Petter Olsen

Alder: 50
  RSS

Om Petter

Medieleder i Indremisjonsforbundet og ansvarlig redaktør for bladet vårt, Sambåndet, på papir og nett. Forkynner.
Følg også ImF-bloggen min: https://www.imf.no/blog/

Følgere

Var evnukken en evnukk?

Publisert nesten 6 år siden

Professor Marianne Bjelland Kartzow er kritisk til at den norske bibeloversettelsen av 2011 ikke bruker betegnelsen "evnukk" om den etiopiske hoffmannen i Apostlenes gjerninger 8. Kanskje det er fordi han ikke var en evnukk i betydningen kastrat?

Det er i en artikkel i papirutgaven av Vårt Land 27. januar at Kartzow er intervjuet om dette, med bakgrunn i boka "Metodemangfold i Det nye testamentet". "Som i så mange sammenhenger, har man ønsket å gjøre teksten forståelig, og derved har man valgt ikke å bruke ordet evnukk", nærmest unnskylder professoren oversetterne. Men så legger hun til: "Det er godt ment, men man forflater et potensial teksten har".

HELLER IKKE ANDRE OVERSETTELSER

Nå har jeg nok litt større tillit til oversetterne enn at dette ordet skulle være utelatt av kommunikasjonshensyn. Ser man etter, vil man finne at de to foregående oversettelsene fra Bibelselskapet, 1930 og 1978, heller ikke har ordet "evnukk", og det samme gjelder 1988/2007-oversettelsen fra Norsk Bibel. Man skulle med andre ord tro at dette var et ganske så bevisst valg.

FLERE BETYDNINGER

Går vi til den greske teksten, er det ingen tvil om at ordet "evnoukjos" finnes i det som har fått versnummer 27. Likevel er det altså oversatt med "hoffmann" på norsk. Men i stedet for å se på dette som en "forflatning", mener jeg vi må undersøke betydningen av ordet. Ifølge ordboka Strong's Concordance kan "evnoukjos" bety en som passet på haremet til herskere fra Østen. I denne egenskapen ville mannen ha vært kastrert, og det er nok dette vi er vant til å tenke når vi hører ordet evnukk. Imidlertid kan det også bety en embedsmann i langt mer generell forstand, og det kan bety en som frivillig avsto fra ekteskap (og følgelig også fra seksuell omgang). Matteus 19,12c bruker ordet i den sistnevnte betydningen om noen som frivillig lever i sølibat for å være i tjeneste for himmelriket (se også 1.Kor.7,29-35).

FINANSMINISTER

Det vi må spørre oss om, er derfor i hvilken betydning ordet er brukt i vår tekst. På gresk står det at mannen "var over hele skattkammeret hennes", noe som klart antyder at han var en høytstående embetsmann, en finansminister, hos den aktuelle etiopiske dronningen. Det er altså på ingen måte sikkert at mannen var kastrat, det framstår som minst like sannsynlig at han ikke var det.

Flere engelske bibeloversettelser beskriver for eksempel Potifar som "eunuch of Pharao", selv om vi kjenner til fra historien om Josef at denne hoffmannen og høvdingen over livvakten var gift.

EVANGELIET OM JESUS

Hoffmannen i vår tekst sitter og leser i Jesaja 53,7 når han møter evangelisten Filip. I boken "Metodemangfold i Det nye testamentet", som professor Kartzow er medredaktør for, presenteres det ni ulike måter å tolke teksten på. Vers 35 i Apgj 8 er imidlertid upåklagelig klart når det gjelder hvilket innhold Filip fyller den gammeltestamentlige teksten med: "idet han gikk ut fra dette skriftsted (altså Jesaja 53,7, min presisering), forkynte han evangeliet om Jesus for ham", leser vi. 

Kartzow mener at hoffmannen kan ha kjent seg selv igjen i historien om lammet "som føres bort for å slaktes" og fåret som "tier når de klipper det". Her forutsetter professoren igjen at hoffmannen var kastrat.

BLE OMVENDT

Jeg tror Filips undervisning etterlot et helt annet inntrykk. Hoffmannen ble omvendt og  "drog sin vei med glede", leser vi i v. 39. Ifølge Fabricii Lux Evangelii skal han ha forkynt evangeliet om Jesus og endt sin liv som martyr.

Hvordan hoffmannen i Apgj skulle kunne beskrives som en av Bibelens "mest skeive karakterer", slik professor Marianne Bjelland Kartzow foretrekker det, er på denne bakgrunn kke åpenbart for meg.

     

Gå til innlegget

Må KrF dilte etter Kirken?

Publisert nesten 6 år siden

Det kan ikke være slik at KrFs synspunkter automatisk må tilpasses Den norske kirke. Derfor mener jeg partihistoriker Kåre Olav Solhjell tar feil.

Bakgrunnen er debatten som er oppstått etter at KrFU-leder Emil Andre Erstad 14. januar tok offentlig til orde for at både ungdoms- og moderpartiet bør oppgi kampen mot ekteskapsloven og tillate homofile å adoptere (hva jeg tenker om dette, kan for øvrig leses i Dagen 21. januar).

På nyhetsplass i Vårt Land 16. januar siteres Kåre Olav Solhjell på at "når også kirken nå er på vei mot å akseptere kirkelig vigsel (av homofile, min presisering), vil det være vanskelig for et politisk parti å ha et mer konservativt kristelig begrunnet syn enn hva kirken har".

Autoritet

Dette er et forbausende uprinsipielt utsagn. Det synes å forutsette at Den norske kirke (Dnk) forvalter sannheten i alle kristendomsrelaterte spørsmål, og at sannheten endelig defineres av flertall i bispekollegium og Kirkemøte. Dernest synes Solhjell å forutsette som naturlig at personer eller organisasjoner som har et forhold til Dnk, følger dens (skiftende) standpunkter.

Ingen av disse forutsetningene holder mål. Dnk og dens ledende organer (og øvrige deler av kristenheten for den del) består av mennesker uten gudgitt, apostolisk autoritet. Det er opp til enhver å ta stilling til det som legges fram, og holde dette opp mot det som har autoritet i kristenheten, nemlig Bibelens ord. Dette prinsippet er for eksempel nedfelt i Apostlenes gjerninger 17, der det fortelles om at Paulus og Silas kommer til jødenes synagoge i Berøa. Vers 11: Og disse var av et edlere sinn enn de i Tessalonika. De tok imot ordet med all godvilje, og gransket hver dag i Skriftene om det forholdt seg slik som det ble sagt.

I sin politikkutforming må KrF altså, slik jeg ser det, vurdere om Dnks standpunkter er i tråd med autoriteten - Bibelen - før man eventuelt kan justere sin politikk. Mer om dette litt senere.

Om nettopp politikkutformingen siteres partihistoriker Solhjell videre på at KrF "utfordres fra både samfunnsutviklingen og fra kirken. Og det er ikke så lett å holde på de gamle teoretiske standpunktene i møte med det virkelige livet, spesielt ikke når teoriene blir imøtegått av andre posisjoner som også er begrunnet utfra det kristne livssynet".

At noe "ikke er så lett" eller "blir imøtegått", har vel i grunnen ikke den store betydningen når det gjelder å utforme en politikk som man kan stå for. Og, som Solhjell selv påpeker, vil partiet uansett ikke stå alene - om det skulle være en bekymring: "KrF står sterkt i et miljø som ser ekteskapsloven som en fanesak for KrF".

Grunnlag

Partihistorikerens argumentasjon blir ikke mer holdbar når han av Vårt Land spørres om hvorvidt utfordringene fra samfunnsutviklingen og kirken vitner om at KrF bygger politikken sin på et sviktende grunnlag. På dette svarer han slik: "Man har jo vedtatt at politikken ikke lenger skal forankres i en kristen trosbekjennelse, men i et kristent etisk verdigrunnlag".

Her er vi ved det jeg lovet å komme tilbake til. KrF har ganske riktig fjernet kravet om at tillitsvalgte skal være bekjennende kristne. Nå heter det i formålsparagrafen at "KrFs verdigrunnlag er hentet fra Bibelen, den kristne kulturarven og grunnleggende menneskerettigheter." Da vedtaket var gjort på landsmøtet i april, uttalte Hans Olav Tungesvik ifølge referatet i Aftenposten 26. april: - Den nye paragrafen er en garanti for at vi står på Bibelens ord. Det er ikke snakk om å avvikle vår tro. Partiveteranen høstet kveldens lengste applaus for dette utsagnet, vurderte avisens journalist det til.

Leder i utvalget som først foreslo å fjerne kravet til bekjennelse, Dagrun Eriksen, mente at K-en i partinavnet ble tydeligere med den nye formålsparagfrafen. Det uttalte også partileder Knut Arild Hareide i lenken ovenfor. Sentralstyremedlem Karl Johan Hallaråker skrev, til tross for at han helst ville hatt bekjennelsesparagrafen med videre, at resultatet på landsmøtet "gav stø kurs". Det "kristne etiske verdigrunnlaget" som Solhjell synes å mene svekker KrFs forpliktelse, inkluderer altså en uttrykkelig henvisning til Bibelen. Og dersom det skal være mer enn fromme ord, noe vi må kunne forutsette at det skal, må man altså benytte det Berøa-prinsippet jeg viste til i starten, i politikkutformingen. Det gjelder også i møte med andre som mener at deres holdninger er "begrunnet utfra det kristne livssynet", som Kåre Olav Solhjell uttrykker det.

Derfor faller det også på sin egen urimelighet det KrF-politiker Hanne Marie Iausulëil Pedersen-Eriksen hevder overfor Vårt Land 16. januar - at bare Kirken kan argumentere bibelsk. For mer om hva jeg mener om dette, henviser jeg til Dagen 21. januar.

Presisering: Som redaktør (i bladet Sambåndet) og pressemann gjennom nesten 20 år, er jeg selvsagt ikke medlem av noe politisk parti.       

Gå til innlegget

Torsvik i saken

Publisert nesten 6 år siden

Pressen bør ikke se det som en oppgave å gjøre det vanskelig for Ingvar Torsvik å få ny jobb.

Landsstyret i Normisjon konkluderte onsdag ettermiddag med at Ingvar Torsvik ikke får begynne i stillingen som generalsekretær i organisasjonen. "Forutsetningen for tiltredelse er ikke lenger til stede", het det i pressemeldingen som landsstyret sendte ut.

Overfor Kristelig Pressekontor (KPK) utdypet styreleder Tormod Kleiven at "ulik forståelse av lederskapsrollen i Normisjon" var årsaken. Kleiven presiserte at det likevel "ikke er snakk om manglende lederkompetanse hos Torsvik", men altså om "ulik forståelse av hva lederskapsrollen i en misjonsorganisasjon som Normisjon, innebærer."

Jeg kjenner ikke Ingvar Torsvik. Mitt anliggende her er ikke å ta stilling til hvorvidt det var rett eller galt av landsstyret i Normisjon å trekke den konklusjonen det gjorde. Jeg har heller ikke til hensikt å mene noe om hvorvidt Torsvik var riktig mann for stillingen eller ikke. Fredag ble det også kjent fra Torsviks advokat at saken kan få et rettslig etterspill.

Det jeg som redaktør (av indremisjonsbladet Sambåndet) derimot har en mening om, er måten saken er blitt kommentert på, særlig i Vårt Lands lederartikkel i papirutgaven fredag 20. desember. 

"Hva gjorde Normisjon for å klarlegge hva Torsvik står for i saker som organisasjonen vektlegger, og hva med hans egenskaper i å lede inn i en ny tid" (min uthevelse), spør avisens lederskribent (per definisjon sjefredaktør Helge Simonnes ettersom avisens ledere er usignerte).

Slik setningen er formulert, kan siste del forstås på flere måter. Jeg oppfatter det slik at avisen her setter spørsmålstegn ved Torsviks lederegenskaper. Jeg velger å sette spørsmålstegn ved om dette er en oppgave for pressen i den situasjonen som har oppstått. 

Lederartikkelen fastslår at dette er en sak Normisjon "taper mye på", og det er det ingen tvil om, men avisens meningsbærer synes å legge langt mindre vekt på at det samme i høy grad kan sies om Torsvik. Teologen og den tidligere kommunalsjefen i Os kommune vil være uten lønnsinntekt om halvannen uke.

Avisen Dagen, som kommenterte saken på lederplass allerede torsdag 19. desember, får fram noe av dette. Her skriver, også her per definisjon, sjefredaktør Vebjørn Selbekk at avisen "føler det maktpåliggende (min uthevelse) å ytre noen støttende ord til hovedperson Ingvar Torsvik. Vi har forståelse for at dette er en veldig lei og belastende sak for ham. Torsvik har jo i utgangspunktet ikke gjort annet enn å stille seg til disposisjon for Normisjon".  

Siste setning her er nettopp noe av kjernen i saken: Torsvik har ikke gjort noe kriminelt. Rent formelt svarte han ja på tilbud om en stilling som han nå likevel ikke får begynne i. Han har ingen rett på å gå tilbake til stillingen han hadde vært i siden september 2008. Ergo har han behov for en ny jobb.

I en slik situasjon kan jeg ikke se at det er pressens oppgave å forringe Torsvik muligheter på arbeidsmarkedet ved å så tvil om lederegenskaper som Torsvik ikke har fått anledning til å vise fram i Normisjon. Torsvik har lang erfaring som leder generelt sett, og landsstyreleder Tormod Kleiven i Normisjon bekrefter da også at det ikke er mangel på lederkompetanse det er snakk om.

Særlig alvorlig blir det når Vårt Land skaper grunnlag for tvil om Torsviks evne til å «lede inn i en ny tid». En lederkandidat som får slikt hengende ved seg, vil ikke akkurat være den mest attraktive på arbeidsmarkedet. Torsviks evne i den retning var da også noe som ble framhevet av Normisjon i forbindelse med ansettelsen i sommer.

 Hadde Torsvik måttet gå etter å ha prøvd seg i stillingen, og dermed også ha fått vist fram i praksis hvilken retning han ville peke på for Normisjon, ville kommentatorer fra Vårt Land og andre hatt noe å vurdere ham ut fra når det gjelder evnen til å "lede inn i en ny tid".  

Vårt Land har, både på kommentarplass 19. desember og i nyhetsartikler, spekulert om at mangel på dømmekraft i forhold til mediene var en grunn til at Torsvik ikke får begynne i stillingen. Det har ikke landsstyreleder Kleiven villet bekrefte, men denne egenskapen er i alle fall noe det finnes erfaringsbakgrunn for å vurdere - etter Torsviks intervjuer i Dagen og Vårt Land i slutten av oktober. Avisen Dagen mener å vite at det i stedet var at landsstyret ikke kunne se at Torsvik kunne fylle Normisjons behov for åndelig lederskap. Dette ville i så fall stride mot hva Kleiven tidligere har sagt (lenken over).

Verken Normisjon eller Ingvar Torsvik kan forvente at saken om mannen som ikke fikk starte i en av de mest profilerte stillingene i norsk kristenliv, ikke blir kommentert av redaktører og kommentatorer for øvrig. Men jeg tenker at vi som driver med slikt, får holde oss til hva det er mulig å vurdere, og ikke glemme at saken også har en menneskelig side.

Gå til innlegget

Offentlig kristendom

Publisert rundt 6 år siden

Humanetikeren Morten Horn synes å mene at kristendom er greit så lenge dens budskap ikke høres av andre enn de kristne selv. Det er et syn utlendingsmyndighetene støtter.

I innlegget "Ugreit med skolegudstjenester" i papirutgaven av Vårt Land 14. desember skriver Horn blant annet følgende: "Kristne har også vist at de ikke bare er fornøyd med å høre Guds ord - de insisterer også på å spre det."

Horn framstår for meg som en opplyst mann, og da synes jeg det er underlig at han forskrekkes av dette trekket ved kristendommen. Han bruker selv uttrykket "misjonsiveren", og det er da nærliggende å spørre Horn om han ikke kjenner til at Jesu misjonsbefaling (Matteus 28,18-20) er en sentral del av kristendommen. Mener Horn at dette ikke dekkes av den religionsfriheten han ellers er opptatt av?

Det tror jeg egentlig ikke at han gjør, men de som måtte mene dette, er i selskap med Utlendingsnemnda (UNE). I saker som gjelder konvertitter, har UNE argumentert med at asylsøkere som har konvertert til kristendommen, ikke vil bli forfulgt i hjemlandet dersom de bare holder kristentroen for seg selv. Her bommer UNE grovt på den kunnskapen om kristendommen nemnda også har ment er utilstrekkelig hos konvertitter den vurderer.

I det nevnte innlegget synes Horn også å være uenig med seg selv i hvor sterkt de kristne står i det norske samfunnet. I første spalte beskrives vi som en "ekspansiv, sterk og støyende majoritet", mens vi i tredje spalte er blitt til et "skrumpende" flertall. I første spalte er de som bekjenner seg til en annen religion - dersom jeg ikke misforstår ham - beskrevet som "de svake, minoriteten, de som er fornøyd med å sitte rolig i sitt hjørne". I tredje spalte poengterer Horn derimot at "andre livssyn som katolisisme og islam (er blitt) stadig sterkere minoriteter". Det er fristende å anbefale Horn å finne fram igjen Bjørn Stærks essay fra 1. juledag i fjor, med tittelen "Den skjulte minoriteten - konservative kristne i Norge".

Så er det da også en populær øvelse blant humanetikere å skyve minoritetsreligioner foran seg i kampen mot kristendom i det offentlige rom. Jeg vil i så henseende anbefale lesning av reportasjen "Integrerer barna med religiøse feiringer" i papirutgaven 14. desember. I Ellingsrud private barnehage er det slik at alle deltar når religiøse høytider markeres. Elif Taylan har datteren Ela i barnehagen. Taylan er muslim, opprinnelig fra Tyrkia og oppvokst i Norge. Hun er klar på at datteren skal oppdras til muslimsk tro, slik hun selv ble. Men det er ingen hindring for å feire jul etter norsk tradisjon: - Vår egen kultur har selvfølgelig veldig stor betydning, men barna vokser opp i Norge og må få lov til å ta del i de tradisjonene som finnes i norsk kultur. Det handler om integrering, sier hun.

Muslimen er oppgitt over de som mener markeringer skal kuttes ut i barnehager og skoler fordi det er knyttet til religion: - Kirken er Guds hus, noe som er viktig for troende. Man må kunne vise respekt for at folk tror på forskjellige ting, og lære av hverandre. Du blir ikke muslim av å gå en gang i moskeen, eller kristen av å gå i kirken, sier mor Elif Taylan.

Jeg ser ikke bort fra at hun med dette taler på vegne av flere muslimer i Norge enn det humanetikerne, særlig de organiserte, gjør. 

Morten Horn beskriver en situasjon i Norge der barna hans skal måtte "sendes på gangen eller få spesialundervisning" for å "slippe å utsettes for kristen propaganda". Sterke ord. Kanskje du skulle vurdere samme løsning som småbarnsmor Elif Taylan, Morten Horn, å rett og slett la barna dine få delta på skolegudstjenesten nå før jul?

Gå til innlegget

Vårt Land skriver 12. november at den kjente betegnelsen "Bergprekenen" er erstattet av ukjente "Sletteprekenen" som mellomtittel i bibeloversettelsen av 2011. Minst like interessant er ord vi tror står i bibelteksten, men som ikke gjør det.

Det er i Lukas' gjengivelse av den kjente prekenen at dette skjer. I Lukas 6,17 står det da også at Jesus og disiplene hans "stanset på en 'slette'". Det greske ordet som er oversatt med slette, "pedinos", betyr "flat". I Matteus 5,1, der den mer kjente gjengivelsen av prekenen starter, står det at Jesus "gikk opp i fjellet". Og det greske ordet som er oversatt med "fjellet", "oros", betyr "et fjell". (Bibeloversetter Gunnar Johnstad sier at prekenen ble holdt i et fjellandskap, og at det derfor ikke er noen motsetning i disse to tekstene.)

Mellomtitlene er satt inn av bibeloversetterne og er dermed ikke en del av selve bibelteksten. Derfor er det ikke nødvendig å ta dem veldig høytidelig. Da er det mer interessant å se på eksempler på ord vi tror står i Bibelen, men som ikke gjør det.

Eple?

Ganske kort nevner jeg eplet som det standhaftig hevdes at Adam og Eva spiste av da de falt i synd i 1. Mosebok 3. Faktum er at ordet eple ikke finnes i teksten. I 1. Mos.3,6 står det på hebraisk "peri", som rett og slett betyr "frukt", og det er da også slik det er oversatt på norsk. Eple er en viktig frukt i Bibelen, men om det var et eple som ble spist i akkurat denne teksten, vet vi ingenting om.

Tre vise menn?

Et annet slikt eksempel finner vi i Matteus 2, der mange av oss tror at det fortelles om tre vise menn. Men tallordet "tre" finnes verken i den greske grunnteksten eller i norsk oversettelse. Det står bare "noen vismenn fra Østen" (2011). Her er det kanskje de tre gavene de bar fram, som har fått oss til å tenke at de var tre, men vi vet bare at det var flere enn en.

Dødsengel?

Et tredje eksempel er dødsengelen som vi er vant til å høre at gikk gjennom Egypt og slo i hjel alle førstefødte i hjem der man ikke hadde smurt blod på inngangspartiet. Heller ikke dette finner vi tydelig igjen i teksten i 2. Mosebok 12. Det nærmeste er vers 23, der det står slik: "For Herren vil gå gjennom landet for å slå egypterne, og når han ser blodet på den øverste dørbjelken og på begge dørstolpene, skal han gå forbi den døren og ikke la ødeleggeren slippe inn i deres hus og slå dere" (1988).

Grunnen til at forestillingen om en dødsengel er kommet inn i tanken vår, er kanskje henvisningen til det som på norsk er oversatt med "ødeleggeren" i vers 23. Det hebraiske ordet, "shachath", er imidlertid et verb og betyr "å ødelegge". Og de andre stedene der denne siste plagen over Egypt er nevnt, 2.Mos.11,4 ("Moses sa: Så sier Herren: Ved midnattstid vil jeg gå midt igjennom Egypt") og 12,12-13 ("For samme natt vil jeg gå igjennom hele landet Egypt (...) Når jeg ser blodet, vil jeg gå dere forbi"), er det helt klart at det er Gud selv som er den handlende. En engelsk oversettelse, Young's Literal Translation, har erstattet "the destroyer" - ødeleggeren - med "the destruction" - ødeleggelsen - og tar dermed opp i seg at Gud handler alene. Gud er også den handlende hos Jesaja, når han, sett fra jødenes synspunkt, skriver at "som fuglene brer ut sine vinger, slik skal Herren, hærskarenes Gud, verne Jerusalem - verne og frelse, gå forbi (min understrekning) og redde" (Jes.31,5).

Et tilfelle der det derimot tydelig står at Gud gjorde bruk av en engel, er i 2.Kongebok 19,35, i jødenes kamp mot assyrerne, men det er altså en helt annen historie.

Moralen? Det kan gi en aha-opplevelse å lese kjente tekster en gang til!

   

 

 

 

 

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere