Ragnhild Laird Iversen

Alder:
  RSS

Om Ragnhild Laird

Religionsviter & lærerutdanner, Universitetet i Sørøst-Norge

Følgere

Når rettigheter kolliderer

Publisert 4 måneder siden - 2033 visninger

«Religionsfrihet! Menneskerettigheter!» Ordene brukes hyppig, men ofte med manglende presisjon. Men betyr det at du kan gjøre nøyaktig som du vil så lenge du begrunner handlingene religiøst? Svaret er nei.

Friheten til å utøve sin religion påberopes som en menneskerett. Og det er det. En viktig sådan. I disse­ dager ruller en opphetet diskusjon rundt en mannlig skoleassistent som ikke fikk forlenget stillingen fordi han ikke ville håndhilse på kvinner. Mannen opplever dette som et brudd på sin religionsfrihet, og han møter både støtte og motstand. Saken har reist en viktig debatt. Mens Dagsavisen, som først omtalte saken, er tydelige i sin støtte til skolen, mener Vårt Lands konstituerte sjefsredaktør Alf Gjøsund­ vi må akseptere mannens reservasjoner.

Nyttige retningslinjer. Deb-atten krever både at vi trekker pusten og jobber med toleranse-
grensene våre. Det er behov for en prinsipiell diskusjon om hvem som har rett til å definere noe som diskriminering. Samtidig kan menneskerettighetene være et nyttig verktøy i en slik diskusjon. For når religionsfrihets-
kortet heves, er det nyttig å være klar over hva menneskerettig-hetene er, og hvor grensene deres går. En nøyere undersøkelse av menneskerettighetslovgivningen og tidligere praksiser og vurderinger rundt denne kan gi nyttige retningslinjer.

Menneskerettighetene er normer som statene forplikter seg til overfor borgerne sine. Disse er gitt en særstilling i norsk lovgivning. Menneskerettighetenes betydning­ er understreket i Grunnlovens paragraf 110 c, og sentrale menneskerettighetskonvensjoner er vedtatt som norsk lov gjennom menneskeretts-
loven. Denne loven gir Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen (EMK) og flere andre konvensjoner forrang over annen norsk lovgivning. Om en borger mener at hun har fått krenket menneskerettighetene, har hun mulighet til å klage inn det angivelige bruddet til Den europeiske menneskerettsdomstolen, etter først å ha prøvd saken­ i norsk rettsvesen.

Størst betydning. Religionsfriheten er spesifikt nedfelt i Grunnloven paragraf 2, EMK artikkel­ 9 og Den internasjonale konvensjon om sivile og politiske rettigheter artikkel 18. Formuleringene er litt ulike. Jeg velger her å se på EMK da denne har størst rettskildemessig betydning i Norge. Første del av artikkelen gir enhver rett til tankefrihet, samvittighetsfrihet og religionsfrihet. Det presiseres at dette innebærer at man, både offentlig og privat, skal kunne gi uttrykk for sin religion eller overbevisning, ved tilbedelse, undervisning, praksis og etterlevelse. Det betyr likevel ikke at du kan gjøre­ nøyaktig som du vil så lenge du begrunner handlingene religiøst. Andre del av artikkelen setter nemlig begrensninger for religionsfriheten. Når sentrale samfunnsinteresser eller andres rettigheter står på spill, kan den enkeltes praktisering av tro- og livssynsfriheten begrenses.

Retten til å praktisere og etterleve religiøse prinsipper begrenses av andres rettigheter. Ofte brukte eksempler er kvinners rettigheter som er særlig beskyttet gjennom Kvinnekonvensjonen, og diskrimineringsvernet for kvinner og homofile som blant annet er nedfelt i EMK artikkel 14. FNs kvinnekonvensjon pålegger staten å forby all diskriminering av kvinner. Staten skal sikre kvinner effektiv beskyttelse mot enhver diskriminerende handling, herunder treffe alle tiltak som er nødvendig for å hindre at personer, organisasjoner eller foretak diskriminerer kvinner. Dette gjelder på alle områder og har ingen unntak knyttet til tros- og livssynsfrihet.

Begrenset vekting. Så hvilke føringer kan en undersøkelse av menneskerettighetene gi oss på den aktuelle saken? Vel, i motsetning til hva mange synes å tro har tro- og livssynsfriheten blitt gitt begrenset vekting i ­tidligere rettssaker i Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD). Domstolen har blant annet avvist arbeidstakers krav om fri fra arbeidet for å overholde religiøse plikter. Aktuelle saker har handlet om en kristen arbeidstaker­ som nektet å arbeide på søndager, og om en muslimsk arbeidstaker som ønsket en utvidet lunsjpause slik at han kunne delta i fredagsbønnen i moskeen. Her var EMDs synsvinkel at så lenge arbeidstakeren har frihet til å si opp, har han eller hun også sin tros- og livssyns-frihet i behold.

Så vidt jeg kan vurdere fra medieomtale av saken, har både NAV og skolen strukket seg langt for å tilrettelegge for mannens ønsker. Han er gitt tilpasset arbeidstid for å kunne gå i moskeen, og han har fått fritak for å servere elever leverpostei på AKS. Men både kvinnelige kolleger og arbeidsgiver finner det vanskelig å svelge at mannen ikke vil håndhilse på kvinner. Flere stemmer tar mannen i forsvar og sier det finnes mange måter å vise respekt på.

Forskjellsbehandling. Det er ikke et krav å ta andre mennesker i hånden. Jeg er enig i det. Jeg tviler heller ikke på at mannens begrunnelser er ektefølte. Men selv om mannens intensjon ikke er å krenke, er det fullt forståelig at både kolleger, elever og foreldre­ kan oppleve det slik. Adferden er en konsekvent forskjellsbehandling av menn og kvinner, og skolen er ikke et hvilket som helst arbeidssted. Skolen har et samfunnsmandat som verdiformidler, og de ansatte et ansvar som rollemodeller.

I denne saken møter vi kolliderende verdier mellom aksept for mangfold og opplevelsen av likeverd mellom kjønnene. Skolen har et åpenbart ansvar for å slå ned på de rasistiske ytringene og handlingene mannen har møtt. Men de har også et ansvar for å sikre arbeidsmiljøet for de kvinnelige ansatte ved skolen, å jobbe for likestilling mellom kjønnene, og å formidle denne verdien til elevene. Religionsfriheten strekker seg langt. Vi ønsker­ et livssynsåpent samfunn. Men friheten stopper der den legger begrensninger på andres rettigheter. Med denne forstå-
elsen av menneskerettighetene er det grunn til å argumentere for at både skolen og Nav har gjort riktige vurderinger, og at mannen ikke burde fått medhold om saken ble ført for retten.

Ragnhild 
Laird Iversen

Stipendiat Universitetet 
i Sørøst-Norge

Gå til innlegget

Rettighetskamp om regnbuefargene?

Publisert 6 måneder siden - 917 visninger

Hvilken målestokk skal vi bruke for å avgjøre om noens bruk av regnbueflagget stikker dypt nok?

Skrevet av Ragnhild Laird Iversen, stipendiat USN og Vigdis Hølen, universitetslektor USN

Pride er over for i år. Flaggene er tatt ned, og regnbueserviettene kommer sikkert snart på salg. Diskusjonen om kommersialisering og rettigheter til å bruke fargene bør derimot ikke avsluttes enda.

Regnbuebølgen. 

Vårt Land brukte både fredagens førsteside og lederplass til å fremme kritikk mot bedrifter som bruker regnbuefarger i egne markedsføringskampanjer. Medlem av Prides festivalstyre, Stein Runar Østigaard stiller spørsmål ved hvor dypt støtten egentlig stikker. Han kritiserer blant annet DNB for å «henge seg på regnbuebølgen uten å jobbe for inkludering internt eller eksternt». Hvis ikke engasjementet er dypt nok kan det tydeligvis være det samme. På lederplass spinner Vårt Land videre og utrykker bekymring for at det er «stor fare for at en bedrifts engasjement er opportunistisk og ikke ektefølt». Dette kan angivelig føre til uthuling av vår tro på genuin idealisme, og gjøre oss alle mer mistenksomme til hverandres intensjoner og engasjement. Det virker som de mener at å markedsføre med regnbuefarger, en implisitt støtte til skeive mennesker og retten til å elske hvem en vil, er risikofritt;  «omtrent som å melde seg inn i motstandskampen 7.mai 1945».

 Slett ikke vunnet. 

Problemet er at denne kampen slett ikke er vunnet. Det er ikke lenge siden sex mellom menn var kriminalisert i Norge, og enda kortere siden transvestisme ble fjernet som sykdomsdiagnose. Selv om holdningene har bedret seg betydelig, finner holdningsundersøkelser fortsatt at mellom ti og tjue prosent av den norske befolkningen uttrykker tydelig skepsis til lesbiske, homofile, bifile og transpersoner. Homo er et vanlig skjellsord, og i enkelte miljøer kan seksuell orientering lede til utestenging, vold og andre sanksjoner. Selv om de aller fleste opplever sin seksuelle orientering som berikende, viser en betydelig andel lesbiske, homofile og bifile tegn på marginalisering i form av blant annet negative erfaringer på arbeidsplass og studiested, mindre åpenhet om sin seksuelle orientering, større helseproblemer og mindre tilfredshet med livet. (Bufdir 2018). Ifølge Aftenposten «grøsser» om lag 10 % av befolkningen ved tanken på homofile menn. Og dette handler ikke om innvandring. Tallene er høyest på Sørlandet, hvor hele 19 % finner tanken i seg selv ubehagelig. Enda flere er negative til å ha et voksent barn som er lesbisk eller homofil, og urovekkende mange vil ikke si seg enig i at seksuell orientering ikke har betydning for godt foreldreskap.

Kampen lever. 

Det vil overraske oss om Stein Runar Østigaard fra Pride og Vårt Land ikke kjenner til problematikken. Kampen for å være den man er og elske hvem man vil er ikke over. Det er slett ingen selvfølge at regnbuefargene brukes av enhver. Så hvorfor sees det på som negativt om det blir mer mainstream? Denne sinnelagsetikken forundrer oss, og vi blir nysgjerrig på mekanismene bak – og konsekvensene av den. Er det bare tanken som teller, eller kan konsekvensene være gode selv om en handling er egoistisk motivert? Her tenker vi åpenbart ulikt.

Det er helt ok – til og med bra – å utfordre kommersielle aktører på verdiene de ønsker å fronte når de som DNB opererer i områder hvor regnbuebølgen enda er langt fra å treffe land. Men om kommersielle krefter fører til en hverdagsliggjøring av seksuelt mangfold er det en god ting i seg selv. Engasjerer de seg ytterligere er det selvfølgelig bedre. Men hvorfor la det gode bli det bestes fiende? Og hvilken målestokk skal vi bruke for å avgjøre om noens bruk av regnbueflagget stikker dypt nok?

Ekskluderende. 

Paradoksalt nok er det lett å gjøre kampen for mangfold og individets rettigheter både ekskluderende og ensporet. Men er denne kampen tjent med en slik utvikling? Vi ser det samme i debatter om andre identiteter som feminisme, antirasistisk arbeid og religion. Det stilles spørsmålstegn ved om de som støtter kampen er innenfor nok. Er du kvinne nok? Mørk nok? Religiøs nok? Har du kjent diskriminering nok på kroppen til å smykke deg med en mening om den? Det er et demokratisk problem dersom bare de “kvalifiserte” anses som  meningsberettigede og verdt å lytte til. Det er åpenbart at flere stemmer fra ulike minoritetsgrupper bør løftes frem. Det kan være sårende å oppleve at en blir misrepresentert, at en ikke blir forstått, at en støtte er overfladisk, eller at noen skor seg på dine erfaringer. Samtidig angår disse kampene oss alle. Og de er for viktige til å avgrenses av diskusjoner om hvem som har rett til å bære flaggene.

Risikerer noe. 

Selvfølgelig og med rette tenker bedrifter markedsføring i alt de gjør. De skal bygge merkevare og skaffe kunder. Men det blir feil å påstå at kommersielle aktører ikke risikerer noe ved å flagge med regnbueflagget på sosiale medier. Heldigvis risikerer de mindre nå enn de ville gjort for bare noen år siden. Like fullt er regnbueflagget en ytring og et verdimessig standpunkt. De som ser dette flagget ser ikke verken engasjementets dybde eller oppriktighet. Det de ser er et symbol for noen helt grunnleggende verdier. Det symbolet bør løftes så høyt man kan av så mange som mulig.

 Trykket i Vårt Land 3. juli 2018

 

 



 

Gå til innlegget

NAVs religions-problem

Publisert nesten 3 år siden - 846 visninger

Kan religiøse argumenter i praksis føre til annen saksbehandling hos NAV enn de verdslige argumentene?

I Sverige har en mann fått medhold av tingretten i at han ble utsatt for diskriminering på religiøst grunnlag da han ble fratatt arbeidsavklaringspengene etter å ha nektet å selge lodd, melder Vårt Land. Han mente dette sto i strid med sin
overbevisning som Jehovas Vitne.­ Kunne dette ha skjedd i Norge?
 Forholdet mellom religionsfrihet og trygderettigheter ble drøftet av Stålsett-utvalget i NO2013:1 Det livssynsåpne samfunn. Drøftelsen tar utgangspunkt i en hendelse fra 2011 hvor en adventist ble nektet dagpenger etter å ha krysset av i søknadsskjemaet til NAV at han ikke var villig til å ta ethvert arbeid.

Saken ble tatt opp i Stortinget, og den daværende arbeids­ministeren presiserte at Folketrygd­loven ikke gir mulighet for å begrense­ tilgjengeligheten til ­arbeid grunnet livssyn eller ­religiøs overbevisning. Lovgrunnlaget er altså tydelig. Hadde den svenske mannen kommet med reservasjonene sine i Norge ville han teoretisk sett fått samme behandling som han inn­ledningsvis fikk i Sverige: et avslag.

Et annet spørsmål er hvordan dette ville blitt håndhevet i praksis. Ifølg­e Vårt Land ble adventisten kontaktet av NAV i etterkant av ­avslaget og bedt om å svare «ja» på spørsmålet han tidligere hadde­ svart nei på. Dette gjorde­ han, angivelig med en «flau smak», og fikk innvilget stønaden. NAV-ansatte har spillerom til å gjøre egne vurderinger, og håndhevelse av regelverket vil ofte avhenge av den ansattes skjønn.

Hvordan NAV-ansatte forholder seg til brukeres religiøse tilhørighet, argumentasjon og praksis finnes det overraskende nok ingen forskning på. I samfunnsdebatten ser det ofte ut som at religion er noe «andre» har, og at innvandring er den største utfordringen for velferdsstaten.

Det har blitt gjort studier om innvandring fører til endringer­ i velferdstjenestene, forhold mellom insentiver og tvang i inte­greringspolitikken, konsekvenser av reformer i velferdstjenester­ for etniske minoriteter, studier av hvordan arbeidsinnvandring påvirker arbeidslivet,­ og studier av møter mellom etniske­ grupper som somaliere og NAV.

Interessant nok har sakene som har vært belyst av Tingretten­ i Stockholm og Stortinget i Norge­ i forbindelse med religion og trygderettigheter dreid seg om religiøse retninger som normalt sett ikke knyttes til innvandring. I praksisfeltet finnes det likevel relevante koblinger mellom reli­gion og innvandring.

Se for dere følgende scenario: En ung kvinne kommer til veiledning på sitt lokale NAV-kontor. Hun mottar dagpenger og er pålagt å søke alle typer arbeid hun er kvalifisert for. Hun har tidligere jobbet i kiosk, og veilederen vet at hun behersker kasseapparatet. Likevel har hun ikke søkt noen av de ledige butikkarbeiderstillingene veilederen har sendt henne. Kvinnen forsvarer seg: «Du skjønner, jeg kan ikke jobbe på Rema. Jeg er muslim, jeg kan ikke stå der og selge svin og alko­hol. Det er mot min religion».

Hvordan reagerer den NAV-ansatte? Regelverket er klart. For å ha rett til dagpenger må kvinnen være såkalt reell arbeidssøker. Det innebærer at hun må være villig til å ta ethvert arbeid som er lønnet etter tariff eller sedvane, til å ta arbeid hvor som helst i landet, uavhengig av om det er heltid eller deltid. Hun forplikter seg også til å delta på ­såkalte arbeidsmarkedstiltak (Folketrygdloven § 4-5).

I rundskriv til loven presiseres­ det at disse vilkårene skal prakti­seres strengt (Rundskriv til Folketrygdloven paragraf 4-5: 1). Samtidig handler veiledning i NAV-systemet heldigvis ikke bare om å svinge pisken. Det handler­ også om å gi praktiske råd og jobbe med motivasjon. Selv om regelverket er klart, vil situasjonen­ kunne føre til ulike former for veiledning.

Formelt sett er religiøse innvendinger mot arbeid sidestilt med argumenter som «det passer meg ikke», «det er kjedelig» eller «min plan er bare å jobbe i media». I praksis har mennesker svært ulikt syn på hvilken status religiøse argumenter bør ha, og argumentene kan utløse både forståelse og provokasjon. Min erfaring er at dette kan føre til ulik oppfølging.

Jeg har selv jobbet som veileder og rådgiver for arbeidsledig ungdom ved et NAV-kontor i Groruddalen i Oslo. Da jeg er utdannet religions­viter­, bet jeg meg særlig merke i situa­sjoner hvor religion ble tema­tisert.

Jeg opplevde både at religion kunne være et sentralt tema i veiledningssamtaler og at det ­direkte eller indirekte ble relevant for saksbehandling. Eksempelvis ble religiøse argumenter fremmet som medvirkende ­årsak til behov for å søke økonomisk sosialhjelp av enkelt-
ungdom som hevdet at det stred mot deres religion å ta opp studie­lån. Dette ble avvist.

Også her er regelverket klart. Ifølge lovgivningen gis stønad til livsopphold kun når vedkommende ikke kan arbeide eller gjøre gjeldende økonomiske 
rettigheter. Retten til studielån er allmenn, og individuelle argu­menter for ikke å benytte seg av den blir ikke tatt hensyn til. Dette er ikke diskriminering på religiøst­ grunnlag, men like­behandling etter loven.

Jeg møtte også brukere som mente at de ble diskriminert på arbeidsmarkedet eller av NAV-ansatte grunnet religiøs tilhørighet. Dette kunne­ dreie seg om oppfattelse­r av at hijabbruk var utgangspunkt for at henvendelser ikke ble tatt ­seriøst, eller en oppfatning av at et arabiskklingende NAVn var årsaken til at søknader ikke ble vurdert. Dette var vanskeliger­e saker hvor tolkningen av hva som hadde skjedd i stor grad varierte mellom partene.

Denne type hendelser ble ofte diskutert uformelt blant kollegaer rundt spisebordet, og det var tydelig at kollegaene hadde svært ulike syn på betydningen av innvandrerbakgrunn, religion og religiøsitet.

Noen oppfattet at påstander om religiøse reservasjoner var stråargumenter for å dekke over arbeidsvegring, og at enkelte brukte «religionskortet» eller «rasismekortet» som herske­teknikker for å få særbehandling. Andre mente at religiøs diskriminering på arbeidsmarkedet er et reelt problem, og at arbeidssøkere som opplever dette derfor burde få ekstra oppfølging.

Mine erfaringer er fra ett ­enkelt kontor. Hvordan håndteres dette ved andre kontorer? Hva slags respons utløser de religiøse 
argumentene hos NAV-­ansatte? Kan religiøse argumenter i praksis føre til annen saksbehandling enn de verdslige argumentene? Svaret er: Vi vet ikke.

NAV-ansatte er utsatt for mye kritikk. I en hektisk hverdag preget av stadige omorganiseringer forvalter de en rekke lovverk og veileder mennesker i svært ­varierte og vanskelige livssituasjoner. Min hensikt er ikke å løfte noen pekefinger mot de ansatte, men å påpeke behovet for kunnskap om hvilke dilemmaer som kan oppstå i tilknytning til et politisk brennbart tema; innvandring, religion og velferdsytelser.

Først publisert i Vårt Land 20.01.2016

Gå til innlegget

Mest leste

Hareides nødvendige veivalg
av
Ole Paus
2 måneder siden / 77461 visninger
Et barn er født, et barn er dødt
av
Magne Raundalen
rundt 2 år siden / 43495 visninger
Etter fallet kommer hevnen
av
Berit Aalborg
10 måneder siden / 34861 visninger
Stormløpet mot Israel er i gang.
av
Roald Øye
7 måneder siden / 27829 visninger
Kanten av klippen
av
Åshild Mathisen
9 måneder siden / 22453 visninger
Et sosialt ­eksperiment
av
Bent Høie
4 måneder siden / 22156 visninger
Mens vi sover
av
Erik Lunde
10 måneder siden / 20062 visninger
Ord er handling
av
Hilde Frafjord Johnson
3 måneder siden / 19069 visninger

Lesetips

Om å se biskoper ved høylys dag
av
Karl Øyvind Jordell
rundt 8 timer siden / 256 visninger
Kirken er politisk
av
Andreas Masvie
rundt 8 timer siden / 112 visninger
Kontrastenes jul i Frankrike
av
Tom Holta Heide
rundt 8 timer siden / 76 visninger
Hatet mot miljøbevegelsen
av
Eivind Trædal
rundt 8 timer siden / 115 visninger
Når staten misbruker makt
av
Øyvind Håbrekke
2 dager siden / 176 visninger
Trangere og farligere
av
Wenche Fone
3 dager siden / 390 visninger
Hva med menighetene?
av
Dag Brekke
3 dager siden / 144 visninger
La flere unge slippe til
av
Rode Hegstad
3 dager siden / 126 visninger
Taushet og tale om jødene
av
Torleiv Austad
3 dager siden / 218 visninger
Les flere

Siste innlegg

Statsfinansiert hatblogg
av
Usman Rana
rundt 5 timer siden / 281 visninger
Menneskers rettigheter
av
Vårt Land
rundt 7 timer siden / 115 visninger
Om å se biskoper ved høylys dag
av
Karl Øyvind Jordell
rundt 8 timer siden / 256 visninger
Kirken er politisk
av
Andreas Masvie
rundt 8 timer siden / 112 visninger
Kontrastenes jul i Frankrike
av
Tom Holta Heide
rundt 8 timer siden / 76 visninger
Hatet mot miljøbevegelsen
av
Eivind Trædal
rundt 8 timer siden / 115 visninger
En hjelpeløs hånd
av
Ane Bamle Tjellaug
rundt 9 timer siden / 255 visninger
Historisk kirkemøte i Ukraina
av
Alexander Tymczuk
rundt 18 timer siden / 66 visninger
Les flere