Petter Olsen

Alder: 50
  RSS

Om Petter

Medieleder i Indremisjonsforbundet og ansvarlig redaktør for bladet vårt, Sambåndet, på papir og nett. Forkynner.
Følg også ImF-bloggen min: https://www.imf.no/blog/

Følgere

Spente bein for seg selv

Publisert over 3 år siden

I et misforstått forsøk på å holde Den norske kirke samlet lot alle biskopene seg presse.

88 av 116 delegater på Kirkemøtet stemte i dag for at det skal innføres vigselsliturgi i Den norske kirke (Dnk) for likekjønnede. Liturgien ventes å kunne vedtas på Kirkemøtet i januar neste år.

Dette var ventet – på bakgrunn av resultatet fra Kirkevalget høsten 2015. Det som ikke var fullt så ventet – og dermed desto mer skuffende – er at alle biskopene stemte for forslaget fra den behandlende komiteen om at den nye liturgien skal kunne brukes av både likekjønnede og ulikekjønnede. Dermed gikk biskopene et langt steg lenger enn det de gjorde i pkt. 3 i Bispemøtets enstemmige forslag til vedtak (fra 30. oktober i fjor):

Foreslo adskilte liturgier

«Et flertall i Kirkemøtet mener at det i tillegg til (min uthevelse) dagens liturgier for ekteskap og forbønn for borgerlig inngått ekteskap mellom kvinne og mann, må utarbeides tilsvarende liturgier både for ekteskapsinngåelse mellom likekjønnede og forbønn for borgerlig inngått likekjønnet ekteskap.»

Det eneste «positive» ved dette var altså at biskopene la opp til to «likeverdige» liturgier.

«Stålsett slår beina under biskopene», skrev undertegnede i en nettleder på sambåndet.no 6. november i fjor. Den dagen gikk daværende leder i Åpen folkekirke, Sturla Stålsett, ut med at to vigselsliturgier ikke var akseptabelt, det måtte være en felles. Jeg var da ikke klar over at et enstemmig vedtak fra Bispemøtet ville behøve to tredels flertall i Kirkemøtet for å kunne overprøves, og også ville ha ført til ett års utsettelse.

Strategi

Da Åpen folkekirke innså det samme, valgte de å godta to liturgier. Nå har de likevel, altså med samtlige biskopers tilslutning, fått gjennomslag for at også heterofile kan velge den nye liturgien som skal utarbeides. Det blir da en «moderne», altomfattende liturgi og den eksisterende, som opinionen fort vil oppfatte som snever og gammeldags. Det vil skape press mot prestene og er trolig første skritt på vei mot å fjerne den eksisterende liturgien for kvinne og mann.

Lot seg presse

I rettferdighetens navn skal det sies at biskopene Stein Reinertsen og Ingeborg Midttømme begge gikk på talerstolen lørdag og argumenterte mot en liturgi for begge typer par, men deres kollega Halvor Nordhaug slo fast at biskopene ikke ville sette seg imot denne løsningen.

– Det store flertallet av oss biskoper vil mene at det forslaget som nå foreligger, er en rimelig imøtekommelse av det vi har vedtatt, sa Nordhaug til Vårt Land etter debatten.

Reinertsen og Midttømme lot seg dessverre presse på plass. Da var det til slutt altså ikke bare Stålsett som slo beina under biskopene, de spente bein for seg selv i tillegg.

Først publisert som nettleder på sambåndet.no 11.04.16 

Gå til innlegget

Han som er hengt

Publisert over 3 år siden

Med ujevne mellomrom blir det hevdet at Jesus ikke ble hengt på et kors. Dersom slike påstander har til hensikt å utfordre bibeltekstene, er de mislykkede.

Jesus ble hengt på en påle, ikke et kors, har for eksempel religionshistoriker Helge Fauskanger hevdet flere ganger offentlig, sist (?) i VG i november i fjor.

Det greske ordet stauron er oversatt med «kors» i f.eks. Joh 19,17: «Han bar selv sitt kors»). Fauskanger hevder at stauron betyr «en pæl». For det første er dette ikke noe nytt, og for det andre representerer det ikke noe problem for bibeltroende.

Tverrbjelke

Går man til oppslagsverket Strong’s Concordance, finner man at roten til substantivet stauros er verbet histémi, som betyr «å få til å stå» eller «å stå». Ifølge Strong viser stauros til tverrbjelken som ble plassert på det som sto – man må gjerne kalle det for en påle – slik at det sammen dannet et kors. Det var denne tverrbjelken Jesus bar, og som han ifølge evangelistene Matteus (27,32), Markus (15,21) og Lukas (23,26) fikk hjelp til.

I 2010 gikk den svenske presten Gunnar Samuelsson ut med tilsvarende opplysninger om kors eller påle som Fauskanger har framholdt. Ifølge Samuelsson kan stauron bety «stang», «pæl» eller «tre».

Samuelsson la til at det greske verbet stauron (som Strong gjengir som stauroó) blir oversatt med «korsfestet», men hevdet det også kan bety «henge» på mange forskjellige måter. Den svenske presten prøvde nærmest å framstille dette som en sensasjon, og Fauskanger følger opp: «Vi vet altså ikke om Jesus ble hengt på et kors», uttaler han til VG.

Svaret er altså ikke vanskeligere enn at det Jesus ble hengt på, besto av en vertikal og en horisontal del, som til sammen dannet et kors.

Tre

Ingenting av dette er nytt for dem som leser sin Bibel. «(…) han som de drepte ved å henge ham på et tre», skriver Lukas i Apg 10,39. I Gal 3,13 skriver Paulus om Jesus: «Forbannet er hver den som henger på et tre». Det greske ordet som er oversatt med «tre», er xulon, som kan bety påle, kors eller annet som er laget av tre. Dette er en referanse til profetien i 5. Mos 21,23, hvor det står: «Forbannet av Gud er den som blir hengt» (i verset over finner vi uttrykket «hengt på et tre»). Den hebraiske teksten bruker her verbet talah, som betyr «han som er hengt».

Korsfestelse var ingen jødisk straffemetode, men ble brukt av romerne. Ifølge jødisk skikk var det imidlertid vanlig å henge dømte forbrytere opp etter at de var blitt henrettet på annet vis (se 1. Sam 31,10 og 2. Sam 21,12). Dette ble gjort for å framkalle forakt for den henrettede.

Frukt

Ignatius av Antiokia (ca. 37-ca 107), som skal ha vært disippel av enten apostlene Peter og Paulus eller av apostelen Johannes, sa en gang at Kristus ble naglet fast for oss – og at troende er frukten av dette. Symbolikken her er altså at korset et tre som bar frukt.

Å problematisere kors eller påle er ikke et problem – det gir bare enda mer frukt for tanken.

«For jeg overgav dere blant de første ting det som jeg selv mottok», skriver Paulus, «at Kristus døde for våre synder etter Skriftene, og at han ble begravet, og at han oppstod på den tredje dag etter Skriftene» (1. Kor 15,3).

Først publisert på undertegnedes blogg på imf.no 25.03.16 (langfredag)

Gå til innlegget

En troende romer

Publisert over 3 år siden

Det er egentlig ikke militærtribunen Clavius som er hovedperson i den påskeaktuelle filmen «Risen», men den langt mer beskjedne centurionen.

Markus forteller i kap. 15 fra siste fase av korsfestelsen: «Men da høvedsmannen, som stod der like foran ham, så at han utåndet med et slikt rop, sa han: Sannelig, denne mann var Guds sønn!»

Tittelen «høvedsmann» stammer fra det latinske ordet «centurion». Det betegner en offiser i den romerske hær med kommandoen over 100 soldater, deriblant dem som utførte piskingen og korsfestelsen av Jesus. Han sto «like foran» Jesu kors, leser vi, og hans oppgave var da også å overse hele prosessen med korsfestelsen.

Les også: Var Jesus en forbryter? Ja og nei

Ropet

To ganger hadde centurionen hørt at Jesus på korset henvendte seg til Gud som sin far. I filmen er det ordene «Det er fullbrakt» (se Joh 19,18-30) som trekkes fram (se også Matt 27,35-49, Mark 15,24-36 og Luk 23,33-46). Evangelistene forteller at Jesus ropte med «høy røst», og rent umiddelbart var det nok dette som gjorde mest inntrykk på centurionen. Han hadde trolig sett mange korsfestelser, men aldri at en korsfestet døde med lungekraft nok til å rope høyt. Samlet får det offiseren til å komme med en mektig bekjennelse: «Sannelig, denne mann var Guds sønn!» Lukas forteller (23,47) at han også  gav Gud ære og erklærte: «Sannelig, denne mann var rettferdig!»

Sannsynligvis var centurionen til stede da Pilatus førte Jesus fram etter at han var blitt pisket, og jødene bar fram anklagen mot Jesus (Joh 19,7): «han har gjort seg selv til Guds sønn.» Disse ordene gjorde for øvrig også et sterk inntrykk på landshøvdingen (Joh 19,8), sammen med budskapet han mottok fra sin kone (Matt 27,19).

Hedningetroende

Høvedsmannen eller cenutionen vi møter ved korset, er imidlertid ikke den eneste som får en fordelaktig beskrivelse i Det nye tesatamente. I Luk 7 leser vi om høvedsmannen som ber om helbredelse for sin tjener, og Jesus sier (v. 9: «Ikke engang i Israel har jeg funnet så stor en tro). I Apg 10 står det om den navngitte høvedsmannen Kornelius, som (v.2) «fryktet Gud med hele sitt hus». I Apg 22 er den en høvedsmann som griper inn for å stoppe at Paulus blir pisket (v.26). I Apg 27 berger en høvedsmann Paulus fra å bli drept under fangetransporten til Roma (v.43).

I alle fall de to førstnevnte er tydelige eksempler på at det fantes romerske soldater, i utgangspunktet hedninger, som hadde en tro på Jesus. Det er talende det Jesus hadde sagt om måten han skulle dø på (Joh 12,32-33): «Når jeg blir opphøyet fra jorden, skal jeg dra alle til meg». Nå var han opphøyet – løftet opp på korset – og det hadde en sterk effekt på centurionen som sto foran ham på Golgata. Løven av Juda stamme (1. Mos 49,9-10 og Åp 5,5) regjerte fra korset.

Clavius

I filmen sendes centurionen (spilt av Paco Manzanedo) bort av den høyerestående offiseren Clavius (Joseph Fiennes), med tittelen tribun. Dette er ikke en karakter som umiddelbart kan hentes ut fra Bibelen. Men i min tolkning er Clavius en sammensmeltning av flere av centurionene vi leser om i Det nye testamente, ikke minst han som står foran Jesu kors.

Johannes forteller (19,34) – og filmen viste – at en soldat stakk et spyd inn i siden på Jesus, og at det kom ut blod og vann som et bevis på at døden hadde inntrådt. Etter middelalderske kristne tradisjoner het personen med spydet Longinus, og en versjon av denne legenden sier at denne soldaten og centurionen var identiske (det er de ikke i filmen). Longinus ble ledet av miraklene som fulgte av Jesu korsfestelse, til å konkludere med at Jesus virkelig var Guds sønn, og han forkynte budskapet om oppstandelsen. Han skal senere selv ha blitt drept i Kappadokia (i dagens Tyrkia) for Jesu navns skyld. Legenden om Longinus kan ha inspirert regissøren av filmen «Risen» til å forme det som skjer med tribunen Clavius i filmen – etter at han er en av dem som får møte den oppstandne Jesus.

Lojal

«Risen» tar for øvrig utgangspunkt i Matteus’ beskrivelse i kap. 27,62-66 (om vakt ved graven) og 28, 11-15 (løgnen om likrøveri) og holder seg ganske lojalt til evangelistens beretning. Det er påfallende hvordan yppersteprestenes tanke- og handlesett minner om dagens «spinndoktorer» og korrupsjonsanklager.

Mer av selve handlingen skal jeg ikke imidlertid ikke gå inn på. Filmen anbefales, men noen av scenene gjør at den er uegnet i alle fall for barn yngre enn aldersgrensen (12 år) fastsetter, selv om de er sammen med voksne.

Først publisert på sambåndet.no 19.03.16

Gå til innlegget

Det Jesus ikke sa

Publisert nesten 4 år siden

Håvard Nyhus må gjerne hevde at jeg med dette enkle synet «blir stående igjen på perrongen» etter at kunnskapens tog har gått.

Vårt Lands spaltist ­Håvard Nyhus snur deler av Jesu avskjedstale på hodet. «Hvor ­utgangspunktet er galest, blir titt resultatet originalest», skrev Henrik Ibsen i «Peer Gynt» – og det kjente sitatet er anvendelig på to artikler av Håvard Nyhus i Vårt Land 9. og 16. oktober.

9. oktober skriver Nyhus at «Jesus var nødt til å lære, vokse og modnes for å nærme seg Den dypere loven. I dette ligger det et løfte om at sannhetens fylde utfolder seg gjennom historiens gang». I et forsøk på å hente et bibelsk ­argument for dette, viser han til Joh 16,12-13, der Jesus sier: «Ennå har jeg mye å si dere, men dere kan ikke bære det nå. Men 
når han kommer, sannhetens Ånd, skal han veilede dere til hele sannheten. For han skal ikke 
tale av seg selv, men det han ­hører, skal han tale, og de kommende ting skal han forkynne dere».

I tillegg hevder Nyhus at Paulus’ tekster i Bibelen, blant annet om homofili, må leses med tanke på at de «overskrider forfatterens begrensede utsyn og historiske bevissthetsnivå». 16. oktober, i et svar på et motinnlegg, mener Nyhus at Paulus selv innrømmer det når apostelen i Fil 3,12 skriver: «Ikke så at jeg alt har nådd dette eller allerede er fullkommen. Men jeg jager etter det for å kunne gripe det, fordi jeg selv er grepet av Kristus Jesus».

Nyhus mener altså at både Jesus og Paulus var begrenset av sin tids forståelse, og at vi forstår ting så mye bedre nå, flere tusen år etterpå. Dristig, er det, om ikke annet.

Hadde Nyhus fortsatt lesningen i Joh 16, i stedet for å ty til Brandon Ambrosino, ville han sett at Jesus forklarer hvor Den hellige ånd (som Nyhus viser til i overskriften) skal hente sin kunnskap fra: «Han skal ta av mitt og forkynne det for dere», sier Jesus.

Og litt tidligere i avskjedstalen (Joh 14,26) gjør Jesus det klart at Den hellige ånd blir utsendt av Gud, og at «han skal lære dere alle ting, og minne dere om alt det som jeg har sagt dere». Det er altså ikke et budskap som motsier det som allerede er sagt, Jesus snakker om at skal komme.

Så er spørsmålet hvordan Den hellige ånd skulle utføre sitt arbeid med å fullføre Jesu gudgitte budskap. I Kol 1,25 skriver Paulus at han er blitt en tjener for menigheten «i kraft av det forvalteroppdrag Gud har gitt meg for dere: å fullføre Guds ord» (se også Efes 3,2-7). (Dette innbefatter for øvrig det Nyhus også strever med å forstå; at Paulus er ikke-jødenes apostel.) Slik er det bibelske forfatterprinsippet. «De hellige Guds menn talte drevet av Den Hellige Ånd» (2. Pet 1,21).

Når Paulus i Fil 3,12 bruker uttrykket at han «­jager etter» noe, har det ingenting med mangel på kunnskap eller forståelse å gjøre, men om en gang om å nå det store målet – Himmelen (se sammenhengen fra vers 11).

Håvard Nyhus må gjerne hevde­ at jeg med dette enkle ­synet «blir stående igjen på perrongen» ­etter at kunnskapens tog har gått. Jeg tror rett og slett at min billett er til et annet tog som står for en annen slags kunnskap. Det holder for meg.

Først publisert i Vårt Land 26.10.2015

LES MER: Torstein Husby skriver «Kristendom 2.0»

Gå til innlegget

Den smertefulle friheten

Publisert rundt 4 år siden

Ytringer i Vesten kan føre til at kristne i den sørlige verden blir drept. Hva betyr det for praktiseringen av ytringsfriheten?

Først publisert som nettleder på sambåndet.no 15.08.15

Fredag formiddag kunne vi lytte til sjefredaktør Gerard Biard i det franske satiremagasinet Charlie Hebdo på arrangementet Arendalsuka. Temaet var satt til «Ytringens pris», og talen kan i sin helhet leses her. Få kan med større legitimitet snakke om dette enn ham. Biard mistet flere kolleger da islamister 7. januar i år gikk til angrep på redaksjonslokalet og drepte 12 mennesker. (Biard var på et møte i London da det skjedde.)

Som redaktør for Sambåndet er jeg enig i mye av det Biard sa. Men ett punkt skulle jeg gjerne ha fått ham til å utdype. Vi tar med et sitat fra talen: «Det er sant at i vår tid med internett, Facebook og Twitter, ja, globaliseringen av informasjon, kan det som sies i Arendal, høres i Mazâr-e Charîf. Må man som journalist eller karikaturtegner alltid tenke på at våre tekster og tegninger kan sjokkere noen et eller annet sted i verden? I så fall blir det veldig vanskelig med meningsjournalistikk. Da må man ikke skrive at dødsstraff er en barbarisk handling uverdig i et demokrati, for det sjokkerer millioner av amerikanere, japanere og indere som er for dødsstraff i sine land. Man må heller ikke skrive at multinasjonale selskaper suger blodet ut av fattige mennesker, for det krenker styremedlemmene. Eller skrive at finansverdenens svindlere ruinerer hele land, for det er et angrep på tusen av traderes verdighet. Og for all del ikke skrive at Putin er en kaldblodig drapsmann, for det vil få hans mor til å gråte. Hvis man skulle ta hensyn til alle mennesker på planeten før man tok frem blyant eller penn, blir det ikke mye igjen i avisene – bortsett fra værmeldingen… Det er det som er målet.» (Mine uthevelser.) Sitat slutt.

Spørsmålet sjefredaktøren her stiller – om de mulige konsekvensene av at vi i Vesten benytter oss av det som for oss er en selvsagt rettighet til å ytre oss – er det som volder meg mest hodebry når det gjelder ytringsfriheten. Det er lett å forsvare ytringsfrihetens ulike uttrykk i argumentasjon med mennesker som tross alt handler innenfor rammen av demokrati og rettsstat. Noe helt annet er det når mennesker som synes å ha kvittet seg med menneskelige trekk, så som eksempelvis terroristene i IS og andre islamistgrupper – og som ikke er begrenset av demokratiske og rettsstatlige prinsipper – bruker vår utøvelse av ytringsfriheten til å hevne seg på kristne som lever som minoriteter i muslimske land.

20. januar i år refererte Vårt Land eksempelvis byråmeldinger om at 10 mennesker var drept og 173 såret i det vestafrikanske landet Niger som reaksjon på karikaturtegninger av profeten Muhammed i Charlie Hebdo. Den lokale regiondirektøren for Strømmestifelsen, Zakariya Abdou, kunne opplyse om brenning av kirker og kristnes boliger. Ifølge ham er kristne i Niger og i Vesten i manges øyne  det samme, selv om kirken i Niger verken støtter religiøse krenkelser eller har angrepepet muslimer.

Øyvind Aadland er generalsekretær i Strømmestiftelsen. I samme avisartikkel bekrefter han at mange i sør, og særlig muslimer, betrakter Vesten som kollektivt kristne. Generalsekretæren mener karikaturer i norske medier må vurderes opp mot Vær varsom-plakaten. I pkt. 4.3 heter det at mediene skal vise respekt for «menneskers egenart og identitet, privatliv, etnisitet, nasjonalitet og livssyn». Aadland, som tidligere har vært lærer ved Mediehøgskolen Gimlekollen, mener det er et dilemma når det oppstår en konflikt mellom den legale retten til ytringsfrihet og den etiske vurdering om å vise respekt. Han mener vi i Vesten må være klar over at krenkende ytringer i Vesten kan føre til at kristne blir krenket i andre land.

– Vi skal ikke underslå religionskritikk, men det er ikke ensbetydende med krenkende, blasfemiske ytringer, sier Aadland.

Så langt artikkelen i Vårt Land. Det er her jeg mener Gerard Biard ikke fører resonnementet sitt langt nok. Det vil alltid være feigt, umenneskelig og totalt forkastelig å møte tunge, penn og tegneblokk med skarpladde våpen, og det må bekjempes med alle lovlige midler. Forstå meg rett; utfra islamisters og andre ekstemes forstokkede tankegang kan det oppstilles en slags logikk i at de som ytrer seg, rammes av feige og totalt uakseptable angrep. Men en annen ting er når ytringene rammer minoriteter i andre land som – utfra den samme ekstreme, forstokkede og uakseptable tankegang – identifiseres med ytringene og kan miste sitt liv på grunn av dem. Det er stilt overfor slike realiteter det blir vanskelig for meg, og jeg registrerer at heller ikke Biard har noen løsning.

Gerard Biard har helt rett i oppsummeringen sin i sitatet ovenfor – at de ekstreme har som mål å få bort alt som kan provosere dem, fra offentligheten. Et slik tankegang må menneskeheten som sådan aldri akseptere. Men det er altså ikke motstand fra styremedlemmer i multinasjonale selskaper eller finansmeglere kristne minoriteter i den sørlige verden står ovenfor.

Som jeg skrev i Synspunkt-artikkelen min i januar, vil jeg gå langt i å forsvare retten til å ytre – også ting jeg er uenig i og som smerter meg og den sammenhengen jeg står i. Men det ligger i navnet at ansvarlige redaktører nettopp bærer ansvaret for hva som kommer til uttrykk i våre egne publikasjoner. Da mener jeg at en krenkelse ikke ukritisk skal publiseres for krenkelsens egen skyld; en krenkelse har med andre ikke nødvendigvis egenverdi nok i seg selv til å forsvares utfra ytringsfriheten. Dermed er jeg kanskje ikke en «ytringsfrihetsfundamentalist». Finnes det en aktverdig grunn for å publisere ytringen, for eksempel at det noen vil oppfatte som en krenkelse, faktisk er berettiget kritikk, stiller det seg annerledes. Men det er altså langt mer skremmende mottakere av ytringene enn «Putins mor» som kan stå klar til å reagere, og det på en helt annen måte enn bare å bli «sjokkert», for igjen å vise til sitatet fra Biard.

Vi skal ikke gi etter for de ekstreme ved å slutte med å ytre oss. Da har vi tapt og de vunnet. Men verden er i økende grad slik at redaktører også må ta ytringens egenverdi og hvordan den kan bli mottatt og reagert på, med i vurderingen. Og presseetikken (4.3) forplikter oss til det.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Glansbilder av Sjømannskirken?
av
Arnfinn Eng
24 dager siden / 1862 visninger
Servietter og skam
av
Merete Thomassen
16 dager siden / 1602 visninger
Tenåringstrass i regjeringen
av
Usman Rana
24 dager siden / 1575 visninger
Idiotforklarer kristen høyreside
av
Espen Ottosen
23 dager siden / 1544 visninger
Ord som truer vår religionsfrihet
av
Trond Bakkevig
15 dager siden / 1414 visninger
En samfunnsskapende kraft
av
Berit Hustad Nilsen
17 dager siden / 1353 visninger
Hva skjer Hanvold?
av
Bendik Storøy Hermansen
13 dager siden / 1296 visninger
Stolthet er undervurdert
av
Magne Nylenna
28 dager siden / 1166 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere