Nei, jeg mener ikke at alt er forutbestemt, men for å ta dioksiner som du nevner (pcb) og andre giftige stoffer som kommer ut i naturen - man vet ikke på forhånd hvilke konsekvenser nye stoffer som tas i bruk vil få. Dette går inn under prøving og feiling?
Det kommer også inn under kategorien etterpåklokskap, og mange bruker denne til å hevde ting med. Det meste kan være farlig på en eller annen måte om en tenker etter? Men stiller man det ene opp mot det andre får man merkelige resultater?
For eksempel kan et vannkraftverk som i utgangspunktet skaffer miljøvennlig kraft på sikt ha negativ effekt på plante og dyreliv. Det kan også påvirke stedets klimatiske forhold.
Demninger kan briste og lage store skader i dets område, et jordskjelv er nok. Så de konsekvenser du nevner for skaperverket er nok bare småtterier mot det som skaperverket selv truer oss med?
Opplever dette som mange merkelige unskyldninger for å la være å gjøre noe.
Det er så lite vi vet, det vi gjør betyr så ltie, naturen selv kan forårsake store ting osv
Naturen, fremtiden, våre barn, og de som blir hardest rammet, er ikke interesert i våre unskyldninger. De vet nemlig, at vi vet at vår livsførsel gjør skade på kloden vi i fellesskap deler.
Det store spørsmål våre barn kommer til å stille: Hvorfor gjorde de ingenting med det, selv om de visste.
Når karet han holdt på å lage av leire, ble mislykket i pottemakerens hånd, laget han det om til et annet kar, slik han syntes det var riktig. Da kom Herrens ord til meg: Israels hus, kan ikke jeg gjøre med dere slik denne pottemakeren gjør med leiren? sier Herren. Se, som leiren i pottemakerens hånd, slik er dere i min hånd, Israels hus.
Du skal få en dag i mårå…?
Vi vet at mye ikke er bra ved den utviklingen som har ført til velstand for mange land, men vi er klar over forurensningsproblemene, verre om vi ikke var det, og vi prøver å gjøre noe ved det, akkurat som Gud ved dreieskiven. Det tar gjerne lengre tid enn tålmodigheten....?
Menneskenes evne til å overleve katastrofer er formidable, og gjør dem bare mer overlevelsesdyktige, så redselen for at forvaltningsansvaret vil gå i vasken er ubegrunnet.
Det var en meget tilbakelent, og uansvarlig holdning til forvalteransvaret. Vi har da tydelig et ansvar for å gjøre det som skal til for å ikke ødelegge skaperverket.
Når vi så vet at feks produksjon av bomullsklær etterlater et stort avtrykk på kloden vår. Både under produksjon av bomull, og kjemikaliebruk ved farging av stoff. Eller at all den unødige forbruk vi har av diverse gadgets, som tapper kloden for skjeldne metaller, og som etterlater giftig gruveslam.
Dette er ikke et kortspill eller en kabal. Hvor når noe går i stå, er det bare å stokke kortne på nytt, og dele ut på nytt igjen. Vi påfører jorden vår skade, som det vil ta tusser av år å hele. Om du skulle være i tvil om det, er det bar å lese seg opp på oppsamlinger av PCBer i næringskjeden. Eller feks at store kveiter ikke bør spises, for de har for store oppsamlede konsentrasjoner av giftstoffer.
Vi er dårlige forvaltere dersom vi ikke tar vare på det vi har, selv om vi er forespeilet noe nytt en gang i fremtiden. Spesielt når vi ikke har noen konkret tidshorisont, og når en neglisjering av forvaltningen går ut over andre enn oss selv.
Er ikke dette litt for luftig til å satse på ? Vi vet jo ingenting om denne eventuelt nye teknologi.
Det er vel ingen som sier at vi skal kutte helt ut å fly, og en total nedleggelse av flytrafikken er heller ikke stort nok tiltak for å nå 2 graders målet. Tenker at vi ikke har behov for å fly så mye som vi gjør, og at alle må ta sin del av reduksjonen. Til likt med alle andre tiltak vi må, skal og burde gjøre.
Så får vi heller fly til en annen del av landet når vi skal i begravelse til en slektning, men vi kan godt unnvære en helg i Barcelona.
Og nåde deg om du forherder ditt hjerte og blir "Klimafornekter"!
Fanden sjøl har blitt miljø- og klimaevangelist på sine gamle dager, og etterfølges av halvgamle kjerringer av begge kjønn som knapt vet forskjell på klimaet og klimakteriet...
Nå er det slik at mennesket er tilbøyelig å søke bekreftelser på det en allerede er overbevist om, og for det som behager en mest.
En slik tilnærmelse kalles kirsebærplukking.
I motsettning til de som tar inn over seg alvoret, innser at de må gå ut av sin komfortsone, og endre sin livsstil. De som aktivt gjør noe, fordi de tenker på barn og barnebarn som skal overta denne jorden. Og fordi de vet at de som rammes hardest av klima, natur og miljø ødeleggelser, er de som har minst fra før. Kanskje det til og med innebærer en redusert levestandard, noe som ikke må forveksles med redusert livskvalitet.
En slik tilnærming kalles for å ta ansvar.
