Petter Olsen

Alder: 50
  RSS

Om Petter

Medieleder i Indremisjonsforbundet og ansvarlig redaktør for bladet vårt, Sambåndet, på papir og nett. Forkynner.
Følg også ImF-bloggen min: https://www.imf.no/blog/

Følgere

Når Guds kjærlighet blir vigselsliturgi

Publisert over 3 år siden

Bibelen beskriver homofili som synd. De som står bak forslaget til vigselsliturgi for likekjønnede, har neppe tenkt på at begge de obligatoriske lesetekstene minner oss på nettopp det perspektivet.

Vårt Land skrev 2. juni at 1. Joh 4,7-12 er foreslått som det ene av to bibelavsnitt som skal leses når likekjønnede skal vies i Den norske kirke (som kjent vedtok årets Kirkemøte at liturgien også skal kunne brukes av heterofile). I vers 10 står det slik: “I dette er kjærligheten, ikke at vi har elsket Gud, men at han har elsket oss og sendt sin Sønn til soning for våre synder“.

Det greske ordet for kjærlighet som brukes i hele dette tekstavsnittet, er substantivet agape. I Det nye testamente er dette ordet ikke brukt for å beskrive romantisk eller seksuell kjærlighet (det greske ordet som innehar denne betydningen, er eros), men for å uttrykke uselvisk, selvoppofrende kjærlighet fra Gud. Det var den han viste da han, som 1. Joh 4,10 nettopp sier, sendte Jesus til soning for våre synder.

Det er Nemnd for gudstjenesteliv (NFG) som har lagt fram forslag til liturgi og lesetekster. Avdelingsdirektør Paul Erik Wirgenes i Kirkerådet har sittet i sekretariatet. Han vedgår overfor Dagen 4. juni at bibeltekstene bød på en utfordring: – Vi har ikke veldig mange ekteskapskonstituerende tekster. De få vi har, handler om mann og kvinne, sier han.

Wirgenes er kanskje ikke klar over hvor klokkerent han traff spikeren på hodet med denne uttalelsen. For det er selvsagt ingen overraskelse at nemnda har lett forgjeves. Det som konstituerer ekteskapet i bibelsk forstand, er at det er mennesker av to ulike kjønn som står foran vigselsmannen, én mann og én kvinne.

Den andre leseteksten i liturgiforslaget finner vi i Salme 36,6-10. Nemnda har rykket avsnittet ut av sammenhengen, og det er kanskje ikke bare begrensning i antall lesevers som ligger til grunn for det. For i starten av denne salmen får vi bakgrunnen for nemndas utvalgte avsnitt: David skildrer menneskenes synd (v. 2-5). Som en motsetning til dette, kommer så versene nemnda har valgt seg ut. De begynner slik: “Herre, til himmelen når din miskunnhet, din trofasthet til skyene. Din rettferdighet er som mektige fjell, dine dommer er et stort dyp. Mennesker og dyr frelser du, Herre!” (v. 6-7).

Lesetekstene er to sterke og flotte tekstavsnitt. Men de minner oss altså begge om menneskenes synd og Guds selvoppofrende handlemåte overfor den - “han gav sin Sønn, den enbårne” - som Den lille bibel (Joh 3,16) uttrykker det.

At mennesker av samme kjønn lever sammen som mann og kvinne, og får Den norske kirkes velsignelse av det, er ikke etter Guds vilje slik den er framstilt i Bibelen. Det er å bomme på målet, å synde. Slik lærer både Det gamle (GT) og Det nye testamente (NT) i Bibelen oss det (bl.a. 3. Mos 18,22 og Rom 1,26-27). For mennesker som leser sin bibel og tror på det som står der, vil det være alt annet enn kjærlig å legge skjul på dette. I 1. Kor 6,9 beskrives blant annet “menn som øver utukt med menn” som å gjøre noe urett, og at konsekvensen er at de “ikke skal arve Guds rike”. Et større alvor er det ikke mulig å oppdrive.

Begge de foreslåtte lesetekstene bør på denne bakgrunn skape grunnlag for alvorlig ettertanke, også hos medlemmene av Kirkerådet som denne uka sendte forslaget til ny vigselsliturgi ut på høring.

”Din rettferdighet er som mektige fjell, dine dommer er et stort dyp”, synger David i Salme 36,7 - i sammenhengen for leseteksten fra GT. Guds rettferdighet, Guds dommer. Guds tanker og vilje er slett ikke alltid enkle å forholde seg til. Men Gud har vist oss sin vilje, og Han har vist oss sin kjærlighet til oss - ”sendt sin Sønn til soning for våre synder”, som NT-leseteksten minner oss om. Men da kan vi ikke fortsette å gjøre slik som David beskriver i starten av Salme 36 - å leve på en måte som ikke forholder seg til Guds vilje for våre liv. Vi må lære Ham å kjenne og få del i Hans miskunn (Salme 36,11).

Alle mennesker har samme menneskeverd. Men vi gjør valg som enten er i tråd med eller i strid med Guds vilje. Jesus har sonet for all synd, inkludert den at likekjønnede har levd ut eros-kjærligheten, eller tenker å gjøre det. I stedet for at Den norske kirke legger til rette for og velsigner at mennesker forblir i synden, burde den ha minnet om Guds kjærlighet - agape-kjærligheten - og muligheten for tilgivelse for den som ber om det. Faktisk er det nettopp det de foreslåtte lesetekstene og sammenhengen de står i, gjør, men det er åpenbart ikke slik forslagsstillerne har tenkt at de skal oppfattes.

En versjon av dette innlegget ble publisert i Dagen 07. juni.

 

Gå til innlegget

Spente bein for seg selv

Publisert over 3 år siden

I et misforstått forsøk på å holde Den norske kirke samlet lot alle biskopene seg presse.

88 av 116 delegater på Kirkemøtet stemte i dag for at det skal innføres vigselsliturgi i Den norske kirke (Dnk) for likekjønnede. Liturgien ventes å kunne vedtas på Kirkemøtet i januar neste år.

Dette var ventet – på bakgrunn av resultatet fra Kirkevalget høsten 2015. Det som ikke var fullt så ventet – og dermed desto mer skuffende – er at alle biskopene stemte for forslaget fra den behandlende komiteen om at den nye liturgien skal kunne brukes av både likekjønnede og ulikekjønnede. Dermed gikk biskopene et langt steg lenger enn det de gjorde i pkt. 3 i Bispemøtets enstemmige forslag til vedtak (fra 30. oktober i fjor):

Foreslo adskilte liturgier

«Et flertall i Kirkemøtet mener at det i tillegg til (min uthevelse) dagens liturgier for ekteskap og forbønn for borgerlig inngått ekteskap mellom kvinne og mann, må utarbeides tilsvarende liturgier både for ekteskapsinngåelse mellom likekjønnede og forbønn for borgerlig inngått likekjønnet ekteskap.»

Det eneste «positive» ved dette var altså at biskopene la opp til to «likeverdige» liturgier.

«Stålsett slår beina under biskopene», skrev undertegnede i en nettleder på sambåndet.no 6. november i fjor. Den dagen gikk daværende leder i Åpen folkekirke, Sturla Stålsett, ut med at to vigselsliturgier ikke var akseptabelt, det måtte være en felles. Jeg var da ikke klar over at et enstemmig vedtak fra Bispemøtet ville behøve to tredels flertall i Kirkemøtet for å kunne overprøves, og også ville ha ført til ett års utsettelse.

Strategi

Da Åpen folkekirke innså det samme, valgte de å godta to liturgier. Nå har de likevel, altså med samtlige biskopers tilslutning, fått gjennomslag for at også heterofile kan velge den nye liturgien som skal utarbeides. Det blir da en «moderne», altomfattende liturgi og den eksisterende, som opinionen fort vil oppfatte som snever og gammeldags. Det vil skape press mot prestene og er trolig første skritt på vei mot å fjerne den eksisterende liturgien for kvinne og mann.

Lot seg presse

I rettferdighetens navn skal det sies at biskopene Stein Reinertsen og Ingeborg Midttømme begge gikk på talerstolen lørdag og argumenterte mot en liturgi for begge typer par, men deres kollega Halvor Nordhaug slo fast at biskopene ikke ville sette seg imot denne løsningen.

– Det store flertallet av oss biskoper vil mene at det forslaget som nå foreligger, er en rimelig imøtekommelse av det vi har vedtatt, sa Nordhaug til Vårt Land etter debatten.

Reinertsen og Midttømme lot seg dessverre presse på plass. Da var det til slutt altså ikke bare Stålsett som slo beina under biskopene, de spente bein for seg selv i tillegg.

Først publisert som nettleder på sambåndet.no 11.04.16 

Gå til innlegget

Han som er hengt

Publisert over 3 år siden

Med ujevne mellomrom blir det hevdet at Jesus ikke ble hengt på et kors. Dersom slike påstander har til hensikt å utfordre bibeltekstene, er de mislykkede.

Jesus ble hengt på en påle, ikke et kors, har for eksempel religionshistoriker Helge Fauskanger hevdet flere ganger offentlig, sist (?) i VG i november i fjor.

Det greske ordet stauron er oversatt med «kors» i f.eks. Joh 19,17: «Han bar selv sitt kors»). Fauskanger hevder at stauron betyr «en pæl». For det første er dette ikke noe nytt, og for det andre representerer det ikke noe problem for bibeltroende.

Tverrbjelke

Går man til oppslagsverket Strong’s Concordance, finner man at roten til substantivet stauros er verbet histémi, som betyr «å få til å stå» eller «å stå». Ifølge Strong viser stauros til tverrbjelken som ble plassert på det som sto – man må gjerne kalle det for en påle – slik at det sammen dannet et kors. Det var denne tverrbjelken Jesus bar, og som han ifølge evangelistene Matteus (27,32), Markus (15,21) og Lukas (23,26) fikk hjelp til.

I 2010 gikk den svenske presten Gunnar Samuelsson ut med tilsvarende opplysninger om kors eller påle som Fauskanger har framholdt. Ifølge Samuelsson kan stauron bety «stang», «pæl» eller «tre».

Samuelsson la til at det greske verbet stauron (som Strong gjengir som stauroó) blir oversatt med «korsfestet», men hevdet det også kan bety «henge» på mange forskjellige måter. Den svenske presten prøvde nærmest å framstille dette som en sensasjon, og Fauskanger følger opp: «Vi vet altså ikke om Jesus ble hengt på et kors», uttaler han til VG.

Svaret er altså ikke vanskeligere enn at det Jesus ble hengt på, besto av en vertikal og en horisontal del, som til sammen dannet et kors.

Tre

Ingenting av dette er nytt for dem som leser sin Bibel. «(…) han som de drepte ved å henge ham på et tre», skriver Lukas i Apg 10,39. I Gal 3,13 skriver Paulus om Jesus: «Forbannet er hver den som henger på et tre». Det greske ordet som er oversatt med «tre», er xulon, som kan bety påle, kors eller annet som er laget av tre. Dette er en referanse til profetien i 5. Mos 21,23, hvor det står: «Forbannet av Gud er den som blir hengt» (i verset over finner vi uttrykket «hengt på et tre»). Den hebraiske teksten bruker her verbet talah, som betyr «han som er hengt».

Korsfestelse var ingen jødisk straffemetode, men ble brukt av romerne. Ifølge jødisk skikk var det imidlertid vanlig å henge dømte forbrytere opp etter at de var blitt henrettet på annet vis (se 1. Sam 31,10 og 2. Sam 21,12). Dette ble gjort for å framkalle forakt for den henrettede.

Frukt

Ignatius av Antiokia (ca. 37-ca 107), som skal ha vært disippel av enten apostlene Peter og Paulus eller av apostelen Johannes, sa en gang at Kristus ble naglet fast for oss – og at troende er frukten av dette. Symbolikken her er altså at korset et tre som bar frukt.

Å problematisere kors eller påle er ikke et problem – det gir bare enda mer frukt for tanken.

«For jeg overgav dere blant de første ting det som jeg selv mottok», skriver Paulus, «at Kristus døde for våre synder etter Skriftene, og at han ble begravet, og at han oppstod på den tredje dag etter Skriftene» (1. Kor 15,3).

Først publisert på undertegnedes blogg på imf.no 25.03.16 (langfredag)

Gå til innlegget

En troende romer

Publisert over 3 år siden

Det er egentlig ikke militærtribunen Clavius som er hovedperson i den påskeaktuelle filmen «Risen», men den langt mer beskjedne centurionen.

Markus forteller i kap. 15 fra siste fase av korsfestelsen: «Men da høvedsmannen, som stod der like foran ham, så at han utåndet med et slikt rop, sa han: Sannelig, denne mann var Guds sønn!»

Tittelen «høvedsmann» stammer fra det latinske ordet «centurion». Det betegner en offiser i den romerske hær med kommandoen over 100 soldater, deriblant dem som utførte piskingen og korsfestelsen av Jesus. Han sto «like foran» Jesu kors, leser vi, og hans oppgave var da også å overse hele prosessen med korsfestelsen.

Les også: Var Jesus en forbryter? Ja og nei

Ropet

To ganger hadde centurionen hørt at Jesus på korset henvendte seg til Gud som sin far. I filmen er det ordene «Det er fullbrakt» (se Joh 19,18-30) som trekkes fram (se også Matt 27,35-49, Mark 15,24-36 og Luk 23,33-46). Evangelistene forteller at Jesus ropte med «høy røst», og rent umiddelbart var det nok dette som gjorde mest inntrykk på centurionen. Han hadde trolig sett mange korsfestelser, men aldri at en korsfestet døde med lungekraft nok til å rope høyt. Samlet får det offiseren til å komme med en mektig bekjennelse: «Sannelig, denne mann var Guds sønn!» Lukas forteller (23,47) at han også  gav Gud ære og erklærte: «Sannelig, denne mann var rettferdig!»

Sannsynligvis var centurionen til stede da Pilatus førte Jesus fram etter at han var blitt pisket, og jødene bar fram anklagen mot Jesus (Joh 19,7): «han har gjort seg selv til Guds sønn.» Disse ordene gjorde for øvrig også et sterk inntrykk på landshøvdingen (Joh 19,8), sammen med budskapet han mottok fra sin kone (Matt 27,19).

Hedningetroende

Høvedsmannen eller cenutionen vi møter ved korset, er imidlertid ikke den eneste som får en fordelaktig beskrivelse i Det nye tesatamente. I Luk 7 leser vi om høvedsmannen som ber om helbredelse for sin tjener, og Jesus sier (v. 9: «Ikke engang i Israel har jeg funnet så stor en tro). I Apg 10 står det om den navngitte høvedsmannen Kornelius, som (v.2) «fryktet Gud med hele sitt hus». I Apg 22 er den en høvedsmann som griper inn for å stoppe at Paulus blir pisket (v.26). I Apg 27 berger en høvedsmann Paulus fra å bli drept under fangetransporten til Roma (v.43).

I alle fall de to førstnevnte er tydelige eksempler på at det fantes romerske soldater, i utgangspunktet hedninger, som hadde en tro på Jesus. Det er talende det Jesus hadde sagt om måten han skulle dø på (Joh 12,32-33): «Når jeg blir opphøyet fra jorden, skal jeg dra alle til meg». Nå var han opphøyet – løftet opp på korset – og det hadde en sterk effekt på centurionen som sto foran ham på Golgata. Løven av Juda stamme (1. Mos 49,9-10 og Åp 5,5) regjerte fra korset.

Clavius

I filmen sendes centurionen (spilt av Paco Manzanedo) bort av den høyerestående offiseren Clavius (Joseph Fiennes), med tittelen tribun. Dette er ikke en karakter som umiddelbart kan hentes ut fra Bibelen. Men i min tolkning er Clavius en sammensmeltning av flere av centurionene vi leser om i Det nye testamente, ikke minst han som står foran Jesu kors.

Johannes forteller (19,34) – og filmen viste – at en soldat stakk et spyd inn i siden på Jesus, og at det kom ut blod og vann som et bevis på at døden hadde inntrådt. Etter middelalderske kristne tradisjoner het personen med spydet Longinus, og en versjon av denne legenden sier at denne soldaten og centurionen var identiske (det er de ikke i filmen). Longinus ble ledet av miraklene som fulgte av Jesu korsfestelse, til å konkludere med at Jesus virkelig var Guds sønn, og han forkynte budskapet om oppstandelsen. Han skal senere selv ha blitt drept i Kappadokia (i dagens Tyrkia) for Jesu navns skyld. Legenden om Longinus kan ha inspirert regissøren av filmen «Risen» til å forme det som skjer med tribunen Clavius i filmen – etter at han er en av dem som får møte den oppstandne Jesus.

Lojal

«Risen» tar for øvrig utgangspunkt i Matteus’ beskrivelse i kap. 27,62-66 (om vakt ved graven) og 28, 11-15 (løgnen om likrøveri) og holder seg ganske lojalt til evangelistens beretning. Det er påfallende hvordan yppersteprestenes tanke- og handlesett minner om dagens «spinndoktorer» og korrupsjonsanklager.

Mer av selve handlingen skal jeg ikke imidlertid ikke gå inn på. Filmen anbefales, men noen av scenene gjør at den er uegnet i alle fall for barn yngre enn aldersgrensen (12 år) fastsetter, selv om de er sammen med voksne.

Først publisert på sambåndet.no 19.03.16

Gå til innlegget

Det Jesus ikke sa

Publisert rundt 4 år siden

Håvard Nyhus må gjerne hevde at jeg med dette enkle synet «blir stående igjen på perrongen» etter at kunnskapens tog har gått.

Vårt Lands spaltist ­Håvard Nyhus snur deler av Jesu avskjedstale på hodet. «Hvor ­utgangspunktet er galest, blir titt resultatet originalest», skrev Henrik Ibsen i «Peer Gynt» – og det kjente sitatet er anvendelig på to artikler av Håvard Nyhus i Vårt Land 9. og 16. oktober.

9. oktober skriver Nyhus at «Jesus var nødt til å lære, vokse og modnes for å nærme seg Den dypere loven. I dette ligger det et løfte om at sannhetens fylde utfolder seg gjennom historiens gang». I et forsøk på å hente et bibelsk ­argument for dette, viser han til Joh 16,12-13, der Jesus sier: «Ennå har jeg mye å si dere, men dere kan ikke bære det nå. Men 
når han kommer, sannhetens Ånd, skal han veilede dere til hele sannheten. For han skal ikke 
tale av seg selv, men det han ­hører, skal han tale, og de kommende ting skal han forkynne dere».

I tillegg hevder Nyhus at Paulus’ tekster i Bibelen, blant annet om homofili, må leses med tanke på at de «overskrider forfatterens begrensede utsyn og historiske bevissthetsnivå». 16. oktober, i et svar på et motinnlegg, mener Nyhus at Paulus selv innrømmer det når apostelen i Fil 3,12 skriver: «Ikke så at jeg alt har nådd dette eller allerede er fullkommen. Men jeg jager etter det for å kunne gripe det, fordi jeg selv er grepet av Kristus Jesus».

Nyhus mener altså at både Jesus og Paulus var begrenset av sin tids forståelse, og at vi forstår ting så mye bedre nå, flere tusen år etterpå. Dristig, er det, om ikke annet.

Hadde Nyhus fortsatt lesningen i Joh 16, i stedet for å ty til Brandon Ambrosino, ville han sett at Jesus forklarer hvor Den hellige ånd (som Nyhus viser til i overskriften) skal hente sin kunnskap fra: «Han skal ta av mitt og forkynne det for dere», sier Jesus.

Og litt tidligere i avskjedstalen (Joh 14,26) gjør Jesus det klart at Den hellige ånd blir utsendt av Gud, og at «han skal lære dere alle ting, og minne dere om alt det som jeg har sagt dere». Det er altså ikke et budskap som motsier det som allerede er sagt, Jesus snakker om at skal komme.

Så er spørsmålet hvordan Den hellige ånd skulle utføre sitt arbeid med å fullføre Jesu gudgitte budskap. I Kol 1,25 skriver Paulus at han er blitt en tjener for menigheten «i kraft av det forvalteroppdrag Gud har gitt meg for dere: å fullføre Guds ord» (se også Efes 3,2-7). (Dette innbefatter for øvrig det Nyhus også strever med å forstå; at Paulus er ikke-jødenes apostel.) Slik er det bibelske forfatterprinsippet. «De hellige Guds menn talte drevet av Den Hellige Ånd» (2. Pet 1,21).

Når Paulus i Fil 3,12 bruker uttrykket at han «­jager etter» noe, har det ingenting med mangel på kunnskap eller forståelse å gjøre, men om en gang om å nå det store målet – Himmelen (se sammenhengen fra vers 11).

Håvard Nyhus må gjerne hevde­ at jeg med dette enkle ­synet «blir stående igjen på perrongen» ­etter at kunnskapens tog har gått. Jeg tror rett og slett at min billett er til et annet tog som står for en annen slags kunnskap. Det holder for meg.

Først publisert i Vårt Land 26.10.2015

LES MER: Torstein Husby skriver «Kristendom 2.0»

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere