Petter Olsen

Alder: 50
  RSS

Om Petter

Medieleder i Indremisjonsforbundet og ansvarlig redaktør for bladet vårt, Sambåndet, på papir og nett. Forkynner.
Følg også ImF-bloggen min: https://www.imf.no/blog/

Følgere

Guds åpenbarte vilje

Publisert over 5 år siden

Kan mennesket få sikker kunnskap om Gud og hans vilje, spør litteraturanmelder Eskil Skjeldal i en kommentar i Vårt Land 15. august.

Skjeldal avlegger jærdikteren Arne Garborg en visitt og konkluderer med at «helt sikre på hva som er Guds vilje, kan ingen mennesker noen gang bli: Guds innerste tanker har ingen mennesker tilgang til». Derfor er det greit at det er flere teologiske institusjoner i Norge, med ulik, eller endringsvillig, profil, resonnerer han – og kobler dermed spørsmålet opp til MF-debatten.

I primærkilden, Bibelen, har Gud faktisk åpenbart sin vilje. Dette er et svært emne som jeg bare pirker i overflaten på her. Om gammeltestamentlig tid skriver profeten Amos i kap. 3, v.7: «Herren Herren gjør ikke noe uten at han har åpenbart sine skjulte råd for sine tjenere profetene». I Efeserne 1, som blant beskriver hva Gud var opptatt med før jorden og menneskene var skapt, tar vi med v. 8-9: «Denne nåde har han gitt oss i rikt mål, med all visdom og forstand, da han kunngjorde oss sin viljes hemmelighet, etter sitt frie råd, som han forut fattet hos seg selv».

Det ville blitt en fattigslig kristendom dersom ikke Gud var villig til å vise hva hans vilje er, hva det store bildet som han ser for menneskene, er. Men det har han altså gjort – dersom vi leter der åpenbaringen er å finne.

Men Skjeldal mener dette ikke holder. «Når Bibelen gis øverste autoritet (…), påstås det at det finnes et eget menneskelig organ for religiøse sannheter. Men dette organet finnes ikke», anfører han.

Nei, det finnes nok ikke noe slikt fysisk organ. Men Bibelen er likevel full av henvisninger til hva Gud har gjort i og med sin ypperste skapning. «Gud (…) blåste livets ånde i hans nese, og mennesket ble til en levende sjel», står det allerede i 1. Mos 2,7. Og Bibelen går lengre, ja, den nærmer seg det fysiske. «Også evigheten har han lagt i deres hjerte», heter det i Predikantens bok 3,11. Og i 2. Kor 5,19 står det uttrykket jeg aller først tenkte på da jeg leste Skjeldals kommentar (som ikke er på nett): «Det var Gud som (…) la ned i oss ordet om forlikelsen», konstaterer Paulus. Det handler nok først og fremst om at vi, som i troen er blitt forlikt med Gud, skal forkynne nådens budskap for andre. Men ordet som er oversatt med å legge ned, kan også bety å «deponere». Og hvordan kan vi nyttiggjøre oss av dette deponiet? Ved Den hellige ånd, som den troende, ifølge Efes 1,13-14, har fått til innsegl og pant. «(…) går jeg bort, da skal jeg sende ham (Den hellige ånd) til dere. (…) han skal veilede dere til hele sannheten», trøster Jesus disiplene med i Joh 16,7-14.

I min oppvekst på 1970- og 8o-tallet var uttrykket frelsesvisshet noe vi var opptatt av. Gikk det an å være sikker på at en var frelst? Det kan ikke herske tvil om at det er frelsen som er Guds ypperste ønske for ethvert menneske (1. Tim 2,4). Det verset mange av oss fant hvile i, står i 1. Joh 5,13: «Dette (se v. 11 og 12) har jeg skrevet til dere for at dere skal vite at dere har evig liv, dere som tror på Guds Sønns navn, erklærer Johannes.

Igjen: Det ville være en skrøpelig kristendom – og en skrøpelig Gud – dersom det ikke fantes noen mulighet for å vite. (Det betyr ikke at det ikke går an å tvile, men tvilen er ikke en livsregel for en kristen.)

1.Kor 2 er sentralt. Her er Paulus inne på forskjellen mellom Guds visdom og menneskelig visdom. V. 9-10: «Det som intet øye har sett og intet øre hørt, og det som ikke oppkom i noe menneskes hjerte, det har Gud beredt for dem som elsker ham. Men for oss har Gud åpenbart det ved sin ånd. For Ånden utforsker alle ting, også dybdene i Gud», fastslår apostelen.

I Efes 3,16 ff utdyper Paulus det slik, formulert som en bønn: «Jeg ber om at han (…) må gi dere å styrkes med kraft i det indre menneske, at Kristus må bo ved troen i deres hjerter, for at dere, rotfestet og grunnfestet i kjærlighet, (…) kan være i stand til å fatte hva bredde og lengde, høyde og dybde her er, og at dere må kjenne Kristi kjærlighet (…) så dere kan bli fylt til hele Guds fylde.»

Da blir det slik som Rom 8,16 sier, at «Ånden selv vitner sammen med vår ånd at vi er Guds barn». Dermed blir også troen «loddet i hele mennesket», som Skjeldal framholder viktigheten av.

Alt dette vil nok Eskil Skjeldal avvise med sitt garborgske resonnement om «papa dixit»: Noe er sant fordi det står i Bibelen. Det står i Bibelen fordi det er sant. Men det er nå en gang slik troen utvikles. «Så kommer da troen av forkynnelsen som en hører, og forkynnelsen som en hører, kommer ved Krsiti ord, lærer Paulus oss i Rom 10,17. Slik er det troens kunnskap tilegnes.

Min påstand er altså at Bibelen forteller oss hva som er Guds vilje og hans innerste tanker. At vi ikke forstår alt er en annen sak (Pred 3,11b).

Gå til innlegget

Navnet skjemmer formidleren

Publisert over 5 år siden

Mange norske medier har tatt i bruk forkortelsen IS – Den islamske staten - for å beskrive den ekstreme islamistgruppa som herjer i Syria og Irak. Det er lite skjønnsomt.

Gruppa var tidligere kjent som Den islamske staten Irak og Levanten (Isil) (alternativt Den islamske staten Irak og Syria, forkortet Isis). 29. juni erklærte de en egen stat (kalifat) i disse to landene etter å ha erobret betydelige områder, og gruppa byttet samtidig navn til IS.

Jeg har merket meg at navnebyttet har fått innpass i norske medier, Vårt Land og Dagen inkludert. Dersom det avgjørende for denne beslutningen har vært at man skal bruke det navnet som gruppa selv oppfatter som det korrekte, er det et beslutningsgrunnlag som er for tynt. Navnet «Den islamske staten» formidler noe langt mer enn selve bokstavene, det indikerer at det faktisk finnes en slik stat, noe det ikke gjør.

Anders Romarheim forsker på terrorisme og er en av de få – som jeg har sett – som har reagert offentlig på denne navnebruken: «Det er ikke en stat, og skal ikke bli en stat. Synes ISIL er bedre», skrev han på mikrobloggtjenesten Twitter for noen dager siden.

I et medium som har en ansvarlig redaktør, er det vedkommende som er – nettopp – ansvarlig for det som mediet formidler. Det gjelder også navnebruk. Det finnes nok av eksempler i norsk presse på at vi ikke ukritisk bruker det navnet som navnebæreren foreskriver. Landet med det offisielle navnet Myanmar ble for eksempel i mange år gjengitt som Burma i protest mot makthaverne. I fotballens verden bruker mange «Eliteserien» i stedet for Tippeligaen og «1. divisjon» i stedet for Adeccoligaen. Grunnen er at man ikke vil gi kommersielle aktører gratis reklame.

Jeg jobbet tidligere i Stavanger Aftenblad, og der besluttet vi at Apple-produktene skulle skrives med stor I og resten små bokstaver (Iphone). Begrunnelsen var at Apple bryter elementære rettskrivingsregler for å skaffe seg oppmerksomhet, og det ønsket vi ikke å bidra til. Hva Apple måtte mene om det, var interessant, men ikke avgjørende. Poenget er at det er redaktøren som bestemmer.

Slik mener jeg at norske medier også burde ha håndtert Isil/IS. Å bruke Den islamske staten og forkortelsen IS kan signalisere en anerkjennelse av denne terror-«staten».

Mens jeg ikke har sett noen drøfting av dette på norsk, har journalistinstituttet Poynter skrevet om hvordan amerikansk presse takler denne problemstillingen. En talsmann for telegrambyrået Associated Press (AP) opplyser at de, i stedet for å bruke IS, refererer til gruppa som «militante islamister», «jihad-krigere», «den ledende islamist-militante gruppa som kjemper i Irak og Syria» eller lignende. AP kan også bruke «gruppen som kaller seg selv Den islamske staten». Uttrykket «gruppen» bidrar da til å gjøre det klart at dette ikke er en internasjonalt anerkjent stat, påpeker talspersonen for telegrambyrået.

Anders Romarheim har for sin del bestemt seg for å bruke «terrorgruppa som tidligere var kjent som ISIL».

Associated Press har forstått hvilke signaler navnebruken kan gi – og tatt konsekvensen av det. Det bør norske medier, med NTB i spissen, også gjøre. Trenger man et ekstra argument, kan det jo være greit å minne om at IS allerede er opptatt på norsk. Det er forkortelsen for Internasjonale Sosialister.

Gå til innlegget

Biskopene og Indremisjonsforbundet

Publisert over 5 år siden

Indremisjonsforbundet er ikke underlagt biskopene, uansett hvilken rolle Den norske kirke tillegger disse posisjonene.

Prost Nils Åge Aune og prostiprest Sabine Kjølsvik svarer 5. mai på mitt innlegg av 28. april, som igjen var et svar til deres innlegg av 14. april. Essensen i mitt innlegg var at menneskers oppfatninger ikke automatisk avtvinger respekt på grunn av deres tittel, i dette tilfellet en biskop. Jeg viste til Matt 23,8-10, hvor Jesus sier at det er han som er vår lærer.

De nytestamentlige eldste

I sitt innlegg 5. mai forsøker Aune og Kjølsvik å skrive det norske bispeembetet inn i bibelteksten og viser blant annet generelt til pastoralbrevene (1. og 2. Tim og Titus). I Titus 1,7 heter det (NB88) at «en tilsynsmann må være ulastelig som Guds husholder». Det greske ordet «episkopon» betyr tilsynsmann, og det er samme person som i vers 6 omtales som «eldste», «presbyterous» på gresk. Å fastslå at dette er identisk med en norsk biskop, tror jeg er problematisk. Det var ikke statlige godkjente eksamener som lå til grunn for de nytestamentlige eldste.

Embete og embetshaver

Aune og Kjølsvik synes videre overrasket over at jeg, som medieleder i Indremisjonsforbundet (ImF), ikke bøyer meg for at «det ordinerte embete har særskilt ansvar for læren». Her skulle det være nok å vise til våre «Syn og retningslinjer»: ImF «arbeider i Den norske (stats)kyrkja, men ikkje under denne kyrkja. Med det er Forbundet ein fri og sjølvstendig organisasjon, som ikkje har noko med det kyrkjelege embetet å gjera». ImF er altså ikke underlagt biskopene i Dnk, uansett hvilken rolle Dnk tillegger disse posisjonene. ImF forholder seg derimot til «innehaveren av det kirkelige embetet – så langt det er mulig».  Evangelisk luthersk nettverk har blant annet uttalt at det «er opptatt av å styrke frimodigheten til alle som vil forkynne og veilede ut fra en klassisk bibelsk tro og tanke, (…) ikke minst veldig mange prester i Den norske kirke».

Nådegave

Så sier Aune og Kjølsvik at «å lære er en nådegave gitt av Gud», og de viser her til 1.Kor 12 og Efes 4. Ingen steder i disse kapitlene begrenses denne nådegaven til personer med bestemte titler. Aunes og Kjølsviks egen understrekning av at «å lære er en nådegave gitt av Gud» støtter jo heller ikke en slik formalistisk begrensning av denne nådegaven.

Alment prestedømme

Som nevnt i mitt innlegg av 28. april, forholder lekfolket seg til Bibelens tale om det almenne prestedømme (1. Pet 2,5 og 9). Paulus holder i Apgj 17,11 jødene i Tessalonika fram som et forbilde: «De tok imot ordet med all godvilje og gransket hver dag i Skriftene om det forholdt seg slik som det ble sagt». Han oppfordrer altså ikke til en passiv mottakelse i respekt for noe embete.

Formane og gjendrive

«Om noen taler, han tale som Guds ord», formaner Peter i 1. Pet 4,11. Det er altså et stort ansvar. Og for å knytte tråden tilbake til Aunes og Kjølsviks forståelse av «episkoptatet», står det også slik om tilsynsmannen/den eldste i pastoralbrevet Titus (1,9): «Han må holde fast ved det troverdige ord i samsvar med læren, slik at han kan være i stand til både å formane ut fra den sunne lære, og til å gjendrive dem som sier imot». Jeg kan for min del ikke skrive under på at flertallsbiskopene har gjort dette i den aktuelle saken om kirkelig vigsel av homofile. Og jeg merker meg at Aune og Kjølsvik ikke kommenterer min henvisning til hva Dnks bekjennelse sier om en situasjon der bispeembetet «lærer eller fastsetter noe som strider mot evangeliet».   

Først publisert i papirutgaven av Vårt Land 12. mai 2014

Gå til innlegget

Respektens logikk

Publisert over 5 år siden

Flertallet på Kirkemøtet opptrådte respektløst overfor ­biskopene, mener prost og prostiprest. De glemmer at respekt er noe dødelige mennesker gjør seg fortjent til, ikke noe man ­automatisk har.

Nils Åge Aune og Sabine Kjøls­vik framstår rystet i sitt innlegg i Vårt Land 14. april. De viser til at biskopene – i homo­filisaken – har «brukt to år av sine liv til å komme frem til to forslag», men at Kirkemøtet­ «stemmer rett og slett ned begge­ to». De utlegger dette som at «vektfordelingen ­mellom demokrati­ og embete kom ut av balanse»­ og avslutter med å «håpe at årets kirkemøte var et vendepunkt, og at biskopenes læreansvar møtes med større ­respekt i fremtiden».

Her kunne man la seg friste til å bruke lite ærbare karakteri­stikker, men det skal jeg avstå fra. De to innsenderne hevder også at det er biskopene som har «den faglige kompetansen i ­saken», og at de skal «presisere­ hva kristen tro er og bør være i vår tid».

Skremmende. Det siste er, slik jeg ser det, et skremmende synspunkt som man vil ha problemer­ med å finne dekning­ for i den kilden som faktisk ­definerer kristen tro, nemlig Bibelen. I Matteus kapittel 23, vers 8-10, sier Jesus «til folket­ og til ­sine disipler»: «Dere skal ikke la ­dere kalle rabbi; for én er deres ­mester, men dere­ er alle brødre. Og 
dere skal ikke kalle noen på jorden deres far, for én er ­deres far, han som er i himmelen.­ ­Heller ikke skal dere­ la dere­ kalle­ lærere, for én er deres­ ­lærer, Kristus».

Det er altså Jesus som er de troendes lærer, og kunnskapen­ om hans lære får man fra Bibelen.­ Derfor må også alle i kristenheten som står fram med et budskap, prøves på Bibelen. Ingen mennesker er unntatt fra dette, aldeles uavhengig av hvilken tittel de har. Det er ­også verdt å minne om at Bibelen­ fastsetter et alminnelig prestedømme (1. Peter 2,5 og 9).

Misforstått. Det er videre svært interessant at innsenderne­ blant annet siterer følgende­ fra biskopenes ordinasjons­løfte: De «skal ta vare på den apostoliske­ lære etter vår kirkes bekjennelse».­ I den delen av den norske kristenheten jeg representerer, er det ganske mange,­ for å si det forsiktig, som vil mene at flertallsbiskopenes syn i denne saken er i strid med den apostoliske læren, og dermed også med kirkens bekjennelse.­ Skal man altså da, ut fra en misforstått­ respektfølelse, bøye seg for mennesker som er under samme vilkår som en selv?

Den samme bekjennelsen som innsenderne viser til, har et svar på dette. I artikkel 28 i bekjennelses­skriftet Confessio­ Augustana står det slik om bispe­embetet: «Når de lærer eller fastsetter noe som strider mot evangeliet, da har menighetene Guds befaling som forbyr­ dem lydighet.» Bekjennelses­skriftene har ingen bibelsk ­autoritet, men heller ikke her er det noen som kan sette seg over Bibelen og kreve respekt for det, snarere tvert imot. Jeg hører svært sjelden denne delen av bekjennelsesskriftene sitert.

Vrang lære. Snarere enn å være­ bekymret for at flertallet­ på Kirke­møtet stemte ned flertallsbiskopene, burde Aune og Kjølsvik være opptatt av det som står i strofe 6 i det gamle Litaniet,­ som bes i Den norske kirke hver søndag i fastetiden: «Gi kirken tjenere som holder fast på ditt ord. Bevar oss fra vrang lære og død tro».

Det er Guds ord i Bibelen som er autoriteten i spørsmål som angår kristen tro. Dette valgte «kjøttvekta», for å bruke Aunes og Kjølsviks uttrykk, på Kirkemøtet denne gangen å forholde seg til. Det står det respekt av.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 28.4.2014

Gå til innlegget

Motsier Bibelen seg selv?

Publisert nesten 6 år siden

Hallvard Hagelia går høyt ut i Vårt Land 14. februar. Bibelen "motsier seg selv" i "en rekke spørsmål", erklærer professoren i Det gamle testamente (GT). Mon det.

Innlegget hans handler egentlig om slaveri og bibeltolkning. I likhet med biskop Tor B. Jørgensen (VL 6. februar) synes han ikke å skjelne mellom de ulike formene for slaveri (dette har jeg skrevet et innlegg til papiravisens debattsider om). Hagelia mener at Bibelen ikke sier noe direkte om dette, og at man da må "tenke selv".

For å underbygge behovet for å tenke selv, forsøker professoren å påvise at Bibelen motiser seg selv. Han viser til 2.Mos 20,5-6, fra avsnittet med de 10 bud (Dekalogen), der det står følgende: "For jeg, Herren din Gud, er en nidkjær Gud, som hjemsøker fedres misgjerninger på barn inntil tredje og fjerde ledd, på dem som hater meg, og som viser miskunn i tusen ledd mot dem som elsker meg og holder mine Gud".

Mot det siste (tusen ledd) slynger professoren ut en udokumentert påstand om at dette er en statistikk det er umulig å holde orden på. Det lar jeg rolig stå for hans regning.

FEDRENES SYNDER

Det første, at fedrenes synd skal straffes i tre-fire generasjoner, mener imidlertid professoren står i motstrid til Jeremia 31,29-30, hvor det i vers 30 står at "enhver skal dø for sin egen misgjernings skyld". I tillegg viser Hagelia til Esekiel 18,1-4, hvor det i v. 4 står slik: "Se, alle sjeler hører meg til, både farens sjel og sønnens sjel. De tilhører meg. Den som synder, han skal dø".

Når man møter på ting i Skriften man stusser over, er det et godt råd å la Bibelen kaste lys over seg selv. Det gjør for eksempel Jamieson, Fausset og Brown i sin bibelkommentar. Gud sier altså gjennom Esekiel: "alle sjeler hører meg til". Gud kan handle med skapningen sin (Jer 18,4). Men som Abraham sier til Gud i bønnen for Sodoma (1. Mos 18,25): "Det være langt fra deg å handle på dette vis og slå ihjel den rettferdige sammen med den ugudelige, så det går den rettferdige på samme måte som den ugudelige. Slikt være langt fra deg! Skulle ikke all jordens dommer gjøre rett?"

SINE FEDRES MÅL

De tre fortolkerne forklarer den tilsynelatende motsetningen som Hagelia trekker fram, slik at ordningen fra 2. Mos 20,5 forutsetter at barna har fulgt i fedrenes syndige fotspor og dermed også får del i straffen. De fylte opp sine fedres mål, slik Jesus er inne på i Matt 23,31-32 og 34-36. Derfor kan ikke sønnene klage over urettferdighet.

Den samme Gud som i Jer 32,18 "gjengjelder fedrenes misgjerning på deres barn etter dem", gir i v. 19 "enhver etter hans ferd." Legg merke til siste del av 2. Mos 20,5):"på dem som hater meg". Barna hatet Gud, på samme måte som fedrene deres gjorde.

I 5. Mos 24,16 står det at "foreldre skal ikke lide døden for sine barns skyld, og barn skal ikke lide døden for sine foreldres skyld. Enhver skal dø for sin egen synd."

Arvesynden er omtalt i Rom 5,14: "Likevel hersket døden fra Adam til Moses, også over dem som ikke hadde syndet ved et lovbrudd, slik som Adam - han som er et forbilde på den som skulle komme". Dette møtes av forsoningen i Kristus.

2.Kong 23,25-26 viser at uansett hvilke straffer som falt på et samfunn i forbindelse med synd fedrene deres hadde begått, skulle voksne enkeltindivider (her kong Josia) som hadde omvendt seg, slippe straff. Og dette var ikke noe nytt prinsipp, framholder de tre fortolkerne. Det hadde alltid vært Guds prinsipp å bare straffe de skyldige - og ikke de uskyldige - for fedrenes synder. Her, i 2. Kong 23, gjør Gud det klart at jødene ikke skulle fortsette med å kaste skyld som var deres egen, på Gud og fedrene.

Jamieson, Fausset og Brown konkluderer med å vise til Rom 6,23: "For syndens lønn er døden, men Guds nådegave er evig liv i Kristus Jesus, vår Herre." For å trekke tråden tilbake til Esek 18,4: Den som synder, i betydningen forkaster Guds nådegave, skal dø. Den som tar imot nåden, får evig liv.

Professor Hallvard Hagelia har enda et punkt han mener Bibelen motsier seg selv på, i spørsmålet om hvem som kunne delta i tempelkultusen. Det skal jeg forsøke å svare på i denne tråden: http://www.verdidebatt.no/debatt/cat12/subcat14/thread11473872/ 


Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere