Petter Olsen

Alder: 50
  RSS

Om Petter

Medieleder i Indremisjonsforbundet og ansvarlig redaktør for bladet vårt, Sambåndet, på papir og nett. Forkynner.
Følg også ImF-bloggen min: https://www.imf.no/blog/

Følgere

Betydningen av «det ubetydelige»

Publisert over 1 år siden

Man kan undres over hvilket verdensbilde Vårt Land legger til grunn når avisen på lederplass betrakter spørsmål om ekteskap og abort som «ubetydelige politisk».

I lederen for 20. august («Et fellesprosjekt?») viser Vårt Land til ­reaksjonene som har oppstått på at en presteordinert KrF-representant viet et likekjønnet par. Avisen ­mener disse reaksjonene er «et symptom på et større problem som (…) angår (…) hele Kristen-Norge». Kristen­velgerne bør «heve blikket» fra spørsmål om ekteskapsloven, selvbestemt abort og sider ved støtten til Israel – for å kunne bevare KrF som et samlende «fellesprosjekt». De nevnte sakene «er selvsagt ikke ubetydelige teologisk, men de er faktisk ubetydelige politisk», hevder avisen.

I lederen 7. desember i fjor, under en annen sjefredaktør enn dagens, blir de da mer generelt formulerte temaene «abort, Israel og ekteskapslov» karakterisert som «samfunnsspørsmål» og «etiske spørsmål» og satt opp mot «lærespørsmål» og «den tradisjonelle forkynnelsen av synd og nåde på lavkirkelige bedehus og møtelokaler».

Umulig å skille.

Jeg mener Vårt Land i begge disse lederartiklene setter opp et skille som ikke er i tråd med bibelsk tenkning. Det er umulig å skille lover som henholdsvis gir mennesker rett til å ta liv og omdefinerer ekteskapet, fra læren om Gud (teologi), og det er overfladisk å hevde at spørsmål knyttet til selvbestemt abort og en endret forståelse av ekteskap, er «ubetydelige» i politikken.

Ekteskapet var i den forrige ekteskapsloven mellom én mann og én kvinne. Det er bare en slik forening som gir mulighet for å bære fram felles barn og som dermed gjør at samfunnet videreføres. En lov som definerer ekteskap som også å være mellom likekjønnede, er en fundamental endring som åpner for barn som ikke er i slekt med sine omsorgspersoner.

Samtidig er ekteskap og fruktbar­heten det gir mulighet for, en del av Guds skaperordning og -vilje: «Derfor skal mannen forlate sin far og sin mor og forbli hos sin hustru, og de skal være ett kjød» (2. Mos 2,24). Ekte­skapet er også utgangspunktet for menneskets første gudgitte oppdrag: «(…) til mann og kvinne skapte han dem. Og Gud velsignet dem og Gud sa til dem: Vær fruktbare og bli mange og fyll jorden, og legg den under dere (…)» (1. Mos 1,27–28). Å være skapt i Guds bilde, som det også står i 1. Mos 1,27, er utgangspunktet for mennesket som kulturskaper og forvalter og for en rett forståelse av synd og nåde. Dette har også rent samfunnsmessige implikasjoner.

Helt fundamentalt. 

Abort handler om å sette en stopper for at et liv blir født. I svensk debatt framstilles nå den gravide kvinnens «selvbestemmelse» om dette utelukkende som et gode, uten med ett ord å nevne kvinnens nå forskerbekreftede samvittighet. På den ene siden berører dette dermed det helt fundamentale i et samfunn. At samfunnet har lover mot å ta livet av mennesker som befinner seg utenfor livmoren, springer på den andre siden ut av budet i 2. Mos 20,13 om at «du skal ikke slå i hjel».

Jødefolket har på den samfunns­messige siden folkerettslig fått et land i det bibelske Israel. På den «teologiske siden» springer dette ut fra Guds suverene og gjeldende utvelgelse av – og løfter til – dette folket.

Samtidig som ekteskapsdefinisjon og selvbestemt abort altså handler om vitale interesser for menneske og samfunn, har de et bibelsk og læremessig utgangspunkt og forankring som det ikke er mulig å skille dem fra. Disse sakskompleksene kan ikke med ­rimelighet kalles for «ubetydelige» verken politisk eller teologisk. I lederen 20. august hevdes de også å være uten «realpolitisk betydning». En tanke om at man kan la fundamentale spørsmål ligge fordi det på et gitt tidspunkt synes umulig å endre dem, framstår lite prinsipiell. Vi vet eksempelvis ennå svært lite om hvilke konsekvenser det omdefinerte ekteskapet får. Og hvorfor skal vi i det hele tatt ha et politisk parti som Kristelig folkeparti (min kursivering) dersom det ikke skiller seg ut fra de øvrige?

Trykket i Vårt Land 24. august 2018.

Gå til innlegget

Guds historiske inngripen

Publisert over 1 år siden

Å høre en jødisk forstander si at han ikke tror på at Gud griper inn, er ganske sterkt

Det er i Vårt Lands papirutgave 21. juni uttalelsen kommer, og det er Ervin Kohn som tar ordene i sin munn. Han er styreleder i Det Mosaiske Trossamfund og forstander for den jødiske menigheten i Oslo. Og Kohn kan da også leses som at han tar flere med i uttalelsen: «I min religiøse tradisjon tror vi ikke lenger på at Gud intervenerer», siteres han på. 

Grep tak i meg. 

Det er to grunner til at uttalelsen grep tak i meg. To dager etterpå fikk jeg sammen med familien min anledning til å besøke Auschwitz og Birkenau i Polen, to av utryddelsesleirene i Holocaust. Det gjorde inntrykk. Jeg har likevel ingen forutsetninger for å fatte hva det betyr å miste familien sin for naziTysklands hender. Slike forutsetninger har Ervin Kohn, og derfor er det med ærefrykt jeg skriver dette innlegget. 

Med besøket i Auschwitz-Birkenau på netthinnen, kan Kohns forklaring i artikkelen 21. juni oppleves enda mer naturlig og ubestridelig: «Gud hadde ikke latt hele min familie bli drept dersom han ønsket å intervenere.» Selv om jeg altså ikke kan fatte dybden i Kohns erfaring her, er det de siste dagene blitt enda lettere å erkjenne at Kohn og andre i hans situasjon, kan oppleve det slik. Likevel – og uten å behøve å gå inn på det ondes problem – åpner det seg et spørsmål hos meg som jeg mener det er verdt å grunne over. 

Guds aktivitetsnivå. 

Verbet «intervenere» betyr å «gripe inn» eller å «gå imellom». Det er dette den jødiske forstanderen «ikke lenger» kan tro på at Gud gjør. Med «ikke lenger» (min uthevelse) kan han leses som å mene at holocaust representerer en endring i Guds aktivitetsnivå, men det går ikke tydelig fram. 

Spørsmålet jeg finner det rimelig å stille, er på hvilken bakgrunn Kohn feirer sabbat og utøver sine roller som styreleder og forstander for et jødisk trossamfunn – dersom han altså ikke tror på at Gud intervenerer i historien. Trossamfunnet Kohn leder, beskriver seg selv å ha «den ortodokse form av jødedom» som «felles praksis». 

Sabbatsfeiringen tar jo nettopp utgangspunkt i at Gud griper inn. Eksempelvis i Josvas bok kapittel 24 får vi en veldig oppsummering av jødenes historie fra Abraham av, via utfrielsen fra Egypt og fram til jødefolket med Guds hjelp inntok løftelandet vi i dag kjenner som Israel. Gjennom Josva konkluderer Gud slik: «Jeg gav dere et land som du ikke har hatt møye med, og byer som dere ikke har bygd, og dere bosatte dere i dem. Dere eter av vingårder og oljetrær som dere ikke har plantet.» 

Slik det var profetert. 

Etter 2000 år med profetert landflyktighet fra dette landet, fikk jødene – slik jeg ser det – landet tilbake i 1948, slik det også var profetert. Vil Ervin Kohn avvise at dette er eksempler på at Gud nettopp har intervenert i jødefolkets historie? Bibelen lærer oss også at Gud fremdeles har planer med sitt jordiske folk, jødene. 

Guds viktigste inngripen i historien var at hans sønn, Jesus, ble menneske, døde for vår synd og skyld og ble oppreist til vår rettferdiggjørelse. Også Jesus var jøde og slik sett del av jødefolkets historie fra Abraham av. 

Ervin Kohn anerkjenner nok ikke Jesus som jødenes Messias, men det gjør ikke følgende spørsmål mindre relevant: Hvilken historie sitter Kohn igjen med for jødefolket han er en del av, dersom han ikke regner med Guds intervensjon? At Ervin Kohn erklærer seg å tilhøre en «rasjonalistisk» – fornuftsbasert – tradisjon i Det Mosaiske Trossamfund, svekker ikke behovet for å besvare dette spørsmålet.

Trykket i Vårt Land 28. juni 2018.

Gå til innlegget

Fór opp til himmelen

Publisert over 1 år siden

Ble Jesus virkelig tatt opp til himmelen, eller er Lukas’ beretning om Jesu himmelfart å forstå på alle andre måter enn rent konkret?

I tiden 2.–23. mai registrerte jeg 14 innlegg i papirutgaven av Vårt Land om Jesu himmelfart. Sju var skrevet av fem ulike professorer (hvorav to emerituser, altså avgått fra stillingen), fem av folk som titulerte seg teolog og to av innsendere uten tittel.

Det var professor ved teologisk fakultet, Universitetet i Oslo, Marius Timmann Mjaaland, som startet det hele. I kronikken 2. mai tar han utgangspunkt i Apg 1 og siterer (v. 9) at Jesus ble «løftet opp mens de så på, og en sky tok ham bort fra deres øyne». Mjaaland refererer også spørsmålet fra de to mennene i hvite klær (v. 11): «Hvorfor står dere og ser opp mot himmelen?». Professoren mener himmelfarten kan forstås slik: «De (disiplene som øyenvitner, min anm.) beretter slett ikke om en kropp som farer opp til himmelen som en rakett. De forteller om en åpenbaring, en visjon på fjellet, som minner om Jesu transfigurasjon (da Jesus ble forklaret, min anm.). Men denne gangen handler det om en transfigurasjon fra den avgrensede til den himmelske, altså den som i likhet med Gud Skaperen kan være til stede overalt.»

At Jesus etter oppstandelsen hadde et legeme med andre kvaliteter enn før, har Mjaaland rett i. Men hva så med påstanden om at himmelfarten ikke var fysisk og konkret? Da må vi spørre som (lekmann?) Magne V. Kristiansen gjør 11. mai: «Mener teologene at Jesu bein fortsatt ligger i en hemmelig grav?».  I skrivende stund har Mjaaland og hans meningsfeller ikke gitt Kristiansen noe svar.

Det som etter mitt syn er et helt sentralt skriftsted i denne saken, er ikke nevnt i noen av de 14 innleggene. Når Jesus etter oppstandelsen viser seg for Maria, sier han dette (Joh 20,17): «Rør ikke ved meg! For ennå er jeg ikke fart opp til Faderen!». Den britiske teologen og biskopen Charles Ellicott (1819–1905) påpeker i sin kommentar til Det nye testamente at det greske ordet som er oversatt «rør», betyr «å feste seg selv til», «å holde fast», «klynge seg til». Maria hadde kastet seg ned og omfavnet Jesus i knehøyde. Det Jesus vil stoppe, ifølge Ellicott, er fortsettelsen av denne handlingen. Jesus sier egentlig følgende til Maria: «Ikke fortsett med å klynge deg til meg».   

Hvorfor sier Jesus dette? Det forklarer han selv, og her kommer altså himmelfarten inn: «For ennå er jeg ikke fart opp til Faderen!». Uttrykkelig bekrefter Jesus i siste del av verset: «Jeg farer opp (…)» (jf. Joh 6,62). Marias handling forutsatte noe som ennå ikke var fullført. Jesus hadde ennå ikke returnert til jorden på den måten han i Joh 14 og 16 hadde forklart disiplene at han skulle gjøre: «Jeg skal ikke etterlate dere farløse, jeg kommer til dere» (14,18). Hvordan skulle han komme til dem – og til oss? «Det er til gagn for dere at jeg går bort. For dersom jeg ikke går bort, kommer ikke talsmannen til dere. Men går jeg bort, da skal jeg sende ham til dere» (16,7).

Maria signaliserte – forståelig nok menneskelig sett! – at hun ønsket å holde fast på en synlig, fysisk tilstedeværelse av Jesus. Men i stedet var altså Guds plan at Jesus skulle kunne være hos alle troende samtidig, i og med Den hellige ånd! Det forutsatte nettopp at Jesus ble tatt opp til Gud, og det legemlig.

I sin andre kronikk, som sto på trykk 18. mai, skriver Marius Timmann Mjaaland at «hvis ikke Jesus hadde forsvunnet opp til himmelen (…), kunne vi ikke forvente hans nærvær overalt». Likevel oppfatter jeg at professoren fastholder fornektelsen (som han ikke er alene om) i den første kronikken av en legemlig, konkret himmelfart.

«Jesus forsvinner, altså», skriver Mjaaland, «men ikke fordi han er steget opp til en fjern himmel». Mjaaland velger å hoppe over at de to mennene i hvite klær ikke bare stilte et spørsmål i Apg 1,11, men også kom med svaret på det: «Denne Jesus (…) skal komme igjen på samme måten som dere så ham fare opp til himmelen!». «På samme måte» er rimelig konkret.

I stedet for en Jesus som både er fysisk til stede ved Faderens høyre hånd – der han går i yppersteprestelig tjeneste for oss – og i alle troende ved Den hellige ånd, synes blant andre Mjaaland å forstå det slik at Jesu legemlighet etter oppstandelsen bare kommer fram i nattverden.   

Da Jesus ble løftet opp, var det med et legeme med kvaliteter ulikt det kroppens hans hadde før oppstandelsen. Med det samme legemet skal han fysisk komme igjen til Oljeberget. Som før himmelfarten, vil han kjennes igjen på sårene.

Først publisert i Sambåndet nr. 6/18.

 

Gå til innlegget

Det er bare å ringe

Publisert over 1 år siden

I stedet for å gjenta påstanden om at det er få kristne stemmer i samfunnsdebatten, bør man ta seg bryet med å se etter de som faktisk er der.

Når ledere fra lavkirkelige organisasjoner og frikirkeligheten i det hele tatt ytrer seg offentlig, er det om «kirkelige, interne spørsmål», og det kommer ikke skikkelig fram «om de ønsker å være en kristen stemme i offentligheten». I samfunnsspørsmål stoler de på unntaket blant dem, Misjonssambandets Espen Ottosen, og aller helst vil de bare «forkynne evangeliet og bygge menighet». Slik oppfatter jeg budskapet til konstituert sjefredaktør Alf Gjøsund i Vårt Land 12. mai. Utgangspunktet er henvendelser han har fått fra kristne, også i lederposisjoner, som ønsker at Vårt Land skal ta stilling på deres vegne. Gjøsund sender nå utfordringen tilbake.

Fremste kall. 

Å «forkynne evangeliet og bygge menighet» er faktisk lekmannsbevegelsens fremste kall. Jeg er imidlertid enig med Gjøsund i at det ikke trenger å være til skade for dette å bringe kristne perspektiver inn i samfunnsdebatten. Dernest er det utvilsomt at den konservative delen av norsk kristenhet, hvori opptatt Indremisjonsforbundet (ImF), svært ofte opplever seg velkomment representert av Espen Ottosens kunnskapsrike og aktuelle ytringer i media med både kristent og sekulært utgangspunkt. Likevel leste jeg Gjøsunds kommentar med blandede følelser. 

På NRK Ytring 24. september i fjor fremmet forfatter Arne Berggren tilsvarende synspunkter: «Forleden møtte jeg en fyr innen riksmediene som slo armene oppgitt ut og hevdet at det ofte er dønn umulig å få kristne folk til å stille opp og mene ting i nyhetene. Det er de samme to–tre ansiktene som går igjen. Så hvor er de kristne talsfolkene, egentlig», spurte Berggren. Ubeskjedent nok skulle jeg likt å vite hvem denne «fyren innen riksmediene» er. Som en av «talsfolkene» for ImF har i alle fall ikke jeg hørt noe fra ham!

Jeg mener faktisk at påstanden om at Espen Ottosen står alene, ikke holder vann. En viktig grunn til at det likevel kan se slik ut, er at de som fremmer denne påstanden, synes å lide av et «Oslo-syndrom». En undersøkelse publisert i fagbladet Journalisten i 2011 om deltakelsen i det prestisjefylte NRK-programmet Dagsnytt Atten, ga et tydelig signal om dette.

Egne medieavdelinger. 

Har Vårt Land et bevisst forhold til hvem avisen selv ber om å kommentere aktuelle saker? De aller fleste kristne organisasjoner holder seg i dag med egne medieavdelinger som kan kontaktes – dersom man virkelig er interessert i et mer variert utvalg av stemmer. 

I kommentaren nevner Alf Gjøsund følgende eksempler på emner han har utfordret lavkirkelige til selv å mene noe om: Midtøsten, abort, ekteskapet, samboerskap, kjønnsidentitet, folkekirken, den katolske kirke, klimatiltak, flyktninger og islam. Mener Gjøsund virkelig at det er vanskelig å finne eksempler på at andre lavkirkelige enn Espen Ottosen har uttalt seg om slike ting? 

Jeg tror mye koker ned til hvor lavkirkeligheten uttaler seg – eller slipper til. Det finnes en rik flora av kristne organisasjonsblader i Norge (ett av dem er altså Sambåndet, og vi mottar over 50 andre til redaksjonen). Her vil landets debattredaktører og -arrangører finne meningsbærende stemmer innen lav- og frikirkeligheten som man kan velge å løfte fram. For alle de stemmene som preger samfunnsdebatten i dag, gjelder det jo at de har begynt et sted. Det handler om å oppdage nye.

Trykket i Vårt land 16. mai 2018

Gå til innlegget

Straffen lå på ham

Publisert nesten 2 år siden

Jesu stedfortredende strafflidelse går som en blodrød tråd gjennom hele Bibelen.

6. januar viet Vårt Land seks sider til hva som skjedde på korset. Debatten startet da Sambåndet i november 2016 første gang skrev om angrepet på det som også kalles objektiv forsoningslære.

Kritikk

Det siste året har særlig tre personer stått fram i Norge med kritikk av objektiv soning: Hovedpastor Erik Andreassen i Oslo misjonskirke Betlehem, leder Harald Giesebrecht i Syvendedags Adventistkirkens barne- og ungdomsforening og seniorprofessor Notto Thelle ved teologisk fakultet, Universitetet i Oslo. Dette er et utdrag av et svar til dem i årets februarnummer av Sambåndet.

Lære

Andreassen holder seg til den klassiske forsoningslæren, som legger vekt på at Jesus døde for å beseire ondskap og død og bringe befrielse. Jeg er enig med førsteamanuensis Arne Helge Teigen ved Fjellhaug internasjonale høgskole som i den viktige boken «Kors og frelse», framholder at klassisk og objektiv forsoningslære er to sider av samme sak. Vi står da igjen med den subjektive, liberalteologiske forsoningslæren – om at synd ikke finnes, og at Guds tilgivelse derfor ikke er nødvendig – som ubibelsk. 

N.T. Wright

Erik Andreassen siterer den britiske teologen N.T. Wright på at mange kristne har unnlatt å tolke Jesus ut fra det Bibelen sier om hva Gud gjorde med jødene. Tankerekken «vi har syndet – Jesus døde – vi blir frelst» holder ikke, ifølge Wright. Jeg vil argumentere for at læren om Jesu objektive, stedfortredende lidelse og soning nettopp er grunnlagt på det Guds handlemåte overfor israelsfolket betyr for oss som hedningekristne. (Alle uthevelser i bibelsitater er mine.)

Guds lam

Døperen Johannes plasserer Jesus inn i israelsfolkets historie: «Dagen etter ser han Jesus komme til seg, og sier: Se der Guds lam, som bærer bort verdens synd!» (Joh 1,29, jf. Apg 2,22-23; 4,26f). I 2. Mos 12 leser vi om den siste av plagene Gud førte over Egypt for at farao skulle la det slavebundne israelsfolket forlate landet. Dersom blodet fra påskelammet ble smurt på ytterdørens rammeverk, sparte Gud livet til den førstefødte innenfor.

Vårt lam

Paulus bekrefter sammenhengen mellom Jesus og påskelammet i 1. Kor 5,7: «For vårt påskelam er slaktet, Kristus.» I Luk 24,25-27 sier Jesus til emmausvandrerne: «Måtte ikke Messias lide dette og så gå inn til sin herlighet? Og han begynte fra Moses og fra alle profetene og forklarte for dem i alle Skriftene det som er skrevet om ham» (jf. Apg 3,15-18).

Jesus kalles også for «vårt påskelam». I Egypt døde påskelammet i stedet for den førstefødte. Peter bekrefter i apostelens første brev (1,18-20): «For dere vet at det ikke var med forgjengelige ting (…) dere ble kjøpt fri (…), men med Kristi dyrebare blod, som blodet av et feilfritt og lyteløst lam. Han var forut kjent (…), og for deres skyld er han blitt åpenbart ved tidenes ende.»

Synd

«Den som synder, skal dø», sier profeten (Esek 18,20a). Paulus samstemmer i Rom 6,23a: «For syndens lønn er døden». For de førstefødte i de israelittiske familiene i Egypt ble dommen eksekvert over det lyteløse og uskyldige lammet. For oss ble dommen eksekvert over den syndfrie Jesus.

Døde

Hebreerbrevet sier det slik om da Jesus ble menneske (2,14-15): «Da nå barna har del i kjød og blod, fikk også han på samme vis del i det, for at han ved døden skulle gjøre til intet den som hadde dødens velde, det er djevelen». Vi er ikke frelst fordi Jesus oppfylte loven, men fordi han døde i vårt sted.

Juridisk

Jesaja profeterte slik (kap. 53) om det få vil være uenig om at er Jesus: «Han ble såret for våre misgjerninger. Straffen lå på ham, for at vi skulle ha fred, og ved hans sår har vi fått legedom. (…) Herren lot den skyld som lå på oss alle, ramme ham. (…) Ved trengsel og ved dom ble han revet bort». Språket er juridisk. Peter bekrefter stedfortredelsen i sitt første brev (2,24a): «han som bar våre synder på sitt legeme opp på treet».

Døperen Johannes

I boken «Gåten Jesus» skriver Notto Thelle at det er «vanskelig å tenke seg at denne (læren om objektiv soning, min anm.) kan amputeres uten at kirken blir skadet og får fantomsmerter.» Thelle peker også på at døperen Johannes utpeker Jesus som «Guds lam». Men så forsøker professoren å argumentere for at verken døperen eller evangelisten hadde soning i tankene. Starten av Jes 40, som døperen knytter seg an til, gjør det til en underlig påstand. Og hva evangelisten angår, skriver Johannes i sitt første brev (1,1b-2) at Jesus Kristus «er en soning for våre synder (…) også for hele verdens» (jf. 3,5).

Ofring

Harald Giesebrecht hevder (i Dagen 30.11.17) at blod ikke var nødvendig for at Gud skulle kunne tilgi, og at «drapet» på dyret ikke var sentralt. Jeg vil henvise Giesebrecht til framstillingen ovenfor om Guds lam og vårt lam. Jeg har også vist til flere skriftsteder som slår fast at Jesu død, som vårt påskelam, var nødvendig. Jesus uttalte om sin forestående korsdød: «For dette er mitt blod, den nye pakts blod, som utgytes for mange til syndenes forlatelse (Matt 26,28). Paulus skriver til efeserne (1,7): «I ham har vi forløsningen ved hans blod, syndenes forlatelse etter hans nådes rikdom.»

Jesus

Fordi ofringene i gamle pakt er en skygge (Hebr 10,1), refereres Jesus slik i Hebr 10,8-10: «Først sier han altså: Offer og gaver og brennoffer og syndoffer ville du ikke ha, og hadde du ikke lyst til – enda disse blir båret fram etter loven. Deretter sier han: Se, jeg kommer for å gjøre din vilje. Han tar bort det første, for å la det andre stå fast. Ved denne vilje er vi blitt helliget ved at Jesu Kristi legeme blir ofret én gang for alle.»

Jo, Giesebrecht, vårt påskelam, Kristus, ble ofret. Og som yppersteprest (Hebr 8) motsvarer Jesus handlingene til ypperstepresten Aron (jf. Hebr 7,27; 9,24; 9,28).            

Rettferdig

Jesu objektive, stedfortredende strafflidelse er vanskelig å forstå. Men dette var nødvendig for at Gud skulle kunne være rettferdig (Rom 3,25-26), og Jesus fikk se resultater av sitt offer (Jes 53,10ff). «Er ei det kjærlighet, da er havbunnen tørr».

Først publisert i Vårt Lands papirutgave 17.02.18  

 

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere