Petter Olsen

Alder: 50
  RSS

Om Petter

Medieleder i Indremisjonsforbundet og ansvarlig redaktør for bladet vårt, Sambåndet, på papir og nett. Forkynner.
Følg også ImF-bloggen min: https://www.imf.no/blog/

Følgere

Publisert over 1 år siden

Jeg velger å avvente svar fra Kohn før jeg kommenterer den påstanden. 

Gå til kommentaren

Generell uttalelse

Publisert over 1 år siden
eg forstår Kohn veldig godt hvis han velger å la Gud slippe ansvaret for denne verdens uhyrligheter.

Hei, Gjermund Frøland, og takk for respons!

Slik jeg leste Kohh, er uttalelsen hans generell. Han tror generelt ikke at Gud griper inn. Holocaust blir for han et argument til forsvar for et syn om at Gud ikke intervenerer i historien.

Den jødiske og den kristne Gud er én og samme. 

 

Gå til kommentaren

Det er bare å ringe

Publisert over 1 år siden

I stedet for å gjenta påstanden om at det er få kristne stemmer i samfunnsdebatten, bør man ta seg bryet med å se etter de som faktisk er der.

Når ledere fra lavkirkelige organisasjoner og frikirkeligheten i det hele tatt ytrer seg offentlig, er det om «kirkelige, interne spørsmål», og det kommer ikke skikkelig fram om «om de ønsker å være en kristen stemme i offentligheten». I samfunnsspørsmål stoler de på unntaket blant dem, Misjonssambandets Espen Ottosen, og aller helst vil de bare «forkynne evangeliet og bygge menighet».

Slik oppfatter jeg budskapet i kommentaren til konstituert sjefredaktør Alf Gjøsund i Vårt Land 12. mai. Utgangspunktet for Gjøsunds innlegg er henvendelser han har fått fra kristne, også i lederposisjoner, som ønsker seg at Vårt Land skal ta stilling på deres vegne. Gjøsund sender nå utfordringen tilbake.

La oss med en gang slå fast at det å «forkynne evangeliet og bygge menighet» faktisk er lekmannsbevegelsens fremste kall. Jeg er imidlertid enig med Gjøsund i at det ikke trenger å være til skade for dette å bringe kristne perspektiver inn i samfunnsdebatten. Dernest er det ingen tvil om at i alle fall den konservative delen av norsk kristenhet, hvori opptatt Indremisjonsforbundet (ImF) der jeg selv er ansatt, svært ofte opplever seg velkomment representert av Espen Ottosens kunnskapsrike, aktuelle og velformulerte ytringer i medier med både et kristent og sekulært utgangspunkt. Likevel leste jeg Gjøsunds kommentar med blandede følelser.

Det er ikke første gang min yrkesbror fremmer påstanden om en heller taus lavkirkelighet. Mot slutten av perioden fra Kirkemøtets nei i 2014 til å endre Den norske kirkes lære om ekteskapet, til «omkampen» på Kirkemøtet i 2016, rykket Gjøsund ut på Twitter og hevdet at det hadde skortet på de konservatives frimodighet i debatten i disse to årene. Han syntes lite rokket i denne overbevisningen av de bidragene i embets medfør eksempelvis jeg selv kunne vise til.

På NRK Ytring 24. september i fjor fremmet forfatter Arne Berggren tilsvarende synspunkter: «Forleden møtte jeg en fyr innen riksmediene som slo armene oppgitt ut og hevdet at det ofte er dønn umulig å få kristne folk til å stille opp og mene ting i nyhetene. Det er de samme to–tre ansiktene (Espen Ottosen og Dagen-redaktør Vebjørn Selbekk, min anm.) som går igjen. Så hvor er de kristne talsfolkene, egentlig», spurte Berggren. Ubeskjedent nok skulle jeg likt å vite hvem denne «fyren innen riksmediene» er. Som en av «talsfolkene» for ImF har i alle fall ikke jeg hørt noe fra ham!

Jeg mener faktisk at påstanden om at Espen Ottosen står alene, ikke holder vann. En viktig grunn til at det likevel kan se slik ut, er at debattredaktørene og andre som fremmer denne påstanden, synes å lide av et «Oslo-syndrom». En undersøkelse publisert i fagbladet Journalisten i desember 2011 viste eksempelvis at mens ansatte i de tre største Oslo-avisene gjestet det prestisjefylte NRK-programmet Dagsnytt Atten totalt 177 ganger i perioden januar–november 2011, måtte de tre største regionavisene nøye seg med til sammen 12 besøk. 

Har Alf Gjøsund og Vårt Land et bevisst forhold til hvem avisen selv ringer til for å be om en kommentar i aktuelle saker? Har man bygget opp et persongalleri? Det virker ikke slik, og i radio- og tv-studioene synes altså geografiske forhold å være nokså avgjørende (redaksjonssjef for debatt Halvor Finess Trettvoll i NRK bekrefter det langt på vei her). De aller fleste kristne organisasjoner holder seg i dag med egne medieavdelinger som kan kontaktes – dersom man virkelig er interessert i et mer variert utvalg av stemmer.

Dernest er det interessant å spørre hvordan Gjøsund definerer det han kaller «den politiske og intellektuelle samtalen», som han altså mener at lavkirkelige ledere langt på vei er fraværende i, og hvordan denne skiller seg fra «kirkelige» spørsmål. I kommentaren nevner han følgende som eksempler på emner han har utfordret lavkirkelige ledere til selv å mene noe om: «Støtte til Israel. Eller til palestinerne. Ja eller nei til selvbestemt abort, til likekjønnet vigsel, til en prioritert folkekirke, til samboerskap, til et tredje kjønn, til den katolske kirke, til klimatiltak, til flyktninger, til islam». Mener Gjøsund virkelig at det er vanskelig å finne eksempler på at andre lavkirkelige enn Espen Ottosen har uttalt seg om slike ting? 

Jeg tror mye av dette koker ned til hvor lavkirkeligheten uttaler seg – eller slipper til. Det finnes en rik flora av kristne organisasjonsblader i Norge (ett av dem er Sambåndet, og vår redaksjon mottar over 50 andre bladtitler). Her vil landets debattredaktører og -arrangører finne meningsbærende stemmer innen lav- og frikirkeligheten som man kan velge å løfte fram. For alle de stemmene som preger samfunnsdebatten i dag, gjelder det jo at de har begynt et sted. Det handler om å oppdage nye.

Først publisert i Vårt Lands papirutgave 16.05.18. Ovenstående er en litt lengre versjon

Gå til kommentaren

Publisert rundt 2 år siden
Dessverre lider hele fremstillingen under et grunnleggende premiss som gjør at helheten kommer fullstendig galt av sted

Jeg er helt enig i det Hasle skriver, men mener faktisk at Borgs teologi kan vurderes utfra noe enda mer grunnleggende. Jeg tenker da på det klare testspørsmålet Bibelen setter fram, nemlig realiteten av legemlig oppstandelse. I en nettleder av i dag på sambåndet.no utdyper jeg dette nærmere (her i forkortet versjon):

En unyttig tro

Dersom Marcus J. Borgs avvisning av Jesu legemlige oppstandelse representerer en «gjenoppdagelse» av kristendommen, er det en unyttig tro som kommer for dagen.

Det er harde ord, men de er ikke mine. Jeg har dem fra Bibelen – fra min «bokstavelige lesing» av Bibelen, som forfatteren Marcus J. Borg utvilsomt ville sagt om han hadde vært i live. Det får står sin prøve. 

(...)

Oppstandelsen

Nå er det ikke først og fremst boken som skal være utgangspunkt for min meningsytring, men det faktum at Marcus J. Borg hevdet at Jesu oppstandelse ikke var legemlig. (I denne bloggposten sier Borg det like ut.) Slik Det nye testamente ser det, er dette nemlig mer enn tilstrekkelig til å vurdere holdbarheten i denne «gjenoppdagede» kristendommen. I 1. Kor 15 bruker Paulus bemerkelsesverdig sterke ord om det å benekte Jesu legemlige oppstandelse. V. 12-19: 

Men når det blir forkynt om Kristus at han er reist opp fra de døde, hvordan kan da noen blant dere si at det ikke er noen oppstandelse fra de døde? Dersom det ikke er noen oppstandelse fra de døde, da er heller ikke Kristus reist opp. Men er Kristus ikke reist opp, da er vår forkynnelse ingenting, og den tro dere har, er intet. Da blir vi stående som falske vitner om Gud. For vi har vitnet mot Gud at han har reist Kristus opp, noe han altså ikke har gjort, dersom det er så at de døde ikke reises opp. For dersom de døde ikke reises opp, da er heller ikke Kristus reist opp. Men er ikke Kristus reist opp, da har dere en unyttig tro, og da er dere ennå i deres synder. Da er også de fortapt som er sovnet inn i Kristus. Har vi bare i dette liv satt vårt håt til Kristus, da er vi de ynkverdigste av alle mennesker. 

Så triumferer Paulus i v. 20: Men nå er Kristus reist opp fra de døde og er blitt førstegrøden av dem som er sovnet inn. Kristi legemlige oppstandelse er garantien for de troendes legemlige oppstandelse, men der legemet blir forvandlet (1. Kor 15,51-54). Det er dette som er «rammeverket», for å bruke Borgs uttrykk. 

Vi kan legge til et sitat fra Jesus etter oppstandelsen: Se mine hender og mine føtter, at det er meg selv! Rør ved meg og se! For en ånd har ikke kjøtt og ben, slik dere ser at jeg har (Luk 24,39). 

Forvandling

Paulus bruker resten av 1. Kor 15 på å begrunne og forsvare den legemlige oppstandelsen mot samtidig kritikk (det er lite nytt under solen, for å bruke Predikantens ord). Samtidens grekere nektet selve tanken på en oppstandelse, for dem tilhørte legemlighet bare dette liv. Den fariseiske jødedommen, på den andre siden, lærte en oppstandelse som bare betød en gjenopptakelse av det tidligere liv.

Paulus motsetter seg begge deler (fra 1. Kor 15,35). Slik Studiebibelen (Illustrert Bibelleksikon AS, 1979) framstiller det, svarer han først på hva slags legeme de døde vil oppstå med (v. 36-44). Han viser til såkornet, som plantes i jorden og ikke kan frambringe nytt liv uten at det dør. Av et hvetekorn kommer en hveteplante. På samme måte er et menneske som oppstår, identisk med seg selv. Det legemet som dør, er forgjengelig (Rom 8,20-23; 2. Kor 5,1). Det legemet som oppstår, er uforgjengelig. Det betyr ikke at det skal bestå av ånd eller være av åndelig substans, men at det skal være behersket av menneskets ånd på en helt annen måte enn det nåværende naturlige legeme (2. Kor 5,2).

Deretter tar Paulus for seg spørsmålet om hvordan de døde kan oppstå ved å vise til Jesus Kristus som den levendegjørende ånd (v. 45,49). Skapelsesberetningen sier at mennesket ble til en levende sjel. Den siste Adam, Kristus – mennesket av himmelen (v. 47) – er blitt til en levendegjørende ånd. Det finner sted en forvandling av hele menneskets personlighet, mennesket får del i en ny legemlig tilværelsesform lik den Jesus hadde etter oppstandelsen. Som med Jesus, vil oppstandelseslegemet i form være identisk med det legeme man hadde på jorden. 

Så avslutter Paulus den fyldigste nytestamentlige belæring om oppstandelsen med å beskrive den forvandling som skal skje med dem som lever når Jesus kommer igjen (v. 50-54). De vil også få oppstandelseslegemer (jf. 1. Tess 4,13ff).

(...)

 

Gå til kommentaren

Publisert rundt 2 år siden
Asgeir Remø – gå til den siterte teksten.
Samtidig innleiar felleserklæringa med at dei gjensidige fordømingane "er fortsatt gyldige i dag og har en kirkesplittende virkning",

Hei igjen, Asgeir Remø, og takk for ny god respons! Eg får - utan samanlikning elles! - nytta same orsaking som domarar i strafferettssaker ofte vender seg til når svaret deira (domen) kjem seinare enn tre dagar etter avslutta hovudforhandling: "mellomliggjande arbeid":-) 

Eg vil starta med å peika på at felleserklæringa frå 1999 ikkje var mitt einaste utgangspunkt for å meina at reformasjonen ikkje er over:

1. Evangelikale meiner at at Bibelen er suveren autoritet - det meiner ikkje Den katolske kyrkja (Dkk).

2. Evangelikale er ueinig med det vi kan kalla den teologiske metoden til Dkk - eksemplifisert i innlegget med å visa til utviklinga av tre nye dogmer i Dkk som ikkje har feste i Bibelen.

3. Uttalen "Er reformasjonen over?" frå oktober 2016 viser at mange evangelikale meiner at rettferdiggjering ved tru åleine framleis skiljer mellom evangelikale og Dkk.

Det er punkt tre du er oppteken av, med vekt på felleserklæringa frå 1999, og eg skal gå vidare på det. Hovudkjelda mi er artikkelen "The Need for Clarification: Is the Reformation Over?" - også den frå The Reformanda Initiative, som eg nemner i innlegget. Artikkelen er skriven av Leonardo De Chirico og Greg Pritchard.

Lydnad

Artikkelen (s. 16) viser mellom anna til forfattaren David Wells. Han tok del i uformelle samtalar i 1977, 1982 og 1984 mellom evangelikale og katolikkar. Han oppsummerte samtalene mellom anna slik (mi omsetjing): 

"Evangelikale ser det slik at Kristus gjennom sin død gjorde det han ikkje gjorde i sitt liv: Han ble "gjort til synd for oss" (2. Kor 5,21) og "ble en forbannelse for oss" (Gal 3,13) for på den måten å gjøre fred med Gud ved å ta vår straff på seg og derved vende Guds vrede bort fra dens rettmessige adressater. Kristi død var på denne måten stedfortredende (...). Katolikker, derimot, forstår Kristi død som en fortsettelse av hans liv på den måten at døden var hans siste og ultimate framvisning av lydighet. Denne handlingen ga han til Faderen ut fra kjærlighet. På denne måten gjorde Jesus ikke gjennom sin død det han ikke gjorde i sitt liv. Denne lydighetstanken legger i sin tur grunnlaget for at vi skal gjøre det Kristus gjorde. Følgelig kan vi tre inn i Kristi offer og ofre oss selv til Faderen i og gjennom Kristus."    

Wells signerte den nemnde uttalen frå oktober 2016 og erklærte at denne uttalen "representerer nøyaktig det jeg har tenkt og uttalt offentlig".

Samanblanding

Når det gjeld par. 11 i felleserklæringa, som eg òg kommenterte i mitt første svar til deg, peikar De Chirico og Pritchard på at ein ikkje, på same tid, kan ha rettferdiggjering som ein "guddommeleg deklarasjon" og som "ein intern prosess av heilaggjerande transformasjon". Dei to artikkelforfattarane meiner at den bibelske ordbruken i felleserklæringa blir tolka innanfor rammene av Trent-konsilet. Felleserklæringa blandar saman element av heilaggjering og element av rettferdiggjering og plasserer dei i et sakramentalt rammeverk som gjer at det stemmer med den katolske læra om gjenføding gjennom dåp og tilgong til nåde gjennom sakrament. 

Trent

I samband med at felleserklæringa vart lansert var leiarar i Vatikanet snare med å klargjera at erklæringa ikkje hadde nekta for eller gått bort frå Trent-konsilet. Kardinal Edward Idris Cassidy var frå 1989 til 2001 president for Det pavelige råd for fremme av kristen enhet. På ein pressekonferanse etter at felleserklæringa var underskriven, fekk han spørsmål om det var noko i erklæringa som talte imot Trent-konsilet. Han svara slik (mi omsetjing): "Absolutt ikke, hvordan kunne vi ha da undertegnet? Vi kan ikke gjøre noe som strider mot et økumenisk konsil. Det er ingenting i felleserklæringen som Trent-konsilet fordømmer."

Som nemd i "trådstartaren" heiter det frå Trent (IX) at (mi omsetjing): Dersom noen sier at synderen blir rettferdiggjort ved tro alene, i betydningen at ingenting annet er nødvendig for å få del i rettferdiggjørelsens nåde, la han være fordømt" (sjå òg XII og XIV). 

Artikkelforfattarane meiner at katolikkar - i felleserklæringa - har funne ein måte å passifisera liberale lutheranarar på - utan å endra posisjon. Eg seier meg einig i dette.

 

Gå til kommentaren

Mest leste siste måned

Noen bør skamme seg
av
Espen Ottosen
19 dager siden / 5375 visninger
Kreftens krigsmetaforer
av
Aud Irene Svartvasmo
17 dager siden / 3728 visninger
Ingen skal leve med skam
av
Tor Håkon Eiken
18 dager siden / 1294 visninger
Nå må vi stå sammen
av
Berit Hustad Nilsen
13 dager siden / 1175 visninger
Skal vi forby det vi ikke liker?
av
Paul Leer-Salvesen
13 dager siden / 1009 visninger
Hva nå, Etiopia?
av
Ragnhild Mestad
6 dager siden / 936 visninger
Ungdomsrus: Vi må handle nå!
av
Pernille Huseby
23 dager siden / 906 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere