Petter Olsen

Alder: 50
  RSS

Om Petter

Medieleder i Indremisjonsforbundet og ansvarlig redaktør for bladet vårt, Sambåndet, på papir og nett. Forkynner.
Følg også ImF-bloggen min: https://www.imf.no/blog/

Følgere

Var Jesus ein krigshissar?

Publisert nesten 5 år siden

Kulturredaktør Alf Kjetil Walgermo i Vårt Land samanliknar sverdversa i Koranen med ei utsegn frå Jesus som inneheld ordet "sverd". Det heng ikkje heilt saman.

"Er det naivt å meine som fleirtalet av muslimane sjølve, at terror og drap ikkje samsvarer med ei rotfesta muslimsk tru? Betyr sverdversa i Koranen at muslimar flest godtek krig og vald og står med ein fot planta i Fredens hus og ein i Krigens hus? Også Jesus sa ein gong at han ikkje var komen med fred, men med sverd. Det tyder ikkje at kristendommen er ein sverdreligion, sjølv om korsfararane i mellomalderen mistolka han på den måten og Noreg ein gong vart kristna ved hjelp av sverd", skriv Walgermo i kommentaren "Ringar av mistru" 27. februar.

Eg har lese (men ikkje sjekka) at det skal finnast 109 vers i Koranen som legitimerer vald og drap mot ikkje-muslimar (til dømes Sure 9,5 og 47,3-4). Eg korkje kan eller skal setja meg til dommar over kva som ligg i "ei rotfesta muslimsk tru", men konstaterer at dersom "terror og drap" er framand for ei slik tru, så er i alle fall ikkje Najmuddin Faraj Ahmad (mulla Krekar) eller den danske imamen Abu Bilal Ismail blant dei som har trua.

Eg er glad for at mange muslimar tek avstand frå utsegnene til desse to og deira likemenn. Samstundes kan me ikkje lukka augene for dei drivkreftene som kan påvisast. Fleire har i det sista våga å seia at ein ikkje kan utelukka samanheng mellom islamisme og ekstremistiske haldningar og islam. 

Kulturredaktøren i Vårt Land finn det altså relevant å trekkja følgjande utsegn av Jesus i Matt 10,34 inn i dette biletet. Her står det (i min bruksbibel på bokmål): "Dere må ikke tenke at jeg er kommet for å bringe fred på jorden. Jeg er ikke kommet for å bringe fred, men sverd".

Dette avsnittet i Matt 10 (v. 34-39) handlar ikkje om religionskrig, men om den forfylgjinga som Jesu disiplar kom til å oppleva. Jødane venta ein Messias som skulle vera fredsfyrsten (Jes 9,6), og Jesus kom med fred (t.d. Joh 14,27). Dette tyda likevel ikkje fredelege tilhøve, men ville òg føra til "sverd" i form av kamp og splitting. Kampen ville bryta familieband (Matt 10,35), og læresveinane laut bryta jordiske bindingar (Matt 8,18-22). I parallelverset Luk 12,51 er ordet "sverd" bytta med "strid", og neste vers handlar om at medlemmer i ein familie kan bli ueinige på grunn av bodskapen Jesus kom med.

Måten Jesus enda jordelivet sitt på, skulle gjera det tydeleg at han hadde ei heilt anna hensikt enn å bruka den makta han hadde - som sann Gud og sant menneske. Då Peter greip til sverd under arrestasjonen i Getsemanehagen og hogg øyra av tenaren Malkus, sa Jesus: "Stikk sverdet i sliren! Skulle jeg ikke drikke den kalk Faderen har gitt meg?" (Joh 18,10-11.) I Matt 26,52-53 får me eit litt fyldigare svar frå Jesus til Peter: "For alle som griper til sverd, skal falle for sverd. Eller tror du ikke jeg kunne be min Far, og så ville han nå sende meg mer enn tolv legioner engler?"

Men Jesus sende ikkje bod etter englehæren på 72.000 mann. Det var ikkje difor han var komen. Han var komen for å gi liv, ikkje for å ta.

Å trekkja Jesu jordeliv inn i ein kontekst av terror og drap står ikkje til truande, korkje for tusen år sidan eller no.   

 

  

Gå til innlegget

Sett ord på den islamistiske volden

Publisert nesten 5 år siden

Redaktør Erling Rimehaug tar i papirutgaven av Vårt Land 21. februar til orde for "kvalifisert islamkritikk". Jeg er enig med ham i at det er på tide.

Angrepene mot ytringsfriheten og jøder i Paris og København på nyåret har gjort inntrykk. Jeg har skrevet om det på bloggen min (lenkene åpner seg i eget vindu) og som nettleder på sambåndet.no (der det også har blitt en saklig debatt). Det følgende er en slags sammenstilling av dette, med lenker.   

Mens muslimer offisielt har tatt avstand fra ugjerningene i København 14.-15. februar, er det en gruppe som i stedet ber dem om å «stå fast».

Søndag 15. februar sendte Hizb ut-Tahrir Skandinavien ut en pressemelding i forbindelse med drapene i København. Dette er, ifølge Store norske leksikon, en islamsk bevegelse, stiftet i Jerusalem i 1953, som arbeider for en verdensomspennende islamsk stat (kalifat). Bevegelsen maner til kamp mot «verdslige» og «u-islamske» regimer, men hevder selv å føre kampen med fredelige midler og benekter kontakt med andre islamske grupperinger. Ifølge den flerkulturelle avisen Utrop er gruppas danske fløy sterkt omstridt, og en av lederne deres er blant annet dømt for trusler mot tidligere statsminister Anders Fogh Rasmussen.

- Ingen rett

Medierepresentant Junes Kock forutser i pressemeldingen at politikere vil kreve at muslimer skal ta avstand fra det som skjedde, og at noen – «mere snedigt» – «vil hevde at ikke alle muslimer er ekstreme, men derimod er de en del af det danske fællesskab, så længe de går ind for sekularismen og ytringsfriheden. Begge reaktioner har i bund og grund samme formål. Muslimerne skal tvangssekulariseres, og enhver muslim, der nægter, og i stedet insisterer på de islamiske værdier og love, vil blive betragtet som en potentiel sikkerhedstrussel», skriver Kock.

Ifølge pressemeldingen prøver man i Danmark, gjennom avradikaliseringstiltak, å «tvangsfodre muslimer med sine vestlige værdier». Dette har man ingen rett til, fordi man «i nyere tid ikke har set mere død og ødelæggelse end den, der er forårsaget af vestlige tropper i demokratiets og liberalismens navn.» Videre:

- "Blodig udenrigspolitik"

«Igennem de sidste 15 år, har man på alle mulige måder forsøgt at kvæle muslimerne både gennem en blodig udenrigspolitik, hvor tusinder og atter tusinder af muslimer er blevet slået ihjel i forsøget på at eksportere demokratiet til den islamiske verden, men også gennem en hård kurs mod muslimerne internt i Danmark og Europa, med lovstramninger, stigmatisering og mistænkeliggørelse, suppleret med en hadefuld retorik, der har ført til større samfundssplittelse og flere verbale og fysiske overfald på muslimer.»

Vestlig krigføring i land der islam er dominerende religion, mangler mye på å ha vært vellykket, det skal sies. Men når også den anerkjente danske forfatteren Carsten Jensen (i Politiken 16. februar) hengir seg til samme type argumentasjon, og stiller spørsmål om hvorvidt Danmark er en «selvradikaliseret nation», finner jeg enda sterkere grunn til å reagere. «Danmark er sammen med Belgien og Storbritannien det eneste europæiske land, der de sidste tolv år har deltaget i de fire krige i Irak, Afghanistan, Libyen og nu mod Islamisk Stat», skriver Jensen og fortsetter: «Vi er et land, der i to årtier har styret målrettet mod konfrontationen. Nu har vi fået den.»

Sirkelargumentasjon

Forfatteren mener altså at Danmarks deltakelse i krig i de nevnte landene, gjør at man ikke kunne vente annet enn at terrorister skulle angripe fredelige møtedeltakere og konfirmasjonsfeirende jøder.

Dette er etter mine begreper en farlig sirkelargumentasjon. For skal Vesten sitte rolig og se på at hundretusener av kristne og andre religiøse minoriteter, nå fordrives fra sine hjem og slaktes ned for fote av IS? Ville det være bedre enn å forsøke å gjøre noe, selv om man da skaffer seg fiender? Ser ikke Carsten Jensen at i alle fall motivasjonen for Vestens krigføring i nevnte Irak, Afghanistan og Libya er en anelse mer høyerdig enn den IS har, og at vestlig inngrioen til dels har vært ønsket av befolkningen og også hatt FN-mandat? Vil forfatteren bruke samme argumentasjon når det gjelder ytringsfriheten – at fordi man kan risikere å hisse på seg noen, skal man la være å ytre seg?

Ifølge Hizb ut-Tahrir ha «blodig udenrigspolitik» og «hård kurs mod muslimerne internt i Danmark og Europa» ført til en «større samfundssplittelse og flere verbale og fysiske overfald på muslimer».

"Tvangssekularisere"

«Det lykkedes dem at tage alt fra muslimerne, undtagen deres islam. Derfor insisterede man, under påskud af værdikamp, på at krænke det allerhelligste i Islam for at tvangssekularisere muslimerne. Man gentager så disse krænkelser gang på gang for at dræbe muslimernes stærke følelser for islam. Set i lyset af alt dette, er det vitalt, at vi som muslimer ikke tager afstand, men tværtimod sætter tingene i den rette kontekst. Det er de danske politikere og medier, der burde tage afstand fra den politik, som har skabt omstændigheder, der fører til had, trusler, voldelige overfald og i yderste konsekvens drab, uanset hvem ofrene måtte være. Vi, som muslimsk fællesskab, må under ingen omstændigheder bukke under for presset og acceptere præmissen om, at Islam er på anklagebænken», framholder medierepresentant Junes Kock.

Og det blir verre:

«De vestlige værdier er blandt årsagerne til problemet, og politikerne er udmærket klar over, at deres værdier er under pres. Ikke grundet en voldelig aktion i Indre By, da kugler ikke kan rokke det mindste ved værdier og overbevisninger. Nej, de vestlige værdiers selvmodsigelser og manglende evne til at skabe harmoniske samfund er efterhånden blevet tydelig for mange mennesker, ligesom det er blevet tydeligt, at de vestlige værdier og systemer har forårsaget menneskeheden enorme lidelser og katastrofer – heri ligger deres største krise. Tanker udfordres med tanker, så vi muslimer skal fortsætte med at bære de islamiske tanker og udfordre Vestens falske værdier og umenneskelige politik.»

På hodet

Å snu noe mer på hodet enn dette kan vel knapt være mulig. Det er altså de vestlige verdiene om demokrati og ytringsfrihet som er problemet, og det er lovprinsipper som har fungert i vestlige land i flere hundre år, som er utfordringen. Gode muslimer skal i stedet insistere på «de islamiske værdier og love». At disse inneholder prinsipper og tankeganger som er totalt fremmed for befolkningen i de land man har kommet til, ja, som er i strid med disse lands lover, synes uinteressant. Og de politikerne som i det lengste vil hevde at det store flertallet av muslimer er uenige med islamistene og vil respektere ytringsfriheten, får denne tanken kastet foraktfullt tilbake. Snakk om å bekrefte nesten enhver tenkelig fordom man kan ha mot muslimer!

I en undersøkelse som redaktør Hilde Sandvik i Bergens Tidende refererer til, svarte nær 70 prosent av innvandrere av første generasjon at religiøse lover er viktigere enn andre lover. (For kristne var tallet 10 prosent). En rapport frå Pew Research Centre i 2013 viste ifølge Aftenposten at et flertall av muslimene globalt ønsker innføring av sharia-lover der de bor.

"Utanforskap"

Og er det for å ta noe fra muslimene at avistegenere og kunstnere har offentliggjort karikaturtegninger av profeten Muhammed? Er det ikke heller i et forsøk på legitim religionskritikk i tråd med prinsippet om ytringsfrihet?

Hizb ut-Tahrir synes ikke å være interessert i at muslimer i Europa skal bli en del av fellesskapet. Hilde Sandvik skriv i BT om et «vilja utanforskap blant delar av den innvandra befolkninga frå muslimske land, som trass statsborgarskap i eit europeisk land, definerer seg sjølv på utsida av det samfunnet dei har kome til».

Islamistene latterliggjør i pressemeldingen det de foraktfullt beskriver som «forsøget på at eksportere demokratiet til den islamiske verden». Kanskje de skulle være like mye opptatt av hvordan den såkalte Arabiske våren utviklet seg og deres egen evne til å lage velfungerende samfunn.

"Hård kurs"?

Og hvilken «hård kurs» mot muslimene er det vestlige land har innført? Hvilke rettigheter er det muslimene er blitt hindret i å benytte seg av? Med hvilken rett kan de si at det er europeerne som har stått for «hadefuld retorik, der har ført til større samfundssplittelse og flere verbale og fysiske overfald på muslimer.» Man kunne sterkt fristes til å si at det omvendte ville være en mer korrekt beskrivelse av situasjonen. Den danske avisen Information skrev mandag at dersom terrorangrep i Europa de siste 10 årene rangeres etter antall drepte og sårede, har nesten alle de verste vært islamistiske.

Kanskje er det likevel en annen kurs som nå tvinger seg fram. Jyllands-Posten sammenfattet på lederplass 16. februar danske politikeres uttalelser til at «der er en slags krig i gang i Europa. Det er en krig på kultur og og værdier, men det er også en slags religionskrig. Det må vi indse, hvis vi skal kunne forsvare vores samfundsmodel".

- Ikke ofre

Avisens lederartikkel advarer mot å dyrke «klicheen om muslimske innvandrere som ofre» og motiser nesten ord for ord argumentasjonen i pressemeldingen fra den islamistiske bevegelsen: «Hvor ofte er den påstand ikke blevet gentaget i de seneste 10 år: Muhammed-tegningerne skulle bruges til at trampe på en forfulgt og udsat minoritet. Men de muslimske minoritetene i Vesten er ikke undertrykket eller forfulgt, framholder lederen: «Tværtimod har de – eller tager sig – flere rettigheder end så mange andre mindretal. Myten om, at Europas muslimer skulle være ”vor tids jøder”, er en simpel løgn, som ikke mindst venstrefløjen har holdt krampagtigt fast i».

Gode muslimer i Europa må, ifølge Hizb ut-Tahrir, «sætte tingene i den rette kontekst» og holde fast på «de islamiske tanker». Jyllands-Posten tar bladet fra munnen: «Trods europæisk statsborgerskab og selv om de er født og opvokset i Europa, så er de aldrig kulturelt og værdimæssigt ankommet til Europa», framholder lederskribenten. Og – ifølge pressemeldingen fra Hizb ut-Tahrir – skal muslimene heller ikke gjøre det. De skal holde fast på islam som en overveiende politisk religion, som ikke har klangbunn i Vesten.

Bagatelliserer

18. februar ble jeg via Facebook oppmerksom på en bloggpost som minner om at Europa også tidligere er rammet av terrorisme. Passasjerflyet som ble sprengt over Lockerbie og aksjoner fra IRA og ETA er blant de som nevnes. Dette mener bloggeren er et argument mot «en virkelighetsforståelse av at Europa er på vei inn i en fundamentalt ny tidsalder», for, sier han, «vi har vært her før». Frilanskommentator Sven Egil Omdal er ute i samme ærend i Stavanger Aftenblad i dag.

Som en motvekt vil jeg vise til terrorforsker Petter Nesser, som her opplyser at «det har vært en jevn økning i antall terrorhendelser i Skandinavia siden 2005, som er blitt enda tydeligere siden 2008. De fleste har funnet sted i Danmark og er knyttet til Muhammedkarikaturene, men også i Sverige og Norge har det vært hendelser.»

Jeg har ikke gransket alle de terrorhandlingene bloggeren (og Omdal) nevner, men jeg stilte et enkelt spørsmål i kommentarfeltet på Facebook som jeg ikke har fått noe fyldestgjørende svar på: «Hvor mange av disse hendelsene var angrep på ytringsfriheten og hadde som mål å innføre en ny og fremmed lovgivning?»

Uten adresse

Det er jo først og fremst her poenget ligger med den islamistiske volden: Man møter argumenter med automatvåpen. Mens aksjonene fra IRA og ETA hadde en adresse, uten at det skal rettferdiggjøre volden, retter islamistenes ensomme eller lagspillende ulver seg mot mannen i gata, hvorav flertallet ikke har løftet en finger mot dem. Islamistene gjør folk som er mer eller mindre tilfeldige tilhørere på et debattmøte, til fiender. De søker å skape frykt hos lovlydige samfunnsborgere og meningsprodusenter mot å bruke en av de mest grunnleggende demokratiske rettighetene som finnes, nemlig retten til å si noe som andre kan tenkes å være uenige i. At de i tillegg nå går løs på jødene i Europa og sørger for masseutvandring til Israel, får slike som meg til å tenke på om det er oppfyllelsen av denne delen av Bibelens profetier som nå utspiller seg.

Vi må slutte med å unnskylde islamistisk vold i det 21. århundre ved å vise til korstogene på 1100- og 1200-tallet og at Vesten har svin på skogen i fortid og nåtid. Har ikke verden gått framover? Når argumenter møtes med automatvåpen, holder det ikke lenger å bare vente på neste gang det skjer.

Gå til innlegget

Bomskudd om religionsfrihet

Publisert nesten 5 år siden

Advokat Liselotte Aune Lee kobler religionsfrihet sammen med skolegudstjenester. Det blir en dobbel fustasjeopphengsforkobling à la Rolf Wesenlund.

Først publisert (med feil) i papirutgaven av Vårt Land 22. desember

I et stort oppslått debattinnlegg i papirutgaven av Vårt Land 18. desember tar Liselotte Aune mål av seg til å «si noe om det prinsipielle ved skolegudstjenester».  

"For nær"?

Det er mot slutten av innlegget at advokaten og FAU-representanten fører religionsfrihet inn i denne etter hvert rituelle debatten: «I land med reell religionsfrihet i skole og samfunnsliv som for eksempel Frankrike og USA, kan religion og livssyn virkelig blomstre i menigheter og familier hvor hver tar et aktivt valg ut fra egen overbevisning. Det er lett å sitte her og kaste stein på dem i andre land som ikke praktiserer religionsfrihet. Når ens eget trossamfunn skal gi slipp på privilegier for retten til religionsfrihet – se, da blir det straks litt vanskeligere. Jeg blir trist og sint over å se hvor lemfeldig mange kristne behandler retten til religionsfrihet når det kommer ‘for nær’», skriver Lee.

Utfra premisset for innlegget må jeg anta at det fortsatt er skolegudstjenester hun skriver om. Og da hevder altså advokaten følgende:

1. «Reell religionsfrihet» begrenser religiøse uttrykk til «menigheter og familier». 2. Skolegudstjenester sammenlignes med forfølgelse på religiøst grunnlag (!). 3. Skolegudstjenester er til hinder for at annerledestroende får utøve sin religionsfrihet.

Dette er, for å si det mildt, å trekke tilbudet til skolebarn i Norge om å delta på en gudstjeneste før jul, litt langt. Og det er i alle fall et godt stykke fra å være prinsipielt.

Hvordan defineres "religionsfrihet"?

I FNs menneskerettighetserklæring av 10. desember 1948 er retten til religionsfrihet angitt som «frihet til enten alene eller sammen med andre, offentlig eller privat, å gi uttrykk for sin religion eller tro i lære, gjerning, utøving og etterleving» (art. 18). Hvordan skolegudstjenester skal kunne komme i strid med dette, ser jeg gjerne advokat Lees forklaring på. Og at skolegudstjenester skal gjøre oss moralsk uskikket til å kritisere eksempelvis den bestialske religionsforfølgelsen som terroristene i den såkalte islamske staten (IS) står bak, savner enhver kontakt med proporsjoner og realiteter. Og så lenge deltakelsen på skolegudstjenesten er frivillig og inkluderer et alternativt tilbud – hvordan kan det være til hinder for religionsutøvelsen til skolebarn og foreldre som ikke bekjenner seg til kristen tro?

"Offentlig eller privat"

Jeg vil minne Lee og andre om at religionsfrihet faktisk gjelder for alle, flertallet inkludert, til å «gi uttrykk», «offentlig eller privat». At en stat skal være religionsnøytral er en myte og dermed naturlig nok ikke hjemlet i internasjonale konvensjoner. Selv om det kanskje ikke er prinsipielt, fristes jeg også til å minne om ordtaket «when in Rome, do as the Romans do». Uttrykket skal stamme fra biskopen av Milan, St. Ambrose, som i år 387 rådet St. Augustin til følge kirkens praksis (om dagen for faste) på det stedet hvor han var.

Det er ikke et kriterium for religionsfrihet at flertallet av innbyggerne i et land fjerner alle religiøse uttrykk fra det offentlige rom, faktisk er det det motsatte som er tilfelle. Den doble fustasjeopphengsforkoblingen var som kjent umulig å framskaffe.       

Gå til innlegget

Gule har null poeng

Publisert rundt 5 år siden

Humanetiker Lars Gule vil frata NRK den redaksjonelle friheten. Hvilket samfunn er det han ønsker seg?

For noen uker siden skrev jeg et innlegg med overskriften "Gule har ett poeng". Jeg brukte tallordet "ett", altså, for å understreke at jeg hadde funnet en eneste ting i en meningsytring fra Gule som jeg var enig i.

Etter å ha åpnet Vårt Land ved frokostbordet i dag kan jeg konstatere at det er slutt på enigheten. Som en reaksjon på forrige helgs salme-maraton på NRK krever Gule nå at "NRK må gjøre noe tilsvarende for muslimer, humanetikere, katolikker - alt etter størrelse".

At dette kommer fra en høyt utdannet mann, med en lærestol på en høgskole, gjør det vanskelig å fatte. For det Gule i realtieten gjør seg til talsmann for i dette intervjuet, er å sette Redaktørplakaten ut av kraft i NRK. I stedet for at kringkastingssjef Thor Gjermund Eriksen skal ta avgjørelse om hvilket redaksjonelt innhold som skal publiseres, er det religionsstatistikk som skal avgjøre det.

Ytrings- og trykkefrihet er en grunnleggende rettighet i et demokratisk samfunn. Såpass langt tilbake som i 1953 ble det inngått en avtale (erklæring) mellom Norsk Redaktørforening og det som da het Norske Avisers Landsforbund, om en redaktørs rettigheter og plikter (Redaktørplakaten). Hovedprinsippet i denne, om redaktørens uavhengighet, ble lovfestet fra 1. januar 2009. Det Lars Gule nå tar til orde for, at det altså ikke er NRKs redaktør som skal bestemme innholdet, er dermed også i strid med norsk lov.

I tilfellet med salmesendingen - som med alle andre sendinger - har Thor Gjermund Eriksen truffet en beslutning om at dette er et innhold han ønsker.

Det er mediets grunnsyn og formålsbestemmelser som setter grensene for redaktørens ansvar, og kommer han eller henne i uløselig konflikt med dette, plikter vedkommende å trekke seg tiloake. Men i enhver annen situasjon har "den ansvarshavende redaktør det personlige og fulle ansvar for mediets innhold", som det heter i erklæringen.

Det er ønske om "likebehandling" som ligger til grunn for Gules krav, men han får heller smått med støtte i avisartikkelen. Basim Ghozlan, forstander for Det islamske forbundet, beskriver Gules forslag som "litt sært". Det er jeg enig med ham i.

Likebehandling i presseetikken handler først og fremst om at alle angrepne parter skal komme til orde. Jeg kan vanskelig se at "Salmeboka minutt for minutt" har skapt en situasjon som krever et tilsvar.

Når Lars Gule nå vil trumfe NRKs redaktør, må han altså først argumentere for at ansvarlig redaktør Thor Gjermund Eriksen har opptrådt i strid med NRKs målformulering og grunnsyn, og deretter må han overbevise styret om det samme.

Det kan fort bli et arbeid som tar mer enn 60 timer, og Lars Gule bør også tenke over om det er verdt det.

   

 

Gå til innlegget

Støres politiske tenkning

Publisert rundt 5 år siden

Mens røster i KrF vektlegger at det må skilles mellom religion og politikk, mener Ap-leder Jonas Gahr Støre at denne tanken kan trekkes for langt.

Innlegget ble først publisert i Dagens papirutgave 26. september

Ap-leder Jonas Gahr Støre åpnet, i en tale til Kvinnenettverket i Arbeiderpartiet sist helg (lenken er til innslag i Lørdagsrevyen på NRK1), for å akseptere kontantstøtte for barn mellom ett og to år. Dette avfødte skarpe – og høyst forutsigbare – kommentarer fra partifeller, og Støre ble av ex-Dagblad-kommentator Sissel Benneche Osvold utstyrt med merkelappen «Kristen-Jonas» (snart kommer vel «muslim-Hadia»?).

- Går for langt

Overfor Vårt Land 23. september reagerer Støre på «at man kobler inn personlig tro i et ganske ordinært oppgjør om politikk: Slik jeg tolker dette, mener Støre at det må gå an å trekke religiøse, verdibaserte dimensjoner inn i politisk debatt, uten at dette skal parkeres som kun å være et uttrykk for livssyn og derfor ikke legitimt.

– Jeg opplever ofte at de som uttaler seg veldig kritisk om disse spørsmålene, blir nærmest religiøse for ikke-religion. Det er et fenomen jeg synes er interessant. Jeg har respekt for alle typer livssyn, men mange går for langt i å ikke skulle vektlegge religion, utdypet Støre overfor avisen.

Dette synes jeg er et godt resonnement, og jeg er ikke uten videre enig i de kommentatorer som mener at Støre trakk fram kontantstøtten bare for å tekkes KrF. Faktisk tror jeg ham på at han mener at kontantstøtten kan være et godt virkemiddel for de aller yngste barna. At han i det hele tatt tør å si det i sitt miljø, skal han ha ros for.

Advarer mot teokrati

Samtidig sier også Støre at han vil «skille politikk og religion»: – Som utenriksminister mente jeg å se at det ofte bærer galt av sted med de som bringer religion inn i politikken, framholder han.

Jeg tror Ap-lederen her har teokrati – gudsstyre – i tankene, altså en statsform der den politiske makt er tillagt en gud og i praksis utøves av presteskapet, så som i Iran. Det tror jeg ikke det er mange som vil ta til orde for i dag. I lutherdommen skilles det mellom det åndelige og det verdslige regiment.

Grunnleggende overbevisning

Men det Støre altså ikke er imot, er det å kunne «vektlegge religion». Når vi gjør oss opp meninger, skjer det ikke i løse luften, men basert på en grunnleggende overbevisning. Og denne overbevisningen kan igjen bygge på ulike kilder, og en av disse er religion. Dette tror jeg kom til uttrykk hos Støre i hans tale til Aps kvinnenettverk, og jeg vil igjen gi ham ros for at han turte.

Tanken slår meg at dette står i kontrast til tenkningen som mer og mer kommer til uttrykk i KrF og KrFU. Her synes man for tiden å være inne i en prosess der man skal undertrykke hvor den grunnleggende overbevisningen er basert. Det skal ikke lenger være Bibelen som er premissleverandør. Og grunnen erat man da er redd for å ikke skille mellom politikk og religion. Men det er etter mitt syn et altfor enkelt argument, for en grunnleggende overbevisning utvikles ikke uten basis i noe, og det tror jeg Jonas Gahr Støre har forstått. I så fall kan han forholde seg til religion og livssyn på en god måte i sitt virke.

Johannes Lavik, avisen Dagens første redaktør, pekte i 1921 på faren ved å anse tro og politikk som forskjellige og skarpt atskilte verdener. Da ble det ingen «kristen tenkning» i politikken, påpekte han. To år senere definerte han politikk som «ideenes forsøk på å vinne form og skikkelse i det virkelige liv», og han la til: «Hvis politikken er kristne uvedkommende, er hele samfunnet dem uvedkommende». De ordene står seg godt også i dag.

Les også: Må KrF dilte etter kirken?

PS Anne Stensvold, professor i religionshistorie ved Universitetet i Oslo, tolker Støres utsagn sist lørdag på liknende måte i et intervju i avisen Vårt Land 26. september

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere