Joav Melchior

Alder: 41
  RSS

Om Joav

Rabbiner i Det Mosaiske Trossamfund i Oslo.

Følgere

Vår tids Babels tårn

Publisert 10 dager siden

Når alle tenker det samme og oppfører seg på samme måte, kan det bli en farlig samling. For der er det ikke plass for noen som er annerledes.

Førstkommende helg er minnedagen for Novemberpogromen, også kjent som Krystallnatten. Denne forferdelige natten mellom 9. og 10. november 1938 ble flere tusen synagoger i Tyskland brent eller ødelagt, i tillegg til tusener av jødiske butikker. I stedet for å slukke brannene, sørget brannvesenet for at synagogene brant ned. De tok bare affære hvis brannen spredte seg til andre bygninger. Politiet sto også utenfor og passet på, men uten å gi noen beskyttelse til ofrene - tvert imot. Novemberpogromen markerer dermed en ny fase av nasjonalsosialistenes jødeforfølgelse, som endte med Holocaust. .


Synagogen i Oslo

I våre dager er markeringen av Novemberpogromen et symbol på kampen mot den nasjonalsosialistiske ideologi, antisemittisme og rasisme. For jøder er det også en minnedag for ofrene i pogromen og i Holocaust, og for det jødiske livet som raste sammen med bygningene.

En av synagogene som ble ødelagt var synagogen i Heppenheim. Den ble tegnet av arkitekt Herman Herzog, som også tegnet synagogen i Oslo. Vår synagoge er faktisk basert på samme tegninger som synagogen i Heppenheim, med noen få endringer. Synagogen i Oslo ble innviet i 1920 som det første ikke-kristne gudshus oppført i Norge i moderne tid.


Levende menighet

Vi har heldigvis en levende synagoge. Gudshuset vårt er kjernen i vår levende jødiske menighet, og den er åpen for besøk for skolebarn og andre fra samfunnet rundt oss. Når vi i år markerer Novemberpogromen med åpent seminar i vår synagoge har det mange betydninger for oss. På den ene siden minnes vi synagogen fra Heppenheim og alle de andre synagogene som ble lagt i ruiner. På den andre siden er en levende synagoge det sterkeste symbolet på at den nasjonalsosialistiske ideologien ikke har seiret.


Babels tårn

I helgen vi nå har lagt bak oss har vi i synagogene rundt om i verden lest historien om Babeltårnet. Mange kjenner sikkert historien fra Det gamle testamentet, der menneskene, som alle delte samme språk, samlet seg for å bygge et tårn som skulle nå helt opp til himmelen.

Det at mange samarbeider om en stor oppgave, kan ses på som en positiv handling. Men Gud så tvert i mot at det var et problem at «hele jorden hadde samme språk og samme ord». Herren sa: «Se, de er ett folk, og de har alle samme språk. Dette er det første de foretar seg. Nå vil ingen ting være umulig for dem, hva de så får i sinne å gjøre.» (1. mosebok 11.1).


Plass til ulikhet

Å samle folk sammen er riktig og viktig. Men bare når vi også bevarer forskjellene mellom oss. Hvis alle tenker det samme og oppfører seg på samme måte, kan det bli en farlig samling. For der er det ikke plass for noen som er annerledes.

Nasjonalsosialistene prøvde å bygge et tårn med en lovlig ideologi og en leder. Der var det ikke plass til andre. Svaret på slike trusler er å samle oss med våre ulikheter og samtidig å vise åpenhet og respekt for andre.


Trygg i bønn

Det er første gang vi har et åpnet arrangement i synagogen vår i forbindelse med Novemberpogromen. I samarbeid med Antirasistisk senter har vi valgt å invitere representanter fra forskjellige tros- og livssynssamfunn i Norge til en panelsamtale.

En av grunnene til at vi ikke har åpne arrangementer oftere er på grunn av den høye sikkerheten. Vi lever dessverre i en tid der synagoger og andre gudshus er under trusler på grunn av ideologier som mangler respekt for ulikhetene våre. Dessverre må vi daglig leve med sikkerhetsrutiner. Utenfor synagogen må vi ha politi som passer på oss. Heldigvis føler vi at politiet, samt den store majoriteten av samfunnet står samlet om at alle skal være trygge i bønn inne i synagogen.

Og for at alle skal være trygge i bønn, må vi alle være trygge i hverandre.

Gå til innlegget

Luften mellom kjerubene

Publisert rundt 1 måned siden

Toraen lærer oss at den som er overbevist om at han sitter på sannheten, blir blind for andre sannheter. Dessverre er det nettopp det som skjer i samfunnsdebatten alt for ofte i dag.'

Bibelske tekster forteller ofte om profetier og guddommelige åpenbaringer. De beskriver en sannhet man skal lytte til og lære av.

Men det kan også innebære en fare. For dersom man er overbevist om at man er i besittelse av en guddommelig sannhet fordi man tror på en profeti, kan man bli blind for andre sannheter. Man kan utvikle ekstreme holdninger mot dem som mener noe annet enn det en selv tror er Guds ord.


Mange tolkninger

Talmud er en av de aller helligste skriftsamlingene i jødedommen. Her kan vi lese en rekke diskusjoner og debatter rabbinere har hatt om Skriften. Men Talmud definerer ikke én guddommelig sannhet for oss. Tvert i mot presenterer den oss for motstridene sannheter og tolkninger.

En av de mest kjente debattene i Talmud er den mellom de to lærehusene Bet Shammai og Bet Hillel. Bet Shammai tolket Skriften mer tradisjonelt. Bet Hillel forfektet en mer forsonlig tilnærming. I dag følger jøder oftest Bet Hillels tolkninger. Dette sitatet fra Talmud kan forklare  hvorfor:


Beit Hillel

«I tre år var Beit Shammai og Beit Hillel uenige. Disse sa: Halakhaen (den religiøse loven) er i samsvar med vår mening, og disse sa: Halakhaen er i samsvar med vår mening.

Til slutt kom en guddommelig stemme som forkynte: Både disse og disse er den levende Guds ord. Men halakhaen er i samsvar med tolkningen til Beit Hillel.  

Talmud spør oss så: Siden både disse og disse er ordene fra den levende Gud, hvorfor fikk Beit Hillel opprettet en halakha som samsvarte med deres tolkning? Årsaken er at de var behagelige og tålmodige. De ytret sine egne meninger etter at de hadde lært å kjenne tolkningen til Beit Shammai, i respekt for dem.»

Talmud forklarer oss at vi bør følge Beit Hillel sin tolkning av Skriften, men ikke fordi de har mer rett enn Beit Shammai. Begge tolkningene har i seg guddommelige sannheter. Men vi skal lytte til Beit Hillel fordi de var mer ydmyke. De lyttet og respekterte motpartens meninger.


Demokrati

Vi kan lære mye om hvordan dialog bør foregå av denne historien. I debatter der partene kun er opptatt av å vinne fram med sine egne synspunkter er det liten plass til å lytte og lære av hverandre. Det er ikke viktig bare i religiøse diskusjoner, men i alle typer samfunnsdebatter.

Vi er så heldige å få leve i et liberalt og demokratisk samfunn. Toleranse og respekt for andres meninger er selve fundamentet i vårt demokrati. Vi forfekter verdier som religionsfrihet og ytringsfrihet. Vi mener ikke at flertallet har mer rett enn mindretallet. Vi forsøker å lytte til alle.


Fare for demokratiet

Ser vi oss rundt om i verden i dag kan vi dessverre konstatere at disse verdiene er på tilbakegang. I mange land anklages man for å være illojal mot staten dersom man er uenig med lederskapet. Tyrkia og Russland er bare to eksempler på det.

Dessverre gjelder dette også stadig flere land i den frie verden. I USA ser vi en president som er lite tolerant for kritikk og motargumenter. I Storbritannia drar regjeringen og opposisjonen politikken til ytterkantene, og det er mangel på dialog og parter som lytter til hverandre. Dette kan bli en reell fare for demokratiet i verden.


Sett pris på det vi har

Sammenlignet med mange andre land i verden mener jeg den offentlige debatten i Norge stort sett er respektfull. Som denne spalten, der en norsk avis åpner for minoritetenes stemme.

Vi må sette pris på og ta vare på debattkulturen vi har. Den er ingen selvfølge. Men vi kan også bli bedre. Mange norske debatter blir til kampanjer som svartmaler motstanderens meninger. Man må kunne jobbe for det man mener er viktig og samtidig lytte til og respektere dem man er uenig med. Vi kan og bør lære av vår motpart. Han har helt sikkert rett i noe.


Kjerubene

I Andre Mosebok 25,22 kan vi lese: «Fra nådestolen mellom begge kjerubene som er på vitnesbyrdets ark, der vil jeg tale med deg om alt det jeg vil pålegge deg å si til Israels barn»

Oven vitnesbyrdets ark var de to kjerubene –  to figurer som lignet engler med vinger og med ansiktene rettet mot hverandre.

Guds budskap kommer ikke fra én av kjerubene som har den hele sannhet. Guds ord ligger i luften mellom kjerubene der de ser på hverandre og lytter til hverandre.

Gå til innlegget

Takket være Frp er handlingsplanen mot muslimhets svekket allerede før den ble satt i gang.

I etterkant av terrorangrepet mot moskeen i Bærum har regjeringen jobbet med å initiere en egen handlingsplan mot muslimhets. Regjeringen informerte om dette i en uttalelse 22. august: «Målet er å forebygge og hindre rasisme og diskriminering av muslimer og mot personer som antas å være muslimer.»

Det er viktig at vi felleskap bekjemper alle typer rasistiske holdninger. Det er også meget viktig at vi forstår at de har egne og unike karakteristika. Uten et slikt fokus, greier vi ikke å bekjempe dem.

Riktige signaler 

Handlingsplanen mot antisemittisme startet i 2016. Det jødiske samfunnet i Norge har satt stor pris på dette. Det gir riktige signaler fra storsamfunnet om at vi ikke står alene med utfordringen om å være utsatt for hatefulle ytringer og handlinger.

Enda viktigere er det at samfunnet erkjenner at jødehat ikke bare er et problem for jødene i landet. Hatefulle ytringer av all slags er først og fremst et problem for hele samfunnet. Alle typer hat i samfunnet fører til usaklig debatt, fiendtlighet og ignoranse. Dette skader hele samfunnet - ikke bare den som er utsatt for hat og mobbing. Når handlingsplanen mot antisemittisme ble presentert, sa den daværende kommunal- og moderniseringsminister Jan Tore Sanner: «Det er ikke jødenes ansvar å bekjempe antisemittismen. Det er et felles ansvar vi bærer som storsamfunn. Nå tar vi det ansvaret – sammen.»

Svekket handlingsplanen 

Jeg kan forstå noen av argumentene som kom frem når regjeringen valgte å droppe begrepet islamofobi i handlingsplanen. Kampen mot muslimhets skal ikke føre til at enhver kritisk holdning til islam, eller deler av islam, skal bli stemplet som hat og rasisme. Jeg mener allikevel at denne endringen - som Frps representanter i regjeringen presset frem - har svekket handlingsplanen allerede før den ble satt i gang.

Målsettingen regjeringen beskriver for handlingsplanen inkluderer ikke hatefulle ytringer mot islam som religion, felleskap eller ideologi. Den fokuserer kun på påvirkningen islamhets har på muslimske personer som trenger beskyttelse. «Målet er å forebygge og hindre rasisme og diskriminering av muslimer og mot personer som antas å være muslimer.»

Trygge på gata 

Kultur- og likestillingsminister Trine Skei Grande sa: «Det trengs mer kraftfulle tiltak mot muslimfiendtlighet. Vi må sørge for at folk føler seg trygge på gata og trygge i moskeen. Derfor er jeg glad for å legge frem en handlingsplan mot diskriminering og hets av muslimer».

Man kan ikke begrense kampen mot hatefulle ytringer i vårt samfunn til ytringer som er direkte rettet mot personer. Samfunnsdebatt må alltid ønske kritikk og uenighet velkommen, selv svært kritiske holdninger. Men med en gang kritikken får hatefulle elementer, blir den giftig for hele debattmiljøet og debatten blir med en gang fiendtlig og helt usaklig.

Utydelig skille

Antisemittisme har også hatt en tendens til å «gjemme seg» bak en ideologisk debatt. Altfor ofte har kritikk mot Israel eller sionismen krysset grensen fra en kritisk holdning til hatefulle ytringer.

Denne type hatretorikk er vanskelig å bekjempe fordi den fremstår som en legitim holdning i en debatt fordi den ikke inkluderer direkte hat mot jødiske personer selv om den egentlig ødelegger hele debatten. Når vi varsler om denne typen hatretorikk, blir det gjerne oppfattet som et forsøk på å stenge ned hele debatten. Det er ikke meningen. Det er derfor israelkritikernes egen intersse å rense egne rekker fra rasistiske og hatefulle holdninger – det vil også gi deres kritiske holdninger mer tyngde.

Det bør på samme måte være i interesse for de som har kritikk mot islam å rense egne rekker fra hatretorikk og hatefulle holdninger. Det ser vi for lite av.

Vi må klare å frigjøre våre debattarenaer fra hatefulle holdninger. Det vil gi mer plass til saklig kritikk av andre religioner. Det vil også gi mer trygghet til at vi alle kan lettere være åpne for selvkritikk av vår egen religion og våre egne holdninger.

Gå til innlegget

Den helligste dagen

Publisert 4 måneder siden

Min favoritthøytid har en litt spesiell karakter: Den finner sted hver eneste uke.

Det jødiske kalenderåret er fylt med mange helligdager med hver sine tradisjoner og opplevelser. Forberedelsene starter ofte uker i forkant, og hver høytid er en unik og oppløftende opplevelse.

Den aller helligste helligdagen i jødedommen – som også er min favoritt – har en litt spesiell karakter: Den finner sted hver eneste uke. Vi snakker om shabbaten. Å holde den hellig er et av viktigste og mest sentrale bud i Toraen, og det er ikke tilfeldig at dette er den eneste helligdagen som er nevnt i de ti bud.

Sosialt bud

Shabbaten har en tydelig sosial karakter. Den gir hvile, slik at vi kan lade opp før en ny uke starter. Den hjelper oss i å finne en balanse mellom å være produktiv og å finne ro.

De ti bud, slik de er gjengitt i 5. mosebok, kobler shabbaten til israelittenes utgang fra Egypt: «Du skal ikke gjøre noe arbeid, verken du eller din sønn eller din datter, verken din tjener eller din tjenestekvinne, verken oksen eller eselet eller noe annet av dyrene dine, eller innflytteren som bor i byene dine, slik at tjeneren eller din tjenestekvinne skal få hvile, de som du. Husk at du selv var slave i Egypt da Herren din Gud førte deg ut derfra med sterk hånd og utstrakt arm. Derfor har Herren din Gud befalt deg å holde sabbatsdagen».

Slaveriet ser kun det produktive i både mennesker og dyr. Shabbaten stopper denne tankegangen og setter tydelige grenser. Den hindrer oss i å bruke mennesker og dyr som maskiner.

39 kategorier

I den jødiske tradisjonen er det veldig mange regler for hvilke typer aktiviteter og arbeid som er forbudt på shabbaten.

Det er ikke bare tungt fysisk arbeid, eller den jobben man går til på hverdagen, som er ulovlig. Det finnes hele 39 omfattende kategorier av aktiviteter som ikke er tillatt: som å slå med en hammer, koke, tenne ild, knyte, veve eller skrive. Også elektrisitet er blitt definert som ulovlig, så man har heller ikke lov til å skru lyset på eller av eller bruke TV, data og mobiltelefon på shabbaten.

Flere jøder mener disse reglene er litt for harde og omfattende. De mener en hviledag bør være en dag med frihet til å gjøre som man vil. For mange regler reduserer denne friheten.

Jeg er uenig i det. De har rett i at det er fint å kunne gjøre hva man ønsker på en hviledag, men shabbaten er mye mer enn bare en hviledag.

Slutte å skape

I 2. mosebok har formuleringen av shabbatsbudet i de ti bud en annen vinkling: «den sjuende dagen er sabbat for Herren din Gud. Da skal du ikke gjøre noe arbeid (…) For på seks dager laget Herren himmelen og jorden, havet og alt som er i dem, men den sjuende dagen hvilte han. Derfor velsignet Herren sabbatsdagen og helliget den».

Shabbaten er her knyttet til troen på Gud som verdens skaper, og på vårt forhold til Gud. Vi er skapt av Gud for å utvikle skapningen videre, vi må være produktive og kreative og på denne måten ta del i Guds skaperverk. Når vi slutter å skape på den sjuende dagen, bekrefter vi at det er Gud som har skapt verden

Dette påvirker også shabbatsreglene. Det handler ikke bare om å hvile etter en hektisk uke. Det handler om å slutte å utvikle og endre på verden. Når shabbaten starter «fryser» man verden rundt seg. Det man har klart å gjøre på forkant kan man nyte på shabbaten, resten av oppgavene må vente til etter shabbaten.

Stor ro

Hver fredag ettermiddag blir timene før shabbaten hektiske fordi det er mye som må være på plass. Det samme minuttet shabbaten starter, senker en stor ro seg over alt. En dag i uken står alt stille, uten arbeid, uten små og store hverdagslige aktiviteter, uten TV, data eller mobiltelefon.

Fredag kveld i Jerusalems ulike nabolag er en unik opplevelse. Man føler roen spre seg i gatene mens alle samler seg i hjemmene og synagogene for å feire.

Denne roen er å finne i mange jødiske hjem rundt omkring i verden. For dem som holder shabbaten hellig, er den en helt unik hviledag for sjelen og kroppen, hver eneste uke.

Med de hurtige endringene vi opplever i verden mener jeg at shabbatsreglene, med sine strenge tradisjonelle rammer, er mer relevante en noensinne.

Gå til innlegget

Nødvendige perspektiver

Publisert 5 måneder siden

Vi trenger den religiøst forankrede etikken i den offentlige debatten, spesielt med tanke på de etiske utfordringene som den moderne legevitenskapen reiser.

Debatten rundt innstrammingen av abortloven har belyst en av lovgivningens mest kompliserte etiske konflikter. Vi mener (1) at vi alltid bør beskytte et hjelpeløst, ufødt liv; og (2) at kvinner har rett til å bestemme over egen kropp. Men Gud har skapt oss i en verden der disse to hensynene ikke alltid lar seg forene, og slik hensatt oss i et umulig dilemma der vi tvinges å ta et valg.

Bringer delene ut

Jødedommen er opptatt av lov og regler, og derfor er dette selvfølgelig også diskutert i den jødiske lovgivningen. I utgangspunktet betraktes ikke et foster som et levende menneske innen fødselen. I Mishna-teksten, som er nedskrevet rundt år 200, det ble det knesatt et prinsipp om at man må ta livet av fosteret kun hvis det setter morens liv i fare: «Hvis en kvinne har problemer med å føde, skjærer man fosteret i livmoren og bringer delene ut … Men dersom den største delen (av fosteret allerede) er kommet ut, kan man ikke (skjære i fosteret og bringe delene ut), for man kan ikke ta en persons liv for å redde en annen.» (Mishna Ohalot 7,6).

Allikevel har abort i jødisk lov generelt blitt ansett som ulovlig. Begrunnelsene og rammene for dette forbudet diskuteres stadig. Noen knytter det mot forbudet mot drap, og sier at selv om det ikke ses på som drap av et levende menneske så betraktes det som drap på et fosterliv eller et potensielt liv, og at det derfor er strengt forbudt.

Speiler hovedlinjene

Andre knytter det opp mot forbudet mot å skade sin egen kropp. Hvilket av disse to forbudene som anføres spiller selvfølgelig en stor rolle. Er abort for drap å regne, kan abort kun appliseres i få og unike tilfeller. Om abort anses som et angrep mot egen kropp, er unntakene langt flere.

Det er interessant å se at den jødiske debatten slik speiler to av hovedlinjene i dagens abortdebatt – er fosteret et eget liv som må beskytes av samfunnet, eller er fosteret en del av kvinnens kropp? Hvilket perspektiv som velges, kan avgjøre hvilken side av gjerdet vi faller ned på.

Så er det stor forskjell på en intern religiøs debatt og en debatt om en juridisk lovgivning. Når et tros- eller livssynssamfunn har en intern debatt, baseres den på en frivillig tilslutning om et felles verdigrunnlag. Det er til slutt opp til den enkelte trosfelle om de ønsker å følge avgjørelsen eller ei. En juridisk lov, derimot, gjelder ubetinget og for alle, og derfor skal debatten rundt være noe helt annet enn den interne samtalen i trossamfunn.

Hemmet debatt

Jeg mener det er prinsipielt riktig å skille stat og religion. Når staten skal kontrollere de ulike trossamfunnene, mister den religiøse debatten noe av sin frihet. Og når religioner har kontroll over stater, kan det være enda mer ødeleggende. På den annen side er det interessant å se et land som USA, der stat og religion er totalt adskilt, men der det religiøse fortsatt er meget tilstede i debatten om den sivile loven. Jeg mener abortdebatten i USA er problematisk fordi den setter det etiske dilemmaet på spissen uten å gi tilstrekkelig plass for nyanser.

Det er viktig å finne et riktig og sunt forhold mellom trosfrihet, etisk debatt og den juridiske lovgivningen. Vi må streve mot at lovgivningen skal gi rom for at hver enkelt skal kunne ta sine religiøse og etiske beslutninger. Loven skal være så bred som mulig så den ikke forbyr deler av samfunnet å leve i overensstemmelse med sin tro eller tvinger den enkelte til å bryte med egen etikk.

Nødvendig, ikke beleilig

Oppsummert: vi må ha noen felles kjøreregler og begrensninger. Men det er også viktig at de religiøse verdiene blir en del av debatten, og at disse gjenspeiles på overordnet nivå. Ikke bare fordi det er beleilig, men fordi det er nødvendig. Vi trenger den religiøst forankrede etikken i den offentlige debatten, spesielt med de mange etiske utfordringene det moderne legevitenskapen medfører.

Og derfor var det meget viktig at biskopenes uttalelse i februar åpnet for tvisynets plass i abortdebatten. Det var både et viktig og riktig innspill.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

KRIK - NYE spilleregler
av
Trond Andreassen
13 dager siden / 1325 visninger
Jeg lever ikke lenger selv
av
Merete Thomassen
14 dager siden / 1282 visninger
170 år med misforståelser
av
Joanna Bjerga
rundt 1 måned siden / 1166 visninger
Ingen Disco på Roser
av
Øyvind Hadland
26 dager siden / 856 visninger
Stjernedialektar
av
Ann Kristin van Zijp Nilsen
14 dager siden / 815 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere