Joav Melchior

Alder: 40
  RSS

Om Joav

Rabbiner i Det Mosaiske Trossamfund i Oslo.

Følgere

Skjult identitet

Publisert 23 dager siden

Fremdeles er det mange som skjuler identiteten sin fordi de er redd for ikke å passe inn. Da inspirerer det å dra til Belmonte.

I 1498 bestemte Kong Manuel I seg for at landets jøder – som utgjorde ti prosent av befolkningen - måtte konvertere til kristendommen. Ingen fikk lov til å forlate Portugal, så de hadde ikke noe valg. De måtte akseptere kristendommen.

Løsningen for mange ble å følge jødedommen i skjul. De som ble oppdaget, ble henrettet.

Les også: Etiopiske jøder har ventet i over 10 år. Så fikk de endelig komme «hjem».

Ned i kjelleren hver fredag. 

Selv den dag i dag er det portugisere som følger forskjellige jødiske tradisjoner uten at de vet hva det betyr. For eksempel er det mange som går ned i kjelleren hver fredag kveld for å tenne lys på et skjult sted. Det stammer fra den jødiske tradisjonen om å tenne sabbatlys før sabbaten starter. Den jødiske identiteten ble svekket, men den jødiske tradisjonen levde videre.

Det samme var tilfelle i byen jeg besøkte i forrige uke, Belmonte. Det er en liten by med omtrent 2.000 innbyggere, blant dem 35 jødiske familier. Jeg var der sammen med jødisk ungdom fra Norge. Jødene i Belmonte glemte aldri sin identitet. De tente sabbatlys i hemmelighet, og hadde forskjellige bønner som ble sagt i skjul. De feiret Pesach (jødisk påske), bakte og spiste usyret brød, men feiringen ble flyttet fra den opprinnelige Pesach-datoen fordi de visste at inkvisisjonen fulgte nøye med.

Hemmelig i nesten 500 år. 

Det spesielle i Belmonte var at jødene kjente hverandre og kun giftet seg med andre «nye kristne». De hadde en slags jødisk menighet, uten synagoge eller samlinger. Det var spesielt mødrene som hadde som oppgave å føre troen og tradisjonen videre til neste generasjon. Slik klarte de å holde sin identitet hemmelig i nesten 500 år. Det er kun de siste 30-40 årene at byens jøder åpent har knyttet seg tilbake til det jødiske fellesskapet og gjenoppdager de jødiske tradisjonene som ble glemt.

En av tradisjonene de holder mest av «Esters Fastedag». Det er en fastedag knyttet til Dronning Ester. For de aller fleste jøder er det ikke en veldig sentral dag, men for de «nye kristne» var Ester den store helten. Hun var Dronningen til Kong Xerxes, men «fortalte ikke noe om hvilken slekt eller hvilket folk hun tilhørte.» (Ester 2,20) Esters dobbeltliv og sjonglering med identiteter var noe «de nye kristne» fra Belmonte kunne identifisere seg med.

Les også: –Jødiske, kristne og islamske doktriner har utviklet seg i gjensidig kontakt med hverandre.

Pluralistisk ånd. 

Her i Norge har det blitt gjort mye for å ivareta ulike identiteter. Religionsfrihet og ytringsfrihet er viktige fundamenter, og vi gir plass for flere kulturer. Stort sett forstår vi at integrering ikke betyr at minoriteter skal kopiere majoritetens identitet.

Det er likevel verdt å ha med seg at vi fremdeles er langt fra i mål. Blant jødene i Norge er det fortsatt en del som velger å skjule identiteten sin. Mange ønsker ikke å registrere seg som jøder (det vi si melde seg inn i en av de to registrerte jødiske menighetene i Norge). Noen fordi de minnes skjebnen til de som var registrert under andre verdenskrig; andre fordi er redd for ny antisemittisme.

Andre igjen ønsker bare å være «som alle andre», og føler ikke at de vil bli akseptert på samme måte hvis det er noe ved dem som gjør dem annerledes. Dette gjelder selvfølgelig ikke bare for jøder. Det er fremdeles mange i Norge som skjuler (deler av) identiteten sin fordi de er redd for ikke å «passe inn».

Les også: Jødiske, kristne og islamske doktriner har utviklet seg i gjensidig kontakt med hverandre, ifølge professor i islamske studier.

I åpent lende. 

Og nettopp derfor er det så inspirerende å se når ting endrer seg til det positive. I Belmonte har menigheten nå fått sin egen flotte synagoge, med stor aktivitet. Her lever stolte jøder, i åpent lende blant sine kristne medborgere.

Les også: Ny læreplan åpner for at lærere kan velge bort jødedommen.

Gå til innlegget

Guden som døde i Auschwitz

Publisert rundt 2 måneder siden

Vi ønsker å fortelle barna våre om en god og kjærlig Gud. Bedre er det å snakke om en Gud som er utenfor vår fatteevne.

I går var Holocaustdagen, en dag for å minnes verdenshistoriens største menneskeskapte katastrofe. Det handler om aldri å glemme – for slik å sørge for at det ikke skjer igjen. Med tiden blir slike fastsatte institusjoner bare viktigere og viktigere – ettersom det blir færre tidsvitner tilbake.

Les også: Skal vi lære noe av historien, må vi klare å se alle sider ved den.

Ta tiden til hjelp. 

Debatten rundt Marte Michelets nye bok Hva visste hjemmefronten? viser dessuten at det er flere aspekter ved holocaust som bare kan tas opp etter at en viss tid har passert. Slik blir tabuer, sakte men sikkert, omarbeidet til noe vi kan snakke om. Tiden hjelper. Også innad i den jødiske tradisjonen har holocaust-fortellingen utviklet seg. Tidsavstanden gjør det mulig å snakke om det som tidligere ikke var mulig.

Blant de første spørsmålene som meldte seg etter holocaust var: «Hvor var Gud?». Blant de overlevende var det mange som mistet troen. Det er ikke vanskelig å forstå. Samtidig var det også mange som fortsatte å tro – selv om de hadde uløste spørsmål til Vår Herre. De fant en måte å forene de to.

Ingen svar i våre munner. 

Rabbiner Yehuda Amital, som overlevde Auschwitz, skriver: «Det som skjedde der var noe så totalt ute av denne verden, så totalt ikke-normalt at det ikke kan fattes innenfor noe rasjonelt tankesett … Vi står stumme foran fenomenet Shoa (holocaust), og det finnes ikke svar i vår munn. Dette er en av prøvelsene som Gud utsetter oss for. På tross av alt fortsetter vi med å knytte oss til Gud. Vi flyktet fra deg Gud, og til deg Gud. Men svar finnes ikke!»

Så sant som det er sagt. Svar finnes ikke. Det menneskelige forsøket på å forstå hvordan Gud er og blir umulig. Eller som det står i Skriften: «For et menneske kan ikke se meg og leve» (2 Mosebok 33,20).

Så vet vi at det er mange beskrivelser av Gud - i Toraen og i andre hellige tekster. Det står for eksempel at han er kjærlig og full av barmhjertighet. Og at han er full av vrede. Men alt dett er beskrivelser av hvordan Gud oppfattes av oss – det er ikke beskrivelser av Gud som sådan. For Gud er utenfor vår fatteevne.

Les også: Setter Gud på tiltalebenken

Glimrer med sitt fravær. 

Av samme grunn kan vi heller ikke regne med å forstå alle Guds handlinger. Slik er det med holocaust, og slik er det når katastrofene rammer oss den dag i dag. Hvor er den kjærlige Gud når uskuldige barn dør av sult eller smertefulle sykdommer? Spørsmålet er godt, og det ljomer høyere jo større uretten er. Men svarene glimrer med sitt fravær: Det føltes som Gud «på den dagen fullstendig skjulte ansiktet for dem» (5. Mosebok 31,18).

Vi ønsker å fortelle barna våre om en god og kjærlig Gud. Det er forståelig. Men vi kan ikke kun snakke om Gud på denne måten. Det fungerer på godværsdager og på dager med medvind, men hva med alle andre dager? Hva skal vi tro på da?

En sunnere tilnærming er å snakke om en Gud som er utenfor vår fatteevne. Dette vet vi: at han har skapt oss i en verden med kjærlighet og glede, men også med ondskap og lidelser. Vår oppgave er ikke å forstå hvem Gud er eller begripe alle hans handlinger. Det er likevel umulig.

Les også: «Ny roman bli kalt Holocaust-kitsch»

Vårt kall. 

Vi har fått en oppgave og et kall. Det er dette som er jobben vår. Vi skal bidra til å utvikle skaperverket i riktig retning. Og da skal vi ikke be til Gud for at han skal «tjene» oss. Det er vi som skal tjene Gud, ikke omvendt.

Gud har skapt en verden som verken er paradis eller helvete. Det var mennesker som gjennomførte holocaust og gjorde denne verden til et helvete, og det er vi mennesker som i fellesskap kan virkeliggjøre paradis. Gud har skapt oss, og han har gitt oss valget.

Gå til innlegget

Tenn lys!

Publisert 4 måneder siden

Alt kan og må debatteres. Bare slik vinner lyset frem.

I dag er den første dagen i den jødiske lysfesten Hanukka. Hver kveld i løpet av feiringens åtte dager tenner jødiske familier hanukkalys. Lysene minner oss om at jødedommen har klart å overleve på grunn av en mirakuløs seier mot grekerne på det andre templets tid.

LES OGSÅ: Verdt å vite om hannuka

Eierskap til egen tro. 

Historien fant sted rundt år 167 før vår tidsregning. Judea og Jerusalem var okkupert av Det selevkidiske imperiet. Den hellenistiske kulturen var dominerende og spredte seg fort. Jødedommen sto i fare for å bli assimilert, men kampen mot hellenistiske avguder i Tempelet endte med et opprør mot, og frigjøring fra Selevkideriket.

Men det er ikke den fysiske selvstendigheten vi feirer. Blant annet fordi den selvstendige staten som ble etablert ikke var en stor politisk suksess. Det vi feirer er den religiøse og kulturelle oppblomstringen som jødedommen fikk ved å ta ansvar og eierskap over sin egen tro.

Samtidig blir det feil å beskrive den hellenistiske kulturen som et mørke som tapte mot det jødiske lyset. Hellenismen har hatt en stor og viktig rolle i den historiske utviklingen av verdenssamfunnet. Rett skal være rett.

Åpen og kritisk samtale. Lyset vi feirer i Hanukka er strålingen fra en åpen, selvstendig og kritisk tankegang som fikk blomstre i jødedommen – om som blomstrer den dag i dag.

Talmud er den viktigste jødiske-religiøse skriften etter Bibelen, og beskriver flere hundre års debatt. Jødedommen er ikke én etablert sannhet, men innbyrdes motsetninger og evig selvransakelse. Jødedommen har helliggjort tora-studiene, som betyr å streve etter kunnskap med et åpent sinn. I Judea startet det med opprøret mot hellenismen.

Denne åpenheten førte i sin tur til nytenkende bevegelser som har fått sitt virke utenfor det jødiske folket. Den største av dem er selvfølgelig kristendommen.

Ferdigsnekrede narrativ. 

I dag er imperativet det samme. Vi må ivareta en åpen og kritisk samtale – der ingenting er ferdigdebattert og alt utsettes for et kritisk lys. Dette er det motsatte av propaganda, der alle svar og alle historier er ferdig filetert.

Hvilket tar meg til debatten om Midtøsten, som er like deler hjerteskjærende og komplisert. Jøder har empati med lidelsen til våre brødre i Israel. De aller fleste jøder har også empati med arabere og deres lidelser i kampen for frihet og trygghet. Igjen, det er komplisert. Og jeg og andre jødiske ledere i Norge har valgt å uttale oss i media de gangene vi opplever at debatten sklir ut og blir for ensidig. En ensidighet som i sin tur kan fremme hat og antisemittisme. Da er det vår plikt å protestere.

Filmen Tårnet, som ble lansert forrige uke og som merkelig nok har fått finansiell støtte fra staten, er et eksempel på et skritt i feil retning. Og bare så det er klart: Problemet er ikke historien om palestinsk lidelse. Lidelsen er reell, og den bør alle kjenne til.

LES OGSÅ: Å lete etter håpet i flyktningleirens mørke

Unyansert fremstilling.

Problemet er formen og budskapet. Jeg er ikke den første som påpeker dette. Frank Lande i nettavisen iTromsø skriver blant annet dette i sin filmanmeldelse: «Filmen klarer ikke å skape rom for selvstendige refleksjoner hos tilskueren, men nøyer seg med en unyansert fremstilling av kun den ene siden av saken. Dermed legger Tårnet seg nærmere politisk propaganda enn kunst.»

Jeg er enig med Lande. Når denne filmen blir vist frem til våre barn, skapes et emosjonelt engasjement – men uten den nødvendige kritiske refleksjonen. Se for deg følgende: En film om etterkommerne av en jødisk familie som måte flykte fra Hebron da deres arabiske naboer myrdet deler av hans familie under 1929-pogromene i Israel. Formmessig la den ingenting imellom og demoniserte alle arabere.

Ville en slik film blitt satt opp på norske kinoer? Neppe. Men dette vet jeg: Jeg ville kritisert den også. Dette er lyset fra Hanukka, og det forplikter.

Gå til innlegget

Med lov skal landet bygges

Publisert 4 måneder siden

Det er vår felles oppgave å sikre at umoralen ikke får noe ­institusjonelt feste i vår midte.

Siste ukens angrep på synagogen i Pittsburgh har medført dyp sorg i det jødiske fellesskapet. Kondolansene og den sterke støtten som kom fra hele verden, uten etniske og ­religiøse grenser, gir trøst og håp. Samtidig er det viktig å eksponere ideologien som står bak morderen og hans støttespillere.

LES OGSÅ: Ikke overrasket av synagogeangrep

Syndet grovt mot Herren. 

Første mose­bok forteller oss om ødeleggelsen av ­Sodoma. Sodoma var en by der mennesker «var onde og syndet grovt mot Herren». Fortellingen om englene i kapitel 19 er et godt eksempel på hvor grove syndene i Sodoma var. Lot tilbyr gjestene å ta dem med hjem og å stelle dem, men i stedet insisterer de på å sove ute i gaten. Hvorfor? Fordi loven angivelig forbyr gjestfrihet. Etter at Lot overtaler dem, kommer mennene i Sodoma – unge og gamle – og krever at han sender ut gjestene så de kan gjennomføre sin rett til å voldta dem.

Det var altså ikke bare de kriminelle som gjorde urett. Det var alle – med
ledere og dommere i spissen. Alle mente de at det var forbudt å gi beskyttelse til gjester og at alle hadde rett til å voldta og utnytte fremmede som kom til byen. Alt sammen med henvisning til Loven.

Ikke med ulov øde.

Lover gir oss en trygg ramme og beskriver våre rettig­heter, forpliktelser og felles verdier. Dette beskrives fint i det gamle sitatet fra Frosta­tingsloven: «Med lov skal landet bygges, og ikke med ulov øde». Men den samme loven som bygger opp et samfunn kan også være den som ødelegger det. I ­Sodoma fantes det ikke lenger ti rett­ferdige mennesker fordi alle fulgte en lov som var umoralsk.

Så vil noen innvende at sånne historier er eldgamle og tilhører en fjern fortid, men det er ikke mer en 75 år siden det tyske naziregimet gjenskapte Sodomas synder, og tok dem til et nytt bunnivå.

Raskt etter at nazistene kom til makten begynte isoleringen og diskrimineringen av jødene. Etter et par år med økonomisk og kulturell boikott av jødene kom ­Nürnberglovene som lovfestet anti­semittismen i alle samfunnslivets fasetter. I november-pogromen (krystallnatten) for 80 år siden, – natten mellom 9. og 
10. november 1938 – ble angrepene på jødene nedskrevet i lov.

LES OGSÅ: Muslmer i USA samler inn penger til ofre etter masseangrep på jøder

Den nye ordenen. 

1.400 synagoger og 7.500 butikker ble ødelagt, flere jøder ble myrdet og 30.000 ble satt i konsentrasjonsleir. Politiet og brannvesenet passet på den nye «ordenen» og sikret at brannen fra synagogene ikke spredde seg til ikke-jødisk eiendom. I etterkant fikk ­jødene skylden for angrepet og ble pålagt felles bot på én milliard mark.

Dessverre stoppet ikke nazistenes urett med november-pogromen, det var bare begynnelsen. Undertrykkelsen ble verre og også rettet mot andre svake og utsatte grupper, til og med funksjonshemmede. Valgte noen å hjelpe – kanskje bare ved å gi sitt medmenneske en brødskive – ble de av loven definert som forbrytere som fortjente straff.

Han hater jøder. 

Siste ukens angrep på synagogen i Pittsburgh var det verste antisemittiske angrepet i USAs historie. Angrepet minner oss om at den nazistiske
ideologien ikke kun er fortid. ­Robert Bowers angrep fordi han hater jøder og alle fremmede. Han utalte selv at han ikke kunne tåle jødiske organisasjoner som HIAS (Hebrew Immigrant Aid Society) som gir bistand og humanitær hjelp til flyktninger.

Morderens sodomittiske og nazistiske ideologi har heldigvis ikke noen fester i makten og lovgivningen. Det er han som er forbryteren og som blir straffet etter loven. Det er vår felles oppgave å sikre at denne typen ideologi ikke får noe som helst feste i vår midte.

LES OGSÅ: Frykter et lignende angrep i Norge

Gå til innlegget

Takk, Danmark!

Publisert 5 måneder siden

Oktoberdagene i Danmark 1943 viste at hver og en av oss kan utgjøre en forskjell, og at vi kan velge å gjøre det moralsk rette – selv i en bekmørk tid.

Denne uken markerer Dan­ mark at det er 75 år siden de danske jødene ble reddet. Som en gnist i mørkret kom red­ningsaksjonen midt i det aller sorteste kapittelet i verdenshistorien. På den må­ ten kan den danske redningsaksjonen inspirere oss den dag i dag.

Det er ikke til å legge skjul på at red­ ningen av de danske jødene også berører meg på en dypt personlig måte. Tre av mine besteforeldre – og deres familier – ble reddet under denne aksjonen.

Og derfor er det ikke så vanskelig for meg å si takk til det danske folk for at jeg faktisk lever.

LES OGSÅ: Sjarmerende dansk film viser menneskene bak statistikken

Sendt i fiskebåter. 

Disse oktoberda­gene sto det danske folket sammen for å få alle danske jøder – i alt mer enn syv tusen – sendt i sikkerhet. De ble gjemt, transportert og sendt i skebåter og andre småskip over Øresund til nøytrale Sverige. Og det var ikke bare de danske jødene som ble reddet – også de som kom som flyktninger kort tid i forveien. Til sammen ble kun 450 jøder fanget av nazistene og deportert til konsentrasjonsleiren The­resienstadt.

Press

Og den danske redningsaksjo­ nen sluttet ikke i oktober 1943. Det dan­ ske byråkratiet klarte utrolig nok å ordne transport av pakker med mat og medisin til de deporterte, som hjalp dem å over­ leve. Press fra Danmark førte til at dan­ske jøder aldri ble sendt til dødsleirene, og den danske filialen av Røde Kors kunne overvåke de danske jødenes velstand helt til krigens slutt.

I april 1945 ble omkring 400 overle­vende brakt til Sverige. På vei gjennom Danmark ble bussene med jøder mottatt av folket med mat, kaker og danske flagg.

Husket å vanne plantene. 

Aksjonen hadde også mange andre aspekter. An­dre steder var det for eksempel vanlig at tyske og lokale myndigheter delte de jø­diske eiendommene mellom seg. Og om det mot formodning var noe igjen, ble det gjerne plyndret av naboer.

De danske myndighetene gjorde til sammenligning en innsats for å bevare eiendommene og husene som ble forlatt på dagen. Da min farfar og mine oldefo­reldre vendte hjem etter krigen, kunne de derfor komme hjem til en like intakt leilighet. En leilighet der naboene hadde husket å vanne plantene.

LES OGSÅ: Nettkamp mot antisemittisme

En risikabel aksjon. 

En annen løfterik beretning er fortellingen om redningen av tora­rullene. Københavns borgermester Sigvard Munk tok initiativ til å redde de hellige toraruller, og klarte til alt hell å skjule dem i en kirke. Det ble også gjen­nomført en risikabel aksjon der en serie personlige religiøse gjenstander ble tatt ut av synagogen og sendt til Sverige. Impulsen til å beskytte de danske jødene handlet ikke bare om å berge liv – men også om beskytte de samme menneske­nes ære, eiendom, kultur og religion.

Holocaust­erfaringen er for mange jø­der en påminnelse om at vi til syvende og sist bare kan stole på våre egne. Den dan­ske redningsaksjonen peker en annen vei, og viser at alle mennesker har mulighet å beskytte og hjelpe hverandre på tvers av religion, etnisk bakgrunn og gruppe­ tilhørighet.

Kritisk for hvem? 

Det finnes også en annen lærdom. I dag er den danske ak­sjonen også en påminnelse om hvordan vi skal behandle – og snakke om! – da­gens utsatte. Og derfor skal vi ikke snakke om «den europeiske flyktningkrisen» som et europeisk problem. Situasjonen er først og fremst kritisk for flyktningene selv – de som må rømme fra sine hjem. Vi skylder å møte dem alle med solidaritet, åpenhet og med respekt for deres tro og tradisjon.

«Du må huske at du selv var slave i Egypt», står det i 5. mosebok. Jeg håper vi jøder kan ta denne påminnelsen til oss. Vi kjenner kanskje bedre enn noen hva det innebærer å være sårbar og på flukt. Vi kjenner forskjellen mellom å bli under­ trykket og forlatt – og hvor annerledes det er å bli møtt med en utstrakt hånd.

LES OGSÅ: Minoriteter i Europa under press


Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere