Joav Melchior

Alder:
  RSS

Om Joav

Rabbiner i Det Mosaiske Trossamfund i Oslo.

Følgere

Mørket har ikke overvunnet det

Publisert rundt 1 måned siden - 957 visninger

For mange jøder er det viktig å påpeke at hanukka ikke er den jødiske «jule-ekvivalenten».

Mens de aller fleste i Norge forbereder seg til jul, er jøder i full gang med hanukka-feiringen. hanukka er en jødisk helligdag som stammer fra det makkabeiske opprøret mot grekerne (cirka år 165 f. Kr).

Innsatte hedensk idol

Ifølge den jødiske tradisjonen skyldtes opprøret at jødene ble presset til å adoptere den hellenistiske kulturen og religionen. Antiokos IV Epifanes stoppet gudstjenestene i tempelet og innsatte i stedet et hedensk idol på alteret.

Videre påla han greske skikker og forbød studier av jødiske skrifter og tradisjoner, herunder sabbaten og omskjæring av guttebarn. Opprøret endte med seier som førte til at jødene kunne rense tempelet i Jerusalem, gjenopprette gudstjenesten og opprette en selvstendig stat der jødisk religion igjen var tillatt.

Gjeninnvielsen av tempelet blir feiret i åtte dager med lystenning i hjemmene. Feiringen er ikke nevnt i den jødiske bibelen fordi hendelsen fant sted etter den jødiske bibeltiden, men den beskrives i den Det nye testamentet: «Nå kom tiden for tempelinnvielsesfesten i Jerusalem. Det var vinter.» (Joh 10,22).

Ikke like sentral

Julefeiringen skiller seg på mange måter fra hanukka. For det første feirer vi selvfølgelig ikke Jesu fødsel, som ikke har noen stor betydning i den jødiske tradisjonen. Tradisjonelt er da heller ikke hanukka like sentral blant de jødiske helligdagene som julen er for kristne.

For mange jøder er det derfor viktig å påpeke at hanukka ikke er den jødiske «jule-ekvivalenten», men at det handler om to helt forskjellige feiringer. Det er imidlertid ikke helt riktig. For det er også fellesnevnere. Både hanukka og jul er lysfester på den mørkeste tiden i året. Og begge er en fortsettelse av feiringer knyttet til solvervet ‧– som midtvinterdagen i Norden eller den romerske Saturnalia.

Så at dagene ble kortere

I den jødiske tekstsamlingen Talmud beskrives opprinnelsen til disse lysfeiringene: «Når Adam så at dagene ble gradvis kortere sa han: ’O meg, kanskje er mine synder årsaken til at verden rundt meg mørknes og vender tilbake til sin tilstand av kaos og forvirring. Dette er en slags død som jeg har blitt straffet fra Himmelen!’ Da begynte han å avholde åtte dager med faste og bønn. Da han så vinterintervallet og bemerket at dagene ble lengre, sa han: ’Dette er verdens kurs’ og han holdt en åtte dagers fest. I de følgende år fastsatte han disse dagene som festdager.»

Talmud ender med beskrivelse av daværende situasjon: «Nå feirer vi dem for himmelens skyld (for Gud J.M.), men [hedningene] feirer dem for deres avguder» (Tamud, Avoda Zara 8a).

Talmud beskriver den menneskelige frykten for mørket. Mørket representerer uklarhet og usikkerhet, mens lys gir sikkerhet og håp. Det er interessant å se hvordan forskjellige kulturer og religioner har tatt denne feiringen i forskjellige retninger og gitt den forskjellige teologiske implikasjoner.

Lyset skinner i mørket

Jeg synes vi også kan se på det som er likt og det som forener oss. Både jul og hanukka markerer at lyset seirer over mørket. Det handler om håp, trygghet og åpenhet. Om fortellinger vi får overlevert fra våre forfedre og om håpet som knytter seg til at vi tenner lys som tar bort mørket.

Når vi analyserer verden omkring oss, er det nok av utfordringer som kan gjøre oss mismodige og få oss til å frykte fremtiden. Disse utfordringene skal vi ikke ignorere. Men vi må også fokusere på det positive, det som gir håp og styrke. Da forenes vi i håpet om felles lys og en gledelig fremtid.

Gledelig hanukka og god jul!

Gå til innlegget

Klarere på grensene

Publisert 2 måneder siden - 828 visninger

#Metoo-kampanjen viser at vi har noe usnakket. Vi har ikke snakket nok om seksualitetens plass.

# Metoo-kampanjen har fått meg til tenke mye. Fra før vet vi at seksuelle overgrep og trakasseringer er handlinger som altfor mange har opplevd.

Jeg er likevel overrasket over omfanget, og jeg tror vi må kunne vurdere hva vi gjør feil som samfunn når så mange i vår midte tillater seg å handle på denne måten. Vi har utvilsomt en lang vei å gå.

Reguleringen av seksualiteten er et speil som sier en hel del om friheten, åpenheten og kjønnsrollene i et samfunn. Noen steder i den vestlige verden gis nesten full frihet, mens andre kulturer opererer med strenge regler for hva som er akseptabelt og «passende».

I flere tradisjoner har seksualiteten blitt sett på som noe skamfullt som bør begrenses så mye som mulig.

Det hellige i alt

Jødisk tradisjon prøver gjerne å finne det hellige i alt som møter oss i denne verden. Dette inkluderer seksualiteten, som – gitt de rette rammene – beskrives som en hellig handling.

Ikke desto mindre er den jødiske tradisjonen også oppmerksom på farene som lurer når seksualiteten ikke forvaltes på rett vis.

Derfor handler det om å finne den balansen som gjør at vi kan nyte seksualitetens gleder, som Gud har gitt oss, og samtidig styrke vårt partnerskap og kjærlighet og familie. Kort oppsummert: Å sørge for at det er vi som kontrollerer lysten, ikke den som kontrollerer oss.

Ut i lyset

Den liberale verden har klart å flytte seksualiteten ut fra mørket den var hensatt i. Det er bra.

#Metoo-kampanjen viser imidlertid at vi fremdeles har mye å rette på. For det første må vi bli flinkere til å slå ned på seksuell trakassering. Dessuten må vi sørge for at folk som har opplevd overgrep eller trakassering opplever at det er trygt å fortelle om det, og at de får den støtten de behøver.

Videre tror jeg vi trenger å utvide perspektivet og vurdere seksualitetens plass – hvordan beramme den.

For åpenheten, som det også er grunn til å bejuble, har også banet vei for pornokultur og det som verre er.

Overgrep forherliges

Og imens utsettes de yngste for musikktekster der grov seksualitet og overgrep sanksjoneres:

«I hear you saying what ya won’t do, But you know we probably gonna do» (Jamie Foxx); «So do me a favor, lets skip conversation … boom boom take that. Ooh don’t fight back» (Pitbull); «Bought my boo bigger tits and a bigger ass … I take your girl and kidnap her, feed her to my mattress» (2 Chainz).

Dessverre er dette kun tre av mange eksempler, som alle sender signaler om at alt er tillatt og at selv om hun sier at hun ikke ønsker det, så trenger ikke det å stoppe deg.

Istedenfor å reagere på disse tekstene, velger mange av oss å danse til lyden av dem.

Er dette signaler vi ønsker å sende ut? Er dette tryggheten vi ønsker å overføre til våre unge?

Jeg vet ikke nøyaktig hvilken rolle seksualiteten bør få i offentligheten. Og jeg foreslår ikke å gå tilbake til fortidens bluferdighet – ikke er det mulig heller. Og åpenheten er for det meste god.

Klarere på grensene

Men: Vi skylder å være enda klarere på grensene – på hva som er galt og på hva som ikke er akseptabelt. Og på hva som ganske enkelt er trakassering.

På den måten kan seksualiteten få spille en god rolle i livene våre, og være en kilde til glede, tiltro og kjærlighet. Som hele tiden var hensikten.

Gå til innlegget

Nasjonens berettigelse

Publisert 3 måneder siden - 713 visninger

Jeg tror det er en viktig symbolikk i at jødenes første stamfar var Abraham, og ikke Jakob.

Den siste måneden har vi sett to nasjoner som har strevet med å få uavhengighet i stedet for regionalt selvstyre. Et stort flertall av stemmene i Catalonia og i den irakiske delen av Kurdistan har stemt for å skille seg ut av en stat de har vært statsborgere i gjennom flere generasjoner.

I tillegg ser vi at nasjonalistiske partier får økende makt, både her og der.

Her må vi spørre oss: Er dette en positiv utvikling som vi skal ønske velkommen? Eller er det en farlig utvikling?

Slår begge veier

Nasjonal tilknytning handler om at folk som har ting til felles – som etnisk bakgrunn, språk og religion – kan bygge trygge hjem for sin identitet. Det er vel og bra. På den annen side kan vektleggingen av nasjonal tilknytning skape unødige skiller mellom folk som tilfeldigvis har forskjellig etnisk bakgrunn.

I Bibelen har ideen om nasjonal tilhørighet en rettmessig plass i verden. I historien om Babeltårnet blir folkeslagene – til deres eget beste – spredd utover hele verden med hvert sitt språk.

Og selv i profetier om messianske
tider beskrives en verden med forskjellige folk: «Han skal dømme mellom
folkeslag og skifte rett for mange folk. De skal smi sverdene om til plogskjær og
spydene til vingårdskniver. Folk skal ikke løfte sverd mot folk, ikke lenger læres opp til krig.» (Jesaja 2,4).

Ulike veier til Gud

I den jødiske tradisjonen er verden et mangfoldig sted med ulike folk med hver sin måte å knytte seg til Gud på.

Dette er en av grunnene til at jødedommen ikke misjonerer for at ikke-jøder skal konvertere til jødedommen. Det er ikke noe selvstendig poeng at flest
mulig mennesker skal være jøder.

Videre bærer den nasjonale tilknytningen med seg en stor fare. Du trenger ikke gå langt for å se all ulykken som nasjonalistiske bevegelser har skapt rundt om i verden. Fremhevingen av egen nasjon fører gjerne til en ditto nedvurdering av andre nasjoner.

Begrepet «Det utvalgte folk» har fått mange til å tro at jøder vurderer sitt fellesskap som bedre enn alle andres. Men begrepet er kun knyttet til den oppgaven jøder har. «Utvalgt» viser altså ikke til et sett særrettigheter; kun til deres oppgave med å følge budene i toraen. Dessverre er det mange som har misforstått dette, også en del nasjonalistiske jøder.

Abraham og ikke Jakob

Jeg tror det er en viktig symbolikk i at jødenes første stamfar var Abraham, og ikke Jakob. Mens Jakob ses på som den etniske far for israelittene (Jakobs barn), var Abraham far over mange folkeslag (1. mosebok 17.5). Det setter den nasjonale tilknytningen i riktig perspektiv.

Dersom vi først klarer å se forbi nasjonenes grenser, kan de samme grensene få en riktig og fredelig funksjon. På den måten kan verdens nasjoner i fellesskap kjempe for det som forener – samtidig som mangfoldet bevares.

Altså det motsatte av «America first»-strategien, der internasjonale klimaavtaler settes til side på grunn av egne kortsiktige, nasjonale interesser.

Kurdernes situasjon

Jesajas profeti
beskriver en verden der nasjonene kjemper for felles verdier og for hverandres selvstendighet. Kurdernes situasjon er dessverre et tegn på at målet er langt fra oppfylt. Kurderne er den største etniske gruppen i verden uten selvstyre.

For hundre år siden delte de europeiske stormaktene Kurdistan mellom Iran, Irak, Syria og Tyrkia. Fordelingen tok utgangspunkt i stormaktenes regionale interesser, ikke det kurdiske folkets beste. Når kurderne i dag kjemper for selvstendighet, har de nesten ingen i verden som snakker deres sak, inkludert de landene som bærer mye av ansvaret for kurdernes situasjon.

Hvorfor? Fordi de skjelner til egne
nasjonale interesser når de velger om de vil støtte rettighetene til en annen nasjon.

Det er trist.

Gå til innlegget

Når nazistene marsjerer

Publisert 4 måneder siden - 4927 visninger

Kampen mot høyreekstreme krefter setter våre liberale og demokratiske prinsipper på prøve. Noen ganger feiler vi.

Om to måneder markerer vi at det er 75 år siden jødene ble deportert fra Norge til dødsleirene under andre verdenskrig. Førstkommende lørdag vil den militante gruppen «nordisk motstandsbevegelse» marsjere rett ved synagogen i Göteborg. Dette vil skje under Jom Kippur, årets helligst dag for jøder, mens synagogen er full med jødiske unge og voksne, inklusive overlevende fra Holocaust.

Dette er et stort advarselstegn for hele samfunnet. Jeg håper politiet i Sverige vil endre sin avgjørelse og forby naziparaden. Hvis ikke, håper jeg motreaksjonen i Göteborg vil være så tydelig at den vil sende et soleklart signal om at nazismen har ingen plass i vår verden.

Noen grunn til optimisme? Om ikke annet teller bevegelsen veldig få. Et større faresignal er derfor de høyreekstremistiske gruppene som fremstår «mildere» i formen.

I USA har vi nå en president som bevisst velger ikke å ta klar avstand fra disse gruppene. Og i Sverige og i Frankrike – ja, selv i Tyskland (Alternative für Deutschland) – representeres disse gruppene nå i nasjonalforsamlingen.

Forsnakkelsens åpenbaring

Merk deg dette: Det blir første gang siden andre verdenskrig at det vil være høyreekstreme i det tyske parlamentet. Deres ledere er forsiktige i sin tale, men enkelte uttalelser røper dem og viser hvilke krefter som driver dem.

Björn Höcke fra AfD uttalte at Holocaust-monumentet i Berlin er en skam. Marine Le Pen, som kastet ut erklærte antisemitter fra sitt parti, klarte allikevel å si at Frankrike ikke bærer ansvar for deportasjonen av jøder, selv om det var det franske politiet som sto for arrestasjonen.

Disse ekstremistiske partier får dessverre støtte fra en folkemengde som ikke kan ignoreres og som får millioner av stemmer. Det som overrasker er at disse partiene vokser frem i en situasjon som er generelt er god og stabil. Dagens utfordringer kan ikke sammenlignes med dem som fantes da ekstreme krefter først fikk sitt gjennomslag – i forrige århundre.

Demokrati på prøve

Professor Leni Yahil (1912-2007) var historiker og Holocaust-forsker. I boken Et demokrati på prøve: jødene i Danmark under besettelsen viser hun til de demokratiske verdiene som virket da det danske folket sto opp for sine jødiske naboer. Dette i motsetning til andre demokratiske samfunn i Europa, som ikke besto prøven da det gjaldt som mest.

Kampen mot høyreekstreme krefter og nynazister er forvirende. Vi ønsker ikke å begrense demokratiske verdier som ytringsfrihet, og tillater derfor skamfulle naziparader i våre gater. Vi ønsker å kjempe mot ondskapens krefter så godt vi kan, men vi ønsker ikke å gi dem den oppmerksomheten de ønsker. Dette er en vrien balanseøvelse.

Men en naziparade i alles påsyn er langt over min grense for hva jeg tror vi skal tillate. I hvert fall ikke på Jom kippur og rett ved en synagoge.

Klag ikke over det onde

Rabbier Avraham Isak Kook (1865-1935) skrev: «De som er rene og rettferdige klager ikke over det onde, men øker rettferdigheten. De klager ikke over gudløshet, men øker troen. De klager ikke over uvitenhet, men øker visdom» (Arpile tohar).

Kook lærer oss at veien for å vinne over ondskapen er brolagt med innsats for å forsterke de rette verdiene i vårt samfunn. Å stå sammen som samfunn med våre etniske, religiøse og politiske forskjeller for de verdier vi sammen tror på. Da vil vi sammen bestå utfordringene som møter oss – uten å bøye våre etiske verdier.

Dette kan vi ikke la noen idioter ødelegge for oss.


Gå til innlegget

I beste sendetid

Publisert 5 måneder siden - 1213 visninger

Ingen skal måtte skjule deler av sin identitet for å kunne gå i ett med samfunnet vårt.

Faten Mahdi Al-Hussainis og hennes hijab har vekket en interessant debatt om religiøse symboler i offentligheten, og blant programledere og nyhetsopplesere mer spesielt.

NRK har kommet frem til at nyhetsankere ikke kan bære religiøse symboler eller plagg, fordi disse programmene stiller særskilte krav til «nøytralitet». Mediepolitisk talsperson for Arbeiderpartiet, Arild Grande, er blant dem som «vil advare mot» at nyhetsankere og programledere som representerer NRK bærer religiøse symboler.

 Ulike ståsteder

La oss ta ett skritt tilbake. Når vi leser forskjellige aviser, får vi forskjellige beskrivelser av nyhetene. Hvorfor? Fordi det finnes ikke noe sånt som en objektiv og nøytral nyhetsending. Forskjellige aviser og mediehus har forskjellige ståsteder. Det samme vil vi finne hvis vi sammenligner NRKs rapporteringer i 2017 med rapporteringene for 30 år siden.

Forskjellene kommer ikke fordi NRK har blitt mer eller mindre objektive, men fordi kanalens ståsted hele tiden endrer seg. Perspektivet forflytter seg.

Derfor er det farlig å fremstille nyhetsopplesingen som «nøytral» og fra en slags opphøyd posisjon. Seerne bør ikke foregis å bli servert den rette og objektive sannheten når de ser nyhetene; i stedet bør de oppmuntres til å være kritiske til det de får se og høre. Det løpende målet til NRK må være å rapportere fra et ståsted som representerer samfunnet i all sin mangfoldighet – og med alle sine likheter.

Kipa på hodet

Vi lever i et fellesskap der mange velger å bære kors eller andre religiøse tegn som et fast smykke, som et symbol på sin tro og tilhørighet. Flere religioner har påbud om å dekke til håret på ulike måter. Selv går jeg alltid med Kipa på hodet.

Andre igjen, det vil si de aller fleste, velger å gå uten noen ytre religiøse tegn. Disse er imidlertid ikke noe mer «nøytrale» eller «objektive» enn dem som bærer kors eller andre tegn på tilhørighet.

Og derfor er forbudet mot å bære religiøse tegn blant nyhetsopplesere problematisk. For det første fordi det forutsetter et «nøytralt standpunkt» som ikke finnes. Og for det andre fordi det sender signal til samfunnet om at de som bærer religiøse plagg eller symboler på en eller annen måte er «utenom det vanlige» og mindre troverdige avsendere.

Mennesker ute

En historisk parallell: I løpet av 1800-tallet var jødedommen i Europa under press. Samfunnet, som jødene ønsket å ta del i, ble mer og mer sekulært. Samtidig var det øking i antisemittisme og pogromer. Juda Leib Gordon, den gang en av de viktigste poetene i den jødiske intellektuelle bevegelsen Haskala, oppmuntret derfor jøder til å være «jøder hjemme og mennesker ute».

Med andre ord: Han trodde at hvis samfunnet kan ha et nøytralt utseende i offentligheten, så kan man bevare sin tradisjon og tro hjemme. Han ønsket å finne en måte å integrere jøder i samfunnet ved å «dress down».

Han tok feil. Storsamfunnet i Europa var ikke mer mottakelige for den nye «mennesker ute»-strategien, pogromene fortsatte og Juda Leib Gordon endte opp med å oppfordre til utvandring av jøder til Amerika.

 I beste sendetid

Religioner er veldig viktige aktører i vårt samfunn. Enkeltmennesker må få lov til å vise frem sin tro uten å bli kategorisert som «litt utenfor».

Derfor må vi heller ikke hindre «annerledesheten» fra nyhetsformidlingen på TV. Nettopp ved å vise frem vårt mangfold i «beste sendetid», demonstrerer vi hvor rikt samfunnet vårt er, og at religionene er en del av denne rikdommen.

Man skal ikke måtte skjule deler av sin identitet for å kunne gå i ett med samfunnet vårt.

Først publisert i spalten Fra sidelinjen, Vårt Land 28. august 2017.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Åge Kvangarsnes kommenterte på
"Evighet"
4 minutter siden / 55 visninger
Gjermund Frøland kommenterte på
Ole Hallesbys radiotale i 1953
16 minutter siden / 1896 visninger
Åge Kvangarsnes kommenterte på
Den eneste vi skal frykte
20 minutter siden / 2316 visninger
Gjermund Frøland kommenterte på
Ole Hallesbys radiotale i 1953
20 minutter siden / 1896 visninger
Hallvard Jørgensen kommenterte på
Kristendommen «over ævne»
27 minutter siden / 1811 visninger
Åge Kvangarsnes kommenterte på
Den eneste vi skal frykte
28 minutter siden / 2316 visninger
Johannes Taranger kommenterte på
Ole Hallesbys radiotale i 1953
29 minutter siden / 1896 visninger
Torgeir Tønnesen kommenterte på
Ole Hallesbys radiotale i 1953
31 minutter siden / 1896 visninger
Ellen Lykke Trier kommenterte på
Eutanasi krever kloke avveininger
rundt 1 time siden / 779 visninger
Rune Holt kommenterte på
Ole Hallesbys radiotale i 1953
rundt 1 time siden / 1896 visninger
Are Karlsen kommenterte på
Kristendommen «over ævne»
rundt 2 timer siden / 1811 visninger
Torgeir Tønnesen kommenterte på
Ole Hallesbys radiotale i 1953
rundt 2 timer siden / 1896 visninger
Les flere