Joav Melchior

Alder: 40
  RSS

Om Joav

Rabbiner i Det Mosaiske Trossamfund i Oslo.

Følgere

Vi er på hils

Publisert 10 dager siden - 1050 visninger

Håndhilsesaken viser at vi har en lang vei å gå før vi er et flerkulturelt samfunn i vater.

DE FLESTE ER etter hvert kjent med den såkalte «håndhilse-saken». En muslimsk lærer fikk ikke forlenget vikariatet sitt fordi han fulgte en religiøs tradisjon der de ikke håndhilser på noen av motsatt kjønn.

Uenig i konklusjonen. 

Generalsekretær i Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn (STL), Ingrid Rosendorf Joys, kom i et innlegg (Vårt Land 10.08.18) med en anbefaling om at innvandrere som ikke er vant til å håndhilse på motsatt kjønn, likevel bør gjøre det. Hun la til at påbud ikke er veien å gå, og at dialog er bra. Jeg forstår og respekterer balansen Ingrid og STL prøver å finne i denne debatten. Likevel er jeg uenig i konklusjonen som de facto anbefaler religiøse minoriteter til å bryte med sin religiøse overbevisning.

Denne debatten er ikke ny og den har foregått innenfor alle religioner – også den jødiske. Ifølge den jødisk-ortodokse loven er fysisk kontakt av kjærlig karakter mellom mann og kvinne, ulovlig. På hebraisk kalles det negia shel hiba.

Definisjonen på kjærlig kontakt er selvfølgelig noe som diskuteres. Hensikten med loven er å avgrense den fysiske, kjærlige kontakten til kun sin ektefelle. Håndhilsing mellom mann og kvinne er derfor meget uvanlig mellom jøder som følger den strikte ortodokse loven. Mange rabbinere velger likevel å håndhilse – av respekt for sitt medmenneske og for ikke å fornærme noen.

Andre rabbinere er mindre pragmatiske. Det er interessant å se hvor likt mange jøder og muslimer resonnerer i dette spørsmålet.

Møte dronningen. 

For flere år siden ble det holdt en stor europeisk rabbiner-konferanse i Nederland. I løpet av konferansen skulle rabbinere møte dronningen. I den forbindelse kom spørsmålet om håndhilsing på dagsorden. Noen rabbinere mente at selv ikke dronningen kunne unntas fra forbudet mot håndhilsing; andre mente at det ville være en fornærmelse mot dronningen.

Så tok den engelske overrabbineren ordet. Han ledet konferansen og avgjorde at de som ikke ønsket å håndhilse dronningen fikk vær så god å la være å delta på møtet. Resultatet var at de fleste kom – og hilste på dronningen.

Personlig følger jeg den ortodokse loven og håndhilser aldri på venner av motsatt kjønn. Samtidig er jeg enig med rabbinerne som mener at forbudet mot å fornærme noen må vektlegges enda mer. Derfor håndhilser jeg til vanlig, på alle dem som ikke er mine venner.

Det virker kanskje paradoksalt, men mine nærmeste venner kjenner meg og respekterer at jeg ikke håndhilser. Derfor får ikke denne regelen noen negative konsekvenser. Tvert om. Min erfaring er at praksisen respekteres og at det bygger tillit og gjensidig forståelse.

Utenlandske kantorer. 

Blant jøder i Norge er det uvanlig ikke å håndhilse. I vårt trossamfunn har vi noen ganger hatt utenlandske kantorer eller andre funksjonærer som kommer fra samfunn der håndhilsning mellom mann og kvinne er uvant. Da er det viktig for meg å forklare for dem at de fleste i vårt trossamfunn vil reagere negativt dersom de ikke håndhilser.

Men jeg kommer ikke med anbefalinger om hva de skal gjøre. Det må være opp til dem å ta sine egne beslutninger. Noen i vår ledelse mener det er upassende å ha funksjonærer som ikke vil håndhilse. Jeg mener det bør være rom for alle.  

Det ligger en viktig oppgave i det å respektere og tolerere ulike praksiser. Kategoriske uttalelser om at «i Norge håndhilser vi» er det motsatte av dette, og kun egnet til å ekskludere alle de som handler annerledes. Så er det riktig å informere innvandrere om hva som er utbredt praksis – men det er noe annet.

Lang vei å gå. 

Det er mulig at det fungerer dårlig med en lærer som ikke vil håndhilse. Det kan skape distanse og mistillit. På den annen side kunne skolens rektor benyttet anledningen til å starte en dialog om forskjeller og toleranse. I stedet ble håndhilsesaken et tegn på at vi som samfunn har en lang vei å gå før vi er et godt integrert flerkulturelt samfunn.

Trykket i Vårt Land 9. september 2018. 

Gå til innlegget

Kjære Finn

Publisert rundt 1 måned siden - 2023 visninger

Åpent brev til Finn Graff.

Forrige uke tegnet du en karikatur som kritiserte en ny israelsk lov. Loven definerer Israel som en jødisk stat og skaper reaksjoner blant minoriteter i Israel, spesielt drusere.

Tegningen er sikkert kjent for de fleste. Benjamin Netanyahu, Israels statsminister, ble fremstilt som et hakekors – selve symbolet på nazismen. I etterkant har du sagt at du «ikke er enig i at tegningen er antisemittisk. Den er anti-Netanyahu».

Handler om antisemittisme. 

Jeg ­ønsker ikke å beskytte Netanyahu eller den nye loven som jeg selv mener er kritikk­verdig, men for meg handler dette ikke om anti-Netanyahu, det handler om antisemittisme.

Druserne i Israel ble krenket av den nye loven, men Netanyahus respons var å møte dem og lytte til deres ­bekymringer. Bevares, jeg vet at karikaturtegninger kan brukes for å sette ting på spissen. Jeg ­klarer likevel ikke å se noe som helst i ­relasjonen mellom druserne og ­Netanyahu som kan sammenlignes med eller gi assosiasjoner til nazismen. Uansett hvordan jeg vrir og vender på det. Absolutt ingenting. Uansett hvor mye det «settes på spissen».

Derfor spør jeg: Mener du virkelig at den nye loven minner om dødsleire, gasskamre eller folkemord?

Påfallende bruk. 

Det er ikke første gang du spiller nazikortet. I 2006 tegnet du ­daværende statsminister Ehud Olmert som Amon Göth, en av de mest sadistiske SS-offiserene. En annen gang tegnet du Gaza som en konsentrasjonsleir.

Meg bekjent har du ikke brukt nazi-symboler i andre sammenhenger. Hva med al-Assad, Syrias president, som har myrdet hundretusenvis av sine motstandere og drevet millioner på flukt? Eller er nazi-kortet noe du reserverer for Israels politikk?

Ett skritt tilbake. 

Jeg er enig i at vi også må tåle karikaturer som er i grense­land. Karikaturtradisjonen er viktig og ­beskriver saker på en måte ord ikke ­klarer. Likevel er det viktig å minne om at karikaturer som brukes på feil måte kan bidra til hat og urett.

Dette vet du godt. Du ble selv født i 1938 i Nazi-Tyskland, da den antijødiske propagandaen var overalt. Tegningene og forestillingene sto i en lang, antisemittisk tradisjon der jøder er beskrevet som ­Jesus-mordere, barnemordere, satans barn og det som verre er.

Næring av karikaturer. I sitt charter kaller Hamas-bevegelsen til for drap på jøder. Samtidig beskylder de Israel for å være nazistisk. Disse forestillingene ­lever – og de får næring av karikaturer. Det iranske regimet tok sågar initiativ til en egen karikaturkonkurranse for holocaust.

Disse karikaturene inngår i en veksel­virkning. Mange undersøkelser viser at hatet mot Israel i arabiske land ikke ­begrenser seg til hat mot israelsk politikk, men er rettet mot alle israelere og jøder. På den måten blir jøder igjen sett på som representanter for den ultimate ondskapen.

Du er ikke den første i Europa eller ­Norge som trekker paralleller mellom Israel og nazismen. Det er en ­absurditet at europeere velger å dra inn sitt eget ­sivilisasjonssammenbrudd for å stemple deler av sin gamle offergruppe. I stedet for å bidra til en direkte, sterk og ­saklig kritikk av den israelske regjeringens ­politikk, bidrar du til det motsatte. Med det resultat at hele samtalen kollapser.

Transformeres til hat. 

Forskning ­viser at motstanden mot Israels politikk ikke stanser ved kritikk av Netanyahu og hans regime, men transformeres til hat mot israelere som individer og mot ­jøder ­generelt. Tegningen din rører i dette ­vannet.

At en stor, norsk avis som Dag­bladet ­finner der fornuftig og forsvarlig å ­publisere tegningen din, gjør meg både trist og engstelig. Det norske samfunnet er vanligvis gode til å identifisere og stå sammen mot antisemittisme. Her sviktet beredskapen.

Trykket i Vårt Land 13. august 2018.

Gå til innlegget

Den fredelige veien

Publisert 2 måneder siden - 1485 visninger

Jeg mener at man må starte med dialog, med å lytte til hverandre og at skyldspørsmålet blir mye mindre relevant hvis partene i konflikten en dag finner en måte å ha en felles fremtid.

Operasjon Dagsverk er et nydelig prosjekt der ungdom reflekterer over konflikter i verden og engasjerer seg for å gjøre en forskjell. Vi er heldige som bor i et av de mest fredelige områdene i verden, og det er viktig at vi ikke bare lever i vår gull-boble. Når aktiviteter som dette initieres av ungdommer ser fremtiden lysere ut. 

Målgruppen som ble valgt for årets prosjekt er meget verdig, nemlig unge palestinere som opplever en vanskelig hverdag og begrenset frihet på grunn av en konflikt som de ble født inn i. Mange av tiltakene i årets operasjon er også meget verdige. Blant dem, frigjøre fra undertrykkende kjønnsroller, kunnskap om demokratisk styresett, borgerrettigheter, og opplæring i en ikke-voldelig måte å kjempe for frihet og fred. Derfor er det meget trist at vi allikevel ikke kan oppfordre våre ungdommer til å delta i Operasjon Dagsverk i år.

Den fredelige veien.

Min yngste sønn (9) har de siste ukene sammen med sine venner deltatt på et kurs om konfliktløsning og megling for å forbedre dynamikken i vennegruppen og at de fra en tidlig alder skal få en god kommunikasjonsevne for å unngå konflikter. Prinsippene han lærte er enkle, og er grunnpilarene i megling og konfliktløsning. Når man har en konfliktsituasjon går begge partnere instinktivt til angrep mot partneren, lytter ikke til det de har å si, og man ender med et negativt syn på den andre. Konflikten er i gang for fullt. Den fredelige veien som tjener begge sider i konflikten er å lytte til motparten, prøve å forstå ham, deretter finne en løsning som tjener begge, og som fører til at man som venner igjen har felles verdier og mål (eller fred med mine ord). 

Det kan være veldig passende å engasjere seg i å hjelpe palestinere uten å blande seg, og ta side i vanskelige aspekter av den politiske konflikten. Hvis man velger å samtidig å engasjere seg i konflikten, er det rart at elementer som kan skape en forsoning er helt fraværende. 

Siden starten av konflikten har de aller fleste arabere og palestinere dessverre nektet enhver dialog og forsoning med Israel og israelere. Når man har kontakt med unge palestinere er det en god anledning for å utfordre dem til å ha dialog med israelere. I stedet, valgte man kun å støtte det palestinske narrativ om konflikten, og man nevner Israel kun som okkupant og israelere som slemme soldater. Det bidrar til å opprettholde konflikten framfor å skape varig fred. 

Demonisering av Israel. 

Dette fører til demonisering av Israel. Setninger som: ‘motstand mot okkupasjonen som hindrer deres rett til en rettferdig og fredelig framtid’, gir et inntrykk av at hele skylden for de palestinske ungdommers situasjon ligger på en slem side. Ville bare okkupasjonen bli borte vil det med en gang komme fred og forsoning. Det er ikke så rart at vi tenker sånn i Norge, fordi vår nærmeste referanse til okkupasjon er andre verdenskrig, der en slem okkupant okkuperte vårt land og freden først kom når okkupasjonen var over. Under Tysklands okkupasjon var det selvfølgelig ikke dialog og forsoning med nazistene som skulle til for å skaffe fred. 

Når vi da gjentatte ganger bruker okkupasjon i terminologien om Israel og Palestina er det viktig å forstå at det nesten ikke er en eneste sammenheng mellom disse to situasjonene. I Israel er det to folkegrupper som har tilknytning til det samme landet som de ser på som sitt eneste hjemland. Det er nesten umulig for begge parter å dele sitt hjemland med dem de ser på som fremmede, og det har ført til en konflikt som har eskalert, blitt blodig og traumatisk for alle som er involvert. Man kan selvfølgelig diskutere hvilken side har en større del av skylden. Jeg mener at man må starte med dialog, med å lytte til hverandre og at skyldspørsmålet blir mye mindre relevant hvis partene i konflikten en dag finner en måte å ha en felles fremtid på.

Jobber for dialog. 

Det finnes heldigvis mange organisasjoner som jobber for dialog i Israel og Palestina, de står dessverre ikke på Operasjon Dagsverks liste. KFUK-KFUM og deres partnere har valgt mur framfor forsoning, og de støtter boikott framfor dialog. Det er ikke noe Det mosaiske trossamfunn, eller jeg kan støtte.

Gå til innlegget

Ingen raske løsninger

Publisert 3 måneder siden - 592 visninger

Vi har alle en plikt til rette opp det som er galt i verden. Og til ikke til å falle for dem som lover en «quick fix»

Møtet siste uke mellom president Donald Trump og Kim Jong-un har skapt håp om en mer åpen og trygg verden. Selv om jeg er glad for at møtet fant sted, velger jeg å være litt forsiktig med å ta del i feiringen. For det er fort gjort å falle for et show som spiller på håpet om en fredelig verden. Virkeligheten er mye mer komplisert, og jeg er skeptisk til at populistiske ledere vil klare å få oss i mål. 

Motvillig leder. 

Om jeg ser etter eksempler på godt lederskap i Toraen, er det Moses som står i første rekke. Toraen beskriver Moses som den mest ydmyke av alle mennesker (4. mosebok 12.3). Dette viser Moses gjennom helle sitt lederskap. Helt fra starten diskuterer han med Gud og kommer med argumenter for hvorfor han ikke er riktig person til oppgaven med å lede folket. 

I flere tilfeller når Gud sier han vil gjøre Moses til stamfar for et nytt folk, velger Moses ikke å ta imot tilbudet. Han ønsker ikke å gjøre seg selv til noe særlig. Moses var da heller ikke videre populær blant folket; han ledet ut ifra hva som var rett og med et etisk perspektiv. Og derfor måtte han noen ganger stå opp mot det som var populært blant folket. Dette i motsetning til Aron, som lot seg rive med av folket i episoden med gullkalven. 

I jødedommen er det to begrep som begge inneholder tanken om at vår verden til slutt vil gå i riktig retning. Det ene begrepet er Messias eller mashiach på hebraisk. Beskrivelsene hos profetene og i Talmud viser at skritt for skritt går verden mot en bedre og utopisk tid. 

Reparasjon av verden. 

Det andre begrepet kalles Tikkun olam som bokstavelig talt betyr reparasjon av verden. Det beskriver den plikten vi alle har til å rette opp det som er galt i verden. Dette innebærer alt ifra kampen mot avgudsdyrkelse til måten vi oppfører oss mot våre medmennesker. 

Den jødiske tankeverdenen knytter disse to motivene sammen. Det betyr at vi ikke passivt venter på en Messias som skal komme utenifra og redde oss, men at vi mener at det er vår plikt å rette opp det som er galt i samfunnet. Og på denne måten gjør oss fortjent til messianske tider. 

Vi lever i en tid der nyheter og meninger serveres på en måte som selger lett. Da får vi ofte korte slagord istedenfor dypere analyser. Kompliserte mangfoldige, etiske refleksjoner uteblir. Når vi leser i Toraen, ser vi at dette ikke har endret seg. Også den gangen ønsket folk lette og ukompliserte svar på vanskelige spørsmål og dilemmaer. 

En ubehagelig sannhet. 

Det er prosessen og resultatene som teller, ikke fotomuligheten som møtet gir. Denne prosessen ser det ikke ut som Trump er i stand til å lede; han har allerede erklært Kim som en «talentfull leder» som «elsker sitt land». Virkeligheten er at Kim leder et brutalt regime som undertrykker sitt eget folk. 

Det betyr ikke at det er feil å møte Kim Jong-un. Men snakket om nobelpris blir helt feil. Fredsprisen har allerede en stor plett på seg etter at den ble gitt til megaterroristen Yasser Arafat. 

Vil Kim Jung-un lede sitt land til åpenhet og frihet, vil han avgjort fortjene en fredspris. Ja, mer enn det. Men det ser ikke ut som om han har gjort noe i denne retningen foreløpig. 

Verdt et forsøk. 

Jeg mener allikevel at vi må gi dette en sjanse. Vi må måle resultatene og se om det kan skapes fred og åpenhet. Denne prosessen bør fremme demokratiske verdier som folkets rett til å velge sine ledere, retten til å være uenig med flertallet, og stadfestelsen av grunnleggende rettigheter som menneskerettigheter og ytringsfrihet. 

For å gjøre verden til et bedre sted er det ikke nok med en sterk og populær leder som kan gjøre jobben for oss. Det krever at vi alle står opp og kjemper – sammen for våre demokratiske verdier.

Trykket i Vårt land 18. juni 2018 i spalten Fra sidelinjen.

Gå til innlegget

Møt spørsmål med åpenhet

Publisert 5 måneder siden - 623 visninger

Verden vil være fattig hvis alle hadde kun den jødiske veien til gud.

Flere i vårt samfunn lever med tanken om at religioner er et forstyrende element som ikke lenger har en rettmessig plass i vårt moderne liberale samfunn. Jeg kan godt se noen gode begrunnelser for det. Det kan for eksempel være vanskelig å se hvordan religioner de siste årene har bidratt til mindre krig i verden.

Splittelsen mellom folk av forskjellig tro kan bli så stor at mange kriger blir ført på grunn av religioner. I tillegg ser man ofte at religiøse samfunn med sine konservative verdensbilder viser mindre åpenhet for nytenkende debatt og vitenskap. Det er verdier som er essensielle i moderne liberale samfunn.

Men betyr det at tiden for religion er over og at verden blir bedre uten?

Jeg deltar i denne uken på en studiereise til Spania med en jødisk gruppe fra Norge. Vi skal gå i sporene til noen av de største jødiske rabbinske ledere gjennom historien. De levde i Spania i en periode man kaller den jødiske gullalderen i Spania. Det mest unike med disse rabbinerne er at de alle hadde en rekke profesjoner i tillegg til sitt rabbinske verv. Rabbiner Samuel Hanagid var, for eksempel, statsminister i Granada og poet, forfatter av mange religiøse og sekulære sanger.

Forme jødedommen. Andre rabbinere var også leger, matematikere, astrologer, lingvister og mye annet. Det var en unik tid hvor stor åpenhet ikke svekket den religiøse jødiske tanken, men tvert imot styrket den. Den jødiske gullalderen i Spania har vært meget sentral i å forme jødedommen til den jødedommen vi kjenner i dag.

Blomstringen av kultur, litteratur og vitenskap var ikke begrenset til kun jødene i Spania i disse årene. Den muslimske erobring av Spania i 711 gjorde ende på en periode der jøder var undertrykt av kristent herredømme. Flere kristne konger tvangskonverterte jødene og forbød jødisk praksis. Muslimene valgte å la jøder og kristne beholde sin tro, og de tre religiøse gruppene levde fredelig med hverandre i flere generasjoner. Dette førte til at man lærte fra og beriket hverandre. For eksempel kan man se stor innflytelse i den jødiske filosofi som kom fra daværende muslimske filosofi. I en tid da resten av Europa befant seg i den mørke middelalderen, kunne muslimer, jøder og kristne leve sammen i et mangfoldig i Spania. Alt dette tok slutt da fundamentalistiske muslimske grupper invaderte den sørlige delen av Spania og tvangskonverterte jøder og kristne. Når kristne senere klarte å få kontroll over Spania, endte det også med tvangskonvertering og/eller utestenging av muslimer og jøder.

Jeg tror at kunnskap om Spanias historie er meget viktig når vi prøver å finne plass til religion i vårt moderne samfunn. Den viser at religionene kan blomstre sammen med åpenhet og vitenskap. Men denne historien viser oss også at dette baserer seg på noen viktige forutsetninger. Religiøse retninger som vil tvinge seg på andre, bidrar ikke til en ærlig og åpen debatt.

Utsatt for mye press. Det jødiske samfunnet har gjennom årene vært utsatt for mye press for å skifte religion, spesielt fra kristent hold. Situasjonen er mye bedre i dag, der den aggressive måten å påtvinge jøder konvertering ikke lenger eksisterer. Allikevel skaper misjonærer som prøver å omvende jøder sterk motstand hos jøder flest. Når noen jobber aktiv for å endre min tro og religion, ser jeg det som en trussel. Ikke bare mot min religion, men også mot den åpne og ærlige kontakten som to forskjellige uttrykk for tro bør ha med hverandre. Jeg er stolt av å være en del av en religion som ikke ønsker at alle skal konvertere til vår tro. Dette er ikke fordi vi ønsker en slags enerett på den sanne troen. Vi tror at den ene Gud er Gud for alle og den sanne veien til ham ligger hos flere enn oss. Verden vil være fattig hvis alle kun hadde den jødiske veien til gud.

Religioner er meget relevante i vår tid, kanskje mer enn noen gang. Vi lever i en tid med etiske utfordringer og mange viktige spørsmål om menneskets plass i verden. Vi har mange nye teologiske spørsmål som følger med vitenskapets utvikling og med endringene i våre livsrammer. Disse spørsmålene bør vi møte med åpenhet, og vi kan lære mye fra hverandre.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Nådens evangelium
av
Petter Olsen
rundt 6 timer siden / 236 visninger
8 kommentarer
Vis kirkelig solidaritet!
av
Tron Hummelvoll
rundt 6 timer siden / 203 visninger
1 kommentarer
No treng vi anti-populistane
av
Emil André Erstad
rundt 6 timer siden / 737 visninger
2 kommentarer
De unge enslige
av
Vårt Land
rundt 6 timer siden / 613 visninger
0 kommentarer
Skinne klart
av
Åste Dokka
rundt 15 timer siden / 559 visninger
1 kommentarer
Digitale disipler
av
Ingeborg Dybvig
rundt 15 timer siden / 146 visninger
1 kommentarer
Les flere

Siste kommentarer

Dan Lyngmyr kommenterte på
No treng vi anti-populistane
12 minutter siden / 737 visninger
Dag LIEUNGH DAG Lieungh kommenterte på
Nådens evangelium
16 minutter siden / 236 visninger
Sølve Nicolay Thobro Lauvås kommenterte på
Pisken svinges i feil retning
21 minutter siden / 235 visninger
Daniel Hisdal kommenterte på
Nådens evangelium
23 minutter siden / 236 visninger
Daniel Hisdal kommenterte på
Nådens evangelium
25 minutter siden / 236 visninger
Daniel Krussand kommenterte på
Nådens evangelium
36 minutter siden / 236 visninger
Kåre Kvangarsnes kommenterte på
No treng vi anti-populistane
38 minutter siden / 737 visninger
Dag LIEUNGH DAG Lieungh kommenterte på
Nådens evangelium
44 minutter siden / 236 visninger
Marianne Solli kommenterte på
Studentsamskipnadene må sjå nynorskstudenten
rundt 1 time siden / 93 visninger
Marianne Solli kommenterte på
Studentsamskipnadene må sjå nynorskstudenten
rundt 1 time siden / 93 visninger
Bjørn Erik Fjerdingen kommenterte på
Nådens evangelium
rundt 2 timer siden / 236 visninger
Njål Kristiansen kommenterte på
Opprop til dugnad
rundt 2 timer siden / 2190 visninger
Les flere