Joav Melchior

Alder: 41
  RSS

Om Joav

Rabbiner i Det Mosaiske Trossamfund i Oslo.

Følgere

Kunnskap er vårt beste vern

Publisert 1 dag siden

Det er viktig at vi styrker undervisningen om holocaust. Lærdommene den gir oss kan vi overføre til de utfordringene vår egen generasjon står overfor.

Auschwitz var den største av Nazi-Tysklands utryddelsesleirer under andre verdenskrig. Over 1.1 million mennesker ble myrdet i leieren, omlag 90 prosent av dem var jøder - inkludert over 250.000 barn. Av alle utryddelsesleirene som var i bruk under krigen var det Auschwitz som opererte lengst. Auschwitz er et sterkt symbol på det industrielle massemordet under holocaust, og symboliserer et lavpunkt i menneskehetens historie.

27. januar 1945 ble Auschwitz-leiren frigjort av Den røde arme. Frigjøringen fikk ikke spesielt stor oppmerksomhet da den skjedde. Erkjennelsen av grusomhetene som fant sted under holocaust, og hvilken unik rolle tilintetgjørelsen spiller i både vår krigshistorie og vår verdenshistorie ble først allment kjent flere titalls år senere. Noen minner blir svakere med tiden. Andre minner er for store til at man kan forstå dem fra nært hold.

Stockholm-deklarasjonen

Den 27. januar 2000 inviterte IHRA (International Holocaust Remembrance Alliance) til et internasjonalt forum i Stockholm, som samlet representanter fra mer enn 40 land. Nobelprisvinneren Elie Wiesel fungerte som forumets æresformann og blant gjestene var det både holocaust-overlevende, religiøse ledere, lærere og historikere. Her ble Stockholm-deklarasjonen signert, som understreker viktigheten av utdanning, erindring og forskning om holocaust:

«Mens menneskeheten fremdeles lider av folkemord, etnisk rensing, rasisme, antisemittisme og fremmedfrykt, deler det internasjonale samfunnet et høytidelig ansvar for å bekjempe denne ondskapen. Sammen må vi opprettholde den grusomme sannheten om holocaust mot dem som fornekter den. Vi må styrke de moralske forpliktelsene hos våre folk og de politiske forpliktelsene hos våre regjeringer, for å sikre at fremtidige generasjoner kan forstå bakgrunnen for holocaust og reflektere over konsekvensene av den.» (Paragraf 3, Deklarasjon fra Stockholm International Holocaust Forum).

Bevissthet

I november 2005 erklærte FN 27. januar som Den internasjonale holocaust-dagen. Siden har denne dagen fått stadig større plass i offentligheten, både nasjonalt og internasjonalt. Det betyr mye at verdens ledere deltar på markeringene i Jerusalem og Auschwitz i år.

Som Stockholm-deklarasjonen påpeker, er det viktig at bevisstheten rundt holocaust ikke begrenser seg til taler fra lederne våre, men at også bevissthetsarbeidet blant folk flest styrkes, først og fremst gjennom utdanning. Det er viktig at vi styrker undervisningen om holocaust. Lærdommene den gir oss kan vi overføre til de utfordringene vår egen generasjon står overfor.

Viktig definisjon

Norge er selv medlem i IHRA og har også gjort mye i kampen mot antisemittisme i vår egen tid. Handlingsplanen mot antisemittisme er et svært viktig bidrag. Mange av tiltakene er rettet mot utdanning.

Den moderne antisemittismen viser seg på nye måter som det er ofte vanskelig å definere. Det beste eksempelet er kanskje den anti-sionistiske antisemittismen, som skaper forvirring hos mange. På den ene siden ønsker vi ikke å sensurere legitim politisk debatt og kritikk. På den andre siden er vi forpliktet til å bekjempe denne kritikken når den krysser en grense, og blir hatefull og demoniserende. Derfor er det viktig å jobbe mot tydelige definisjoner så det blir lettere å slå ned på antisemittisme når det er det som skjer.

Norge har, som en del av IHRA, vært med på å utvikle og vedta en definisjon av hva antisemittisme er. Denne definisjonen har blitt vedtatt av en rekke regjeringer. Senest i forrige uke erklærte Sveriges statsminister Stefan Löfven at Stockholm-deklarasjonen og IHRAs definisjon av antisemittisme skal være grunnlaget for et nytt forum i Malmø. Det er viktig at Norge følger etter og at IHRAs definisjon kan stå som grunnlag også for neste handlingsplan mot antisemittisme.

Gå til innlegget

Selv om Den Norske Israelsmisjon har gode motiver, forgriper de seg imot det som er hellig og viktig for relasjonene mellom våre religioner.

I desember feiret jøder verden over hanukka. Hanukka er sammen med purim de to eneste jødiske fester som ikke er nevnt i Mose­bøkene. Begge er basert på mirakler som hendte våre forfedre og som var med på å sikre jødisk liv og felleskap. Purimfeiringen er til minne om hendelsene som er beskrevet i Esters bok. Redning kom til jødene etter at Haman ønsket å utrydde hele det jødiske folket.

Helleniseringen

Bakgrunnen for hanukka­feiringen er fortellingen om gjeninnvielsen av tempelet i Jerusalem etter at makkabeerne i et opprør fri­gjorde byen fra Selevkidriket (164 f.v.t.). Den hellenistiske kong Antiokos IV Epifanes av det selevkidiske riket regjerte i Jerusalem før opprøret. I motsetning til Haman hadde han ikke noe ambisjon om å utrydde jøder, og han ville ikke ødelegge tempelet. Han ønsket bare å implementere hellenistisk tro og kultur blant jødene i den jødiske provinsen, Judea. Han valgte å vanhellige tempelet i Jerusalem ved å reise et Zevs-alter og innføre ofring av svin i tempelet. Det var ikke bare grekere som sto for dette på denne tiden. Flere jøder, som var fascinert av den hellenistiske kulturen og tankegangen, sto i spissen for helleniseringen av tempelet. Makkabeerne var en gruppe jøder ledet av en prestefamilie. De valgte å kjempe mot helleniseringen av jødedommen. De tok ansvaret for egen tro og klarte å gjenvinne jødedommens religiøse selvstendighet. Det har ført til en blomstring i jødisk lære som aldri har stoppet siden.

Helt feil

Jødisk felleskap har alltid vært en kombinasjon mellom en folkelig og en religiøs tilknytning. Man kan ikke være del av den jødiske religionen uten å være del av det jødiske fellesskapet, og man kan ikke være del av det jødiske fellesskapet hvis man er del av en annen religion.

Dette er relevant for å forklare vårt syn på gruppen som kaller seg messianske jøder. Vegard Soltveit, assisterende generalsekretær i Den Norske Israelsmisjon, skrev i en kommentar til Ervin Kohn (VL 3. desember) at de messianske jødene er fullt ut jøder. «Akkurat som en ortodoks, sekulær eller reformert jøde er jøde». Her tar han helt feil.

Ikke misjon

Vi har mange viktige
interne debatter mellom jøder som ønsker forskjellige retninger. Sekulære jøder velger å bryte med noen av de tradisjonelle, religiøse rammene. De har ikke byttet ut en religiøs tro med en annen, de velger bare et sekulært liv med færre religiøse motiver. En jødiskfødt person som velger å tro på Jesus og det nye testamentet, har valgt seg en annen religion og har dermed valgt å konvertere ut av det jødiske fellesskapet. Akkurat som en kristenfødt person melder seg ut av kristendommen dersom han velger å tro på profeten
Mohamed og Koranen.

Selve ideen med misjonering er fremmed for jødisk tro. Allikevel mener jeg at kristne må selvfølgelig ha rett til å promotere sin religion. Jøder har rett til å konvertere ut av jødedommen hvis de ønsker det. Det man ikke kan gjøre, er å frata hverandres rett til å definere rammene for sin tro og felleskap.

Ansvar for tro

Forholdet mellom kristne
og jøder har historisk vært meget fiendtlig. De siste generasjonene har brakt kjærlighet og tillit mellom jøder og kristne. Den katolske kirken ved Nostra aetate har skapt stort håp for forholdet ved å stoppe misjonering blant jøder og akseptere jødedommens måte å tjene Gud på. Også mange lutheranere har etter andre verdenskrig forstått at man bør respektere jødenes rett til å bevare sin religion, som jøder selv må kunne definere. Selv om Den Norske Israelsmisjon har gode motiver, forgriper de seg imot det som er hellig og viktig for relasjonene mellom våre religioner.

Vi feirer hanukka fordi vi forstår vårt ansvar over egen tro og religion. Vi ønsker ikke fremmed tro i vår helligdom.

Gå til innlegget

Der de brenner bøker, vil de brenne mennesker

Publisert rundt 2 måneder siden

Diskusjonen rundt koranbrenningen i Kristiansand er viktig. Vår reaksjon på ekstreme ytringer kan bremse radikaliseringen eller hjelpe den med å vokse.

Det er mange viktige prinsipper som må spille en rolle i saken rundt koranbrenningen som fant sted i Kristiansand for halvannen uke siden - da særlig ytringsfriheten og forbudet mot hatefulle ytringer. Vårt Land gjør i sin leder 27. november en viktig presisering. De skriver at koranbrenning må ses på som en hatefull handling mot en minoritet og ikke som en religionskritisk ytring. Jeg er ikke ekspert på de juridiske aspektene rundt dette spørsmålet. Jeg kan derimot dele de redselsfulle minnene vi jøder knytter til brenning av bøker.

Da Talmud brant

Den mest kjente brenningen av jødiske, religiøse bøker fant sted i Paris på 1200-tallet. Det var den jødiske Talmud, boken som tolker og debatterer toraen og jødiske lov og tradisjon, som ble brent. Pave Gregor IX var svært kritisk til Talmud. Han sa blant annet: «Den er full av usannheter og den legger skam i hjertene til dem som følger den og redsel i hjertet av dem som hører den. Den er den viktigste grunnen til at jødene holder fast på deres svik.»

Dette førte til at Ludvig IX, som var konge av Frankrike på 1200-tallet, førte en offentlig rettssak mot selve boken. Den påfølgende dommen konstaterte at Talmud, sammen med flere andre jødiske bøker, ble forbudt. I juni 1242 ble over 20 vogner fylt til randen med eksemplarer av Talmud og brent offentlig på Place de l'Hôtel de Ville.

Det finnes mange jødiske kilder som forteller om denne hendelsen, og om frykten den medførte for jødene. Senere beordret Ludvig IX alle jøder å bære et gult klede som skulle symbolisere deres «falske tro». I 1270, under det åttende korstog, beordret han utkastelse av alle jødene. I århundrene som fulgte ble offentlige bokbål av Talmud og andre jødiske tekster gjennomført i flere byer i Italia og i Polen.

Poeten Chaim

I 1797 ble Chaim Harry Heine født i Düsseldorf i Tyskland. På den tiden var det fortsatt vanskelig å leve som jøde under kristent herredømme. Han var en poet, men som jøde var det umulig å komme inn i de rette kretser. Da religion ikke hadde videre betydning for Chaim, valgte han å konvertere til kristendommen. Siden den gang er han kjent som Christian Johann Heinrich Heine.

Men det gikk ikke lang tid før Heinrich Heine innså at selv nå som han var blitt kristen ble han sett på som etnisk jøde, og dermed også forskjellsbehandlet. Verkene til Heinrich Heine tyder på at han forsto utfordringene og farene i samfunnet i hans tid. Blant annet skrev han positivt om arbeiderklassen, men advarte mot radikal marxisme. Han advarte også tidlig mot tysk nasjonalisme.

Et av de mest kjente sitatene fra Heinrich Heine er hentet fra diktet «Almansor». Her skriver han: «Das war ein Vorspiel nur, dort wo man Bücher verbrennt, verbrennt man am Ende auch Menschen». Oversatt betyr det: «Det var bare et forspill. Der de har brent bøker, vil de ende med å brenne mennesker».

Nazistenes bokbål

Etter at nazistene kom til makten i Tyskland iverksatte de en kampanje mot alt de mente utgjorde en fare for nasjonalsosialistisk ideologi. Over hele landet ble det arrangert bokbrenningsseremonier av bøker som ble erklært «utyske». Det var hovedsakelig bøker skrevet av jødiske forfattere. Blant dem var Heinrich Heines bøker. Hovedseremonien fant sted 10. mai 1933 på Bebelplatz i Berlin. Medlemmer av det nasjonalsosialistiske partiet, i sine brune uniformer, hadde samlet over 20.000 bøker. De brant alle bøkene akkompagnert av musikk i bakgrunnen.

I dag finner man et minnesmerke i Berlin som minner oss om bokbrenningsseremonien. Der står sitatet fra Heinrich Heine: «Det var bare forspill. Der de har brent bøker, vil de ende med å brenne mennesker».

Gå til innlegget

Vår tids Babels tårn

Publisert 3 måneder siden

Når alle tenker det samme og oppfører seg på samme måte, kan det bli en farlig samling. For der er det ikke plass for noen som er annerledes.

Førstkommende helg er minnedagen for Novemberpogromen, også kjent som Krystallnatten. Denne forferdelige natten mellom 9. og 10. november 1938 ble flere tusen synagoger i Tyskland brent eller ødelagt, i tillegg til tusener av jødiske butikker. I stedet for å slukke brannene, sørget brannvesenet for at synagogene brant ned. De tok bare affære hvis brannen spredte seg til andre bygninger. Politiet sto også utenfor og passet på, men uten å gi noen beskyttelse til ofrene - tvert imot. Novemberpogromen markerer dermed en ny fase av nasjonalsosialistenes jødeforfølgelse, som endte med Holocaust. .


Synagogen i Oslo

I våre dager er markeringen av Novemberpogromen et symbol på kampen mot den nasjonalsosialistiske ideologi, antisemittisme og rasisme. For jøder er det også en minnedag for ofrene i pogromen og i Holocaust, og for det jødiske livet som raste sammen med bygningene.

En av synagogene som ble ødelagt var synagogen i Heppenheim. Den ble tegnet av arkitekt Herman Herzog, som også tegnet synagogen i Oslo. Vår synagoge er faktisk basert på samme tegninger som synagogen i Heppenheim, med noen få endringer. Synagogen i Oslo ble innviet i 1920 som det første ikke-kristne gudshus oppført i Norge i moderne tid.


Levende menighet

Vi har heldigvis en levende synagoge. Gudshuset vårt er kjernen i vår levende jødiske menighet, og den er åpen for besøk for skolebarn og andre fra samfunnet rundt oss. Når vi i år markerer Novemberpogromen med åpent seminar i vår synagoge har det mange betydninger for oss. På den ene siden minnes vi synagogen fra Heppenheim og alle de andre synagogene som ble lagt i ruiner. På den andre siden er en levende synagoge det sterkeste symbolet på at den nasjonalsosialistiske ideologien ikke har seiret.


Babels tårn

I helgen vi nå har lagt bak oss har vi i synagogene rundt om i verden lest historien om Babeltårnet. Mange kjenner sikkert historien fra Det gamle testamentet, der menneskene, som alle delte samme språk, samlet seg for å bygge et tårn som skulle nå helt opp til himmelen.

Det at mange samarbeider om en stor oppgave, kan ses på som en positiv handling. Men Gud så tvert i mot at det var et problem at «hele jorden hadde samme språk og samme ord». Herren sa: «Se, de er ett folk, og de har alle samme språk. Dette er det første de foretar seg. Nå vil ingen ting være umulig for dem, hva de så får i sinne å gjøre.» (1. mosebok 11.1).


Plass til ulikhet

Å samle folk sammen er riktig og viktig. Men bare når vi også bevarer forskjellene mellom oss. Hvis alle tenker det samme og oppfører seg på samme måte, kan det bli en farlig samling. For der er det ikke plass for noen som er annerledes.

Nasjonalsosialistene prøvde å bygge et tårn med en lovlig ideologi og en leder. Der var det ikke plass til andre. Svaret på slike trusler er å samle oss med våre ulikheter og samtidig å vise åpenhet og respekt for andre.


Trygg i bønn

Det er første gang vi har et åpnet arrangement i synagogen vår i forbindelse med Novemberpogromen. I samarbeid med Antirasistisk senter har vi valgt å invitere representanter fra forskjellige tros- og livssynssamfunn i Norge til en panelsamtale.

En av grunnene til at vi ikke har åpne arrangementer oftere er på grunn av den høye sikkerheten. Vi lever dessverre i en tid der synagoger og andre gudshus er under trusler på grunn av ideologier som mangler respekt for ulikhetene våre. Dessverre må vi daglig leve med sikkerhetsrutiner. Utenfor synagogen må vi ha politi som passer på oss. Heldigvis føler vi at politiet, samt den store majoriteten av samfunnet står samlet om at alle skal være trygge i bønn inne i synagogen.

Og for at alle skal være trygge i bønn, må vi alle være trygge i hverandre.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Hvorfor jeg er kristen
av
Geir Tryggve Hellemo
11 dager siden / 1832 visninger
Tilbake til humanismen
av
Hans Anton Grønskag
6 måneder siden / 1506 visninger
Hva Ari Behn åpenbart gikk glipp av
av
Leif Knutsen
rundt 1 måned siden / 1265 visninger
Min drøm for 2020
av
Ragnhild Mestad
28 dager siden / 1191 visninger
Juleangst og julelettelse
av
Aud Irene Svartvasmo
rundt 1 måned siden / 1133 visninger
Storpolitikk i religionens vold
av
Ingrid Vik
21 dager siden / 832 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere