Joav Melchior

Alder: 40
  RSS

Om Joav

Rabbiner i Det Mosaiske Trossamfund i Oslo.

Følgere

Dialog som virker

Publisert 7 dager siden

Integreringen i Malmø har fått et dårlig rykte. Det har en imam og en rabbiner bestemt seg for å gjøre noe med.

I 2009 var imam Senaid Kobilica og jeg med i en delegasjon som dro til USA for å lære om dialogarbeid. For meg var reisen en skuffelse. Jeg følte at de var mest opptatt av å vise frem at de hadde kontakt, men brukte lite tid på selve kontakten og dialogen. Vi ble kjørt fra sted til sted og måte smile uendelig antall ganger til kameraet. Imam Kobilica og jeg ble raskt enige om at amerikanerne nok også hadde noe å lære av dialogarbeidet i Norge. Den siste dagen skulle vi skrive under på en felleserklæring. Selv om jeg var enig i mye av innholdet, ville flere av oss ikke skrive under. For hvis man ønsker en felles erklæring fra en delegasjon, bør man faktisk høre på hva deltagerne har å si og hva de ønsker å legge vekt på.

Jeg satt igjen med følelsen av å bli plassert i et bilde noen ønsket å ha oss i, uten at de lyttet til oss og vår opplevelse eller budskap. Selv om erklæringen inneholdt viktige begrep som dialog, forståelse og fred blir det altfor overfladisk når erklæringer blir til uten å være basert på ekte dialog og samtale.

Malmø

Situasjonen i Europa er langt fra uproblematisk. De seneste årene har vi blitt vitner til økende hatretorikk og fremmedfrykt rettet mot våre muslimske medborgere. Samtidig kan vi ikke ignorere at noen fundamentalistiske muslimske grupper skaper frykt og bidrar til å gi islam dårlig rykte.

Situasjonen i Malmø har fått internasjonal oppmerksomhet og har for mange blitt et symbol på immigrasjonsproblematikken og på dårlig integrering. Malmø har også fått et dårlig rykte når det gjelder kontakten mellom jøder og muslimer. Jødiske medier har gjentatte ganger brukt Malmø som symbol på at en økende muslimsk befolkning skaper stort press mot den lokale jødiske befolkningen.

En gruppe muslimer og jøder fra Malmø ledet av imam Salahuddin Barakat og rabbiner Moshe David HaCohen prøver å gjøre en forskjell. De mener at Malmø kan bli et symbol på hvordan et mangfold av religioner og kulturer kan være en berikelse for samfunnet. De har startet et samarbeid for å fremme dialog om religion, tradisjon og kultur mellom de ulike gruppene.

Samarbeidet hetter Amanah som er et ord med stor betydning både på hebraisk og arabisk. Ordet betyr «tro» på hebraisk og «troverdighet» eller «tillit» på arabisk. Og det er dette dialogorganisasjon legger størst vekt på. De jobber for å styrke tryggheten hvert individ har i sin egen tro, og tryggheten til å fremme den ute i samfunnet. Det vil skape et mer åpent og trygt samfunn, motvirke hat, fremmedfrykt og ekstremisme.

Forbilde

Noen mener ekstremisme kan motvirkes ved å tone ned det religiøse, og heller basere fellesskapet på sekulære og religionsnøytrale verdier. Det har ofte fått den motsatt effekten. Religiøse kan oppleve at troen deres er uønsket, og slik utvikle den i en retning som er basert på mistillit til storsamfunnet. Det har gitt grupper som IS et godt rekrutteringsgrunnlag. Immigranter, som kommer med sin egen religiøse, kulturelle og etiske koffert, kan føle at de bør plasseres denne i skapet og heller adoptere lokale og politisk korrekte normer. Da blir det vanskelig for dem å kjenne trygghet i egen tro og tradisjon, og vanskelig for dem å bruke sin bakgrunn til å berike samfunnet.

Amanah har oppnådd mye på få år. De har veldig mange aktiviteter. Gjennom aktivitetene deres har jøder og muslimer oppdaget ut at de har mye til felles og kan lære av hverandres ulikheter. De setter heller ikke lokk på politiske diskusjoner der partene kan være svært uenige. Prosjektet har fått mye oppmerksomhet, og flere har tatt til orde for å etablere flere Amanah-grupper i og utenfor Sverige. Jeg håper arbeidet vil lykkes videre, og at Amanah vil være med på å stoppe den farlige fremmedfrykten som sprer seg i dagens Europa.

Gå til innlegget

Tja til kjøtt

Publisert 2 måneder siden

Kosher-reglene må forhandles kontinuerlig. Presset fra kjøttindustrien tvinger oss til selvransakelse.

Kosher-reglene er blant de mest sentrale påbudene innen jødisk praksis. De knytter seg hovedsakelig til mat med animalsk opprinnelse. Noen prøver å forklare reglene med at kosher-mat er bedre for egen helse. Men det holder ikke vann. Jeg vet fra egen erfaring at du kan leve meget usunt selv om du befinner deg godt innenfor kosher-reglene.


Alt betyr noe

I stedet vil jeg si at kosher-reglene minner oss om at alt vi spiser har betydning. Det vi spiser påvirker ikke bare vår fysiske kropp, men også vårt forhold til Vår Herre og til omverdenen. Å overholde Kosher-reglene bidrar til en religiøs og etisk levemåte.

Ifølge Toraen var det opprinnelig ikke ment for mennesker å spise dyr. «Se, jeg gir dere alle planter som setter frø, alle som finnes på hele jorden, og alle trær som bærer frukt med frø i. Det skal dere ha å spise.» (1. mosebok 1,29). Der er bare etter Noas ark at mennesker fikk lov å spise dyr – «Alt som lever og rører seg, skal dere ha å spise. Som jeg ga dere de grønne plantene, gir jeg dere nå alt dette.» (1. mosebok 9,3).

Men tillatelsen kom med begrensninger: «Men kjøtt som har liv i seg, det vil si blod, skal dere ikke spise» (1. mosebok 9,3). Senere kommer Toraen med lang rekke regler for behandling av dyr. Reglene tillater å bruke dyr for forskjellige formål som for eksempel pløying av marken, men forbyr unødvendig plage av dyrene. Reglene beskriver eiernes ansvar overfor sine husdyr, som for eksempel hvile på shabbaten «for at oksen og eselet kan få ro» (2. mosebok 23,12).


Raskt rett snitt

Til slutt tillater Toraen å spise dyr, men den kommer med mange begrensninger på hvilke dyr som er tillatt og på hvilken måte de kan slaktes. Slakting skal gjennomføres med en skalpellskarp kniv i en raskt rett snitt over strupen, som ikke slår opp huden eller kjøttet. Årsaken er først og fremst å unngå smerte. Videre gjør regelen at slakteren blir nødt til å se dyret i øynene under slaktingen. Av samme grunn er blant annet jakt strengt ulovlig ifølge jødisk lov.

Å gå i butikken er det stikk motsatte av å se dyret i øynene. Lite minner oss om at vi skal spise det som kort tid i forveien var et lys levende dyr. Slik brytes forbindelsen til Livet, og dyret reduseres til en vare og et industriprodukt, som i sin tur skaper store etiske spørsmål. Spørsmål mange foretrekker å hoppe bukk over.


Alle var veganere

Andre velger å bli veganere eller vegetarianere, og kanskje er dette det mest adekvate svaret på de etiske utfordringene som reises. Mange mener at Toraens tillatelse til å spise dyr kun var et nødvendig og midlertidig unntak for hovedregelen, og menneskeheten nå bør gå tilbake til opprinnelsen der alle mennesker var veganere. I messianske tider vil ikke mennesker spise dyr, hevder enkelte rabbinere.

Selv har jeg – enn så lenge – valgt å spise kjøtt (kosher). Jeg kan allikevel ikke frigjøre meg selv fra konsekvensene av det jeg kjøper og det jeg spiser. Myndighetene har selvfølgelig en plikt til å ta vare på dyrene som er en del av denne industrien og de klimautfordringene denne medfører. Samfunnet trenger mer kunnskap og åpen debatt om kjøttindustrien.


Ikke ajourført

Jødedommen er vanligvis flink til å etablere en ramme og et sett religiøse regler som hjelper oss å handle etisk. Når det kommer til industrielle kjøttproduksjonen, har vi ikke vært flinke til å følge opp og ajourføre kosher-reglene. Om vi alle bør være veganere, redusere kjøttforbruket eller bare stramme inn og tilpasse regelverket rundt produksjonen, gjenstår å debatteres.

Uansett må vi må søke en riktig balanse mellom menneskets ønsker og behov, vårt ansvar for å behandle dyr på en respektfull måte og vår plikt til å ta vare på kloden vår.

Gå til innlegget

Skjult identitet

Publisert 3 måneder siden

Fremdeles er det mange som skjuler identiteten sin fordi de er redd for ikke å passe inn. Da inspirerer det å dra til Belmonte.

I 1498 bestemte Kong Manuel I seg for at landets jøder – som utgjorde ti prosent av befolkningen - måtte konvertere til kristendommen. Ingen fikk lov til å forlate Portugal, så de hadde ikke noe valg. De måtte akseptere kristendommen.

Løsningen for mange ble å følge jødedommen i skjul. De som ble oppdaget, ble henrettet.

Les også: Etiopiske jøder har ventet i over 10 år. Så fikk de endelig komme «hjem».

Ned i kjelleren hver fredag. 

Selv den dag i dag er det portugisere som følger forskjellige jødiske tradisjoner uten at de vet hva det betyr. For eksempel er det mange som går ned i kjelleren hver fredag kveld for å tenne lys på et skjult sted. Det stammer fra den jødiske tradisjonen om å tenne sabbatlys før sabbaten starter. Den jødiske identiteten ble svekket, men den jødiske tradisjonen levde videre.

Det samme var tilfelle i byen jeg besøkte i forrige uke, Belmonte. Det er en liten by med omtrent 2.000 innbyggere, blant dem 35 jødiske familier. Jeg var der sammen med jødisk ungdom fra Norge. Jødene i Belmonte glemte aldri sin identitet. De tente sabbatlys i hemmelighet, og hadde forskjellige bønner som ble sagt i skjul. De feiret Pesach (jødisk påske), bakte og spiste usyret brød, men feiringen ble flyttet fra den opprinnelige Pesach-datoen fordi de visste at inkvisisjonen fulgte nøye med.

Hemmelig i nesten 500 år. 

Det spesielle i Belmonte var at jødene kjente hverandre og kun giftet seg med andre «nye kristne». De hadde en slags jødisk menighet, uten synagoge eller samlinger. Det var spesielt mødrene som hadde som oppgave å føre troen og tradisjonen videre til neste generasjon. Slik klarte de å holde sin identitet hemmelig i nesten 500 år. Det er kun de siste 30-40 årene at byens jøder åpent har knyttet seg tilbake til det jødiske fellesskapet og gjenoppdager de jødiske tradisjonene som ble glemt.

En av tradisjonene de holder mest av «Esters Fastedag». Det er en fastedag knyttet til Dronning Ester. For de aller fleste jøder er det ikke en veldig sentral dag, men for de «nye kristne» var Ester den store helten. Hun var Dronningen til Kong Xerxes, men «fortalte ikke noe om hvilken slekt eller hvilket folk hun tilhørte.» (Ester 2,20) Esters dobbeltliv og sjonglering med identiteter var noe «de nye kristne» fra Belmonte kunne identifisere seg med.

Les også: –Jødiske, kristne og islamske doktriner har utviklet seg i gjensidig kontakt med hverandre.

Pluralistisk ånd. 

Her i Norge har det blitt gjort mye for å ivareta ulike identiteter. Religionsfrihet og ytringsfrihet er viktige fundamenter, og vi gir plass for flere kulturer. Stort sett forstår vi at integrering ikke betyr at minoriteter skal kopiere majoritetens identitet.

Det er likevel verdt å ha med seg at vi fremdeles er langt fra i mål. Blant jødene i Norge er det fortsatt en del som velger å skjule identiteten sin. Mange ønsker ikke å registrere seg som jøder (det vi si melde seg inn i en av de to registrerte jødiske menighetene i Norge). Noen fordi de minnes skjebnen til de som var registrert under andre verdenskrig; andre fordi er redd for ny antisemittisme.

Andre igjen ønsker bare å være «som alle andre», og føler ikke at de vil bli akseptert på samme måte hvis det er noe ved dem som gjør dem annerledes. Dette gjelder selvfølgelig ikke bare for jøder. Det er fremdeles mange i Norge som skjuler (deler av) identiteten sin fordi de er redd for ikke å «passe inn».

Les også: Jødiske, kristne og islamske doktriner har utviklet seg i gjensidig kontakt med hverandre, ifølge professor i islamske studier.

I åpent lende. 

Og nettopp derfor er det så inspirerende å se når ting endrer seg til det positive. I Belmonte har menigheten nå fått sin egen flotte synagoge, med stor aktivitet. Her lever stolte jøder, i åpent lende blant sine kristne medborgere.

Les også: Ny læreplan åpner for at lærere kan velge bort jødedommen.

Gå til innlegget

Guden som døde i Auschwitz

Publisert 4 måneder siden

Vi ønsker å fortelle barna våre om en god og kjærlig Gud. Bedre er det å snakke om en Gud som er utenfor vår fatteevne.

I går var Holocaustdagen, en dag for å minnes verdenshistoriens største menneskeskapte katastrofe. Det handler om aldri å glemme – for slik å sørge for at det ikke skjer igjen. Med tiden blir slike fastsatte institusjoner bare viktigere og viktigere – ettersom det blir færre tidsvitner tilbake.

Les også: Skal vi lære noe av historien, må vi klare å se alle sider ved den.

Ta tiden til hjelp. 

Debatten rundt Marte Michelets nye bok Hva visste hjemmefronten? viser dessuten at det er flere aspekter ved holocaust som bare kan tas opp etter at en viss tid har passert. Slik blir tabuer, sakte men sikkert, omarbeidet til noe vi kan snakke om. Tiden hjelper. Også innad i den jødiske tradisjonen har holocaust-fortellingen utviklet seg. Tidsavstanden gjør det mulig å snakke om det som tidligere ikke var mulig.

Blant de første spørsmålene som meldte seg etter holocaust var: «Hvor var Gud?». Blant de overlevende var det mange som mistet troen. Det er ikke vanskelig å forstå. Samtidig var det også mange som fortsatte å tro – selv om de hadde uløste spørsmål til Vår Herre. De fant en måte å forene de to.

Ingen svar i våre munner. 

Rabbiner Yehuda Amital, som overlevde Auschwitz, skriver: «Det som skjedde der var noe så totalt ute av denne verden, så totalt ikke-normalt at det ikke kan fattes innenfor noe rasjonelt tankesett … Vi står stumme foran fenomenet Shoa (holocaust), og det finnes ikke svar i vår munn. Dette er en av prøvelsene som Gud utsetter oss for. På tross av alt fortsetter vi med å knytte oss til Gud. Vi flyktet fra deg Gud, og til deg Gud. Men svar finnes ikke!»

Så sant som det er sagt. Svar finnes ikke. Det menneskelige forsøket på å forstå hvordan Gud er og blir umulig. Eller som det står i Skriften: «For et menneske kan ikke se meg og leve» (2 Mosebok 33,20).

Så vet vi at det er mange beskrivelser av Gud - i Toraen og i andre hellige tekster. Det står for eksempel at han er kjærlig og full av barmhjertighet. Og at han er full av vrede. Men alt dett er beskrivelser av hvordan Gud oppfattes av oss – det er ikke beskrivelser av Gud som sådan. For Gud er utenfor vår fatteevne.

Les også: Setter Gud på tiltalebenken

Glimrer med sitt fravær. 

Av samme grunn kan vi heller ikke regne med å forstå alle Guds handlinger. Slik er det med holocaust, og slik er det når katastrofene rammer oss den dag i dag. Hvor er den kjærlige Gud når uskuldige barn dør av sult eller smertefulle sykdommer? Spørsmålet er godt, og det ljomer høyere jo større uretten er. Men svarene glimrer med sitt fravær: Det føltes som Gud «på den dagen fullstendig skjulte ansiktet for dem» (5. Mosebok 31,18).

Vi ønsker å fortelle barna våre om en god og kjærlig Gud. Det er forståelig. Men vi kan ikke kun snakke om Gud på denne måten. Det fungerer på godværsdager og på dager med medvind, men hva med alle andre dager? Hva skal vi tro på da?

En sunnere tilnærming er å snakke om en Gud som er utenfor vår fatteevne. Dette vet vi: at han har skapt oss i en verden med kjærlighet og glede, men også med ondskap og lidelser. Vår oppgave er ikke å forstå hvem Gud er eller begripe alle hans handlinger. Det er likevel umulig.

Les også: «Ny roman bli kalt Holocaust-kitsch»

Vårt kall. 

Vi har fått en oppgave og et kall. Det er dette som er jobben vår. Vi skal bidra til å utvikle skaperverket i riktig retning. Og da skal vi ikke be til Gud for at han skal «tjene» oss. Det er vi som skal tjene Gud, ikke omvendt.

Gud har skapt en verden som verken er paradis eller helvete. Det var mennesker som gjennomførte holocaust og gjorde denne verden til et helvete, og det er vi mennesker som i fellesskap kan virkeliggjøre paradis. Gud har skapt oss, og han har gitt oss valget.

Gå til innlegget

Tenn lys!

Publisert 6 måneder siden

Alt kan og må debatteres. Bare slik vinner lyset frem.

I dag er den første dagen i den jødiske lysfesten Hanukka. Hver kveld i løpet av feiringens åtte dager tenner jødiske familier hanukkalys. Lysene minner oss om at jødedommen har klart å overleve på grunn av en mirakuløs seier mot grekerne på det andre templets tid.

LES OGSÅ: Verdt å vite om hannuka

Eierskap til egen tro. 

Historien fant sted rundt år 167 før vår tidsregning. Judea og Jerusalem var okkupert av Det selevkidiske imperiet. Den hellenistiske kulturen var dominerende og spredte seg fort. Jødedommen sto i fare for å bli assimilert, men kampen mot hellenistiske avguder i Tempelet endte med et opprør mot, og frigjøring fra Selevkideriket.

Men det er ikke den fysiske selvstendigheten vi feirer. Blant annet fordi den selvstendige staten som ble etablert ikke var en stor politisk suksess. Det vi feirer er den religiøse og kulturelle oppblomstringen som jødedommen fikk ved å ta ansvar og eierskap over sin egen tro.

Samtidig blir det feil å beskrive den hellenistiske kulturen som et mørke som tapte mot det jødiske lyset. Hellenismen har hatt en stor og viktig rolle i den historiske utviklingen av verdenssamfunnet. Rett skal være rett.

Åpen og kritisk samtale. Lyset vi feirer i Hanukka er strålingen fra en åpen, selvstendig og kritisk tankegang som fikk blomstre i jødedommen – om som blomstrer den dag i dag.

Talmud er den viktigste jødiske-religiøse skriften etter Bibelen, og beskriver flere hundre års debatt. Jødedommen er ikke én etablert sannhet, men innbyrdes motsetninger og evig selvransakelse. Jødedommen har helliggjort tora-studiene, som betyr å streve etter kunnskap med et åpent sinn. I Judea startet det med opprøret mot hellenismen.

Denne åpenheten førte i sin tur til nytenkende bevegelser som har fått sitt virke utenfor det jødiske folket. Den største av dem er selvfølgelig kristendommen.

Ferdigsnekrede narrativ. 

I dag er imperativet det samme. Vi må ivareta en åpen og kritisk samtale – der ingenting er ferdigdebattert og alt utsettes for et kritisk lys. Dette er det motsatte av propaganda, der alle svar og alle historier er ferdig filetert.

Hvilket tar meg til debatten om Midtøsten, som er like deler hjerteskjærende og komplisert. Jøder har empati med lidelsen til våre brødre i Israel. De aller fleste jøder har også empati med arabere og deres lidelser i kampen for frihet og trygghet. Igjen, det er komplisert. Og jeg og andre jødiske ledere i Norge har valgt å uttale oss i media de gangene vi opplever at debatten sklir ut og blir for ensidig. En ensidighet som i sin tur kan fremme hat og antisemittisme. Da er det vår plikt å protestere.

Filmen Tårnet, som ble lansert forrige uke og som merkelig nok har fått finansiell støtte fra staten, er et eksempel på et skritt i feil retning. Og bare så det er klart: Problemet er ikke historien om palestinsk lidelse. Lidelsen er reell, og den bør alle kjenne til.

LES OGSÅ: Å lete etter håpet i flyktningleirens mørke

Unyansert fremstilling.

Problemet er formen og budskapet. Jeg er ikke den første som påpeker dette. Frank Lande i nettavisen iTromsø skriver blant annet dette i sin filmanmeldelse: «Filmen klarer ikke å skape rom for selvstendige refleksjoner hos tilskueren, men nøyer seg med en unyansert fremstilling av kun den ene siden av saken. Dermed legger Tårnet seg nærmere politisk propaganda enn kunst.»

Jeg er enig med Lande. Når denne filmen blir vist frem til våre barn, skapes et emosjonelt engasjement – men uten den nødvendige kritiske refleksjonen. Se for deg følgende: En film om etterkommerne av en jødisk familie som måte flykte fra Hebron da deres arabiske naboer myrdet deler av hans familie under 1929-pogromene i Israel. Formmessig la den ingenting imellom og demoniserte alle arabere.

Ville en slik film blitt satt opp på norske kinoer? Neppe. Men dette vet jeg: Jeg ville kritisert den også. Dette er lyset fra Hanukka, og det forplikter.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Bli i kirken, Märtha Louise!
av
Vårt Land
11 dager siden / 5161 visninger
Fra utskudd til kraft?
av
Vårt Land
22 dager siden / 4766 visninger
Slutt å gjøre kirken kul!
av
Merete Thomassen
11 dager siden / 2776 visninger
Bekreftet allerede
av
Joanna Bjerga
27 dager siden / 2330 visninger
Bryllup med bismak
av
Trond Langen
7 dager siden / 1853 visninger
Befri oss fra 1. mai
av
Ole Jakob Warlo
25 dager siden / 1819 visninger
Barns frihet til å velge
av
Berit Hustad Nilsen
13 dager siden / 1803 visninger
Spooky sjamanisme?
av
Vårt Land
3 dager siden / 1553 visninger
Hauge og Marx
av
Vårt Land
25 dager siden / 1545 visninger
Biskoper som blir realpolitikere
av
Espen Ottosen
18 dager siden / 1419 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere