Raag Rolfsen

Alder: 56
  RSS

Om Raag

Raag Rolfsen er direktør i Areopagos og dr.philos.

Følgere

Prinsessen og sjamanen

Publisert 3 måneder siden

I reaksjonene mot det planlagte arrangementet i Stavanger, har den respektfulle dialogen med samtidsreligiøsiteten nesten vært fraværende.

Skrevet sammen med Tore 
Laugerud, Areopagosprest


Nå ble det ingenting av dialogarrangementet i St. Petri kirke. Ingen får derfor erfare og evaluere hvordan denne samtalen ville fungert innenfor en kirkelig ramme. Oppmerksomheten fra media, ikke minst de sosiale, har vært på kongehus, kvakksalveri, kjendisstatus og det kommersielle. Vi har forståelse for medias kritikk av kommersialiserte og tvilsomme helbredelsespraksiser. Areopagos ønsker imidlertid å understreke viktigheten av å stå i en respektfull dialog med samtidsreligiøsiteten. Det gjelder også nysjamanismen og dens følgere.

Samstemt kritikk

I reaksjonene mot det planlagte arrangementet har dette perspektivet vært nesten fraværende. Fra påfallende ulike hold har reaksjonene vært dominert av hoderysting og enkelte utslag av latterliggjøring. Konservative kristne, liberale kristne og vitenskapstro humanetikere har vært samstemte i kritikken. I første omgang kan denne samstemtheten virke overraskende. Men i realiteten er disse posisjonene sluttprodukter av den samme idéhistoriske utviklingen.

Allerede gjennomføringen av reformasjonen på 1500-tallet betydde en kamp mot overtro og folkereligiøsitet. Dette ble en seig kamp, og helt fram til i dag finner vi rester av troen på tegn og varsler, på åndsmakter og ­andre skjulte krefter i tilværelsen. Denne kampen kjempes fortsatt, og den vinnes av dem som ønsker å fortolke verden kun i vitenskapelige termer. Konklusjonen på debatten om arrangementet i St. Petri er et eksempel på det.

Opplysningstiden på 1700-­tallet er en nøkkel til å forstå den idéhistoriske utviklingen som leder til den automatiske raljeringen med det verdensbildet som var rådende i tidligere tider. I kortform er opplysningstidens bærende idé at verden må forstås rasjonelt. Sosiologen Max Weber og filosofen Charles Taylor har beskrevet denne utviklingen som avfortrylling og sekularisering.

Tømmes for åndskrefter

For ateister og agnostikere betyr det at fornuften blir enerådende for å forstå tilværelsen. For pietismen betyr det at åndskampen inderliggjøres. Den kampen som kjempes og den troen som antas skjer i den enkeltes indre. For liberale kristne skyves det guddommelige til tilværelsens yttergrense. Gud blir den som har grepet inn i historien for så trekke seg tilbake, slik at vi kan avkode og leve etter de vitenskapelige og moralske lover Gud har lagt inn i tilværelsen.

Felles for alle disse posisjonene er at verden tømmes for åndskrefter. Troen på et besjelet univers forsvinner og det er ikke lenger mulig å forstå tilværelsen kosmologisk. De tre posisjonene som ble nevnt innledningsvis deler slik en grunnleggende forståelse av tilværelsen.

De fleste vil være enig i at denne fornuftsdrevne utviklingen har betydd fremskritt på mange områder. Vi ønsker ikke å skru klokken 500 år tilbake. Men ikke alle mennesker greier å slå seg til ro med denne situasjonen i sin søken etter eksistensiell mening. Den rådende og åndløse fortolkningsrammen framstår ikke som meningsgivende i møte med de erfaringene som mennesker gjør seg. Det finnes en uro, mange ganger uartikulert, over et verdensbilde som gjør virkeligheten enten verdiløs eller til råmateriale for å realisere vårt moderne prosjekt. Det er naturlig at mange fra nyåndelige miljøer engasjerer seg i miljøkampen. For dem handler det om å fastholde naturens egenverdi.

Medvandrende holdning

Areopagos er en kristen organisasjon med snart 100 års erfaring med dialog i grensefeltet mellom kristen tro, annen religiøsitet og sekularisme. Vi mener det er viktig å lytte til og forstå de fenomenene som en mangfoldig samtidsreligiøsitet bringer med seg. Og vi tror at en slik medvandrende holdning er med på å fornye og fordype vår egen tro.

I reaksjonene mot prinsessens nye opplegg betrakter mange nysjamanisme som en religion. Andre trekker paralleller mellom nysjamanismen og opprinnelige kulturers forhold til åndeverdenen. Begge deler avdekker et stort behov for kunnskap og kontakt. Nysjamanismen er en (post-) moderne, global nyåndelig bevegelse av betydelige dimensjoner. Nyåndeligheten viser hvordan mennesker i vårt individualistiske multisamfunn søker å skape eksistensiell mening ved å kombinere modernitet med åndelighet. Nysjamanismen har en innebygd kritikk av det materialistiske samfunnets mentalitet og handlemåte, og henter forbilder til endring i urfolks visdom og spiritualitet.

Sjamanismens viktigste praksis var åndereisen. Man hensatte seg i en transetilstand gjennom tromming og møtte et kraftdyr som man samtalet med og hentet kraft og innsikt fra. I nysjamanismen kan reisen til åndeverdenen forstås på mange måter: som en dagdrøm eller fantasireise, som en reise innover i en selv, som et terapeutisk virkemiddel, som et reelt møte med åndelige vesener eller som en religiøs erfaring. Når «åndereisen» benyttes til selvutvikling og healing, er det ofte en god porsjon psykologi med i spillet. Vi står overfor en opprinnelig religiøs teknikk som tas ut av sin opprinnelige kontekst og kombineres med moderne psykologi. Det religiøse elementet avsvekkes, eller teknikken «sekulariseres», jamfør mindfulness og yoga.

Lytte og forstå

Vi vil understreke viktigheten av at vi som kirke ser det meningstapet sekulariseringen har skapt, anerkjenner menneskers oppriktige søken etter sammenheng i tilværelsen og tar på alvor mange menneskers erfaring av at nyåndelige praksiser har vært til hjelp for dem. I sin kritiske bedømming må kirken spørre om den aktuelle praksis er i samsvar med gode etiske standarder og om den har okkulte trekk. Samtidig må vi som kirke spørre hvorfor dens egen praksis og formidling ikke er meningsskapende for flere, og være villig til å lytte og forstå – kanskje til og med la seg endre.

Gjennom biskopens kansellering av avtalen med St. Petri kirke har kritikerne vunnet fram. Men ikke helt. Arrangementet er der like fullt, bare hensatt til en annen arena. Og publikum vil komme. Forbrukertilsynet vil følge med for å forsikre seg om at det ikke skjer noe som er i strid med loven om alternativ behandling. Det er bra. Men hva med latterliggjøringen av prinsessen og det hun er et symbol for? Risikerer den ikke å fremmedgjøre en betydelig gruppe mennesker fra både samfunn og kirke? Hvem har ansvar for at kritisk etterprøving og meningsutveksling skjer i respekt og vilje til å forstå?


Gå til innlegget

Vi trenger to typer dialoger

Publisert 3 måneder siden

Den debatten Sofie Braut har reist på kommentarplass her i Vårt Land, er viktig, men den blir uklar hvis vi ikke skiller mellom ­forskjellige betydninger av ordet «dialog».

Arrangementet «Prinsessen og sjamanen» som skal ­settes opp i St. Petri kirke innenfor en religionsdialogisk ramme, har satt fokus på dialogens plass og rolle i dagens kirkevirkelighet. Dialog handler for det første om ­kommunikasjon generelt. La oss for enkelthet skyld kalle det dialog A. Det handler om å ­uttrykke seg på en måte som gir ­mening for den andre. I min første ­respons til Braut var det dialog A jeg fokuserte på. Dette dialogiske perspektivet hører til selve kjernen av evangeliet. Den som forkynner og ­driver misjon, må kjenne til og forstå det som gir eksistensiell mening i den konteksten forkynnelsen skjer inn i. Jo mer oppmerksomt man ­lytter og jo mer omfattende forståelsen av den andre blir, desto dypere kan troen forankres hos den som tar imot. All vellykket misjon har vært dialogisk på denne måten.

Forebygge konflikt

Dialog B er den formaliserte tros- og livssynsdialogen. Det var denne dialogen de ­ansatte ved de kirkelige dialogsentrene skrev om i sitt tilsvar til Brauts første innlegg. Denne dialogen er en frukt av at et samfunn er blitt flerreligiøst. Denne dialogen har ikke som mål at den ­andre skal omvende seg. Målet er at ­mennesker med forskjellig trostilhørighet skal forstå hverandre bedre, identifisere uenigheter og det man kan være enige om. Dialog B er nødvendig for å bygge fellesskap og forebygge konflikt. Mange kristne minoriteter i andre land ønsker dialog. I stedet blir de sett på som fiender.

Det er viktig å skille mellom det dialogiske, slik det hører med til kjernen i evangeliet, og den formaliserte tros- og livssynsdialogen. Like viktig er det å tydeliggjøre – ikke minst overfor den man snakker med – hvilken type dialog man holder på med. Ofte vil dette gi seg ut fra sammenhengen. Står man på en prekestol er det dialog A. Er man med i en buddhistisk-kristen dialoggruppe, så er det dialog B. Sier man at man holder på med dialog B, mens ens egen intensjon med samtalen er dialog A, da har man en skjult agenda.

To oppdrag

Fra et kirkelig ståsted er det samtidig avgjørende å peke på at vi har fått begge oppdrag av Jesus Kristus, kirkens Herre. Dialog A er gitt tydeligst som oppdrag i misjons­befalingen. Dialog B springer ut av den gudsriketanken som stod så sentralt i Jesu forkynnelse og liv. Oppdraget er tydelig i Jesu ord i Bergprekenen: ­«Salig er de som ­skaper fred, for de skal ­kalles Guds barn» (Matt 5,9).

Braut sammenblander dialog A og B. Hun sier at Paulus og urkirken ikke drev dialog. Hun mener da ­dialog B. Det er i det store og hele riktig. De ­virket i en kontekst som var fler­religiøs og tolerant. Urkirken og den senere ­oldkirken var derimot helt grunn­leggende ­engasjert i dialog A, nemlig å tilpasse de gode nyhetene til de ­meningsuniversene de ønsket å tale inn i.

Mer dialog B

Dette betyr ikke at vi ikke skal drive dialog B i dag. Det ville være en merkelig slutning at kirken i dag bare skal gjøre det de første kristne gjorde. I mangfoldsamfunnet er tros- og livssynsdialogen helt påkrevd hvis kirken skal stå i Jesu oppdrag om å være fredsskapere. Det betyr ikke at kirken bare skal gjøre dialog B. Det er da heller ikke dette som skjer. ­Kirken feirer gudstjenester der ­forkynnelsen lyder, barn blir døpt, mennesker ­samles i lovsang og nattverdfellesskap. Barn og unge læres opp i den kristne tro og mange av oss jobber med å tilpasse evangeliet om Guds kjærlighet i ­Kristus til et meningsunivers som i økende grad sekulariseres. Alt dette hører 
med til dialog A. Til dialog B går det veldig få ressurser. Altfor få etter min mening.

Gå til innlegget

Dialog gjør misjon mulig

Publisert 4 måneder siden

Sofie Braut hevder at kristentroen ville forsvunnet hvis de første kristne gikk i dialog med religiøsiteten i sin samtid. Bibelen forteller oss noe helt annet.

Du skal ikke kunne mye teologihistorie for å vite at Braut tar feil. Fra første øyeblikk var kristentroen i dialog med forskjellige religioner. Naturlig nok, så var det varianter av jødedom den først inngikk i samtale med. Så snart evangeliet ble forkynt for ikke-jøder, gikk den i dialog med de religiøse retningene som var representert i den hellenistiske verden.

Areopagos-fortellingen i Apostelgjerningene er det tydeligste eksempelet. Paulus bruker et alter dedikert til den ukjente Gud som utgangspunkt for sin tale. I innledningen står det at han førte samtaler med jøder, andre som dyrket Gud og de han traff på torget. Teksten nevner spesielt «de epikureiske og stoiske filosofene».

Et enda viktigere tegn på det dialogiske i evangeliets essens og i kirkens utbredelse finner vi i Bibelens tekster. Leser vi de fire evangeliene, ser vi at de er blitt til i forskjellige miljøer. Mens Matteus-evangeliet er blitt til i en jødisk kontekst, så bærer det mye senere Johannes-evangeliet preg av å stå i dialog med en hellenistisk samtid. Dette evangeliet har tatt opp i seg både språk og forestillinger fra denne konteksten.


Gammel dialog

Det er slik den kirken vi kjenner er blitt til. I de første århundrene stod kirken i dialog med jødedom, samtidens mysteriereligioner, ny-platonsk filosofi, populære religiøse og filosofiske forestillinger og med alt som rørte seg i samtiden. Den kristne gudstjenesten overtok og omformet en jødisk gudstjenesteform, samtidig som den ble påvirket av elementer fra mysteriereligionene. Kirkebyggene tok den hedenske basilikaen som sin dominerende form.

Kirkefedrene fra Origenes til Augustin formulerte sin teologi i samtidens filosofiske terminologi. Vi kan ikke tenke oss løsningen på de teologiske kontroversene som truet med å splitte kirken uten tilgangen til dette tankegodset, og slik heller ikke formuleringen av de trosbekjennelsene vi stemmer i hver søndag i kirken.


Misjon

Slik var det også da kristen tro ankom vår kyster. Kirkene ble bygget der hovene stod og i hovenes arkitektoniske tradisjon. Jol ble til den kristne jul og all den religiøsitet som knyttet seg til naturens og årets gang fant sin nye plass innenfor en kristen ramme. Bare slik, ved å inngå i dialog med en allerede eksisterende religiøs mening, kunne kristentroen slå rot.

For noen virker denne type historiske opplysninger truende. Man opplever kanskje at noe går tapt når kristentroen nyfortolkes og endres. I virkeligheten hører dette til evangeliets gode nyheter. Inkarnasjonens hemmelighet er at Gud ble et menneske av kjøtt og blod. Jesus ble født inn i en særskilt religiøs og kulturell kontekst. Dette inkarnasjonsmysteriet bevares i kirken, som er Kristi levende kropp.


Dyp tro

Ved å stå i en ærlig dialog med det som gir mennesker religiøs og eksistensiell mening, så forankres troen i dypet av kulturen og personligheten. En tro som ikke forankres slik forblir lånt gods og kan i verste fall skade både kulturer og den personlige utviklingen. Det er en fare i å tro at den troen som er blitt til innenfor min kulturelle kontekst gir umiddelbar mening for et menneske formet i en annen kontekst. Det er en viktig lekse som misjonshistorien har lært oss.

Selv om Braut er redd for å forandres i møtet med den som tror annerledes, så er det faktisk det som har skjedd gjennom hele historien. Og, enda viktigere, det er dette grunnleggende kjennetegnet ved kristen tro som har gjort at forkynnelse og tilslutning til troen på Kristus har vært mulig. Uten å lytte til det som beveger seg på dypet hos den andre blir troen overfladisk og i mange tilfeller skadelig.

Gå til innlegget

Dialog er ikke et middel

Publisert 11 måneder siden

Innlegget til Øystein Skauge gir inntrykk av at dialogens egentlige siktemål er misjon. En slik begrunnelse for kirkens dialogarbeid er problematisk, ikke bare for dem vi er i dialog med, men også for kirken selv.

Veien til en gjensidig forståelse er lang og kronglete, men dialog kan rydde vei til et sted der vi kan «by inn til kyrkjeleg fellesskap … og vitne om vår tru … at Jesus er … den einaste vegen. Den einaste sanninga. Det einaste livet», skriver Øystein Skauge, prost i Åsane (Vårt Land, 21. september).

Innlegget konkluderer med å utfordre «dei mest sentrale leiarane innen dialogarbeidet i kyrkja vår» til å være enda tydeligere på at «bak dialogen opnar misjonen seg.»

For meg som direktør i Areopagos, en dialogorganisasjon med tette bånd til Den norske kirke, er slike utfordringer svært velkomne. Vi ser nemlig på dialog som del av kirkens misjon, men ikke på den måten Skauge beskriver det. Det kommer jeg straks til, men først: Areopagos er medeier i alle de fem kirkelige dialogsentrene i Norge, jeg er selv styreleder i dialogsentret i Oslo, og i Bergen sitter jeg i det samme styret som Skauge leder. På tross av et nært og godt samarbeid med styrelederen, legger Areopagos en annen dialogforståelse til grunn for vårt arbeid gjennom disse sentrene.

Ansikt til ansikt. 

Vi bruker dialogbegrepet som ble utarbeidet ved dialogsenteret Emmaus på slutten av 1990-tallet, med Anne Hege Grung i spissen: «Dialog er et møte ansikt til ansikt mellom likeverdige parter, uten skjulte hensikter. Jeg går inn i en dialog, ikke for å forandre den andre, men for å ta del i den gjensidige forandringen som kan skje gjennom et møte.»

Når dialog ikke er et middel for å oppnå noe annet, kan den i kraft av seg selv skape ny forståelse, respekt og felleskap. Å drive med dialog er å utføre et kirkelig oppdrag som har grunnlag i evangeliet: «Salige er de som skaper fred, for de skal kalles Guds barn», sier Jesus ifølge Matteusevangeliet (5,9). Kirkens dialogarbeid er altså en kirkelig tjeneste som skjer på Jesu oppdrag. Dette oppdraget har sin egenverdi. Vi er som kirke kalt til å bidra til at vår verden er et godt sted å være. Jeg er overbevist om at dialog bidrar til dette.

Denne forståelsen av dialog ligger tett opp til hvordan kirken forstår sitt arbeid med diakoni og bistandsarbeid. Det er stor enighet blant kirkelige diakonale aktører om at man ikke hjelper mennesker i nød fordi de skal omvende seg. Vi hjelper for at de skal gjenreises til det verdige livet Gud vil at de skal ha. Jesu ord om nestekjærlighet, ikke minst slik den er illustrert i lignelsen om den barmhjertige samaritan, er en tilstrekkelig begrunnelse for at kirken trygt kan stå i dette arbeidet – uten skjulte agendaer.

Utvidet misjonsforståelse. 

Et sentralt poeng i denne tenkningen omkring forholdet mellom dialog og misjon er den fornyingen av misjonsbegrepet som har skjedd de siste tiårene. I en utvidet misjonsforståelse inngår både evangelisering, diakoni og dialog i kirkens misjon (jfr. eng. mission), altså oppdrag. Kirkens misjon er i en slik forståelse det å være kirke i verden gjennom forskjellige tjenester. I respekt for de mennesker man møter vil det da være avgjørende å være helt tydelig på hvilken tjeneste man står i.

Areopagos’ grunnlegger Karl Ludvig Reichelt var en misjonsprest som introduserte et nytt ideal for kristen misjon, nemlig en mottakelighet for Guds åpenbaring i vår verden: Den treenige Gud er større enn den forestillingen om Gud jeg har i mitt hode. Gud har satt og setter sitt fotavtrykk i andre mennesker, kulturer og religioner. Ved å forvente mer av Gud enn min egen forestilling, åpner jeg for en Gud som alltid er større. I en religions- og misjonsteologi som inspireres av en slik tilnærming går jeg i møte med den andre, ikke for å prege og gjenfinne mine egne forestillinger i den andres tro, men for å møte en større Gud. Dette synes, ikke minst i lys av vestlig kolonial historie, å være et godt utgangspunkt for en god samtale – en sunn dialog.

Trykket i Vårt Land 27. september 2018.

Gå til innlegget

Den norske kirke og mangfoldet

Publisert over 3 år siden

Den norske kirke står ved et veivalg: Enten kjempe for gamle privilegier, eller innta en offensiv rolle i møte med vår tids mest avgjørende utvikling. Årets kirkemøte behandler "Religionsmøte og dialog". Det er ikke bare én sak blant flere.

Kirken ivaretar best sitt oppdrag – sin misjon - ved å velge å spille en offensiv rolle i møte med mangfoldet. Hvis kirken er en fortsettelse av den inkarnasjon som begynte i og med Jesu komme, så kan den ikke velge tilbaketrekning som strategi. Det å ta ansvar og spille en samfunnsmessig rolle hører til kjernen av å være kirke. Noen ganger skjer dette i opposisjon til politiske krefter og vedtak. Andre ganger blir kirken en viktig støttespiller. I møte med mangfoldet, bør det siste være tilfelle.

Ved å velge det utadrettede alternativet kommer Den norske kirke også en religionspolitisk utvikling i møte. Høringsrunden etter NOU2013: Det livssynsåpne samfunn, viser at Stålsettutvalgets tanke om å erstatte livssynsnøytralitet med livssynsåpenhet har bred tilslutning. I det livssynåpne samfunn er det, på en helt annen måte enn innenfor livssynsnøytraliteten, plass til en kirke som funderer sin samfunnsrolle på en dialogisk teologi.

Forskjellen mellom livssynsnøytralitet og livssynsåpenhet er avgjørende. I det livssynsnøytrale samfunnet legger man i prinsippet sin egen tro til side før man trer inn i offentligheten. I det livssynsåpne samfunn bygger tros- og livssynssamfunnene sitt samfunnsengasjement på eget trosgrunnlag, i respekt for betydningen av forskjellighet. Det åpner et rom for tros- og livssynssamfunnene, og ikke minst for Den norske kirke. Det å velge den offensive samfunnsrollen er å velge å gå inn i dette mulighetsrommet.

Helhetlig tilnærming. For å ta dette valget trenger kirken en helhetlig, faglig fundert og koordinert tilnærming til det å være kirke i mangfoldssamfunnet. En tilnærming som på samme tid er forankret i et lokalt engasjement og relevant til den lokale kirkes situasjon. Slik jeg ser det, så er dette kirkemøtesakens viktigste anliggende. Delegatene skal ikke bare beskrive og forstå den situasjonen som religionsmangfoldet plasserer kirken i. Kirkemøtet må også legge grunnlaget for en strategi som setter kirken i stand til å være en faglig kvalifisert aktør i dette mangfoldet. Saksdokumentet for kirkemøtesaken viser at man har skjønt dette (KM 15/16, s.26):

Den norske kirke mangler en strategi for hvordan arbeidet med tros- og livssynsdialog skal utvikles på bispedømmeplan. Kirkelig dialogsenter i Oslo har tatt ansvar for en viss koordinering og samarbeid, men det bør arbeides mer med hvordan den videre utbyggingen av sentre i alle bispedømmer bør skje … Både å styrke samarbeidet mellom nasjonalt nivå og bispedømmenivå og spørsmålet om hvorledes bispedømmene kan være en ressurs for lokalmenighetene, må det arbeides planmessig med i tiden framover.

Dialogen var lenge diskreditert i store deler av kirkenorge. Så fulgte en periode der dialog ble sett på som en virksomhet som noen særskilt interesserte holdt på med. I dagens flerreligiøse samfunn hører dialogen til kjernen av hva det vil si å være kirke. Som et nærmest naturlig tilsvar til den irreversible utviklingen fra enhet til mangfold dukker det nå opp dialogintiativer og dialoggrupper i flere og flere kirkelige sammenhenger.

Dette skjer fordi vi i stadig økende grad og helt konkret opplever at overgangen fra enhetssamfunn til mangfoldssamfunn angår oss. Allerede frigjøringen fra bindingene til staten er motivert av denne overgangen. Enda mer grunnleggende berører denne overgangen hvordan vi skal forstå oss selv når det gjelder kirkens rolle og relevans i vår tid.

Spørsmålet blir hvordan vi kan være kirke på en måte som både bevarer kirkens integritet i det mangfoldige og livssynsåpne samfunnet og samtidig bidrar inn i dette mangfoldet på en samfunnsrelevant, koordinert, profesjonell og planmessig måte. Svaret er at dette kan vi gjøre gjennom å etablere et nasjonalt nettverk av kirkelige dialogsenter.

Nasjonalt nettverk av sentre. Det drives i dag dialogarbeid på flere nivåer i Den norske kirke. På nasjonalt plan finnes det blant annet dialog mellom religiøse ledere. Det lokale engasjementet er ofte vokst fram som en respons på lokale utfordringer og konflikter. Disse initiativene varierer fra engasjerte enkeltpersoner og samtalegrupper til mer organiserte former for arbeid. Utfordringen er at initiativene ikke inngår i en nasjonal planmessig satsing der kompetanse og kvalitet sikres og deles.

De tre kirkelige dialogsentrene i Oslo, Bergen og Stavanger representerer en modell som kan svare på disse utfordringene og gi et godt utgangspunkt for en mer planmessig tilnærming. Denne modellen kjennetegnes ved at arbeidet samtidig er forankret i en lokal kontekst og er knyttet sammen i et forpliktende nettverk. I dette nettverket deles kompetanse, erfaringer, ideer, kursopplegg osv. mellom sentrene og utvikles videre. Ved å kombinere solid faglighet og konkret dialogisk praksis i et lærende nettverk, oppnår man både en gunstig ressursutnyttelse og gode og relevante resultater.

Kirkemøtets vedtak må derfor inneholde et punkt der kirkemøtet ber om at finnes kirkelige sentre for tros- og livssynsdialog i alle bispedømmer. Dialogarbeid og initiativer som allerede eksisterer bør inviteres inn i det nasjonale nettverket av sentre. I de regioner der det ikke finnes et slikt senter, bør det etableres.

Et nasjonalt nettverk av sentre vil gjøre at Den norske kirke på eget trosgrunnlag kan spille en avgjørende rolle i overgangen fra enhet til mangfold. Det vil bidra til at kirken, lokalt, regionalt og nasjonalt, er utrustet til å møte de komplekse utfordringene som mangfoldsamfunnet stiller oss overfor og å ta de mulighetene dette gir.

Det er avgjørende at effektene av en slik satsing ikke er til gagn bare for kirken. De tjener hele samfunnet. Det at landets største religionssamfunn bygger dialogisk kompetanse og selvforståelse bidrar til utviklingen av et samfunn med mindre konflikt og der forskjellighet oppleves som en ressurs.

Mer midler. Framtidens mangfoldsamfunn må være livssynsåpent og dialogisk. En livssynsåpen politikk skal legge til rette for at det enkelte tros- og livssynsamfunn kan være til stede i offentligheten på sine egne premisser. Fra samfunnets side må målet være å romme forskjellighet. Myndighetenes politikk på tros- og livssynsområdet bør derfor være, i tillegg til å verne om trosfriheten, å bygge opp om respekten for forskjellighet.

Det er fortjenestefullt at de statlige tilskuddene til dialogfeltet de siste årene har økt. Mange viktige dialogtiltak har slik fått større muligheter til å bidra til et samfunn som preges av respekt og åpenhet. For å utvikle en sammenhengende tros- og livssynspolitikk i en ny tid, så må disse tiltakene ses i sammenheng.

Denne sammenhengen gjelder både innholdet i satsingen og finansieringen. Et samarbeid om finansiering er i seg selv viktig, fordi man slik sikrer at midlene brukes effektivt og bygger opp under de samme målsetningene. De kirkelige dialogsentrene finansieres i dag ved hjelp av kirkelige, offentlige og private tilskudd. For at det skal etableres et nasjonalt og lærende nettverk av sentre må både statlige, lokale og kirkelige ressurser økes og øremerkes dette arbeidet.

Når kirken får ansvar for egen økonomi, må dialogarbeidet prioriteres. Samtidig blir det viktig at offentlige myndigheter verdsetter at kirken ønsker å utgjøre en planmessig, faglig forankret, langsiktig og praksisorientert ressurs i byggingen av mangfoldsamfunnet. Dette står ikke veien for, men legger heller til rette for, at en tilsvarende kompetanse og ressurs utvikles innenfor andre tros- og livssynssamfunn.

Den siste setningen i saksdokumentet til kirkemøtesaken «Religionsmøte og dialog» lyder (KM 15/16, s.32): «Dersom det er ønskelig å etablere kirkelige dialogsentre i alle bispedømmer, må det arbeides med å skaffe regional finansiering, eventuelt som et samarbeid mellom bispedømmene og kommunale myndigheter.» Ordene gjenspeiler gjentatte signaler fra kirkeledelsen, både i offentlige sammenhenger og i konkrete møter om finansiering av kirkens dialogarbeid. Disse signalene har sagt at midler til dialogarbeid ikke skal tas fra Kulturdepartementets rammetilskudd til kirken.

I lys av denne sakens viktighet framstår dette som en passiv konklusjon på et ellers grundig saksdokument. Det ville vært mye mer offensivt å si at denne satsingen ikke kan realiseres og finansieres fullt ut av nasjonale kirkelige budsjettmidler, men må skje i et samarbeid med lokale menigheter, kristne organisasjoner, bispedømmer, kommuner, fylkeskommuner og stat.

Med et slikt vedtak, der kirkens øverste organ statuerer at Den norske kirke selv vil bidra, gitt at andre også stiller opp, ville også de kirkelige organisasjonene som i tiår har stått i front for dialogens plass i kirken, fortsatt med glede prioritere ressurser til kirkens dialogiske arbeid og selvforståelse. Jeg håper at Kirkemøtet 2016 gir et forpliktende og utvetydig signal om at Den norske kirke ønsker å bidra til en nasjonal satsing på kirkelig dialog.

(Bidraget er en redigert versjon av en artikkel i Luthersk kirketidende nr. 6-2016)

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere