Joav Melchior

Alder: 42
  RSS

Om Joav

Rabbiner i Det Mosaiske Trossamfund i Oslo.

Følgere

Drømmen om tempelet

Publisert 3 måneder siden

Vil vi noen gang vil få oppleve tempelet igjen?

På de fleste jødiske merkedager minnes viktige og gledelige hendelser i vår historie, men vi har også dager hvor vi skal huske på vonde hendelser. Disse dagene har vi spesielle skikker for hva vi gjør for å minne vår historie på best mulig måte.

Sørgeperioden

Vi er akkurat nå innenfor en sørgeperiode for tempelets fall. Sørgeperioden kalles shloshet hashavuot (de tre ukene). I løpet av denne perioden blir våre tegn på sorg gradvis flere og sterkere, for til slutt å kulminere i Tisha be’Av-fasten. Sørgeperioden begynner med Shiva-asar be’Tammuz, en fastedag som blant annet markerer knusingen av steintavlene etter gullkalven, dagen den daglige brennofringen opphørte i Jerusalem og dagen Jerusalems bymurer ble brutt og byen invadert. Fra og med denne dagen har vi ikke lov til å klippe håret, kjøpe nye klær eller å gifte oss. Videre, fra og med begynnelsen av Av, skal vi redusere de gledene vi vanligvis har. Da skal vi ikke spise kjøtt eller drikke vin, og vi skal verken bade eller gå på konserter.

Tisha be’av som avslutter sørgeperioden markerer ødeleggelsen av templene i Jerusalem. Den er en av de to strengeste fastedagene i jødisk kalender der man begynner fasten allerede kvelden før. I tillegg til å faste, skal man også avstå fra å bade, gå i skinnsko, ha seksuelle relasjoner og mer.

Ødelagte tempel

Hovedfokuset i disse dager er sorgen over tempelet i Jerusalem. På den tiden vi hadde tempelet i Jerusalem, utgjorde det et naturlig sentrum for hele det jødiske folket og var et sted for felles bønn og gudstjeneste. Det første tempelet, bygget av kong Salomon, ble ødelagt av babylonerne 9. Av i år 586 før vanlig tidsregning. Profetiene fra tempeltiden og andre skrifter fra våre vise, forteller oss at ødeleggelsen hendte på grunn av utbredt avgudsdyrkelse. I tillegg sies det at mord og folkets streben etter all verdens nytelser er blant årsakene til ødeleggelsen.

Det gjenoppbygde tempelet, som sto ferdig i år 516 før vanlig tidsregning, ble ødelagt 9. Av i år 70 av romerne. Til tross for at dette var på Mishna-tiden, hvor utvikling av jødedommen sto sterkt og folk var lovlydige, måtte også dette tempelet falle. Denne gangen var det på grunn av et sinat ḥinam, et stort og ubegrunnet hat mellom menneskene. Uttrykket brukes for å beskrive en selvopptatthet som tok overhånd. Det er interessant å bemerke at det jødiske fokuset på årsaken i templenes ødeleggelse går innad til dårlig etikk og handling blant jødene som levde i den tid istedenfor å rette blikket mot babylonene og senere romerne som faktisk ødela templene. Dette kan også oppleves som et kritisk tilbakeblikk på tidligere generasjoner og en kollektiv beskyldning av dem for ødeleggelsen av templene og for at vi ikke har vårt eget tempel i vår samtid.

Konkret drøm

Følgene sitat fra talmud setter også dette i et viktig perspektiv: «En generasjon som ikke opplever gjenoppbyggingen av tempelet blir sammenlignet med en generasjon som har opplevd selve ødeleggelsen» (Jerusalem Talmud, Joma 1,1). Dette sier til oss at kritikken og syndene vi finner i generasjonene av ødeleggelsene ikke er rettet mot dem, men at vi kan finne disse i oss selv, i våre generasjoner. Det er ikke dem, ikke deres feil, det er vår feil! Årsaken til at templet ikke blir gjenoppbygget i vår tid, er ikke en fysisk hinder, men snarere mangelen på en riktig åndelig og etisk oppførelse i vår generasjonen – av oss selv.

Minnet om tempelets ødeleggelse og drømmen om tempelets gjenoppbygging, kan ses på som en meget konkret og fysisk drøm. Vår måte å fortelle historien på har satt fokuset på meningen med å ha templet som vår sentrale plass for å tjene Gud, framfor selve gjenoppbygningen. Tempelets eksistens har lite betydning når de som besøker en ikke følger verdiene tempelet står for. Med blikket framover vil ikke bygging av et fysisk tempel føre til en bedre verden, det er når vi sammen klarer å skape en bedre verden, at vi vil fortjene å oppleve tempelet igjen. Må vi gjøre vårt beste og håpe at vi vil komme nærmere det allerede i våre dager.

Gå til innlegget

Ulik urett

Publisert 4 måneder siden

Det er helt riktig at «All Lives Matter». Men det blir likevel feil å si dét akkurat nå.

Den jødiske rabbineren og filosofen Maimonides, som levde på 1100-tallet, er særlig kjent for det halakhiske verket Mishne Tora. Herskriver han om menneskeverdet: Adam ble skapt alene, for å minne oss om at den som tar ett enkelt liv, raserer hele verden. Og den som sparer ett enkelt liv, sparer hele verden. Videre skriver han at alle mennesker er skapt i bildet til det første mennesket, men at ingen ansikter er like. Derfor kan hvert menneske si: «For min skyld ble verden skapt.»

Tekstene forteller oss på den måten at det er umulig å regne ut verdien til et menneskeliv, for ethvert menneske utgjør en hel verden i seg selv. Slik sett er det helt riktig at «All Lives Matter». Men det blir likevel feil å si det akkurat nå.

Vil bytte ut slagord

Siden 2014 har Black Lives Matter-bevegelsen protestert mot politivold og diskrimineringen av svarte mennesker i USA. Etter drapet på George Floyd har demonstrasjonene spredt seg over hele verden. Men kritikere av bevegelsen har hevdet at det er problematisk med slagordet «Black Lives Matter», fordi det kan forstås som om livene til svarte mennesker er mer verdt enn andres liv. De foreslår at slagordet gjøres om til «All Lives Matter».

Selv om BLM-bevegelsen i hovedsak retter seg mot politivold, kan vi ikke ignorere den historiske bakgrunnen til forskjellsbehandlingen og undertrykkingen av afroamerikanere i USA. Den afroamerikanske historien startet med en grusom undertrykkelse av afrikanske slaver som ble hentet til Amerika. Helt frem til 1960-tallet var rasesegregering offisiell amerikansk politikk. Og selv om dette nå formelt er opphevet, viser statistikken at den afroamerikanske befolkningen er langt unna likestilling og likebehandling i det amerikanske samfunnet.

Ulike vilkår

Livsvilkårene til den svarte befolkningen i USA er dårligere enn hva den er for hvite amerikanere. Den afroamerikanske befolkningen utgjør omlag 13 prosent av den amerikanske befolkningen, men de eier kun 2,6 prosent av den amerikanske velstanden. Flere undersøkelser viser at sjansen for å få et jobbintervju er langt mindre hvis man har et «afroamerikansk navn» enn hvis man har et «hvitt navn». I fengslene finner man fem ganger flere afroamerikanere enn hvite. Sjansen for å bli arrestert for marihuanabruk er fire ganger større for afroamerikanere enn for hvite - dette til tross for at bruken av marihuana er like stor i begge befolkningene. Dette understreker den rasebaserte forskjellsbehandlingen politiet utfører mot afroamerikanere.

Jødehat

De som nå svarer på «Black Lives Matter» med «All Lives Matter» forsøker å sette utfordringer knyttet til den afroamerikanske virkeligheten opp mot utfordringer knyttet til alle andre grupper. Men det er nettopp denne gruppen som opplever at politiet oftere utfører vold mot dem. For noen er deres liv mindre verdt, bevisst eller ubevisst. Derfor er det så viktig at vi nå slår ring om begrepet «Black Lives Matter», og viser empati med uretten denne gruppen opplever.

Jeg kan dra en parallell til antisemittismen. Jødehatet har også en unik og vond historie som går langt, langt tilbake, og viser seg derfor på unike måter som ikke kan sammenlignes med andre typer hatefulle ytringer. Den som hevder at antisemittisme og rasisme går for det samme, undervurderer de unike utfordringene som er knyttet til antisemittismen. Jødehat, islamofobi og andre typer hatytringer har hver sin bakgrunn, sin måte å komme til uttrykk på, sin egen «diagnose» og må derfor bekjempes på forskjellige måter.

Tid for å lytte

Som Maimonides skriver, er alle mennesker unike og det finnes ikke to mennesker som bærer det samme ansiktet. Menneskers utfordringer er heller ikke identiske. Når noen forteller oss om sine smerter, om uretten som er begått mot akkurat dette mennesket, hjelper det ikke å svare at mange andre også har utfordringer. Det riktige er å lytte, prøve å forstå og gjøre noe for å bedre situasjonen. Nå er tiden inne for å lytte til «Black Lives Matter».

Gå til innlegget

Uten gudshus

Publisert 5 måneder siden

I disse dager har ikke troende noen gudshus å gå til. Kanskje kan vi lære av den jødiske erfaringen. Vi har lengtet etter tempelet i 2000 år.

Rabbi Simha Bunim var en stor, polsk hasidisk lærd som levde på starten av 1800-tallet. Et av hans mest kjente utsagn er følgende: «Vi må alle til enhver tid gå med to lommer. I hver lomme skal det ligge en lapp, med et sitat som du og jeg kan strekke oss etter - det ene eller det andre, avhengig av behovet.»

Når man føler seg trist og deprimert og motløs, skal man finne fram ordene i høyre lomme: «Verden ble skapt for meg.» (Talmud Sanhedrin 37B). Men når man føler seg sterk og mektig skal man finne fram ordene i venstre lomme: «Jeg er bare støv og aske» (1. Mos 18,27). Rabbi Simha pleide å si at problemet er at vi altfor ofte bruker feil lomme.

Advarsel

Fortellingen viser den enorme verdien menneskeheten som helhet og hvert enkel individ har. Men fortellingen advarer samtidig mot når menneskene hever seg selv over andre og glemmer den ydmyke plassen vi har i skapelsen.

Koronaviruset gir oss en utfordrende påminnelse om at vi noen ganger har glemt vår skaper. Kanskje har den vanvittige, teknologiske utviklingen gitt menneskeheten en maktfølelse som forleder oss til å tro at vi alene kan styre verden og selv løse alle utfordringene vi møter. Vi kan ha glemt at «han talte og det skjedde; han befalte og det sto fast. Herren bryter folkenes råd, forstyrrer folkeslags planer. Men Herrens råd står evinnelig fast, hans hjertes planer fra slekt til slekt.» (Sal 33,9-11).

Bønn i fellesskap

Med denne påminnelsen er det mest naturlige å henvende oss i bønn til Herren. Koronaviruset har skapt redsel, tvil og usikkerhet hos oss, og det skaper et stort behov for å samle oss i bønn for å be; «Vår sjel venter på Herren; han er vår hjelp og vårt skjold. Vårt hjerte gleder seg i ham, vi stoler på hans hellige navn. La din hengivenhet være over oss, Herre, når vi har lengtet etter deg.» (Sal 33, 20-22).

Men akkurat når vi trenger det mest kan vi ikke samle oss. Nå må synagoger, kirker, moskeer og andre gudshus hold stengt. Vi kan selvfølgelig be hver for oss, men det blir aldri det samme som å be i fellesskap. Nå som nøden rammer oss alle kan ikke fellesskapet henvende seg til Gud sammen. Men denne mangelfølelsen kan likevel skape en bevissthet om hvor viktig felles bønn er for oss.

Uten tempel i 2000 år

Jødedommen opplevde et stort tomrom etter tempelets fall. Jøder forsto ikke hvordan man skulle kunne be uten gudstjenesten i templet, hvordan man kunne få forsoning uten ofringene og hvordan man skulle finne plass for Gud i hjertet når templet ikke var der som en innramming.

Men nettopp da ervervet vi en viktig lærdom: tempelets verdi forsvinner ikke med selve bygget. Den samme Gud vi ba til eksisterer også utenfor tempelet og vi kan fortsatt be til ham i synagogene våre. Gud ser fortsatt handlingene våre og tar fortsatt imot bot, beklagelse og bønn.

På noen måter ser vi tempelets verdi bedre i dag, der det står i sine ruiner, enn den gang det var i bruk hver eneste dag. Likevel: Siden tempelets fall har det aldri kommet noen erstatning. I 2.000 år har jødenes største bønn vært at tempelet blir gjenoppbygget.

Digital synagoge

Synagogen i Oslo feirer neste måned 100 år. Vi har planlagt et jubileumsår der synagogelivet skulle blomstre, med mange gudstjenester. Ingen kunne drømt om at synagogen akkurat dette året skulle stå tomt over lang tid. Likevel har nettopp denne mangelen skapt engasjement. Hver shabbatkveld sender vi sanger på digitale arenaer og opplever mer enn en dobling i deltakelsen enn den vi vanligvis har. Studiesirklene blomstrer og viser oss nye dimensjoner ved vårt synagogeliv. Kanskje følelsen av mangel på bønn og felles opplevelser i synagogen styrker vår bevissthet om hvor viktig synagogen faktisk er for oss.

Selv om vi ber hver for oss, føler vi at vi alle står sammen i bønn om at denne koronaperioden ikke blir en lang og vond erfaring og at vi snart vil kunne samle oss igjen.

La din hengivenhet være over oss, Herre, når vi har lengtet etter deg.

Gå til innlegget

Når plagen er over håper jeg vi kommer ut av våre hjem som en mer samlet verden, som har frigjort seg fra noen dårlige vaner vi har slavet for.

Koronaviruset har - uten advarsel - stoppet så godt som alle hverdagsrutinene våre. Vi er blitt pålagt å bli i våre hjem og stoppe med så og si alle aktiviteter. Det har en enorm påvirkning på mange dimensjoner av livene våre.

I denne tiden tenker vi ekstra mye på de som er mest utsatt; de som har mistet sine kjære, de syke, de som sitter alene med angst og frykt. Vi kan ikke takke nok de mange som setter samfunnets behov foran sine egne, og som jobber kontinuerlig for felleskapets helse.

Stengt synagoge

Det jødiske samfunnet er selvfølgelig intet unntak. Sist uke måtte vi for første gang siden krigen stenge dørene til synagogen på shabbat.

Synagogen betyr så mye for oss. Den er vårt samlingspunkt. I en annen situasjon ville det vært helt hjerteskjærende å stenge den, men det var ikke det denne gangen. Utfordringene landet vårt og menneskeheten står overfor er så mye større enn våre behov. Det er vår plikt å ta del i den nasjonale og globale innsatsen for å berge liv. Sist gang synagogen ble stengt var det fordi andre mennesker undertrykket oss. Nå er den stengt fordi vi alle står sammen.

Pesach står på trappene

Jøder er nå inne i forberedelsene til den høytiden pesacḥ. Under pesacḥ samler jødiske familier seg rundt bordet og forteller historien om frigjørelsen fra slaveriet i Egypt. I synagogen sist shabbat skulle vi ha lest et stykke fra Toraen som beskriver forberedelsene til pesach, som israelittene først gjorde i Egypt under sin frigjørelse:

«Si til hele Israels menighet: På den tiende dagen i denne måneden skal hver husfar ta et lam, ett til hver husstand … Så skal de ta noe av blodet og stryke det på de to dørstolpene og på bjelken over døren i de husene hvor de spiser det … Denne natten skal jeg gå gjennom Egypt og slå i hjel alle førstefødte i landet og jeg skal holde dom over alle gudene i Egypt … Når jeg ser blodet, vil jeg gå forbi. Ingen ødeleggende plage skal ramme dere når jeg slår Egypt. Siden skal denne dagen være en minnedag for dere.» (2. Mos 12)

Israelittene var pålagt å bli hjemme i sine husstander og å merke dørstolpene med blod fra pesacḥ-ofringen, for å hindre at Guds plage kom inn i deres hjem.

Merkingen av inngangene var ikke for at Gud skulle vite hvor israelittene bodde, men for at israelittene selv skulle gjøre en handling som frigjorde dem fra slaveriet og avgudsdyrkelsen i Egypt. De skulle ta et synlig valg om at de ville kvitte seg med vanen med å tjene andre mennesker og lære seg å tjene Gud.

Frigjorte mennesker

Frelsen kan aldri komme bare utenfra - den kommer når man også selv handler, og det kan bare komme når man er en del av et fellesskap. Jødene gikk inn i sine hjem som slavefamilier og kom ut av sine hjem som en del av en samlet og frigjort nasjon.

Israelittenes situasjon i Egypt ligner ikke på vår situasjon i dag. Men jeg syns fortellingen kan gi oss et nytt perspektiv på det en hel verden opplever sammen i disse dager. Vi er samlet i våre husstander for å forhindre en plage som kan ødelegge samfunnet vårt. Det er en grusom plage og vi må gjøre alt vi kan for å vinne over den. Men vi kan også lære noe av utfordringene vi står overfor, som kanskje kan frigjøre oss fra uvaner vi har.

Kvitte oss med uvaner

Har kanskje individualismen  - som er en viktig verdi - tatt for mye plass og nærmest fått en guddommelig status? Har fokuset på rettighetene til individene noen ganger undertrykket ansvaret individene har overfor samfunnet? Har kapitalismen og kampen for individets velstand og rikdom trumfet andre verdier som familie og felleskap?

Vi har glemt å ta ansvar for miljøet rundt oss, både det naturlige miljøet og det menneskelige miljøet. Små tiltak vi har gjort har ikke vært tilstrekkelige. Mange av dem har vi dessuten gjort for å lette vår egen samvittighet mens vi fortsatt slaver for våre forbruksvaner.

Vi må gjøre alt vi kan, og vi må be til Gud for at Korona-plagen ramme samfunnet vårt minst mulig. Når plagen er over håper jeg vi kommer ut av våre hjem som en del av en mer samlet og frigjort verden. En verden der vi bedre enn før forstår at vi alle er avhengige av hverandre.  En verden som har frigjort seg fra noen dårlige vaner vi har slavet for.

Gå til innlegget

Og du skal fortelle dine barn

Publisert 7 måneder siden

Enda et tidsvitne er gått bort. Nå er det opp til oss.

Under min første shabbat som rabbiner i Oslo, kom en eldre mann bort til meg og spurte om jeg var oppmerksom på alt bråket i synagogen. Jeg nikket, og tenkte for meg selv at han hadde all rett til å klage - det var en del bråk under gudstjenesten. Da fortsatte mannen: «Er det ikke nydelig å høre barnebråk i synagogen vår?». Det var Herman Kahan. Han gikk bort 13. februar i år, 93 år gammel.

Siden Herman ankom Oslo som overlevende fra dødsleirene etter andre verdenskrig, har han vært en pilar for jødisk liv i Norge. Han har bestandig vært aktiv og skapt stemning i menigheten, spesielt under gudstjenestene i synagogen. Med hans nydelige og kraftfulle stemme fylte han rommet med følelser og åndelighet. Han var den første til å gratulere barn som lærte seg å lede deler av gudstjenesten selv, ofte med en liten gave. Han vil bli savnet av oss for hans lederskap og rike kunnskap, men mest av alt blir han savnet for den varme tilnærmingen han hadde til alle.

Store konsekvenser

Det er inspirerende, ja helt utrolig å tenke på at en som har opplevd det verste helvetet menneskeheten har klart å oppdrive, kan reise seg og bli så levende og positiv. For til tross for at Herman risikerte å åpne sårene, var han et engasjert tidsvitne. Det er umulig for oss som ikke opplevde krigen selv virkelig å forstå det som hendte. Derfor er det så viktig at vi har fått det dirkete gjenfortalt fra de overlevende.

Herman var den siste gjenlevende osloborger som overlevde konsentrasjonsleirene og har kunnet fortelle videre. Muligheten for å høre hva som skjedde i en leir som Auschwitz fra de som selv var der, forsvinner. Det har store konsekvenser, både for storsamfunnet og for oss jøder. Vil kunnskapen om holocaust gradvis blir mindre, for til slutt å bli et ubetydelig punkt i historien? Vil den smertefulle tilknytningen enhver jøde har til holocaust forsvinne med den personlige tilknytningen?

Ungdommens ansvar

Det er kanskje ikke helt tilfeldig at jeg dro, uken etter Hermans bortgang, på en reise til Polen sammen med jødiske ungdommer. Å besøke steder som regelrett har vært et helvete på jord er en tøff opplevelse. Å gjøre det med en jødisk gruppe er spesielt vanskelig. Ofte var vi tomme for ord. Om ikke advarslene disse stedene minner enhver besøkende om er nok, vekker leirene mange spørsmål som går rett på vår jødiske identitet.

Under reisen snakket vi også om Herman. De jødiske ungdommene våre er imponerende og inspirerende. De snakket engasjert om ansvaret de har for å fortsette det jødiske livet. De snakket om at vi ikke lenger kan lene oss på tidsvitnene, og at det nå er vårt ansvar for å fortelle videre.

Nå er det disse ungdommene som er næreste ledd til krigen. De er de siste som har blitt fortalt hva som skjedde i dødsleirene direkte fra dem som var der.

Perspektiver

Tiden gjør noe med vonde opplevelser. Man kan velge å legge lokk på dem fordi de blir for vanskelige å forholde seg til - eller man kan bruke avstanden tiden skaper til å forstå hva erfaringen har betydd. Slik kan vi også si det om hvordan det jødiske folket har erfart holocaust. I de første fredsårene var opplevelse så nære og vonde at de færreste fortalte noe i det hele tatt. Men med årene begynte overlevende å fortelle mer og mer. Mange ting rundt andre verdenskrig klarer vi først å snakke om i 2020. Debatten rundt Marte Michelets bok Hva visste hjemmefronten? er et godt eksempel på det.

Nye generasjoner

Mange hendelser i vår jødiske fortid har fortsatt stor betydning for jøder i dag, og skaper både engasjement og følelser. Flere tusen år etter utgangen av Egypt samles jøder hvert år ved påsketider for å markere hendelsen, som om vi selv er slaver i Egypt. To tusen år etter at tempelet i Jerusalem ble revet til grunnen sitter jøder på bakken med tårer i øyene og sørger over templenes fall.

Vi gjør det slik at hver nye generasjon kan fortelle historien om oss videre. Nå har de kommende generasjonene fått enda en oppgave: å fortelle videre om holocaust.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere