Petter Olsen

Alder: 50
  RSS

Om Petter

Medieleder i Indremisjonsforbundet og ansvarlig redaktør for bladet vårt, Sambåndet, på papir og nett. Forlagssjef i Sambåndet Forlag.
Følg også ImF-bloggen min: https://www.imf.no/blog/

Følgere

Reformasjonen er ikke over

Publisert nesten 2 år siden

Norge er det eneste landet i Vest-Europa der et flertall av de spurte fremdeles mener at frelsen skjer ved tro alene. Samtidig er det klart at Den katolske kirke har økt - ikke redusert - den teologiske avstanden til et evangelisk ståsted.

«Er reformasjonen over?». Det er tittelen på en uttalelse fra oktober i fjor, undertegnet av mer enn 200 evangeliske (evangelikale) ledere og akademikere fra hele verden. Uttalelsen ble avgitt av the Reformanda Initiative, som ble etablert i 2015 for å sette evangeliske ledere i stand til å forstå romersk-katolsk teologi og praksis.

Uttalelsen sier at «den økumeniske velviljen i den senere tid har skapt forutsetninger for både evangeliske og katolske ledere til å hevde at (…) den teologiske uenigheten som ledet til brytningen innenfor kristenheten i Vesten på 1500-tallet, er løst.»


Kilder til autoritet. Forfatterne påpeker at det å gjeninnsette Bibelen som høyeste autoritet og på nytt innse at frelsen skjer ved tro alene, er de to hovedmomentene i reformasjonen. Fra et katolsk perspektiv er Bibelen imidlertid bare én av flere kilder til autoritet.

Tradisjonen er eldre enn Bibelen, står høyere enn Bibelen og blir ikke åpenbart bare gjennom Bibelen, men gjennom kirkens undervisning og agenda til enhver tid. Som en konsekvens av dette har Den katolske kirke de siste 200 årene innført tre nye dogmer eller trossetninger som ikke har noen støtte i Bibelen: At Maria forble jomfru etter å ha født Jesus (1854), pavelig ufeilbarlighet (1870) og at Maria ble tatt legemlig opp til himmelen (1950).

Under konsilet (kirkemøtet) i Trent fra 1545 til 1563 erklærte Den katolske kirke at de som trodde på rettferdiggjørelse av tro alene, var anathema - fordømt. Kirken fastholdt også læren om at frelse er en prosess der mennesket samvirker med tilført nåde, heller enn en hendelse grunnlagt på nåde alene ved tro alene.

I 1999 signerte representanter fra Den romersk katolske kirke og fra Det lutherske verdensforbund en felles erklæring som er sagt å ha fylt gapet mellom luthersk og katolsk forståelse av rettferdiggjørelsen. Men the Reformanda Initiative framholder at også i denne felleserklæringen framstilles rettferdiggjørelsen som en prosess som settes i gang av det kirkelige dåpssakramentet og altså ikke mottas gjennom tro alene.


Medvirkning fra de troende. Rettferdiggjørelsen er i katolsk forståelse fortsatt en vandring som krever medvirkning fra de troende og en fortløpende deltakelse i kirkens sakramentale system. Det finnes ingen tanke om at Guds rettferdighet tilregnes den troende i Kristus, og dermed finnes det heller ingen frelsesvisshet.

Den katolske kirke har også fortsatt med avlat (ettergivelse av straff), som nettopp var reformasjonens utløsende faktor. Her viser uttalelsen fra the Reformanda Initiative til pave Francis' barmhjertighetens jubelår (2015-16).

«Dette viser at det Den romersk katolske kirkes grunnleggende syn på frelsen er uforandret. Og i dette synet er frelsen avhengig av Den katolske kirke som mellommann mellom Gud og menneske, formidlingen av nåde gjennom sakramentene, helgeners forbønn og skjærsilden», oppsummeres det i uttalelsen.

Uttalelsen vedkjenner seg samarbeid mellom evangelikale og katolikker på områder der man har felles anliggende, som vern av liv og religionsfrihet. «Men når det handler om å oppfylle misjonsbefalingen om å forkynne og leve ut evangeliet om Jesus Kristus for hele verden, må evangeliske kristne være nøye med å bevare evangeliets innhold i bygging av felles plattformer og koalisjoner», understreker forfatterne av uttalelsen.


Tredel av kristenheten. 500 år etter reformasjonen er det 560 millioner protestanter verden over, og de utgjør en tredel av kristenheten. Men studier utgitt i august av det amerikanske forskningssenteret Pew viser at det står dårlig til med bevisstheten. Tallene for Vest-Europa baserer seg på representative telefonintervjuer med 24.599 mennesker i 15 land.

– 58 prosent (mediantall) av europeiske protestanter svarer at protestantisk og katolsk tro er mer lik enn ulik, mens bare 26 prosent svarer mer ulik enn lik. I Norge svarer hele 60 prosent av de spurte protestantene mer lik enn ulik, mens bare 21 prosent holder på mer ulik. Blant europeiske katolikker svarer 50 prosent (median) lik og 34 prosent ulik.

– 47 prosent (median) av de europeiske protestantene mener at både tro og gode gjerninger er nødvendig for å komme til himmelen. Bare 29 prosent (median) sier at tro alene er nok. Tilsvarende tall for europeiske katolikker er henholdsvis 59 og 26 prosent.

– I USA er det også stilt spørsmål om Skriften alene (sola scriptura). 52 prosent av protestantene mener at kristne trenger veiledning fra kirkens undervisning og tradisjoner i tillegg til Bibelen, mens bare 46 prosent mener at Bibelen gir all nødvendig veiledning. Tilsvarende tall for amerikanske katolikker er 75 og 21 prosent. Bare 30 prosent av protestantene i USA tror på både troen alene og Skriften alene.


Det eneste landet. I Vest-Europa er, som nevnt, Norge det eneste landet hvor et knapt flertall (51 prosent) av protestantene sier at frelse kommer gjennom troen alene. 30 prosent av norske protestanter svarer at både gode gjerninger og tro er nødvendig for å komme til himmelen.

Bare 8 prosent av europeiske protestanter og 14 prosent av katolikkene oppgir at de går til gudstjeneste minimum ukentlig. Europeere som sier at religion er viktig for livene deres, er mer tilbøyelig enn andre til å holde fast på sin respektive kirkes syn på frelsen. I Norge sier 55 prosent av protestantene som regner religion som svært eller noe viktig for livet deres, at de tror på frelse ved tro alene (høyest av de protestantiske landene).

I sin omtale av Pew-studien 14. september mener Vårt Lands kommentator Olav Egil Aune at frelse ved tro alene eller ved tro pluss gjerninger er «snirklete saker for folk flest», som om reformasjonens hovedsak var et bomskudd.

Etter mitt syn er Pew-undersøkelsen derimot en klar bekreftelse på at reformasjonen langt fra er over. Det handler fortsatt om evangeliet og menneskers frelse og frihet i Kristus.

Gå til innlegget

Meningen i spørsmålet

Publisert nesten 2 år siden

Når vi journalister gjengir i artikkelen de spørsmålene vi har stilt intervjuobjektet, er det ofte for å vise at vi er pågående og kritiske. Når vårt eget syn tilsynelatende gjenspeiles i spørsmålsstillingen, er det imidlertid grunn til å slå alarm.

Et avsnitt i en meningsytring fra Vårt Lands kommentator Olav Egil Aune 14. september illustrerer denne problemstillingen. "Her i avisen, som i andre aviser, dukker formuleringen 'kristne, jøder og katolikker' stadig opp. Ofte når det er noe man er sammen om. Veldig sammen om. Artig. Men antakelig også en 'freudiansk glipp', som betyr at man ikke sier det man hadde tenkt å si, men i stedet noe som røper hva man egentlig mente eller hadde i underbevisstheten." (Jeg er for øvrig uenig i mye av det Aune skriver i denne kommentaren, men det lar jeg ligge nå.)

Ekteskapet

Jeg måtte trekke på smilebåndet da jeg leste dette avsnittet. To dager tidligere hadde jeg reagert ganske kraftig på det jeg mistenker at nettopp var en slik "freudiansk glipp", eller forsnakkelse, i et intervju Vårt Land brakte til torgs med avtroppende biskop i Oslo bispedømme, Ole Christian Kvarme. Naturlig nok kommer journalisten inn på striden i Den norske kirke om ekteskapet, der Kvarmes syn er i mindretall.

Journalisten skriver: "Høsten 2015 forsto han (Kvarme, min anm.) at Kirkemøtet kom til å vedta likekjønnet vigsel. Strategien hans ble å kjempe for at et tradisjonelt syn på ekteskapet - for mann og kvinne - fremdeles skulle ha sin plass i kirken. Ennå kan han ikke si om Kirkemøtets vedtak om to vigselsliturgier har styrket ekteskapet som institusjon."

Siste setning fungerer som et indirekte spørsmål fra journalisten om hvorvidt ekteskapet faktisk er blitt styrket av striden rundt hvordan det skal defineres.

Kvarmes respons gjengis slik: "Fremdeles er dette så nytt at jeg ikke vet om ekteskapet som institusjon er styrket. Ingen annen sak som har vært oppe i Kirkemøtet, har smertet meg like mye. Kristen enhet koster."

Journalisten går over i indirekte sitat av Kvarme: "Den (kristen enhet, min anm.) kan beholdes om man står sammen om det vesentligste, evangeliet om Jesus, mener han. Men da kan ikke enkelte snakke nedsettende om arven fra bedehuset." (Det kunne ellers vært interessant å fått vite mer om hva Kvarme sa om det siste, men denne setningen er alt journalisten tar med om det. Det kunne også ha vært sagt mye om hva som ligger i begrepet "kristen enhet", men også det får ligge nå.)

Forsnakkelse

Så er det at den "freudianske glippen" etter mitt syn kommer, og det i form av det jeg innledet med, et gjengitt spørsmål fra journalistens side:

"Hvorfor stiller du ikke krav til konservatives retorikk om liberale og homofile?"

Slik jeg oppfatter det som leser, oser det avstandtagen, ovenfra og ned-holdning og noe i nærheten av forakt av dette spørsmålet.

- For det første settes det en merkelapp på en gruppe mennesker - formodentlig jeg og andre som baserer vårt syn på ekteskapet på det vi leser i Bibelen.

- For det andre karakteriseres måten denne gruppen argumenterer på. Vi driver med "retorikk", et fremmedord for talekunst, som etter mitt syn her klart gis en negativ klang.

- For det tredje er det nødvendig å gjøre noe med denne gruppens argumentasjonsform - det må stilles krav til den.

For å bruke Olav Egil Aunes ord: I stedet for å stille spørsmålet slik han hadde tenkt, velger journalisten ord som "røper hva han egentlig mente eller hadde i underbevisstheten". Selv om jeg skulle være den eneste leseren som aner en underliggende meningsytring i spørsmålet, står Vårt Land overfor et journalistfaglig problem. I en nyhetsartikkel skal journalisten holde seg selv utenfor. 

Journalistisk ansvar

Så langt det framgår av artikkelen, aksepterer Kvarme premissene i spørsmålet. "Jeg gjør det", sier han (altså stiller krav "til konservatives retorikk"). Tilsynelatende er altså biskopen og journalisten sammen om å ta avstand fra "de konservatives retorikk", noe som gjør inntrykket enda sterkere. Dersom Kvarme hadde hatt med seg en kommunikasjonsrådgiver, forutsetter jeg at vedkommende ville ha arrestert journalisten på ordbruken.

Både jeg og andre som regnes som konservative, gjør klokt i å vurdere de ord vi velger å bruke om sårbare problemstillinger, og feil har blitt begått. Det fritar imidlertid ikke Vårt Land for avisens journalistfaglige ansvar.

Vårt Land har pålagt seg selv ikke å ha en mening på lederplass i det avisen oppfatter som kontroversielle teologiske spørsmål. Ekteskapet er ett av disse spørsmålene. Da må man passe ekstra godt på at meningene ikke framkommer i det som gir seg ut for å være ordinære nyhetsartikler der kontrakten med leseren forutsetter at man forsøker å være objektiv. I motsatt fall blir det Breitbart på norsk.   

Gå til innlegget

Det viktige spørsmålet er ikke om vi går i et bestemt tog, men om vi tilkjenner alle mennesker et grunnleggende menneskeverd – uten dermed å bli fanget inn i en godkjenning av alle menneskelige valg.  

3. juli ble jeg oppringt av en journalist fra Vårt Land og bedt om å svare på seks spørsmål. Bakgrunnen – og premisset for det sjette spørsmålet – var at journalisten mente at NLMs informasjonsleder Espen Ottosen «vil vurdere å gå i Pride-paraden neste år for å ta avstand fra vold og trakassering mot homofile». Spørsmålet var om jeg ville «vurdere det samme».

Jeg kunne ikke huske å ha registrert noen slik uttalelse fra min yrkesbror, og jeg tok da også forbehold om dette i mitt svar til journalisten (forbeholdet ble ikke gjengitt i avisen uten at det for så vidt fikk noen stor betydning).

Mot vold

Etter hvert forsto jeg at det var et utsagn fra Espen Ottosen i Vårt Land samme dag journalisten bygde sitt resonnement på. Her siteres Espen Ottosen på at «jeg kunne absolutt gått i tog mot seksuelt motivert vold mot homofile i Tsjetsjenia og Russland». Så peker han på at Pride-paraden i liten grad handler om dette, og at deltakelse «kan lett forstås som en støtte til» sakene de homofiles interesseorganisasjoner arbeider for (eksempelvis kunstig befruktning og et tredje juridisk kjønn).

Så intervjues en representant for en av disse organisasjonene, og hun hevder at Pride primært handler om «vern mot seksuelt motivert vold og grunnleggende menneskerettigheter», altså noe i retning av det Ottosen noen avsnitt tidligere hadde sagt at han savnet. Mot slutten bringes Ottosen inn i artikkelen igjen og får følgende spørsmål: «Kan man dermed se deg i neste års Pride-parade?» «Det måtte jeg vurdert ut fra helheten og konteksten. Knut Arild Hareide valgte å gå i fjor etter hendelsen i Orlando. Kommer det hendelser som dette, er deltakelse mer aktuelt», er Ottosens svar i artikkelen 3. juli.

Teknikk

Ved å sette sammen disse uttalelsene kom altså Vårt Lands redaksjon fram til at Espen Ottosen «vil vurdere å gå i Pride-paraden neste år for å ta avstand fra vold og trakassering mot homofile». Dette er resultatet av en vanlig journalistisk øvelse. Man leter etter premissene for hvorfor en profilert person er imot noe – særlig noe det er kontroversielt å være imot – og prøver så å finne representanter for dette «noe» som kan si at disse innvendingene ikke er reelle. Dermed er intervjuobjektet tilsynelatende fanget. Det kan absolutt fungere, og det er ikke nødvendigvis noe galt i det (jeg har helt sikker også gjort det selv), men det krever stor grad av nøyaktighet og redelighet. 

La oss dele det opp: 1. Espen Ottosen kunne gått i tog mot seksuelt motivert vold mot homofile. 2. Espen Ottosen beklager at Pride-paraden etter hans syn ikke handler om dette, men om andre ting, og at det derfor ikke er aktuelt for ham å gå. 3. Generalsekretær Susanne Demou Øvergaard i interesseorganisasjonen Skeiv Verden repliserer at paraden, etter hennes syn, nettopp handler om det Ottosen etterlyser, og at det ellers er rom for ulike syn i paraden (på det Ottosen er uenig i). 4. Dramaturgien i artikkelen kulminerer med at Espen Ottosens begrunnelse for ikke å gå i paraden, tilsynelatende er ryddet av veien og Ottosen altså er «fanget» i sin egen innledende uttalelse i artikkelen.

To og to ble ikke fire

I dette tilfellet mislykkes imidlertid Vårt Land i «bevisføringen», noe også Ottosen selv påpeker i et debattinnlegg i avisen 7. juli. I artikkelen 3. juli definerte Ottosen noe han kunne gått i tog mot (seksuelt motivert vold mot homofile), men han sa ikke noe om at dette toget er Pride-paraden. Det eneste Ottosen sier om eventuelt å kunne vurdere å gå i Pride, er dersom det kommer flere hendelser som kan sammenlignes med massakren mot nattklubben i Orlando (som ble oppfattet som et angrep mot homofile). Jeg er derfor ikke enig med debattredaktør Alf Gjøsunds egenfrikjenning av redaksjonen i et svarinnlegg 8. juli. Redaksjonen la sammen to og to, men tallverdien i svaret nådde ikke til fire.

Tar avstand

Derimot er jeg også denne gang enig med Espen Ottosen i hans vurderinger. Også jeg tar – selvsagt – avstand fra hat og vold mot mennesker, inkludert dem som anser seg for å være homofile. Alle mennesker har samme menneskeverd. Så er det slik at vi likevel kan gjøre valg som er mot Guds vilje, noe jeg mener de gjør som velger å ha seksuelt samkvem med mennesker av samme (biologiske) kjønn. Slik jeg leser Bibelen, har jeg alt annet enn en plikt – og faktisk heller ikke noen rett – til å gi min tilslutning til dette. 

Misbrukt

Slik Pride-paraden framstår, er den – etter mitt syn – først og fremst en feiring av et valg som strider mot Guds vilje, og KrF-leder Knut Arild Hareides deltakelse i fjor ble av interesseorganisasjonene tolket som at han ga sin tilslutning både til dette valget og til de ulike politiske kampsakene. Derfor kan jeg ikke gå i Pride.

Det viktige spørsmålet er imidlertid ikke hvilket tog vi går i, men om vi tilkjenner alle mennesker et grunnleggende menneskeverd – uten dermed å bli fanget inn i en godkjenning av alle menneskelige valg.  

Også publisert på min blogg på imf.no

Gå til innlegget

Terror må forhindres

Publisert over 2 år siden

Vårt Land mener det er større grunn til å frykte polarisering enn terror, men glemmer at det går an å gjøre noe uten å polarisere.

Så vidt jeg kan se, har ikke Vårt Land publisert lederen fra fredagsavisa elektronisk. Temaet var onsdagens terrorangrep i London der en mann drepte tre uskyldige personer ved å kjøre på dem med bil. Nok et eksempel, altså, på den nye terroren der enkeltpersoner tar enkle virkemidler i bruk.

Avisens reaksjon på lederplass føyer seg forutsigbart inn i rekken. Med henvisning til statistikk nærmest avfeier Vårt Land frykten for terrorangrep og mener den "eneste rette responsen" når slike angrep likevel inntreffer, er å erklære at man ikke er redd og fortsette som før. Grunnen er at den nye terrorens virkemidler, som biler og kniver, er enkle å skaffe seg. Og dersom man snakker for mye om islamismen som ofte ligger bak, kan det skape polarisering. Det er det vi virkelig behøver å frykte, mener avisen.

nyhetsplass i samme avisutgave uttaler BI-professor Nick Sitter seg: - I åpne samfunn er slike angrep nærmest umulig å forhindre, uansett mengde politi og sikkerhetstiltak, men de avskrekkes og begrenses, sitteres Sitter på.

Professoren mener de mest effektive tiltakene er "å ha stor og god beredskap som settes inn når slik terror rammer" (min uthevelse).

Denne formen for fatalistisk pasifisme har blitt en merkevare for de velmenende liberale i Vesten. Man verken kan - og helst heller ikke skal - foreta seg noe for å hindre nye terrorangrep.

Men saken er den at det finnes noen prosesser som må være til stede for at et samfunn skal fungere og ha legitimitet. Regulering av atferd er en av disse, og det er det myndighetene som har det øverste ansvaret for. Derfor var det befriende å lese ytringen til politisk kommentator i VG,

Frithjof Jacobsen. Under tittelen “Europa under angrep” konkluderte han på følgende vis: “Terrortrusselen (…) gnager løs på fundamenter i samfunnene våre. Tillit, åpenhet, inkludering og frihet. Det må vi snart ta inn over oss og gjøre noe med. Virkemidlene må tilpasses truslenes omfang og karakter. Og vi må forstå at friheten noen ganger koster.”

Jeg er enig og skrev tilsvarende selv etter angrepet på Paris i november 2015. Da jeg etter også å ha lyttet til blant andre Jacobsen på Debatten på NRK1 torsdag kveld, delte VG-kommentatorens artikkel på mikrobloggsamfunnet Twitter, havnet jeg i debatt med to andre twitrere. Mine motdebattanters perspektiv var et helt annet enn Frithjof Jacobsens og mitt eget: en påstand om at antall terrorangrep har gått ned, og at det er dette man bør være opptatt av. I en situasjon der tre uskyldige mennesker var drept og et femtitall skadet, var man med andre ord mer opptatt av å diskutere statistikk enn hvilke tiltak som kan settes inn for å begrense terror.

Går man 40 år tilbake i tid, er det mulig man kan påvise en nedgang i antall terrortilfeller. Men fra juli 2012 til juli 2016 var det 12 terrorangrep innenfor EU-området, med flere hundre drepte. Det jeg ikke skjønner, er hvorfor responsen fra noen da fortsatt er å forsøke å holde befolkningen sovende med statistikk og sannsynlighetsberegninger. De velmenende, liberale kommuniserer som om europeiske samfunn skal svelge unna hvert angrep, trøste seg med tall og vente på det neste anslaget. Hvor lenge skal “vi” tenke slik?

For, som den ene av mine motdebattanter skrev: “Tror du seriøst på et samfunn der vi kan hindre en mann med en bil og en kniv å kjøre inn i en folkemengde? Hva er din løsning?” Endelig var han inne på et konstruktivt spor, men da jeg svarte at det tror jeg faktisk på og antydet et mulig tiltak, ble det slutt på responsen.

Bruk av kjøretøy som drapsvåpen er, som nevnt, blitt en del av den nye, “enkle” terroren etter at terroristgruppene IS og al-Qaeda oppfordret de som ikke reiste til Syria eller Irak, å kjempe for de islamistiske ekstremistenes sak på denne måten. Jeg kan ikke skjønne annet enn at myndighetene da må sette inn mer robuste tiltak mot nettopp det. Og ett slikt tiltak er verken veldig komplisert eller kostbart – nemlig å skille fortau, bussholdeplasser, inngangspartier og åpne plasser fra trafikkerte gater med eksempelvis kraftige pullerter.

Det finnes allerede slike som kan stoppe kjøretøy som holder en hastighet på 80 kilometer i timen. Ifølge en artikkel i The Guardian (!) finnes det planer for hvordan slike fysiske hindringer kan reises “uten å gjøre byene til festninger”.  Artikkelen kan også fortelle at da Arsenal åpnet ny stadion i 2006, var flere slike fysiske hindringer inkorporert i selve arkitekturen. Også gateløp inn mot sårbare områder der det samles mye folk, kan designes for å hindre kjøretøy i å bygge seg opp hastighet. I angrepet mot flyplassen i Glasgow i 2007 fikk betongpullertene utenfor æren for å ha stoppet et kjøretøy fra å brase inn i terminalbygget.

Slike tiltak kan vanskelig beskyldes for å virke polariserende.

Europeiske myndigheter, norske inkludert, må nå handle – om de, som Frithjof Jacobsen påpeker, skal beholde befolkningens tillit. Når man vil anlegge sensorer i veibanen for å straffe mennesker som anser at piggdekk er nødvendig for å kjøre trygt på vinterføre, kan det ikke være for mye forlangt å be om fysisk beskyttelse mot mennesker som bruker bilen som drapsvåpen.

 

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere