Joav Melchior

Alder: 41
  RSS

Om Joav

Rabbiner i Det Mosaiske Trossamfund i Oslo.

Følgere

Når plagen er over håper jeg vi kommer ut av våre hjem som en mer samlet verden, som har frigjort seg fra noen dårlige vaner vi har slavet for.

Koronaviruset har - uten advarsel - stoppet så godt som alle hverdagsrutinene våre. Vi er blitt pålagt å bli i våre hjem og stoppe med så og si alle aktiviteter. Det har en enorm påvirkning på mange dimensjoner av livene våre.

I denne tiden tenker vi ekstra mye på de som er mest utsatt; de som har mistet sine kjære, de syke, de som sitter alene med angst og frykt. Vi kan ikke takke nok de mange som setter samfunnets behov foran sine egne, og som jobber kontinuerlig for felleskapets helse.

Stengt synagoge

Det jødiske samfunnet er selvfølgelig intet unntak. Sist uke måtte vi for første gang siden krigen stenge dørene til synagogen på shabbat.

Synagogen betyr så mye for oss. Den er vårt samlingspunkt. I en annen situasjon ville det vært helt hjerteskjærende å stenge den, men det var ikke det denne gangen. Utfordringene landet vårt og menneskeheten står overfor er så mye større enn våre behov. Det er vår plikt å ta del i den nasjonale og globale innsatsen for å berge liv. Sist gang synagogen ble stengt var det fordi andre mennesker undertrykket oss. Nå er den stengt fordi vi alle står sammen.

Pesach står på trappene

Jøder er nå inne i forberedelsene til den høytiden pesacḥ. Under pesacḥ samler jødiske familier seg rundt bordet og forteller historien om frigjørelsen fra slaveriet i Egypt. I synagogen sist shabbat skulle vi ha lest et stykke fra Toraen som beskriver forberedelsene til pesach, som israelittene først gjorde i Egypt under sin frigjørelse:

«Si til hele Israels menighet: På den tiende dagen i denne måneden skal hver husfar ta et lam, ett til hver husstand … Så skal de ta noe av blodet og stryke det på de to dørstolpene og på bjelken over døren i de husene hvor de spiser det … Denne natten skal jeg gå gjennom Egypt og slå i hjel alle førstefødte i landet og jeg skal holde dom over alle gudene i Egypt … Når jeg ser blodet, vil jeg gå forbi. Ingen ødeleggende plage skal ramme dere når jeg slår Egypt. Siden skal denne dagen være en minnedag for dere.» (2. Mos 12)

Israelittene var pålagt å bli hjemme i sine husstander og å merke dørstolpene med blod fra pesacḥ-ofringen, for å hindre at Guds plage kom inn i deres hjem.

Merkingen av inngangene var ikke for at Gud skulle vite hvor israelittene bodde, men for at israelittene selv skulle gjøre en handling som frigjorde dem fra slaveriet og avgudsdyrkelsen i Egypt. De skulle ta et synlig valg om at de ville kvitte seg med vanen med å tjene andre mennesker og lære seg å tjene Gud.

Frigjorte mennesker

Frelsen kan aldri komme bare utenfra - den kommer når man også selv handler, og det kan bare komme når man er en del av et fellesskap. Jødene gikk inn i sine hjem som slavefamilier og kom ut av sine hjem som en del av en samlet og frigjort nasjon.

Israelittenes situasjon i Egypt ligner ikke på vår situasjon i dag. Men jeg syns fortellingen kan gi oss et nytt perspektiv på det en hel verden opplever sammen i disse dager. Vi er samlet i våre husstander for å forhindre en plage som kan ødelegge samfunnet vårt. Det er en grusom plage og vi må gjøre alt vi kan for å vinne over den. Men vi kan også lære noe av utfordringene vi står overfor, som kanskje kan frigjøre oss fra uvaner vi har.

Kvitte oss med uvaner

Har kanskje individualismen  - som er en viktig verdi - tatt for mye plass og nærmest fått en guddommelig status? Har fokuset på rettighetene til individene noen ganger undertrykket ansvaret individene har overfor samfunnet? Har kapitalismen og kampen for individets velstand og rikdom trumfet andre verdier som familie og felleskap?

Vi har glemt å ta ansvar for miljøet rundt oss, både det naturlige miljøet og det menneskelige miljøet. Små tiltak vi har gjort har ikke vært tilstrekkelige. Mange av dem har vi dessuten gjort for å lette vår egen samvittighet mens vi fortsatt slaver for våre forbruksvaner.

Vi må gjøre alt vi kan, og vi må be til Gud for at Korona-plagen ramme samfunnet vårt minst mulig. Når plagen er over håper jeg vi kommer ut av våre hjem som en del av en mer samlet og frigjort verden. En verden der vi bedre enn før forstår at vi alle er avhengige av hverandre.  En verden som har frigjort seg fra noen dårlige vaner vi har slavet for.

Gå til innlegget

Og du skal fortelle dine barn

Publisert rundt 1 måned siden

Enda et tidsvitne er gått bort. Nå er det opp til oss.

Under min første shabbat som rabbiner i Oslo, kom en eldre mann bort til meg og spurte om jeg var oppmerksom på alt bråket i synagogen. Jeg nikket, og tenkte for meg selv at han hadde all rett til å klage - det var en del bråk under gudstjenesten. Da fortsatte mannen: «Er det ikke nydelig å høre barnebråk i synagogen vår?». Det var Herman Kahan. Han gikk bort 13. februar i år, 93 år gammel.

Siden Herman ankom Oslo som overlevende fra dødsleirene etter andre verdenskrig, har han vært en pilar for jødisk liv i Norge. Han har bestandig vært aktiv og skapt stemning i menigheten, spesielt under gudstjenestene i synagogen. Med hans nydelige og kraftfulle stemme fylte han rommet med følelser og åndelighet. Han var den første til å gratulere barn som lærte seg å lede deler av gudstjenesten selv, ofte med en liten gave. Han vil bli savnet av oss for hans lederskap og rike kunnskap, men mest av alt blir han savnet for den varme tilnærmingen han hadde til alle.

Store konsekvenser

Det er inspirerende, ja helt utrolig å tenke på at en som har opplevd det verste helvetet menneskeheten har klart å oppdrive, kan reise seg og bli så levende og positiv. For til tross for at Herman risikerte å åpne sårene, var han et engasjert tidsvitne. Det er umulig for oss som ikke opplevde krigen selv virkelig å forstå det som hendte. Derfor er det så viktig at vi har fått det dirkete gjenfortalt fra de overlevende.

Herman var den siste gjenlevende osloborger som overlevde konsentrasjonsleirene og har kunnet fortelle videre. Muligheten for å høre hva som skjedde i en leir som Auschwitz fra de som selv var der, forsvinner. Det har store konsekvenser, både for storsamfunnet og for oss jøder. Vil kunnskapen om holocaust gradvis blir mindre, for til slutt å bli et ubetydelig punkt i historien? Vil den smertefulle tilknytningen enhver jøde har til holocaust forsvinne med den personlige tilknytningen?

Ungdommens ansvar

Det er kanskje ikke helt tilfeldig at jeg dro, uken etter Hermans bortgang, på en reise til Polen sammen med jødiske ungdommer. Å besøke steder som regelrett har vært et helvete på jord er en tøff opplevelse. Å gjøre det med en jødisk gruppe er spesielt vanskelig. Ofte var vi tomme for ord. Om ikke advarslene disse stedene minner enhver besøkende om er nok, vekker leirene mange spørsmål som går rett på vår jødiske identitet.

Under reisen snakket vi også om Herman. De jødiske ungdommene våre er imponerende og inspirerende. De snakket engasjert om ansvaret de har for å fortsette det jødiske livet. De snakket om at vi ikke lenger kan lene oss på tidsvitnene, og at det nå er vårt ansvar for å fortelle videre.

Nå er det disse ungdommene som er næreste ledd til krigen. De er de siste som har blitt fortalt hva som skjedde i dødsleirene direkte fra dem som var der.

Perspektiver

Tiden gjør noe med vonde opplevelser. Man kan velge å legge lokk på dem fordi de blir for vanskelige å forholde seg til - eller man kan bruke avstanden tiden skaper til å forstå hva erfaringen har betydd. Slik kan vi også si det om hvordan det jødiske folket har erfart holocaust. I de første fredsårene var opplevelse så nære og vonde at de færreste fortalte noe i det hele tatt. Men med årene begynte overlevende å fortelle mer og mer. Mange ting rundt andre verdenskrig klarer vi først å snakke om i 2020. Debatten rundt Marte Michelets bok Hva visste hjemmefronten? er et godt eksempel på det.

Nye generasjoner

Mange hendelser i vår jødiske fortid har fortsatt stor betydning for jøder i dag, og skaper både engasjement og følelser. Flere tusen år etter utgangen av Egypt samles jøder hvert år ved påsketider for å markere hendelsen, som om vi selv er slaver i Egypt. To tusen år etter at tempelet i Jerusalem ble revet til grunnen sitter jøder på bakken med tårer i øyene og sørger over templenes fall.

Vi gjør det slik at hver nye generasjon kan fortelle historien om oss videre. Nå har de kommende generasjonene fått enda en oppgave: å fortelle videre om holocaust.

Gå til innlegget

Kunnskap er vårt beste vern

Publisert 2 måneder siden

Det er viktig at vi styrker undervisningen om holocaust. Lærdommene den gir oss kan vi overføre til de utfordringene vår egen generasjon står overfor.

Auschwitz var den største av Nazi-Tysklands utryddelsesleirer under andre verdenskrig. Over 1.1 million mennesker ble myrdet i leieren, omlag 90 prosent av dem var jøder - inkludert over 250.000 barn. Av alle utryddelsesleirene som var i bruk under krigen var det Auschwitz som opererte lengst. Auschwitz er et sterkt symbol på det industrielle massemordet under holocaust, og symboliserer et lavpunkt i menneskehetens historie.

27. januar 1945 ble Auschwitz-leiren frigjort av Den røde arme. Frigjøringen fikk ikke spesielt stor oppmerksomhet da den skjedde. Erkjennelsen av grusomhetene som fant sted under holocaust, og hvilken unik rolle tilintetgjørelsen spiller i både vår krigshistorie og vår verdenshistorie ble først allment kjent flere titalls år senere. Noen minner blir svakere med tiden. Andre minner er for store til at man kan forstå dem fra nært hold.

Stockholm-deklarasjonen

Den 27. januar 2000 inviterte IHRA (International Holocaust Remembrance Alliance) til et internasjonalt forum i Stockholm, som samlet representanter fra mer enn 40 land. Nobelprisvinneren Elie Wiesel fungerte som forumets æresformann og blant gjestene var det både holocaust-overlevende, religiøse ledere, lærere og historikere. Her ble Stockholm-deklarasjonen signert, som understreker viktigheten av utdanning, erindring og forskning om holocaust:

«Mens menneskeheten fremdeles lider av folkemord, etnisk rensing, rasisme, antisemittisme og fremmedfrykt, deler det internasjonale samfunnet et høytidelig ansvar for å bekjempe denne ondskapen. Sammen må vi opprettholde den grusomme sannheten om holocaust mot dem som fornekter den. Vi må styrke de moralske forpliktelsene hos våre folk og de politiske forpliktelsene hos våre regjeringer, for å sikre at fremtidige generasjoner kan forstå bakgrunnen for holocaust og reflektere over konsekvensene av den.» (Paragraf 3, Deklarasjon fra Stockholm International Holocaust Forum).

Bevissthet

I november 2005 erklærte FN 27. januar som Den internasjonale holocaust-dagen. Siden har denne dagen fått stadig større plass i offentligheten, både nasjonalt og internasjonalt. Det betyr mye at verdens ledere deltar på markeringene i Jerusalem og Auschwitz i år.

Som Stockholm-deklarasjonen påpeker, er det viktig at bevisstheten rundt holocaust ikke begrenser seg til taler fra lederne våre, men at også bevissthetsarbeidet blant folk flest styrkes, først og fremst gjennom utdanning. Det er viktig at vi styrker undervisningen om holocaust. Lærdommene den gir oss kan vi overføre til de utfordringene vår egen generasjon står overfor.

Viktig definisjon

Norge er selv medlem i IHRA og har også gjort mye i kampen mot antisemittisme i vår egen tid. Handlingsplanen mot antisemittisme er et svært viktig bidrag. Mange av tiltakene er rettet mot utdanning.

Den moderne antisemittismen viser seg på nye måter som det er ofte vanskelig å definere. Det beste eksempelet er kanskje den anti-sionistiske antisemittismen, som skaper forvirring hos mange. På den ene siden ønsker vi ikke å sensurere legitim politisk debatt og kritikk. På den andre siden er vi forpliktet til å bekjempe denne kritikken når den krysser en grense, og blir hatefull og demoniserende. Derfor er det viktig å jobbe mot tydelige definisjoner så det blir lettere å slå ned på antisemittisme når det er det som skjer.

Norge har, som en del av IHRA, vært med på å utvikle og vedta en definisjon av hva antisemittisme er. Denne definisjonen har blitt vedtatt av en rekke regjeringer. Senest i forrige uke erklærte Sveriges statsminister Stefan Löfven at Stockholm-deklarasjonen og IHRAs definisjon av antisemittisme skal være grunnlaget for et nytt forum i Malmø. Det er viktig at Norge følger etter og at IHRAs definisjon kan stå som grunnlag også for neste handlingsplan mot antisemittisme.

Gå til innlegget

Selv om Den Norske Israelsmisjon har gode motiver, forgriper de seg imot det som er hellig og viktig for relasjonene mellom våre religioner.

I desember feiret jøder verden over hanukka. Hanukka er sammen med purim de to eneste jødiske fester som ikke er nevnt i Mose­bøkene. Begge er basert på mirakler som hendte våre forfedre og som var med på å sikre jødisk liv og felleskap. Purimfeiringen er til minne om hendelsene som er beskrevet i Esters bok. Redning kom til jødene etter at Haman ønsket å utrydde hele det jødiske folket.

Helleniseringen

Bakgrunnen for hanukka­feiringen er fortellingen om gjeninnvielsen av tempelet i Jerusalem etter at makkabeerne i et opprør fri­gjorde byen fra Selevkidriket (164 f.v.t.). Den hellenistiske kong Antiokos IV Epifanes av det selevkidiske riket regjerte i Jerusalem før opprøret. I motsetning til Haman hadde han ikke noe ambisjon om å utrydde jøder, og han ville ikke ødelegge tempelet. Han ønsket bare å implementere hellenistisk tro og kultur blant jødene i den jødiske provinsen, Judea. Han valgte å vanhellige tempelet i Jerusalem ved å reise et Zevs-alter og innføre ofring av svin i tempelet. Det var ikke bare grekere som sto for dette på denne tiden. Flere jøder, som var fascinert av den hellenistiske kulturen og tankegangen, sto i spissen for helleniseringen av tempelet. Makkabeerne var en gruppe jøder ledet av en prestefamilie. De valgte å kjempe mot helleniseringen av jødedommen. De tok ansvaret for egen tro og klarte å gjenvinne jødedommens religiøse selvstendighet. Det har ført til en blomstring i jødisk lære som aldri har stoppet siden.

Helt feil

Jødisk felleskap har alltid vært en kombinasjon mellom en folkelig og en religiøs tilknytning. Man kan ikke være del av den jødiske religionen uten å være del av det jødiske fellesskapet, og man kan ikke være del av det jødiske fellesskapet hvis man er del av en annen religion.

Dette er relevant for å forklare vårt syn på gruppen som kaller seg messianske jøder. Vegard Soltveit, assisterende generalsekretær i Den Norske Israelsmisjon, skrev i en kommentar til Ervin Kohn (VL 3. desember) at de messianske jødene er fullt ut jøder. «Akkurat som en ortodoks, sekulær eller reformert jøde er jøde». Her tar han helt feil.

Ikke misjon

Vi har mange viktige
interne debatter mellom jøder som ønsker forskjellige retninger. Sekulære jøder velger å bryte med noen av de tradisjonelle, religiøse rammene. De har ikke byttet ut en religiøs tro med en annen, de velger bare et sekulært liv med færre religiøse motiver. En jødiskfødt person som velger å tro på Jesus og det nye testamentet, har valgt seg en annen religion og har dermed valgt å konvertere ut av det jødiske fellesskapet. Akkurat som en kristenfødt person melder seg ut av kristendommen dersom han velger å tro på profeten
Mohamed og Koranen.

Selve ideen med misjonering er fremmed for jødisk tro. Allikevel mener jeg at kristne må selvfølgelig ha rett til å promotere sin religion. Jøder har rett til å konvertere ut av jødedommen hvis de ønsker det. Det man ikke kan gjøre, er å frata hverandres rett til å definere rammene for sin tro og felleskap.

Ansvar for tro

Forholdet mellom kristne
og jøder har historisk vært meget fiendtlig. De siste generasjonene har brakt kjærlighet og tillit mellom jøder og kristne. Den katolske kirken ved Nostra aetate har skapt stort håp for forholdet ved å stoppe misjonering blant jøder og akseptere jødedommens måte å tjene Gud på. Også mange lutheranere har etter andre verdenskrig forstått at man bør respektere jødenes rett til å bevare sin religion, som jøder selv må kunne definere. Selv om Den Norske Israelsmisjon har gode motiver, forgriper de seg imot det som er hellig og viktig for relasjonene mellom våre religioner.

Vi feirer hanukka fordi vi forstår vårt ansvar over egen tro og religion. Vi ønsker ikke fremmed tro i vår helligdom.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Hjemmesentrert kirke
av
Joanna Bjerga
8 dager siden / 1254 visninger
Guds fravær
av
Geir Tryggve Hellemo
20 dager siden / 1226 visninger
Ja vel, gamlis
av
Heidi Terese Vangen
26 dager siden / 1212 visninger
To strekar
av
Arne Mulen
1 dag siden / 983 visninger
Det vi ikke ser
av
Magne Nylenna
12 dager siden / 854 visninger
Biskop Byfugliens merkelige avskjedsreplikk
av
Roald Iversen
rundt 2 måneder siden / 597 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere