Petter Olsen

Alder: 50
  RSS

Om Petter

Medieleder i Indremisjonsforbundet og ansvarlig redaktør for bladet vårt, Sambåndet, på papir og nett. Forkynner.
Følg også ImF-bloggen min: https://www.imf.no/blog/

Følgere

Kvinnelig apostel på Jesu tid?

Publisert over 4 år siden

Det ligger ikke noe veldig mystisk i om et av de personnavnene Paulus nevner, var mann eller kvinne.

Først publisert i Vårt Land, papiravisen, 2. juli 2015. Dette er en litt utvidet versjon.

26. juni skriver Vårt Land om nyutgivelsen «Bibelen – Guds ord for kvinner. I artikkelen står det at under arbeidet med den nye bibeloversettelsen (2011) ble det oppdaget «at en apostel i eldre håndskrifter hadde fått endret navnet sitt fra et kvinnenavn til et mannsnavn». Forfatter Håvard Rem siteres på følgende: «Bibelen har gjennom tida blitt utgitt i en patriarkalsk kontekst, og det gjør at den har blitt mer mannsdominert enn den egentlig er. At det fantes kvinnelige ledere på bibelsk tid som ble kamuflert senere, er med på å legitimere en slik bibelutgave.»

Konspiratorisk

Samlet sett framstår dette som nokså konspiratorisk. Hovedproblemet er at uttrykket «eldre håndskrifter» kan lede folk til å tro at navneendringen har foregått i selve håndskriftene som de senere oversettelsene til andre språk bygger på. Jeg finner ikke grunnlag for en slik tanke.

Artikkelen sier ingenting om hvilket navn det er snakk om, men det ville overraske meg mye om det ikke er Junia/Junias.

I min bruksbibel (Norsk Bibel, 1988) står det slik i Rom 16,7: «Hils Andronikus og Junias, mine frender og mine medfanger.»

Kjent sak

På gresk står det «Iunian». Studieutgaven til Det nye testamente fra Det norske bibelselskap (2008) anfører at denne (akkusativ)formen teoretisk sett kan gjengi både et kvinne- og et mannsnavn, men at Junias ikke er kjent som mannsnavn på gresk. Nyere bibeloversettelser (som den fra 2011) tolker derfor dette som et kvinnenavn. Det opplyses også at en del håndskrifter har «Julia». Det gjelder blant annet det såkalte Papyrus 46, datert år 175-225. 

Allerede fembindsverket Studiebibelen, som ble gitt ut på slutten av 1970-tallet, nevner dette. «Noen manus har hunkjønnsformen Junia, og det er dem som tror at det her dreide seg om ektefolk», skriver Erling Utnem og Arthur Berg.

Oversettere

Dersom vi forutsetter at greske «Iunian» er et kvinnenavn, er mitt første poeng at «mannsliggjøringen» av det skjedde i forbindelse med oversettelser, ikke i de opprinnelige og langt eldre håndskriftene. Erkebiskop Giles (1243-1316) nevnes som en oversetter som skal ha endret «Iunian» fra et kvinne- til et mannsnavn.

Dette har også med aksentuering – hvilken stavelse man legger trykket på når navnet uttales, å gjøre. Dersom trykket ble lagt på nest siste stavelse, var «Iunian» et kvinnenavn, dersom det lå på siste stavelse, var det et mannsnavn. Og de tidligste håndskriftene som dekker Rom 16,7, skal være skrevet med majuskler (store bokstaver) og uten aksenttegn.

Apostel

I resten av Rom 16,7 står det at de (Andronikus og Junias), «har et godt navn blant apostlene». Den samme studieutgaven som jeg viste til ovenfor, opplyser at dette også kan oversettes med «er høyt ansette som apostler». I flere engelske oversettelser er det gjengitt slik. I så fall brukes «apostel» om en videre gruppe enn de 12 opprinnelige disiplene. Og i 1. Kor 15,5-7 skriver da også Paulus om «de tolv» og «alle apostlene» som to grupper som så Jesus etter hans oppstandelse.

Om vi legger oversettelsmåten «som apostler» til grunn, åpner det altså for en kvinnelig apostel. Spørsmålet er da hvilken apostel.

Ulike betydninger

I den reviderte oversettelsen fra Norsk Bibel (2007) er ordet apostel (gresk: apostolos, utsendt/utsending) forklart i tillegget. Her nevnes tre måter ordet er brukt på i Bibelen: om Jesus (Heb 3,1), om visse misjonærer (Apg 14,4 og 1. Tess 2,6) og om Jesu 12 disipler (Luk 6,13 og Matt 10,2). 

Apologeten Matt Slick finner sju måter å være en apostel på, og han mener to av dem er aktuelle for «Iunian». Den ene i betydningen en som ble sendt ut med beskjeder, men som ikke ble brukt av Gud til å utføre mirakler eller stå bak noe skrift. Den andre at «Iunian» kan ha vært en av dem som sto sammen med Jesus i hans treårige offentlige virke, og at alle de som gjorde det, kunne ha blitt omtalt som apostler i samtiden. Begge deler høres fornuftig ut i mine ører, og jeg ser ikke noe revolusjonerende i dette.

Kan også leses på bloggen min på imf.no 

 

 

Gå til innlegget

Biskopens spennende bedehusfolk

Publisert over 4 år siden

Konflikten mellom folkekirke og bedehus har virket sekulariserende, mener biskopen i Bjørgvin, og det er tydelig hvilken side han mener har skylden.

21. april slo avisen Vårt Land fast at «Sogn og Fjordane er folkekirkefylket». Dette ble begrunnet i at 85 prosent av befolkningen er medlemmer i Den norske kirke (Dnk), over 85 prosent av de nyfødte blir døpt i Dnk, og over 85 prosent av 15-åringene blir konfirmert i dette kirkesamfunnet. «Ingen andre fylker har like høy oppslutning om Den norske kirke», konkluderte avisen.

Sogn og Fjordane tilhører, sammen med Hordaland, Bjørgvin bispedømme. Hordaland plasserer seg midt på treet når det gjelder andel kirkemedlemmer, og biskop Halvor Nordhaug ble bedt om å kommentere forskjellen mellom de to fylkene.

– Den norske kirkes stilling er mindre kontroversiell i Sogn og Fjordane enn i Hordaland. I miljøer i Hordaland finnes et radikalt bedehusfolk som har skapt spenninger som ikke finnes i samme grad i Sogn og Fjordane, siteres Nordhaug på.

I en liten dialog mellom biskopen og meg på mikrobloggtjenesten Twitter utdyper Nordhaug det slik: «at konflikten mellom folkekirke og bedehus har virket sekulariserende, er utvilsomt».

Halvor Nordhaug er en av de biskopene jeg synes har noe å fare med, men her overrasker han meg.

Det som kunne vært et argument fra Nordhaugs side, er at indremisjonen historisk sett har hatt et problem med tanken om en folkekirke som skal samle både frelste og ufrelste. Man har i stedet ment at kirken – i betydningen den kristne forsamling – nettopp består av dem som lar seg frelse. På slutten av 1800- og starten av 1900-tallet var det sterke krefter i indremisjonen som dro i retning frikirke, men det ble ikke satt på spissen.

Men slik jeg forstår biskop Nordhaugs framstilling i Vårt Land, er det lekfolkets blotte nærvær i lokalsamfunnet som er det som skaper spenninger og verdsliggjøring. – Der troen knyttes til en bestemt bedehuskultur og livsførsel, vil ikke alle føle det naturlig å identifisere seg med denne, sier Nordhaug til avisen.

Hva kan så denne angivelig problematiske bedehuskulturen og livsførselen bestå av? Nordhaug utdyper det ikke. Man kunne fristes til å tro at biskopen misliker vekkelsesforkynnelse til frelse. Mange folkekirkeprester lar seg nok nøye med folks dåpsattest. Men i biskop Nordhaugs tilfelle har jeg grunn til å tro at det ikke er dette som er hovedproblemet.

Kanskje kan noe av dialogen i Vårt Land mellom biskop og tidligere generalsekretær i NMS, Tor B. Jørgensen, og religionshistoriker Hanne Nabintu Herland være relevant. I et innlegg 27. mai sier Jørgensen seg enig med Herland i at det tales lite i Dnk om «dommedag og omvendelse. Om hellige liv i etterfølgelse». Jørgensen mener dommedagsforkynnelse har ført mennesker bort fra Jesus, og at «omvendelsesforkynnelsen og et strengt normert liv blir fort misforstått». – Det har slått meg, skriver Jørgensen, hvor mye sterk gudstro det finnes «utenfor de troendes forsamling».

Dersom det er formmessige og/eller kulturelle krav de nevnte biskopene tenker på, gir holdningen deres en slags mening. Men det er ikke slike ting som preger bedehusbevegelsen som sådan. I klippspalten i mainummeret siterte jeg generalsekretær Anne Birgitta Langmoen Kvelland i bedehusorganisasjonen Normisjon: «Gjøre godt for mennesker. La dem få tilhøre et fellesskap. Så kan de kanskje komme til troen på Jesus. Deretter kan vi snakke om kristen livsførsel». Jeg tror det er beskrivende for hvordan mange tenker om å nå nye mennesker med evangeliet – uten at man av den grunn legger mindre vekt på forkynnelsen.

Hva er det så med Sogn og Fjordane? Onsdag 13. mai fortalte avisen Dagen om den nyetablerte organisasjonen «Bibelen til alle – Sogn og Fjordane». Her kommer det fram at en av fire i fylket ikke har noen bibel. Ifølge en undersøkelse gjort av Infact i fylket, har 27 prosent i aldersgruppen 18-29 år aldri lest i Bibelen, 51 prosent sier at det er flere år siden de leste i den sist, 20 prosent sier at Bibelen ikke har noen betydning for deres liv, og 40 prosent svarer at Bibelen har liten og mindre betydning.

– Det betyr at det er et stort potensial for bevisstgjøring, konkluderer prost i Sogn, Kjetil Netland, overfor avisen.

«Bevisstgjøring», ja. Kanskje en blir mer «radikal» også, da, biskop Nordhaug?

Dersom det er slik som de ovennevnte tallene antyder, har kanskje ikke Den norske kirke hatt så stor innflytelse i Sogn og Fjordane, til tross for sin tilsynelatende sterke posisjon.

Framveksten av et organisert indremisjonsarbeid i dette flotte fylket er spesiell. Flere som hadde flyttet til Bergen i jobbsammenheng, stiftet i 1870- og 1880-årene støtteforeninger i byen for hjembygdene sine, for å få sendt emissærer – særlig fra Bergens Indremisjon – innover til fjordfylket. I mange av bygdene var kristenlivet praktisk talt dødt. Det har vel også litt radikalitet over seg. I dag er det flere eksempler på samarbeid mellom Dnk og Sogn og Fjordane Indremisjon, bl.a. det årlige Tungestølstemnet.

Biskopen i Bjørgvin bør se litt nærmere på bedehuset og folket der – i begge sine fylker. Kanskje det faktisk er behov for «et radikalt bedehusfolk»?

Gå til innlegget

Kan skulen vera verdinøytral?

Publisert over 4 år siden

Far John Edmund Smedtorp meiner norsk skule skal vera verdinøytral. Då misser skulen ein bærande funksjon i samfunnet.

16. april skreiv Vårt Land at biskop Solveig Fiske hadde invitert oppveksteininga i Kongsvinger kommune til møte i samband med visitasen hennar i kommunen. Under møtet vart det bestemt at det skal lagast ein rammeplan for samarbeid mellom kyrkja og kommunen. Ifølgje Fiske er det samarbeid mellom skule og kyrkje i alle 48 kommunar i Hamar bispedøme.

Då dette vart kjent, fekk det John Edmund Smedtorp, som er far til ein gut som skal byrja på skulen til hausten, til å reagera: - Biskopen gir inntrykk av at religion er ein naturleg del av mine borns liv, og at kyrkja er ein del av deira lokalsamfunn. Det er eg ikkje einig i, seier Smedtorp til Vårt Land.

Utdanningsdirektoratet opplyser at opplæringslova ikkje seier noko spesifikt om samarbeid mellom kyrkje og skule. Skulen skal visa respekt for elevane og foreldra sine filosofiske og religiøse overtydingar. Dette meiner Smedtorp er for ope:

- Kommunane og biskopane kan då tillata seg både det eine og det andre. Det gjer det ikkje føreseieleg eller trygt for meg som meiner skulen skal vera verdinøytral, seier han til avisa.

Det er i grunnen underleg å registrera kva som har skjedd etter at Stålsett-utvalet i januar 2013 la fram rapporten om Det livssynsåpne samfunn (mi utheving). For diskusjonen har i grunnen gått på det motsette - om det livssynsstengde samfunnet, der ein for alt i verda må gøyma vekk religion - i alle fall om det dreier seg om kristendommen. Det har til og med breidd seg ei myte om at det er slik dei har bestemt i Strasbourg at det skal vera. Sidan 2008 har talet på trus- og livssynssaker som er forsøkt ført fram for Den europeiske mennskerettsdomstolen, tredobla, skreiv Vårt Land 20. april.  

Og i Kongsvinger er det altså ein far som blir sitert på at skulen skal vera verdinøytral. Det inneber i høve til ordlista at skulen skal vera "utan standpunkt når det gjeld moralske, religiøse, sosiale eller politiske emne og spørsmål".

Først er det freistande å gå nokre hundreår tilbake i historia. Skulelovgjevinga i Norge frå 1739 og innføringa av konfirmasjon i 1736 hadde sine røter i pietismen. Skulen skulle vera ein kristen skule, og kyrkja og presten fekk ein sentral plass i utforminga. Mellom 1739 og 1889 låg skulen under biskopen sitt tilsyn, og når biskopane var på visitas, gjekk det meste av tida med til å overhøyra elevane. I 1889 vart dette endra til at biskopen berre hadde tilsyn med kristendomsfaget. (Kjelde: "Ordets folk", Sambåndet Forlag 1998).

Smedtorp vil altså ikkje ein gong anerkjenna kyrkja som ein del av lokalsamfunnet. Men når biskop Fiske engasjerer seg i skulen på visitas, går ho tilbake til røtene. Det kan det i alle høve vera verd å merka seg.

Om skulen skal vera verdinøytral, slik Smedtorp - og mange med han - tenkjer, inneber det for det første å kasta vrak på heile den historiske rota til det norske skuleverket. For det andre vil eg meina at det ikkje er mogleg, i alle fall ikkje dersom ein tenkjer at skulen skal ha oppgåver i samfunnet utover å overføra "rein" faktakunnskap.

På samfunnsfaglinja på vidaregåande skule på 80-talet lærte me at fem grunnleggjande prosessar må vera til stades for at eit samfunn skal bestå: rekruttering, sosialisering, produksjon, fordeling og regulering av atferd. Eg trur det står seg enno.

Sosialiseringsprosessen går ut på at den einskilde lærer seg normer, verdiar, kunnskap og ferdigheitar som blir sett på som nødvendige for at han eller ho skal kunna leva i fellesskapet, og for at fellesskapet skal bestå. Døme på dei personane eller institusjonane som påverkar oss gjennom sosialiseringsprosessen, er familien, venner og - ja, nettopp - skulen. Gjennom sosialiseringa blir mange av normene internalisert, det vil seia gjort til våre eigne.

Men om skulen skal vera verdinøytral, kan han altså ikkje vera ein del av denne eine av fem bæresøyler i samfunnet. Og skal det vera logikk i Smedtorp sin tanke, kan jo heller ikkje barnehagane læra ungane noko som smakar av normer og verdiar. Heile denne viktige samfunnsprosessen må med andre ord privatiserast. Men kanskje det er det dei som tenkjer som Smedtorp, vil. I så fall kan dei godt seia det like ut.

  

Gå til innlegget

Var Jesus ein krigshissar?

Publisert over 4 år siden

Kulturredaktør Alf Kjetil Walgermo i Vårt Land samanliknar sverdversa i Koranen med ei utsegn frå Jesus som inneheld ordet "sverd". Det heng ikkje heilt saman.

"Er det naivt å meine som fleirtalet av muslimane sjølve, at terror og drap ikkje samsvarer med ei rotfesta muslimsk tru? Betyr sverdversa i Koranen at muslimar flest godtek krig og vald og står med ein fot planta i Fredens hus og ein i Krigens hus? Også Jesus sa ein gong at han ikkje var komen med fred, men med sverd. Det tyder ikkje at kristendommen er ein sverdreligion, sjølv om korsfararane i mellomalderen mistolka han på den måten og Noreg ein gong vart kristna ved hjelp av sverd", skriv Walgermo i kommentaren "Ringar av mistru" 27. februar.

Eg har lese (men ikkje sjekka) at det skal finnast 109 vers i Koranen som legitimerer vald og drap mot ikkje-muslimar (til dømes Sure 9,5 og 47,3-4). Eg korkje kan eller skal setja meg til dommar over kva som ligg i "ei rotfesta muslimsk tru", men konstaterer at dersom "terror og drap" er framand for ei slik tru, så er i alle fall ikkje Najmuddin Faraj Ahmad (mulla Krekar) eller den danske imamen Abu Bilal Ismail blant dei som har trua.

Eg er glad for at mange muslimar tek avstand frå utsegnene til desse to og deira likemenn. Samstundes kan me ikkje lukka augene for dei drivkreftene som kan påvisast. Fleire har i det sista våga å seia at ein ikkje kan utelukka samanheng mellom islamisme og ekstremistiske haldningar og islam. 

Kulturredaktøren i Vårt Land finn det altså relevant å trekkja følgjande utsegn av Jesus i Matt 10,34 inn i dette biletet. Her står det (i min bruksbibel på bokmål): "Dere må ikke tenke at jeg er kommet for å bringe fred på jorden. Jeg er ikke kommet for å bringe fred, men sverd".

Dette avsnittet i Matt 10 (v. 34-39) handlar ikkje om religionskrig, men om den forfylgjinga som Jesu disiplar kom til å oppleva. Jødane venta ein Messias som skulle vera fredsfyrsten (Jes 9,6), og Jesus kom med fred (t.d. Joh 14,27). Dette tyda likevel ikkje fredelege tilhøve, men ville òg føra til "sverd" i form av kamp og splitting. Kampen ville bryta familieband (Matt 10,35), og læresveinane laut bryta jordiske bindingar (Matt 8,18-22). I parallelverset Luk 12,51 er ordet "sverd" bytta med "strid", og neste vers handlar om at medlemmer i ein familie kan bli ueinige på grunn av bodskapen Jesus kom med.

Måten Jesus enda jordelivet sitt på, skulle gjera det tydeleg at han hadde ei heilt anna hensikt enn å bruka den makta han hadde - som sann Gud og sant menneske. Då Peter greip til sverd under arrestasjonen i Getsemanehagen og hogg øyra av tenaren Malkus, sa Jesus: "Stikk sverdet i sliren! Skulle jeg ikke drikke den kalk Faderen har gitt meg?" (Joh 18,10-11.) I Matt 26,52-53 får me eit litt fyldigare svar frå Jesus til Peter: "For alle som griper til sverd, skal falle for sverd. Eller tror du ikke jeg kunne be min Far, og så ville han nå sende meg mer enn tolv legioner engler?"

Men Jesus sende ikkje bod etter englehæren på 72.000 mann. Det var ikkje difor han var komen. Han var komen for å gi liv, ikkje for å ta.

Å trekkja Jesu jordeliv inn i ein kontekst av terror og drap står ikkje til truande, korkje for tusen år sidan eller no.   

 

  

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Glansbilder av Sjømannskirken?
av
Arnfinn Eng
24 dager siden / 1862 visninger
Servietter og skam
av
Merete Thomassen
16 dager siden / 1602 visninger
Tenåringstrass i regjeringen
av
Usman Rana
24 dager siden / 1575 visninger
Idiotforklarer kristen høyreside
av
Espen Ottosen
23 dager siden / 1544 visninger
Ord som truer vår religionsfrihet
av
Trond Bakkevig
15 dager siden / 1414 visninger
En samfunnsskapende kraft
av
Berit Hustad Nilsen
17 dager siden / 1353 visninger
Hva skjer Hanvold?
av
Bendik Storøy Hermansen
13 dager siden / 1296 visninger
Stolthet er undervurdert
av
Magne Nylenna
28 dager siden / 1166 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere