Jeg kom nettopp over et usedvanlig velskrevet, ærlig, fintfølende og samtidig sterkt dikt om abortens dilemma - sett fra vinkelen til en som har tatt abort.

LES OGSÅ: Fire myter om abort

Monica Isakstuens dikt beskriver "noe av fortvilelsen rundt det umulige som er så mulig" (sitat forfatteren), og er en av de beste tekstene om abort jeg noen gang har lest. Jeg ble dypt rørt av hennes ærlige ord om et veldig alvorlig tema.

Diktet heter "noe jeg vil skrive om som jeg ikke vil skrive om", og er hentet fra diktsamlingen "Alltid nyheter" (Flamme forlag, 2011).
TAKK til Monica Isakstuen som tør å skrive ærlig om det som nesten ingen tør å snakke om - og takk for at hun lar meg få lov til å dele diktet med dere her på Verdidebatt.

Monica Isakstuen skriver til meg: "Abort er et voldsomt dilemma og det er viktig for meg at diktet ikke blir brukt til inntekt for hverken den ene eller andre meningen. "noe jeg vil skrive om som jeg ikke vil skrive om" beskriver bare noe av fortvilelsen rundt det umulige som er så mulig. Det beste er om det får stå i sin helhet, da brokker av det gjerne kan hentes ut som meninger for eller mot."

Her er dermed diktet - i sin helhet, og uten ytterligere kommentarer. Ta godt imot modige Monica Isakstuen:

noe jeg vil skrive om som jeg ikke vil skrive om

soldater blir spurt
om de kan tenke seg å drepe
hvis det skulle bli nødvendig
hjemvendte soldater blir spurt om de har gjort det
har du drept noen?
resten av oss
får være i fred
vi blir ikke spurt
hvilken grunn skulle vi ha for å drepe noen
(ifølge statistikkene skal åtte prosent av alle kvinner gjøre det)
att döda ett barn
Stig Dagerman har skrevet om det
men hva visste vel han?
skulle bare skrive på oppdrag (han trengte pengene)
noe om korte sekunder som forandrer hele liv
noe farlig noe fort noe ugjenkallelig noe virkelig grusomt
en mann
en bil
et barn
hvitt sukker
knust kopp
knust kropp
en helt vanlig sommerdag
en helt vanlig mann
en vanlig lykkelig mann som ikke er ond
en vanlig lykkelig mann som ikke er ond som kommer kjørende
litt fort
gjennom byen en sommerdag
ei lyshåra jente over veien
helt plutselig
og hvordan mannen skal bruke resten av livet
på å trøste sitt eget speilbilde: det var ikke din skyld
hele livet på ikke å tro sine egne ord

ty så obarmhärtigt
skriver Stig Dagerman
är livet mot den som dödat ett barn
att allting efteråt är för sent

når jeg skal skrive om det (jeg trenger også pengene)
får jeg ikke samme flyten som Stig
prøver med dette:
det er ikke et barn
det er celler som deler seg
å kvitte meg med celler er noe jeg gjør hver dag
jeg biter negler
grer av meg hår
klør vekk en skorpe
men på sykehuset spør de likevel: er du sikker?
ser på skjermen mens de snakker
og lurer på hva de ser
et ansikt hender føtter en kropp
som skal bli større hvis jeg vil
er du sikker
ja

siden er det noen uker
å vente
og jeg må ikke tenke på hva som blir til
hva som vokser hvis jeg lar det vokse
for jeg er sikker
sier: jeg har et pragmatisk forhold til dette
det finnes en tid for alt og dette er ikke tiden
jeg er ikke typen som kommer til å gå rundt og tenke på hvordan den ville sett ut og så videre
det er bare null komma fem millimeter det er bare celler som deler seg det er bare en prikk
ser du?
nei

umulig tanke 1: jeg og alle jeg kjenner har vært en prikk

kunne også skrive
at jeg er en helt vanlig kvinne som ikke er ond
at jeg i utgangspunktet ikke ville drepe noen
at det som burde ligge til rette ikke lå til rette
at det som kunne ha passet ikke passet
men dette er hva som er så fint: vi bor i Norge vi bestemmer selv
hva vi skal bli når vi skal bli det hva vi skal ta på oss når vi skal gjøre det hvem vi skal være sammen med hvor lenge vi skal være det hva vi skal spise når vi skal spise det agurk tomat sjokolade
vi bestemmer selv vi har alltid et valg
bo i område med innvandrere bo i område uten innvandrere
la de gamle bo hjemme sende de gamle på hjem
gjør hva du vil
sett barn til verden la være å sette barn til verden
og hvis du er i tvil kan du få råd på
barnimagen.com
mammanett.no
babynett.no
barnemix.no
fra folk uten ordentlige navn
som gjør så godt de kan
følger kjerringråd og kjøper vitaminpiller og ligger sammen hele døgnet
det er til å bli gal av
de har virkelig fortjent det nå har de ikke
for hva med alle som blir gravide uten å løfte en finger
og hva med de som ikke engang vil men blir det likevel
og hva med alle de som ikke lar barna sine bli født engang
skriver ”maria”
hun har mye på hjertet for hvem har rett til å definere et liv hvem har rett til å ta et liv vet du ikke at hendene
føttene
fingrene
finnes i uke ti
se godt etter
ansiktet er der når du skyller ned og tar på deg buksa og reiser deg igjen og kaller deg uskyldig
å drepe et barn
det er dét du har gjort
det er dét du gjør
det er dét du fortsetter å gjøre
hvis ingen stopper deg
sier ”maria”
og får svar fra ”nokernok”
hun er sint hun skriver at sånt går det ikke an å si her inne og det finnes egne forum for sånne som deg

umulig tanke 2: et ansikt som likner mitt?

en prikk
en betydningsløs prikk
en prikk det går an å glemme
eller
att döda ett barn
ta livet av det ta livet fra det
hva gjør det meg til hvem er jeg
egentlig
jeg som møter på sykehuset og får et nummer i hånda en stol å sitte på
jeg som venter på at døra skal åpnes på at noen skal si navnet mitt med mild stemme og ingen flere spørsmål vær så snill jeg som reiser meg fra stolen og blir lukket inn på et rom og får et glass med lunkent vann en pille som jeg gaper over og svelger mens kvinnen i hvitt stirrer meg inn i øynene
må se at pillen svelges må
være på den sikre siden
jeg får en brosjyre
den forklarer
at det var en stoppepille en hindrepille en slutte-å-vokse-pille
en bli-kvitt-det-du-ikke-vil-ha-pille
en drepepille
jeg går rundt med hendene på magen
i to døgn
drømmer om politiet
at jeg melder meg som vitne
sier: det skjer noe her og det høres mistenkelig ut
jeg ville sjekka hvis jeg var dere
det kan virke som om ungen min dør og
det kan virke som om jeg ikke bryr meg

umulig tanke 3: men jeg bryr meg

og jeg er nødt til å skrive dette
er nødt til å gni det inn
for å lære noe av det?
for ikke å gjøre det igjen?
att döda ett barn
eller som vi foretrekker å si:
den enkle selvvalgte kvitter-meg-med-det-jeg-ikke-vil-ha-handlingen
som vi kaller
ja hva kaller vi den
en handling som hindrer ordene
jeg vil bortforklare dette men jeg kan ikke bortforklare dette
jeg gjorde det
en prikk
kan jeg se den?

for noe tull
selvfølgelig kan du ikke se den
har du vært på nettet
du må ikke lese sånt
det er ikke sant
tror du virkelig at dét er tilfellet
tror du vi ville latt det skje?
vi lever i Norge
vi vet
hva vi gjør

att döda ett barn

en vanlig lykkelig ikke ond mann
en vanlig lykkelig ikke ond kvinne

                                         - Monica Isakstuen

I gamle dager, den gang den norske abortloven ble til, betraktet man fosteret som en del av kvinnens kropp. I dag vet vi bedre. Bli med på en reise gjennom abortmytenes verden.

Av Ragnhild Helena Aadland Høen, kateket i katolske St. Paul menighet i Bergen og Kathrine Tallaksen Skjerdal, sokneprest i Høvåg. Skribentene er tilknyttet tankesmien Skaperkraft.

1. ”Det er jo bare en celleklump.” På 70-tallet, da abortloven ble til, betraktet man fosteret som en del av kvinnens kropp. ”Celleklumpen” kunne fjernes hvis kvinnen ønsket det, i respekt for hennes fysiske integritet. I dag vet vi at det ufødte barnet er et eget individ med en helt egen genetisk identitet, eget blodomløp og immunforsvar. I det øyeblikket befruktningen har skjedd, er hele plantegningen til et nytt, unikt menneske på plass. 3-4 uker senere («Hm, hvorfor har jeg ikke fått mensen?») begynner hjernen å utvikle seg, og hjertet begynner å slå. I svangerskapsuke 6 (fosterets uke 4) er ansiktsformen klar. Fra uke 7 beveger fosteret seg. I uke 10 er alle organer anlagt – til og med fingerneglene er dannet – det er bare vekst og utvikling som gjenstår.

I dag vet man at barnet har følelser mye tidligere enn man trodde i 1978. Allerede i 10. uke kan fosteret føle smerte. Med tanke på den stadig økende kunnskapen om det ufødte barnet, vil det bli stadig vanskeligere å forsvare en grense for når det skulle være moralsk forsvarlig å avslutte et barns liv. Eks-abortlege Marianne Mjaaland sier det er “grunn til å tenkje gjennom om det verkeleg er skilnad mellom abortinngrep og at uønskte jentebarn etter fødselen i India brutalt får skallen knust mot ein murvegg.” Fosteret er ikke en angriper som kvinnen må beskytte seg imot. Som gravid bærer hun på en liten menneskebror eller -søster som trenger henne fram til fødselen.

Det lingvistiske fenomenet "svangerskapsavbrudd" er uten tvil et symptom på en samvittighet som ikke er i fred med seg selv. Når vi erkjenner at abort dreier seg om å avslutte menneskeliv blir det moralske alvoret plutselig synlig.

2. ”Alternativet til abort er at barnet får en vanskelig oppvekst.” Det finnes talløse eksempler på at det som begynte som en uønsket graviditet, har endt opp som et ønsket og høyt elsket barn. Vi kjenner til en rekke historier bare fra vår egen slekt og omgangskrets. Utgangspunktet har for mange vært vanskelig – fattige studentforeldre, litt for unge eller litt for gamle mødre, helseproblemer, menn som svek sine kjærester, skandaler, ja, endog voldtekt – og ut av alt dette har det kommet noen skjønne, flotte ”resultater” som har vært elsket og heiet frem og blitt til glede for mange. Det kristne budskapet til uønskede barn er ikke abortlovens «du skulle vært død». Fordi sannheten er det stikk motsatte: At uansett hvordan du ble til, er du ønsket og elsket av Gud fra evighet av.

Den typiske abortsøkende i Norge i dag er verken 14 år eller incestoffer. Hun er ingen syk og fattig stakkar heller, men derimot en frisk kvinne i 20-årene som etter all sannsynlighet hadde vært fullt i stand til å ta godt vare på et barn og gi det masse kjærlighet. Sannsynligheten for at hun er samboer eller gift er overraskende stor. Hvis hun likevel velger å bære frem barnet sitt, kan det gå ut over studieprogresjon og karriere, og det kan unektelig bli strevsomt for foreldrene, men at barnet generelt får en spesielt vanskelig oppvekst, det tror vi rett og slett ikke.

Passer det egentlig noen gang å få barn? Flere har erfart at det ikke var så dumt å hoppe i det mens de fortsatt var unge og fulle av energi.

3. ”Bare tilgangen til prevensjon blir god nok, vil aborttallene gå ned.” Det er et stort tankekors at aborttallene i Norge holder seg stabile, samtidig som tilgangen til prevensjon aldri har vært bedre. Forklaringen ligger selvsagt i at vi er opplært til å tro at prevensjonssex er sikker sex. Dermed har mange sex med partnere de absolutt ikke ønsker å få barn med. Og i og med at det ikke finnes noe som heter 100 % sikker prevensjon, fører dette med matematisk lovmessighet til tusener av uønskede graviditeter. Ifølge britiske tall hadde 80 % av dem som tok abort faktisk brukt prevensjon.

Vi får ikke ned aborttallene før vi tør å si at sex hører sammen med kjærlighet, trofasthet og forpliktelse. Ekteskapet er et evangelium for vår tid. Vi må våge å si at det å holde seg til den ene kan gi et rikere sexliv enn heseblesende eksperimentering, at det er helt normalt å si nei, og at abort er en dødsalvorlig sak. Ungdom på terskelen til de voksnes verden trenger å lære mer enn å tre kondomer på bananer – de trenger solide verdier for livet. Fortsatt er det slik at sørlendinger og vestlendinger har markant lavere abortrate enn østlendinger og nordlendinger. Vi tror det skyldes at slike verdier fortsatt står sterkest her.

4. ”Det finnes ingen sammenheng mellom abortlovgivningen og antall aborter” blir det også hevdet, «for de som vil ta abort lykkes med det uansett».  Ifølge Liv Kjersti Skjeggestad i organisasjonen Menneskeverd ser vi helt andre tendenser i Norden: I Sverige, hvor abortlovgivningen er meget liberal, er abortraten 17,8 per 1000 kvinner (i Norge: 14,1). Den øker stadig. Antallet tenåringsaborter er det høyeste i hele Europa. I Finland, hvor abortlovgivningen er meget restriktiv, er abortraten bare 8,9. ”Og her er det ikke snakk om illegale aborter og høy mødredødelighet,” påpeker Skjeggestad.

Det er vår påstand at nordmenn flest, lovlydige som vi er, har en tendens til å tilpasse sine standpunkter i etiske saker etter hva som til enhver tid er norsk lov. Vi tror derfor at en innstramning i abortloven vil ha en sterk signaleffekt og at det over tid vil endre både holdninger og handlingsmønster.

Følsomt tema: Abort er et følsomt tema. Våre tanker går til alle dem som har det vondt etter en abort – for mange ble det vanskeligere enn de trodde på forhånd. Takk til alle som har valgt å bære frem et barn selv om omstendighetene var vanskelige – og takk til alle dem som støtter opp om dem!

Kirkens klare budskap i abortsaken har ikke til hensikt å fordele skyld, men å redde liv. Jesus kom ikke til jorden for å fordømme. Han har et helt annet budskap til den som angrer: Du skal få reise hodet og gå videre i livet. Du er tilgitt

Først publisert i Fedrelandsvennen 27.02.2012 og på www.skaperkraft.no 29.02.2012. Kronikken lå på forsiden av www.vg.no 1. og 2. mars, noe som resulterte i så stor trafikk at Skaperkrafts server brøt sammen. Debatten fortsetter her på Verdidebatt.

I dag ble det kjent at Regjeringen har bestemt at den svært omstridte kraftlinjen mellom Sima og Samnanger i Hardanger skal bygges. Beslutningen er endelig. Og det enda tre uavhengige rapporter har konkludert med det samme: Kraftlinjeplanene i Hardanger er ikke samfunnsøkonomisk lønnsom. Men det er selvsagt noen kraftlinjen er lønnsom for: Oljenæringen. Follow the money. Følg stanken.

Det er oljeindustriens kraftbehov som presser fram den nye kraftlinjen. Regjeringen ofrer Hardanger-landskapet simpelthen på grunn av oljeindustriens ønsker om kortsiktig profitt.

- Industrien kunne ha vært med og betalt for nedgravde kraftlinjer, men regjeringen vil ikke engang diskutere det, sier styreleder Klaus Rasmussen i Bevar Hardanger til bt.no.

Er det noen her i landet som har råd til å betale for seg, så er det oljeindustrien. Hvorfor slipper de unna regningen? Som bergenser føler jeg meg skitten og utnyttet når Statnett og oljenæringens knelende tjener oljeministeren hevder at "kraftlinjen må til for å dekke Bergens behov for energi". De fordreier sannheten. Sagt med andre ord: De lyver. Og hvem slipper unna? Den sleipe og skitne oljenæringen. Aner vi en viss logikk her? Kanskje det ikke er helt heldig at oljeministeren og energiministeren er én og samme person? Ett er sikkert: Vi hadde aldri fått dette kraflinjeresultatet dersom Norge hadde hatt en energi- og naturvernminister.

Monsterlinjer i luftspenn er gårsdagens teknologi. Linjen skal gå 90 kilometer gjennom stort sett uberørt Hardanger-natur. Traseen som er utredet, går nord for Hardangerfjorden. På vei fra Sima innerst i Hardanger krysser linjen Osafjorden og inntil tre andre fjordarmer, avhengig av hvilket alternativ som velges.

Hvordan kan Regjeringen bevisst ødelegge Hardangers verneverdige natur, verdens beste reisemål, Skaperverkets perle? Hvordan våger de? Og alt sammen bare for at oljenæringen skal spare penger. Politikerne har totalt sviktet oss. De har overlatt oss til utøylet pengebegjær og svarte, griske kapitalkrefter uten sjel og samvittighet. Jeg gremmes.

Regjeringspolitikerne kan umulig ha tenkt grundig nok over at de skal stå til ansvar for dette, ikke bare på dommens dag - neste stortingsvalg - men også på Dommens dag, foran Gud Fader, den allmektige, Himmelens og Hardangers skaper.

Hva ville du sagt dersom det var du som hadde skapt Hardanger?

Espen Ottosen utgir i dag boken "Mine homofile venner" der syv personer med homofil legning står frem og mener at homofilt samliv er i strid med Guds vilje. Ikke bare det, de syv sjokkerer hele det sekulære Norge ved å fortelle at de har valgt å leve deretter også.

Jeg har ikke lest boken ennå, men forholder meg til Vårt Lands omtale av intervjuet med Bjørn Helge Sandvei (her på vl.no + her i dagens papirutgave), samt DagenMagazinets utdrag av det samme intervjuet her.

Møtet med virkeligheten. Sandvei har vært gresklærer ved Menighetsfaktultetet i en mannsalder. Han undrer seg over at mennesker i dag forandrer syn på homofilt samliv etter å ha møtt homofile:
— Er ikke ståstedet grundigere fundert? Hva har de bygd sitt syn på hvis deres forståelse av Bibelens tekster ikke tåler møtet med virkeligheten, spør han.

Den undringen deler vi, Sandvei og jeg.

Paulus visste. Gresklæreren er ekspert på livet i den greske antikken, og har i en årrekke vært en aktiv deltaker i den kirkelige homofilidebatten. Han har alltid fremholdt at Paulus visste hva han snakket om da han skrev om homofili.

— Studiet av gresk språk og kultur har gjort meg ekstra bevisst på i hvor stor grad den jødisk-kristne samlivsetikken må ha representert en provoserende motkultur til det som var vanlig i den gresk-romerske kulturkretsen, fremholder Sandvei i intervjuet med Ottosen.

Krenker ikke menneskeverdet. Argumentet om at manglende aksept for homofilt samliv krenker homofiles menneskeverd godtar han ikke.
— Jeg har aldri følt at min seksuelle orientering skulle gjøre meg til et annenklasses menneske. Mitt menneskeverd er forankret i at jeg er skapt i Guds bilde. Og enten man er skapt slik eller sånn i fysisk og psykisk henseende eller med hensyn til seksuell orientering, er man gitt et ansvar for å leve etisk forpliktet på de grunnleggende bibelske normer, sier Sandvei.

Det er dette Kirken alltid har lært. I dagens medievirkelighet er det imidlertid kun homofile kristne som kan stå fram og hevde dette med troverdighet - og uten å bli møtt med fordømmelse. Derfor er Sandveis bidrag så viktig.

Mediedebatten. Bjørn Helge Sandvei synes han har fått sagt det han har å si i boken, og ønsker ikke å gi flere kommentarer. Han liker ikke personfokusert medieoppmerksomhet, og ser heller ikke behovet for det, i og med at "Mine synspunkter samsvarer jo med det som gjennom to tusen år og inntil ganske nylig har vært en felles forståelse i den universelle kirke av samlivsetikken." Jeg skjønner ham. Samtidig håper jeg at Sandveis bidrag kan være med på å gi andre kristne, sølibatære homofile mot til å delta i mediedebatten. Ikke fordi det er et godt sted å være, men fordi det er et viktig sted å være.

Takk, Sandvei. Vi kommer nok ikke til å se Sandvei delta her på verdidebatt.no. Men kanskje han leser her? I så tilfelle vil jeg si: Takk, Sandvei. Takk for at du gikk ut offentlig nå. Jeg var selv en av de mange studentene som takket Gud for at jeg fikk ha nettopp deg som lærer på MF (våren 2000). Den gang som nå formidlet du en varm kristentro, en tro som ser enkeltmenneskene og som derfor ikke kan gi dem noe dårligere enn det beste - sann tro - selv når det gjør oss til en provoserende motkultur. Du var og er tro mot sannheten, og du er det i kjærlighet og i ydmykhet. TAKK!

Vindpust av ny lære. "Så skal vi ikke lenger være umyndige småbarn, ikke la oss kaste hit og dit og drive omkring ved hvert eneste vindpust av ny lære, så vi blir et bytte for menneskers falske spill og listige, forførende knep. Men vi skal være tro mot sannheten i kjærlighet og i ett og alt vokse opp til ham som er hodet, Kristus." (Paulus, i brevet til Efeserne 4,14-15)

- Ta abort, sa legene. Men foreldrene trosset legene, og for tre uker siden ble lille Mathilde født, frisk og fin. Gjorde legene riktig da de anbefalte abort? Dette spørsmålet tok jeg opp her for to uker siden. Dialogen i etterkant ble nyansert og varsom, og jeg våger meg derfor på å fortsette der vi slapp, nemlig ved spørsmålet "Når starter egentlig menneskelivet?"

13.05.09 kl. 23:44 skrev Frode Meland: "Jeg er ikke overbevist om at legene har handlet kritikkverdig. (...) jeg ser at dine i ettertid utfyllende opplysninger kan tyde på at du har et poeng. Jeg sier; kan. Jeg skulle gjerne likt å være lege og sittet med fagkunnskapen for å vurdere dette, samtidig som jeg satt med full informasjon om det aktuelle svangerskapet. Det kan godt være du har rett i at legestanden bør gå en runde med seg selv, men jeg kjøper ikke at det er selvsagt."

Beklager at det har tatt så lang tid før jeg kom tilbake til deg, Frode. Du stilte meg et viktig spørsmål som jeg synes du har krav på å få et grundig og nyansert svar på, og den slags er ikke gjort på 1-2-3.

Du har rett i at vi ikke kan være helt sikre på at det er grunnlag for kritikk i Mathilde-saken. Medisinske fakta blir ofte ufullstendig og omtrentlig framstilt i avisoppslag (og tabloidavisen BA er ikke best i klassen, for å si det sånn). På generelt grunnlag mener jeg likevel det er grunn for å hevde at ut fra dagens abortlov er det minst like problematisk å anbefale abort som å fraråde abort. Ut fra mitt eget syn på abort mener jeg det er mer problematisk å anbefale abort enn å fraråde det.

Du skriver: "Jeg har aldri lagt skjul på at abort er vanskelig og fullt av etiske problemstillinger. Jeg er for selvbestemt abort fordi jeg mener kvinnen selv er den som er best egnet til å vurdere hvert enkelt tilfelle. Jeg synes det er vanskelig å definere rettigheter ovenfor et foster som er noen uker gammelt. Har du noen definisjoner?"

Generelt er jeg for at alle beslutninger skal tas på et lavest mulig nivå, nærmest mulig den det gjelder. (Dette er et generelt prinsipp fra den katolske sosiallæren som kalles subsidiaritetsprinsippet.)

Når det kommer til abort blir spørsmålet imidlertid: Hvor mange rettssubjekter har vi her med å gjøre? Vi må altså finne svaret på spørsmålet: "Når starter menneskelivet?"

Medisinsk sett finnes det kun ett svar: Menneskelivet starter ved befruktningen. Dagens uenighet går på når dette livet får en verdi. Norsk lovgivning er ikke enig med seg selv om når menneskelivet får en verdi.

I følge dagens bioteknologilov får man menneskeverd 14 dager etter befruktningen. Før denne tid kan man forskes fritt på som "befruktet egg", dagen etter kalles man for et embryo og har krav på beskyttelse mot medisinsk forskning. Før 1.1.2008 var forskning på befruktede egg strengt forbudt. Den gang anså man at menneskelivet hadde krav på beskyttelse fra befruktningsøyeblikket. Du kan lese endringene som kom i Bioteknologiloven 1.1.2008 her på Regjeringens sider, selve lovforslaget finner du på side 73.

Bioteknologiloven er likevel ikke helt enig med seg selv i spørsmålet om hvor ok det er at man forsker på befruktede egg. Loven presiserer at det kun er lov å forske på "befruktede egg som har blitt overtallige etter befruktning utenfor kroppen med sikte på fertilitetsbehandling eller preimplantasjonsdiagnostikk. Det er ikke tillatt å befrukte egg for forskningsformål alene." Hvis man anser det for å være uproblematisk å forske på befruktede egg yngre enn 14 dager skulle det vel også være ok å produsere befruktede egg spesielt til dette formålet?

Etter min mening innebærer forskning på befruktede egg en uakseptabel instrumentalisering av spirende menneskeliv - en instrumentalisering som vanskelig kan forenes med ideen om menneskeverd (jf. bioteknologilovens formålsparagraf). En gang var jeg selv et lite foster. Allerede da jeg var 18 dager gammel og bare 3-4 mm lang begynte hjertet mitt å slå, og siden har det aldri holdt opp. I uke 7 var alle organene mine anlagt. I uke 8 kan man i dag se på ultralyd om barnet er en jente eller en gutt.

I følge dagens abortlov blir fosteret et menneske med krav på rettsbeskyttelse i svangerskapsuke 12 - dersom det er friskt. Dersom fosteret for eksempel har Down's syndrom regnes det ikke som et menneske med krav på beskyttelse før i uke 24. Dagens 12-ukersgrense er valgt ut fra operasjonstekniske hensyn, ikke fordi noe er kvalitativt nytt med fosteret fra uke 12. (Før uke 12 kan fosteret vakuumsuges ut, etterpå må det fødes.)

Den absolutte senabortgrensen er definert som "når barnet er levedyktig utenfor livmor", men den grensen er flytende fordi den kun avhenger av hvor langt prematurmedisinen har kommet. For noen år siden var det lov å ta senabort fram til uke 28. Den eneste grunnen til at grensen nå er senket til uke 24 er at vi er blitt flinkere til å redde for tidlig fødte barn. Fostrene vi tok abort på den gang er blitt til barn vi ikke har lov til å ta livet av i dag.

I følge tall fra Folkehelseinstituttet blir nesten halvparten av senabortene innvilget av kun sosiale årsaker (økonomi, brudd med barnefaren etc.) - fostrene er friske. Antallet senaborter, dvs. aborter i uke 13-24, er økende. Samtidig greier legene stadig oftere å redde premature barn født i uke 23-24.

Per i dag tøyes abortloven til yttergrensen i Norge. Dermed tar vi abort på uønskede, friske barn som er like gamle som de for tidlig fødte barna som vi redder. Det må vel være legitimt å kalle begge gruppene for barn når de er like gamle? Det eneste forskjellen mellom disse to gruppene av 23-24 uker gamle barn, er at den ene gruppen er ønsket og den andre ikke.

Flere og flere ser det absurde i dagens abortpraksis. Mange jordmødre utfører senaborter i strid med sin samvittighet, og lider under det. I Stavanger har over tjue prosent av de 95 jordmødrene reservert seg mot abortinngrep. Som de sier: "Vi jordmødre er utdannet for å ta imot liv, ikke for å ta liv."

Legen Marianne Mjaaland har både utført mange aborter og selv tatt abort. I Dagbladet skriver kirurgen at hun er ”tildelt rollen som bøddel for å ta et liv som ikke har gjort annen forbrytelse enn å bli til, på et tidspunkt som ikke passet.” Hun mener det er “grunn til å tenke gjennom om det virkeleg er et skille mellom abortinngrep og at uønskede jentebarn etter fødselen i India brutalt får skallen knust mot en murvegg.”

I Storbritannia er det fri abort opp til 24 uker. Der er det nå så mange leger som har reservert seg mot abort at det begynner å bli et alvorlig problem for helsevesenet, skriver avisen The Independent.

Etter min mening starter livet ved befruktningen, og det får verdi og menneskeverd fra samme tidspunkt. "Fra befruktningen til en naturlig død er det det samme individ som vokser, utvikler seg og til slutt dør", sa den berømte professoren Jerome le Jeune (mannen som kartla kromosomavviket bak Down's syndrom).

Det er et uomtvistelig faktum at alle som er for abort, har blitt født. Etter at abortloven ble innført i Norge for 30 år siden har mer enn 420 000 av oss aldri fått en mulighet til å stemme på hvilken abortlov vi skal ha. Om lag hvert femte svangerskap har endt i en provosert abort.

I gamle dager, da abortloven ble til, betraktet man fosteret som en del av kvinnens kropp. ”Celleklumpen” kunne fjernes hvis kvinnen ønsket det, i respekt for hennes fysiske integritet. I dag vet vi at det ufødte barnet er et eget individ med en helt egen genetisk identitet, eget blodomløp og immunforsvar. I det øyeblikket befruktningen har skjedd, er hele plantegningen til et nytt, unikt menneske på plass. Alt er bestemt, alt fra hvor brune øynene dine skal være til hvilken form du skal ha på lilletåneglen. Moderne fosterdiagnostikk samt stadig mer avansert teknikk for behandling av fostre har også ført til at helsevesenet anerkjenner ufødte barn som pasienter med egne behov og rettigheter.

I dag vet man at barnet har følelser mye tidligere enn man trodde i 1978. Sensoriske nervetråder finnes rundt munnen allerede i syvende svangerskapsuke, og nye resultater viser at barnet kan føle smerte allerede i tiende uke. 3D-ultralydbilder er blitt tilgjengelig for alle, og viser 12 uker gamle fostre som forsøker å suge på tommelen. 14 uker gamle gjesper de. Med all denne kunnskapen om det ufødte barnet er det blitt vanskelig å forsvare en grense for når det skulle være moralsk forsvarlig å avslutte et barns liv.

Det er viktig å snakke om abort med varsomhet. Kvinnene er ofre de også - ofre for et forførerisk lovsystem som lurer jenter og kvinner til å gjøre noe de ikke vet konsekvensene av. Vi vet stadig mer om hvor mange skadelige ettervirkninger kvinnene sitter igjen med etter abort, spesielt de som føler seg presset til abort. Jeg mener at det er et svik mot ekte feministiske verdier når feminister forsvarer den brutale volden mot menneskeheten som abort innebærer. Hvordan kan det være riktig at enhver gravid kvinne automatisk skal måtte velge mellom livet og døden? Er ikke abortloven heller et forførerisk samfunnsovergrep mot kvinnen? En systemfeil som gjør det mulig for feige menn å løpe fra uplanlagte barn, slik de alltid har forsøkt å gjøre?

De færreste kvinner tar abort med letthet. For de fleste er det et vanskelig valg. Dessverre vet vi at mange føler seg presset til å ta abort av barnefar og familie. Disse får ofte større problemer i etterkant. Når man blir uplanlagt gravid kan abort virke som den enkleste løsningen. Alt man ønsker seg er at livet skal bli som før. I etterkant opplever mange at livet likevel ikke blir som før. De følges av en taus sorg resten av livet. Forskningen viser at selv om barnet er lite når det aborteres, fortsetter det ofte å vokse i kvinnens tanke: ”Nå ville hun ha begynt på skolen." "Nå hadde hun vært russ.”

"Hvis Gud ikke eksisterer er alt tillatt," skrev Fjodor Dostojevskij. Når vi fornekter Gud og lever som om Gud ikke fantes, ender også menneskets verdighet opp med å fornektes. Det lingvistiske fenomenet "svangerskapsavbrudd" er uten tvil et symptom på en samvittighet som ikke er i fred med seg selv. Når vi kaller ting ved deres rette navn og erkjenner at abort dreier seg om å avslutte menneskeliv blir det moralske alvoret plutselig synlig.

Jeg er selvsagt klar over at ikke alle uplanlagte barn er ønsket. Historien viser oss at menneskene alltid har følt behov for å ta livet av sine uønskede barn. Før kristendommen kom til Norge var det vanlig å sette uønskede barn ut i skogen for å dø. Også i den gresk-romerske verden var drap på ufødte og nyfødte barn utbredt, og de første kristne gikk helt fra starten radikalt ut mot dette. I Didaché, det eldste ikke-bibelske, kristne skriftet står det: "Det finnes to veier; den ene er livets vei, den andre er dødens. Og der er stor forskjell mellom de to veiene [...] Du skal ikke drepe et foster ved abort, heller ikke skal du drepe et nyfødt barn."

Men det kristne budskapet til uønskede barn er at uansett om du var planlagt eller ikke, har Gud elsket deg fra evighet av. Du er et resultat av Guds kjærlighet. Du er uendelig verdifull. Vi er glade for å ha deg her! Du må ikke være et voksent, selvstendig, velutviklet og uavhengig menneske for å ha menneskeverd. Din verdi ligger ikke i din utrustning, yteevne eller hvor ønsket du er, du er verdifull i kraft av at du er til, som biologisk menneske, skapt i Guds bilde. "Før jeg skjenket deg livet, hadde jeg allerede utvalgt deg. Før du ble født, kjente jeg deg," sier Far, han som har gitt navn til alt som kalles far i himmel og på jord (Jeremia 1,5).

Jeg tror at den videre kampen for barnas rettigheter i Norge bare kan kjempes med troverdighet av kvinner, og aller best av kvinner som selv har tatt abort og vet hva det innebærer. ”Med hjelp og råd fra andre og som en følge av din egen smertefulle opplevelse kan du bli en av de mest overbevisende forsvarere av menneskets rett til liv,” skriver pave Johannes Paul II.

Jeg er klar over at det blant Verdidebatts lesere sannsynlig finnes mange som har tatt abort eller som har medvirket til det. Mitt klare budskap i denne saken har ikke til hensikt å fordele skyld, men å redde liv. Jesus kom ikke til jorden for å fordømme. Han har et helt annet budskap til den som angrer: Du er tilgitt. Du skal få reise hodet og gå videre i livet.

... men lille Mathilde ville leve

I BA i dag kan du lese om foreldrene som nektet å følge legenes abortråd.

- Jeg er så glad for at jeg valgte å ta sjansen og ikke tok den pillen. Ellers hadde jeg aldri fått oppleve å holde henne, sier Siv Merete Liknes til BA.

Tidlig vannavgang. Siv Merete var 19 uker på vei da vannet gikk. Legene ved Haugesund sykehus var "veldig tydelige" på hvor dårlige oddsene var for at babyen skulle overleve. De listet også opp en rekke ting som kunne feile jenta dersom hun ble født. På grunn av at sjansene for at det skulle gå bra var små, ble Siv Merete anbefalt av legene å ta abort.

Sterk jente. Lille Mathilde ble født i svangerskapsuke 32, nesten åtte uker før tiden, men er en sterk ung dame.

- Tenk om vi hadde gitt opp. Nå er vi bare så glad for at hun er her, sier foreldrene til BA.

Problematisk. Jeg har ikke tenkt å oppfordre til en generell abortdebatt. De som er interessert i det kan heller diskutere her på verdidebatt.no. Det jeg er ute etter, er å problematisere helsepersonellets rolle i denne saken. Legene har selvsagt plikt til å informere foreldrene om mulige skader og om barnets muligheter for å overleve. Men er det rett av dem å ensidig fokusere på dette? Og ikke minst: Er det rett av legene å oppfordre til abort? Har de rett og slett lov til å blande seg inn i foreldrenes valg på denne måten? Hvilke førstesideoppslag hadde vi fått hvis leger i en annen situasjon hadde gjort det motsatte: Blandet seg inn i valget og sagt til foreldene at de ikke burde velge abort?

Jeg er med i en fantastisk oppfinnelse som heter Poesiringen, drevet av legen Arild Vedvik. I dette nettverket deler over 700 personer dikt med hverandre, og hver dag får jeg ett utvalgt dikt i innboksen.

Her om dagen lå jeg på sofaen og bad, og plutselig visste jeg at jeg skulle sende diktet ”Lidingstimen” til Arild. Jeg visste ikke mer enn det, men jeg sendte nå diktet av gårde, og dette er det som skjedde, fortalt av Arild Vedvik: (Teksten under var gårsdagens mail i Poesiringen)

”Det finnes dager da livet bare er et stort svart sår.
 
Jeg sjekket mailen, der lå et nytt dikt, sterkt.
Så tok jeg inn neste pasient, en kvinne med mye smerter.
Hun åpnet med å si: "Du må visst lese et dikt til meg i dag."
Et overraskende spørsmål, jeg har ikke lest dikt for pasienter før.
En gang i blant har jeg gitt et dikt til pasienter på vei ut døren, men ikke lest opp.
Jeg åpnet mailen igjen og leste dette, innsendt av Ragnhild Helena Aadland Høen:
 
LIDINGSTIMEN
 
I lidingstimen
flyt vi sakte opp frå botnane
og opnar våre andlet
som bleike liljer mot natta.
 
I lidingstimen
stig vi mot vår ytterste grense,
fylte av stor einsemd
og eit lys vi ikkje veit om.
 
I lidingstimen
går Gud langs sine mørke strender
og leitar oss opp,
ein etter ein,
i vår lysande smertestund.
 
                    - Alf A. Sæther
 
Tårene rant nedover kinnet på pasienten. "Det er alltid sånn, jeg gråter når noe er vakkert", sa hun.
 
Så startet konsultasjonen.
Arild”

For en fantastisk måte å møte en pasient på! Som Knut Jorem sier: "Vi har i vår norske skjønnlitteratur et helt medisinskap av helbredende og forebyggende medisiner, og de er reseptfrie og billige". 

Forstå meg rett: Jeg er ikke motstander av skolemedisinen. Brukt riktig er medisiner til stor velsignelse. Men likevel går det gjerne an å utbryte et forsiktig ”Ja til mer poesi og mindre farmasi i helsevesenet”?