Joav Melchior

Alder: 41
  RSS

Om Joav

Rabbiner i Det Mosaiske Trossamfund i Oslo.

Følgere

Den helligste dagen

Publisert 6 dager siden

Min favoritthøytid har en litt spesiell karakter: Den finner sted hver eneste uke.

Det jødiske kalenderåret er fylt med mange helligdager med hver sine tradisjoner og opplevelser. Forberedelsene starter ofte uker i forkant, og hver høytid er en unik og oppløftende opplevelse.

Den aller helligste helligdagen i jødedommen – som også er min favoritt – har en litt spesiell karakter: Den finner sted hver eneste uke. Vi snakker om shabbaten. Å holde den hellig er et av viktigste og mest sentrale bud i Toraen, og det er ikke tilfeldig at dette er den eneste helligdagen som er nevnt i de ti bud.

Sosialt bud

Shabbaten har en tydelig sosial karakter. Den gir hvile, slik at vi kan lade opp før en ny uke starter. Den hjelper oss i å finne en balanse mellom å være produktiv og å finne ro.

De ti bud, slik de er gjengitt i 5. mosebok, kobler shabbaten til israelittenes utgang fra Egypt: «Du skal ikke gjøre noe arbeid, verken du eller din sønn eller din datter, verken din tjener eller din tjenestekvinne, verken oksen eller eselet eller noe annet av dyrene dine, eller innflytteren som bor i byene dine, slik at tjeneren eller din tjenestekvinne skal få hvile, de som du. Husk at du selv var slave i Egypt da Herren din Gud førte deg ut derfra med sterk hånd og utstrakt arm. Derfor har Herren din Gud befalt deg å holde sabbatsdagen».

Slaveriet ser kun det produktive i både mennesker og dyr. Shabbaten stopper denne tankegangen og setter tydelige grenser. Den hindrer oss i å bruke mennesker og dyr som maskiner.

39 kategorier

I den jødiske tradisjonen er det veldig mange regler for hvilke typer aktiviteter og arbeid som er forbudt på shabbaten.

Det er ikke bare tungt fysisk arbeid, eller den jobben man går til på hverdagen, som er ulovlig. Det finnes hele 39 omfattende kategorier av aktiviteter som ikke er tillatt: som å slå med en hammer, koke, tenne ild, knyte, veve eller skrive. Også elektrisitet er blitt definert som ulovlig, så man har heller ikke lov til å skru lyset på eller av eller bruke TV, data og mobiltelefon på shabbaten.

Flere jøder mener disse reglene er litt for harde og omfattende. De mener en hviledag bør være en dag med frihet til å gjøre som man vil. For mange regler reduserer denne friheten.

Jeg er uenig i det. De har rett i at det er fint å kunne gjøre hva man ønsker på en hviledag, men shabbaten er mye mer enn bare en hviledag.

Slutte å skape

I 2. mosebok har formuleringen av shabbatsbudet i de ti bud en annen vinkling: «den sjuende dagen er sabbat for Herren din Gud. Da skal du ikke gjøre noe arbeid (…) For på seks dager laget Herren himmelen og jorden, havet og alt som er i dem, men den sjuende dagen hvilte han. Derfor velsignet Herren sabbatsdagen og helliget den».

Shabbaten er her knyttet til troen på Gud som verdens skaper, og på vårt forhold til Gud. Vi er skapt av Gud for å utvikle skapningen videre, vi må være produktive og kreative og på denne måten ta del i Guds skaperverk. Når vi slutter å skape på den sjuende dagen, bekrefter vi at det er Gud som har skapt verden

Dette påvirker også shabbatsreglene. Det handler ikke bare om å hvile etter en hektisk uke. Det handler om å slutte å utvikle og endre på verden. Når shabbaten starter «fryser» man verden rundt seg. Det man har klart å gjøre på forkant kan man nyte på shabbaten, resten av oppgavene må vente til etter shabbaten.

Stor ro

Hver fredag ettermiddag blir timene før shabbaten hektiske fordi det er mye som må være på plass. Det samme minuttet shabbaten starter, senker en stor ro seg over alt. En dag i uken står alt stille, uten arbeid, uten små og store hverdagslige aktiviteter, uten TV, data eller mobiltelefon.

Fredag kveld i Jerusalems ulike nabolag er en unik opplevelse. Man føler roen spre seg i gatene mens alle samler seg i hjemmene og synagogene for å feire.

Denne roen er å finne i mange jødiske hjem rundt omkring i verden. For dem som holder shabbaten hellig, er den en helt unik hviledag for sjelen og kroppen, hver eneste uke.

Med de hurtige endringene vi opplever i verden mener jeg at shabbatsreglene, med sine strenge tradisjonelle rammer, er mer relevante en noensinne.

Gå til innlegget

Nødvendige perspektiver

Publisert rundt 1 måned siden

Vi trenger den religiøst forankrede etikken i den offentlige debatten, spesielt med tanke på de etiske utfordringene som den moderne legevitenskapen reiser.

Debatten rundt innstrammingen av abortloven har belyst en av lovgivningens mest kompliserte etiske konflikter. Vi mener (1) at vi alltid bør beskytte et hjelpeløst, ufødt liv; og (2) at kvinner har rett til å bestemme over egen kropp. Men Gud har skapt oss i en verden der disse to hensynene ikke alltid lar seg forene, og slik hensatt oss i et umulig dilemma der vi tvinges å ta et valg.

Bringer delene ut

Jødedommen er opptatt av lov og regler, og derfor er dette selvfølgelig også diskutert i den jødiske lovgivningen. I utgangspunktet betraktes ikke et foster som et levende menneske innen fødselen. I Mishna-teksten, som er nedskrevet rundt år 200, det ble det knesatt et prinsipp om at man må ta livet av fosteret kun hvis det setter morens liv i fare: «Hvis en kvinne har problemer med å føde, skjærer man fosteret i livmoren og bringer delene ut … Men dersom den største delen (av fosteret allerede) er kommet ut, kan man ikke (skjære i fosteret og bringe delene ut), for man kan ikke ta en persons liv for å redde en annen.» (Mishna Ohalot 7,6).

Allikevel har abort i jødisk lov generelt blitt ansett som ulovlig. Begrunnelsene og rammene for dette forbudet diskuteres stadig. Noen knytter det mot forbudet mot drap, og sier at selv om det ikke ses på som drap av et levende menneske så betraktes det som drap på et fosterliv eller et potensielt liv, og at det derfor er strengt forbudt.

Speiler hovedlinjene

Andre knytter det opp mot forbudet mot å skade sin egen kropp. Hvilket av disse to forbudene som anføres spiller selvfølgelig en stor rolle. Er abort for drap å regne, kan abort kun appliseres i få og unike tilfeller. Om abort anses som et angrep mot egen kropp, er unntakene langt flere.

Det er interessant å se at den jødiske debatten slik speiler to av hovedlinjene i dagens abortdebatt – er fosteret et eget liv som må beskytes av samfunnet, eller er fosteret en del av kvinnens kropp? Hvilket perspektiv som velges, kan avgjøre hvilken side av gjerdet vi faller ned på.

Så er det stor forskjell på en intern religiøs debatt og en debatt om en juridisk lovgivning. Når et tros- eller livssynssamfunn har en intern debatt, baseres den på en frivillig tilslutning om et felles verdigrunnlag. Det er til slutt opp til den enkelte trosfelle om de ønsker å følge avgjørelsen eller ei. En juridisk lov, derimot, gjelder ubetinget og for alle, og derfor skal debatten rundt være noe helt annet enn den interne samtalen i trossamfunn.

Hemmet debatt

Jeg mener det er prinsipielt riktig å skille stat og religion. Når staten skal kontrollere de ulike trossamfunnene, mister den religiøse debatten noe av sin frihet. Og når religioner har kontroll over stater, kan det være enda mer ødeleggende. På den annen side er det interessant å se et land som USA, der stat og religion er totalt adskilt, men der det religiøse fortsatt er meget tilstede i debatten om den sivile loven. Jeg mener abortdebatten i USA er problematisk fordi den setter det etiske dilemmaet på spissen uten å gi tilstrekkelig plass for nyanser.

Det er viktig å finne et riktig og sunt forhold mellom trosfrihet, etisk debatt og den juridiske lovgivningen. Vi må streve mot at lovgivningen skal gi rom for at hver enkelt skal kunne ta sine religiøse og etiske beslutninger. Loven skal være så bred som mulig så den ikke forbyr deler av samfunnet å leve i overensstemmelse med sin tro eller tvinger den enkelte til å bryte med egen etikk.

Nødvendig, ikke beleilig

Oppsummert: vi må ha noen felles kjøreregler og begrensninger. Men det er også viktig at de religiøse verdiene blir en del av debatten, og at disse gjenspeiles på overordnet nivå. Ikke bare fordi det er beleilig, men fordi det er nødvendig. Vi trenger den religiøst forankrede etikken i den offentlige debatten, spesielt med de mange etiske utfordringene det moderne legevitenskapen medfører.

Og derfor var det meget viktig at biskopenes uttalelse i februar åpnet for tvisynets plass i abortdebatten. Det var både et viktig og riktig innspill.

Gå til innlegget

Dialog som virker

Publisert 2 måneder siden

Integreringen i Malmø har fått et dårlig rykte. Det har en imam og en rabbiner bestemt seg for å gjøre noe med.

I 2009 var imam Senaid Kobilica og jeg med i en delegasjon som dro til USA for å lære om dialogarbeid. For meg var reisen en skuffelse. Jeg følte at de var mest opptatt av å vise frem at de hadde kontakt, men brukte lite tid på selve kontakten og dialogen. Vi ble kjørt fra sted til sted og måte smile uendelig antall ganger til kameraet. Imam Kobilica og jeg ble raskt enige om at amerikanerne nok også hadde noe å lære av dialogarbeidet i Norge. Den siste dagen skulle vi skrive under på en felleserklæring. Selv om jeg var enig i mye av innholdet, ville flere av oss ikke skrive under. For hvis man ønsker en felles erklæring fra en delegasjon, bør man faktisk høre på hva deltagerne har å si og hva de ønsker å legge vekt på.

Jeg satt igjen med følelsen av å bli plassert i et bilde noen ønsket å ha oss i, uten at de lyttet til oss og vår opplevelse eller budskap. Selv om erklæringen inneholdt viktige begrep som dialog, forståelse og fred blir det altfor overfladisk når erklæringer blir til uten å være basert på ekte dialog og samtale.

Malmø

Situasjonen i Europa er langt fra uproblematisk. De seneste årene har vi blitt vitner til økende hatretorikk og fremmedfrykt rettet mot våre muslimske medborgere. Samtidig kan vi ikke ignorere at noen fundamentalistiske muslimske grupper skaper frykt og bidrar til å gi islam dårlig rykte.

Situasjonen i Malmø har fått internasjonal oppmerksomhet og har for mange blitt et symbol på immigrasjonsproblematikken og på dårlig integrering. Malmø har også fått et dårlig rykte når det gjelder kontakten mellom jøder og muslimer. Jødiske medier har gjentatte ganger brukt Malmø som symbol på at en økende muslimsk befolkning skaper stort press mot den lokale jødiske befolkningen.

En gruppe muslimer og jøder fra Malmø ledet av imam Salahuddin Barakat og rabbiner Moshe David HaCohen prøver å gjøre en forskjell. De mener at Malmø kan bli et symbol på hvordan et mangfold av religioner og kulturer kan være en berikelse for samfunnet. De har startet et samarbeid for å fremme dialog om religion, tradisjon og kultur mellom de ulike gruppene.

Samarbeidet hetter Amanah som er et ord med stor betydning både på hebraisk og arabisk. Ordet betyr «tro» på hebraisk og «troverdighet» eller «tillit» på arabisk. Og det er dette dialogorganisasjon legger størst vekt på. De jobber for å styrke tryggheten hvert individ har i sin egen tro, og tryggheten til å fremme den ute i samfunnet. Det vil skape et mer åpent og trygt samfunn, motvirke hat, fremmedfrykt og ekstremisme.

Forbilde

Noen mener ekstremisme kan motvirkes ved å tone ned det religiøse, og heller basere fellesskapet på sekulære og religionsnøytrale verdier. Det har ofte fått den motsatt effekten. Religiøse kan oppleve at troen deres er uønsket, og slik utvikle den i en retning som er basert på mistillit til storsamfunnet. Det har gitt grupper som IS et godt rekrutteringsgrunnlag. Immigranter, som kommer med sin egen religiøse, kulturelle og etiske koffert, kan føle at de bør plasseres denne i skapet og heller adoptere lokale og politisk korrekte normer. Da blir det vanskelig for dem å kjenne trygghet i egen tro og tradisjon, og vanskelig for dem å bruke sin bakgrunn til å berike samfunnet.

Amanah har oppnådd mye på få år. De har veldig mange aktiviteter. Gjennom aktivitetene deres har jøder og muslimer oppdaget ut at de har mye til felles og kan lære av hverandres ulikheter. De setter heller ikke lokk på politiske diskusjoner der partene kan være svært uenige. Prosjektet har fått mye oppmerksomhet, og flere har tatt til orde for å etablere flere Amanah-grupper i og utenfor Sverige. Jeg håper arbeidet vil lykkes videre, og at Amanah vil være med på å stoppe den farlige fremmedfrykten som sprer seg i dagens Europa.

Gå til innlegget

Tja til kjøtt

Publisert 4 måneder siden

Kosher-reglene må forhandles kontinuerlig. Presset fra kjøttindustrien tvinger oss til selvransakelse.

Kosher-reglene er blant de mest sentrale påbudene innen jødisk praksis. De knytter seg hovedsakelig til mat med animalsk opprinnelse. Noen prøver å forklare reglene med at kosher-mat er bedre for egen helse. Men det holder ikke vann. Jeg vet fra egen erfaring at du kan leve meget usunt selv om du befinner deg godt innenfor kosher-reglene.


Alt betyr noe

I stedet vil jeg si at kosher-reglene minner oss om at alt vi spiser har betydning. Det vi spiser påvirker ikke bare vår fysiske kropp, men også vårt forhold til Vår Herre og til omverdenen. Å overholde Kosher-reglene bidrar til en religiøs og etisk levemåte.

Ifølge Toraen var det opprinnelig ikke ment for mennesker å spise dyr. «Se, jeg gir dere alle planter som setter frø, alle som finnes på hele jorden, og alle trær som bærer frukt med frø i. Det skal dere ha å spise.» (1. mosebok 1,29). Der er bare etter Noas ark at mennesker fikk lov å spise dyr – «Alt som lever og rører seg, skal dere ha å spise. Som jeg ga dere de grønne plantene, gir jeg dere nå alt dette.» (1. mosebok 9,3).

Men tillatelsen kom med begrensninger: «Men kjøtt som har liv i seg, det vil si blod, skal dere ikke spise» (1. mosebok 9,3). Senere kommer Toraen med lang rekke regler for behandling av dyr. Reglene tillater å bruke dyr for forskjellige formål som for eksempel pløying av marken, men forbyr unødvendig plage av dyrene. Reglene beskriver eiernes ansvar overfor sine husdyr, som for eksempel hvile på shabbaten «for at oksen og eselet kan få ro» (2. mosebok 23,12).


Raskt rett snitt

Til slutt tillater Toraen å spise dyr, men den kommer med mange begrensninger på hvilke dyr som er tillatt og på hvilken måte de kan slaktes. Slakting skal gjennomføres med en skalpellskarp kniv i en raskt rett snitt over strupen, som ikke slår opp huden eller kjøttet. Årsaken er først og fremst å unngå smerte. Videre gjør regelen at slakteren blir nødt til å se dyret i øynene under slaktingen. Av samme grunn er blant annet jakt strengt ulovlig ifølge jødisk lov.

Å gå i butikken er det stikk motsatte av å se dyret i øynene. Lite minner oss om at vi skal spise det som kort tid i forveien var et lys levende dyr. Slik brytes forbindelsen til Livet, og dyret reduseres til en vare og et industriprodukt, som i sin tur skaper store etiske spørsmål. Spørsmål mange foretrekker å hoppe bukk over.


Alle var veganere

Andre velger å bli veganere eller vegetarianere, og kanskje er dette det mest adekvate svaret på de etiske utfordringene som reises. Mange mener at Toraens tillatelse til å spise dyr kun var et nødvendig og midlertidig unntak for hovedregelen, og menneskeheten nå bør gå tilbake til opprinnelsen der alle mennesker var veganere. I messianske tider vil ikke mennesker spise dyr, hevder enkelte rabbinere.

Selv har jeg – enn så lenge – valgt å spise kjøtt (kosher). Jeg kan allikevel ikke frigjøre meg selv fra konsekvensene av det jeg kjøper og det jeg spiser. Myndighetene har selvfølgelig en plikt til å ta vare på dyrene som er en del av denne industrien og de klimautfordringene denne medfører. Samfunnet trenger mer kunnskap og åpen debatt om kjøttindustrien.


Ikke ajourført

Jødedommen er vanligvis flink til å etablere en ramme og et sett religiøse regler som hjelper oss å handle etisk. Når det kommer til industrielle kjøttproduksjonen, har vi ikke vært flinke til å følge opp og ajourføre kosher-reglene. Om vi alle bør være veganere, redusere kjøttforbruket eller bare stramme inn og tilpasse regelverket rundt produksjonen, gjenstår å debatteres.

Uansett må vi må søke en riktig balanse mellom menneskets ønsker og behov, vårt ansvar for å behandle dyr på en respektfull måte og vår plikt til å ta vare på kloden vår.

Gå til innlegget

Skjult identitet

Publisert 5 måneder siden

Fremdeles er det mange som skjuler identiteten sin fordi de er redd for ikke å passe inn. Da inspirerer det å dra til Belmonte.

I 1498 bestemte Kong Manuel I seg for at landets jøder – som utgjorde ti prosent av befolkningen - måtte konvertere til kristendommen. Ingen fikk lov til å forlate Portugal, så de hadde ikke noe valg. De måtte akseptere kristendommen.

Løsningen for mange ble å følge jødedommen i skjul. De som ble oppdaget, ble henrettet.

Les også: Etiopiske jøder har ventet i over 10 år. Så fikk de endelig komme «hjem».

Ned i kjelleren hver fredag. 

Selv den dag i dag er det portugisere som følger forskjellige jødiske tradisjoner uten at de vet hva det betyr. For eksempel er det mange som går ned i kjelleren hver fredag kveld for å tenne lys på et skjult sted. Det stammer fra den jødiske tradisjonen om å tenne sabbatlys før sabbaten starter. Den jødiske identiteten ble svekket, men den jødiske tradisjonen levde videre.

Det samme var tilfelle i byen jeg besøkte i forrige uke, Belmonte. Det er en liten by med omtrent 2.000 innbyggere, blant dem 35 jødiske familier. Jeg var der sammen med jødisk ungdom fra Norge. Jødene i Belmonte glemte aldri sin identitet. De tente sabbatlys i hemmelighet, og hadde forskjellige bønner som ble sagt i skjul. De feiret Pesach (jødisk påske), bakte og spiste usyret brød, men feiringen ble flyttet fra den opprinnelige Pesach-datoen fordi de visste at inkvisisjonen fulgte nøye med.

Hemmelig i nesten 500 år. 

Det spesielle i Belmonte var at jødene kjente hverandre og kun giftet seg med andre «nye kristne». De hadde en slags jødisk menighet, uten synagoge eller samlinger. Det var spesielt mødrene som hadde som oppgave å føre troen og tradisjonen videre til neste generasjon. Slik klarte de å holde sin identitet hemmelig i nesten 500 år. Det er kun de siste 30-40 årene at byens jøder åpent har knyttet seg tilbake til det jødiske fellesskapet og gjenoppdager de jødiske tradisjonene som ble glemt.

En av tradisjonene de holder mest av «Esters Fastedag». Det er en fastedag knyttet til Dronning Ester. For de aller fleste jøder er det ikke en veldig sentral dag, men for de «nye kristne» var Ester den store helten. Hun var Dronningen til Kong Xerxes, men «fortalte ikke noe om hvilken slekt eller hvilket folk hun tilhørte.» (Ester 2,20) Esters dobbeltliv og sjonglering med identiteter var noe «de nye kristne» fra Belmonte kunne identifisere seg med.

Les også: –Jødiske, kristne og islamske doktriner har utviklet seg i gjensidig kontakt med hverandre.

Pluralistisk ånd. 

Her i Norge har det blitt gjort mye for å ivareta ulike identiteter. Religionsfrihet og ytringsfrihet er viktige fundamenter, og vi gir plass for flere kulturer. Stort sett forstår vi at integrering ikke betyr at minoriteter skal kopiere majoritetens identitet.

Det er likevel verdt å ha med seg at vi fremdeles er langt fra i mål. Blant jødene i Norge er det fortsatt en del som velger å skjule identiteten sin. Mange ønsker ikke å registrere seg som jøder (det vi si melde seg inn i en av de to registrerte jødiske menighetene i Norge). Noen fordi de minnes skjebnen til de som var registrert under andre verdenskrig; andre fordi er redd for ny antisemittisme.

Andre igjen ønsker bare å være «som alle andre», og føler ikke at de vil bli akseptert på samme måte hvis det er noe ved dem som gjør dem annerledes. Dette gjelder selvfølgelig ikke bare for jøder. Det er fremdeles mange i Norge som skjuler (deler av) identiteten sin fordi de er redd for ikke å «passe inn».

Les også: Jødiske, kristne og islamske doktriner har utviklet seg i gjensidig kontakt med hverandre, ifølge professor i islamske studier.

I åpent lende. 

Og nettopp derfor er det så inspirerende å se når ting endrer seg til det positive. I Belmonte har menigheten nå fått sin egen flotte synagoge, med stor aktivitet. Her lever stolte jøder, i åpent lende blant sine kristne medborgere.

Les også: Ny læreplan åpner for at lærere kan velge bort jødedommen.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Pride har nådd sin peak
av
Tonje Gjevjon
25 dager siden / 8350 visninger
Vi som ikkje forstår Pride
av
Emil André Erstad
26 dager siden / 6304 visninger
10 grunner for ikke å delta i Pride-parader
av
Øivind Benestad
rundt 1 måned siden / 6031 visninger
Sangens elv stopper opp
av
Harald Bjørkøy
20 dager siden / 3362 visninger
Isolerte menigheter
av
Vårt Land
15 dager siden / 2632 visninger
Det er normalt å bli eldre
av
Magne Nylenna
23 dager siden / 2162 visninger
Sant og usant fra Lomheim
av
Merete Thomassen
11 dager siden / 1970 visninger
Oase og snever kritikk
av
Vårt Land
9 dager siden / 1726 visninger
En verdig død for alle
av
Marie Aakre
13 dager siden / 1711 visninger
Den tunge arven
av
Ingrid Nyhus
9 dager siden / 1564 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere