Om det er det en motsetning mellom å formidle bøker og la folk møtes? Nei, selvfølgelig ikke.

I fredagens Vårt land jubler Lars Petter Sveen over at den nye, nasjonale bibliotekstrategien 2020-2023 gir bokformidling og utlånstall høyeste prioritet. Det er da virkelig også betimelig i en tid da medievanene endrer seg og utlånstallene daler.

Ny vri

Så drar han det videre med en finte mot den forrige bibliotekstrategien – den som la stor vekt på biblioteket som møteplass. Feilslått, mener han tydeligvis, og gir en av neoloberalismens framste catchfraser: «It’s the economy, stupid!» et nikk. Sveens versjon er «Bøkene, dummen!»

Det kjennes vel deilig å være bitte litt arrogant, om det så bare er på lån. Men er det en motsetning mellom å formidle bøker og la folk møtes?

Folkebibliotekloven fra 2014 slår fast at biblioteket skal være en møteplass. Som om det var noe nytt. Er ikke lovformuleringen like mye en anerkjennelse og formalisering av noe som alltid har vært der? For om enn bibliotekærendet er boklig høyverdig, så drasser da låntakerne med seg kroppene sine?

Uten strategi

Jeg selv begynte i folkebibliotek for tre år siden. Det første jeg la merke til var at den nye arbeidsplassen min allerede var manges faste møteplass – og det uten at en eneste strategi var klekt ut. For eksempel tusset det av unger der etter skoletid. De færreste av dem lånte bøker, det er riktig nok. Til gjengjeld ble de ikke regnet med, men var redusert til et irritasjonsmoment i en krok for seg selv. Og så kommer da bibliotekloven med sin møteplassfunksjon og gir dem ryggdekning: De er der med en rett. De har, som mennesker, krav på bibliotekets oppmerksomhet.

Men dette er altså ikke noe nytt i seg selv. Den retten har egentlig alltid vært der, i kraft av folkebibliotekets demokratiske egenart: Vi er for alle - jamfør prefikset Folke. Og det er her jeg lurer på om Sveen overser noe vesentlig. For med alle menes alle – ikke «alle», slik to-tredjedels-samfunnets ulykksalige logikkbrist tilsier. Folkebiblioteket er også for lesevegrerne, de med mapper og andre som vaker i ytterranden av samfunnet av de velfungerende.

Bare naturlig

At nettopp folkebiblioteket – av alle samfunnsinstitusjoner – har fått som et lovfestet mandat å være møteplass, er dermed ikke særlig rart. At dette mandatet kom i klartekst nettopp i vår tid, er heller ikke rart. For i takt med digitaliseringen blir samfunnet stadig mer utpint på skvære, fysiske menneskemøter. Så da tyr de som ikke finner plass andre steder til folkebiblioteket, på sunt instinkt. Og de har rett: Vi er for alle, gratis og uten terskel. Slik tok det for eksempel ikke mer enn noen minutter da NAV dro ned gardina og erklærte at de ikke lenger ga hjelp med skjemaer på nett, før NAV-klientene oppdaget biblioteket som møteplass.

I samme takt som at naturlige møteplasser har falt bort i samfunnet for øvrig, har dermed biblioteket nådd stadig nye erfaringer av hva det innebærer å forvalte kjernen av verdier i bokkulturen: kunnskap. Det frie ordet. Respekten for enkeltmennesket.

Ryggmargsrefleksen

I tillegg har en verdi fra folkebibliotekenes barndom fått sin renessanse, tross ryktet om at den var utdatert. For selvsagt kaster vi ikke vrak på bøkene. Bokformidlingen og bokkulturen er og blir folkebibliotekenes ryggmargsrefleks, også når andre enn de som kan å lese innenat kommer inn døra. Og om de ikke låner ei bok det første året, så kanskje det andre?

Det kalles dannelse, dummen.

Debatten går høyt om overgripende kristenradikale miljøer. Hva kan vi lære av Jesusveklelsen på 70-tallet?

Radikale kristne vekkelsesmiljøer kaster dystre skygger inn i debattspaltene for tiden. Også den siste store, verdensomspennende vekkelsen, Jesuvekkelsen på 70-tallet hadde sine åpenbare skygger, med autoritetsbruk, hersketeknikker og brente barn. Men i sine beste stunder dyrket denne bevegelsen en autoritetsfri, flat struktur hvor «alle» fikk komme til sin rett. Kan vi lære noe av vår nære fortid?

Debatten har gått høyt etter vgtv-serien Frelst. Der fortalte Rut Helen Gjævert om sin tid i Jesus Revolution. Det handlet om opplevelsen av å miste seg selv, i et autoritetspreget miljø. Siden har vi hørt en rekke lignende historier. Bak historiene avdekker det seg strukturer med noen gjenkjennbare trekk: Miljøet kontrollerer og manipulerer.
Disse miljøene har også et annet likhetstrekk: Mange av dem stammer fra, eller har åpenbart hentet inspirasjon fra 70-tallet, bevegelsenes tiår. Det gjør det naturlig å se til 70-tallet for å prøve å få grep om hva dette dreier seg om.
I fjor høst ga jeg ut boka «Jesusvekkelsen. En fortelling fra 70-tallet». Jesusvekkelsen var den siste, store kristne vekkelsen som sveipet verden. Bølgene gikk høyt da den sto på. Så ble den glemt. Nå ringer det ingen bjeller for folk flest om ord som «Jesusvekkelsen» eller «Jesusbevegelsen» blir nevnt. Enda den sikkert var tallmessig større enn for eksempel SUF (ml) fra samme tid, har Jesusbevegelsen blitt en personlig hemmelighet for de som var med – på godt for de fleste, på ondt for en del.
Noe av motivasjonen min for å skrive boka var å melde Jesusbevegelsen inn i den alminnelige samfunnshukommelsen igjen. Vi kan ikke gi oss til å glemme vår nære fortid. Spesielt ikke når den åpenbart har gjort erfaringer som vi absolutt trenger for å forstå oss selv og vår egen tid.
I bokarbeidet intervjuet jeg rundt 50 personer som var involvert i Jesusbevegelsen på 50-tallet. Det frodige, mangfoldige og vitale slår i øynene. Det bisarre er ikke langt unna. Eksemplene florerer også på at engasjementet og samtidens sans for ytterliggående ytringer kunne få det hele til å utarte til det ekstreme. Dette til tross, er Jesusvekkelsen en god tid for de fleste av dem jeg snakket med. Men det er også mange brente barn.
Noen av historiene jeg hørte nyss om hadde to i seg til å bli store og rystende skandaler. Det dreide seg om psykiske overgrep. Det kunne også være seksuelt betonte overgrep. Mange av disse forholdene sto det utenfor bokas både makt og mandat å gå nærmere inn på. En ting var kildeproblemet: Det er ikke lett å være detektiv 45 år etter. Om jeg skulle gått inn på enkeltforhold, ville det krevd en helt annen grad av dokumentasjon enn det jeg kunne oppnå. En annen ting er at disse sakene ville ha slukt så mye oppmerksomhet at temaet ville dreid. Boka ville blitt en annen. Samtidig var henvisningene til usunne, kontrollerende og manipulerende strukturer så mange at også dette åpenbart var en side ved bevegelsen. Eller: En slagside.
Det er ikke vanskelig å se parallellene til den løpende debatten etter «Frelst». Innleggene ymter om at det er mer under overflaten enn hva som faktisk er mulig å omtale. Det er også min opplevelse.
Noe har jeg likevel kunnet påpeke, i redelighetens navn. Det kunne være psykiske overgrep i form av demonutdrivelser – noe som pekte i minst tre retninger samtidig: Påvirkning fra den karismatiske vekkelsen; «ny-åndeligheten» fra 1960-tallet, – tarvelig banalt: Klassisk kjønnsmakt. Hvem var demonutdriverne? Hovedsakelig (noe eldre) menn. Hvem var de besatte? Hovedsakelig (noe yngre) kvinner. Tilfeldig? Neppe. Det kunne også være åpenbare maktgrep for å nøytralisere «brysomme». Innen rammen av Jesusvekkelsen er kanskje Lonnie Frisbee et eksempel. I andre sammenhenger hadde Frisbee gjerne blitt helgenforklart. I en pinsepreget Jesusvekkelse i California ble han og den brysomme legningen hans nøytralisert og han døde som en tragisk skikkelse i 1994, av aids.
Det største feilskjæret har kirkehistoriske proporsjoner. Jeg tenker på Children of God. Denne gruppen så fra starten av ut til å ha sin plass innen mylderet av Jesusvekkelsesmiljøer. Ytterliggående og militante, ja vel. Men åpenbart veldig effektive til å evangelisere. Etter hvert skar gruppa ut i promiskuøs incest, prostitusjon og pedofili – ledd for ledd med en «evangelisk» begrunnelse. Så viste det seg da også at bak det hele sto en leder med et patologisk sinn og usedvanlige evner til å manipulere og forføre.
Hva lærer vi?
Den mest selvfølgelige lærdommen er banal som den menneskelige psyken selv. Enkelt sagt: Der det skjer «store ting» strømmer folk til. Alle slags folk. Ikke minst maktmennesker, som ser sitt snitt til å leve ut sin trang til makt. Jesusvekkelsen er full av eksempler på hvilke store skader mennesker av en slik profil kan volde dersom de får slippe til. Dette er begredelig allmennmenneskelig og har ikke uten videre noe med troen å gjøre.
Bekymringen er dermed ikke at maktmennesker lar seg lokke til dynamiske miljøer. Bekymringen er om de får slippe til. Det kan veldig lett skje dersom gudstro og autoritetstro glir over i hverandre, og en gir seg til å dyrke autoritet som noe gudvillet og åndelig.
Platt makt og manipulasjon fra folk med en overgripernatur er likevel ikke det eneste med skadepotensiale. I sporene av Jesusvekkelsen var det lett å se hvordan himmelstormende begeistring og kompromissløs åndelighet kunne skape et drass av psykologiske mekanismer. Selv i et «flatt» miljø kan et hierarki vokse fram av seg selv, helt uten strateginotater eller teologisk fundert autoritetstro. Dette er også banalt, psykologisk og ødeleggende. Folk jeg snakket med fortalte hvordan Gud og profetier kunne legge seg på talemåten: «Gud har sagt til meg at jeg skal si til deg» - med en påfølgende korreks av et slag. Avsenderen er seg kanskje ikke bevisst sin maktbruk, og merker kanskje heller ikke hakkeordenen. Typisk nok vet ikke de høyere opp i hierarkiet at det finnes noe hierarki. Men de lavere ned vet det godt. De kjenner det på kroppen.
Sjekkpunkt for sunnhet i troen og miljøet: Ser vi det som en kristelig dyd å være lydige mot ledere? Er tvil forbudt? Hva skjer da med den lille, nagende tvilen på at lederens ord virkelig skal ha rang over min egen evne til å tenke og ta ansvar for meg selv? Og enda dypere: Sjekkpunkt for teologien. Hva slags ledertenkning holder vi oss med?
Det rare i debatten etter «Frelst» er at det kommer egentlig ikke så mange spørsmål til selve grunnlaget, så vidt jeg kan se: Hvorfor aksepterer troens mennesker så lett autoriteter? Vi debatterer gjerne hvordan vi kan begrense skadene fra autoritetsbruken. Og så dreier debatten over til hvordan vi kan oppnå en «god» autoritet. Tar vi for gitt at vi må ha sterke ledere? Aksepterer vi skaderisikoen ved autoritære strukturer, for å kunne nyte godt av de storslagne visjonene og slepne strategiene de sterke lederne leverer? Har vi til og med pådratt oss en teologi som skaper spillerom for maktspill, i den gode saks, vekkelsens, tjeneste? Har vi gjort det å akseptere autoriteter til en grunnrefleks, en slags kristelig dyd?
Nettopp Jesusvekkelsen er et godt eksempel på at det må ikke være slik.
Jesusvekkelsen var av natur antiautoritær. Én sak var at denne åndsimpulsen var preget av spiritualitet framfor dogmatikk. Visst kunne jesusfrikernes ivrige bibeltroskap ta seg dogmatisk ut, men utgangspunktet var et annet: Boka var et springbrett for å oppleve selv. De dukket ikke ned i teksten for å hente ut dogmer, men for å vinne spirituelle erfaringer. En annen sak var at Jesusvekkelsen var et ekte barn av sin tid. I tråd med 60- og 70-tallets opprør mot alle autoriteter, anerkjente ikke Jesusvekkelsen uten videre noen annen autoritet enn det de selv kunne erfare. Presteord telte ikke mer enn andre ord. «Er vi ikke alle prester?» Den enkelte var overlatt til selv å finne sin vei, i felleskap med sin helt Jesus og sine likesinnede.
Slik sett var Jesushippiene en fortropp innen det som sosiologien kaller Den nye individualismen, og som ellers i hovedsak handler om 80-tallet. Denne siden ved Jesusvekkelsens spiritualitet ga også det hele et trekk av dypt alvor. En så det kanskje ikke med det samme på dette raggete «freak-showet» på gateplan. Men alvoret var der: «Hvordan lever jeg, personlig, ut troen som lever i meg?» Denne spirituelt betingete individualiteten var også med å gjøre hele bevegelsen så spontan og flyktig. Jesusvekkelsen hadde en hardnakket motstand mot struktur. «Institusjon» var et banneord. Organisering virket på jesusfrikere som kryptonitt på Supermann. Jesusbevegelsen ville langt heller legge seg selv ned enn å «tape sin sjel» - det vil si, opprettholde et mønster av gammel vane.
Så utviklet det seg strukturer og hierarkier, ledere og kadere likevel, også i Jesusvekkelsen. Men på sitt beste, i sine tidlige år, skaffet den fram eksempler på hvordan en bevegelse kan få utfolde seg, fri fra autoritære strukturer som i «den gode saks tjeneste» kontrollerer og påtvinger sine menige en uniformert lydighetsrefleks.
Mange fra Jesuvekkelsens rekker peker da også på denne friheten som en nettopp frigjørende, personlig opplevelse. «Alt» lar seg stille spørsmål ved. En har rom til å prøve. En har ansvar for seg selv.  
Jesusbevegelsen hadde to spontane reflekser. Den ene var: Ut på gata. Den andre var innadvendt. Jesusbevegelsen var diakonal. Den dannet kollektiver for narkomane og andre som falt mellom alle stoler i samfunnet. Og den utøvde en hverdagslig grasrotdiakoni. De som bar byrder skulle slippe å være alene med dem. Uten at bevegelsen alltid selv fanget opp dem som ble brent av vekkelsen på en god måte. Overført til vår tid: Hvordan skape gode omsorgs- og fagmiljøer til beste for våre brente og utbrente barn?