Joav Melchior

Alder: 40
  RSS

Om Joav

Rabbiner i Det Mosaiske Trossamfund i Oslo.

Følgere

Tenn lys!

Publisert rundt 2 måneder siden - 678 visninger

Alt kan og må debatteres. Bare slik vinner lyset frem.

I dag er den første dagen i den jødiske lysfesten Hanukka. Hver kveld i løpet av feiringens åtte dager tenner jødiske familier hanukkalys. Lysene minner oss om at jødedommen har klart å overleve på grunn av en mirakuløs seier mot grekerne på det andre templets tid.

LES OGSÅ: Verdt å vite om hannuka

Eierskap til egen tro. 

Historien fant sted rundt år 167 før vår tidsregning. Judea og Jerusalem var okkupert av Det selevkidiske imperiet. Den hellenistiske kulturen var dominerende og spredte seg fort. Jødedommen sto i fare for å bli assimilert, men kampen mot hellenistiske avguder i Tempelet endte med et opprør mot, og frigjøring fra Selevkideriket.

Men det er ikke den fysiske selvstendigheten vi feirer. Blant annet fordi den selvstendige staten som ble etablert ikke var en stor politisk suksess. Det vi feirer er den religiøse og kulturelle oppblomstringen som jødedommen fikk ved å ta ansvar og eierskap over sin egen tro.

Samtidig blir det feil å beskrive den hellenistiske kulturen som et mørke som tapte mot det jødiske lyset. Hellenismen har hatt en stor og viktig rolle i den historiske utviklingen av verdenssamfunnet. Rett skal være rett.

Åpen og kritisk samtale. Lyset vi feirer i Hanukka er strålingen fra en åpen, selvstendig og kritisk tankegang som fikk blomstre i jødedommen – om som blomstrer den dag i dag.

Talmud er den viktigste jødiske-religiøse skriften etter Bibelen, og beskriver flere hundre års debatt. Jødedommen er ikke én etablert sannhet, men innbyrdes motsetninger og evig selvransakelse. Jødedommen har helliggjort tora-studiene, som betyr å streve etter kunnskap med et åpent sinn. I Judea startet det med opprøret mot hellenismen.

Denne åpenheten førte i sin tur til nytenkende bevegelser som har fått sitt virke utenfor det jødiske folket. Den største av dem er selvfølgelig kristendommen.

Ferdigsnekrede narrativ. 

I dag er imperativet det samme. Vi må ivareta en åpen og kritisk samtale – der ingenting er ferdigdebattert og alt utsettes for et kritisk lys. Dette er det motsatte av propaganda, der alle svar og alle historier er ferdig filetert.

Hvilket tar meg til debatten om Midtøsten, som er like deler hjerteskjærende og komplisert. Jøder har empati med lidelsen til våre brødre i Israel. De aller fleste jøder har også empati med arabere og deres lidelser i kampen for frihet og trygghet. Igjen, det er komplisert. Og jeg og andre jødiske ledere i Norge har valgt å uttale oss i media de gangene vi opplever at debatten sklir ut og blir for ensidig. En ensidighet som i sin tur kan fremme hat og antisemittisme. Da er det vår plikt å protestere.

Filmen Tårnet, som ble lansert forrige uke og som merkelig nok har fått finansiell støtte fra staten, er et eksempel på et skritt i feil retning. Og bare så det er klart: Problemet er ikke historien om palestinsk lidelse. Lidelsen er reell, og den bør alle kjenne til.

LES OGSÅ: Å lete etter håpet i flyktningleirens mørke

Unyansert fremstilling.

Problemet er formen og budskapet. Jeg er ikke den første som påpeker dette. Frank Lande i nettavisen iTromsø skriver blant annet dette i sin filmanmeldelse: «Filmen klarer ikke å skape rom for selvstendige refleksjoner hos tilskueren, men nøyer seg med en unyansert fremstilling av kun den ene siden av saken. Dermed legger Tårnet seg nærmere politisk propaganda enn kunst.»

Jeg er enig med Lande. Når denne filmen blir vist frem til våre barn, skapes et emosjonelt engasjement – men uten den nødvendige kritiske refleksjonen. Se for deg følgende: En film om etterkommerne av en jødisk familie som måte flykte fra Hebron da deres arabiske naboer myrdet deler av hans familie under 1929-pogromene i Israel. Formmessig la den ingenting imellom og demoniserte alle arabere.

Ville en slik film blitt satt opp på norske kinoer? Neppe. Men dette vet jeg: Jeg ville kritisert den også. Dette er lyset fra Hanukka, og det forplikter.

Gå til innlegget

Med lov skal landet bygges

Publisert 3 måneder siden - 739 visninger

Det er vår felles oppgave å sikre at umoralen ikke får noe ­institusjonelt feste i vår midte.

Siste ukens angrep på synagogen i Pittsburgh har medført dyp sorg i det jødiske fellesskapet. Kondolansene og den sterke støtten som kom fra hele verden, uten etniske og ­religiøse grenser, gir trøst og håp. Samtidig er det viktig å eksponere ideologien som står bak morderen og hans støttespillere.

LES OGSÅ: Ikke overrasket av synagogeangrep

Syndet grovt mot Herren. 

Første mose­bok forteller oss om ødeleggelsen av ­Sodoma. Sodoma var en by der mennesker «var onde og syndet grovt mot Herren». Fortellingen om englene i kapitel 19 er et godt eksempel på hvor grove syndene i Sodoma var. Lot tilbyr gjestene å ta dem med hjem og å stelle dem, men i stedet insisterer de på å sove ute i gaten. Hvorfor? Fordi loven angivelig forbyr gjestfrihet. Etter at Lot overtaler dem, kommer mennene i Sodoma – unge og gamle – og krever at han sender ut gjestene så de kan gjennomføre sin rett til å voldta dem.

Det var altså ikke bare de kriminelle som gjorde urett. Det var alle – med
ledere og dommere i spissen. Alle mente de at det var forbudt å gi beskyttelse til gjester og at alle hadde rett til å voldta og utnytte fremmede som kom til byen. Alt sammen med henvisning til Loven.

Ikke med ulov øde.

Lover gir oss en trygg ramme og beskriver våre rettig­heter, forpliktelser og felles verdier. Dette beskrives fint i det gamle sitatet fra Frosta­tingsloven: «Med lov skal landet bygges, og ikke med ulov øde». Men den samme loven som bygger opp et samfunn kan også være den som ødelegger det. I ­Sodoma fantes det ikke lenger ti rett­ferdige mennesker fordi alle fulgte en lov som var umoralsk.

Så vil noen innvende at sånne historier er eldgamle og tilhører en fjern fortid, men det er ikke mer en 75 år siden det tyske naziregimet gjenskapte Sodomas synder, og tok dem til et nytt bunnivå.

Raskt etter at nazistene kom til makten begynte isoleringen og diskrimineringen av jødene. Etter et par år med økonomisk og kulturell boikott av jødene kom ­Nürnberglovene som lovfestet anti­semittismen i alle samfunnslivets fasetter. I november-pogromen (krystallnatten) for 80 år siden, – natten mellom 9. og 
10. november 1938 – ble angrepene på jødene nedskrevet i lov.

LES OGSÅ: Muslmer i USA samler inn penger til ofre etter masseangrep på jøder

Den nye ordenen. 

1.400 synagoger og 7.500 butikker ble ødelagt, flere jøder ble myrdet og 30.000 ble satt i konsentrasjonsleir. Politiet og brannvesenet passet på den nye «ordenen» og sikret at brannen fra synagogene ikke spredde seg til ikke-jødisk eiendom. I etterkant fikk ­jødene skylden for angrepet og ble pålagt felles bot på én milliard mark.

Dessverre stoppet ikke nazistenes urett med november-pogromen, det var bare begynnelsen. Undertrykkelsen ble verre og også rettet mot andre svake og utsatte grupper, til og med funksjonshemmede. Valgte noen å hjelpe – kanskje bare ved å gi sitt medmenneske en brødskive – ble de av loven definert som forbrytere som fortjente straff.

Han hater jøder. 

Siste ukens angrep på synagogen i Pittsburgh var det verste antisemittiske angrepet i USAs historie. Angrepet minner oss om at den nazistiske
ideologien ikke kun er fortid. ­Robert Bowers angrep fordi han hater jøder og alle fremmede. Han utalte selv at han ikke kunne tåle jødiske organisasjoner som HIAS (Hebrew Immigrant Aid Society) som gir bistand og humanitær hjelp til flyktninger.

Morderens sodomittiske og nazistiske ideologi har heldigvis ikke noen fester i makten og lovgivningen. Det er han som er forbryteren og som blir straffet etter loven. Det er vår felles oppgave å sikre at denne typen ideologi ikke får noe som helst feste i vår midte.

LES OGSÅ: Frykter et lignende angrep i Norge

Gå til innlegget

Takk, Danmark!

Publisert 4 måneder siden - 2184 visninger

Oktoberdagene i Danmark 1943 viste at hver og en av oss kan utgjøre en forskjell, og at vi kan velge å gjøre det moralsk rette – selv i en bekmørk tid.

Denne uken markerer Dan­ mark at det er 75 år siden de danske jødene ble reddet. Som en gnist i mørkret kom red­ningsaksjonen midt i det aller sorteste kapittelet i verdenshistorien. På den må­ ten kan den danske redningsaksjonen inspirere oss den dag i dag.

Det er ikke til å legge skjul på at red­ ningen av de danske jødene også berører meg på en dypt personlig måte. Tre av mine besteforeldre – og deres familier – ble reddet under denne aksjonen.

Og derfor er det ikke så vanskelig for meg å si takk til det danske folk for at jeg faktisk lever.

LES OGSÅ: Sjarmerende dansk film viser menneskene bak statistikken

Sendt i fiskebåter. 

Disse oktoberda­gene sto det danske folket sammen for å få alle danske jøder – i alt mer enn syv tusen – sendt i sikkerhet. De ble gjemt, transportert og sendt i skebåter og andre småskip over Øresund til nøytrale Sverige. Og det var ikke bare de danske jødene som ble reddet – også de som kom som flyktninger kort tid i forveien. Til sammen ble kun 450 jøder fanget av nazistene og deportert til konsentrasjonsleiren The­resienstadt.

Press

Og den danske redningsaksjo­ nen sluttet ikke i oktober 1943. Det dan­ ske byråkratiet klarte utrolig nok å ordne transport av pakker med mat og medisin til de deporterte, som hjalp dem å over­ leve. Press fra Danmark førte til at dan­ske jøder aldri ble sendt til dødsleirene, og den danske filialen av Røde Kors kunne overvåke de danske jødenes velstand helt til krigens slutt.

I april 1945 ble omkring 400 overle­vende brakt til Sverige. På vei gjennom Danmark ble bussene med jøder mottatt av folket med mat, kaker og danske flagg.

Husket å vanne plantene. 

Aksjonen hadde også mange andre aspekter. An­dre steder var det for eksempel vanlig at tyske og lokale myndigheter delte de jø­diske eiendommene mellom seg. Og om det mot formodning var noe igjen, ble det gjerne plyndret av naboer.

De danske myndighetene gjorde til sammenligning en innsats for å bevare eiendommene og husene som ble forlatt på dagen. Da min farfar og mine oldefo­reldre vendte hjem etter krigen, kunne de derfor komme hjem til en like intakt leilighet. En leilighet der naboene hadde husket å vanne plantene.

LES OGSÅ: Nettkamp mot antisemittisme

En risikabel aksjon. 

En annen løfterik beretning er fortellingen om redningen av tora­rullene. Københavns borgermester Sigvard Munk tok initiativ til å redde de hellige toraruller, og klarte til alt hell å skjule dem i en kirke. Det ble også gjen­nomført en risikabel aksjon der en serie personlige religiøse gjenstander ble tatt ut av synagogen og sendt til Sverige. Impulsen til å beskytte de danske jødene handlet ikke bare om å berge liv – men også om beskytte de samme menneske­nes ære, eiendom, kultur og religion.

Holocaust­erfaringen er for mange jø­der en påminnelse om at vi til syvende og sist bare kan stole på våre egne. Den dan­ske redningsaksjonen peker en annen vei, og viser at alle mennesker har mulighet å beskytte og hjelpe hverandre på tvers av religion, etnisk bakgrunn og gruppe­ tilhørighet.

Kritisk for hvem? 

Det finnes også en annen lærdom. I dag er den danske ak­sjonen også en påminnelse om hvordan vi skal behandle – og snakke om! – da­gens utsatte. Og derfor skal vi ikke snakke om «den europeiske flyktningkrisen» som et europeisk problem. Situasjonen er først og fremst kritisk for flyktningene selv – de som må rømme fra sine hjem. Vi skylder å møte dem alle med solidaritet, åpenhet og med respekt for deres tro og tradisjon.

«Du må huske at du selv var slave i Egypt», står det i 5. mosebok. Jeg håper vi jøder kan ta denne påminnelsen til oss. Vi kjenner kanskje bedre enn noen hva det innebærer å være sårbar og på flukt. Vi kjenner forskjellen mellom å bli under­ trykket og forlatt – og hvor annerledes det er å bli møtt med en utstrakt hånd.

LES OGSÅ: Minoriteter i Europa under press


Gå til innlegget

Vi er på hils

Publisert 4 måneder siden - 1115 visninger

Håndhilsesaken viser at vi har en lang vei å gå før vi er et flerkulturelt samfunn i vater.

DE FLESTE ER etter hvert kjent med den såkalte «håndhilse-saken». En muslimsk lærer fikk ikke forlenget vikariatet sitt fordi han fulgte en religiøs tradisjon der de ikke håndhilser på noen av motsatt kjønn.

Uenig i konklusjonen. 

Generalsekretær i Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn (STL), Ingrid Rosendorf Joys, kom i et innlegg (Vårt Land 10.08.18) med en anbefaling om at innvandrere som ikke er vant til å håndhilse på motsatt kjønn, likevel bør gjøre det. Hun la til at påbud ikke er veien å gå, og at dialog er bra. Jeg forstår og respekterer balansen Ingrid og STL prøver å finne i denne debatten. Likevel er jeg uenig i konklusjonen som de facto anbefaler religiøse minoriteter til å bryte med sin religiøse overbevisning.

Denne debatten er ikke ny og den har foregått innenfor alle religioner – også den jødiske. Ifølge den jødisk-ortodokse loven er fysisk kontakt av kjærlig karakter mellom mann og kvinne, ulovlig. På hebraisk kalles det negia shel hiba.

Definisjonen på kjærlig kontakt er selvfølgelig noe som diskuteres. Hensikten med loven er å avgrense den fysiske, kjærlige kontakten til kun sin ektefelle. Håndhilsing mellom mann og kvinne er derfor meget uvanlig mellom jøder som følger den strikte ortodokse loven. Mange rabbinere velger likevel å håndhilse – av respekt for sitt medmenneske og for ikke å fornærme noen.

Andre rabbinere er mindre pragmatiske. Det er interessant å se hvor likt mange jøder og muslimer resonnerer i dette spørsmålet.

Møte dronningen. 

For flere år siden ble det holdt en stor europeisk rabbiner-konferanse i Nederland. I løpet av konferansen skulle rabbinere møte dronningen. I den forbindelse kom spørsmålet om håndhilsing på dagsorden. Noen rabbinere mente at selv ikke dronningen kunne unntas fra forbudet mot håndhilsing; andre mente at det ville være en fornærmelse mot dronningen.

Så tok den engelske overrabbineren ordet. Han ledet konferansen og avgjorde at de som ikke ønsket å håndhilse dronningen fikk vær så god å la være å delta på møtet. Resultatet var at de fleste kom – og hilste på dronningen.

Personlig følger jeg den ortodokse loven og håndhilser aldri på venner av motsatt kjønn. Samtidig er jeg enig med rabbinerne som mener at forbudet mot å fornærme noen må vektlegges enda mer. Derfor håndhilser jeg til vanlig, på alle dem som ikke er mine venner.

Det virker kanskje paradoksalt, men mine nærmeste venner kjenner meg og respekterer at jeg ikke håndhilser. Derfor får ikke denne regelen noen negative konsekvenser. Tvert om. Min erfaring er at praksisen respekteres og at det bygger tillit og gjensidig forståelse.

Utenlandske kantorer. 

Blant jøder i Norge er det uvanlig ikke å håndhilse. I vårt trossamfunn har vi noen ganger hatt utenlandske kantorer eller andre funksjonærer som kommer fra samfunn der håndhilsning mellom mann og kvinne er uvant. Da er det viktig for meg å forklare for dem at de fleste i vårt trossamfunn vil reagere negativt dersom de ikke håndhilser.

Men jeg kommer ikke med anbefalinger om hva de skal gjøre. Det må være opp til dem å ta sine egne beslutninger. Noen i vår ledelse mener det er upassende å ha funksjonærer som ikke vil håndhilse. Jeg mener det bør være rom for alle.  

Det ligger en viktig oppgave i det å respektere og tolerere ulike praksiser. Kategoriske uttalelser om at «i Norge håndhilser vi» er det motsatte av dette, og kun egnet til å ekskludere alle de som handler annerledes. Så er det riktig å informere innvandrere om hva som er utbredt praksis – men det er noe annet.

Lang vei å gå. 

Det er mulig at det fungerer dårlig med en lærer som ikke vil håndhilse. Det kan skape distanse og mistillit. På den annen side kunne skolens rektor benyttet anledningen til å starte en dialog om forskjeller og toleranse. I stedet ble håndhilsesaken et tegn på at vi som samfunn har en lang vei å gå før vi er et godt integrert flerkulturelt samfunn.

Trykket i Vårt Land 9. september 2018. 

Gå til innlegget

Kjære Finn

Publisert 5 måneder siden - 2072 visninger

Åpent brev til Finn Graff.

Forrige uke tegnet du en karikatur som kritiserte en ny israelsk lov. Loven definerer Israel som en jødisk stat og skaper reaksjoner blant minoriteter i Israel, spesielt drusere.

Tegningen er sikkert kjent for de fleste. Benjamin Netanyahu, Israels statsminister, ble fremstilt som et hakekors – selve symbolet på nazismen. I etterkant har du sagt at du «ikke er enig i at tegningen er antisemittisk. Den er anti-Netanyahu».

Handler om antisemittisme. 

Jeg ­ønsker ikke å beskytte Netanyahu eller den nye loven som jeg selv mener er kritikk­verdig, men for meg handler dette ikke om anti-Netanyahu, det handler om antisemittisme.

Druserne i Israel ble krenket av den nye loven, men Netanyahus respons var å møte dem og lytte til deres ­bekymringer. Bevares, jeg vet at karikaturtegninger kan brukes for å sette ting på spissen. Jeg ­klarer likevel ikke å se noe som helst i ­relasjonen mellom druserne og ­Netanyahu som kan sammenlignes med eller gi assosiasjoner til nazismen. Uansett hvordan jeg vrir og vender på det. Absolutt ingenting. Uansett hvor mye det «settes på spissen».

Derfor spør jeg: Mener du virkelig at den nye loven minner om dødsleire, gasskamre eller folkemord?

Påfallende bruk. 

Det er ikke første gang du spiller nazikortet. I 2006 tegnet du ­daværende statsminister Ehud Olmert som Amon Göth, en av de mest sadistiske SS-offiserene. En annen gang tegnet du Gaza som en konsentrasjonsleir.

Meg bekjent har du ikke brukt nazi-symboler i andre sammenhenger. Hva med al-Assad, Syrias president, som har myrdet hundretusenvis av sine motstandere og drevet millioner på flukt? Eller er nazi-kortet noe du reserverer for Israels politikk?

Ett skritt tilbake. 

Jeg er enig i at vi også må tåle karikaturer som er i grense­land. Karikaturtradisjonen er viktig og ­beskriver saker på en måte ord ikke ­klarer. Likevel er det viktig å minne om at karikaturer som brukes på feil måte kan bidra til hat og urett.

Dette vet du godt. Du ble selv født i 1938 i Nazi-Tyskland, da den antijødiske propagandaen var overalt. Tegningene og forestillingene sto i en lang, antisemittisk tradisjon der jøder er beskrevet som ­Jesus-mordere, barnemordere, satans barn og det som verre er.

Næring av karikaturer. I sitt charter kaller Hamas-bevegelsen til for drap på jøder. Samtidig beskylder de Israel for å være nazistisk. Disse forestillingene ­lever – og de får næring av karikaturer. Det iranske regimet tok sågar initiativ til en egen karikaturkonkurranse for holocaust.

Disse karikaturene inngår i en veksel­virkning. Mange undersøkelser viser at hatet mot Israel i arabiske land ikke ­begrenser seg til hat mot israelsk politikk, men er rettet mot alle israelere og jøder. På den måten blir jøder igjen sett på som representanter for den ultimate ondskapen.

Du er ikke den første i Europa eller ­Norge som trekker paralleller mellom Israel og nazismen. Det er en ­absurditet at europeere velger å dra inn sitt eget ­sivilisasjonssammenbrudd for å stemple deler av sin gamle offergruppe. I stedet for å bidra til en direkte, sterk og ­saklig kritikk av den israelske regjeringens ­politikk, bidrar du til det motsatte. Med det resultat at hele samtalen kollapser.

Transformeres til hat. 

Forskning ­viser at motstanden mot Israels politikk ikke stanser ved kritikk av Netanyahu og hans regime, men transformeres til hat mot israelere som individer og mot ­jøder ­generelt. Tegningen din rører i dette ­vannet.

At en stor, norsk avis som Dag­bladet ­finner der fornuftig og forsvarlig å ­publisere tegningen din, gjør meg både trist og engstelig. Det norske samfunnet er vanligvis gode til å identifisere og stå sammen mot antisemittisme. Her sviktet beredskapen.

Trykket i Vårt Land 13. august 2018.

Gå til innlegget

Mest leste

Hareides nødvendige veivalg
av
Ole Paus
3 måneder siden / 82170 visninger
Et barn er født, et barn er dødt
av
Magne Raundalen
rundt 2 år siden / 44631 visninger
Etter fallet kommer hevnen
av
Berit Aalborg
11 måneder siden / 35544 visninger
Stormløpet mot Israel er i gang.
av
Roald Øye
8 måneder siden / 28874 visninger
Kanten av klippen
av
Åshild Mathisen
11 måneder siden / 22872 visninger
Et sosialt ­eksperiment
av
Bent Høie
5 måneder siden / 22498 visninger
Sympati med skinke
av
Ane Bamle Tjellaug
4 måneder siden / 22088 visninger
Mens vi sover
av
Erik Lunde
11 måneder siden / 20395 visninger
Ord er handling
av
Hilde Frafjord Johnson
4 måneder siden / 19445 visninger

Lesetips

Hvordan kirken henger sammen
av
Finn Ragnvald Huseby
rundt 16 timer siden / 75 visninger
Nye muligheter innen omsorg
av
Siv Hedvig Bjørnstad
rundt 16 timer siden / 30 visninger
Døpt - hva så?
av
Knut Hallen
rundt 17 timer siden / 117 visninger
Fra menighetsblad til moderne medier
av
Harald Olsen
rundt 18 timer siden / 179 visninger
Nesten like utopisk
av
Line Alice Ytrehus
rundt 22 timer siden / 387 visninger
En annerledes lederdebatt
av
Magne Berg
3 dager siden / 361 visninger
Derfor melder vi oss ut
av
Svein Helgesen
3 dager siden / 3095 visninger
TV-serien som forandret Tyskland
av
Karsten Aase-Nilsen
3 dager siden / 377 visninger
Å forvalte sitt pund
av
Jeffrey Huseby
4 dager siden / 162 visninger
Et statlig sugerør
av
Eva Buschmann
4 dager siden / 424 visninger
Les flere

Siste innlegg

Hvorfor har vi ikke TV, mamma?
av
Berit Hustad Nilsen
rundt 8 timer siden / 159 visninger
Seier for barn og unge
av
Vårt Land
rundt 14 timer siden / 88 visninger
Hvordan kirken henger sammen
av
Finn Ragnvald Huseby
rundt 16 timer siden / 75 visninger
Nye muligheter innen omsorg
av
Siv Hedvig Bjørnstad
rundt 16 timer siden / 30 visninger
Døpt - hva så?
av
Knut Hallen
rundt 17 timer siden / 117 visninger
Fra menighetsblad til moderne medier
av
Harald Olsen
rundt 18 timer siden / 179 visninger
Exit Kristelig Folkeparti
av
Leif Hovde
rundt 22 timer siden / 457 visninger
Nesten like utopisk
av
Line Alice Ytrehus
rundt 22 timer siden / 387 visninger
Tilliten er tynnslitt
av
Katarina Grønmyr
1 dag siden / 952 visninger
Les flere