Petter Olsen

Alder: 50
  RSS

Om Petter

Medieleder i Indremisjonsforbundet og ansvarlig redaktør for bladet vårt, Sambåndet, på papir og nett. Forlagssjef i Sambåndet Forlag.
Følg også ImF-bloggen min: https://www.imf.no/blog/

Følgere

Ikke uproblematisk formidling

Publisert rundt 5 år siden

Geir Smith-Solevåg reagerer på noen av de glimtene fra livshistorien til Josef og Moses som Søndagsskolen Norge har tatt med på Sommer-cd-ene fra 2013 og -14. Han karakteriserer det som henholdsvis "sex-press" (1.Mos 39) og "barnedrap" (2.Mos 1-2). Han mener dette er temaer som barn helt ned til fireårsalder (målgruppen er 4-10 år) burde ha blitt spart for en stund til.

Jeg kan helt klart se Smith-Solevågs poeng om at dette kan være vanskelig for små barn å forholde seg til, særlig uten forklaring og tolkning.

Generalsekretær Erling Ekroll i Søndagsskolen Norge forsvarer tekstutvalget på cd-ene:
– Også små barn kan helt fint introduseres for disse bibeltekstene. Vi mener vi har balansert godt i formidlingen, ved å avdramatisere noe. På cd-en hører vi at Josef får spørsmål fra en dame om han vil være kjæresten hennes. «Kjæreste» er en omskriving av teksten i Bibelen, og et ord små barn forstår, sier han.

På direkte spørsmål fra Vårt Land (se lenken over) svarer han at det heller ikke er nødvendig at barn får innholdet forklart av voksne etter å ha lyttet til det.


Lite kunnskap 

Jeg kan nok ikke følge Ekroll helt her. I en engelsk undersøkelse, omtalt i Vårt Land 20. februar, ble 800 britiske barn i alderen 8-15 år spurt om deres kunnskap om Bibelen. Nesten 60 prosent hadde ikke hørt om David og Goliat og skapelsesberetningen, og over 70 prosent kjente ikke til Daniel i løvehulen. Det er ikke grunn til å tro at situasjonen er veldg mye bedre i Norge. Disse historiene skulle da også i utgangspunktet være langt mer kjente enn de nevnte eksemplene fra søndagsskole-cd-ene. Jeg mener det viser at det absolutt er et behov for å gi barn og unge en ramme rundt det de hører.

Når jeg hører om at Bibelen skal leses høyt på et torg eller lignende i løpet av helg, tenker jeg ofte i samme bane. Vi må erkjenne at særlig Det gamle testamente (GT) inneholder mange sterke skildringer. Hva med en bibelukyndig person som går forbi og bare får med seg noen setninger om en brutal krigshandling? Hvilket inntrykk vil vedkommende få av Bibelen? Noe av det samme mener jeg at kan skje her. Dramatiserte setninger som "kom og kos med meg" og "kom og vær kjæreste med meg" kan skape feil inntrykk hos både barn og unge, selv om Ekroll forklarer at de omskriver på cd-en slik at Potifars kones hensikt (om å begå ekteskapsbrudd med Josef) ikke blir så tydelig.

Med det forbehold at jeg ikke har hørt akkurat dette sporet på cd-en, men forholder meg til det som er referert, er jeg enig med Smith-Solveåg i at det ikke er tjenlig å ta akkkurat denne episoden av Josefs liv med på en barne-cd.

Jeg forutsetter at Søndagsskolen Norge ikke har tenkt på samme måten som de som sto bak den nye filmen om "Mormor og de åtte ungene", der man ønsket å "modernisert" ved at familien nå består av "dine, mine og våre" barn, og altså derved så inn skilsmisse som noe dagligdags.

Historien om barnedrapene på cd-en er jeg mindre redd for, fordi dette er mye enklere å sette inn i en sammenheng.


Rike forbilder 

Der jeg imidlertid er helt uenig med Smith-Solevåg, er når han setter spørsmålstegn ved i det hele tatt å formidle de historiske forbildene på Jesus (f.eks. Noas ark og Josef) i GT, siden vi nå kjenner Jesus selv gjennom Det nye testamente (NT). Vi har fått en hel bibel, og den som har lest i GT med Jesus for øye, vet at det gir et enda rikere bilde av ham. Søndagsskolen Norge skal derfor ha ros for at de holder GT-historiene levende.

Også her kan det imidlertid være nødvendig med fortolkning, slik det også skjedde i Bibelens samtid. I Nehemias 8,8 leser vi at Esra og levittene leste opp av loven (Mosebøkene), "og de tolket den så folket skjønte det som ble lest". Og i v. 12: "Da gikk hele folket bort (...) og holdt en stor gledesfest. For de hadde forstått det som var blitt talt til dem".

Både voksne og barn har altså behov for å få bibelske historier forklart for seg, og jeg tror det er særlig viktig for barn og unge som vokser opp i dag.

Gå til kommentaren

Tilbake til start?

Publisert rundt 5 år siden
held vi ut med usemja og prøver heller føra ein sakleg og så langt som mogleg oppklårande samtale om motsetnadene?

Samtalen tek etter dette ein sving og startar på vegen tilbake til utgangspunktet. Og det er heilt greitt. I sitt siste svar til meg strekkjer Aadnanes ut ei hand og inviterer til ein "oppklårande samtale om motsetnadane". Eg takkar for det, men samtidig vekkjer det litt undring. For eg trudde det nettopp var ein slik samtale me held på med. Det er i alle fall difor eg engasjerer meg. Og så las eg altså Aadnanes slik at han meiner det konservative lekfolket no får trekkja seg litt tilbake og sleppa dei liberale til i denne samtalen. For dei konservative har alltid, skriv Aadnanes, "hatt problem med å tilkjenna andre det slaget indrekyrkjeleg religionsfridom dei sjølv nyt godt av. (...) Høyrer dei for mykje dei er usamde i frå "liberale" prestar, trugar dei heller med å forlata kyrkja". Det var altså dette eg først og fremst reagerte på i den innhaldsrike artikkelen til Aadnanes, i tillegg til at eg altså fortsatt meiner at ein ikkje kan forstå "folkekyrkje"-begrepet i Grunnlova som å tyda den til ein kvar tid rådande fleirtalsmeining i folket. Men dette siste får me nok nå la liggja. Aadnanes inviterer meg med på å leggja ein strategi for utviklinga av Den norske kyrkja (Dnk), samstundes som han meiner at eg "tek for lett på forståing, tolking og bruk av Bibel og vedkjenning". For meg heng desse to tinga tett saman. Eg meiner ikkje at "inga tolking trengst". Men eg meiner at ein ikkje kan ha som strategi å tolka seg BORT frå eit kvart bibelord som støyter mot tidsånda og folkemeininga. Ei slik utvikling er det diverre det konservative lekfolket ser i Dnk. Og dersom dette skal vera strategien for folkekyrkja framover, ei utvikling som òg er i strid med vedkjenninga, og som vedkjenningsskriftene (Confessio Augustana) har ordningar for, då har ikkje Dnk noko framtid. "Kjem eit hus i strid med seg sjølv, kan det huset ikkje bli ståande", seier Jesus i Markus 3. Ein samtale om motsetnadane vil eg fortsetja å delta i, Aadnanes, og eg vil òg freista å gjera mitt til for at den skal vera "sakleg" og "oppklårande". Men skal noko vera "sakleg", må det ta utgangspunkt i "saka". I ein samtale om Dnk meiner eg at "saka" er Bibelen og ei respektfull tolking av den, med utgangspunkt i at bibelordet forklarar seg sjølv (skrift forklarar skrift). Som Aadnanes viser til, har det konservative lekfolket sine bedehus. Mange, også innanfor Dnk, ville nok ha vore takksame for at me lot kyrkja fara sin eigen sjø. Og kanskje blir det slik. Men enno er det nokre av oss som freistar å ta del i samtalen. Kan det tenkjast at det er ei slags omsorg for Dnk som ligg bak hos lekfolket når me "har hatt problem med", som Aadnanes skriv, å la dei liberale ta over? Forstå det den som vil. (Til debattredaksjonen: Så var det dette med avsnitt når ein skriv utan å vera i word...)
Gå til kommentaren

"Forklarande tillegg"

Publisert rundt 5 år siden
Petter Olsen seier at eg ikkje har forstått omgrepet ‘folkekyrkje’ slik Grunnlova har definert det. Så langt eg kan lesa § 16 blir ikkje dette omgrepet definert der i det heile, men berre bruka som ein allmenn karakteristikk. Poenget er sjølvsagt ikkje at ei kvar folkekyrkje er evangelisk-luthersk, men at den som Grunnlova omtalar, skal vera det.

Takk for respons! Per Magne Aadnanes gjer det ganske enkelt for meg, for eg treng nesten berre å understreka det eg alt har skrive. Eg les paragraf 16 i Grunnlova innanat, og der står det altså: "Den norske kirke, en evangelisk-luthersk kirke, forbliver Norges Folkekirke og understøttes som saadan af Staten". Uttrykket "en evangelisk-luthersk kirke" står her som eit forklarande tillegg til eininga "Den norske kirke" (Dnk), og slik eg forstår grammatikken, er dette ein definisjon. Eg kan leggja til at det altså òg står "forbliver", eit uttrykk som strekar under at definisjonen "evangelisk-luthersk" ikkje har endra seg sidan førre grunnlovsformulering (om statskyrkja). Så meiner Aadnanes det er eit problem at teologoar og lekfolk er ueinige om korleis Bibelen og vedkjenningsgrunnlaget skal tolkast. Slik eg ser det, er det ikkje her hovudproblemet ligg. Det ligg snarare i at dødelege menneske utan apostolisk autoritet (og ein eventuell pave ville ikkje vore noko unntak her!) vågar å sjå bort frå - eller freistar å bortforklara og tøma for innhald - det Bibelen held fram som ein raud tråd i både GT og NT (som i homofilisaka). Ei slik haldning er, etter mitt syn, ikkje respektfull. I ein slik situasjon har det konservative lekfolket to val: freista å påverka innanfrå, slik Luther òg prøvde på, eller gå ut av kyrkja (Luther vart kasta ut). Ei kyrkje som, med eller utan prefikset "folke", ikkje vågar å stå på klippa (som ikkje var Peter, men det som Peter sa), trur eg vil forvitra. God pinse!
Gå til kommentaren

Publisert rundt 5 år siden
Sidan opphevinga av konventikkelplakaten har vekkingsfolket stort sett definert seg innanfor – men altså ikkje «under» – statskyrkja, først i form av uorganiserte vennesamfunn, sidan som misjonsorganisasjonar og til sist som bedehusforsamlingar. Det er likevel verd å merka seg at dei alltid har hatt problem med å tilkjenna andre det slaget indrekyrkjeleg religionsfridom dei sjølv nyt godt av. Ikkje minst gjeld det personar og grupper med såkalla liberal-teologiske synspunkt. Høyrer dei for mykje dei er usamde i frå «liberale» prestar, trugar dei heller med å forlata kyrkja.

Professor Per M. Aadnanes samanliknar lekfolket sin kritikk av den teologiske utviklinga i Den norske kyrkja (DnK) med liberale prestar og andre sin trong for å trekkja Dnk stadig lengre bort frå det lekfolket oppfattar som Bibelens grunn.

Det er eit syn han sjølvsagt har lov til å ha, men eg får det ikkje til å gå i hop for eigen del. Heile innlegget til Aadnanes ber preg av at han ikkje har lese paragraf 16 i Grunnlova godt nok (og det er han ikkje åleine om). Det er her uttrykket "folkekyrkje" kjem inn, men det står noko meir i denne paragrafen.

Her blir det definert kva "folkekyrkja" er og skal vera. Ordlyden er slik: «Den norske Kirke, en evangelisk-luthersk kirke, forbliver Norges Folkekirke og understøttes som saadan af Staten». Ei "evangelisk-luthersk" kyrkje, altså. Og som eg skriv i eit innlegg i avisa Dagen 11. april (http://imf.no/petter/2014/04/15/nar-folkekirken-overrasker/), må ein då kunna spørja kva som ligg i dette begrepet.

Dnk sjølv er ganske klar på dette, som ein kan lesa på nettstaden kirken.no: Evangelisk-luthersk truslære inneber at kyrkja «bekjenner den apostoliske kristne tro, som har Guds åpenbaring i Bibelen som grunnlag».

Som eg skreiv i det nemnde innlegget i Dagen, meiner eg at begrepet "folkekyrkja" er blitt tolka til å bety at Dnk no ikkje lenger skal kunna meina noko anna enn det folkemeininga tilseier. Men kan det verkeleg vera slik? Kan du vera einig i, Aadnanes, at når ein les heile paragraf 16 i Grunnlova, så blir ikke Dnk fullt så "fri" som ein vil ha det til?

Og om du er villig til å gå med på det, ser du òg at "folkekyrkje"-begrepet er definert? Og til sist: Tenkjer du at uttrykk som "den apostoliske kristne tro" og "Bibelen som grunnlag" ikkje set noko rame for kva Dnk skal meina? I så fall kan eg jo forstå måten du omtalar det på at konservative arbeider imot og tek konsekvensar av ei utvikling i liberal retning.

Men blir ikkje grunnlovsformuleringa "Den norske kirke, en evangelisk-luthersk kirke (...)", utan meining dersom ein ikkje skal freista å halda seg innanfor det trusgrunnlaget som gjeld for ei slik kyrkje?

Gå til kommentaren

ImF og Etiopia 2

Publisert rundt 5 år siden

Hei igjen, Per Arne Hovland!

De to norske eksemplene du nevner, belyser det jeg skrev om å forholde seg til innehaveren av embetet "så langt det er mulig".

Hva kirkene i Etiopia eventuelt tenker om kriminalisering av homofile kjenner jeg dessverre altfor lite til. Det er jo også slik at det ikke er kirken som er lovgivende myndighet. Det jeg vet, er at Mekane Yesus-kirken har brutt med blant annet sin svenske moderkirke på grunn av sistnevntes syn på ekteskap mellom likekjønnede. Hvordan konservative kristne i Norge skulle stille seg til Den norske kirke dersom Dnk valgte samme vei, var et tema på ELN-konferansen, og å få høre fra generalsekretæren i Mekane Yesus-kirken var derfor relevant.

Jeg har fortsatt vansker med å forstå at det å invitere noen til å holde et innlegg på en konferanse, automatisk betyr at man skulle være enig i alt det vedkommende måtte stå for (uten at jeg altså kjenner Berhanu Offgas eventuelle syn på kriminalisering av homofile). Offgas oppgitte emne for var "bibeltillit - konsekvenser for livet; et afrikansk perspektiv". Det var også lagt opp til samtale og spørsmål etter innlegget (men han meldte altså som nevnt forfall).

19 av 20 land hvor kristendommen i dag vokser raskest, befinner seg i Asia eller Afrika. Mekane Yesus-kirken regnes for å være den hurtigst voksende lutherske kirken i verden. Er det ikke relevant for kristne i Norge å høre hva representanter for disse kirkene tenker?

Gå til kommentaren

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere