. Når nå vitner fortalte at noen av dem snakket ­engelsk, tydet det på at noen av dem var utlendinger.

I Mali er fransk kolonispråket fransk. De som snakket fulani kan enten komme fra Mali, eller fra et av 19 andre land i ­regionen, der fulani også snakkes.

Eskalert. Volden i Mali har eskalert kontinuerlig siden krigen i Libya i 2011, siden Gaddafis våpen og sikkerhetsstyrker ble spredt over hele Nord- og Vest-Afrika.

Etter den tid har både våpnene og rømlingene bidratt til å destabilisere hele regionen. Det ser vi blant annet i økning av flyktninger og migranter til Europa. Sannsynligvis tar narkotika samme veien, etter at den har kommet til Vest-Afrika fra Sør-Amerika. Slik inngår kriminalitet som illegal våpenhandel, narkotika- og menneskehandel det samme mønsteret og reiserutene som internasjonal terrorisme. Terror og kriminalitet henger tett sammen. Det samme bildet ser vi for øvrig i Iran og Afghanistan. Terror trenger finansiering.

Fremveksten av al-Qaida

Noen år før angrepet i Mali, rundt 2006, møtte jeg en iraker på en konferanse som samlet kristne fra Midtøsten. Han fortalte at etter Irak-krigen (2003) fortsatte terroren i form av selvmordsbomber og angrep, og at denne først og fremst var drevet frem av utlendinger, ikke irakere. I dag vet vi at det var de internasjonale terroristene, inklusive al-Qaida, som etablerte seg i Irak da. Disse spilte senere en viktig rolle i krigen i Syria fra 2011.

Al-Qaida-terroristene som angrep blant annet World Trade Center New York, var også fremmedkrigere. De omreisende terroristene har altså vært ansvarlige for noen av de mest alvorlige terrorangrepene siden år 2000.

Lokale terrorister. Både Boko Haram og Taliban startet som lokale bevegelser, som levde i tett samspill med lokalsamfunnet. I Nord-Kamerun ble det sagt om Boko Haram at så lenge de angrep myndighetenes representanter, som folk ikke hadde noe til overs for, så brydde ikke folk seg. Men når de begynte å ta kirkene og moskeene, så ble lokalbefolkningen sinte. Da mistet de støtte lokalt.

Både Taliban og Boko Haram består hovedsaklig av fattige mennesker, uten skolegang og jobb. Nå er organisasjonene imidlertid blitt det av en global bevegelse som kaller seg islamistisk samtidig som den er involvert i kriminell virksomhet.

IS

Ved framveksten av den islamske staten, IS, reise 5000 europeere for å delta i krigen for IS. I følge NRK var 70 av dem nordmenn. I et intervju med den svenske avisen Expressen i 2015, sier Bashar al-Assad at skandinavene i IS var beryktede og ledere i organisasjonen. Det kan se ut som om de var trygge på at ingen ville stille dem til ansvar for ugjerningene deres. I fjor var det rundt 30 nordmenn igjen i ­Syria, ifølge anslag fra norske myndigheter.

Norge

Fremmedkrigerne er en alvorlig trussel. Det kan synes som om mange i Norge tenker at vi unngår problemene hvis vi ikke tar dem hjem igjen.

Jeg mener derimot at det er farligere å la dem bli der de er, enn å ta dem hjem. Der de er nå har de ingen andre valg enn å fortsette med terror og annen kriminalitet, til potensiell skade for oss alle. Tyskland og USA har allerede tatt hjem mange av sine krigere. Den eneste realistiske løsningen nå, er å gjøre det samme i Norge. De må stilles til ansvar og dømmes.

Selvsagt er det en risiko ved å ta dem hjem. Fordelen er imidlertid at vi sammen med politiet og rettsvesenet, moskeen, kirken, venner, naboer og familie, kan bidra til å få dem på rett kjøl. Her må de nemlig stå til ansvar når de gjør noe galt. Det er en trygghet.

Gå til innlegget

Min drøm for 2020

Publisert 3 måneder siden

Frykten for hva som kan skje, gjør at vi aksepterer at tusenvis av mennesker dør over middelhavet og lider i flyktningleirene

På den ene siden er frykt og uro nødvendig for oss. Det kan hjelpe oss til å ta nødvendige forholdsregler, være forsiktige, og ikke skade oss selv og andre.

Det kan synes som om frykten for bølgen av migranter og flyktninger som ønsker seg til Europa er så stor, at vi i Europa er villige til å bruke alle midler for å unngå at de kommer hit.

Hva uroer oss? spurte Leo Ajkic på begynnelsen av året 2019 i serien Uro på NRK. Der lyttet han til folks bekymring blant annet for innvandring. Han valgte å lytte til ulike meninger, i den tro at når vi snakker sammen og lytter til hverandre, så kan vi kanskje endre meninger og bli mindre redde.

Flere migranter 

Festung Europa brukes ofte som betegnelse på de murene vi bygger opp rundt oss. Store leire av flyktinger og migranter, er etablert i Schengens ytterområder. Den største av dem, Moria-leiren i Hellas, skulle opprinnelig ta 2.800 mennesker. Nå lever 17.000 mennesker her under svært dårlige forhold. De siste 20 årene har over 15.000 mennesker dødd i Middelhavet.

Antallet internasjonale migranter har aldri vært høyere. De utgjør nå rundt 272 millioner mennesker, en økning på 51 millioner siden 2010, ifølge estimater fra FN, september 2019. Internasjonale migranter utgjør i dag 3,5 prosent av jordens befolkning, mot 2,8 prosent i år 2000.

Vanskelig situasjon 

Internasjonal migrasjon - FN bruker her ordet om alt fra tvunget flukt til frivillig flytting - er aldri, og har aldri vært enkelt. Det er ikke enkelt for samfunnet som opplever fraflytting. For land som Eritrea og Syria vil det være svært vanskelig å reise seg igjen når en så stor andel av befolkningen, har forlatt landet.

Det er heller ikke enkelt for samfunn som fungerer som transittland for mennesker som er på vei fra et sted til et annet. Hellas og Italia, men også Libya og Tyrkia strever under byrden av migranter og flyktninger på vei gjennom landet deres med en drøm om å komme seg et annet sted.

Og det er ikke enkelt for mottagerlandene. I tillegg til egen befolkningsvekst, tar mange afrikanske land i mot enorme mengder flyktninger. Libanon og Tyrkia vet alt om hvor krevende dette er. Også i Norge kreves det innsats for å inkludere flyktinger og migranter, og sørge for at alle kommer seg i jobb, og det er dyrt.

Lang vei 

Men aller vanskeligst er det for den og de som migrerer selv. Jeg har selv mange venner som har flyttet til Norge, og ser både hvor krevende det er for mange av dem å komme seg ut i arbeidslivet. Kompetansen fra hjemlandet er ofte irrelevant i Norge. Det å lære seg norsk er krevende. Andre igjen har lite formell kompetanse - de har kanskje ikke lært å lese og skrive i hjemlandet. Da er det en lang vei å gå for å komme seg inn i arbeidslivet, og mange gir opp på veien. Blant kvinnene er mange enslige forsørgere. Jeg ser at mange gir opp på veien, og ender på sosialhjelp i stedet for jobb.

Samtidig er det mange som lykkes, og som finner jobb og sin plass i samfunnet. Forbausende raskt tar mange innvandrere over et norsk verdigrunnlag. De setter pris på norsk trygghet og åpenhet.

Samfunnet trenger migrasjon. Vi trenger arbeidskraften, men vi trenger også nye impulser og nye ideer. Nye ideer utvikles av mennesker som møter andre, og det skjer ofte ved at folk flytter på seg. Det er en fare for stagnasjon hvis alle tenker likt, og hvis vi ikke bryner oss på nye tanker. Dessuten kan det å få brynt seg på andres tanker bidra til å bevisstgjøre oss på hva vi har og hva vi tror på.

Min drøm 

Frykten kan noen ganger bli så stor at den blir hemmende eller farlig. Det kan både være innvandreren selv som blir redd, eller vi fastboende. Frykten for hva som kan skje gjør at vi som samfunn aksepterer at tusenvis av mennesker dør over middelhavet og lider i flyktningleirene. Det kan vi ikke leve med på lang sikt, tror jeg. Jeg håper at vi kan finne bedre løsninger enn dagens murbygging.

Min drøm for 2020 er at vi i Europa kan håndtere migrasjonen bedre, og at ikke frykten vår tar overhånd og lammer, slik vi ser i dag.

Gå til innlegget

Hva nå, Etiopia?

Publisert 4 måneder siden

I valget mellom demokrati og fred, så velger de fred, sier mange i Etiopia.

Fredsprisutdelingen nærmer seg. Utviklingen har gått raskt siden Abiy Ahmed, eller Dr. Abiy som han kalles i Etiopia, overtok som statsminister for halvannet år siden. Allerede da jeg besøkte landet i juni i fjor, hadde han satt i gang så mange og store tiltak at befolkningen sto målløse og så på. Begeistringen var stor, selv om mange allerede da var spente på om han ville lykkes med det store reformarbeidet han hadde satt i gang.

Økt vold

Det sies at det tar to generasjoner for et land å gå fra diktatur til demokrati. For hva er egentlig demokrati?

Det er som om myndighetene i Etiopia ikke har andre virkemidler til å håndtere uro med, enn hard makt. Folk sier at myndighetene først forsøkte dialog, men har i høst tydd til maktbruk. Mange er drept – de offisielle tallene sier 86 – og enda flere er skadet. De vestlige delene av Oromia, tidligere Western Wollega, har i oktober og november vært satt under administrasjon, med ulike væpnede grupper og myndighetene som slåss mot hverandre.

Hvert språk, sin regionalstat

På slutten av 90-tallet fikk Etiopia ny geografisk inndeling, basert på etnisitet, og på en ide om at hver folkegruppe har hver sin stat. Den største folkegruppen, oromo, fikk den største staten, Oromia. Amhara fikk sin, og det samme med somali, og tigray som satt ved makten. Til sammen er det 80 folkegrupper, og ni regionale stater. Nå når folkegruppene har hver sin regionalstat, er det også enklere for dem å søke å skille seg ut som eget land, slik vi har sett et ønske om både fra Sidamo i sør, og Oromia i sør og vest. Mens majoriteten av befolkningen i Oromia synes å ha trykket Dr. Abiy til sitt bryst – han er oromo selv - er det fremdeles opprørsgrupper som kjemper for et uavhengig Oromia.

Unik religiøs posisjon

Kampen om rett til land og naturressurser er hard i Etiopia. Landet er tett befolket, og rikt på naturressurser, og noen er villige til å bruke alle midler for å få tilgang på ressursene. Dr. Abiy har tatt et oppgjør med korrupsjonen som ligger bak disse investeringene, noe som gjør ham upopulær blant de som har gjort seg rike gjennom korrupsjon.

Etiopia er en av de mest folkerike statene i Afrika, med sine 109 millioner innbyggere. Nåværende regime, med partiet TPLF (The Tigray Peoples’ Liberation Front) i spissen, har styrt siden 1995. Dr. Abiy er en populær leder, men partiet han leder er ikke spesielt populært. Som pinsevenn selv, med en ortodoks kristen mor fra amhara-folkegruppen, og en muslimsk far fra oromo, har Abiy en unik posisjon med relasjoner i ulike leire.

Kirkens innflytelse

Hvilken rolle kan kirkene og kirkelederne ha i denne overgangsfasen? Etiopia er et land med lange, kristne tradisjoner. Keiserdømmet var tett knyttet til den etiopisk-ortodokse kirken, som igjen var knyttet til folkegruppen amhara. Mange av de andre folkegruppene, som oromo, har følt seg underlegne. Derfor støttet endog prester i Mekane Yesu-kirken (EECMY) revolusjonen i 1974. Revolusjonen utviklet seg imidlertid, og ikke mange år etter satt de fleste prestene i EECMY i fengsel.

På tross av at det har vært diktatur hele denne tiden, har kirkene nytt religionsfrihet siden 90-tallet. Kirkene har endog hatt mulighet til å drive menneskerettighets- og demokratibyggingsarbeid. NMS har støttet, og støtter fremdeles noe av dette gjennom styre- og lederkurs, blant annet. Det tar lang tid for et land å utvikle et godt demokrati. Det som trengs er at folk lærer seg til å bruke demokratiske virkemidler gjennom å delta i styrer og råd. Denne kunnskapen kan de så ta med seg i politisk arbeid. Slik sett er det interessant at Dr. Abiy er protestantisk kristen.

Problemet nå i Etiopia, er at mange sier at i valget mellom demokrati og fred, så velger de fred. Fredsprisen vil forhåpentligvis bli en hjelp i dette arbeidet mot både fred og demokrati.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Guds fravær
av
Geir Tryggve Hellemo
19 dager siden / 1220 visninger
Ja vel, gamlis
av
Heidi Terese Vangen
25 dager siden / 1210 visninger
Hjemmesentrert kirke
av
Joanna Bjerga
7 dager siden / 1142 visninger
Det vi ikke ser
av
Magne Nylenna
11 dager siden / 853 visninger
Biskop Byfugliens merkelige avskjedsreplikk
av
Roald Iversen
rundt 2 måneder siden / 607 visninger
Humanismens hellige skrifter
av
Didrik Søderlind
nesten 2 år siden / 574 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere