Ragnhild H. Aadland Høen

I dag ble det kjent at Regjeringen har bestemt at den svært omstridte kraftlinjen mellom Sima og Samnanger i Hardanger skal bygges. Beslutningen er endelig. Og det enda tre uavhengige rapporter har konkludert med det samme: Kraftlinjeplanene i Hardanger er ikke samfunnsøkonomisk lønnsom. Men det er selvsagt noen kraftlinjen er lønnsom for: Oljenæringen. Follow the money. Følg stanken.

Det er oljeindustriens kraftbehov som presser fram den nye kraftlinjen. Regjeringen ofrer Hardanger-landskapet simpelthen på grunn av oljeindustriens ønsker om kortsiktig profitt.

- Industrien kunne ha vært med og betalt for nedgravde kraftlinjer, men regjeringen vil ikke engang diskutere det, sier styreleder Klaus Rasmussen i Bevar Hardanger til bt.no.

Er det noen her i landet som har råd til å betale for seg, så er det oljeindustrien. Hvorfor slipper de unna regningen? Som bergenser føler jeg meg skitten og utnyttet når Statnett og oljenæringens knelende tjener oljeministeren hevder at "kraftlinjen må til for å dekke Bergens behov for energi". De fordreier sannheten. Sagt med andre ord: De lyver. Og hvem slipper unna? Den sleipe og skitne oljenæringen. Aner vi en viss logikk her? Kanskje det ikke er helt heldig at oljeministeren og energiministeren er én og samme person? Ett er sikkert: Vi hadde aldri fått dette kraflinjeresultatet dersom Norge hadde hatt en energi- og naturvernminister.

Monsterlinjer i luftspenn er gårsdagens teknologi. Linjen skal gå 90 kilometer gjennom stort sett uberørt Hardanger-natur. Traseen som er utredet, går nord for Hardangerfjorden. På vei fra Sima innerst i Hardanger krysser linjen Osafjorden og inntil tre andre fjordarmer, avhengig av hvilket alternativ som velges.

Hvordan kan Regjeringen bevisst ødelegge Hardangers verneverdige natur, verdens beste reisemål, Skaperverkets perle? Hvordan våger de? Og alt sammen bare for at oljenæringen skal spare penger. Politikerne har totalt sviktet oss. De har overlatt oss til utøylet pengebegjær og svarte, griske kapitalkrefter uten sjel og samvittighet. Jeg gremmes.

Regjeringspolitikerne kan umulig ha tenkt grundig nok over at de skal stå til ansvar for dette, ikke bare på dommens dag - neste stortingsvalg - men også på Dommens dag, foran Gud Fader, den allmektige, Himmelens og Hardangers skaper.

Hva ville du sagt dersom det var du som hadde skapt Hardanger?

Espen Ottosen utgir i dag boken "Mine homofile venner" der syv personer med homofil legning står frem og mener at homofilt samliv er i strid med Guds vilje. Ikke bare det, de syv sjokkerer hele det sekulære Norge ved å fortelle at de har valgt å leve deretter også.

Jeg har ikke lest boken ennå, men forholder meg til Vårt Lands omtale av intervjuet med Bjørn Helge Sandvei (her på vl.no + her i dagens papirutgave), samt DagenMagazinets utdrag av det samme intervjuet her.

Møtet med virkeligheten. Sandvei har vært gresklærer ved Menighetsfaktultetet i en mannsalder. Han undrer seg over at mennesker i dag forandrer syn på homofilt samliv etter å ha møtt homofile:
— Er ikke ståstedet grundigere fundert? Hva har de bygd sitt syn på hvis deres forståelse av Bibelens tekster ikke tåler møtet med virkeligheten, spør han.

Den undringen deler vi, Sandvei og jeg.

Paulus visste. Gresklæreren er ekspert på livet i den greske antikken, og har i en årrekke vært en aktiv deltaker i den kirkelige homofilidebatten. Han har alltid fremholdt at Paulus visste hva han snakket om da han skrev om homofili.

— Studiet av gresk språk og kultur har gjort meg ekstra bevisst på i hvor stor grad den jødisk-kristne samlivsetikken må ha representert en provoserende motkultur til det som var vanlig i den gresk-romerske kulturkretsen, fremholder Sandvei i intervjuet med Ottosen.

Krenker ikke menneskeverdet. Argumentet om at manglende aksept for homofilt samliv krenker homofiles menneskeverd godtar han ikke.
— Jeg har aldri følt at min seksuelle orientering skulle gjøre meg til et annenklasses menneske. Mitt menneskeverd er forankret i at jeg er skapt i Guds bilde. Og enten man er skapt slik eller sånn i fysisk og psykisk henseende eller med hensyn til seksuell orientering, er man gitt et ansvar for å leve etisk forpliktet på de grunnleggende bibelske normer, sier Sandvei.

Det er dette Kirken alltid har lært. I dagens medievirkelighet er det imidlertid kun homofile kristne som kan stå fram og hevde dette med troverdighet - og uten å bli møtt med fordømmelse. Derfor er Sandveis bidrag så viktig.

Mediedebatten. Bjørn Helge Sandvei synes han har fått sagt det han har å si i boken, og ønsker ikke å gi flere kommentarer. Han liker ikke personfokusert medieoppmerksomhet, og ser heller ikke behovet for det, i og med at "Mine synspunkter samsvarer jo med det som gjennom to tusen år og inntil ganske nylig har vært en felles forståelse i den universelle kirke av samlivsetikken." Jeg skjønner ham. Samtidig håper jeg at Sandveis bidrag kan være med på å gi andre kristne, sølibatære homofile mot til å delta i mediedebatten. Ikke fordi det er et godt sted å være, men fordi det er et viktig sted å være.

Takk, Sandvei. Vi kommer nok ikke til å se Sandvei delta her på verdidebatt.no. Men kanskje han leser her? I så tilfelle vil jeg si: Takk, Sandvei. Takk for at du gikk ut offentlig nå. Jeg var selv en av de mange studentene som takket Gud for at jeg fikk ha nettopp deg som lærer på MF (våren 2000). Den gang som nå formidlet du en varm kristentro, en tro som ser enkeltmenneskene og som derfor ikke kan gi dem noe dårligere enn det beste - sann tro - selv når det gjør oss til en provoserende motkultur. Du var og er tro mot sannheten, og du er det i kjærlighet og i ydmykhet. TAKK!

Vindpust av ny lære. "Så skal vi ikke lenger være umyndige småbarn, ikke la oss kaste hit og dit og drive omkring ved hvert eneste vindpust av ny lære, så vi blir et bytte for menneskers falske spill og listige, forførende knep. Men vi skal være tro mot sannheten i kjærlighet og i ett og alt vokse opp til ham som er hodet, Kristus." (Paulus, i brevet til Efeserne 4,14-15)

- Ta abort, sa legene. Men foreldrene trosset legene, og for tre uker siden ble lille Mathilde født, frisk og fin. Gjorde legene riktig da de anbefalte abort? Dette spørsmålet tok jeg opp her for to uker siden. Dialogen i etterkant ble nyansert og varsom, og jeg våger meg derfor på å fortsette der vi slapp, nemlig ved spørsmålet "Når starter egentlig menneskelivet?"

13.05.09 kl. 23:44 skrev Frode Meland: "Jeg er ikke overbevist om at legene har handlet kritikkverdig. (...) jeg ser at dine i ettertid utfyllende opplysninger kan tyde på at du har et poeng. Jeg sier; kan. Jeg skulle gjerne likt å være lege og sittet med fagkunnskapen for å vurdere dette, samtidig som jeg satt med full informasjon om det aktuelle svangerskapet. Det kan godt være du har rett i at legestanden bør gå en runde med seg selv, men jeg kjøper ikke at det er selvsagt."

Beklager at det har tatt så lang tid før jeg kom tilbake til deg, Frode. Du stilte meg et viktig spørsmål som jeg synes du har krav på å få et grundig og nyansert svar på, og den slags er ikke gjort på 1-2-3.

Du har rett i at vi ikke kan være helt sikre på at det er grunnlag for kritikk i Mathilde-saken. Medisinske fakta blir ofte ufullstendig og omtrentlig framstilt i avisoppslag (og tabloidavisen BA er ikke best i klassen, for å si det sånn). På generelt grunnlag mener jeg likevel det er grunn for å hevde at ut fra dagens abortlov er det minst like problematisk å anbefale abort som å fraråde abort. Ut fra mitt eget syn på abort mener jeg det er mer problematisk å anbefale abort enn å fraråde det.

Du skriver: "Jeg har aldri lagt skjul på at abort er vanskelig og fullt av etiske problemstillinger. Jeg er for selvbestemt abort fordi jeg mener kvinnen selv er den som er best egnet til å vurdere hvert enkelt tilfelle. Jeg synes det er vanskelig å definere rettigheter ovenfor et foster som er noen uker gammelt. Har du noen definisjoner?"

Generelt er jeg for at alle beslutninger skal tas på et lavest mulig nivå, nærmest mulig den det gjelder. (Dette er et generelt prinsipp fra den katolske sosiallæren som kalles subsidiaritetsprinsippet.)

Når det kommer til abort blir spørsmålet imidlertid: Hvor mange rettssubjekter har vi her med å gjøre? Vi må altså finne svaret på spørsmålet: "Når starter menneskelivet?"

Medisinsk sett finnes det kun ett svar: Menneskelivet starter ved befruktningen. Dagens uenighet går på når dette livet får en verdi. Norsk lovgivning er ikke enig med seg selv om når menneskelivet får en verdi.

I følge dagens bioteknologilov får man menneskeverd 14 dager etter befruktningen. Før denne tid kan man forskes fritt på som "befruktet egg", dagen etter kalles man for et embryo og har krav på beskyttelse mot medisinsk forskning. Før 1.1.2008 var forskning på befruktede egg strengt forbudt. Den gang anså man at menneskelivet hadde krav på beskyttelse fra befruktningsøyeblikket. Du kan lese endringene som kom i Bioteknologiloven 1.1.2008 her på Regjeringens sider, selve lovforslaget finner du på side 73.

Bioteknologiloven er likevel ikke helt enig med seg selv i spørsmålet om hvor ok det er at man forsker på befruktede egg. Loven presiserer at det kun er lov å forske på "befruktede egg som har blitt overtallige etter befruktning utenfor kroppen med sikte på fertilitetsbehandling eller preimplantasjonsdiagnostikk. Det er ikke tillatt å befrukte egg for forskningsformål alene." Hvis man anser det for å være uproblematisk å forske på befruktede egg yngre enn 14 dager skulle det vel også være ok å produsere befruktede egg spesielt til dette formålet?

Etter min mening innebærer forskning på befruktede egg en uakseptabel instrumentalisering av spirende menneskeliv - en instrumentalisering som vanskelig kan forenes med ideen om menneskeverd (jf. bioteknologilovens formålsparagraf). En gang var jeg selv et lite foster. Allerede da jeg var 18 dager gammel og bare 3-4 mm lang begynte hjertet mitt å slå, og siden har det aldri holdt opp. I uke 7 var alle organene mine anlagt. I uke 8 kan man i dag se på ultralyd om barnet er en jente eller en gutt.

I følge dagens abortlov blir fosteret et menneske med krav på rettsbeskyttelse i svangerskapsuke 12 - dersom det er friskt. Dersom fosteret for eksempel har Down's syndrom regnes det ikke som et menneske med krav på beskyttelse før i uke 24. Dagens 12-ukersgrense er valgt ut fra operasjonstekniske hensyn, ikke fordi noe er kvalitativt nytt med fosteret fra uke 12. (Før uke 12 kan fosteret vakuumsuges ut, etterpå må det fødes.)

Den absolutte senabortgrensen er definert som "når barnet er levedyktig utenfor livmor", men den grensen er flytende fordi den kun avhenger av hvor langt prematurmedisinen har kommet. For noen år siden var det lov å ta senabort fram til uke 28. Den eneste grunnen til at grensen nå er senket til uke 24 er at vi er blitt flinkere til å redde for tidlig fødte barn. Fostrene vi tok abort på den gang er blitt til barn vi ikke har lov til å ta livet av i dag.

I følge tall fra Folkehelseinstituttet blir nesten halvparten av senabortene innvilget av kun sosiale årsaker (økonomi, brudd med barnefaren etc.) - fostrene er friske. Antallet senaborter, dvs. aborter i uke 13-24, er økende. Samtidig greier legene stadig oftere å redde premature barn født i uke 23-24.

Per i dag tøyes abortloven til yttergrensen i Norge. Dermed tar vi abort på uønskede, friske barn som er like gamle som de for tidlig fødte barna som vi redder. Det må vel være legitimt å kalle begge gruppene for barn når de er like gamle? Det eneste forskjellen mellom disse to gruppene av 23-24 uker gamle barn, er at den ene gruppen er ønsket og den andre ikke.

Flere og flere ser det absurde i dagens abortpraksis. Mange jordmødre utfører senaborter i strid med sin samvittighet, og lider under det. I Stavanger har over tjue prosent av de 95 jordmødrene reservert seg mot abortinngrep. Som de sier: "Vi jordmødre er utdannet for å ta imot liv, ikke for å ta liv."

Legen Marianne Mjaaland har både utført mange aborter og selv tatt abort. I Dagbladet skriver kirurgen at hun er ”tildelt rollen som bøddel for å ta et liv som ikke har gjort annen forbrytelse enn å bli til, på et tidspunkt som ikke passet.” Hun mener det er “grunn til å tenke gjennom om det virkeleg er et skille mellom abortinngrep og at uønskede jentebarn etter fødselen i India brutalt får skallen knust mot en murvegg.”

I Storbritannia er det fri abort opp til 24 uker. Der er det nå så mange leger som har reservert seg mot abort at det begynner å bli et alvorlig problem for helsevesenet, skriver avisen The Independent.

Etter min mening starter livet ved befruktningen, og det får verdi og menneskeverd fra samme tidspunkt. "Fra befruktningen til en naturlig død er det det samme individ som vokser, utvikler seg og til slutt dør", sa den berømte professoren Jerome le Jeune (mannen som kartla kromosomavviket bak Down's syndrom).

Det er et uomtvistelig faktum at alle som er for abort, har blitt født. Etter at abortloven ble innført i Norge for 30 år siden har mer enn 420 000 av oss aldri fått en mulighet til å stemme på hvilken abortlov vi skal ha. Om lag hvert femte svangerskap har endt i en provosert abort.

I gamle dager, da abortloven ble til, betraktet man fosteret som en del av kvinnens kropp. ”Celleklumpen” kunne fjernes hvis kvinnen ønsket det, i respekt for hennes fysiske integritet. I dag vet vi at det ufødte barnet er et eget individ med en helt egen genetisk identitet, eget blodomløp og immunforsvar. I det øyeblikket befruktningen har skjedd, er hele plantegningen til et nytt, unikt menneske på plass. Alt er bestemt, alt fra hvor brune øynene dine skal være til hvilken form du skal ha på lilletåneglen. Moderne fosterdiagnostikk samt stadig mer avansert teknikk for behandling av fostre har også ført til at helsevesenet anerkjenner ufødte barn som pasienter med egne behov og rettigheter.

I dag vet man at barnet har følelser mye tidligere enn man trodde i 1978. Sensoriske nervetråder finnes rundt munnen allerede i syvende svangerskapsuke, og nye resultater viser at barnet kan føle smerte allerede i tiende uke. 3D-ultralydbilder er blitt tilgjengelig for alle, og viser 12 uker gamle fostre som forsøker å suge på tommelen. 14 uker gamle gjesper de. Med all denne kunnskapen om det ufødte barnet er det blitt vanskelig å forsvare en grense for når det skulle være moralsk forsvarlig å avslutte et barns liv.

Det er viktig å snakke om abort med varsomhet. Kvinnene er ofre de også - ofre for et forførerisk lovsystem som lurer jenter og kvinner til å gjøre noe de ikke vet konsekvensene av. Vi vet stadig mer om hvor mange skadelige ettervirkninger kvinnene sitter igjen med etter abort, spesielt de som føler seg presset til abort. Jeg mener at det er et svik mot ekte feministiske verdier når feminister forsvarer den brutale volden mot menneskeheten som abort innebærer. Hvordan kan det være riktig at enhver gravid kvinne automatisk skal måtte velge mellom livet og døden? Er ikke abortloven heller et forførerisk samfunnsovergrep mot kvinnen? En systemfeil som gjør det mulig for feige menn å løpe fra uplanlagte barn, slik de alltid har forsøkt å gjøre?

De færreste kvinner tar abort med letthet. For de fleste er det et vanskelig valg. Dessverre vet vi at mange føler seg presset til å ta abort av barnefar og familie. Disse får ofte større problemer i etterkant. Når man blir uplanlagt gravid kan abort virke som den enkleste løsningen. Alt man ønsker seg er at livet skal bli som før. I etterkant opplever mange at livet likevel ikke blir som før. De følges av en taus sorg resten av livet. Forskningen viser at selv om barnet er lite når det aborteres, fortsetter det ofte å vokse i kvinnens tanke: ”Nå ville hun ha begynt på skolen." "Nå hadde hun vært russ.”

"Hvis Gud ikke eksisterer er alt tillatt," skrev Fjodor Dostojevskij. Når vi fornekter Gud og lever som om Gud ikke fantes, ender også menneskets verdighet opp med å fornektes. Det lingvistiske fenomenet "svangerskapsavbrudd" er uten tvil et symptom på en samvittighet som ikke er i fred med seg selv. Når vi kaller ting ved deres rette navn og erkjenner at abort dreier seg om å avslutte menneskeliv blir det moralske alvoret plutselig synlig.

Jeg er selvsagt klar over at ikke alle uplanlagte barn er ønsket. Historien viser oss at menneskene alltid har følt behov for å ta livet av sine uønskede barn. Før kristendommen kom til Norge var det vanlig å sette uønskede barn ut i skogen for å dø. Også i den gresk-romerske verden var drap på ufødte og nyfødte barn utbredt, og de første kristne gikk helt fra starten radikalt ut mot dette. I Didaché, det eldste ikke-bibelske, kristne skriftet står det: "Det finnes to veier; den ene er livets vei, den andre er dødens. Og der er stor forskjell mellom de to veiene [...] Du skal ikke drepe et foster ved abort, heller ikke skal du drepe et nyfødt barn."

Men det kristne budskapet til uønskede barn er at uansett om du var planlagt eller ikke, har Gud elsket deg fra evighet av. Du er et resultat av Guds kjærlighet. Du er uendelig verdifull. Vi er glade for å ha deg her! Du må ikke være et voksent, selvstendig, velutviklet og uavhengig menneske for å ha menneskeverd. Din verdi ligger ikke i din utrustning, yteevne eller hvor ønsket du er, du er verdifull i kraft av at du er til, som biologisk menneske, skapt i Guds bilde. "Før jeg skjenket deg livet, hadde jeg allerede utvalgt deg. Før du ble født, kjente jeg deg," sier Far, han som har gitt navn til alt som kalles far i himmel og på jord (Jeremia 1,5).

Jeg tror at den videre kampen for barnas rettigheter i Norge bare kan kjempes med troverdighet av kvinner, og aller best av kvinner som selv har tatt abort og vet hva det innebærer. ”Med hjelp og råd fra andre og som en følge av din egen smertefulle opplevelse kan du bli en av de mest overbevisende forsvarere av menneskets rett til liv,” skriver pave Johannes Paul II.

Jeg er klar over at det blant Verdidebatts lesere sannsynlig finnes mange som har tatt abort eller som har medvirket til det. Mitt klare budskap i denne saken har ikke til hensikt å fordele skyld, men å redde liv. Jesus kom ikke til jorden for å fordømme. Han har et helt annet budskap til den som angrer: Du er tilgitt. Du skal få reise hodet og gå videre i livet.

... men lille Mathilde ville leve

I BA i dag kan du lese om foreldrene som nektet å følge legenes abortråd.

- Jeg er så glad for at jeg valgte å ta sjansen og ikke tok den pillen. Ellers hadde jeg aldri fått oppleve å holde henne, sier Siv Merete Liknes til BA.

Tidlig vannavgang. Siv Merete var 19 uker på vei da vannet gikk. Legene ved Haugesund sykehus var "veldig tydelige" på hvor dårlige oddsene var for at babyen skulle overleve. De listet også opp en rekke ting som kunne feile jenta dersom hun ble født. På grunn av at sjansene for at det skulle gå bra var små, ble Siv Merete anbefalt av legene å ta abort.

Sterk jente. Lille Mathilde ble født i svangerskapsuke 32, nesten åtte uker før tiden, men er en sterk ung dame.

- Tenk om vi hadde gitt opp. Nå er vi bare så glad for at hun er her, sier foreldrene til BA.

Problematisk. Jeg har ikke tenkt å oppfordre til en generell abortdebatt. De som er interessert i det kan heller diskutere her på verdidebatt.no. Det jeg er ute etter, er å problematisere helsepersonellets rolle i denne saken. Legene har selvsagt plikt til å informere foreldrene om mulige skader og om barnets muligheter for å overleve. Men er det rett av dem å ensidig fokusere på dette? Og ikke minst: Er det rett av legene å oppfordre til abort? Har de rett og slett lov til å blande seg inn i foreldrenes valg på denne måten? Hvilke førstesideoppslag hadde vi fått hvis leger i en annen situasjon hadde gjort det motsatte: Blandet seg inn i valget og sagt til foreldene at de ikke burde velge abort?

Jeg er med i en fantastisk oppfinnelse som heter Poesiringen, drevet av legen Arild Vedvik. I dette nettverket deler over 700 personer dikt med hverandre, og hver dag får jeg ett utvalgt dikt i innboksen.

Her om dagen lå jeg på sofaen og bad, og plutselig visste jeg at jeg skulle sende diktet ”Lidingstimen” til Arild. Jeg visste ikke mer enn det, men jeg sendte nå diktet av gårde, og dette er det som skjedde, fortalt av Arild Vedvik: (Teksten under var gårsdagens mail i Poesiringen)

”Det finnes dager da livet bare er et stort svart sår.
 
Jeg sjekket mailen, der lå et nytt dikt, sterkt.
Så tok jeg inn neste pasient, en kvinne med mye smerter.
Hun åpnet med å si: "Du må visst lese et dikt til meg i dag."
Et overraskende spørsmål, jeg har ikke lest dikt for pasienter før.
En gang i blant har jeg gitt et dikt til pasienter på vei ut døren, men ikke lest opp.
Jeg åpnet mailen igjen og leste dette, innsendt av Ragnhild Helena Aadland Høen:
 
LIDINGSTIMEN
 
I lidingstimen
flyt vi sakte opp frå botnane
og opnar våre andlet
som bleike liljer mot natta.
 
I lidingstimen
stig vi mot vår ytterste grense,
fylte av stor einsemd
og eit lys vi ikkje veit om.
 
I lidingstimen
går Gud langs sine mørke strender
og leitar oss opp,
ein etter ein,
i vår lysande smertestund.
 
                    - Alf A. Sæther
 
Tårene rant nedover kinnet på pasienten. "Det er alltid sånn, jeg gråter når noe er vakkert", sa hun.
 
Så startet konsultasjonen.
Arild”

Faksimile: Bildeserie på vl.no

Pavens bønn ved Vestmuren

God of all the ages,

on my visit to Jerusalem, the "City of Peace",

spiritual home to Jews, Christians and Muslims alike,

I bring before you the joys, the hopes and the aspirations,

the trials, the suffering and the pain

of all your people throughout the world.

God of Abraham, Isaac and Jacob,

hear the cry of the afflicted, the fearful, the bereft;

send your peace upon this Holy Land, upon the Middle East,

upon the entire human family;

stir the hearts of all who call upon your name,

to walk humbly in the path of justice and compassion.

"The Lord is good to those who wait for him,

to the soul that seeks him" (Lam 3:25)!