Joav Melchior

Alder: 0
  RSS

Om Joav

Rabbiner i Det Mosaiske Trossamfund i Oslo.

Følgere

Den fredelige veien

Publisert rundt 17 timer siden - 317 visninger

Jeg mener at man må starte med dialog, med å lytte til hverandre og at skyldspørsmålet blir mye mindre relevant hvis partene i konflikten en dag finner en måte å ha en felles fremtid.

Operasjon Dagsverk er et nydelig prosjekt der ungdom reflekterer over konflikter i verden og engasjerer seg for å gjøre en forskjell. Vi er heldige som bor i et av de mest fredelige områdene i verden, og det er viktig at vi ikke bare lever i vår gull-boble. Når aktiviteter som dette initieres av ungdommer ser fremtiden lysere ut. 

Målgruppen som ble valgt for årets prosjekt er meget verdig, nemlig unge palestinere som opplever en vanskelig hverdag og begrenset frihet på grunn av en konflikt som de ble født inn i. Mange av tiltakene i årets operasjon er også meget verdige. Blant dem, frigjøre fra undertrykkende kjønnsroller, kunnskap om demokratisk styresett, borgerrettigheter, og opplæring i en ikke-voldelig måte å kjempe for frihet og fred. Derfor er det meget trist at vi allikevel ikke kan oppfordre våre ungdommer til å delta i Operasjon Dagsverk i år.

Den fredelige veien.

Min yngste sønn (9) har de siste ukene sammen med sine venner deltatt på et kurs om konfliktløsning og megling for å forbedre dynamikken i vennegruppen og at de fra en tidlig alder skal få en god kommunikasjonsevne for å unngå konflikter. Prinsippene han lærte er enkle, og er grunnpilarene i megling og konfliktløsning. Når man har en konfliktsituasjon går begge partnere instinktivt til angrep mot partneren, lytter ikke til det de har å si, og man ender med et negativt syn på den andre. Konflikten er i gang for fullt. Den fredelige veien som tjener begge sider i konflikten er å lytte til motparten, prøve å forstå ham, deretter finne en løsning som tjener begge, og som fører til at man som venner igjen har felles verdier og mål (eller fred med mine ord). 

Det kan være veldig passende å engasjere seg i å hjelpe palestinere uten å blande seg, og ta side i vanskelige aspekter av den politiske konflikten. Hvis man velger å samtidig å engasjere seg i konflikten, er det rart at elementer som kan skape en forsoning er helt fraværende. 

Siden starten av konflikten har de aller fleste arabere og palestinere dessverre nektet enhver dialog og forsoning med Israel og israelere. Når man har kontakt med unge palestinere er det en god anledning for å utfordre dem til å ha dialog med israelere. I stedet, valgte man kun å støtte det palestinske narrativ om konflikten, og man nevner Israel kun som okkupant og israelere som slemme soldater. Det bidrar til å opprettholde konflikten framfor å skape varig fred. 

Demonisering av Israel. 

Dette fører til demonisering av Israel. Setninger som: ‘motstand mot okkupasjonen som hindrer deres rett til en rettferdig og fredelig framtid’, gir et inntrykk av at hele skylden for de palestinske ungdommers situasjon ligger på en slem side. Ville bare okkupasjonen bli borte vil det med en gang komme fred og forsoning. Det er ikke så rart at vi tenker sånn i Norge, fordi vår nærmeste referanse til okkupasjon er andre verdenskrig, der en slem okkupant okkuperte vårt land og freden først kom når okkupasjonen var over. Under Tysklands okkupasjon var det selvfølgelig ikke dialog og forsoning med nazistene som skulle til for å skaffe fred. 

Når vi da gjentatte ganger bruker okkupasjon i terminologien om Israel og Palestina er det viktig å forstå at det nesten ikke er en eneste sammenheng mellom disse to situasjonene. I Israel er det to folkegrupper som har tilknytning til det samme landet som de ser på som sitt eneste hjemland. Det er nesten umulig for begge parter å dele sitt hjemland med dem de ser på som fremmede, og det har ført til en konflikt som har eskalert, blitt blodig og traumatisk for alle som er involvert. Man kan selvfølgelig diskutere hvilken side har en større del av skylden. Jeg mener at man må starte med dialog, med å lytte til hverandre og at skyldspørsmålet blir mye mindre relevant hvis partene i konflikten en dag finner en måte å ha en felles fremtid på.

Jobber for dialog. 

Det finnes heldigvis mange organisasjoner som jobber for dialog i Israel og Palestina, de står dessverre ikke på Operasjon Dagsverks liste. KFUK-KFUM og deres partnere har valgt mur framfor forsoning, og de støtter boikott framfor dialog. Det er ikke noe Det mosaiske trossamfunn, eller jeg kan støtte.

Gå til innlegget

Ingen raske løsninger

Publisert 29 dager siden - 577 visninger

Vi har alle en plikt til rette opp det som er galt i verden. Og til ikke til å falle for dem som lover en «quick fix»

Møtet siste uke mellom president Donald Trump og Kim Jong-un har skapt håp om en mer åpen og trygg verden. Selv om jeg er glad for at møtet fant sted, velger jeg å være litt forsiktig med å ta del i feiringen. For det er fort gjort å falle for et show som spiller på håpet om en fredelig verden. Virkeligheten er mye mer komplisert, og jeg er skeptisk til at populistiske ledere vil klare å få oss i mål. 

Motvillig leder. 

Om jeg ser etter eksempler på godt lederskap i Toraen, er det Moses som står i første rekke. Toraen beskriver Moses som den mest ydmyke av alle mennesker (4. mosebok 12.3). Dette viser Moses gjennom helle sitt lederskap. Helt fra starten diskuterer han med Gud og kommer med argumenter for hvorfor han ikke er riktig person til oppgaven med å lede folket. 

I flere tilfeller når Gud sier han vil gjøre Moses til stamfar for et nytt folk, velger Moses ikke å ta imot tilbudet. Han ønsker ikke å gjøre seg selv til noe særlig. Moses var da heller ikke videre populær blant folket; han ledet ut ifra hva som var rett og med et etisk perspektiv. Og derfor måtte han noen ganger stå opp mot det som var populært blant folket. Dette i motsetning til Aron, som lot seg rive med av folket i episoden med gullkalven. 

I jødedommen er det to begrep som begge inneholder tanken om at vår verden til slutt vil gå i riktig retning. Det ene begrepet er Messias eller mashiach på hebraisk. Beskrivelsene hos profetene og i Talmud viser at skritt for skritt går verden mot en bedre og utopisk tid. 

Reparasjon av verden. 

Det andre begrepet kalles Tikkun olam som bokstavelig talt betyr reparasjon av verden. Det beskriver den plikten vi alle har til å rette opp det som er galt i verden. Dette innebærer alt ifra kampen mot avgudsdyrkelse til måten vi oppfører oss mot våre medmennesker. 

Den jødiske tankeverdenen knytter disse to motivene sammen. Det betyr at vi ikke passivt venter på en Messias som skal komme utenifra og redde oss, men at vi mener at det er vår plikt å rette opp det som er galt i samfunnet. Og på denne måten gjør oss fortjent til messianske tider. 

Vi lever i en tid der nyheter og meninger serveres på en måte som selger lett. Da får vi ofte korte slagord istedenfor dypere analyser. Kompliserte mangfoldige, etiske refleksjoner uteblir. Når vi leser i Toraen, ser vi at dette ikke har endret seg. Også den gangen ønsket folk lette og ukompliserte svar på vanskelige spørsmål og dilemmaer. 

En ubehagelig sannhet. 

Det er prosessen og resultatene som teller, ikke fotomuligheten som møtet gir. Denne prosessen ser det ikke ut som Trump er i stand til å lede; han har allerede erklært Kim som en «talentfull leder» som «elsker sitt land». Virkeligheten er at Kim leder et brutalt regime som undertrykker sitt eget folk. 

Det betyr ikke at det er feil å møte Kim Jong-un. Men snakket om nobelpris blir helt feil. Fredsprisen har allerede en stor plett på seg etter at den ble gitt til megaterroristen Yasser Arafat. 

Vil Kim Jung-un lede sitt land til åpenhet og frihet, vil han avgjort fortjene en fredspris. Ja, mer enn det. Men det ser ikke ut som om han har gjort noe i denne retningen foreløpig. 

Verdt et forsøk. 

Jeg mener allikevel at vi må gi dette en sjanse. Vi må måle resultatene og se om det kan skapes fred og åpenhet. Denne prosessen bør fremme demokratiske verdier som folkets rett til å velge sine ledere, retten til å være uenig med flertallet, og stadfestelsen av grunnleggende rettigheter som menneskerettigheter og ytringsfrihet. 

For å gjøre verden til et bedre sted er det ikke nok med en sterk og populær leder som kan gjøre jobben for oss. Det krever at vi alle står opp og kjemper – sammen for våre demokratiske verdier.

Trykket i Vårt land 18. juni 2018 i spalten Fra sidelinjen.

Gå til innlegget

Møt spørsmål med åpenhet

Publisert 3 måneder siden - 607 visninger

Verden vil være fattig hvis alle hadde kun den jødiske veien til gud.

Flere i vårt samfunn lever med tanken om at religioner er et forstyrende element som ikke lenger har en rettmessig plass i vårt moderne liberale samfunn. Jeg kan godt se noen gode begrunnelser for det. Det kan for eksempel være vanskelig å se hvordan religioner de siste årene har bidratt til mindre krig i verden.

Splittelsen mellom folk av forskjellig tro kan bli så stor at mange kriger blir ført på grunn av religioner. I tillegg ser man ofte at religiøse samfunn med sine konservative verdensbilder viser mindre åpenhet for nytenkende debatt og vitenskap. Det er verdier som er essensielle i moderne liberale samfunn.

Men betyr det at tiden for religion er over og at verden blir bedre uten?

Jeg deltar i denne uken på en studiereise til Spania med en jødisk gruppe fra Norge. Vi skal gå i sporene til noen av de største jødiske rabbinske ledere gjennom historien. De levde i Spania i en periode man kaller den jødiske gullalderen i Spania. Det mest unike med disse rabbinerne er at de alle hadde en rekke profesjoner i tillegg til sitt rabbinske verv. Rabbiner Samuel Hanagid var, for eksempel, statsminister i Granada og poet, forfatter av mange religiøse og sekulære sanger.

Forme jødedommen. Andre rabbinere var også leger, matematikere, astrologer, lingvister og mye annet. Det var en unik tid hvor stor åpenhet ikke svekket den religiøse jødiske tanken, men tvert imot styrket den. Den jødiske gullalderen i Spania har vært meget sentral i å forme jødedommen til den jødedommen vi kjenner i dag.

Blomstringen av kultur, litteratur og vitenskap var ikke begrenset til kun jødene i Spania i disse årene. Den muslimske erobring av Spania i 711 gjorde ende på en periode der jøder var undertrykt av kristent herredømme. Flere kristne konger tvangskonverterte jødene og forbød jødisk praksis. Muslimene valgte å la jøder og kristne beholde sin tro, og de tre religiøse gruppene levde fredelig med hverandre i flere generasjoner. Dette førte til at man lærte fra og beriket hverandre. For eksempel kan man se stor innflytelse i den jødiske filosofi som kom fra daværende muslimske filosofi. I en tid da resten av Europa befant seg i den mørke middelalderen, kunne muslimer, jøder og kristne leve sammen i et mangfoldig i Spania. Alt dette tok slutt da fundamentalistiske muslimske grupper invaderte den sørlige delen av Spania og tvangskonverterte jøder og kristne. Når kristne senere klarte å få kontroll over Spania, endte det også med tvangskonvertering og/eller utestenging av muslimer og jøder.

Jeg tror at kunnskap om Spanias historie er meget viktig når vi prøver å finne plass til religion i vårt moderne samfunn. Den viser at religionene kan blomstre sammen med åpenhet og vitenskap. Men denne historien viser oss også at dette baserer seg på noen viktige forutsetninger. Religiøse retninger som vil tvinge seg på andre, bidrar ikke til en ærlig og åpen debatt.

Utsatt for mye press. Det jødiske samfunnet har gjennom årene vært utsatt for mye press for å skifte religion, spesielt fra kristent hold. Situasjonen er mye bedre i dag, der den aggressive måten å påtvinge jøder konvertering ikke lenger eksisterer. Allikevel skaper misjonærer som prøver å omvende jøder sterk motstand hos jøder flest. Når noen jobber aktiv for å endre min tro og religion, ser jeg det som en trussel. Ikke bare mot min religion, men også mot den åpne og ærlige kontakten som to forskjellige uttrykk for tro bør ha med hverandre. Jeg er stolt av å være en del av en religion som ikke ønsker at alle skal konvertere til vår tro. Dette er ikke fordi vi ønsker en slags enerett på den sanne troen. Vi tror at den ene Gud er Gud for alle og den sanne veien til ham ligger hos flere enn oss. Verden vil være fattig hvis alle kun hadde den jødiske veien til gud.

Religioner er meget relevante i vår tid, kanskje mer enn noen gang. Vi lever i en tid med etiske utfordringer og mange viktige spørsmål om menneskets plass i verden. Vi har mange nye teologiske spørsmål som følger med vitenskapets utvikling og med endringene i våre livsrammer. Disse spørsmålene bør vi møte med åpenhet, og vi kan lære mye fra hverandre.

Gå til innlegget

Ved elvene i Babel

Publisert 4 måneder siden - 743 visninger

Drømmen om tilbakevendingen av Israels landflyktige er sentral i alle de jødiske bønnetekstene. For 70 siden ble drømmen realitet.

Neste måned feirer staten Israel 70 år for sin frigjørelse. 1948 markerer enden for et nesten 2.000 år langt eksil for det jødiske folket. Drømmen om tilbakevendingen av Israels landflyktige har vært sentral i alle de jødiske bønnetekstene. Det finnes faktisk ingen jødisk bønn som ikke henviser til denne store drømmen.


På fremmed jord. Selv bordbønnen beskriver håpet om at vi en dag kan dyrke vår egen jord i det hellige landet. På hverdager leser vi salme 137. Den beskriver sorgen over Jerusalem: «Ved elvene i Babel satt vi og gråt når vi tenkte på Sion … De som tok oss til fange, ba oss om sang, de som bortførte oss, ba om glede … Hvordan kan vi synge Herrens sanger på fremmed jord? Glemmer jeg deg, Jerusalem så la min høyre hånd bli glemt!».

På sabbat og høytider blir salmen byttet til Salme 126 som beskriver tilbakevendingen, Oppstigningens sang: «Da Herren brakte tilbake Sions landflyktige, var vi som drømmere. Da var vår munn fylt med latter, og vår tunge med jubel.»


Opp av asken. Tilbakevendingen av jøder til Israel er slik sett for en drøm å regne. Et mirakel som nesten ikke er til å tro. Tre år etter det verste folkemordet i verdenshistorien reiste en ny, selvstendig jødisk stat seg i det hellige land. Igjen: det er nesten ikke til å tro.

Men ikke desto mindre er staten en realitet. Og ikke bare greier den å stå på egne bein, Israel har på få år utviklet seg i rasende fart. Israel har blitt samfunn med sterke demokratiske verdier, samtidig pågår en åpen debatt om de etiske utfordringene som landet står overfor.

Videre er studier av Bibelen og andre religiøse tekster i blomstring som aldri før. Ortodokse, liberale og sekulære jøder studerer sin religiøse og kulturelle arv på hver sin måte og forsøker å bevege samfunnet i Israel til å leve i det hellige land i overenstemmelse med de etiske veiledningene som profetene viste til.


Står i spissen. Bibelspråket, hebraisk, som lenge kun eksisterte i skrift, har fått sin renessanse som dagligspråk for jøder i Israel og for mange jøder verden over.

Det er også helt utrolig hva denne lille nyfødte staten har fått til i vitenskap og teknologisk utvikling. Høyteknologi og medisin er blant områdene Israel står i spissen av.

Også innen jordbruk har Israel gjort oppdagelser som har gjort det umulige mulig. I dag finner vi store ørkenområder i Israel hvor det dyrkes alt fra korn til jordbær - med minimal bruk av vann (som også er fra gjenbruk). Dette er ikke bare viktig for landets økonomi. De samme oppfinnelsene blir brukt i Afrika og mange andre steder verden over, og hjelper en verden med store vannproblemer å skape næring for mange folk.


En sekk med såkorn. Salmen 126 ender med en beskrivelse av gleden over å høste det man har sådd. De som sår med tårer, skal høste med jubel. Den som gråtende går ut, bærende på en sekk med såkorn, skal vende hjem med jubel.

Likens har Israel grunn til å juble over det de har oppnådd i løpet av sine 70 år. Og for dette takker vi Gud, og ber om styrke for at Israel kan leve i fred og fortsette å utvikle samfunnet i henhold til de etiske målsettingene Bibelen og den jødiske arven viser til.

Gratulerer med dagen!

Gå til innlegget

Omskrivning av historien

Publisert 5 måneder siden - 388 visninger

En ny lov forbyr uttalelser om at den polske nasjonen tok del i nazistenes forbrytelser. Loven er gal på så mange vis.

DENNE UKEN feirer jøder rundt omkring i verden helligdagen Purim. Denne dagen feirer vi historien om redningen av det jødiske folket etter at den persiske kongen Xerxes, etter råd fra Haman, ga befaling om å utslette det jødiske folket.

Vi leser om dette i Esters bok: «Så gikk det ut brev med ilbud til alle kongens provinser om å utrydde, drepe og gjøre ende på alle jøder, både unge og gamle, barn og kvinner.» (Ester 3.13).

Husk amalekittene. Noe lignende ­leser vi helgen i forveien. Da minnes vi ­Amalek, folket som kriget mot ­israelittene i ­ørkenen: «Husk hva amalekittene ­gjorde mot deg underveis, da dere dro ut av Egypt. De overrasket deg på veien da du var utsultet og utmattet. Uten frykt for Gud hogg de ned baktroppen, alle som 
var blitt ­liggende etter.» (5. Mosebok 25, 17-18).

Amalek har slik blitt symbolet på den mest aggressive antisemittismen – hatet som har en uttalt målsetting om å utslette det jødiske folket.

Viktigheten av å huske det som er ­beskrevet i toraen har de siste ­generasjoner blitt direkte koblet til holocaust. Derfor er det også en religiøs plikt for oss å sørge for at vi aldri glemmer. At vi aldri glemmer ondskapen som førte til Holocausts ­grusomheter. Og at vi aldri slutter å minnes dem som døde eller dem som satte sine liv i fare for å hjelpe andre.

Okkupanten er ansvarlig. Det ­polske folket har lidd mye i det siste århundret. De har vært presset av to stormakter, lidd en forferdelig brutal okkupasjon av Nazi-Tyskland, og deretter lidd under ­kommunismens harde hånd.

Den polske regjeringen har de ­siste ­årene jobbet iherdig for å fortelle sin krigshistorie på en ny måte. Den har ­kjempet mot uttalelser som har gitt dem en del av skylden for holocaust. Blant annet ved å presisere at Polen var okkupert, og at det følgelig er okkupanten som er ansvarlig for grusomhetene som ble begått.

Videre har den brukt midler på å løfte frem den lange og rike jødiske historien i Polen, og på å fortelle om polakker som reddet jøder av under holocaust.

Og den har selvfølgelig rett i at det er ­Nazi-Tyskland som er ansvarlig for planleggingen og gjennomføringen av ­holocaust. Den har også rett i at ­mange polakker reddet jøder. Mer enn 8.000 ­polakker har blitt tildelt prisen ­«Righteous Among the Nations» for heroisk innsats for å redde jøder under holocaust.

Før nazistene kom inn. Men ikke desto mindre tar den polske regjeringen også feil. Den tar feil når den velger å ­ignorere landets ansvar for den likegyldigheten ­polakker flest hadde til jødenes ­situasjon. Og den tar feil når den underslår det ­faktum at tusenvis av jøder ble myrdet før nazistene kom inn i bildet.

Og ikke minst: den gjør feil når det nå er vedtatt en ny lov som forbyr ­uttalelser som sier at den polske ­nasjonen tok del i ­nazistenes forbrytelser. Det er en ­revisjonistisk omskrivning av ­historien, som lukker for en åpen og oppriktig ­debatt.

En israelsk journalist fortalte det ­samme til den polske statsministeren ­Mateusz ­Morawiecki, som er ­etterkommer av en polsk jøde som ble forrådet av ­polske medborgere. Svaret journalisten fikk var at det polske folket hjalp sine ­jødiske ­brødre og søstre i holocaust og at han samtidig erkjenner at enkelte polakker assisterte nazistene – akkurat som det var jøder og russere som gjorde det samme.

Pave Johannes Paul II. En av de største heltene i den polske nasjonens historie er Pave Johannes Paul II. Han representerer ikke bare polakkenes dypt forankrede tro, men også motstanden mot kommunismen som ble tvunget på dem i mange år.

Som pave var han gjentatte ganger ­tydelig på å ta ansvar for kirkens forbrytelser mot jøder – både gjennom historien og under andre verdenskrig. Hvorfor jeg påkaller Pave Johannes Paul II i denne teksten? Fordi jeg synes ledelsen i Polen bør hente inspirasjon fra ham.

Polen bør legge til rette for en modig og sannere debatt – uten å være redde for å ta ansvar for hele den polske historien. Både det som er godt og det som er vondt.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Bjørn Erik Fjerdingen kommenterte på
Hakk i plata hos Krf
14 minutter siden / 535 visninger
Bjørn Erik Fjerdingen kommenterte på
Tolstojs spørsmål: Er livet meningsløst?
21 minutter siden / 617 visninger
Gjermund Frøland kommenterte på
Tolstojs spørsmål: Er livet meningsløst?
40 minutter siden / 617 visninger
Gjermund Frøland kommenterte på
Demagogi og "åndelig" manipulasjon!
rundt 1 time siden / 7802 visninger
Anne Jensen kommenterte på
Demagogi og "åndelig" manipulasjon!
rundt 1 time siden / 7802 visninger
Torry Unsgaard kommenterte på
Hakk i plata hos Krf
rundt 2 timer siden / 535 visninger
Tore Olsen kommenterte på
Demagogi og "åndelig" manipulasjon!
rundt 7 timer siden / 7802 visninger
Ragnhild Kimo kommenterte på
Demagogi og "åndelig" manipulasjon!
rundt 7 timer siden / 7802 visninger
Tore Olsen kommenterte på
Demagogi og "åndelig" manipulasjon!
rundt 7 timer siden / 7802 visninger
Are Karlsen kommenterte på
Demagogi og "åndelig" manipulasjon!
rundt 7 timer siden / 7802 visninger
Anne Jensen kommenterte på
Demagogi og "åndelig" manipulasjon!
rundt 8 timer siden / 7802 visninger
Tore Olsen kommenterte på
Demagogi og "åndelig" manipulasjon!
rundt 8 timer siden / 7802 visninger
Les flere