Petter Olsen

Alder: 50
  RSS

Om Petter

Medieleder i Indremisjonsforbundet og ansvarlig redaktør for bladet vårt, Sambåndet, på papir og nett. Forkynner.
Følg også ImF-bloggen min: https://www.imf.no/blog/

Følgere

Den nye ørnen

Publisert 2 måneder siden

Om man oppgir det man står for, fordi færre enn før står for det samme, står man ikke lenger.

«Forsvarer tapte saker», lyder oppsummeringen i Vårt Land 14. august av KrFs situasjon. Det etterlatte inntrykket av både for- og innside er at partiet må finne seg andre saker enn det har i dag, for derved å skaffe seg flere velgere.

Et resonnement om at KrF eksempelvis skulle endre syn på abort fordi flertallet i befolkningen har et annet syn, framstår for meg like absurd som at den indremisjonsbevegelsen jeg er en del av, skulle endre syn på ekteskapet fordi flertallet i Den norske kirke har gjort det.

Mer sekulære velgere

Siden stortingsvalget i 2009 har altså valgforskerne Bernt Aardal og Johannes Bergh målt velgerholdninger på «den moralsk-religiøse aksen». Den langsiktige trenden er at nordmenn er blitt mer sekulære. Noen eksempler fra artikkelen: I 2009 var fortsatt en overvekt av velgerne imot at homofile skulle få adoptere. I 2017 var det motsatt. I perioden etter 2009 er også velgernes aksept av aktiv dødshjelp og surrogati økt. «Bare» 25 prosent sier nå nei til surrogati. Holdningen til aktiv dødshjelp er endret med 31 prosent i liberal retning. Tre av fire velgere støtter nå at kvinner skal ha rett til selvbestemt abort. KrF er motpol i alle disse sakene.

Spørsmålet som med bakgrunn i dette stilles i artikkelen, er hvilke muligheter KrF har ved å satse på «disse tradisjonelle spørsmålene». Ifølge valgforskerne kompliseres situasjonen ytterligere av at KrF i disse sakene har motstandere både på venstre og høyre side i det politiske landskapet.

Verdigrunnlag fra Bibelen

Etter mitt syn er spørsmålet motsatt – hvilke muligheter partiet har ved ikke å satse på dem. (Det utelukker selvsagt ikke å komme opp med andre og nye saker i tillegg.) KrFs verdigrunnlag «er hentet fra Bibelen», står det blant annet med uthevet skrift i partiprogrammet. Om KrF skulle innta en annen holdning enn Bibelen i saker der Bibelen gir tydelige svar, faller grunnlaget for partiet ganske enkelt bort, og KrF må innstille virksomheten.

Også for et politisk parti må målet være at man står for noe, og at man arbeider for det man står for. At dette arbeidet møter motgang og kan se ut til å ha vanskelige utsikter, er ikke noe argument for å endre syn. Står man for noe og mener det er riktig og godt, fortsetter man å stå for det. Vender man kappen etter vinden, er man som prinsippløs og frarøver seg selv enhver troverdighet. Er det virkelig en anbefalelsesverdig kurs for KrF – og andre «motpoler» i samfunnet?

Ørnen

I 1963, etter en glansperiode for Arbeiderpartiet på 1950-tallet, uttalte historikeren Jens Arup Seip følgende om Ap og dets stilling blant de politiske partiene: «Når vi bruker betegnelsen ‘parti’ om dem alle, er det på samme måte som vi bruker ordet ‘fugl’ både om en høne og om en ørn.» Seip mente med andre ord at Arbeiderpartiet hadde oppnådd en unik stilling i det politiske landskapet.

Ap har ikke den samme posisjonen i dag (selv om velgerne deres har vist seg å være klart mindre sekulære enn Venstres velgere). Abortdebatten høsten 2018 viste at «de tradisjonelle spørsmålene» for KrF verken er uaktuelle eller tapte. Dersom KrF våger å stå for de sakene som faktisk gir partiet en rettmessig plass i det politiske landskapet, kan det bli den nye «ørnen blant partiene». I motsatt fall er det eneste redelige å gå inn for en kontrollert nødlanding jo før jo heller.   

 

Gå til innlegget

Bibelens «mann og kvinne» er «hetero»

Publisert 4 måneder siden

Toleranse forutsetter ikke meningsendring, heller ikke i spørsmålet om hva et ekteskap er.

Religions- og debattredaktør Alf Gjøsund i Vårt Land skal ha ros for kommentaren han skrev 18. juni der han kritiserte forsøk på å presse Krik (Kristen idrettskontakt) til å endre teologi i ekteskapsspørsmålet.

26. juni kommer Gjøsund inn på spørsmålet om toleranse i denne saken. Også her er jeg enig med mye av det han skriver. Gjøsunds sluttpoeng er imidlertid å vise til at et av forslagene fra gruppen i Krik som har jobbet med ekteskapssynet, er at man kan ansette folk med et annet syn på ekteskapet enn det klassiske. Det (min kursivering) er «ganske tolerant», konkluderer redaktøren. En teologisk måte for Krik å begrunne en eventuell slik praksis på, kan - slik jeg forstår redaktøren - være at ekteskapsspørsmålet handler om etikk, ikke identitet. Gjøsund skriver: «Bibelen forholder seg nemlig aldri til homofili som identitet. Når Bibelen snakker om identitet, handler det om mann eller kvinne, jøde eller hedning, aldri om homo eller hetero.»

Dette opplever jeg som en problematisk påstand. Grunnen til det finner vi i skapelsesberetningen, som også Gjøsund indirekte er inne på. I 1. Mos 1,26–28 står det slik: «Og Gud sa: La oss gjøre mennesker i vårt bilde, etter vår liknelse. (…) Og Gud skapte mennesket i sitt bilde, i Guds bilde skapte han det, til mann og kvinne skapte han dem. Og Gud velsignet dem (…)».

Ifølge teologen Stein Solberg i boken «Forenet med den elskede – Kristus som brudgom og de troende som brud» har brudemystikken fulgt kirkens tradisjon fra oldkirken til i dag og både i Øst- og Vestkirken. I Ef 5,25 ff tydeliggjør Paulus at ekteparet fra 1. Mos også er et bilde: «Dette mysteriet er stort – jeg taler her om Kristus og menigheten» (v. 32).

Bibelen omtaler Jesus som brudgom og menigheten som hans brud (jf. Jes 62,4–5; Åp 21,2). I Sambåndet 1/17 skrev vi utfyllende om betydningen av dette. Vi siterte teolog og tidligere redaktør Odd Sverre Hove på at «Gud skapte både det mannlige mennesket og det kvinnelige mennesket etter bilder som forut for skapelsen fantes i Gud selv». 

I Dagen 3. mai og Vårt Land 30. mai 2016 påpeker tidligere nevnte Stein Solberg at et ekteskap mellom likekjønnede får store konsekvenser for synet på Kristus og menigheten. For dersom et ekteskap mellom to kvinner oppfattes som en rett avbildning av det guddommelige utgangspunktet, får vi en feminisert Kristus – som brud. Og et ekteskap mellom to menn vil avbilde menigheten som brudgom. – En ny Kristus framstår, skapt i vårt bilde. Denne nye Kristus er en variant av den gamle gnostiske vranglæren – en forvrengning av gudsbildet, framholder Solberg.

På denne bakgrunn, og selv om det kan oppleves krevende, er «homo eller hetero» del av bibelsk identitetsforståelse, fordi det henger dypt sammen med betydningen av «mann og kvinne». Og toleranse handler om å tåle uenighet, ikke nødvendigvis å endre syn. Antydningen om at toleranse skulle kreve av Krik - eller andre organisasjoner med et kristent utgangspunkt - at de i praksis må opptre i strid med sitt ekteskapssyn, bygger derfor på en utbredt misforståelse av hva toleranse innebærer. 

Gå til innlegget

Guds lov og vår

Publisert 8 måneder siden

Guds lov gjelder både i og utenfor livmoren. Det er ingen prinsipiell grunn til at ikke kristne skal arbeide for at det også blir tilfelle i Norges lover.

«Kristen etikk kan ikke nedfelles direkte i lov», skriver generalsekretær Anne Birgitta Langmoen Kvelland i Normisjon og synodeformann Jarle Skullerud i Frikirken (Vårt Land 27.02 og Dagen 28.02.). Kvelland gjentar påstanden i et intervju med Vårt Land 28.02. (lenke krever innlogging), og hun legger da til at «det er jeg rimelig sikker på at NLM, ImF og Delk (Det evangelisk-lutherske kirkesamfunn, min anm.) også er enig i».  

Utsagnet har en generell ordlyd, men ut fra sammenhengen kan det ikke være tvil om at «kristen etikk» i dette tilfellet handler om abort, og «lov», må forstås som abortloven. De to lederne mener at lovfesting verken er «klokt» eller «gjennomførbart», det siste fordi vi lever i et samfunn «der mange ikke deler det kristne synet på etikk».

Allmenn etikk

Som ansvarlig redaktør for Sambåndet må jeg tilstå at jeg stusset da jeg leste dette. Vel kan det tenkes å være forhold som omfattes av begrepet «kristen etikk» som man ikke nødvendigvis skal arbeide for å lovfeste. Men her snakker vi altså i prinsippet om det å ta et liv – om enn aldri så mye ufødt.

I mine ører lyder det svært underlig å skulle skille dette ut som kun å være en del av kristen etikk. Var ikke nettopp tanken om menneskelivets ukrenkelighet noe av det viktigste som fulgte kristendommen til Norge for tusen år siden – og som endret samfunnet fundamentalt?

Provosert abort kan ikke isoleres til kristen etikk. Det handler om å ta et liv, og prinsipielt forbud mot det er en del av allmenn etikk (ja, jeg er også imot dødsstraff, bare så det er sagt).

Skaper og lovgiver

Det jeg er «rimelig sikker på» at Kvelland og Skullerud er enig med meg i, er at Gud har formidlet mye konkret om hvordan Han ønsker at vi mennesker skal leve, og at Han som vår skaper har rett til det. Allerede i 2. Mos 19,5 (jf. 5. Mos 10,14) kunngjør Gud gjennom Moses at «hele jorden er min». I Sal 24,1 skriver David – inspirert av Gud – at «Jorden hører Herren til – og alt det som fyller den og de som bor der» (jf. Sal 50,12 og 89,12). I 3. Mos 25,23 hører Moses dette fra Gud: «Jorden må ikke selges for alle tider. For meg hører landet til. Dere er fremmede og gjester hos meg.»

Fra 2. Mos 20 og utover gir Gud en rekke lover som vi med letthet kan gjenkjenne viktige prinsipper fra i dagens lovverk: de ti bud, om forskjell på uaktsomt og forsettlig drap og erstatning etter skade (2. Mos 21), om rettssikkerhet og bestikkelser (2. Mos 23), om hviledag (2. Mos 35), om ikke å holde tilbake viktige opplysninger (3. Mos 5), om likhet for loven (3. Mos 24), om rettergang (4. Mos 35), om undersøkelsesplikt (5. Mos 13), om eiendomsgrenser (5. Mos 19), om krigføring (5. Mos 20) og om voldtekt (5. Mos 22) – for å nevne noe. Disse prinsippene kan betraktes som «kristen etikk», men er likevel nedfelt i de fleste demokratiske lands lovverk.

I 1. Kor 10 viser Paulus nettopp til Israelsfolkets ofte svikefulle ferd gjennom ørkenen slik den er beskrevet blant annet i Mosebøkene. «… det er skrevet til formaning for oss, som de siste tider er kommet til», klargjør han i v. 11. I v. 26 understreker apostelen forbindelsen til Guds lovgivning: «For jorden og alt som fyller den, hører Herren til.» «… i deg skal alle jordens slekter velsignes», kunngjorde Gud for Abraham (1. Mos 12,3).

Bare politikk?

Også Kvelland og Skullerud er klare på – det skulle da ellers bare mangle – at abortloven er «i strid med Guds bud». De peker også på at vi som kristne har et ansvar for å si fra om det. Men, legger de til: «lovens bokstav er til syvende og sist politikernes arena».

Formelt har de selvsagt rett i det. Men som Asle Dingstad skrev i Dagen 28. februar: «I et demokratisk samfunn får folket de lover det fortjener». Om det er politikerne som vedtar lovene, kan vi være med og påvirke grunnlaget for de lovforslag som fremmes av de politikerne vi velger i vårt sted. Som jeg tidligere har påpekt i denne debatten, har tre leger i Norges kristelige legeforening gjort nettopp det. I februar 2013 la de fram en skisse til ny abortlov der det slås fast at fosteret har en moralsk rett til liv og abort ikke lenger er en rettighet.   

Gud har ikke trukket seg tilbake fra sitt skaperverk, og han har fremdeles en god vilje for våre liv. Også det verdslige regiment utøves på vegne av Gud, og vi skal «lyde Gud mer enn mennesker» (Apg 5,29). «Da jeg bare var et foster, så dine øyne meg. I din bok ble de alle oppskrevet, de dagene som ble fastsatt da ikke én av dem var kommet. Hvor dyrebare dine tanker er for meg, Gud! Hvor veldig er summen av dem!» (Sal 139,16–17).         

   

Gå til innlegget

Forslag til ny abortlov finnes

Publisert 8 måneder siden

Konstituert sjefredaktør Alf Gjøsund etterlyser mer tydelighet om hvordan et alternativ til dagens abortlov kan se ut. Det er faktisk laget et forslag til ny lov ut fra et kristent synspunkt.

I Vårt Land 22. februar kommer fire kristenledere med et tilsvar til Bispemøtets abortuttalelse (på trykk i Vårt Land 19. februar). Om behovet for lovendring skriver de fire lederne, deriblant min egen generalsekretær, Erik Furnes: «Så innser vi at det vil være krevende å lage en god lov ut fra prinsippet om at også et lite foster har krav på beskyttelse. Frem til 1978 ble alle aborter i Norge godkjent av nemnder. Dette systemet hadde klare svakheter. Det går an å tenke ulikt om hva slags abortlov som i lys av ulike hensyn vil være rettferdig og realistisk i Norge. Uansett må den slå fast fosterets verdi og rettigheter.»

Utgangspunktet deres er, slik det må være, at ingen aborter bør finne sted – «utenom i en kvalifisert nødssituasjon».

Skisse til ny lov

I februar 2013 presenterte etikkutvalget i Norges kristelige legeforening en utredning om norsk abortlovgivning. Torbjørn Folstad, Ingrid Marie Hardang og Morten Magelssen la fram en skisse til en ny abortlov. De var ærlige på at dette var en «kompromisslov», men mente likevel det var en «kristen respons». Her gjengir jeg kort noen hovedpunkter:

– I formålsparagrafen anerkjennes abort som et etisk dilemma, og det slås fast at fosteret har en moralsk rett til liv.

– Selvbestemt abort fjernes og erstattes med et regelverk som er likt fram til og med uke 18 av svangerskapet. Abort er her ingen rettighet, men tillates dersom et eller flere av de fastsatte kriteriene er oppfylt: 1. Utålelig belastning for fysisk eller psykisk helse. 2. Voldtekt eller incest (likt med dagens lov). 3. Den gravide er alvorlig sinnslidende eller psykisk utviklingshemmet (likt med dagens lov). Vanskelig livssituasjon og risiko for alvorlig sykdom hos barnet tas i denne skissen bort som selvstendige kriterier. Dette siste har også vært framme i debatten de siste månedene.

– Kvinnen bekrefter selv om kriteriene er oppfylt, og dette skal ikke etterprøves av lege eller nemnd. Nemndsystemet fjernes i sin helhet.

– Etter uke 18 er abort bare tillatt ved reell fare for mors liv.

– Obligatorisk rådgivning ved kriterium 1, og denne skal ha som uttrykt formål å redusere antall aborter. I Tyskland og Frankrike har dette gitt resultater. Dette har også biskop Halvor Nordhaug vært inne på.

– Rett til å fullføre svangerskapet.

Adopsjon

Trioen som står bak skissen, er klar over at ingen nemndbehandling av aborter mellom uke 12 og 18 kan oppfattes som en liberalisering. Men de avviser i praksis dette ved å påpeke at dagens nemndsystem er «svært liberalt». I tillegg til endring av abortloven mener de det blant annet også må legges til rette for adopsjon av barn som fødes som resultat av uønskede svangerskap.

Kan kristne gå inn for en slik kompromisslov, spør legene bak abortskissen – og gir selv et svar: – Intensjonen vil ikke være å åpne for abort, men å styrke fosterets vern. Å fremme lovforslaget innebærer ikke aksept av abort, mener Folstad, Hardang og Magelssen.

Forverret debattklima

En undersøkelse fra 2010 viste at 76 prosent av den norske befolkningen er tilhengere av selvbestemt abort. Å skulle oppnå vesentlige endringer av dagens abortlov kan derfor synes svært vanskelig, ikke minst med et forverret debattklima siden skissen til ny abortlov ble lagt fram i 2013.

Det er heller ikke gitt at denne lovskissen svarer på alle utfordringer, eksempelvis hva det vil ha å si for antall aborter at det ikke er foreslått noen etterprøving av om kriteriene er oppfylt. Men en lovendring i tråd med skissen ville uansett ha vært et skritt i riktig retning, kanskje til og med et oppnåelig sådant. Kan det faktisk tenkes at det finnes «en historisk mulighet» til å endre abortloven?

Petter Olsen

Medieleder og redaktør 
i Indremisjonsforbundet

Gå til innlegget

Stilt overfor terror­trusselen

Publisert 9 måneder siden

Var det vergeløse barnet og den ubeskyttede familien et ideal for hvordan vi 2.000 år senere skal møte terrortrusler? Langt derifra.

I avisen Vårt Land 21. desem­ber i fjor skriver kommentator Håvard Nyhus om terrorangrep på mennesker som besøker julemarkeder. ­
11. desember 2018 ble tre mennesker skutt og drept i Stras­bourg, i desember 2016 ble 12 drept og 48 såret i Berlin.

Den viktigste grunnen til at terrorister angriper nettopp julemarkeder, er symbolsk, mener Nyhus, fordi det «treffer Vesten og kristenkulturen på dens aller bløteste punkt». «Historien om det vergeløse barnet», fortsetter kommentatoren, «setter tonen for et kontinent som hver julehøytid senker guarden og liksom blottstiller seg. Det er den radikale fordringen i julebudskapet, og det kaster ekko ennå».

Håvard Nyhus mener åpen­heten og tilliten vi møter hverandre med, springer ut av «fortellingen om barnet lagt på strå. Kraften i julebudskapet tillater oss å være sårbare», resonnerer han.

Åpner seg. 

Vårt Land følger opp på lederplass 27. desember. Julen er en tid der mennesker ­åpner seg og blir sårbare, slik også Gud ble sårbar i ­julen, ­resonnerer avisen. Terror­trusler må ikke føre til at vi blir «skremt til å lukke oss, til å beskytte byens­ og menneskenes åpenhet med murer». Slik fysisk beskyttelse er nytteløs, en falsk sikkerhet, fastslår avisen og konkluderer: «Det julebudskapet vi må beskytte, handler nettopp om en sårbar Gud, en Gud som ble menneske. Han trengte vår omsorg og mildhet – slik vi trenger hverandres omsorg og mildhet.»

Ja, det er stort å tenke på at Jesus­ lot seg føde til vår jord som et hjelpeløst barn. Men var den vesle familien ubeskyttet, som et ideal for hvordan vi 2.000 år senere skal møte terrortrusler? Langt derifra. I Matteus 2 leser vi om «noen vismenn fra Østerland». Noen måneder etter at Jesus­ var født kom de til Jerusalem, ledet av en stjerne, og begynner å forhøre seg om «den jødenes konge som er født nå». En bestyrtet kong Herodes den store kaller dem til seg og ber dem melde tilbake til ham når de har funnet barnet. Men slik gikk det ikke. I en drøm blir de varslet om å ta en annen vei hjem.

Kongens onde plan. 

Dette møter­ Herodes med noe som ligner på nettopp et terrorangrep: «Han sendte folk og lot drepe alle guttebarn i Betlehem og alle bygdene i omegnen, de som var to år eller yngre». Forblir Jesubarnet ubeskyttet overfor terrortrusselen, i et forsøk på å utstråle symbolsk sårbarhet? Igjen: Langt derifra. En Guds engel varsler ­Josef i en drøm om kongens onde plan, og stefaren får beskjed om å ta barnet og moren med seg og flykte til Egypt. Etter Herodes den stores død får Josef, i en ny drøm, klarsignal om å returnere til Israel. En tredje drøm gjør at han unngår Herodes’ sønn, Arke­laus, som er blitt konge i Judea, og Josef tar i stedet familien med seg til Galilea.

Gud unnlot altså ikke å iverksette beskyttelsestiltak stilt overfor en alvorlig trussel. For «kraften i julebudskapet» lå i det som ble sagt om barnet – at han var en frelser. Jesus fikk et legeme som ditt og mitt fordi det 33 år senere skulle dø og legges i grav og oppstå igjen. Om Jesus ble drept som barn, hadde han ikke blitt vår forsoner. Gud beskyttet både sin frelsesplan og barnet som skulle leve et syndfritt liv og fullføre den.

Det ondes problem. 

Så er det ikke urimelig å spørre hvorfor Gud tillot at mange andre gutte­barn på inntil to år ble drept av kongens menn i jakten på det guttebarnet Herodes så på som en trussel mot tronen. Svaret på det ligger innenfor «det ondes problem». Men Gud grep inn for å redde sin sønn i menneskelig skikkelse – og dermed menneske­heten.

Det var gjennom frelsesverket Gud viste sin kjærlighet til oss, ikke gjennom passivt å la onde mennesker få ramme hans enbårne sønn.

«De som styrer», påpeker Paulus i Romerne 13, er «til skrekk (…) for dem som gjør ondt». Øvrigheten, fortsetter apostelen, «bærer jo ikke sverdet for ingenting. For den er Guds tjener, en hevner til straff over den som gjør det onde».

Vi kan da også spørre hvordan det gikk med Herodes-slekten. Herodes Agrippa 1, barnebarn av barnemorderen, ble slått ned av en Herrens engel og fortært av ormer, leser vi i Apostlenes gjerninger 12,23, fordi han lot seg dyrke som om han var Gud.

Dummeste man kan gjøre. 

Når Håvard Nyhus idealiserer det å «senke guarden», henter han et uttrykk fra boksespråket. En «guard» består av to underarmer og behanskede hender hevet til beskyttelse av hodet og samtidig klar til å rette slag mot motstanderen. I boksing er det å la armene synke det dummeste man kan gjøre – og om man gjør det, signaliserer det utmattelse eller dumdristighet.

Vi skal fortsette å gå på julemarkeder, og det er øvrighetens oppgave å beskytte oss mens vi er der. Eller for å si det med Paulus: «Derfor betaler dere jo også skatt, for de (øvrigheten, min anmerkning) er Guds tjenere som nettopp tar vare på dette».

Første gang publisert på www.sambaandet.no

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Glansbilder av Sjømannskirken?
av
Arnfinn Eng
27 dager siden / 1906 visninger
Servietter og skam
av
Merete Thomassen
19 dager siden / 1636 visninger
Idiotforklarer kristen høyreside
av
Espen Ottosen
26 dager siden / 1616 visninger
Tenåringstrass i regjeringen
av
Usman Rana
27 dager siden / 1592 visninger
Ord som truer vår religionsfrihet
av
Trond Bakkevig
18 dager siden / 1453 visninger
Hva skjer Hanvold?
av
Bendik Storøy Hermansen
16 dager siden / 1370 visninger
En samfunnsskapende kraft
av
Berit Hustad Nilsen
20 dager siden / 1369 visninger
Stolthet er undervurdert
av
Magne Nylenna
rundt 1 måned siden / 1126 visninger
170 år med misforståelser
av
Joanna Bjerga
6 dager siden / 921 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere