Joav Melchior

Alder:
  RSS

Om Joav

Rabbiner i Det Mosaiske Trossamfund i Oslo.

Følgere

Ved elvene i Babel

Publisert 26 dager siden - 705 visninger

Drømmen om tilbakevendingen av Israels landflyktige er sentral i alle de jødiske bønnetekstene. For 70 siden ble drømmen realitet.

Neste måned feirer staten Israel 70 år for sin frigjørelse. 1948 markerer enden for et nesten 2.000 år langt eksil for det jødiske folket. Drømmen om tilbakevendingen av Israels landflyktige har vært sentral i alle de jødiske bønnetekstene. Det finnes faktisk ingen jødisk bønn som ikke henviser til denne store drømmen.


På fremmed jord. Selv bordbønnen beskriver håpet om at vi en dag kan dyrke vår egen jord i det hellige landet. På hverdager leser vi salme 137. Den beskriver sorgen over Jerusalem: «Ved elvene i Babel satt vi og gråt når vi tenkte på Sion … De som tok oss til fange, ba oss om sang, de som bortførte oss, ba om glede … Hvordan kan vi synge Herrens sanger på fremmed jord? Glemmer jeg deg, Jerusalem så la min høyre hånd bli glemt!».

På sabbat og høytider blir salmen byttet til Salme 126 som beskriver tilbakevendingen, Oppstigningens sang: «Da Herren brakte tilbake Sions landflyktige, var vi som drømmere. Da var vår munn fylt med latter, og vår tunge med jubel.»


Opp av asken. Tilbakevendingen av jøder til Israel er slik sett for en drøm å regne. Et mirakel som nesten ikke er til å tro. Tre år etter det verste folkemordet i verdenshistorien reiste en ny, selvstendig jødisk stat seg i det hellige land. Igjen: det er nesten ikke til å tro.

Men ikke desto mindre er staten en realitet. Og ikke bare greier den å stå på egne bein, Israel har på få år utviklet seg i rasende fart. Israel har blitt samfunn med sterke demokratiske verdier, samtidig pågår en åpen debatt om de etiske utfordringene som landet står overfor.

Videre er studier av Bibelen og andre religiøse tekster i blomstring som aldri før. Ortodokse, liberale og sekulære jøder studerer sin religiøse og kulturelle arv på hver sin måte og forsøker å bevege samfunnet i Israel til å leve i det hellige land i overenstemmelse med de etiske veiledningene som profetene viste til.


Står i spissen. Bibelspråket, hebraisk, som lenge kun eksisterte i skrift, har fått sin renessanse som dagligspråk for jøder i Israel og for mange jøder verden over.

Det er også helt utrolig hva denne lille nyfødte staten har fått til i vitenskap og teknologisk utvikling. Høyteknologi og medisin er blant områdene Israel står i spissen av.

Også innen jordbruk har Israel gjort oppdagelser som har gjort det umulige mulig. I dag finner vi store ørkenområder i Israel hvor det dyrkes alt fra korn til jordbær - med minimal bruk av vann (som også er fra gjenbruk). Dette er ikke bare viktig for landets økonomi. De samme oppfinnelsene blir brukt i Afrika og mange andre steder verden over, og hjelper en verden med store vannproblemer å skape næring for mange folk.


En sekk med såkorn. Salmen 126 ender med en beskrivelse av gleden over å høste det man har sådd. De som sår med tårer, skal høste med jubel. Den som gråtende går ut, bærende på en sekk med såkorn, skal vende hjem med jubel.

Likens har Israel grunn til å juble over det de har oppnådd i løpet av sine 70 år. Og for dette takker vi Gud, og ber om styrke for at Israel kan leve i fred og fortsette å utvikle samfunnet i henhold til de etiske målsettingene Bibelen og den jødiske arven viser til.

Gratulerer med dagen!

Gå til innlegget

Omskrivning av historien

Publisert rundt 2 måneder siden - 377 visninger

En ny lov forbyr uttalelser om at den polske nasjonen tok del i nazistenes forbrytelser. Loven er gal på så mange vis.

DENNE UKEN feirer jøder rundt omkring i verden helligdagen Purim. Denne dagen feirer vi historien om redningen av det jødiske folket etter at den persiske kongen Xerxes, etter råd fra Haman, ga befaling om å utslette det jødiske folket.

Vi leser om dette i Esters bok: «Så gikk det ut brev med ilbud til alle kongens provinser om å utrydde, drepe og gjøre ende på alle jøder, både unge og gamle, barn og kvinner.» (Ester 3.13).

Husk amalekittene. Noe lignende ­leser vi helgen i forveien. Da minnes vi ­Amalek, folket som kriget mot ­israelittene i ­ørkenen: «Husk hva amalekittene ­gjorde mot deg underveis, da dere dro ut av Egypt. De overrasket deg på veien da du var utsultet og utmattet. Uten frykt for Gud hogg de ned baktroppen, alle som 
var blitt ­liggende etter.» (5. Mosebok 25, 17-18).

Amalek har slik blitt symbolet på den mest aggressive antisemittismen – hatet som har en uttalt målsetting om å utslette det jødiske folket.

Viktigheten av å huske det som er ­beskrevet i toraen har de siste ­generasjoner blitt direkte koblet til holocaust. Derfor er det også en religiøs plikt for oss å sørge for at vi aldri glemmer. At vi aldri glemmer ondskapen som førte til Holocausts ­grusomheter. Og at vi aldri slutter å minnes dem som døde eller dem som satte sine liv i fare for å hjelpe andre.

Okkupanten er ansvarlig. Det ­polske folket har lidd mye i det siste århundret. De har vært presset av to stormakter, lidd en forferdelig brutal okkupasjon av Nazi-Tyskland, og deretter lidd under ­kommunismens harde hånd.

Den polske regjeringen har de ­siste ­årene jobbet iherdig for å fortelle sin krigshistorie på en ny måte. Den har ­kjempet mot uttalelser som har gitt dem en del av skylden for holocaust. Blant annet ved å presisere at Polen var okkupert, og at det følgelig er okkupanten som er ansvarlig for grusomhetene som ble begått.

Videre har den brukt midler på å løfte frem den lange og rike jødiske historien i Polen, og på å fortelle om polakker som reddet jøder av under holocaust.

Og den har selvfølgelig rett i at det er ­Nazi-Tyskland som er ansvarlig for planleggingen og gjennomføringen av ­holocaust. Den har også rett i at ­mange polakker reddet jøder. Mer enn 8.000 ­polakker har blitt tildelt prisen ­«Righteous Among the Nations» for heroisk innsats for å redde jøder under holocaust.

Før nazistene kom inn. Men ikke desto mindre tar den polske regjeringen også feil. Den tar feil når den velger å ­ignorere landets ansvar for den likegyldigheten ­polakker flest hadde til jødenes ­situasjon. Og den tar feil når den underslår det ­faktum at tusenvis av jøder ble myrdet før nazistene kom inn i bildet.

Og ikke minst: den gjør feil når det nå er vedtatt en ny lov som forbyr ­uttalelser som sier at den polske ­nasjonen tok del i ­nazistenes forbrytelser. Det er en ­revisjonistisk omskrivning av ­historien, som lukker for en åpen og oppriktig ­debatt.

En israelsk journalist fortalte det ­samme til den polske statsministeren ­Mateusz ­Morawiecki, som er ­etterkommer av en polsk jøde som ble forrådet av ­polske medborgere. Svaret journalisten fikk var at det polske folket hjalp sine ­jødiske ­brødre og søstre i holocaust og at han samtidig erkjenner at enkelte polakker assisterte nazistene – akkurat som det var jøder og russere som gjorde det samme.

Pave Johannes Paul II. En av de største heltene i den polske nasjonens historie er Pave Johannes Paul II. Han representerer ikke bare polakkenes dypt forankrede tro, men også motstanden mot kommunismen som ble tvunget på dem i mange år.

Som pave var han gjentatte ganger ­tydelig på å ta ansvar for kirkens forbrytelser mot jøder – både gjennom historien og under andre verdenskrig. Hvorfor jeg påkaller Pave Johannes Paul II i denne teksten? Fordi jeg synes ledelsen i Polen bør hente inspirasjon fra ham.

Polen bør legge til rette for en modig og sannere debatt – uten å være redde for å ta ansvar for hele den polske historien. Både det som er godt og det som er vondt.

Gå til innlegget

En dypere­ forståelse

Publisert 3 måneder siden - 492 visninger

I en tid der alt tilsynelatende er tilgjengelig på kort tid, kan blikket som trenger dypere bli sløvet ned.

For noen få generasjoner siden var flertallet i verden analfabeter. Nå har «alle» tilgang på kunnskap overalt, hele tiden. Men denne tilgangen kan også være en utfordring og en distraksjon. Ikke minst i møte med religiøse tekster.

I jødisk tradisjon er det foreldrenes plikt å gi sine barn kunnskap. Generell kunnskap, men også mer særskilt jødisk kunnskap – så barna kan leve i overenstemmelse med jødisk tradisjon og bære den videre til neste generasjon.

Opplæringsloven

Nettopp på grunn av denne «opplæringsloven» har det jødiske folket alltid satt læring høyt og hatt veldig få analfabeter. Som Toraen befaler: «Dere skal lære dem til deres barn, ved å snakke om dem når du sitter i ditt hjem og når du går på veien, og når du legger deg og når du står opp.» (5. mosebok 11,19).

Utdraget viser at plikten å studere ikke bare gjelder for barna, men også for de voksne. Jødisk tradisjon har pålagt oss å studere Toraen. Ikke bare i «studieårene», men hele livet: «Denne Tora skal du alltid ha på dine lepper. Les fra den dag og natt (…)» (Josva 1,8).

For målet er ikke bare å komme opp på et visst nivå, men å skape en livslang ramme for livet, der vi alltid søker ny kunnskap.

Gjenstand for debatt

Ikke desto ­mindre har reglene for hvordan vi skal studere Toraen vært omstridt. Til alle ­tider. I tempeltiden var jøder delt i forskjellige grupper basert på deres forhold til den skriftlige og den muntlige Tora. Senere har også andre studieretninger vært gjenstand for debatt. En av dem er forholdet til kabala (jødisk mystisisme).

Helt til i dag har vi retninger som fraråder å studere kabala – enten fordi de ikke aksepterer den som en jødisk kilde, eller fordi de ser faren i å sette ord på dype spirituelle sannheter og dermed gi dem overfladiske, jordiske rammer.

Andre reserverer studiet av kabala til etter at studenten har lest toraen i flere år og blitt minst 40 år gammel, mens ­andre vil åpne kabala-studiene for alle og ser på det som en viktig måte å få fram ­Toraens dybder.

Fire betydningsnivå

En gammel måte å beskrive jødisk mystisisme på er ved ordet Pardes ôøãñ (samme som ­paradis – stammer fra det persiske ordet for ­avlukket hage). Da skiller vi mellom fire ­betydningsnivå:

1. Peshat (ôÀÌùÈÑè): «overflate» – den ­bokstavelige betydningen.

2. Remez (øÆîÆæ): «hint» – det vi kan finne mellom ordene.

3. Derash (ãÀÌøÇùÑ): «spørre» – den komparative betydningen, som kommer frem når vi for eksempel sammenligner med andre kilder.

4. Såd (ñåÉã): «hemmelig» – den ­mystiske meningen.

Fra forskjellige vinkler

Slik demonstrerer den jødisk læretradisjonen hvor viktig det å lese den samme teksten fra forskjellige vinkler, og hvor viktig det er aldri å stoppe læringsprosessen.

Det er dette som utfordres i dag. I en tid der alt tilsynelatende er tilgjengelig på kort tid, kan blikket som trenger dypere bli sløvet ned.

Vi oppdateres på nyhetene gjennom overskriftene, og haster videre. Da blir vi ofte stående med overfladisk kunnskap. Den dypere forståelsen gir seg ikke til kjenne på denne måten. Den gir seg til kun til kjenne via tålmodig innsats og tid som brukes til å trenge gjennom ­tekstens ­overflate. Dette gjelder selvfølg­elig også for forståelse av religiøse og åndelige ­temaer.

Motivert til å bruke tid

Det er lett å tro at vi har forstått noe ved første øyekast, men den virkelige forståelsen melder seg først når vi bruker flere kilder, ser saken fra flere sider og er motivert til å bruke tid. 

Om vi klarer å kombinere vår tids ­informasjonstilgang med evnen til å ­trenge ned i dybden, så kan vi nå nye ­høyder. Når vi søker å forstå meningen i våre liv, er ikke dette bare verdifullt, men helt nødvendig og uvurderlig.

Gå til innlegget

Mørket har ikke overvunnet det

Publisert 4 måneder siden - 972 visninger

For mange jøder er det viktig å påpeke at hanukka ikke er den jødiske «jule-ekvivalenten».

Mens de aller fleste i Norge forbereder seg til jul, er jøder i full gang med hanukka-feiringen. hanukka er en jødisk helligdag som stammer fra det makkabeiske opprøret mot grekerne (cirka år 165 f. Kr).

Innsatte hedensk idol

Ifølge den jødiske tradisjonen skyldtes opprøret at jødene ble presset til å adoptere den hellenistiske kulturen og religionen. Antiokos IV Epifanes stoppet gudstjenestene i tempelet og innsatte i stedet et hedensk idol på alteret.

Videre påla han greske skikker og forbød studier av jødiske skrifter og tradisjoner, herunder sabbaten og omskjæring av guttebarn. Opprøret endte med seier som førte til at jødene kunne rense tempelet i Jerusalem, gjenopprette gudstjenesten og opprette en selvstendig stat der jødisk religion igjen var tillatt.

Gjeninnvielsen av tempelet blir feiret i åtte dager med lystenning i hjemmene. Feiringen er ikke nevnt i den jødiske bibelen fordi hendelsen fant sted etter den jødiske bibeltiden, men den beskrives i den Det nye testamentet: «Nå kom tiden for tempelinnvielsesfesten i Jerusalem. Det var vinter.» (Joh 10,22).

Ikke like sentral

Julefeiringen skiller seg på mange måter fra hanukka. For det første feirer vi selvfølgelig ikke Jesu fødsel, som ikke har noen stor betydning i den jødiske tradisjonen. Tradisjonelt er da heller ikke hanukka like sentral blant de jødiske helligdagene som julen er for kristne.

For mange jøder er det derfor viktig å påpeke at hanukka ikke er den jødiske «jule-ekvivalenten», men at det handler om to helt forskjellige feiringer. Det er imidlertid ikke helt riktig. For det er også fellesnevnere. Både hanukka og jul er lysfester på den mørkeste tiden i året. Og begge er en fortsettelse av feiringer knyttet til solvervet ‧– som midtvinterdagen i Norden eller den romerske Saturnalia.

Så at dagene ble kortere

I den jødiske tekstsamlingen Talmud beskrives opprinnelsen til disse lysfeiringene: «Når Adam så at dagene ble gradvis kortere sa han: ’O meg, kanskje er mine synder årsaken til at verden rundt meg mørknes og vender tilbake til sin tilstand av kaos og forvirring. Dette er en slags død som jeg har blitt straffet fra Himmelen!’ Da begynte han å avholde åtte dager med faste og bønn. Da han så vinterintervallet og bemerket at dagene ble lengre, sa han: ’Dette er verdens kurs’ og han holdt en åtte dagers fest. I de følgende år fastsatte han disse dagene som festdager.»

Talmud ender med beskrivelse av daværende situasjon: «Nå feirer vi dem for himmelens skyld (for Gud J.M.), men [hedningene] feirer dem for deres avguder» (Tamud, Avoda Zara 8a).

Talmud beskriver den menneskelige frykten for mørket. Mørket representerer uklarhet og usikkerhet, mens lys gir sikkerhet og håp. Det er interessant å se hvordan forskjellige kulturer og religioner har tatt denne feiringen i forskjellige retninger og gitt den forskjellige teologiske implikasjoner.

Lyset skinner i mørket

Jeg synes vi også kan se på det som er likt og det som forener oss. Både jul og hanukka markerer at lyset seirer over mørket. Det handler om håp, trygghet og åpenhet. Om fortellinger vi får overlevert fra våre forfedre og om håpet som knytter seg til at vi tenner lys som tar bort mørket.

Når vi analyserer verden omkring oss, er det nok av utfordringer som kan gjøre oss mismodige og få oss til å frykte fremtiden. Disse utfordringene skal vi ikke ignorere. Men vi må også fokusere på det positive, det som gir håp og styrke. Da forenes vi i håpet om felles lys og en gledelig fremtid.

Gledelig hanukka og god jul!

Gå til innlegget

Klarere på grensene

Publisert 5 måneder siden - 853 visninger

#Metoo-kampanjen viser at vi har noe usnakket. Vi har ikke snakket nok om seksualitetens plass.

# Metoo-kampanjen har fått meg til tenke mye. Fra før vet vi at seksuelle overgrep og trakasseringer er handlinger som altfor mange har opplevd.

Jeg er likevel overrasket over omfanget, og jeg tror vi må kunne vurdere hva vi gjør feil som samfunn når så mange i vår midte tillater seg å handle på denne måten. Vi har utvilsomt en lang vei å gå.

Reguleringen av seksualiteten er et speil som sier en hel del om friheten, åpenheten og kjønnsrollene i et samfunn. Noen steder i den vestlige verden gis nesten full frihet, mens andre kulturer opererer med strenge regler for hva som er akseptabelt og «passende».

I flere tradisjoner har seksualiteten blitt sett på som noe skamfullt som bør begrenses så mye som mulig.

Det hellige i alt

Jødisk tradisjon prøver gjerne å finne det hellige i alt som møter oss i denne verden. Dette inkluderer seksualiteten, som – gitt de rette rammene – beskrives som en hellig handling.

Ikke desto mindre er den jødiske tradisjonen også oppmerksom på farene som lurer når seksualiteten ikke forvaltes på rett vis.

Derfor handler det om å finne den balansen som gjør at vi kan nyte seksualitetens gleder, som Gud har gitt oss, og samtidig styrke vårt partnerskap og kjærlighet og familie. Kort oppsummert: Å sørge for at det er vi som kontrollerer lysten, ikke den som kontrollerer oss.

Ut i lyset

Den liberale verden har klart å flytte seksualiteten ut fra mørket den var hensatt i. Det er bra.

#Metoo-kampanjen viser imidlertid at vi fremdeles har mye å rette på. For det første må vi bli flinkere til å slå ned på seksuell trakassering. Dessuten må vi sørge for at folk som har opplevd overgrep eller trakassering opplever at det er trygt å fortelle om det, og at de får den støtten de behøver.

Videre tror jeg vi trenger å utvide perspektivet og vurdere seksualitetens plass – hvordan beramme den.

For åpenheten, som det også er grunn til å bejuble, har også banet vei for pornokultur og det som verre er.

Overgrep forherliges

Og imens utsettes de yngste for musikktekster der grov seksualitet og overgrep sanksjoneres:

«I hear you saying what ya won’t do, But you know we probably gonna do» (Jamie Foxx); «So do me a favor, lets skip conversation … boom boom take that. Ooh don’t fight back» (Pitbull); «Bought my boo bigger tits and a bigger ass … I take your girl and kidnap her, feed her to my mattress» (2 Chainz).

Dessverre er dette kun tre av mange eksempler, som alle sender signaler om at alt er tillatt og at selv om hun sier at hun ikke ønsker det, så trenger ikke det å stoppe deg.

Istedenfor å reagere på disse tekstene, velger mange av oss å danse til lyden av dem.

Er dette signaler vi ønsker å sende ut? Er dette tryggheten vi ønsker å overføre til våre unge?

Jeg vet ikke nøyaktig hvilken rolle seksualiteten bør få i offentligheten. Og jeg foreslår ikke å gå tilbake til fortidens bluferdighet – ikke er det mulig heller. Og åpenheten er for det meste god.

Klarere på grensene

Men: Vi skylder å være enda klarere på grensene – på hva som er galt og på hva som ikke er akseptabelt. Og på hva som ganske enkelt er trakassering.

På den måten kan seksualiteten få spille en god rolle i livene våre, og være en kilde til glede, tiltro og kjærlighet. Som hele tiden var hensikten.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Anne Elisabeth Skogøy Fjellstad kommenterte på
Ser du ulven?
2 minutter siden / 7955 visninger
Anne Elisabeth Skogøy Fjellstad kommenterte på
Fordekt rasisme
12 minutter siden / 346 visninger
Runar Foss Sjåstad kommenterte på
Ser du ulven?
17 minutter siden / 7955 visninger
Runar Foss Sjåstad kommenterte på
Ser du ulven?
23 minutter siden / 7955 visninger
Runar Foss Sjåstad kommenterte på
Ser du ulven?
32 minutter siden / 7955 visninger
Tore Danielsen kommenterte på
9. April vil aldri skje igjen!
40 minutter siden / 482 visninger
Jostein Sandsmark kommenterte på
Ser du ulven?
43 minutter siden / 7955 visninger
Jostein Sandsmark kommenterte på
Ser du ulven?
rundt 1 time siden / 7955 visninger
Gjermund Frøland kommenterte på
Ser du ulven?
rundt 1 time siden / 7955 visninger
Gjermund Frøland kommenterte på
Ser du ulven?
rundt 1 time siden / 7955 visninger
Jostein Sandsmark kommenterte på
Ser du ulven?
rundt 1 time siden / 7955 visninger
Runar Foss Sjåstad kommenterte på
Ser du ulven?
rundt 1 time siden / 7955 visninger
Les flere