Petter Olsen

Alder: 50
  RSS

Om Petter

Medieleder i Indremisjonsforbundet og ansvarlig redaktør for bladet vårt, Sambåndet, på papir og nett. Forkynner.
Følg også ImF-bloggen min: https://www.imf.no/blog/

Følgere

Ord og meining

Publisert rundt 2 år siden
Asgeir Remø – gå til den siterte teksten.
Spørsmålet er korleis det du skriv i spesielt siste setninga i det siterte like ovanfor her, samsvarar med det følgjande sitatet frå den omtalte felleserklæringa

Hei, Asgeir Remø, og takk for god respons!

Det er heilt klart at mykje av teksten ser tilforlateleg ut òg lesen frå ein evangelisk ståstad. Problemet er likevel kva som blir lagt i dei orda som blir brukte. Eg har i mitt arbeid tatt utgangspunkt i den engelske teksten til felleserklæringa, slik han er publisert på vatican.va

Så vil eg òg vera open om at eg har festa lit til det som har kome frå the Reformanda Initiative i denne saka. På European leadership forum i mai lytta eg til fleire av talarane deira. 

Gardering

Orda som er brukte i felleserklæringa, synest å vera nøye utvalde - òg når det gjeld å "gardera" seg. Dette er særleg tydeleg i kap. 5. Slik står det til dømes i par. 40:  "Den forståelsen av rettferdiggjørelseslæren som er fremlagt i denne erklæring, viser at det finnes en konsensus mellom lutheranere og katolikker når det gjelder de grunnleggende sannheter i rettferdiggjørelseslæren" (mi kursivering). Vidare i samme paragraf står det at "de gjenværende ulikheter" er "akseptable", og i samband med dette vert det vist til par. 18-39. 

I par. 41 og 42 er tilhøvet til fordømingane frå konsilet i Trent tatt opp. Igjen er ordvalet verd å merka seg: "Slik de lutherske kirkers lære er fremlagt i denne erklæringen, rammes den ikke av Tridentiner-konsilets fordømmelser" (mi kursivering). Par. 42 lyder slik: "Dette reduserer imidlertid ikke alvoret i de fordømmelsene som er knyttet til rettferdiggjørelseslæren. En del av dem var ikke helt uten grunnlag. De beholder sin betydning som “gagnlige advarsler”, som vi bør gi akt på i vår lære og praksis." (Meir om dette seinare.)

I par. 5 står det også (i norsk omsetjing) at felleserklæringa  "inneholder ikke alt som den enkelte kirke lærer om rettferdiggjørelsen" (På engelsk står det "does not cover all", som eg for min del ville ha omsett med "dekker ikke alt".) 

Tilrekna

Tilhøvet til fordømingane frå konsilet i Trent er sentralt når ein skal vurdera felleserklæringa. Teologiprofessor Michael Reeves ved Union School of Theology i Storbritannia peikar på at sidan felleserklæringa søkte å unngå desse fordømingane, kan ikkje forståinga av rettferdiggjering som kjem fram i erklæringa, vera den at syndarar er frelste av tru åleine utan gjerningar, ved tilgjeving av syndene og ved at Kristi rettferd blir tilrekna oss.

I par. 11 står det slik: "Rettferdiggjørelse er syndsforlatelse (Rom 3,23.25; Apg 13,38-39; Luk 18,14), frihet fra syndens og dødens makt (Rom 5,12-21) og fra lovens forbannelse (Gal 3,10-14). (...). Den skjer ved mottagelsen av Den Hellige Ånd i dåpen og innlemmelse i det ene legemet (Rom 8,1-2; 9-11; 1 Kor 12,12-13)". 

Reeves peikar på at i par. 11 er rettferdiggjering definert som å inkludera ein prosess av indre transformasjon, men ikkje tilrekninga av Kristi rettferd. Ein teologi som gjer den truande sin indre transformasjon til ein del av rettferdiggjeringa, i staden for ein konsekvens av rettferdiggjeringa, er i strid med hovudprinsippet i reformasjonen - rettferdiggjering ved tru åleine. 

Gjerningar

I par. 15b står det slik:  "Sammen bekjenner vi: Ene og alene av nåde og ved troen på Kristi frelsesverk og ikke på grunn av noen fortjeneste i oss selv blir vi godtatt av Gud og mottar Den Hellige Ånd som fornyer hjertene, kaller og setter oss i stand til å gjøre gode gjerninger." 

Ifølgje prof. Reeves svarar ikkje dette sitatet på om desse gode gjerningane og denne fornyinga har ei rolle i rettferdiggjeringa av den truande. I par. 17 ser det imidlertid ut som om erklæringa meiner at dei (gjerningane og fornyinga) har det: "(...) vi som syndere har fått vårt nye liv ene og alene takket være Guds tilgivende og nyskapende barmhjertighet. Den kan bare mottas i tro som en gave". I staden for å beskriva den vilkårslause tilrekninga av Kristi rettferd meiner Reeves at ordvalet her indikerer ein fornyande nåde. 

I par. 25b står det slik: "hva som enn går forut for eller følger etter troen som fri gave, er hverken grunnlag for rettferdiggjørelsen eller gjør noen fortjent til den." Men i par. 27 er denne utsegna forklart med at "denne fornyelsen i tro, håp og kjærlighet (er) alltid avhengig av Guds bunnløse nåde og bidrar ikke med noe til rettferdiggjørelsen som vi kan rose oss av overfor Gud (Rom 3,27)." Reeves tolkar her erklæringa til å meina at Guds nåde er fundamentet for vår interne fornying, og at me ikkje kan rosa oss for den. Men dette er ikkje det same som å seia at Gud, av nåde åleine, tilreknar den truande Kristi rettferd. 

Målet med felleserklæringa er å finna likskapar mellom evangelisk og katolsk forståing av rettferdiggjeringa, ikkje ulikskapar. Dermed blir ulikskapane tilslørt. 

I par. 39 blir det til dømes sagt at lutheranarar  "fremhever (...) at de troendes rettferdighet, som innebærer at man er akseptert av Gud og får del i Kristi rettferdighet, alltid er fullkommen. Samtidig sier de at dens virkning kan gi vekst i kristenlivet". Her meiner Reeves at samanhengen leier vill. Lutheranar og evangelikale trur at nåde og rettferdiggjering kan føra til vekst i livet til en kristen, men dei trur ikkje at ein slik effekt kan rettferdiggjera. 

Når ein held katolsk og protestantisk teologi opp mot kvardagslivet, blir forskjellane meir tydelege. 

Frelsesvisse

Når det gjeld frelsesvisse, som du er inne på, står det slik i par. 36b: "Ingen må betvile Guds nåde og Kristi fortjeneste. Men enhver kan være bekymret for sin frelse når han eller han ser sine egne svakheter og mangler. I full erkjennelse av sine egne nederlag kan den troende likevel være forvisset om at Gud vil at en skal bli frelst." 

I tillegget til erklæringa, under kap. 4,6, står det slik: "Riktignok kan et menneske miste eller gi avkall på troen, selv-hengivelsen til Gud og hans løfte. Men en kan ikke tro i denne forstand, og samtidig holde Gud for å være upålitelig i sitt løfte." 

Med andre ord, skriv Reeves, er Gud trofast til å frelse, men berre den som held fast på "selvhengivelsen til Gud og hans løfte". Det er nærliggjande å trekkja den konklusjon av dette at den truande si frelsesvisse kviler på hans eller hennar "selvhengivenhet". Luther viste i staden til at "min Kristus, som jeg tror på, har ikke syndet, og alt hans er mitt, og alt mitt er hans" (Martin Luther, Luther’s Works, Vol. 31: Career of the Reformer I, ed. Jaroslav Jan Pelikan, Hilton C. Oswald, and Helmut T. Lehmann, vol. 31 (Philadelphia: Fortress Press, 1999), 352)). 

Klargjering

Til slutt i dette lange svaret: I ein respons frå Den katolske kyrkje til felleserklæringa heiter det (mi omsetjing): "Den katolske kirke kan ennå ikke tale om en konsensus som fjerner enhver forskjell mellom katolikker og lutheranere i forståelsen av rettferdiggjørelsen". Nokre av "disse ulikhetene handler om substansielle ting" som er så viktige at dei "må løses før vi kan bekrefte (...) at disse punktene ikke lenger berøres av fordømmelsene fra konsilet i Trent". 

Det framgår at dette eksempelvis gjeld "samtidig rettferdig og syndar". Ifølgje responsen er dette framleis uakseptabelt for Den katolske kyrkja og omfatta av fordøming frå Trent.

I denne responsen står det òg at (mi omsetjing): Vi kan derfor si at evig liv er, på en og samme tid, nåde og den løn Gud gir for gode gjerningar". Dermed nektar Den katolske kyrkja enno for hovedprinsippet frå reformasjonen - om at rettferdiggjering er ved tru åleine. 

Einskap

Heil til slutt: Slik eg tolkar deg, tenkjer du at Jesu bøn (i Joh 17) handlar om å vera einig. Eg trur ikkje det er slik. Les me v. 20 og 21 i samanheng, ser me at Jesus ber for to grupper: apostlane og dei (me) som i framtida skulle koma til å tru på Jesus. Eg trur at Jesus bed om at det skal vera einskap mellom dei første kristne og dei som er kristne i dag. Skal ein ha den einskapen, lyt ein lytta til ordet i Apg 2,42. Den kristne kyrkja kan ikkje vera misjonerande om ein forlet "læra frå apostlane".  

 
 

   

Gå til kommentaren

NRKs uavhengighet

Publisert rundt 2 år siden
NRKs pressemelding om «Faten tar valget» ble sendt ut 2. august, altså for snart en måned siden. Det
førte til en god del omtale av programserien, akkurat slik man håper på når pressemeldinger blir sendt. Men det var først for om lag to uker siden det virkelig tok av. Og da på en måte vi ikke hadde forutsett. Plutselig handlet alt om Fatens hijab, ingenting om programkonseptet og hennes søken etter et parti å stemme på.

Hei, Thor Gjermund Eriksen! 

Her skal du få en respons som går på det du har savnet, nemlig en refleksjon rundt programkonseptet bak serien "Faten tar valget" (ja, jeg fikk med meg første program i går).

I likhet med Jarle Haugland (Verdidebatt 24. august) har jeg ikke vært så opptatt av at Faten Mahdi Al-Hussaini skulle bære hodeplagget hijab som programleder i serien. Jeg har forståelse for den distinksjonen NRK gjør og forutsetter at Al-Hussaini ikke kunne ha båret hijab dersom hun hadde vært nyhetsanker.

Det mine tanker har kretset rundt i påvente av at programserien skulle starte, er derfor det du beskriver som formålet med serien - "hennes søken etter et parti å stemme på."

I innlegget ditt ovenfor gjør du et poeng av at Faten Mahdi Al-Hussaini er en NRK-medarbeider. Det jeg mener det er nødvendig å sette et spørsmålstegn ved, er om det er i tråd med NRK-plakaten å lage en programserie der en medarbeider for åpen skjerm skal fundere seg fram til hvilket parti hun skal stemme på. Ifølge pressemeldingen skal hun "sette seg inn i norsk partipolitikk på vegne av målgruppa" (min kursivering). Men målet med serien går enda lengre - NRK-medarbeideren skal gjøre et valg mellom partiene - formodentlig fortsatt "på vegne av målgruppa". 

Slik jeg oppfatter det, får NRK da et problem med uavhengigheten - ettersom det altså er en NRK-medarbeider som gjør dette.  Fra plakaten du er satt til å styre NRK etter, siterer du at redaksjonen skal «(…) medvirke til at hele befolkningen får tilstrekkelig informasjon til å kunne være aktivt med i demokratiske prosesser». Det tror jeg nok at denne programserien vil gjøre. Men jeg spør meg om dere går for langt når målet er at NRK-medarbeideren også skal kringkaste det partivalget hun kommer fram til på bakgrunn av den informasjonen hun innhenter. I første program tok hun eksempelvis (foreløpige) standpunkt for både Ap og SV. 

Én ting er at en NRK-medarbeider som har funksjon av å være kommentator, kommer med sine vurderinger av ulike politiske aktører og deres standpunkter, noe helt annet er det om medarbeideren skulle gi til kjenne sitt eget partivalg.

På "God morgen, Norge" på TV2 forsøker partilederne for tiden å overbevise TV2-medarbeider Davy Wathne om hvilket parti han bør gi sin stemme til. Disse innslagene har jeg ikke sett, men jeg vil bli overrasket om Wathne tenker å utbasunere partivalget som del av serien.

I en reklamesnutt for en mer løssluppen del av NRKs valgdekning nekter en annen NRK-medarbeider å røpe partivalget sitt - under henvisning til at det er "hemmelig valg". Det synes jeg i grunnen er et prinsipp som burde gjelde for alle NRK-medarbeidere når de opptrer på skjermen. 

Jeg imøteser dine redaksjonelle vurderinger rundt dette.   

Gå til kommentaren

Ja vel?

Publisert over 2 år siden
Alf Gjøsund – gå til den siterte teksten.
En annen sak er at jeg ikke helt forstår anliggendet ditt, verken i denne kommentaren eller den forrige du viser til

Takk for respons! Jeg kan godt forstå at du ikke forstår, Alf, for du gjør ditt aller beste for å unngå å ta poengene.

1. Du skriver: "Vårt Land mener selvsagt at myndighetene, både i Norge og utlandet, skal gjøre det som er mulig for å bekjempe terror, innenfor de rammene en demokratisk rettsstat har til rådighet." 

I lederen 24. mars (som jeg ikke finner på nett) står det: "Statsminister Theresa May understreket at britene ikke vil la seg skremme. Vi er ikke redde, sa hun i går. Det er den eneste rette responsen (...)" - og så viste lederartikkelen til at bil og kniv er "svært tilgjengelige midler". Er det urimelig å forstå dette slik at Vårt Land mener det er lite å gjøre med den nye, enkle terroren?

2. Du skriver: "Vi avfeier selvsagt heller ikke frykten for terrorangrep." Mitt uttrykk i innlegget for 14 dager siden var "nærmest avfeier frykten for terrorangrep". Det bygde jeg på følgende fra den omtalte lederartikkelen: "(....) en annen tilsiktet konsekvens av terror, nemlig polarisering. Dette bør vi virkelig frykte. (...) Derfor må vi fange opp den rette frykten; frykten for polarisering." (mine kursiveringer). 

Kan det likevel tenkes at jeg har rett i at lederartikkelen skaper et inntrykk av at frykten for polarisering bør være større enn frykten for terror?

3. Du skriver: " (...) vi skal ha insinuert at «det er svakhet å gjøre noe» (...)". Det har jeg ikke påstått. Sitatet var formulert som et spørsmål som, aldri så lite retorisk, knyttet an til det jeg siterte deg på.

Men når alt dette er sagt, er jeg glad for at du nå klargjør at "Vårt Land mener selvsagt at myndighetene, både i Norge og utlandet, skal gjøre det som er mulig for å bekjempe terror, innenfor de rammene en demokratisk rettsstat har til rådighet." Jeg syntes bare ikke det var så selvsagt i lederen av 24. mars, snarere tvertimot.

Gå til kommentaren

Er det svakhet å gjøre noe?

Publisert over 2 år siden
Alf Gjøsund – gå til den siterte teksten.
Det er ikke svakhet å erkjenne at terrorister oppnår sine mål. Det er svakhet å late som det ikke stemmer.

Så er en meningsbærer fra Vårt Land endelig på banen på Verdidebatt i terrorsaken. København sikrer nå sentrum mot bil-terror, med støtte fra svensk terrorforsker. Er det et eksempel på å gi etter for terroristene, er det å la seg rokke fra sine verdier, eller er det å gjøre noe for å trygge egen befolkning? 

Jeg utfordret Vårt Land på dette etter terroren i London - uten å få svar. Kommer det noe nå?

Gå til kommentaren

Om å holde seg til saken

Publisert over 2 år siden
Unntaka er Bratsberg (15), Thomassen (11), Sandsmark (8) og Olsen (77). Årsaka er truleg at dei skriv om slikt som er meir kontroversielt eller aktuelt, høvesvis sambuarskap hos teologar, transseksuelle, Sidsel Wold eller terror.

Interessant fra Per Steinar Runde og artig å bli trukket fram som forfatter av et innlegg som, i alle fall tilsynelatende - skapte mye debatt.

I mitt siste innlegg utfordret jeg Vårt Land direkte - ettersom jeg kommenterte en lederartikkel - men har til dags dato ikke fått respons fra noen av Vårt Lands meningsbærere. Det bidrar i alle fall ikke til debatt.

Jeg setter generelt pris på at mine innlegg blir kommentert og setter min ære i å svare etter beste evne. I dette siste tilfellet mener jeg nok at kommentarene fra første stund ikke handlet om det jeg skrev om (mulige tiltak mot terror), men i stedet var opptatt av Koranen og islam (som jeg ikke hadde skrevet om). Når de som kommenterer, setter sin egen dagsorden i tråden, bidrar det egentlig heller ikke til debatt.  

Gå til kommentaren

Mest leste siste måned

Glansbilder av Sjømannskirken?
av
Arnfinn Eng
25 dager siden / 1882 visninger
Servietter og skam
av
Merete Thomassen
17 dager siden / 1620 visninger
Tenåringstrass i regjeringen
av
Usman Rana
25 dager siden / 1580 visninger
Idiotforklarer kristen høyreside
av
Espen Ottosen
24 dager siden / 1567 visninger
Ord som truer vår religionsfrihet
av
Trond Bakkevig
16 dager siden / 1425 visninger
En samfunnsskapende kraft
av
Berit Hustad Nilsen
18 dager siden / 1357 visninger
Hva skjer Hanvold?
av
Bendik Storøy Hermansen
14 dager siden / 1332 visninger
Stolthet er undervurdert
av
Magne Nylenna
29 dager siden / 1177 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere