Petter Olsen

Alder: 50
  RSS

Om Petter

Medieleder i Indremisjonsforbundet og ansvarlig redaktør for bladet vårt, Sambåndet, på papir og nett. Forlagssjef i Sambåndet Forlag.
Følg også ImF-bloggen min: http://imf.no/petter/

Følgere

Det viktige spørsmålet er ikke om vi går i et bestemt tog, men om vi tilkjenner alle mennesker et grunnleggende menneskeverd – uten dermed å bli fanget inn i en godkjenning av alle menneskelige valg.  

3. juli ble jeg oppringt av en journalist fra Vårt Land og bedt om å svare på seks spørsmål. Bakgrunnen – og premisset for det sjette spørsmålet – var at journalisten mente at NLMs informasjonsleder Espen Ottosen «vil vurdere å gå i Pride-paraden neste år for å ta avstand fra vold og trakassering mot homofile». Spørsmålet var om jeg ville «vurdere det samme».

Jeg kunne ikke huske å ha registrert noen slik uttalelse fra min yrkesbror, og jeg tok da også forbehold om dette i mitt svar til journalisten (forbeholdet ble ikke gjengitt i avisen uten at det for så vidt fikk noen stor betydning).

Mot vold

Etter hvert forsto jeg at det var et utsagn fra Espen Ottosen i Vårt Land samme dag journalisten bygde sitt resonnement på. Her siteres Espen Ottosen på at «jeg kunne absolutt gått i tog mot seksuelt motivert vold mot homofile i Tsjetsjenia og Russland». Så peker han på at Pride-paraden i liten grad handler om dette, og at deltakelse «kan lett forstås som en støtte til» sakene de homofiles interesseorganisasjoner arbeider for (eksempelvis kunstig befruktning og et tredje juridisk kjønn).

Så intervjues en representant for en av disse organisasjonene, og hun hevder at Pride primært handler om «vern mot seksuelt motivert vold og grunnleggende menneskerettigheter», altså noe i retning av det Ottosen noen avsnitt tidligere hadde sagt at han savnet. Mot slutten bringes Ottosen inn i artikkelen igjen og får følgende spørsmål: «Kan man dermed se deg i neste års Pride-parade?» «Det måtte jeg vurdert ut fra helheten og konteksten. Knut Arild Hareide valgte å gå i fjor etter hendelsen i Orlando. Kommer det hendelser som dette, er deltakelse mer aktuelt», er Ottosens svar i artikkelen 3. juli.

Teknikk

Ved å sette sammen disse uttalelsene kom altså Vårt Lands redaksjon fram til at Espen Ottosen «vil vurdere å gå i Pride-paraden neste år for å ta avstand fra vold og trakassering mot homofile». Dette er resultatet av en vanlig journalistisk øvelse. Man leter etter premissene for hvorfor en profilert person er imot noe – særlig noe det er kontroversielt å være imot – og prøver så å finne representanter for dette «noe» som kan si at disse innvendingene ikke er reelle. Dermed er intervjuobjektet tilsynelatende fanget. Det kan absolutt fungere, og det er ikke nødvendigvis noe galt i det (jeg har helt sikker også gjort det selv), men det krever stor grad av nøyaktighet og redelighet. 

La oss dele det opp: 1. Espen Ottosen kunne gått i tog mot seksuelt motivert vold mot homofile. 2. Espen Ottosen beklager at Pride-paraden etter hans syn ikke handler om dette, men om andre ting, og at det derfor ikke er aktuelt for ham å gå. 3. Generalsekretær Susanne Demou Øvergaard i interesseorganisasjonen Skeiv Verden repliserer at paraden, etter hennes syn, nettopp handler om det Ottosen etterlyser, og at det ellers er rom for ulike syn i paraden (på det Ottosen er uenig i). 4. Dramaturgien i artikkelen kulminerer med at Espen Ottosens begrunnelse for ikke å gå i paraden, tilsynelatende er ryddet av veien og Ottosen altså er «fanget» i sin egen innledende uttalelse i artikkelen.

To og to ble ikke fire

I dette tilfellet mislykkes imidlertid Vårt Land i «bevisføringen», noe også Ottosen selv påpeker i et debattinnlegg i avisen 7. juli. I artikkelen 3. juli definerte Ottosen noe han kunne gått i tog mot (seksuelt motivert vold mot homofile), men han sa ikke noe om at dette toget er Pride-paraden. Det eneste Ottosen sier om eventuelt å kunne vurdere å gå i Pride, er dersom det kommer flere hendelser som kan sammenlignes med massakren mot nattklubben i Orlando (som ble oppfattet som et angrep mot homofile). Jeg er derfor ikke enig med debattredaktør Alf Gjøsunds egenfrikjenning av redaksjonen i et svarinnlegg 8. juli. Redaksjonen la sammen to og to, men tallverdien i svaret nådde ikke til fire.

Tar avstand

Derimot er jeg også denne gang enig med Espen Ottosen i hans vurderinger. Også jeg tar – selvsagt – avstand fra hat og vold mot mennesker, inkludert dem som anser seg for å være homofile. Alle mennesker har samme menneskeverd. Så er det slik at vi likevel kan gjøre valg som er mot Guds vilje, noe jeg mener de gjør som velger å ha seksuelt samkvem med mennesker av samme (biologiske) kjønn. Slik jeg leser Bibelen, har jeg alt annet enn en plikt – og faktisk heller ikke noen rett – til å gi min tilslutning til dette. 

Misbrukt

Slik Pride-paraden framstår, er den – etter mitt syn – først og fremst en feiring av et valg som strider mot Guds vilje, og KrF-leder Knut Arild Hareides deltakelse i fjor ble av interesseorganisasjonene tolket som at han ga sin tilslutning både til dette valget og til de ulike politiske kampsakene. Derfor kan jeg ikke gå i Pride.

Det viktige spørsmålet er imidlertid ikke hvilket tog vi går i, men om vi tilkjenner alle mennesker et grunnleggende menneskeverd – uten dermed å bli fanget inn i en godkjenning av alle menneskelige valg.  

Også publisert på min blogg på imf.no

Gå til innlegget

Terror må forhindres

Publisert rundt 2 år siden

Vårt Land mener det er større grunn til å frykte polarisering enn terror, men glemmer at det går an å gjøre noe uten å polarisere.

Så vidt jeg kan se, har ikke Vårt Land publisert lederen fra fredagsavisa elektronisk. Temaet var onsdagens terrorangrep i London der en mann drepte tre uskyldige personer ved å kjøre på dem med bil. Nok et eksempel, altså, på den nye terroren der enkeltpersoner tar enkle virkemidler i bruk.

Avisens reaksjon på lederplass føyer seg forutsigbart inn i rekken. Med henvisning til statistikk nærmest avfeier Vårt Land frykten for terrorangrep og mener den "eneste rette responsen" når slike angrep likevel inntreffer, er å erklære at man ikke er redd og fortsette som før. Grunnen er at den nye terrorens virkemidler, som biler og kniver, er enkle å skaffe seg. Og dersom man snakker for mye om islamismen som ofte ligger bak, kan det skape polarisering. Det er det vi virkelig behøver å frykte, mener avisen.

nyhetsplass i samme avisutgave uttaler BI-professor Nick Sitter seg: - I åpne samfunn er slike angrep nærmest umulig å forhindre, uansett mengde politi og sikkerhetstiltak, men de avskrekkes og begrenses, sitteres Sitter på.

Professoren mener de mest effektive tiltakene er "å ha stor og god beredskap som settes inn når slik terror rammer" (min uthevelse).

Denne formen for fatalistisk pasifisme har blitt en merkevare for de velmenende liberale i Vesten. Man verken kan - og helst heller ikke skal - foreta seg noe for å hindre nye terrorangrep.

Men saken er den at det finnes noen prosesser som må være til stede for at et samfunn skal fungere og ha legitimitet. Regulering av atferd er en av disse, og det er det myndighetene som har det øverste ansvaret for. Derfor var det befriende å lese ytringen til politisk kommentator i VG,

Frithjof Jacobsen. Under tittelen “Europa under angrep” konkluderte han på følgende vis: “Terrortrusselen (…) gnager løs på fundamenter i samfunnene våre. Tillit, åpenhet, inkludering og frihet. Det må vi snart ta inn over oss og gjøre noe med. Virkemidlene må tilpasses truslenes omfang og karakter. Og vi må forstå at friheten noen ganger koster.”

Jeg er enig og skrev tilsvarende selv etter angrepet på Paris i november 2015. Da jeg etter også å ha lyttet til blant andre Jacobsen på Debatten på NRK1 torsdag kveld, delte VG-kommentatorens artikkel på mikrobloggsamfunnet Twitter, havnet jeg i debatt med to andre twitrere. Mine motdebattanters perspektiv var et helt annet enn Frithjof Jacobsens og mitt eget: en påstand om at antall terrorangrep har gått ned, og at det er dette man bør være opptatt av. I en situasjon der tre uskyldige mennesker var drept og et femtitall skadet, var man med andre ord mer opptatt av å diskutere statistikk enn hvilke tiltak som kan settes inn for å begrense terror.

Går man 40 år tilbake i tid, er det mulig man kan påvise en nedgang i antall terrortilfeller. Men fra juli 2012 til juli 2016 var det 12 terrorangrep innenfor EU-området, med flere hundre drepte. Det jeg ikke skjønner, er hvorfor responsen fra noen da fortsatt er å forsøke å holde befolkningen sovende med statistikk og sannsynlighetsberegninger. De velmenende, liberale kommuniserer som om europeiske samfunn skal svelge unna hvert angrep, trøste seg med tall og vente på det neste anslaget. Hvor lenge skal “vi” tenke slik?

For, som den ene av mine motdebattanter skrev: “Tror du seriøst på et samfunn der vi kan hindre en mann med en bil og en kniv å kjøre inn i en folkemengde? Hva er din løsning?” Endelig var han inne på et konstruktivt spor, men da jeg svarte at det tror jeg faktisk på og antydet et mulig tiltak, ble det slutt på responsen.

Bruk av kjøretøy som drapsvåpen er, som nevnt, blitt en del av den nye, “enkle” terroren etter at terroristgruppene IS og al-Qaeda oppfordret de som ikke reiste til Syria eller Irak, å kjempe for de islamistiske ekstremistenes sak på denne måten. Jeg kan ikke skjønne annet enn at myndighetene da må sette inn mer robuste tiltak mot nettopp det. Og ett slikt tiltak er verken veldig komplisert eller kostbart – nemlig å skille fortau, bussholdeplasser, inngangspartier og åpne plasser fra trafikkerte gater med eksempelvis kraftige pullerter.

Det finnes allerede slike som kan stoppe kjøretøy som holder en hastighet på 80 kilometer i timen. Ifølge en artikkel i The Guardian (!) finnes det planer for hvordan slike fysiske hindringer kan reises “uten å gjøre byene til festninger”.  Artikkelen kan også fortelle at da Arsenal åpnet ny stadion i 2006, var flere slike fysiske hindringer inkorporert i selve arkitekturen. Også gateløp inn mot sårbare områder der det samles mye folk, kan designes for å hindre kjøretøy i å bygge seg opp hastighet. I angrepet mot flyplassen i Glasgow i 2007 fikk betongpullertene utenfor æren for å ha stoppet et kjøretøy fra å brase inn i terminalbygget.

Slike tiltak kan vanskelig beskyldes for å virke polariserende.

Europeiske myndigheter, norske inkludert, må nå handle – om de, som Frithjof Jacobsen påpeker, skal beholde befolkningens tillit. Når man vil anlegge sensorer i veibanen for å straffe mennesker som anser at piggdekk er nødvendig for å kjøre trygt på vinterføre, kan det ikke være for mye forlangt å be om fysisk beskyttelse mot mennesker som bruker bilen som drapsvåpen.

 

Gå til innlegget

Plass til to kristne aviser?

Publisert over 2 år siden

«Vi skal ikke ligne Dagen», forsikret Åshild Mathisen da hun ble sjefredaktør for Vårt Land. Hvordan vil hun posisjonere avisen?

«Vi kjenner Kristen-Norge med alle sine fasetter og brytninger, bedre enn noen», fastslo den daværende utviklingsredaktøren i Vårt Land i en kommentar 12. april 2014. Da hun litt mindre enn to år senere ble ansatt som sjefredaktør, kom hun med en klar utfordring til en aviskollega: «Dagen vil få skarp konkurranse fra Vårt Land» (intervju med ­avisen Dagen 19.03.16).

Dagen kom første gang ut i 1919 og er den eldste av de to. Avisen springer direkte ut fra indre­misjonsbevegelsen, ledere fra Bergens Indremisjon og Det vestlandske indremisjonsforbund (nå: Indremisjonsforbundet) utgjorde avisens første styre. Den første tiden ble Dagen trykket i Sambåndets presse. Oppgaven var å orientere om samfunn, kultur, teologi og kirkeliv, og analysere og vurdere dette med basis i Guds ord.

 

Alternativ

Da Vårt Land kom til i 1945, var den opprinnelige tanken at den i enda større grad enn Dagen skulle være en riks­avis, et alternativ til Aftenposten, «med lesere i alle folkets lag og i alle landets deler». Initiativ­takerne til Vårt Land kan ­deles i to grupperinger: Folk rundt forfatteren Ronald Fangen, som sto for det som beskrives som en kristen kulturåpen tenkning, og folk fra de kristne organisasjonene med en mer pietistisk kristendomsforståelse. Ett av de ­interessante spørsmålene er hvilket av disse to tankesettene­ som har fått prege Vårt Land mest.

I det nevnte Dagen-intervjuet­ viser Åshild Mathisen til den nå avdøde dominikanerpresten Arnfinn Haram. Dermed trakk hun tråden tilbake til den kommentarartikkelen jeg siterte fra innledningsvis. For de tankene Åshild Mathisen har gitt ­uttrykk for etter ansettelsen, ble helt ­tydelig formet gjennom hennes tid som utviklingsredaktør.


Hele bredden

I kommentaren «Avis søker stemmer» (04.01.14) skriver hun at redaksjonen har brukt det siste året på å «rendyrke oss som debattskapende meningsavis i mediefloraen» (da særlig gjennom Verdidebatt.no). Avisen ønsker å «romme hele bredden av kristen-Norge og hele bredden av det religiøse – ja, også livssyns-Norge, for den del».

I kommentaren 14. april 2014 («En avis som tror på deg – ikke for deg») utvikler Mathisen tankene. Vårt Land skal ikke bare være en talerstol, men må også sørge for å bli hørt. Det er her hun viser til Arnfinn Haram: «Han ville at Vårt Land skulle tåle ­alvoret. Gå inn i problemstillinger som kanskje var vanskelige og krevende, ikke overlate til andre aviser å gjøre det».


Ikke alene lenger

Samtalene med dominikanerpresten satte ord på, skriver Mathisen, en gryende følelse i avisen av at religionsstoffet deres ikke var unikt lenger. «Vi kan være åpne for veldig mye så lenge vi står for noe selv», konkluderer Mathisen to år før hun ble sjefredaktør.

I en tredje kommentar fra 2014 («Den sekulære tenkeboksen» 04.09.14) tar den daværende utviklingsredaktøren utgangspunkt i karikaturen av en kristen: «Hengehodet som ikke vet hva som beveger seg utenfor ­bedehusets vindskakke vegger». Vårt Land-leseren har hun tvert imot opplevd som «nysgjerrig, kunnskapsrik og i konstant ­bevegelse», skriver Mathisen og legger til: «Ja, min opplevelse er at også den såkalt konservative kristne, som ofte har fått merkelappen stivnet og fordomsfull, er minst like aktiv i å diskutere og reflektere (…) og ikke skal frakjennes merkelappen intellektuell. Det må være mulig å fronte et verdiunivers som er kontrært til vårt moderne».


Motvirke splid

Som sjefredaktør («Slipp troen løs», 07.05.16) beskriver Åshild Mathisen nevnte Ronald Fangens ­visjon for avisen som å «i enhver forstand å arbeide i forsoningens tjeneste». Overfor Dagen 19.03.16 utdyper hun at avisens prosjekt har vært å «samle Kristen-Norge­ og motvirke kristen splid». I denne­ ånden vil hun at Vårt Land skal være en «raus felles­arena».

I tiden rundt 2. verdenskrig var det tanken at de teologiske­ ­debattene skulle henvises til tidsskriftene, men i dag mener hun disse debattene er relevante nok til å være i avisen. Én side av historien vil hun likevel videreføre, og det gjelder «kontroversielle teologiske spørsmål»:

«Jeg tenker vi skal være varsomme med å ta stilling, slik Vårt Lands tradisjon er», sier hun til egen avis 18. mars i fjor.

I teologiske spørsmål skal altså­ Vårt Land mer legge til rette for og fremme en bredest ­mulig ­debatt enn selv å mene. Det sikrer samtidig rom for flere i det kristne avis- og bladsegmentet.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND, 31.01, 2017

Gå til innlegget

Misjonsfolk og klimakamp

Publisert over 2 år siden

Det må være lov å ha flere tanker i hodet samtidig og likevel prioritere den ene framfor den andre.

På profilert plass i Vårt Land 20. desember ansvarliggjør kommentator Alf Gjøsund meg på mitt svar til en av hans kolleger i avisa 17. desember. På spørsmål om hvilken betydning jeg mente Den norske kirkes klimaengasjement har hatt for misjonsfolket, ble jeg innledningsvis i artikkelen sitert på at jeg mener det har hatt «stor, positiv betydning og gitt også misjonsfolk økt bevissthet om den bibelske forvaltertanken.»

 

Som jeg reflekterte litt rundt i en blogg på imf.no samme dag som artikkelen sto på trykk, er det utfordrende å skulle uttale seg på vegne av tusenvis av mennesker som regner Indremisjonsforbundet (ImF) som deres organisasjonstilknytning. Telefonoppringningen fra Vårt Land kom – slik telefonoppkall fra oss mediefolk vanligvis gjør – helt uforberedt fra min side.

 

Å være en av dem som svarer på slike telefoner er nå likevel en av de oppgavene jeg har som medieleder, og jeg har ingenting å utsette på det journalisten har gjengitt av mitt svar – tvert imot. Jeg står også fortsatt for det jeg sa. At biskoper og andre kirkelederes engasjement for klimasaken også har vært med på å bevisstgjøre «lavkirkelige og vekkelsesorienterte», som Alf Gjøsund beærer oss med, mener jeg er ganske klart. Jeg knyttet det opp til «den bibelske forvaltertanken», og jeg tenkte da først og fremst på det som står i 1. Mos 1, v. 26-28 om at menneskene skal legge jorden under seg og råde over øvrige skapninger. Jeg mener det de siste årene er skapt en større forståelse – i alle fall hos meg – for de ulike sidene dette inneholder, og at det er positivt.

 

Men så er det altså at Alf Gjøsund går meg inn på klingen – og det ved en gjennomgang av årets flere hundre artikler på sambåndet.no. Der fant han ingen artikler «om klimaet og den bibelske forvaltertanken», påpeker han, og det har han sikkert rett i (vi har publisert en nå (!). Utfra blant annet dette utleder den påtroppende debattredaktøren at «jo nærmere vekkelsestradisjonen en kirke eller organisasjon befinner seg, jo mindre er klimaengasjementet.»

 

Tilsynelatende har altså Alf Gjøsund funnet et åpenbart tilfelle av selvmotsigelse i min uttalelse. Gjøsund velger imidlertid ikke å ta med den andre delen av det jeg sa i intervjuet, og som jeg også er sitert på i artikkelen 17. desember: «Vi kan nok si at intensiteten i engasjementet i klimaspørsmålet ikke har vært så stor blant misjonsfolk. Indremisjonsforbundet har ikke prioritert å sette klimaspørsmål på dagsordenen. Vi har ikke hatt kapasitet til å utvikle egne dokumenter og strategier om dette spørsmålet».

 

Også generalsekretær Erik Furnes i ImF har uttalt seg i tilsvarende ordelag (se dagen.no 04.12.15), med en bibelsk begrunnelse. Mitt svar var altså ikke kun basert på egen magefølelse, og jeg mener det var et ærlig svar.

 

Det journalisten ikke fikk plass til innenfor de tilmålte 5000 tegn, var det jeg sa om at jeg mener Bibelens autoritet og kristendommens plass i samfunnet har vært under et konstant angrep de siste tiårene, og at biskoper og andre kirkelige ledere i for liten grad har stått på den arenaen. Derfor har behovet for at ImF og andre misjonsorganisasjoner fortsatt ivaretar sitt vekkelsesoppdrag og apologetiske ansvar (trosforsvar) bare blitt større de siste årene. Der står vi trygt forankret i Bibelens budskap og Jesu oppdragsbeskrivelse om først og fremst å være vitner om ham som ba oss gå ut og gjøre «alle folkeslag til disipler, idet dere døper dem (…) og lærer dem» (Matt 28,19-20).

 

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Bli i kirken, Märtha Louise!
av
Vårt Land
11 dager siden / 5161 visninger
Fra utskudd til kraft?
av
Vårt Land
22 dager siden / 4766 visninger
Slutt å gjøre kirken kul!
av
Merete Thomassen
11 dager siden / 2776 visninger
Bekreftet allerede
av
Joanna Bjerga
27 dager siden / 2330 visninger
Bryllup med bismak
av
Trond Langen
6 dager siden / 1853 visninger
Befri oss fra 1. mai
av
Ole Jakob Warlo
25 dager siden / 1819 visninger
Barns frihet til å velge
av
Berit Hustad Nilsen
13 dager siden / 1803 visninger
Spooky sjamanisme?
av
Vårt Land
3 dager siden / 1553 visninger
Hauge og Marx
av
Vårt Land
24 dager siden / 1545 visninger
Biskoper som blir realpolitikere
av
Espen Ottosen
17 dager siden / 1419 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere