Ragnar Mogård Bergem

Dette innlegget mister sikkert noe av sin tyngde med tanke på at jeg selv er ung og sikkert alt for ureflektert, men i viten om hvor lav standarden er for hva man kan si er for enkelte på dette nettstedet er, så drister jeg meg til et sleivspark eller to.

Kristenfolket gjorde en genistrek da de valgte navnet, og debatten rundt dette med kristenfolket.no, KSP og den ytterste høyre fløy har dermed rast den siste tiden. Personlig synes jeg det er forvirrende for en ung mann som skal bruke sin stemme å høre personer som man trodde man var på nokså samme linje etisk sett, argumentere for en så tynn og håpløs politikk.

Jeg er kristen, og ønsker derfor å bidra med et grundig og reflektert kristent livssyn i samfunnsdebatten. Jeg ønsker at det kristne livssynet ikke skal stå på sidelinjen, men være et aktuelt alternativ og en ivrig og ekte debattant. Derfor er det veldig skuffende at organisasjoner som Kristenfolket og partiet KSP skal skape det inntrykket av at når det gjelder politikk og kristendom, så representerer de det kristne standpunktet.

Faktum er at de ikke representerer et levedyktig kristent innspill i samfunnsdebatten. Det som heller er realiteten, er at de legger alle kreftene sine i å dokumentere hva politikere landet rundt mener om helt urelevante, og ikke særlig kristne saker, som f.eks. sikkerhetsgjerdet i Israel. Er sikkerhetsgjerdet noe man må diskutere? Så absolutt! Men er det en kjernesak, mer spesifikt en kjernesak som flyter ut av det kristne livssynet og representerer kristendommens bidrag til debatten? Neppe.

Kristenfolket og KSP har misforstått noe helt grunnleggende. De har oversett en viktig faktor som enkelte personer i den kristne høyrefløyen i USA i ettertid har oppdaget: Politikk forandrer aldri kultur; kultur forandrer politikk! Når man da kjemper mot "avkristningen" (hva betyr det egentlig? Er f.eks. innføring av abort "avkristning", mens å være for NATO å gå mot en kristen kultur?) har man misforstått alt. Klart en kultur basert på det kristne livssynet (da mener jeg et kristne livssynet, ikke ekstreme høyrevendte meninger fra marginale personer som ligger alt for langt til høyre) er en god ting! Klart en kultur som annerkjenner at alle mennesker er født med iboende rettigheter fordi de er skapt av en som har gitt disse rettighetene er positivt! Men veien dit er ikke å lage bråk om urelevante saker som om flytting av ambassader osv. Veien dit er kristne politikere som argumenterer saklig og annerkjenner spillereglene for samfunnsdebatten, mens det er det kristne folket (ikke Kristenfolket) som forandrer kulturen. En hver politiker er logisk tvunget til å til en viss grad jobbe ut i fra premissene som er lagt, men alle er frie til å forandre premissene som ligger til grunn i politikken.

Det betyr at hvis Kristenfolket ønsker seg en kultur med et sterkt kristent livssyn, er det mye viktigere å be inn naboen på kaffe og en prat, enn å drive slike hodeløse politiske kampanjer. Kulturen danner premissene, politikken jobber innenfor dem.

Skal det kristne livssynet få komme til i dagens samfunn, krever det politikere med ryggrad som argumenterer med klokskap på en måte som er relevant for alle, mens det krever at alle kristne har en innflytelse på naboen sin.

Dét er mye mer effektivt enn å flagge saker om Israel basert på teologi som ville fått Paulus til å snu seg i grava.

Nå er det ikke veldig lenge til jeg skal ta mine første steg inn i et valglokale, og i den forbindelse har tankene svirret litt rundt hva jeg skal stemme. I mange år har jeg sett meg ut KRF som det partiet jeg ville ha stemmet på. Grunnen er rett og slett fordi de fleste verdiene KRF kjemper for er skammelig like mine egne verdier.

Men i det siste har valget blitt mye vanskeligere. Kanskje er dette opplagt for de fleste andre, men jeg har i det siste blitt mer og mer klar over at KRF stort sett bare kjemper kamper de er dømt til å tape. Dette her for min del blitt veldig åpenbart i lys av debatten om KRF fortsatt skal gjøre ekteskapsloven til en kampsak. 

Jeg holder KRF sitt syn på hva ekteskapet er, nemlig en institusjon og grunnsten i samfunnet - et forpliktende forhold mellom en mann og en kvinne som danner grunnlaget for familien. Men problemet kommer når man skal prøve å beholde dette synet på ekteskapet i dagens samfunn. Det virker som om når visse røster i KRF kjemper for at endring av eksteskapsloven skal være en kampsak, så har de misforstått hvordan man kan endre et samfunn. Inntrykket jeg har fått, er at man tenker at man skal prøve å bremse de liberale kreftene sak for sak, så man i allefall kan beholde en rest av de verdiene vi en gang hadde.

Når man hører personer argumentere for den tradisjonelle forståelsen av ekteskap, så handler argumentet om hva institusjonen er, noe som i og forseg er kjernen. Problemet, slik jeg ser det, er at den konservative siden ikke bare er uenig med den liberale siden om hva institusjonen er, men også hvordan man kan finne ut hva institusjonen er! Altså er man ikke bare uenig om verdiene, men grunnlaget for hvordan man bestemmer verdiene. Det er lenge siden det norske folk (hvis det noen gang har hatt det) har hatt et verdisystem grunnfestet i det kristne livssynet. 

Konsekvensen er at hver gang man skal argumentere for kristne verdier i Norge, så ber man de som skal godta argumentene å være inkonsekvent med sitt eget livssyn. For jeg tror ikke nødvendigvis KRF sitt syn på ekteskap er veldig opplagt utenfor en kristen virkelighetsforståelse - når man ser på andre livssyn og ekteskap, så ser man at forståelsen av ekteskap som mellom bare en mann og kvinne er ganske unik. Hadde man argumentert for denne ekteskapsformen og store deler av Norge har hatt et kristent verdigrunnlag, hadde saken vært lettere.

Resultatet av at KRF da har dette som kampsak, er at partiet mister legitimitet, fordi det bruker argumenter som når alt kommer til alt er mest fornuftig innenfor et kristent livssyn - ikke livssynet til en gjennomsnittlig medlem i Sosialistisk Ungdom.

Hadde KRF endret metode, hadde kanskje de blitt mer atraktive for meg som velger. Hvis KRF virkelig vil ha kristne verdier i samfunnet vårt, må de jobbe for å endre verdigrunnlaget, ikke først og fremst verdiene. Jeg kan ikke skryte meg på å vite løsningen her, men jeg tror det en idé kan være å bli tyngre på det intelektuelle planet, slik at man kan begynne å ta opp kampen mot det filosofiske og etiske systemet som de andre partiene opererer på. Premissene for debatten er lagt, og de fleste premissene er ikke i KRFs favør. Valget blir da om å utfordre premissene, kapitulere, eller dø ut. Jeg håper de velger det første.

Intill da er det i allefall liten sannsynlighet for at KRF får min unge stemme - enda jeg er så enig i verdiene deres.