Joav Melchior

Alder: 41
  RSS

Om Joav

Rabbiner i Det Mosaiske Trossamfund i Oslo.

Følgere

Takket være Frp er handlingsplanen mot muslimhets svekket allerede før den ble satt i gang.

I etterkant av terrorangrepet mot moskeen i Bærum har regjeringen jobbet med å initiere en egen handlingsplan mot muslimhets. Regjeringen informerte om dette i en uttalelse 22. august: «Målet er å forebygge og hindre rasisme og diskriminering av muslimer og mot personer som antas å være muslimer.»

Det er viktig at vi felleskap bekjemper alle typer rasistiske holdninger. Det er også meget viktig at vi forstår at de har egne og unike karakteristika. Uten et slikt fokus, greier vi ikke å bekjempe dem.

Riktige signaler 

Handlingsplanen mot antisemittisme startet i 2016. Det jødiske samfunnet i Norge har satt stor pris på dette. Det gir riktige signaler fra storsamfunnet om at vi ikke står alene med utfordringen om å være utsatt for hatefulle ytringer og handlinger.

Enda viktigere er det at samfunnet erkjenner at jødehat ikke bare er et problem for jødene i landet. Hatefulle ytringer av all slags er først og fremst et problem for hele samfunnet. Alle typer hat i samfunnet fører til usaklig debatt, fiendtlighet og ignoranse. Dette skader hele samfunnet - ikke bare den som er utsatt for hat og mobbing. Når handlingsplanen mot antisemittisme ble presentert, sa den daværende kommunal- og moderniseringsminister Jan Tore Sanner: «Det er ikke jødenes ansvar å bekjempe antisemittismen. Det er et felles ansvar vi bærer som storsamfunn. Nå tar vi det ansvaret – sammen.»

Svekket handlingsplanen 

Jeg kan forstå noen av argumentene som kom frem når regjeringen valgte å droppe begrepet islamofobi i handlingsplanen. Kampen mot muslimhets skal ikke føre til at enhver kritisk holdning til islam, eller deler av islam, skal bli stemplet som hat og rasisme. Jeg mener allikevel at denne endringen - som Frps representanter i regjeringen presset frem - har svekket handlingsplanen allerede før den ble satt i gang.

Målsettingen regjeringen beskriver for handlingsplanen inkluderer ikke hatefulle ytringer mot islam som religion, felleskap eller ideologi. Den fokuserer kun på påvirkningen islamhets har på muslimske personer som trenger beskyttelse. «Målet er å forebygge og hindre rasisme og diskriminering av muslimer og mot personer som antas å være muslimer.»

Trygge på gata 

Kultur- og likestillingsminister Trine Skei Grande sa: «Det trengs mer kraftfulle tiltak mot muslimfiendtlighet. Vi må sørge for at folk føler seg trygge på gata og trygge i moskeen. Derfor er jeg glad for å legge frem en handlingsplan mot diskriminering og hets av muslimer».

Man kan ikke begrense kampen mot hatefulle ytringer i vårt samfunn til ytringer som er direkte rettet mot personer. Samfunnsdebatt må alltid ønske kritikk og uenighet velkommen, selv svært kritiske holdninger. Men med en gang kritikken får hatefulle elementer, blir den giftig for hele debattmiljøet og debatten blir med en gang fiendtlig og helt usaklig.

Utydelig skille

Antisemittisme har også hatt en tendens til å «gjemme seg» bak en ideologisk debatt. Altfor ofte har kritikk mot Israel eller sionismen krysset grensen fra en kritisk holdning til hatefulle ytringer.

Denne type hatretorikk er vanskelig å bekjempe fordi den fremstår som en legitim holdning i en debatt fordi den ikke inkluderer direkte hat mot jødiske personer selv om den egentlig ødelegger hele debatten. Når vi varsler om denne typen hatretorikk, blir det gjerne oppfattet som et forsøk på å stenge ned hele debatten. Det er ikke meningen. Det er derfor israelkritikernes egen intersse å rense egne rekker fra rasistiske og hatefulle holdninger – det vil også gi deres kritiske holdninger mer tyngde.

Det bør på samme måte være i interesse for de som har kritikk mot islam å rense egne rekker fra hatretorikk og hatefulle holdninger. Det ser vi for lite av.

Vi må klare å frigjøre våre debattarenaer fra hatefulle holdninger. Det vil gi mer plass til saklig kritikk av andre religioner. Det vil også gi mer trygghet til at vi alle kan lettere være åpne for selvkritikk av vår egen religion og våre egne holdninger.

Gå til innlegget

Den helligste dagen

Publisert 2 måneder siden

Min favoritthøytid har en litt spesiell karakter: Den finner sted hver eneste uke.

Det jødiske kalenderåret er fylt med mange helligdager med hver sine tradisjoner og opplevelser. Forberedelsene starter ofte uker i forkant, og hver høytid er en unik og oppløftende opplevelse.

Den aller helligste helligdagen i jødedommen – som også er min favoritt – har en litt spesiell karakter: Den finner sted hver eneste uke. Vi snakker om shabbaten. Å holde den hellig er et av viktigste og mest sentrale bud i Toraen, og det er ikke tilfeldig at dette er den eneste helligdagen som er nevnt i de ti bud.

Sosialt bud

Shabbaten har en tydelig sosial karakter. Den gir hvile, slik at vi kan lade opp før en ny uke starter. Den hjelper oss i å finne en balanse mellom å være produktiv og å finne ro.

De ti bud, slik de er gjengitt i 5. mosebok, kobler shabbaten til israelittenes utgang fra Egypt: «Du skal ikke gjøre noe arbeid, verken du eller din sønn eller din datter, verken din tjener eller din tjenestekvinne, verken oksen eller eselet eller noe annet av dyrene dine, eller innflytteren som bor i byene dine, slik at tjeneren eller din tjenestekvinne skal få hvile, de som du. Husk at du selv var slave i Egypt da Herren din Gud førte deg ut derfra med sterk hånd og utstrakt arm. Derfor har Herren din Gud befalt deg å holde sabbatsdagen».

Slaveriet ser kun det produktive i både mennesker og dyr. Shabbaten stopper denne tankegangen og setter tydelige grenser. Den hindrer oss i å bruke mennesker og dyr som maskiner.

39 kategorier

I den jødiske tradisjonen er det veldig mange regler for hvilke typer aktiviteter og arbeid som er forbudt på shabbaten.

Det er ikke bare tungt fysisk arbeid, eller den jobben man går til på hverdagen, som er ulovlig. Det finnes hele 39 omfattende kategorier av aktiviteter som ikke er tillatt: som å slå med en hammer, koke, tenne ild, knyte, veve eller skrive. Også elektrisitet er blitt definert som ulovlig, så man har heller ikke lov til å skru lyset på eller av eller bruke TV, data og mobiltelefon på shabbaten.

Flere jøder mener disse reglene er litt for harde og omfattende. De mener en hviledag bør være en dag med frihet til å gjøre som man vil. For mange regler reduserer denne friheten.

Jeg er uenig i det. De har rett i at det er fint å kunne gjøre hva man ønsker på en hviledag, men shabbaten er mye mer enn bare en hviledag.

Slutte å skape

I 2. mosebok har formuleringen av shabbatsbudet i de ti bud en annen vinkling: «den sjuende dagen er sabbat for Herren din Gud. Da skal du ikke gjøre noe arbeid (…) For på seks dager laget Herren himmelen og jorden, havet og alt som er i dem, men den sjuende dagen hvilte han. Derfor velsignet Herren sabbatsdagen og helliget den».

Shabbaten er her knyttet til troen på Gud som verdens skaper, og på vårt forhold til Gud. Vi er skapt av Gud for å utvikle skapningen videre, vi må være produktive og kreative og på denne måten ta del i Guds skaperverk. Når vi slutter å skape på den sjuende dagen, bekrefter vi at det er Gud som har skapt verden

Dette påvirker også shabbatsreglene. Det handler ikke bare om å hvile etter en hektisk uke. Det handler om å slutte å utvikle og endre på verden. Når shabbaten starter «fryser» man verden rundt seg. Det man har klart å gjøre på forkant kan man nyte på shabbaten, resten av oppgavene må vente til etter shabbaten.

Stor ro

Hver fredag ettermiddag blir timene før shabbaten hektiske fordi det er mye som må være på plass. Det samme minuttet shabbaten starter, senker en stor ro seg over alt. En dag i uken står alt stille, uten arbeid, uten små og store hverdagslige aktiviteter, uten TV, data eller mobiltelefon.

Fredag kveld i Jerusalems ulike nabolag er en unik opplevelse. Man føler roen spre seg i gatene mens alle samler seg i hjemmene og synagogene for å feire.

Denne roen er å finne i mange jødiske hjem rundt omkring i verden. For dem som holder shabbaten hellig, er den en helt unik hviledag for sjelen og kroppen, hver eneste uke.

Med de hurtige endringene vi opplever i verden mener jeg at shabbatsreglene, med sine strenge tradisjonelle rammer, er mer relevante en noensinne.

Gå til innlegget

Nødvendige perspektiver

Publisert 3 måneder siden

Vi trenger den religiøst forankrede etikken i den offentlige debatten, spesielt med tanke på de etiske utfordringene som den moderne legevitenskapen reiser.

Debatten rundt innstrammingen av abortloven har belyst en av lovgivningens mest kompliserte etiske konflikter. Vi mener (1) at vi alltid bør beskytte et hjelpeløst, ufødt liv; og (2) at kvinner har rett til å bestemme over egen kropp. Men Gud har skapt oss i en verden der disse to hensynene ikke alltid lar seg forene, og slik hensatt oss i et umulig dilemma der vi tvinges å ta et valg.

Bringer delene ut

Jødedommen er opptatt av lov og regler, og derfor er dette selvfølgelig også diskutert i den jødiske lovgivningen. I utgangspunktet betraktes ikke et foster som et levende menneske innen fødselen. I Mishna-teksten, som er nedskrevet rundt år 200, det ble det knesatt et prinsipp om at man må ta livet av fosteret kun hvis det setter morens liv i fare: «Hvis en kvinne har problemer med å føde, skjærer man fosteret i livmoren og bringer delene ut … Men dersom den største delen (av fosteret allerede) er kommet ut, kan man ikke (skjære i fosteret og bringe delene ut), for man kan ikke ta en persons liv for å redde en annen.» (Mishna Ohalot 7,6).

Allikevel har abort i jødisk lov generelt blitt ansett som ulovlig. Begrunnelsene og rammene for dette forbudet diskuteres stadig. Noen knytter det mot forbudet mot drap, og sier at selv om det ikke ses på som drap av et levende menneske så betraktes det som drap på et fosterliv eller et potensielt liv, og at det derfor er strengt forbudt.

Speiler hovedlinjene

Andre knytter det opp mot forbudet mot å skade sin egen kropp. Hvilket av disse to forbudene som anføres spiller selvfølgelig en stor rolle. Er abort for drap å regne, kan abort kun appliseres i få og unike tilfeller. Om abort anses som et angrep mot egen kropp, er unntakene langt flere.

Det er interessant å se at den jødiske debatten slik speiler to av hovedlinjene i dagens abortdebatt – er fosteret et eget liv som må beskytes av samfunnet, eller er fosteret en del av kvinnens kropp? Hvilket perspektiv som velges, kan avgjøre hvilken side av gjerdet vi faller ned på.

Så er det stor forskjell på en intern religiøs debatt og en debatt om en juridisk lovgivning. Når et tros- eller livssynssamfunn har en intern debatt, baseres den på en frivillig tilslutning om et felles verdigrunnlag. Det er til slutt opp til den enkelte trosfelle om de ønsker å følge avgjørelsen eller ei. En juridisk lov, derimot, gjelder ubetinget og for alle, og derfor skal debatten rundt være noe helt annet enn den interne samtalen i trossamfunn.

Hemmet debatt

Jeg mener det er prinsipielt riktig å skille stat og religion. Når staten skal kontrollere de ulike trossamfunnene, mister den religiøse debatten noe av sin frihet. Og når religioner har kontroll over stater, kan det være enda mer ødeleggende. På den annen side er det interessant å se et land som USA, der stat og religion er totalt adskilt, men der det religiøse fortsatt er meget tilstede i debatten om den sivile loven. Jeg mener abortdebatten i USA er problematisk fordi den setter det etiske dilemmaet på spissen uten å gi tilstrekkelig plass for nyanser.

Det er viktig å finne et riktig og sunt forhold mellom trosfrihet, etisk debatt og den juridiske lovgivningen. Vi må streve mot at lovgivningen skal gi rom for at hver enkelt skal kunne ta sine religiøse og etiske beslutninger. Loven skal være så bred som mulig så den ikke forbyr deler av samfunnet å leve i overensstemmelse med sin tro eller tvinger den enkelte til å bryte med egen etikk.

Nødvendig, ikke beleilig

Oppsummert: vi må ha noen felles kjøreregler og begrensninger. Men det er også viktig at de religiøse verdiene blir en del av debatten, og at disse gjenspeiles på overordnet nivå. Ikke bare fordi det er beleilig, men fordi det er nødvendig. Vi trenger den religiøst forankrede etikken i den offentlige debatten, spesielt med de mange etiske utfordringene det moderne legevitenskapen medfører.

Og derfor var det meget viktig at biskopenes uttalelse i februar åpnet for tvisynets plass i abortdebatten. Det var både et viktig og riktig innspill.

Gå til innlegget

Dialog som virker

Publisert 4 måneder siden

Integreringen i Malmø har fått et dårlig rykte. Det har en imam og en rabbiner bestemt seg for å gjøre noe med.

I 2009 var imam Senaid Kobilica og jeg med i en delegasjon som dro til USA for å lære om dialogarbeid. For meg var reisen en skuffelse. Jeg følte at de var mest opptatt av å vise frem at de hadde kontakt, men brukte lite tid på selve kontakten og dialogen. Vi ble kjørt fra sted til sted og måte smile uendelig antall ganger til kameraet. Imam Kobilica og jeg ble raskt enige om at amerikanerne nok også hadde noe å lære av dialogarbeidet i Norge. Den siste dagen skulle vi skrive under på en felleserklæring. Selv om jeg var enig i mye av innholdet, ville flere av oss ikke skrive under. For hvis man ønsker en felles erklæring fra en delegasjon, bør man faktisk høre på hva deltagerne har å si og hva de ønsker å legge vekt på.

Jeg satt igjen med følelsen av å bli plassert i et bilde noen ønsket å ha oss i, uten at de lyttet til oss og vår opplevelse eller budskap. Selv om erklæringen inneholdt viktige begrep som dialog, forståelse og fred blir det altfor overfladisk når erklæringer blir til uten å være basert på ekte dialog og samtale.

Malmø

Situasjonen i Europa er langt fra uproblematisk. De seneste årene har vi blitt vitner til økende hatretorikk og fremmedfrykt rettet mot våre muslimske medborgere. Samtidig kan vi ikke ignorere at noen fundamentalistiske muslimske grupper skaper frykt og bidrar til å gi islam dårlig rykte.

Situasjonen i Malmø har fått internasjonal oppmerksomhet og har for mange blitt et symbol på immigrasjonsproblematikken og på dårlig integrering. Malmø har også fått et dårlig rykte når det gjelder kontakten mellom jøder og muslimer. Jødiske medier har gjentatte ganger brukt Malmø som symbol på at en økende muslimsk befolkning skaper stort press mot den lokale jødiske befolkningen.

En gruppe muslimer og jøder fra Malmø ledet av imam Salahuddin Barakat og rabbiner Moshe David HaCohen prøver å gjøre en forskjell. De mener at Malmø kan bli et symbol på hvordan et mangfold av religioner og kulturer kan være en berikelse for samfunnet. De har startet et samarbeid for å fremme dialog om religion, tradisjon og kultur mellom de ulike gruppene.

Samarbeidet hetter Amanah som er et ord med stor betydning både på hebraisk og arabisk. Ordet betyr «tro» på hebraisk og «troverdighet» eller «tillit» på arabisk. Og det er dette dialogorganisasjon legger størst vekt på. De jobber for å styrke tryggheten hvert individ har i sin egen tro, og tryggheten til å fremme den ute i samfunnet. Det vil skape et mer åpent og trygt samfunn, motvirke hat, fremmedfrykt og ekstremisme.

Forbilde

Noen mener ekstremisme kan motvirkes ved å tone ned det religiøse, og heller basere fellesskapet på sekulære og religionsnøytrale verdier. Det har ofte fått den motsatt effekten. Religiøse kan oppleve at troen deres er uønsket, og slik utvikle den i en retning som er basert på mistillit til storsamfunnet. Det har gitt grupper som IS et godt rekrutteringsgrunnlag. Immigranter, som kommer med sin egen religiøse, kulturelle og etiske koffert, kan føle at de bør plasseres denne i skapet og heller adoptere lokale og politisk korrekte normer. Da blir det vanskelig for dem å kjenne trygghet i egen tro og tradisjon, og vanskelig for dem å bruke sin bakgrunn til å berike samfunnet.

Amanah har oppnådd mye på få år. De har veldig mange aktiviteter. Gjennom aktivitetene deres har jøder og muslimer oppdaget ut at de har mye til felles og kan lære av hverandres ulikheter. De setter heller ikke lokk på politiske diskusjoner der partene kan være svært uenige. Prosjektet har fått mye oppmerksomhet, og flere har tatt til orde for å etablere flere Amanah-grupper i og utenfor Sverige. Jeg håper arbeidet vil lykkes videre, og at Amanah vil være med på å stoppe den farlige fremmedfrykten som sprer seg i dagens Europa.

Gå til innlegget

Tja til kjøtt

Publisert 6 måneder siden

Kosher-reglene må forhandles kontinuerlig. Presset fra kjøttindustrien tvinger oss til selvransakelse.

Kosher-reglene er blant de mest sentrale påbudene innen jødisk praksis. De knytter seg hovedsakelig til mat med animalsk opprinnelse. Noen prøver å forklare reglene med at kosher-mat er bedre for egen helse. Men det holder ikke vann. Jeg vet fra egen erfaring at du kan leve meget usunt selv om du befinner deg godt innenfor kosher-reglene.


Alt betyr noe

I stedet vil jeg si at kosher-reglene minner oss om at alt vi spiser har betydning. Det vi spiser påvirker ikke bare vår fysiske kropp, men også vårt forhold til Vår Herre og til omverdenen. Å overholde Kosher-reglene bidrar til en religiøs og etisk levemåte.

Ifølge Toraen var det opprinnelig ikke ment for mennesker å spise dyr. «Se, jeg gir dere alle planter som setter frø, alle som finnes på hele jorden, og alle trær som bærer frukt med frø i. Det skal dere ha å spise.» (1. mosebok 1,29). Der er bare etter Noas ark at mennesker fikk lov å spise dyr – «Alt som lever og rører seg, skal dere ha å spise. Som jeg ga dere de grønne plantene, gir jeg dere nå alt dette.» (1. mosebok 9,3).

Men tillatelsen kom med begrensninger: «Men kjøtt som har liv i seg, det vil si blod, skal dere ikke spise» (1. mosebok 9,3). Senere kommer Toraen med lang rekke regler for behandling av dyr. Reglene tillater å bruke dyr for forskjellige formål som for eksempel pløying av marken, men forbyr unødvendig plage av dyrene. Reglene beskriver eiernes ansvar overfor sine husdyr, som for eksempel hvile på shabbaten «for at oksen og eselet kan få ro» (2. mosebok 23,12).


Raskt rett snitt

Til slutt tillater Toraen å spise dyr, men den kommer med mange begrensninger på hvilke dyr som er tillatt og på hvilken måte de kan slaktes. Slakting skal gjennomføres med en skalpellskarp kniv i en raskt rett snitt over strupen, som ikke slår opp huden eller kjøttet. Årsaken er først og fremst å unngå smerte. Videre gjør regelen at slakteren blir nødt til å se dyret i øynene under slaktingen. Av samme grunn er blant annet jakt strengt ulovlig ifølge jødisk lov.

Å gå i butikken er det stikk motsatte av å se dyret i øynene. Lite minner oss om at vi skal spise det som kort tid i forveien var et lys levende dyr. Slik brytes forbindelsen til Livet, og dyret reduseres til en vare og et industriprodukt, som i sin tur skaper store etiske spørsmål. Spørsmål mange foretrekker å hoppe bukk over.


Alle var veganere

Andre velger å bli veganere eller vegetarianere, og kanskje er dette det mest adekvate svaret på de etiske utfordringene som reises. Mange mener at Toraens tillatelse til å spise dyr kun var et nødvendig og midlertidig unntak for hovedregelen, og menneskeheten nå bør gå tilbake til opprinnelsen der alle mennesker var veganere. I messianske tider vil ikke mennesker spise dyr, hevder enkelte rabbinere.

Selv har jeg – enn så lenge – valgt å spise kjøtt (kosher). Jeg kan allikevel ikke frigjøre meg selv fra konsekvensene av det jeg kjøper og det jeg spiser. Myndighetene har selvfølgelig en plikt til å ta vare på dyrene som er en del av denne industrien og de klimautfordringene denne medfører. Samfunnet trenger mer kunnskap og åpen debatt om kjøttindustrien.


Ikke ajourført

Jødedommen er vanligvis flink til å etablere en ramme og et sett religiøse regler som hjelper oss å handle etisk. Når det kommer til industrielle kjøttproduksjonen, har vi ikke vært flinke til å følge opp og ajourføre kosher-reglene. Om vi alle bør være veganere, redusere kjøttforbruket eller bare stramme inn og tilpasse regelverket rundt produksjonen, gjenstår å debatteres.

Uansett må vi må søke en riktig balanse mellom menneskets ønsker og behov, vårt ansvar for å behandle dyr på en respektfull måte og vår plikt til å ta vare på kloden vår.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Sjelesørgeren Alf Gjøsund
av
Vebjørn Selbekk
25 dager siden / 5277 visninger
Hva KRIK er og skal være
av
Bjørnulf Tveit Benestad
27 dager siden / 2392 visninger
Religiøs fyllefest på Visjon Norge
av
Levi Fragell
rundt 1 måned siden / 1811 visninger
Støre-saken: Blodtåke i NRK
av
Vårt Land
23 dager siden / 1810 visninger
KRIK ved et veiskille
av
Øivind Benestad
28 dager siden / 1793 visninger
KRIKs spagat
av
Vårt Land
25 dager siden / 1757 visninger
En løsning som inkluderer
av
Berit Hustad Nilsen
21 dager siden / 1689 visninger
Kravet om bagatellisering
av
Espen Ottosen
26 dager siden / 1474 visninger
Er ensomhet en sykdom?
av
Magne Nylenna
rundt 1 måned siden / 1293 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere