Petter Olsen

Alder: 50
  RSS

Om Petter

Medieleder i Indremisjonsforbundet og ansvarlig redaktør for bladet vårt, Sambåndet, på papir og nett. Forkynner.
Følg også ImF-bloggen min: https://www.imf.no/blog/

Følgere

Avslørt

Publisert nesten 3 år siden
Lars Gule – gå til den siterte teksten.
Men skyver ikke humanister muslimer og andre livssynsminoriteter foran seg når de krever slutt på julegudstjenester? Nei, vi gjør ikke det.

Det Lars Gule hevder i det uthevede sitatet, har blitt gjentatt og gjentatt av humanetikere i de siste års debatt om skolens markering av julehøytiden. Så ofte har de sagt det at jeg nesten begynte å tro på det. 

I Vårt Land 16. desember kan vi imidlertid lese det som altså likevel er nærmere sannheten. Artikkelen trekker inn Laial Ayoub og minner om at hun fikk mye oppmerksomhet i fjor da hun skrev om hvorfor hun mente det var viktig at datteren deltok i skolegudstjenesten. Følgende sitat fra Ayoub er ganske så avslørende og stiller benektelsen fra humanetikernes talspersoner i et underlig lys: 

"Det var alltid humanetikere jeg debatterte med, som mente at jeg som muslim ikke bør godta skolegudstjeneste. Og så leser jeg at vi ødelegger julen. Men jeg har knapt møtt en muslim som har et problem med skolegudstjeneste eller julesanger, med unntak av enkelte som er nye i landet". (Uthevelsene er mine.)

Vil Gule fortsatt benekte at humanetikere skyver muslimer og andre livssynsminoriteter foran seg? Er Lailal Ayoub utsatt for et markant tilfelle av feilerindring?

Livssynsnøytral stat?

Så til en annen mye brukt påstand fra humanetikeres side, som Gule også her setter fram: "Mange er ikke i stand til å skjønne at i et moderne samfunn skal staten ikke prioritere noen religioner framfor andre. Staten og alle offentlige institusjoner skal være livssynsnøytrale (NB - ikke verdinøytrale). Det innebærer at det er uakseptabelt med gudstjenester og annen religionsutøvelse i skolen."

Lars Gule burde vite at det ikke finnes noe slikt krav til stater. Jeg vil minne ham om avgjørelsen kalt Lautsi EMD 2011b i Den europeiske menneskerettsdomstol (krusifikssaken). 

I denne rettsavgjørelsen vises det blant annet til andre setning i artikkel 2, protokoll nr. 1. Og dommerne skriver følgende (fritt oversatt): "Denne setningen hindrer ikke Stater i å kunne formidle, gjennom læring eller utdanning, informasjon eller kunnskap av direkte eller indirekte religiøs eller filosofisk natur. Setningen tillater ikke engang foreldre å protestere mot innlemming av slik utdannelse i skolens pensum" (note 62).

Advokat Knut Skjærgård, som i Dagen 6. juni 2013 skrev om denne EMD-avgjørelsen, viser til at statsreligionens plass i samfunnet her anerkjennes, og at staten innenfor en vid ramme kan synliggjøre denne religionen, bare minoritetene ikke utsettes for tvang.

Videre siterer advokaten fra note 71. Her heter det (fritt oversatt): "Det er sant at ved å foreskrive nærvær av krusifikser i klasserom i statlige skoler - et symbol som (...) uten tvil refererer til kristendommen - tillater regelverket at landets flertallsreligion får dominerende synlighet i skolemiljøet. Imidlertid er dette i seg selv ikke nok til å indikere en prosess med indoktrinering fra statens side".

Knut Skjærgård utlegger dette som at en stat har anledning til å holde seg med en statsreligion - og naturlig nok kan prioritere denne. Og det er naturlig at en slik religion gis privilegier som ikke andre nylig tilflyttede religioner kan kreve - uten at det av den grunn foreligger noen forskjellsbehandling eller livssynstvang.

Jeg kjenner ikke til at rettspraksis i EMD har endret seg på dette området. Har Lars Gule informasjon som tilsier det?  

 

 

Gå til kommentaren

Rettsløse idrettsutøvere

Publisert rundt 3 år siden
Sverre Avnskog – gå til den siterte teksten.
Skal vi automatisk tro at enhver utøver som gir en rimelig forklaring i realiteten lyver? Eller skal vi følge vår vanlige etikk for juridisk vurdering og si at enhver er uskyldig inntil noe annet er bevist?

Sverre Avnskog har etter mitt syn her et svært viktig poeng.

Norge og alle andre OL-deltakende land lot seg presse til å innføre regler som åpenbart setter kampen mot doping høyere enn utøvernes rettssikkerhet. Johaug-saken gir grunnlag for å sette alvorlige spørsmålstegn ved denne delen av regelverket.

“Objektivt ansvar” – ansvar uten skyld – kalles prinsippet som nå er i ferd med å ramme Therese Johaug med full tyngde. Ifølge jusinfo.no ble dette ansvaret først opprettet med tanke på farlige industrivirksomheter som hadde så stor skadeevne at det var urimelig at den som ble utsatt for skade, skulle bære risikoen. Det ble da også kalt “farlig bedrift-ansvaret”.

På midten av 2000-tallet ble dette prinsippet tatt inn det norske regelverket for idrettsutøvere. Bakgrunnen var at det internasjonale antidopingbyrået (Wada) hadde innført det i sine standardregler. Ifølge en artikkel i Aftenposten opprinnelig publisert 26. februar 2004, krever Den internasjonale olympiske komité at samtlige land som ønsker å delta i de olympiske leker, må innføre desse standardreglene.

– Det med det objektive ansvaret er noe dritt, noe som ble innført for å komme dopingen til livs, men som er helt forkastelig fra et juridisk synspunkt, erklærer advokat Gunnar Martin Kjenner overfor Aftenposten 14. oktober i år – i forbindelse med Johaug-saken.

Som tidligere rettsreporter må jeg si meg enig. Her snus altså prinsippene på hodet sammenlignet med det som er gjeldende i strafferetten. I en straffesak er det en selvfølge at det er påtalemyndigheten som har bevisbyrden og følgelig må føre bevis – utover enhver rimelig tvil – for at den som er tiltalt, er skyldig. Hvis ikke påtalemyndigheten klarer det, blir  saken enten henlagt før den kommer til retten, eller den anklagede blir frifunnet.

Syklisten Anita Valen, skiløperen Ine Wigernæs og den avdøde spydkasteren Pål Arne Fagernes avla alle tre positiv dopingprøve – slik Therese Johaug har gjort – uten at dette førte til at de ble dømt for dopingmisbruk i Norge. Før de nye Wada-reglene ble innført, var altså ikke en positiv dopingprøve tilstrekkelig til domfellelse, går det fram av den nevnte Aftenposten-artikkelen fra 2004. Den ble skrevet av to tidligere toppidrettsutøvere, advokat Jeppe Normann, som førte saken for Pål Arne Fagernes i idrettens organer, og advokatfullmektig Lars Forberg, som var med i styret for Norsk idrettsjuridisk forening.

En idrettsutøver som har avlagt en positiv dopingprøve, må altså i dag selv bevise sin uskyld – uansett omstendigheter. Og selv om vedkommende skulle klare det, er ikke frikjennelse et alternativ, bare bortfall av straff eller straffenedsettelse. Det kan igjen føre til at utøveren mister sponsoravtaler og – uansett omstendigheter – for alltid vil ha dopingstempelet hengende over seg.

Det eneste eksempel som nevnes i Wada-reglene som kan gi bortfall av straff, er dersom utøveren kan bevise at han eller hun er utsatt for sabotasje av en konkurrent. Dersom utøverens trener eller andre i kretsen rundt, har gitt en uvitende utøver det forbudte stoffet, medfører det derimot ikke at straffen bortfaller. En utøver som uforskyldt har inntatt et forbudt stoff, slik tilfellet er dersom vi skal legge forklaringene fra Therese Johaug og hennes lege til grunn, vil ha store problemer med å bevise  sin uskyld og må også selv dekke advokatkostnader.

Ifølge Normann og Forberg ble Anita Valen og Ine Wigernæs frikjent av idrettens domsorganer fordi de ikke hadde utvist en tilstrekkelig grad av skyld. Pål Arne Fagernes ble frikjent fordi han åpenbart ikke hadde inntatt det forbudte stoffet i noen idrettslig sammenheng. En slik mulighet for konkret bevisvurdering har Norge og andre land nå altså latt gå fra seg.

“På tross av at det “bare” dreier seg om idrett, vil nok en dom mot en folkekjær idrettsstjerne som medfører at utøveren stemples som en “sviker”, forhindres fra å utøve sitt yrke og mister store inntekter, oppfattes som et grovt justismord dersom utøveren etter vår allmenne rettsoppfatning er uskyldig”, avslutter Normann og Forberg sin leseverdige artikkel.

Alle de som nå snakker om at det “må være slik” – altså et ansvar for idrettsutøvere som opprinnelig var tenkt for farlige bedrifter, må samtidig forklare hvorfor de mener mest mulig “effektive” virkemidler mot doping er viktigere enn enkeltmenneskers rettssikkerhet.

Kommentaren ble først publisert på Olsen-bloggen 

Gå til kommentaren

Redaktør-rolla

Publisert over 3 år siden
Vidar Sætre – gå til den siterte teksten.
Te slutt om Njål Kristiansen si devaluering av slike som Sambåndet sin redaktør sin rett til å delta i denne debatten: Njål K hevdar at Petter Olsen skriv på vegne av Indremisjonsforbundet. Men eg meiner detta er ei firkanta tolkning av redaktøren sine utspel. Sambåndet er trass alt eit blad, liksom aviser som Vårt Land. Og når det er eit blad, går eg ut frå at lesarane kan få på trykk motsvar til det redaktøren meiner på leiarplass, liksom i vanlege aviser. Kan du stadfesta dette, Petter Olsen?

Hei igjen!

Tilbake frå ferie (med varierande nettdekning) ser eg til mi glede at debatten har halde fram.

Njål Kristiansen legg for dagen eit syn på redaktør-rolla som etter mitt syn ikkje er i tråd med redaktørplakaten. Her heiter det (kursiveringane er mine):

"En redaktør forutsettes å dele sitt mediums grunnsyn og formåls-bestemmelser. Men innenfor denne rammen skal redaktøren ha en fri og uavhengig ledelse av redaksjonen og full frihet til å forme mediets meninger, selv om de i enkelte spørsmål ikke deles av utgiveren eller styret. Kommer redaktøren i uløselig konflikt med mediets grunnsyn, plikter han/hun å trekke seg tilbake fra sin stilling. Redaktøren må aldri la seg påvirke til å hevde meninger som ikke er i samsvar med egen overbevisning.

Den ansvarshavende redaktør har det personlige og fulle ansvar for mediets innhold. Redaktøren leder og har ansvaret for sine medarbeideres virksomhet, og er bindeleddet mellom utgiveren/styret og de redaksjonelle medarbeiderne. Redaktøren kan delegere myndighet i samsvar med sine fullmakter."

Ansvaret for kva Sambåndet skal meina, ligg altså på ansvarleg redaktør, ikkje på styret son utgjevar. Og Sambåndet skriv om ImF, ikkje frå ImF.

Det som gjer det noko meir komplisert for meg enn det er for Berit Aalborg, er at det i rolla mi som medieleiar òg ligg ein funksjon som talsmann. Til dømes i samband med ImF si generalforsamling denne veka, er eg ein av dei som kan uttala seg på vegner av ImF. Men i rolla som redaktør for Sambåndet følgjer eg prinsippa i redaktørplakaten. Når eg skriv kommentararer, særleg i andre aviser, plar eg gjera merksam på om eg uttalar meg som medieleiar eller som redaktør. Det kunne eg òg god gjort i dette innlegget, for her uttalar eg meg heilt klart som redaktør (på samme måte som Aalborg.)  

Gå til kommentaren

Jeg kommenterer "enkeltvis"

Publisert over 3 år siden
På en slik bakgrunn er det mer renhårig at de medlemmene av misjonsforbundene som støtter Krf gjør det, og de som ikke gjør det sier sin mening enkeltvis og privat eller under fanen

Hei igjen, Njål Kristiansen!

Først av alt vil jeg takke både deg, Vidar Sætre og Rune Holt for det jeg synes har blitt en svært interessant debatt om innlegget mitt!

Det jeg først og fremst reagerer på i diitt siste svar til meg, er at du ikke synes å ville forholde deg til undertegnede som en enkeltperson, men vil sette meg i bås som "Misjonsforbundet" (noe du egentlig har forsøkt på hele tiden). Jeg mener at jeg ikke noe sted i denne tråden har forsøkt å skyve min arbeidsgiver (Indremisjonsforbundet) foran meg. Jeg antar at du bygger på min egenpresentasjon her på Verdidebatt.

Som jeg flere ganger har nevnt, består hoveddelen av stillingen min av å være ansvarlig redaktør for et blad (Sambåndet) med over 7000 abonnenter fra store deler av landet og en 118-årig historie. Slik sett er jeg i samme posisjon som redaktør Berit Aalborg i Vårt Land - noe også Vidar Sætre er inne på i kommentar #17. Det er i den egenskap jeg har kommentert den aktuelle situasjonen rundt Hareide og KrF.

Slik må det få lov til å være med den saken. 

Gå til kommentaren

Et politisk parti er utadvendt

Publisert over 3 år siden
Dette er enda en grunn til at de som er medlemmer heller burde tatt debatten internt i partiet fremfor å presse det fra alle mulige hold, ja kanskje også med ikke-medlemmer som går under en annen fane enn Krfs.

God kveld igjen, Njål Kristiansen!

Innledningsvis gjentar jeg meg selv (kommentar #2) som repsons til din kommentar #9: Jeg avviser ikke "den medmenneskelige solidariske siden ved deltagelsen i Paraden". Tvertimot har jeg skrevet at jeg kan forstå Hareides begrunnelse for å delta, men at jeg mener han burde ha valgt en annen arena å gi uttrykk for medmenneskeligheten på.

Så til din kommentar #10, som sitatet ovenfor er hentet fra. Det virker på meg som om du oppfatter at politiske partier kan bevege seg i et slags vakuum, der de er immune for innspill fra andre enn de som tilhører partiorganene. Men slik kan det jo ikke være. Et parti som ønsker seg velgere, er jo nødt til å lytte til hva de stemmeberettigede er opptatt av, enten disse er partimedlemmer eller ikke. Og misjonsfolk er blant dem som KrF særlig henvender seg til. Skulle ikke de da kunne ytre seg om partiets prioriteringer og veivalg? Dette er da heller ikke unikt for KrF. Mener ikke bønder mye om Sp, industriarbeidere om Ap og akademikere om SV - enten de er medlemmer av partiet eller ikke?

I den konkrete saken vi diskuterer, har også folk som er partimedlemmer og tillitsvalgte engasjert seg. Her viser jeg for eksempel til en god kommentar fra kommunestyrerepresentant for KrF i Hjelmeland, Ståle Halsne, i Dagen 6. juli. Slik jeg forstår deg, burde han ikke gått ut i offentligheten med dette, men kun tatt det opp i interne og lukkede fora. Jeg tror ikke det er forenlig med et demokrati å legge en slik begrensning på samfunnsengasjerte mennesker.      

                       

Gå til kommentaren

Mest leste siste måned

Noen bør skamme seg
av
Espen Ottosen
18 dager siden / 5368 visninger
Kreftens krigsmetaforer
av
Aud Irene Svartvasmo
16 dager siden / 3728 visninger
Ingen skal leve med skam
av
Tor Håkon Eiken
18 dager siden / 1294 visninger
Nå må vi stå sammen
av
Berit Hustad Nilsen
13 dager siden / 1174 visninger
Skal vi forby det vi ikke liker?
av
Paul Leer-Salvesen
13 dager siden / 1004 visninger
Hva nå, Etiopia?
av
Ragnhild Mestad
5 dager siden / 933 visninger
Ungdomsrus: Vi må handle nå!
av
Pernille Huseby
23 dager siden / 906 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere