Joav Melchior

Alder:
  RSS

Om Joav

Rabbiner i Det Mosaiske Trossamfund i Oslo.

Følgere

Årsak og ­virkning

Publisert 19 dager siden - 1450 visninger

Freden vil få tempelet på plass.

I kveld og i morgen markerer jøder verden over fasten og sørgedagen Tisha Beav. Tisha beav betyr niende dag i ­måneden Av, dagen som markerer sorgen over fallet av tempelet i Jerusalem (både første og andre). Reglene for dagen er flere, og kombinerer tradisjoner knyttet til faste­dager med sorgritualer som jøder følger i perioden etter man mister en av sine nærmeste. Om kvelden sitter man på gulvet eller på lave stoler i synagogene, med kun små lys, mens man leser Klagesangene, boken fra bibelen som vanligvis tilskrives profeten Jeremias. Eller man leser annen religiøs poesi med innhold knyttet til dagens sorgtunge karakter.

Napoleon

Det fortelles at Napoleon ­under felttoget mot Russland reiste gjennom en ­liten jødisk shtetl (landsby). Han ba da om å få komme inn for å se en synagoge fra innsiden. Tilfeldigvis skjedde dette på Tisha Beav, og jødene satt på gulvet i mørket og gråt mens de ba. Da Napoleon fikk høre at jødene sørget over ødeleggelsen av ­tempelet, spurte han når dette hendte. «For cirka 1800 år siden», fikk han til svar. Da han hørte dette, utbrøt han: «Et folk som kan huske sitt land og Tempel i så lang tid, vil helt sikkert komme tilbake til landet og bygge ­tempelet igjen».

Det er ikke bare denne dagen jøder husker tempelet. Hver eneste bønn i jødedommen inkluderer håpet om å oppleve tempelets gjenoppbygging. Dette inkluderer alt fra høytidelige bønner til hverdagens bord­bønner. Både i sorg og glede (som bryllup) minnes Tempelet og Jerusalem. Det er kjent for mange at den jødiske bryllupseremoni avsluttes med at man knuser et glass nettopp for å minnes tempelets ødeleggelse. Tisha Beav har tradisjonelt symbolisert sorgen over eksilet og elendigheten jøder opplevde i store deler av perioden de var bortført fra deres hjemland. Dette elementet har ­mistet mye av sin mening når jøder i dag kan leve i det hellige land med Jerusalem som sin ­hovedstad, og når jøder andre steder i ­verden lever som frie, likestilte borgere.

Klagemuren nærmest

Men tempelet mangler fortsatt! Under de nesten 2000 år med fremmed herredømme i Jerusalem, var det i lange perioder forbudt for jøder å be på Tempelhøyden. Slik ble Klagemuren det nærmeste jøder kunne komme Tempelhøyden, og slik ble Klagemuren et sentralt sted for jødisk bønn. I mellomtiden har deler av Tempelhøyden og Al-Aqsa moskeen blitt hellig også for muslimene.

Det er akkurat 50 år siden Israel fikk ­tilbake gamlebyen i Jerusalem med Klagemuren og Tempelhøyden. Drømmen om å kunne vende tilbake til det hellige land var alltid knyttet til drømmen om gjenoppbyggingen av Tempelet. Det er litt merkelig at man har opplevd det ene, men ikke det
andre. Mange kunne derfor forvente at
jødene nå vil jobbe aktivt for å bygge Tempelet på tempelhøyden igjen. Mange muslimer frykter dette.

Egne veier

Fra profetene i Bibelen lærer vi at årsaken til Tempelets fall var at vi gikk bort fra den rette veien. Profetene klager over jødene som dyrker avguder og som behandler sine medmennesker i strid med Toraens bud. Profetene påpeker at et samfunn uten moral og Gudsfrykt, ikke fortjener et tempel og at Tempelet helt mister sin mening når det ikke klarer å gjøre plass til Gud blant mennesker. Derfor har jøder ­aldri sørget over tempelet gjennom å klage på
babylonerne eller romerne, som ødela temp­lene. Jøder har heller fokusert på å rette sine egne veier, på å bringe samfunnet nærmere et samfunn som Gud synes fortjener et gjenoppbygget tempel.

Jøder har derfor heller ikke jobbet aktivt for å bygge Tempelet, fordi vi venter på et gudommelig tegn på at tiden er inne. Det er ikke gjenoppbyggingen av Tempelet som vil føre til freden og messianske tider, men det er freden og messianske tider som vil få Tempelet på plass.

Bønn forbudt

Israel overlot rett etter seksdagerskrigen administrasjonen av Al-Aqsa-moskeen og Tempelhøyden til muslimene. Jøder kan besøke Tempelhøyden som turister, men jødisk bønn på tempel­høyden er stadig forbudt. Det er viktig at jøder, ­kristne og muslimer gir plass til hverandres Jerusalem. Det vil være et skritt i riktig retning mot forsoning, fred og messianske tider.

Gå til innlegget

«Barbariske» skikker

Publisert rundt 1 måned siden - 1192 visninger

Hva ville en som aldri har hørt om abort tenkt om at vi tillater det?

Et problem i alle samfunn, er at vi dømmer hverandre. Hillel, en av de mest sentrale rabbinere fra mishna-tiden, sa: «Ikke døm din neste før du selv kommer i hans situasjon». Han mente at når vi ønsker å forstå andre rundt oss, er det ikke mulig å bruke våre egne erfaringer og referanserammer, for dette er grenser som kun er relevante for en selv.

Noen tolker Hillels ord dit at man aldri kan bedømme andre, fordi enkeltmennesket aldri virkelig kan forstå hvordan andre har det. Vi har forskjellige referanserammer, og mangler dermed kompetansen til å kunne sette oss inn i andres situasjon.

Dette er også relevant når det kommer til forskjeller mellom nasjoner og kulturer. Et eksempel fra vår kultur er at det kan oppfattes som uhøflig ikke å spise opp det du har fått servert på tallerkenen. Interessant nok har andre kulturer den motsatte skikken. Dersom du spiser opp viser du at du ikke er fornøyd med mengden mat du har fått, altså en form for uhøflighet. Slike former for «uhøflighet» er innlært gjennom sosiale og kulturelle normer.

Sånn er det blant jøder med ikke-europeisk bakgrunn. Når vi da blir fornærmet av at noen ikke spiser opp maten sin, eller dømmer dem som uhøflige, kan det være at vi har lest deres signaler helt feil.


Arroganse

Dette er viktig kunnskap vi må ta med oss når vi skal kommunisere med forskjellige deler av vårt flerkul­turelle samfunn. Vi kan tro at vi forstår hverandre fordi vi snakker samme språk, men forskjellene i bakgrunn, kultur og normer åpner for feiltolkning og mis­forståelse.

Begrepet «barbarisk» beskriver noen som ikke er kulturelt utviklet og ikke har tilpasset seg et sivilisert samfunn. Opprinnelig kommer ordet fra gammelgresk der grekerne kalte folk de ikke klarte å forstå for «barbaros» fordi ukjente språk hørtes ut som mumling. I tillegg til språkgapet gjorde den ulike kulturelle rammen at grekerne så på det fremmede folkeslaget som usivilisert. Begrepet ble en arrogant måte dømme de ulike folkeslagene på. Senere ble mange folkeslag, inkludert vikingene, kalt for barbariske av andre folkeslag, som så ned på deres levemåte og kultur.

Omskjæring er et viktig religiøst og kulturelt element i jødedommen. Nesten hele det jødiske fellesskapet, både religiøse og sekulære, gjennomfører det i sine familier. Jeg kan forstå den emosjonelle reaksjonen nordmenn får mot en handling som er veldig fremmed for majoritetens kultur og vaner. Vi snakker om en handling som involverer en nyfødt baby og blod.

For å prøve å se på det fra en annen side, så kan man forestille seg en som aldri har hørt om abort, og hva vedkommende ville ha tenkt om at vi tillater det.


Galt utgangspunkt

Debatten om
omskjæring er tøff for mange jøder. Det stilles spørsmål ved om man skal følge de religiøse tradisjonene, eller om man skal følge de sosiale reglene som majoriteten i samfunnet følger. Mange har tatt direkte kontakt med oss for å høre og forstå oss bedre, før de tar et standpunkt i debatten. Det setter vi stor pris på. På den andre siden har dessverre mange av artiklene og innleggene mot omskjæring vært så uvitende om jødedommen at det er vanskelig å svare fordi vi føler vi blir plassert i en barbarisk ramme.

For å vise at jøder kan slutte med omskjæring blir det argumentert med at kristendommen sluttet med det, til tross for at Jesus var omskåret. Jeg har også hørt at jøder i Norge praktiserer dødsstraff for jøder som bryter sabbaten. Dette viser at mange debattanter tar utgangspunkt i egne referanser og synspunkter, uten å forstå jøders kultur eller religion.

Omskjæring er fremmed og ukjent for de fleste i Norge. Det er derfor nødvendig å gå dypere inn i temaet før man velger sitt standpunkt. Det blir veldig galt hvis Norge, som er et av de landene i den vestlige verden med minst erfaring med, og kunnskap om, omskjæring, blir det eneste i verden til å forby skikken.

Gå til innlegget

Kongeparets rolle

Publisert 3 måneder siden - 640 visninger

Toraen forbyr kongen å sette seg ­høyere enn sine landsmenn. Noe lignende ser du i det konstitusjonelle monarkiet.

I Toraen (Femte Mosebok, kapittel 17) åpner Gud for at folket kan innsette en konge. Men kongen skulle ikke ­berike seg selv. I stedet skulle han måtte bestandig lese Toraens lov, som han selv var underlagt, og «lære å frykte Herren sin Gud (...) så han ikke i sitt hjerte setter seg høyere enn landsmennene sine».

Konger er per definisjon opphøyet over folket. Dette har ofte ført til en misforståelse hos monarkene om at folket er der for dem og ikke det motsatte. Konger som ikke var underlagt noen, kunne handle akkurat som de ville. I noen tilfeller (som Farao i Egypt), erklærte de seg selv som guder.

I slike tilfeller blir kongeposisjonen en ulempe for folket og ikke en fordel. Derfor var det viktig for Toraen å begrense kongen med flere forbud og påbud.

Balanse

Selv om det ikke er helt det samme, har man i et konstitusjonelt ­monarki en lignende balanse mellom folkets behov for en monark og demokratiske verdier.

Når vi leser videre i Bibelen, kan vi se store variasjoner mellom kongene. Da folket kom til profeten Samuel og ønsket seg en konge, så han negativt på forslaget fordi begrunnelsen var feil.

Konger som Akab og Manasse førte folket til onde verdier og avguder mens konger som David og Salomo førte folket til etisk handling og Gudsfrykt (selv om Bibelen også beskriver noen av deres synder). Deres etiske tankegang kan vi benytte oss av til denne dag gjennom deres skrifter (Salmenes bok, Salomos ordspråk, og så videre).

Etter hvert mistet jødene sitt eget konge­rike og måtte forholde seg til en situasjon der de ble en minoritet underlagt fremmede konger som ikke alltid var så positive til sine jødiske borgere. Likevel valgte rabbinerne å se fordelen med kongedømmet.

Rabbi Haninia som levde rundt andre tempelets fall er sitert i mishaen (Avot, 3,2): «Be for kongerikets vel, fordi hvis ikke det er frykt for den vil den ene svelge den andre levende».

Dette har ført til en tradisjon jøder har videreført om å be for kongen og å være lojale borgere der de bor. I vår synagoge har vi en spesiell bønn for kongefamilien, som vi leser hver eneste shabbat.

Samlende

Kongen er et symbol på det som samler oss og på verdiene våre. I vanskelige tider, som under tyskernes okkupasjon, sto våre verdier på prøve. Da valgte kongefamilien å være et symbol på at vi ikke aksepterer nazismen og deres etikk. Men behovet gjør seg selvfølgelig ikke bare gjeldende i ekstreme situasjoner.

Få uker etter at jeg startet min tjeneste­ som rabbiner i Oslo i 2006, ble vårt lille­ samfunn rystet av skyting mot vår ­synagoge og samfunnshus. Dette rammet spesielt beboerne i vårt aldershjem som ligger rett ved synagogen.

Første 17. mai-feiring etter skytingen valgte kongeparet å delta på ettermiddagskaffen i vårt aldershjem. Kongen og dronningen og deres følge satt seg rundt bordet og hadde en hyggelig prat med beboerne som var rundt dem.

Det var mitt første møte med konge­paret og selv om det var en helt alminnelig ettermiddagskaffe, gjorde det et sterkt inntrykk på meg. Kanskje det var fordi det var så alminnelig.

Kongeparet valgte å møte sine borgere der de opplevde frykt og måten de gjør det på, er et forbilde for hva Toraen mente med at en opphøyet konge «i sitt hjerte setter seg høyere enn landsmennene sine».

Vår konge og vår dronning feirer sine 80 års fødselsdager i fellesskap denne uken. Jeg ønsker å sende varme gratulasjoner fra en av deres minste minoriteter. Gratulerer med dagen!


Gå til innlegget

Frihetens høytid

Publisert 4 måneder siden - 1601 visninger

I dag starter jøder over hele verden den viktige høytiden ­pesach. Også her i Norge vil familier samle seg rundt bordet, ofte flere familier sammen, for å spise tradisjonell mat.

I kveld vil mange av oss sitte ut i de små timer og fortelle om utgangen fra Egypt. Denne historien symboliserer mange viktige aspekter ved jødedommen: Starten av det jødiske fellesskapet og overgangen fra avgudene i Egypt til troen på den ene Gud. Blant det mest kjente er at man markerer overgangen fra slaveri til frihet.

I tillegg til feiringen av sederaften, med matza, det usyrete brødet, og fortellingen om utgangen fra Egypt, er pesach preget av veldig mange regler og forbud. Det gjør feiringen utfordrende. Man må forberede seg i flere uker på forhånd.

Regler og utfordringer er kanskje ikke det første vi tenker på når vi hører om en frihetsfeiring. På mange måter kan det nesten føles som et nytt slaveri, ikke minst fordi det er veldig mye jobb. Kunne man ikke feiret ved å slappe av, lene seg tilbake og nyte friheten?

Frihet til tjeneste

Israelittene mottok Toraen i ørkenen, ikke lenge etter at de kom ut av Egypt. Den er som et sett med forpliktende regler, som begrenser og regulerer en. I tillegg forteller Toraen at man ikke skal ha egypterne, men Gud som herre. Man går altså fra tjeneste og slaveri for egypterne til tjeneste for Gud. Er det friheten vi markerer?

Mange jødiske fortolkere har forklart begrepet frihet med å gå inn i et nytt regelverk. Friheten vi markerer er ikke noen ferie. Vi feirer ikke friheten til å kunne gjøre hva vi vil, men frihet fra den verdenen Egypt stod for. Det var en verden der herrene hegnet om sin egen makt, en verden der de svake i samfunnet skulle forbli de svakeste, og utnyttes, nettopp fordi de var de svakest.

Den nye måten å leve på setter ikke det å ha makt over hverandre som det høyeste. I stedet verdsetter den friheten til å være en del av et åpent samfunn, et samfunn som har verdier og etikk på dagsorden. Den verdsetter et samfunn som beskytter de svakeste, et lovverk som beskytter troen uten tvang.

Inspirasjon

På den måten kan vi si at vi pesach markerer friheten til å utøve sin tro i tanke og i handling. Det var nettopp dette Moses flere ganger sa til Farao: «La folket mitt dra, så de kan tjene meg».

Opplevelsen av pesach, og kampen for friheten til å tro og si det man vil, har vært veldig sentral i jødisk selvforståelse. I mange år, i mange land, var jøder underlagt lover som fratok dem visse rettigheter. De aksepterte likevel å leve som undertrykte, bare de fikk følge sin religion og sine tradisjoner. Dersom dette ikke var mulig, vandret de videre fra land til land, til et nytt sted der de kunne fortsette å leve som bokens folk.

Historien om utgangen fra Egypt har vært en inspirasjon, også for andre enn jøder. Den har vært et symbol for rettigheter til de svakeste i samfunnet. Også Toraens lover har vært en kilde til inspirasjon. De beskytter ikke de som har makt, og skaffer seg enda mer, men de svake. Slik symboliserer Toraen rettigheter og verdier som et samfunn trenger, og har inspirert lovverket i mange forskjellige land. I dag står ytringsfrihet og religionsfrihet sentralt i mange deler av verden, det gjør at denne friheten kan gis videre til mange forskjellige folkeslag.

Ingen selvfølge 

Akkurat nå ser vi dessverre en negativ utvikling i verden. Verdensmakter kjemper mot hverandre, ikke for verdiene sine, men for makt og herredømme. I land der man tidligere hadde ytrings- og religionsfrihet, dempes dette ned. Man går mot diktatur. Derfor er det enda viktigere å kjempe sammen for en verden med frihet til å tale og tro.

Når vi i kveld vil komme sammen for å feire pesach, kommer vi til å være takknemlige for at vi her i Norge, og mange andre steder i verden, har denne friheten i langt større grad enn jøder har hatt den gjennom historien.

Selv om vi er født i frihet, så tar vi ikke friheten som en selvfølge. Vi kommer til å tenke på andre jøder – men også på andre folkeslag, spesielt det syriske folk – som lever i vanskelige tider nå.

Gå til innlegget

Det frivillige valget

Publisert 5 måneder siden - 301 visninger

Folk går ikke lenger til kirker og synagoger fordi beste­foreldrene gjorde det, de velger selv. Det er uproblematisk.

I går feiret jøder i hele verden hellig­dagen purim. Dette er en meget spesiell feiring. Selv om den kan oppleves som litt lettvint og useriøs, har purim fått en sentral og viktig rolle i det jødiske kalenderåret og i jødisk selvforståelse.

Det mest sentrale i purim-feiringen er gleden over felleskapet. Jøder gir hverandre pakker med spiselig innhold, gir penger til fattige og samler seg til fest, utkledd i kostymer.

I synagogen leser vi Esters bok, om redningen av jødene etter at kong Xerxes (Ahashverosh på hebraisk) og Haman kom med budet «om å utrydde, drepe og gjøre ende på alle jøder, både unge og gamle, barn og kvinner, på en og samme dag, den trettende dagen adar» (Ester 3,13).

Kort sagt forteller historien om dronning Ester, som var gift med Xerxes, men som holdt sin jødiske identitet hemmelig. Hun klarte å snu denne loven, noe jøder siden har feiret (Ester 9,22).

Skjult mellom ordene

Esters bok kan ses på som et enkelt eventyr om de onde og de gode, der vi forteller at ondskapen tapte og takker Gud for redningen. Eller, som en jødisk vits beskriver alle jødiske feiringer: «De ville drepe oss, vi vant, la oss feire!»

I den jødiske tolkningen betyr feiringen mye mer enn det, og på mange måter noe helt annet.

Leser man Ester bok med kritiske øyne (anbefales), kan man se at mye skjuler seg mellom ordene. Selve ordet Ester betyr «skjult» på hebraisk, hun velger å skjule sin identitet når hun blir valgt som dronning. Den som gjemmer seg best av alle, er Gud. Han er ikke nevnt en eneste gang i hele boken. Det kan være en god forklaring på hvorfor jøder kler seg ut under purim og skjuler sin egen identitet.

Man kan spørre seg om Ester er en religiøs bok, som hører hjemme i den hellige Bibelen, eller om den er en folkefortelling som hører hjemme et annet sted. Etter min forståelse er Esters bok meget viktig for å forstå alle de andre bøkene, fordi den danner en overgang fra bibelske tider til våre tider (Bibelen inkluderer ikke det nye testamentet i jødisk tradisjon).

Åpenbaring

I Toraen og hos profetene kan man lese om Gud som åpenbarer seg for israelittene eller enkeltindivider med viktige budskap. De som opplevde dette hadde sannsynligvis ingen annen ­mulighet enn å tro på Gud og på budskapet.

Ingen av oss har opplevd noe lignende, vi lever i en verden der Gud velger å skjule seg. Vi kan velge å tro på ham eller ikke. Vi kan lese Esters bok eller si at alt er menneskeskapt, det er ingen Gud her. Men vi kan også prøve å se hva som står bak, se mellom bokstavene og erkjenne at der er en Gud som står bak alt.

Vi lever i en verden der mulighetene til individuelle valg blir større og større. Det har ført til redusert oppmøte i religiøse hus. Folk kommer ikke lenger til kirker og synagoger fordi besteforeldrene gjorde det, de må velge det selv. Selv om det er en utfordring, så er det etter min forståelse uproblematisk. En tro som oppstår på grunn av en ekstern åpenbaring kommer ikke innenfra. Når man derimot selv velger å tro, kommer derimot troen innenifra og blir en del av den man er.

Selvvalgt identitet

Fortellingen i ­Esters bok skjedde rett etter at jødene ble sendt i eksil etter ødeleggelsen av det første templet. Det var første gang de var «spredt blant de andre folkene» (Ester 3,8) og kunne skjule sin identitet og assimilere seg. De ble valgt som ministre i riket, én av dem ble til og med dronning. Muligheten til å velge sin identitet var en utfordring for det jødiske fellesskapet.

Haman så mangfoldet på en negativ måte: «Lovene deres er forskjellige fra lovene til alle andre folk» (Ester 3,8). Til tross for at jødene kunne velge å assimilere seg mens de var integrert blant andre folk, valgte de å holde sine tradisjoner. Det valget er av de viktigste grunnene til at den jødiske identiteten har overlevd 2.000 år i eksil og spredning blant andre folkeslag.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Kjell G. Kristensen kommenterte på
Om å gjøre Gud mindre
rundt 5 timer siden / 547 visninger
Robin Tande kommenterte på
Bibelens fredsbudskap
rundt 6 timer siden / 589 visninger
Kjell Bjarne Sandvik kommenterte på
Om å gjøre Gud mindre
rundt 6 timer siden / 547 visninger
Njål Kristiansen kommenterte på
Nakne keisere, hele gjengen
rundt 6 timer siden / 389 visninger
Daniel Krussand kommenterte på
Når lederen ikke er tydelig.
rundt 7 timer siden / 206 visninger
Kjell Bjarne Sandvik kommenterte på
Om å gjøre Gud mindre
rundt 7 timer siden / 547 visninger
Njål Kristiansen kommenterte på
Forbud er feil vei
rundt 8 timer siden / 185 visninger
Les flere