Petter Olsen

Alder: 50
  RSS

Om Petter

Medieleder i Indremisjonsforbundet og ansvarlig redaktør for bladet vårt, Sambåndet, på papir og nett. Forkynner.
Følg også ImF-bloggen min: https://www.imf.no/blog/

Følgere

Terror må forhindres

Publisert over 2 år siden

Vårt Land mener det er større grunn til å frykte polarisering enn terror, men glemmer at det går an å gjøre noe uten å polarisere.

Så vidt jeg kan se, har ikke Vårt Land publisert lederen fra fredagsavisa elektronisk. Temaet var onsdagens terrorangrep i London der en mann drepte tre uskyldige personer ved å kjøre på dem med bil. Nok et eksempel, altså, på den nye terroren der enkeltpersoner tar enkle virkemidler i bruk.

Avisens reaksjon på lederplass føyer seg forutsigbart inn i rekken. Med henvisning til statistikk nærmest avfeier Vårt Land frykten for terrorangrep og mener den "eneste rette responsen" når slike angrep likevel inntreffer, er å erklære at man ikke er redd og fortsette som før. Grunnen er at den nye terrorens virkemidler, som biler og kniver, er enkle å skaffe seg. Og dersom man snakker for mye om islamismen som ofte ligger bak, kan det skape polarisering. Det er det vi virkelig behøver å frykte, mener avisen.

nyhetsplass i samme avisutgave uttaler BI-professor Nick Sitter seg: - I åpne samfunn er slike angrep nærmest umulig å forhindre, uansett mengde politi og sikkerhetstiltak, men de avskrekkes og begrenses, sitteres Sitter på.

Professoren mener de mest effektive tiltakene er "å ha stor og god beredskap som settes inn når slik terror rammer" (min uthevelse).

Denne formen for fatalistisk pasifisme har blitt en merkevare for de velmenende liberale i Vesten. Man verken kan - og helst heller ikke skal - foreta seg noe for å hindre nye terrorangrep.

Men saken er den at det finnes noen prosesser som må være til stede for at et samfunn skal fungere og ha legitimitet. Regulering av atferd er en av disse, og det er det myndighetene som har det øverste ansvaret for. Derfor var det befriende å lese ytringen til politisk kommentator i VG,

Frithjof Jacobsen. Under tittelen “Europa under angrep” konkluderte han på følgende vis: “Terrortrusselen (…) gnager løs på fundamenter i samfunnene våre. Tillit, åpenhet, inkludering og frihet. Det må vi snart ta inn over oss og gjøre noe med. Virkemidlene må tilpasses truslenes omfang og karakter. Og vi må forstå at friheten noen ganger koster.”

Jeg er enig og skrev tilsvarende selv etter angrepet på Paris i november 2015. Da jeg etter også å ha lyttet til blant andre Jacobsen på Debatten på NRK1 torsdag kveld, delte VG-kommentatorens artikkel på mikrobloggsamfunnet Twitter, havnet jeg i debatt med to andre twitrere. Mine motdebattanters perspektiv var et helt annet enn Frithjof Jacobsens og mitt eget: en påstand om at antall terrorangrep har gått ned, og at det er dette man bør være opptatt av. I en situasjon der tre uskyldige mennesker var drept og et femtitall skadet, var man med andre ord mer opptatt av å diskutere statistikk enn hvilke tiltak som kan settes inn for å begrense terror.

Går man 40 år tilbake i tid, er det mulig man kan påvise en nedgang i antall terrortilfeller. Men fra juli 2012 til juli 2016 var det 12 terrorangrep innenfor EU-området, med flere hundre drepte. Det jeg ikke skjønner, er hvorfor responsen fra noen da fortsatt er å forsøke å holde befolkningen sovende med statistikk og sannsynlighetsberegninger. De velmenende, liberale kommuniserer som om europeiske samfunn skal svelge unna hvert angrep, trøste seg med tall og vente på det neste anslaget. Hvor lenge skal “vi” tenke slik?

For, som den ene av mine motdebattanter skrev: “Tror du seriøst på et samfunn der vi kan hindre en mann med en bil og en kniv å kjøre inn i en folkemengde? Hva er din løsning?” Endelig var han inne på et konstruktivt spor, men da jeg svarte at det tror jeg faktisk på og antydet et mulig tiltak, ble det slutt på responsen.

Bruk av kjøretøy som drapsvåpen er, som nevnt, blitt en del av den nye, “enkle” terroren etter at terroristgruppene IS og al-Qaeda oppfordret de som ikke reiste til Syria eller Irak, å kjempe for de islamistiske ekstremistenes sak på denne måten. Jeg kan ikke skjønne annet enn at myndighetene da må sette inn mer robuste tiltak mot nettopp det. Og ett slikt tiltak er verken veldig komplisert eller kostbart – nemlig å skille fortau, bussholdeplasser, inngangspartier og åpne plasser fra trafikkerte gater med eksempelvis kraftige pullerter.

Det finnes allerede slike som kan stoppe kjøretøy som holder en hastighet på 80 kilometer i timen. Ifølge en artikkel i The Guardian (!) finnes det planer for hvordan slike fysiske hindringer kan reises “uten å gjøre byene til festninger”.  Artikkelen kan også fortelle at da Arsenal åpnet ny stadion i 2006, var flere slike fysiske hindringer inkorporert i selve arkitekturen. Også gateløp inn mot sårbare områder der det samles mye folk, kan designes for å hindre kjøretøy i å bygge seg opp hastighet. I angrepet mot flyplassen i Glasgow i 2007 fikk betongpullertene utenfor æren for å ha stoppet et kjøretøy fra å brase inn i terminalbygget.

Slike tiltak kan vanskelig beskyldes for å virke polariserende.

Europeiske myndigheter, norske inkludert, må nå handle – om de, som Frithjof Jacobsen påpeker, skal beholde befolkningens tillit. Når man vil anlegge sensorer i veibanen for å straffe mennesker som anser at piggdekk er nødvendig for å kjøre trygt på vinterføre, kan det ikke være for mye forlangt å be om fysisk beskyttelse mot mennesker som bruker bilen som drapsvåpen.

 

Gå til innlegget

Plass til to kristne aviser?

Publisert nesten 3 år siden

«Vi skal ikke ligne Dagen», forsikret Åshild Mathisen da hun ble sjefredaktør for Vårt Land. Hvordan vil hun posisjonere avisen?

«Vi kjenner Kristen-Norge med alle sine fasetter og brytninger, bedre enn noen», fastslo den daværende utviklingsredaktøren i Vårt Land i en kommentar 12. april 2014. Da hun litt mindre enn to år senere ble ansatt som sjefredaktør, kom hun med en klar utfordring til en aviskollega: «Dagen vil få skarp konkurranse fra Vårt Land» (intervju med ­avisen Dagen 19.03.16).

Dagen kom første gang ut i 1919 og er den eldste av de to. Avisen springer direkte ut fra indre­misjonsbevegelsen, ledere fra Bergens Indremisjon og Det vestlandske indremisjonsforbund (nå: Indremisjonsforbundet) utgjorde avisens første styre. Den første tiden ble Dagen trykket i Sambåndets presse. Oppgaven var å orientere om samfunn, kultur, teologi og kirkeliv, og analysere og vurdere dette med basis i Guds ord.

 

Alternativ

Da Vårt Land kom til i 1945, var den opprinnelige tanken at den i enda større grad enn Dagen skulle være en riks­avis, et alternativ til Aftenposten, «med lesere i alle folkets lag og i alle landets deler». Initiativ­takerne til Vårt Land kan ­deles i to grupperinger: Folk rundt forfatteren Ronald Fangen, som sto for det som beskrives som en kristen kulturåpen tenkning, og folk fra de kristne organisasjonene med en mer pietistisk kristendomsforståelse. Ett av de ­interessante spørsmålene er hvilket av disse to tankesettene­ som har fått prege Vårt Land mest.

I det nevnte Dagen-intervjuet­ viser Åshild Mathisen til den nå avdøde dominikanerpresten Arnfinn Haram. Dermed trakk hun tråden tilbake til den kommentarartikkelen jeg siterte fra innledningsvis. For de tankene Åshild Mathisen har gitt ­uttrykk for etter ansettelsen, ble helt ­tydelig formet gjennom hennes tid som utviklingsredaktør.


Hele bredden

I kommentaren «Avis søker stemmer» (04.01.14) skriver hun at redaksjonen har brukt det siste året på å «rendyrke oss som debattskapende meningsavis i mediefloraen» (da særlig gjennom Verdidebatt.no). Avisen ønsker å «romme hele bredden av kristen-Norge og hele bredden av det religiøse – ja, også livssyns-Norge, for den del».

I kommentaren 14. april 2014 («En avis som tror på deg – ikke for deg») utvikler Mathisen tankene. Vårt Land skal ikke bare være en talerstol, men må også sørge for å bli hørt. Det er her hun viser til Arnfinn Haram: «Han ville at Vårt Land skulle tåle ­alvoret. Gå inn i problemstillinger som kanskje var vanskelige og krevende, ikke overlate til andre aviser å gjøre det».


Ikke alene lenger

Samtalene med dominikanerpresten satte ord på, skriver Mathisen, en gryende følelse i avisen av at religionsstoffet deres ikke var unikt lenger. «Vi kan være åpne for veldig mye så lenge vi står for noe selv», konkluderer Mathisen to år før hun ble sjefredaktør.

I en tredje kommentar fra 2014 («Den sekulære tenkeboksen» 04.09.14) tar den daværende utviklingsredaktøren utgangspunkt i karikaturen av en kristen: «Hengehodet som ikke vet hva som beveger seg utenfor ­bedehusets vindskakke vegger». Vårt Land-leseren har hun tvert imot opplevd som «nysgjerrig, kunnskapsrik og i konstant ­bevegelse», skriver Mathisen og legger til: «Ja, min opplevelse er at også den såkalt konservative kristne, som ofte har fått merkelappen stivnet og fordomsfull, er minst like aktiv i å diskutere og reflektere (…) og ikke skal frakjennes merkelappen intellektuell. Det må være mulig å fronte et verdiunivers som er kontrært til vårt moderne».


Motvirke splid

Som sjefredaktør («Slipp troen løs», 07.05.16) beskriver Åshild Mathisen nevnte Ronald Fangens ­visjon for avisen som å «i enhver forstand å arbeide i forsoningens tjeneste». Overfor Dagen 19.03.16 utdyper hun at avisens prosjekt har vært å «samle Kristen-Norge­ og motvirke kristen splid». I denne­ ånden vil hun at Vårt Land skal være en «raus felles­arena».

I tiden rundt 2. verdenskrig var det tanken at de teologiske­ ­debattene skulle henvises til tidsskriftene, men i dag mener hun disse debattene er relevante nok til å være i avisen. Én side av historien vil hun likevel videreføre, og det gjelder «kontroversielle teologiske spørsmål»:

«Jeg tenker vi skal være varsomme med å ta stilling, slik Vårt Lands tradisjon er», sier hun til egen avis 18. mars i fjor.

I teologiske spørsmål skal altså­ Vårt Land mer legge til rette for og fremme en bredest ­mulig ­debatt enn selv å mene. Det sikrer samtidig rom for flere i det kristne avis- og bladsegmentet.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND, 31.01, 2017

Gå til innlegget

Misjonsfolk og klimakamp

Publisert nesten 3 år siden

Det må være lov å ha flere tanker i hodet samtidig og likevel prioritere den ene framfor den andre.

På profilert plass i Vårt Land 20. desember ansvarliggjør kommentator Alf Gjøsund meg på mitt svar til en av hans kolleger i avisa 17. desember. På spørsmål om hvilken betydning jeg mente Den norske kirkes klimaengasjement har hatt for misjonsfolket, ble jeg innledningsvis i artikkelen sitert på at jeg mener det har hatt «stor, positiv betydning og gitt også misjonsfolk økt bevissthet om den bibelske forvaltertanken.»

 

Som jeg reflekterte litt rundt i en blogg på imf.no samme dag som artikkelen sto på trykk, er det utfordrende å skulle uttale seg på vegne av tusenvis av mennesker som regner Indremisjonsforbundet (ImF) som deres organisasjonstilknytning. Telefonoppringningen fra Vårt Land kom – slik telefonoppkall fra oss mediefolk vanligvis gjør – helt uforberedt fra min side.

 

Å være en av dem som svarer på slike telefoner er nå likevel en av de oppgavene jeg har som medieleder, og jeg har ingenting å utsette på det journalisten har gjengitt av mitt svar – tvert imot. Jeg står også fortsatt for det jeg sa. At biskoper og andre kirkelederes engasjement for klimasaken også har vært med på å bevisstgjøre «lavkirkelige og vekkelsesorienterte», som Alf Gjøsund beærer oss med, mener jeg er ganske klart. Jeg knyttet det opp til «den bibelske forvaltertanken», og jeg tenkte da først og fremst på det som står i 1. Mos 1, v. 26-28 om at menneskene skal legge jorden under seg og råde over øvrige skapninger. Jeg mener det de siste årene er skapt en større forståelse – i alle fall hos meg – for de ulike sidene dette inneholder, og at det er positivt.

 

Men så er det altså at Alf Gjøsund går meg inn på klingen – og det ved en gjennomgang av årets flere hundre artikler på sambåndet.no. Der fant han ingen artikler «om klimaet og den bibelske forvaltertanken», påpeker han, og det har han sikkert rett i (vi har publisert en nå (!). Utfra blant annet dette utleder den påtroppende debattredaktøren at «jo nærmere vekkelsestradisjonen en kirke eller organisasjon befinner seg, jo mindre er klimaengasjementet.»

 

Tilsynelatende har altså Alf Gjøsund funnet et åpenbart tilfelle av selvmotsigelse i min uttalelse. Gjøsund velger imidlertid ikke å ta med den andre delen av det jeg sa i intervjuet, og som jeg også er sitert på i artikkelen 17. desember: «Vi kan nok si at intensiteten i engasjementet i klimaspørsmålet ikke har vært så stor blant misjonsfolk. Indremisjonsforbundet har ikke prioritert å sette klimaspørsmål på dagsordenen. Vi har ikke hatt kapasitet til å utvikle egne dokumenter og strategier om dette spørsmålet».

 

Også generalsekretær Erik Furnes i ImF har uttalt seg i tilsvarende ordelag (se dagen.no 04.12.15), med en bibelsk begrunnelse. Mitt svar var altså ikke kun basert på egen magefølelse, og jeg mener det var et ærlig svar.

 

Det journalisten ikke fikk plass til innenfor de tilmålte 5000 tegn, var det jeg sa om at jeg mener Bibelens autoritet og kristendommens plass i samfunnet har vært under et konstant angrep de siste tiårene, og at biskoper og andre kirkelige ledere i for liten grad har stått på den arenaen. Derfor har behovet for at ImF og andre misjonsorganisasjoner fortsatt ivaretar sitt vekkelsesoppdrag og apologetiske ansvar (trosforsvar) bare blitt større de siste årene. Der står vi trygt forankret i Bibelens budskap og Jesu oppdragsbeskrivelse om først og fremst å være vitner om ham som ba oss gå ut og gjøre «alle folkeslag til disipler, idet dere døper dem (…) og lærer dem» (Matt 28,19-20).

 

Gå til innlegget

Etterlyst: Bibelens Jesus

Publisert rundt 3 år siden

Det er underlig å registrere at det går an å diskutere Jesus i halvannen time nesten uten å forholde seg til hva Bibelen sier om ham.

«Jeg velger den Jesus jeg liker, og jeg mener at det gjør alle andre også. Men ingen har rett til å si at den Jesus de presenterer, er riktigere enn noen annen.» Slik blir musiker og prest Bjørn Eidsvåg sitert av Kristelig Pressekontor fra «Høstens store Jesus-debatt». Debatten ble arrangert av avisen Vårt Land mandag 26. september i Litteraturhuset i Oslo, og jeg fulgte den via internett (med varierende kvalitet på streamingen). Utgangspunktet for debatten er Bjørn Eidsvågs musikkteaterforestilling «Etterlyst: Jesus» på Det Norske Teatret i Oslo.

Syndefallet

Den kjente artisten kunne fortelle at han gjennom intensiv lesing de siste to årene har funnet ut at det er moderne teologer som sier at syndefallsfortellingen (1. Mos 3) ikke er en fortelling om synd og fall, men om å bli voksen, om å stå på egne ben, om å oppdage sin seksualitet og ta egne valg. I forestillingen stiller Eidsvåg spørsmålet om arvesynden da forsvinner.

– Hvis det er sånn at syndefallet blir borte og arvesynden ryker, da ryker også den, for meg, kompliserte og vanskelige tanken om at Gud drepte sin egen sønn for våre synder, sa Eidsvåg i den nevnte debatten.

Eidsvåg vedgår at ondskap finnes.

– Men det jeg spør meg selv om, er om det virkelig er sånn at vi er født onde. Jeg har problemer med at det ligger en ondskap i oss fra vi er små, og at den ondskapen skal ha slikt fokus som den har innenfor den teologien som kirken forfekter, framholder Eidsvåg i KPKs gjengivelse – som bygger på opptak av debatten. (Om arvesynd: Les f.eks. Rom 5,12-21)

Forsoningen

Bjørn Eidsvåg omtaler læren om arvesynd og forsoning som «teologisk fikseri» og har sitt eget syn på hvorfor Jesus døde:

– Jesus døde for visjonen han trodde på. Jo mer jeg makter å ta bort av det teologiske fikseriet, jo tydeligere blir Jesus, og desto lettere blir det å ha ham som frelser, forstått som han som peker på den gode veien, sier Eidsvåg. (Om hvorfor Jesus døde: Les f.eks. Rom 6,10; Heb 7,27 og 9,28; 1. Pet 3,18)

Musikeren og presten fra Sauda har gjort det klart at han mener Jesus var en sosial reformator som kjempet for rettferdighet, og at det var denne visjonen han døde for. Les mer om dette på ImF-bloggen min: Bjørn Eidsvågs Jesus.

– Jeg har funnet ting som har virket veldig forløsende for min del. Nå er det plutselig mye greiere å tro på det, sa Eidsvåg i debatten.

«Klør i øret»

Bjørn Eidsvågs innrømmelse av å «velge den Jesus han liker», og at det han har funnet gjennom sin lesning av «moderne teologer», gjør det «mye greiere å tro på det», er dessverre symptomatisk for vår tid. Til sin unge medarbeider Timoteus skriver Paulus i 2. Tim 4,3-4: «For det skal komme en tid da de ikke skål tåle den sunne lære, men etter sine egne lyster skal de ta seg lærere i mengdevis, etter som det klør i øret på dem. De skal vende øret bort fra sannheten og vende seg til eventyr». Det kan lyde hardt å anvende disse versene på blant andre Bjørn Eidsvågs tanker, men jeg tror dessverre det er nødvendig.

For det er ikke slik det fungerer at man kan velge bort det man ikke liker fra Bibelens budskap. Jo da, man kan legge ulik vekt på ting – det gjør vi alle – og noe må leses i lys av om det tilhører den gamle eller den nye pakt og hvem det er skrevet til. Men man kan ikke late som om det ikke står der. Man kan ikke erstatte Bibelens Jesus med en selvkonstruert person som man liker bedre.

Det vil si; det kan man jo – for Bjørn Eidsvåg og andre har faktisk gjort det, men poenget er at enkeltmenneskers syn og preferanser ikke endrer noe i den allmektige Guds plan for menneskeheten. Gud vil heller ikke unnlate å handle med mennesker fordi de ikke tror på ham. Det kunne vært fristende å sitere fra Salme 2 – om at «Han som troner i himmelen, ler», men jeg tror snarere at Gud gråter, lik Jesus gråt over menneskene i Jerusalem (Luk 19,41-44), over å registrere at mennesker som sier de tror på Ham, gjør Guds frelse irrelevant for seg.

Fortapelsen

Som nevnt er det ikke bare Bjørn Eidsvåg som velger og vraker. Biskop emeritus Tor B. Jørgensen samstemmer i Vårt Land 26. september med Eidsvåg i å ta «et sterkt og tydelig oppgjør med fortapelsesforkynnelsen – forestillingen om helvete som et evig pinens sted som vi bare kan ‘frelses’ fra gjennom omvendelse og tro. (…) For egen del har jeg lenge i forkynnelsen lagt til side alle referanser til den doble utgang», skriver den tidligere generalsekretæren i Det norske misjonsselskap.

Helvetes beskaffenhet skal heller ikke jeg ha sagt så mye om, men de tar på seg et stort ansvar de som avviser Bibelens lære om to utganger av livet – hvorav den ene er uten Gud. Å lulle mennesker inn i en falsk trygghet er ikke spesielt kjærlig. Jesus bruker nesten ufattelig harde ord om det å forføre andre (Luk 17,1-2). (Om helvete: Les f.eks. Matt 10,28; Luk 12,4-5)

Rettferdiggjørelse

Biskop i Bjørgvin, Halvor Nordhaug, deltok også i debatten på Litteraturhuset, og han gikk til dels i rette med Eidsvåg:

– Det blir for lett å si at enhver tolkning av Jesus som jeg eller han holder for sann, er like gyldig, sa Nordhaug.

Nordhaug refererte til Peters tale på pinsedagen der han oppfordrer folk til å omvende og la seg døpe så de kan få syndene tilgitt.

– Det jeg savner hos Bjørn, er en forståelse av at evangeliet er en gave. Jeg er enig i at Jesus er en frelser som peker på den gode veien, men vi vet at på den veien kommer vi til kort. Rettferdiggjørelsen av tro uten gjerninger, det ubetingede i evangeliet, synes jeg blir borte i hans Kristus-tolkning, framholdt biskopen.

Bjørn Eidsvågs replikk var avslørende:

– Jeg synes noe av det vakreste vi forvalter, er nettopp nåden og tilgivelsen. Det blir ikke borte, men det blir borte forstått som at Gud krever av oss at vi skal gjøre ham til lags, og at Gud dermed dreper sin sønn for at vi skal tro det, og at det da er det i orden. Jeg tror Gud gjør dette for vår skyld, ikke for sin skyld, sa musikeren og presten fra Rogaland.

For Guds skyld

Ordvalget her får stå for Eidsvågs regning. Den siste setningen i sitatet gir anledning til å komme med ett av det som kunne vært mange eksempler på at Bibelen stort sett ble oversett eller bevisst eller ubevisst motsagt i debatten (i kursivert tekst i parentes har jeg tatt med noen av bibelordene jeg mener det kunne vært henvist til). I Jesaia 43,24-25 trøster Gud israelsfolket med ord også vi som i dag tror på Bibelens ord om Jesus, kan ta til oss: «Du har bare trettet meg med dine synder, og voldt meg møye med dine misgjerninger. Jeg, jeg er den som utsletter dine misgjerninger for min skyld, og dine misgjerninger kommer jeg ikke i hu» (min uthevelse). Slik er Gud.

Kanskje Bjørn Eidsvåg og andre som «grunner (…) på det som fåfengt er» (Salme 2,1), heller skulle bruke tiden på hva den treenige Gud har sagt om seg selv og om oss, gjennom sine redskaper i Bibelen. Den Jesus de presenterer, er faktisk «riktigere enn noen annen», Bjørn Eidsvåg, og du kan fylle resten av ditt liv med å studere det og la det gjøre sin virkning.

Gå til innlegget

Partiet er større enn lederen

Publisert over 3 år siden

Politisk redaktør Berit Aalborg snur saken på hodet i sin kommentar "Skjebnetid for KrF".

Fredag (8. juli) ble det klart at treneren for fotballaget Bryne de siste åtte ukene, Alf Ingve Berntsen, trekker seg med umiddelbar virkning. Resulatene har utebilltt, og "da kommer klubben først", sa Berntsen på NRK Rogalands tv-sending.

Det er en holdning det står respekt av. I Aalborgs stort oppslåtte kommentar i samme dags avis legger hun, uten sammenligning for øvrig, det motsatte til grunn - at lederen kommer før de han eller hun skal lede. Den politiske redaktøren mener at KrF må slutte rekkene bak det hun beskriver som partileder Knut Arild Hareides ønske om "en forsiktig nyorientering i partiets syn på ekteskap".

Dette framstår for meg som et underlig resonnement. Aalborg skriver rett ut at "måten KrF behandler sin leder på etter en krevende homodebatt, kan få avgjørende betydning for partiets framtid. Etter mitt syn er det like gjerne slik at det er måten partilederen behandler partiet på, som kan bli avgjørende.

Snarere enn å være bekymret for hvordan Knut Arild Hareide påvirkes av manglende støtte fra partiet, bør Aalborg reflektere over hva hennes egen avis har funnet ut, nemlig at partiets stortingsrepresentanter er "lunkne til homodebatten" og "tause om programkomiteens forslag til oppmykning av ekteskapspolitikken". Det skulle mer enn antyde at Hareide faktisk mangler støtte i partiet på dette punktet, bortsett da fra medlemmene av programkomiteen. Mener Vårt Lands politiske redaktør at et parti skal forandre mening om vitale spørsmål kun fordi partilederen ønsker det?

Det er ikke uten videre slik at partilederen har avgjørende betydning for hvilken oppslutning partiet oppnår ved valg. Senest i 2015 ble Knut Arild Hareide kåret til valgkampens vinner, men KrF sto likevel nærmest på stedet hvil da velgerne hadde sagt sitt. Fersk partileder Jonas Gahr Støre fikk derimot kritikk i mediene for sin innsats i valgkampen, men Arbeiderpartiet ble valgets vinner.

Etter min mening har Knut Arild Hareide gått altfor langt i å forskottere at programkomiteens forslag faktisk blir vedtatt. Det kan virke som om han forsøker å binde partiet ved hjelp av medieutspill, og at det er dette det nå reageres på. En meningsmåling som ble tatt opp i en periode som inkluderte Hareides deltakelse i Pride-paraden, viste et fall for KrF på et helt prosentpoeng, til 4,4 prosnet, og partiet nærmer seg dermed sperregrensen. Det er altså ikke bare internt i partiet støtten til Hareides utspill om ekteskap er lunken, det kan også virke som om velgerne reagerer.

Jeg tror KrF og dets leder gjør klokt i å tenke over om partiet har potensial til å vinne flere velgere gjennom en endring i synet på ekteskap, enn de partiet står i reell fare for å miste. I dette tilfellet handler det mer om partiets sjel enn om partilederens.   

 

 

  

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere