Ragnar Andersen

Alder: 72
  RSS

Om Ragnar

Pastor, ph. d. i teologi
Bor i Tune
Ragnar Andersen har vært bibelskolelærer, sokneprest, reiseprest i Hordalandsaksjonen mot fosterdrapsloven og statsstipendiat. I 2011 tok han doktorgraden på en avhandling om reformatoren Philipp Melanchthon.
www.home.labarnaleve.org/randersen

Følgere

Ikke en smule tvisyn, politikere?

Publisert 20 dager siden

Styret i Østfold lokallag av foreningen For Bibel og Bekjennelse (FBB) har vedtatt å offentliggjøre denne uttalelsen:

Åtte stortingsrepresentanter fra Arbeiderpartiet, med profiler som Jonas Gahr Støre, Trond Giske og Hadia Tajik, har lagt fram et tipunktsforslag om styrking av såkalt LHBTI-politikk. Hva er grunnlaget, og hva er målet?

Antakelig mener forslagsstillerne at de handler i det godes tjeneste. De røper ikke engang et tvisyn. Kampen for lesbiskes, homofiles, bifiles, transpersoners og interkjønnpersoners likestilling må kjempes kontinuerlig og med full styrke, sier de. Vi ser konturer av en aktiv formynderstat som også vil styre tankene våre. De åtte folkevalgte setter seg til doms over folket og klager over landets befolkning. Norge kommer dårligere ut enn sammenlignbare skandinaviske land når det gjelder holdninger til LHBTI-personer, påstår de. Hva er bedre og hva er dårligere? Det skinner gjennom at vi skal måles på om vi aksepterer den pågående omformingen av vår kulturelle grunnstruktur eller ikke. Og fordi mange av oss ikke gjør det, vil de åtte blant annet øke bevilgninger til LHBTI-organisasjoner forat de skal endre våre holdninger. Med store offentlige bevilgninger blir skoler og andre samfunnsarenaer alt nå matet med normkritisk propaganda når det gjelder kjønn og seksualitet. Et flagrant opprør mot vår kristne og humanistiske arv, - og så ikke engang en smule tvisyn!

Vi kan ikke skjønne annet enn at grunnlaget for denne politikken er en postmoderne individualisme som får politikere til å tro at de tar de undertryktes perspektiv og gjør en god gjerning når de gir full støtte til en minoritet som vet å organisere seg og jobbe tett med politiske miljø. Hvem er det som iscenesetter en kjønnsforvirring som griper om seg helt ned i barnehagen? Bryr de seg ikke om advarende ord? Her i Norge har ikke minst Øivind Benestad og stiftelsen MorFarBarn gjort en kjempeinnsats for å avsløre hva som skjer, og peke på langsiktige følger som kan komme.

Blant de nye forslagene i Stortinget er både å forby konverteringsterapi på den ene side og å trappe opp behandling for kjønnsdysfori (misnøye med sitt biologiske kjønn) på den andre side. De åtte politikerne synes å oppfatte konverteringsterapi som noe skummelt og skadelig i seg selv og snakker derfor om nulltoleranse. Men når det gjelder behandling av kjønnsdysfori, som de er opptatt av, bruker faktisk kirurger ordet kjønnskonvertering om en behandling som mange nå innser er et stort sjansespill med liv og helse.

Det kan ikke være tvil om at forvirrende påvirkning gjennom sosiale medier og iscenesatt av LHBTI-organisasjoner er en vesentlig årsak til mangedoblingen av kjønnsdysfori i en rekke vestlige land. Men internasjonale studier viser at 80-95% av barn med slik mistilpasning, faller til ro i sitt biologiske kjønn om de får tilbud om samtaler, familieterapi eller ulike andre ikke-medikamentelle tiltak.

Det høres altså ut som de åtte politikerne mener at folk skal få kirurgisk hjelp til såkalt kjønnsskifte, en behandling som vekker stigende uro i flere land, men på den annen side at ingen må få naturlig hjelp til å arbeide med uønsket følelsesmessig dragning. Det finnes jo faktisk kjempende mennesker som vil ha støtte til å leve ”som kristne det kan seg søma”. Er forslagsstillerne blinde for at de finnes? Vil virkelig demokratisk valgte politikere forby normal sjelesørgerisk kontakt eller normale psykoterapeutiske metoder fordi de ikke godtar konfidentens eller pasientens ønske om hjelp?

Styret i Østfold lokallag av For Bibel og Bekjennelse

Ragnar Andersen, formann

Jon Fredrik Wisløff Norborg og Sverre Nilsen, styremedlemmer

Gå til innlegget

Atle Sommerfeldt og forkynnelsen

Publisert rundt 1 måned siden

Biskop Atle Sommerfeldt burde da ikke uttale seg nedlatende om Alv Magnus’ preken i Tomb kirke. Å tale klart ut fra Skriften er ikke å ri kjepphester eller dosere egne ideologier. Om en forkynner unnlater å holde fram bibelske sannheter fordi det er strid om disse og uenighet blant tilhørerne, da er det tjenesteforsømmelse. Å skulle gå utenom brennbare tema som en konsesjon til pluralisme er et fremmedelement i en kirke. Ser ikke biskopen at hans anslag mot forkynnelsens frihet minner om totalitære regimers religionspolitikk?

Når Sommerfeldt sier at etter en luthersk tolkning av liknelsen om hveten og ugrasset har vi alle begge deler i oss, tenker jeg at han blander sammen to ting som Skriften holder fra hverandre. Nemlig at en kristen er både gammelt og nytt menneske, og at det er et enten – eller: Enten er vi rikets barn, eller så er vi den ondes barn. Det kan være grunn til å se på hvordan Martin Luther utla liknelsen. Det kan en lese i Fastepostillen for femte søndag etter Kristi åpenbarings dag (sml. WA 17 II, 124-126 eller den gamle Kirkepostillen fra 1862).

Der vil en se at Luther er tindrende klar på at det gode såkornet og ugrasset er forskjellige mennesker. Han er opptatt av at vi må holde oss nøye til Jesu egen utlegning av liknelsen. Luther taler inn i si egen samtid og tar et kraftig oppgjør med dem som vil tvinge andre til sin tro ved sverd og bål.

Men ugrasset viser seg som vranglære, og den skal bekjempes med Guds ord i håp om at villfarne mennesker vender om. Slik kan ugrasset bli hvete. ”Når hveten kommer opp, ser en ugrasset. Det vil si at når en rett vil forkynne Guds ord og lære troen forat det skal bli frukt derav, da løper de (falske lærerne) til og setter seg imot det og vil ha åkeren for seg selv. De frykter for at  bare hveten skal vokse på åkeren og at deres eget vesen skal forsvinne.” Sier Luther. Dette er til alvorlig ettertanke.


Ragnar Andersen

pastor, ph.d., Tune

Gå til innlegget

Fjern hele abortloven!

Publisert 9 måneder siden

En kristen kirke kan ikke foreslå en abortlov. For hva er en slik lov? Det er jo en lov om drap av barn. Ikke noe samfunn har rett til å gi en slik lov. For Gud sier: Du skal ikke slå i hjel. Derfor er det verken samfunnet, kvinnen eller andre som skal bestemme her. Gud har allerede bestemt at vi ikke har lov til å se på mord som problemløsning. Da den første norske abortloven ble vedtatt i 1960, var det ikke så få i Stortinget som strittet imot å vedta en slik lov, og som stemte mot hele loven. Og fri abort ville ingen ha. Noen poengterte at det ufødte barnet må ha like stor rett til beskyttelse som mora. Berte Rognerud (H) sa: ”Vi må aldri tape av syne at livet er hellig og ukrenkelig, og at det derfor også må vises ærefrykt for barnet, for fosteret i mors liv. Vi må ikke være med på å lage en lov som kan svekke moralen hos det norske folk.”

På 1980-tallet brukte vi videoen En Bedre Vei i abortkampen. Der får vi blant annet møte ei kvinne som ble gravid på grunn av voldtekt, og dattera som hun fødte. Etter voldtekten kunne ikke kvinna skjønne hvordan hun skulle elske barnet hun bar, men alt forandret seg da hun bar fram barnet, som også liknet på hennes egen familie. Mor og datter fikk et godt forhold. Slike historier er tankevekkende. Graviditet etter voldtekt er nok det eksemplet både ungdom og andre oftest trekker fram for å forsvare unntak fra rettsvern for fosteret. Men ei kvinne i en slik situasjon gjør jo det hele uendelig mye verre om hun får barnet sitt avlivet. Og hvorfor skal barnet drepes fordi faren har gjort en forbrytelse?

Jeg tror kanskje ikke at den sjeldne situasjonen der liv står mot liv, eller snarere det ene liv mot begge liv, egner seg for en særskilt lovgivning. Men jeg vil minne om Lejeune-erklæringen, fra den franske legen Jérôme Lejuene (1926-1994) og World Federation of Doctors Who Respect Human Life:

”Under hele sin utvikling er fosteret et levende individ. Det er på avgjørende måte forskjellig fra moren som beskytter det og gir det næring. Fra befruktningen til alderdommen er det det samme levende individ som vokser, modnes og til slutt dør. Det er utstyrt med egenskaper som gjør det helt forskjellig fra alle andre mennesker, og det kan derfor ikke erstattes. Legekunsten skal tjene og beskytte det levende individ fra unnfangelsen til den naturlige død. Pasienten har krav på absolutt respekt uavhengig av alder, sykdom eller hvilken svakhet han måtte lide av. Når legen står overfor en nødsituasjon som skyldes tragiske forhold, er det hans plikt å gjøre alt det som står i hans makt for å hjelpe både moren og barnet. Det strider derfor mot en leges oppgave å avbryte et svangerskap for å løse sosiale, økonomiske, moralske eller arvemessige problemer.”


Ragnar Andersen

pastor, ph.d.

Gå til innlegget

Slå ring om både mor og barn!

Publisert 11 måneder siden

Uttalelse av styret i Østfold lokallag av For Bibel og Bekjennelse januar 2019

Den pågående debatten om abortloven tilskynder oss til å røre ved det fortrengte traumet, der offentligheten er ridd av berøringsangst. Det må ikke ende opp i en kosmetisk paragrafendring uten at et eneste liv skal bli spart. Det hjelper jo ikke det ufødte barnet om begrunnelsen for abort blir forskjøvet. Kanskje forbud mot tvillingabort sparer noen liv, men blir ikke det absurde overtydelig hvis en samtidig tillater at begge tvillingene blir avlivet?

Vi er overbeviste om at det er nødvendig å stille de grunnleggende og radikale spørsmålene og peke på en kristen løsning. Fokus i debatten må endres.

Det trenges en fornyet tenkning om våre ufødte medmennesker. Storheten ved å være menneske må løftes fram. Vi må ta på alvor at menneskelivet begynner i og med befruktningen. Og at den gravide kvinne allerede er mor. Det må ikke tåles at urett gjøres til rett. Omgivelser og samfunn må støtte og hjelpe mødre og familier i en vanskelig stilling.

Det er kristen plikt å verne menneskelivet fra befruktningen av. Og det er kristen plikt å vise omsorg for vanskeligstilte mødre både før og etter at barnet er født. Vi må være medmennesker for både mor og barn enten problemet er av fysisk, psykisk, genetisk, sosial, økonomisk eller noen annen art.

Det trenges våken samvittighet og hellig overbevisning. De ufødte kan ikke tale sin egen sak, men vi må ikke et øyeblikk glemme at de er våre medmennesker. Tal deres sak! Si at vi ingen rett har til å slå hverandre i hjel! Tro ikke på drapet som problemløsning! Men tro på kjærlighet og omsorg!

Går det an å tale om et velferdssamfunn dersom ikke alle er inkludert i fellesskapets ansvar og omsorg, svake som sterke, innvandrere som innfødte, ufødte som fødte? Skulle ikke søkkrike mor Norge være raus mot alle som trenger henne? Burde ikke da også økonomisk støtte til alle fødende være mer uavhengig av tidligere inntekt, for eksempel? Men når alt kommer til alt, betyr nok de personlige holdninger vi har som enkeltmennesker mer enn offentlige støttetiltak. Si et helhjertet ja til barnet, og vær en neste for både mor og barn!

Styret i Østfold lokallag av For Bibel og Bekjennelse

Ragnar Andersen, formann

Jon Fredrik Wisløff Norborg og Sverre Nilsen, styremedlemmer

Gå til innlegget

En umulig liturgi

Publisert nesten 3 år siden

En umulig liturgi

 

Av Ragnar Andersen, ph. d., tidligere sokneprest

 

Folk som følger med på språkendringer, har lagt merke til at ordet ”bjørnetjeneste” stundom brukes om en stor tjeneste. Det er nærmest det motsatte av det som ordet i århundrer har betydd. Det kommer fra den gamle fabelen om den tamme bjørnen som skulle tjene sin herre ved å slå vekk ei flue fra ansiktet hans. Resultatet var at bjørnen slo mannen i hjel. Akkurat som ordet bjørnetjeneste i vår tid brukes i vidt forskjellig betydning, spriker folks meninger om kjønn og seksualitet i vidt forskjellig retning, og resultatene uteblir ikke. Noen oppfatter kirkemøtets vedtak om vigsel av likekjønnede som en bjørnetjeneste i positiv betydning, men vi er mange andre som oppfatter det som en bjørnetjeneste i den negative betydningen, en blind og fatal tilpasning til trender i tida. Det er jo ikke så farlig å være uenige om hva bjørnetjeneste betyr, men det er virkelig farlig når en er uenige om hva ekteskap, vigsel og velsignelse er. Det er farlig å glede seg over noe som Bibelen kaller synd.

Det er et sørgelig faktum at innenfor vestlige protestantiske kirkesamfunn er det en stadig større kløft mellom medlemmer som følger en sekulær selvrealiseringstrend og rettighetstenkning, og medlemmer som fastholder en bibelsk skapelsesteologi.

Den nye liturgien for vigsel av samkjønnede er selvmotsigende. Det kan ikke leses bibeltekster om ekteskapet, for ekteskapet er jo ifølge Bibelen for mann og kvinne. Og det kan heller ikke leses tekster om homoseksuelt samliv, for det er jo noe som Bibelen fordømmer. Resultatet er en kombinasjon av det blasfemiske og det ufrivillig ironiske.

Vi som ikke deler gleden over såkalt vigsel av likekjønnede, er slett ikke blinde for at mennesker som kjenner dragning mot sitt eget kjønn, kan ha store utfordringer. Noen av dem som ikke følger med strømmen, men erkjenner at sex mellom likekjønnede er galt, lykkes i å bli reorientert, andre lever greitt med at de er som de er uten å gjøre noe vesen av det, mens andre igjen sliter og trenger et godt nettverk som vi alle gjør.

Men vi protesterer mot fornektelsen av polariteten mellom de to kjønn og av den naturlige familien. I kjølvannet av feminismen og homobevegelsen ser vi i dag en fornektelse av kjønnspolariteten i form av et stormangrep på det som kalles heteronormativiteten. Bisarre ideer om at alle kan ”konstruere” sitt eget kjønn skal prege språk, barnehage, skole, forskning, lovgivning og media som en tvangstrøye. Det er naivt å lukke øynene for at denne uvitenskapelige rotløsheten, som har bredt seg med eksplosiv hastighet de siste tjue åra, nå også har satt foten innenfor i Den norske kirke.

Ekteskap mellom mann og kvinne og familie med foreldre og barn har vært og er en vesentlig del av den kulturelle grunnstrukturen under alle himmelstrøk. Ekteskapet mellom mann og kone er mer enn en sosial konstruksjon. Bibelen beskriver det som en skapelsesordning som dypest sett symboliserer kjærligheten mellom Jesus Kristus og hans menighet.

Farskap og morskap er biologi, og det er oppgave og ansvar. Derfor skal barn ha respekt for sine foreldre og ære dem. Flere av de ti bud verner ekteskapet og familielivet. Og vi tror at dette er regler som har gyldighet til alle tider og er til det beste for mennesket. Når Guds bud blir forkastet, er menneskeverd, livsrett og menneskelighet truet og angrepet, og den kristne menighet blir nødvendigvis en motkultur. Men Den norske kirke gjør seg dessverre medansvarlig for oppløsningen av den gudgitte sammenhengen mellom mor, far og barn, med lotterispill med ufødte menneskeliv og uante virkninger for fødte barns oppvekst til følge.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Noen bør skamme seg
av
Espen Ottosen
18 dager siden / 5368 visninger
Kreftens krigsmetaforer
av
Aud Irene Svartvasmo
16 dager siden / 3728 visninger
Ingen skal leve med skam
av
Tor Håkon Eiken
18 dager siden / 1294 visninger
Nå må vi stå sammen
av
Berit Hustad Nilsen
13 dager siden / 1174 visninger
Skal vi forby det vi ikke liker?
av
Paul Leer-Salvesen
13 dager siden / 1004 visninger
Hva nå, Etiopia?
av
Ragnhild Mestad
5 dager siden / 933 visninger
Ungdomsrus: Vi må handle nå!
av
Pernille Huseby
23 dager siden / 906 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere