Petter Olsen

Alder: 50
  RSS

Om Petter

Medieleder i Indremisjonsforbundet og ansvarlig redaktør for bladet vårt, Sambåndet, på papir og nett. Forkynner.
Følg også ImF-bloggen min: https://www.imf.no/blog/

Følgere

Dette mener konservative kristne

Publisert 7 dager siden

Alv Magnus var ikke "på kollisjonskurs med tradisjonell vekkelsesforkynnelse".

Religionsredaktør Alf Gjøsund i Vårt Land stilte spørsmål om dette i en kommentarartikkel i egen avis 22. august. 12. september er et intervju med Magnus (lenkene krever innlogging) toppoppslag i papiravisa, og det er tydelig at journalistens spørsmål tar utgangspunkt i Gjøsunds kommentar. 

I septemberutgaven av Sambåndet, som kommer ut neste uke, har jeg på kommentarplass skrevet et svar til Alf Gjøsund. Siden Vårt Land selv aktualiserer dette i dag, gjør jeg et sjeldent unntak og publiserer min kommentar her før Sambåndets lesere har fått den i postkassen. 

I god tro?

Som kjent handlet den aktuelle talen om lignelsen om ugresset i hveten (Matt 13,24–30 og v.34–43). Magnus sa blant annet at ugresset er mennesker som «ikke anerkjenner Guds rett til å bestemme kjørereglene i livet». Han eksemplifiserte med mennesker som oppfordrer til brudd med Bibelens lære om samliv og kjønn. Om hveten sa Magnus at det er mennesker som «har akseptert Jesus som herre og redningsmann og bøyd seg under hans vilje».

Redaktøren mener Magnus da samtidig har sagt at de som uttrykker meningene taleren viste til (om samboerskap, kjønn og likekjønnet ekteskap), ikke har bøyd seg under Guds vilje. Gjøsund spør: «Hva med kristne som oppriktig og ærlig tror at de har bøyd seg under Guds vilje, men likevel ser annerledes på spørsmålene (…) enn Magnus? De vet jo ikke (…) at de gjør noe galt. Er det ikke tilgivelse for dem?»

Frelse

Det spørsmålet finner ikke Gjøsund noe svar på hos Magnus, og redaktøren påstår videre at dette «mener faktisk ikke konservative kristne.» Gjøsund viser til et tilfelle der et likekjønnet par hadde begynt å tro på Jesus. Etter en tid som troende ble de overbevist, ifølge seg selv av Gud, om at forholdet deres var feil. Da sluttet de å leve sammen. Under henvisning til dette hadde Gjøsund spurt forkynnere i Misjonssambandet om paret ble frelst da de begynte å tro på Jesus eller da de sluttet å leve sammen. Svaret han fikk, var at de også var frelst i den perioden de levde sammen som troende.

Ergo, mener Gjøsund, er også de frelst som fremmer de oppfatningene som Magnus karakteriserte som synd, rett og slett fordi de ikke vet at dette er synd.

For å bruke Gjøsunds uttrykk: «I og for seg helt rett.» Men Vårt Land-redaktørens problem er at han ikke ser betydningen av det som paret han viste til, sa: Det var Gud som hadde overbevist dem om at det å leve sammen som likekjønnet par, ikke var forenlig med et liv i troen på Jesus.

Den hellige ånd

Da de to menneskene som utgjorde dette paret, tok imot Jesus i tro, fikk de Den hellige ånd. Dette er Paulus klar på, om enn i en noe kronglete setning, i Efes 1,13: «I ham har også dere, da dere fikk høre sannhetens ord, evangeliet om deres frelse, ja, i ham har også dere, da dere kom til troen, fått til innsegl Den Hellige Ånd, som var lovt». Og hva er en av oppgavene til Den hellige Ånd? Jo, han skal «overbevise verden om synd og om rettferdighet og om dom», sier Jesus i Joh 16,8.

Vi kan komme til Jesus «Just som jeg er», for å sitere vekkelsessangen til Charlotte Elliott. Gud krever ikke syndfrihet av et menneske som søker hans frelse. «Jeg uforskyldt må nåde få og kommer, o Guds lam, til deg». Når vi kommer, «i synd og skam, i mørke tett», vil «blodet rense bort hver plett».

Og i samme sekund som vi kommer til troen, får vi Den hellige ånd. Han vil tale inn i våre liv og vise oss ugresset, for å holde oss i såmannsbildet. «Vis oss synden så vi ser den er vår!», synger Sigurd Lunde. 

Nådens virkning

Det var dette som skjedde med det likekjønnede paret Gjøsund viser til. Fordi de var blitt frelst av nåde ved troen, mottok de Den hellige ånd. Dermed begynte nåden å gjøre sin virkning. Som Paulus skriver til Titus (Tit 2,12–13): Nåden «opptukter oss til å fornekte ugudelighet og de verdslige lystene, til å leve sedelig og rettferdig og gudfryktig i den verden som nå er, mens vi venter på det salige håp …».

Derfor er det ingen motsetning, verken hos Alv Magnus eller hos NLM-forkynnerne Gjøsund viser til. Men så er det altså nødvendig å si: Dersom man oppfatter seg selv som kristen og ikke merker en indre motstand mot det Bibelen kaller for synd, må man be slik David også gjorde (Sal 139,23–24): «Ransak meg, Gud, og kjenn mitt hjerte! Prøv meg og kjenn mine mangfoldige tanker, se om jeg er på fortapelsens vei, og led meg på evighetens vei!».

Det var dette Alv Magnus ville vekke til. Og det var og er «tradisjonell vekkelsesforkynnelse» og noe konservative kristne mener. Og ja, det er en brodd i det, for oss alle.

   

Gå til innlegget

Med loven i hånden

Publisert 23 dager siden

På reportasje- og kommentarplass i Vårt Land framtrer følgende resonnement: Fordi det finnes lovlig forskjellsbehandling i Norge, bør særlig konservative kristne akseptere at noen muslimer – av religiøse årsaker – ikke vil håndhilse.

Fredag morgen i forrige uke gikk Dagen-redaktør Vebjørn Selbekk ut på sosiale medier og mente det var «respektløst» av en ung, muslimsk kvinne ikke å ville håndhilse på den norske kronprinsen. Situasjonen oppsto da kronprinsen besøkte den terrorrammede Al-Noor-moskeen i Bærum. Mange ga uttrykk for at de var enig med Selbekk.

På beste kommentarplass i Vårt Land 28. august går religionsredaktør Alf Gjøsund i rette med Dagen-redaktøren. Hovedargumentet hans er følgende: «Sjefredaktøren i Dagen representerer kristne som anklages for manglende respekt hele tiden: manglende respekt for kvinner, homofile, samboere, gjengifte og mennesker som tar abort. Han burde ha alle forutsetninger for å forstå at det å følge religiøse bud slett ikke trenger å være respektløst.»

Det må være en rimelig tolkning at Gjøsund her sikter til konservative kristne. På hvilket grunnlag han mener vi – for her tar jeg meg selv med – «anklages for manglende respekt», er han taus om.

Et intervju med den aktuelle muslimske kvinnen – ungdomskoordinator Zeliha Acar i Islamsk Råd Norge – i Vårt Land 26. august avsetter imidlertid tydelige spor. Journalisten stiller følgende spørsmål: – Vi skriver av og til om kristne som krever respekt for å si nei til å ansette mennesker i likekjønnet parforhold på kristne skoler og barnehager. Hvordan opplever du det når kristne som selv krever respekt i slike saker, likevel angriper deg for de begrensningene din religion gir deg?

Her er det altså slik at kristne «krever respekt for å si nei til å ansette» noen ut fra samlivsform. Hva grunnlaget er for å kreve denne respekten, sies det heller ikke her noe om, og spørsmålet bærer preg av en innlagt premiss. Det hele får dermed noe suspekt over seg.

Faktum er imidlertid at vi i Norge har noe som heter «lovlig forskjellsbehandling». I paragraf ni i likestillings- og diskrimineringsloven står det følgende: «I arbeidsforhold og ved valg og behandling av selvstendig næringsdrivende og innleide arbeidstakere er direkte forskjellsbehandling på grunn av kjønn, etnisitet, religion, livssyn, funksjonsnedsettelse, seksuell orientering, kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk bare tillatt hvis denne egenskapen har avgjørende betydning for utøvelsen av arbeidet eller yrket, og vilkårene i første ledd er oppfylt.»

Her står det altså ikke noe om at det bare er kristne, konservative eller ikke, som har lov til å forskjellsbehandle, heller ikkje når det gjelder kjønn eller seksuell orientering. Det går også fram av ordlyden at retten til å forskjellsbehandle gjelder andre ting enn bare forhold som oppfattes å være knyttet til religion.

I regjeringens forslag til denne loven (proposisjon 81 L (2016-2017)) er det presisert at «ikke all forskjellsbehandling er diskriminering. Det kan foreligge legitime grunner til å behandle folk forskjellig.» Forskjellsbehandling i forbindelse med ansettelse er tillatt «dersom egenskapen (f.eks. kjønn og seksuell orientering) har avgjørende betydning for utøvelsen av arbeid eller yrke».

Jeg er ikke nødvendigvis enig med Vebjørn Selbekk i at Zeliha Acar opptrådte respektløst ved ikke å ville håndhilse. Som Gjøsund påpeker, forholdt Acar seg til sin religion slik hun velger å tolke den (andre muslimer er uenig med henne), og hun hilste på en annen måte. Det kan lett slå tilbake på oss selv som kristne dersom vi nekter andre å følge sin trosbaserte overbevisning, så lenge den ikke bryter med norske lover og regler.

Men å antyde at konservative kristne har en særlig plikt til å akseptere en religiøst basert og internt omstridt «håndhilsnekt» under henvisning til at konservative kristne benytter retten til «lovlig forskjellsbehandling», mener jeg er upresist, kanskje til og med uredelig.     

Gå til innlegget

Biskopens bannbulle - et svar

Publisert rundt 1 måned siden

Biskop Atle Sommerfeldt må lære seg forskjellen på å bli støtt og å bli utstøtt.

I forbindelse med sin bannbulle mot forkynner Alv Magnus, har biskop Atle Sommerfeldt klargjort at han fastholder fortapelsens mulighet. Så vet vi det.

Problemet hans med Magnus’ tale er imidlertid at den tidligere UIO-lederen – ifølge Sommerfeldt – dømmer to grupper til fortapelse: de som har «konkrete oppfatninger i enkeltspørsmål», og de som «har transseksuell eller homofil legning» (Vårt Land 17. august). I debatten om talen i uka som gikk, har det vært lite rom for å analysere det Alv Magnus konkret sa i den kontroversielle delen av talen han holdt i Tomb kirke 17. februar. La oss gjøre et forsøk på det.

Såmannen

Det er i Matt 13,34-43 vi finner de aktuelle bibelordene. Prekenteksten var egentlig versene 24-30, om ugresset og hveten, men Magnus hadde avtalt på forhånd at han også kunne ta med Jesu etterfølgende forklaring av lignelsen. 

På disiplene spørsmål gjør Jesus det i dette avsnittet klart at «det gode kornet er rikets barn», mens «ugresset er den ondes barn» (v.38). Fra v. 40b til 42a sier Jesus at «ved enden på denne tidsalder» skal «Menneskesønnen sende ut sine engler, og de skal sanke ut av hans rike alt som volder anstøt, og de som lever i lovløshet. Og de skal kaste dem i ildovnen.»

Det er for det første verdt å understreke at det er Jesus som sier dette. Mens det var mange som hørte på da Jesus fortalte selve lignelsen (v. 24-30), var det bare disiplene som var til stede da forklaringen ble gitt (se v.36).

Ugresset – anstøt

Magnus trekker en linje mellom ugresset og «den ondes barn» og 

1. «alt som volder anstøt» og 

2. «de som lever i lovløshet». 

«Hva og hvem er dette», spør han.

1. «Alt som volder anstøt». Ut fra betydningen av det greske ordet skandala, som på norsk er oversatt med «volder anstøt», utlegger Magnus at dette er «de eller det som vil lede mennesker bort fra Gud og hans vilje». Så langt jeg kan se, er dette en uomstridt forklaring blant bibelfortolkere.

Så aktualiserer Magnus dette ved å peke på de som «sier at vi må slutte å kalle samboforhold som synd», som «oppmuntrer unge til å eksperimentere med sex» og «som sier at du selv må definere hvilket kjønn du er». Videre «dem som legger til rette for å bekrefte og velsigne en livsstil på tvers av Guds uttalte vilje». Av sammenhengen framgår det at dette siste handler om likekjønnet ekteskap.

Biskopen hevder at Magnus her «dømmer de som har konkrete oppfatninger». Men sitatene overfor viser at de Magnus peker på, går lenger. Det er snakk om aktive handlinger, om mennesker som fremmer oppfatningene aktivt overfor andre. De volder med andre ord anstøt, og det er noe annet enn bare å ha en oppfatning.

Tankene går til et annet ord fra Jesus, i Matt 18,6: «Men den som forfører én av disse små som tror på meg, for ham var det bedre om en kvernstein ble hengt om halsen på ham og han ble senket i havets dyp.» Jeg kan ikke se det annerledes enn Magnus, og dette er svært alvorlige handlinger.

Ugresset – lovløshet

2. «De som lever i lovløshet». Her viser Magnus bl.a. til 1. Kor 6. I v. 9 sier Paulus at «de som gjør urett, ikke skal arve Guds rike». Apostelen nevner i samme vers «menn som øver utukt med menn» som ett av flere eksempler på å gjøre urett. I v. 11 slår Paulus fast at «slik var det en gang med noen av dere. Men dere har latt dere vaske rene. Dere er blitt hellighet, dere er blitt rettferdiggjort i den Herre Jesu navn og i vår Guds ånd.»

Igjen kan jeg ikke annet enn å følge Magnus: Det fantes noen i menigheten i Korint som hadde ligget under for laster som ville ha ført til at de ikke fikk arve Guds rike. Men disse hadde de omvendt seg fra – tenkt annerledes om – og var, for å sitere Bibelen Ressurs, «åndelig sett renset av Gud», «utskilt som Guds folk» og «erklært rettferdig av Gud på grunn av Kristi frelsesverk på korset».

Når det gjelder aktualiseringen her, framgår det av talen at Magnus særlig tenker på mennesker som lever i homoseksuelle forhold. Bibelen beskriver dette som synd, som det må skje en omvendelse fra og bes om tilgivelse for. «Malen» for dette finnes blant annet i 1. Kor 6, som altså Magnus siterte fra. Det forandrer ikke på saken at Sommerfeldt og andre tier om dette eller søker å bortforklare det.

Skille ut

Så står det i v. 41 og 42 i teksten om englene som skal "sanke ut av hans rike" de to gruppene vi har nevnt ovenfor, "og de skal kaste dem i ildovnen". Dette er det lite hyggelig å lese, og det er ingen tvil om at man kan bli støtt av det. Men igjen må vi minne hverandre om at det er menighetens Herre som sier dette, Han som vi tror på. 

Magnus understreker at teksten sier at disse to gruppene finnes i "hans rike" - Guds rike - som han her utlegger som å befinne seg i den kristne menighet. De er altså ikke utstøtt av mennesker, men de skal en gang "sankes ut" av Guds engler. "De tar ikke feil!", fastslår Magnus.

Han aktualiserer her med å vise til at vi som innbyggere i et land, må rette oss etter lover og regler. Slik er det også med Guds rike, eller "Jesu program", som Magnus kaller det her. 

Det Alv Magnus gjør, er å utlegge teksten bibelsk. Ved å trekke inn andre skriftsteder lar han Bibelen forklare seg selv. Sommerfeldt burde vite at dette er et viktig reformatorisk prinsipp.

Djevelen

Ett vers til må vi kommentere. Om ugresset sier Jesus (v. 39) at "fienden som sådde det, er djevelen". Bakgrunnen finner vi i det første tekstavsnittet. En mann, Jesus, sådde godt korn, Ordet, i åkeren sin. Men mens gårdsfolkene sov, "kom fienden hans og sådde ugress blant hveten, og gikk så bort (v. 24-25).

Ja, den onde er en realitet, og han ønsker, som Magnus sa, å hindre ordet i å slå rot i oss og gjøre sin gjerning i oss og med oss.

For, som Jesus sa om folket i hans samtid (v.13ff), "de ser, og likevel ser de ikke. De hører, og likevel hører de ikke, og forstår ikke". Det er dessverre også en aktuell beskrivelse av vår tid, ikke minst i Norge, der ordet har vært forkynt i hundrevis av år. 

Appell

Så avslutter Alv Magnus med en appell til hver enkelt om hva teksten har talt. Han spør om teksten har vist at "vi enten har representert en fristelse for andre til fall, eller at vi har levet etter eget forgodtbefinnende og gjort vår egen vilje til øverste autoritet i livet". 

Jeg har kursivert "vi" og "vår". For i motsetning til det Sommerfeldt hevder, tar Magnus seg selv med i ransakelsen, akkurat slik David gjør (Sal 139,23). Om teksten har overbevist om at så er tilfelle, "har vi muligheten til å vende om! Her og nå!", proklamerer Alv Magnus.

Nærlesingen av talen har overbevist meg at Alv Magnus lar Jesu ord dømme, slik Jesus selv sier om "den som forkaster meg" (Joh 12,44ff): "Det ordet jeg har talt, det skal dømme ham på den siste dag" (min kursivering).

Jesu anstøt

Helt fra Jesus startet sin offentlige jordiske virksomhet var det dette han var opptatt av: "Tidens mål er fullt, og Guds rike er kommet nær. Omvend dere og tro på evangeliet!" (Mark 1,13; Matt 4,17). I Joh 6, kort tid etter å ha mettet fem tusen og gått på vannet, holder Jesus en tale der han - ut fra Bibelen - forklarer hvem han er. Dette likte jødene dårlig - de følte seg nok støtt (!) fordi Jesus sammenlignet seg selv med manna-underet i ørkenen. Resultatet ble at "mange av disiplene hans som hørte dette, sa da: Dette er harde ord! Hvem kan høre dem?" "Tar dere anstøt av dette?", repliserer Jesus - underforstått: det vil komme enda mer krevende ord! 

Jesu ord støter, og det må også forkynnelsen gjøre. Men som Jesus også sier i den samme "harde" talen i Joh 6: "Alle de som Faderen gir meg, kommer til meg. Og den som kommer til meg, vil jeg slett ikke støte ut."

«… den som kommer til meg». Det anstøtet kommer heller ikke du unna i din forkynnelse, biskop Atle Sommerfeldt. Ellers er du på ville veier. 

Gå til innlegget

Den nye ørnen

Publisert rundt 1 måned siden

Om man oppgir det man står for, fordi færre enn før står for det samme, står man ikke lenger.

«Forsvarer tapte saker», lyder oppsummeringen i Vårt Land 14. august av KrFs situasjon. Det etterlatte inntrykket av både for- og innside er at partiet må finne seg andre saker enn det har i dag, for derved å skaffe seg flere velgere.

Et resonnement om at KrF eksempelvis skulle endre syn på abort fordi flertallet i befolkningen har et annet syn, framstår for meg like absurd som at den indremisjonsbevegelsen jeg er en del av, skulle endre syn på ekteskapet fordi flertallet i Den norske kirke har gjort det.

Mer sekulære velgere

Siden stortingsvalget i 2009 har altså valgforskerne Bernt Aardal og Johannes Bergh målt velgerholdninger på «den moralsk-religiøse aksen». Den langsiktige trenden er at nordmenn er blitt mer sekulære. Noen eksempler fra artikkelen: I 2009 var fortsatt en overvekt av velgerne imot at homofile skulle få adoptere. I 2017 var det motsatt. I perioden etter 2009 er også velgernes aksept av aktiv dødshjelp og surrogati økt. «Bare» 25 prosent sier nå nei til surrogati. Holdningen til aktiv dødshjelp er endret med 31 prosent i liberal retning. Tre av fire velgere støtter nå at kvinner skal ha rett til selvbestemt abort. KrF er motpol i alle disse sakene.

Spørsmålet som med bakgrunn i dette stilles i artikkelen, er hvilke muligheter KrF har ved å satse på «disse tradisjonelle spørsmålene». Ifølge valgforskerne kompliseres situasjonen ytterligere av at KrF i disse sakene har motstandere både på venstre og høyre side i det politiske landskapet.

Verdigrunnlag fra Bibelen

Etter mitt syn er spørsmålet motsatt – hvilke muligheter partiet har ved ikke å satse på dem. (Det utelukker selvsagt ikke å komme opp med andre og nye saker i tillegg.) KrFs verdigrunnlag «er hentet fra Bibelen», står det blant annet med uthevet skrift i partiprogrammet. Om KrF skulle innta en annen holdning enn Bibelen i saker der Bibelen gir tydelige svar, faller grunnlaget for partiet ganske enkelt bort, og KrF må innstille virksomheten.

Også for et politisk parti må målet være at man står for noe, og at man arbeider for det man står for. At dette arbeidet møter motgang og kan se ut til å ha vanskelige utsikter, er ikke noe argument for å endre syn. Står man for noe og mener det er riktig og godt, fortsetter man å stå for det. Vender man kappen etter vinden, er man som prinsippløs og frarøver seg selv enhver troverdighet. Er det virkelig en anbefalelsesverdig kurs for KrF – og andre «motpoler» i samfunnet?

Ørnen

I 1963, etter en glansperiode for Arbeiderpartiet på 1950-tallet, uttalte historikeren Jens Arup Seip følgende om Ap og dets stilling blant de politiske partiene: «Når vi bruker betegnelsen ‘parti’ om dem alle, er det på samme måte som vi bruker ordet ‘fugl’ både om en høne og om en ørn.» Seip mente med andre ord at Arbeiderpartiet hadde oppnådd en unik stilling i det politiske landskapet.

Ap har ikke den samme posisjonen i dag (selv om velgerne deres har vist seg å være klart mindre sekulære enn Venstres velgere). Abortdebatten høsten 2018 viste at «de tradisjonelle spørsmålene» for KrF verken er uaktuelle eller tapte. Dersom KrF våger å stå for de sakene som faktisk gir partiet en rettmessig plass i det politiske landskapet, kan det bli den nye «ørnen blant partiene». I motsatt fall er det eneste redelige å gå inn for en kontrollert nødlanding jo før jo heller.   

 

Gå til innlegget

Bibelens «mann og kvinne» er «hetero»

Publisert 3 måneder siden

Toleranse forutsetter ikke meningsendring, heller ikke i spørsmålet om hva et ekteskap er.

Religions- og debattredaktør Alf Gjøsund i Vårt Land skal ha ros for kommentaren han skrev 18. juni der han kritiserte forsøk på å presse Krik (Kristen idrettskontakt) til å endre teologi i ekteskapsspørsmålet.

26. juni kommer Gjøsund inn på spørsmålet om toleranse i denne saken. Også her er jeg enig med mye av det han skriver. Gjøsunds sluttpoeng er imidlertid å vise til at et av forslagene fra gruppen i Krik som har jobbet med ekteskapssynet, er at man kan ansette folk med et annet syn på ekteskapet enn det klassiske. Det (min kursivering) er «ganske tolerant», konkluderer redaktøren. En teologisk måte for Krik å begrunne en eventuell slik praksis på, kan - slik jeg forstår redaktøren - være at ekteskapsspørsmålet handler om etikk, ikke identitet. Gjøsund skriver: «Bibelen forholder seg nemlig aldri til homofili som identitet. Når Bibelen snakker om identitet, handler det om mann eller kvinne, jøde eller hedning, aldri om homo eller hetero.»

Dette opplever jeg som en problematisk påstand. Grunnen til det finner vi i skapelsesberetningen, som også Gjøsund indirekte er inne på. I 1. Mos 1,26–28 står det slik: «Og Gud sa: La oss gjøre mennesker i vårt bilde, etter vår liknelse. (…) Og Gud skapte mennesket i sitt bilde, i Guds bilde skapte han det, til mann og kvinne skapte han dem. Og Gud velsignet dem (…)».

Ifølge teologen Stein Solberg i boken «Forenet med den elskede – Kristus som brudgom og de troende som brud» har brudemystikken fulgt kirkens tradisjon fra oldkirken til i dag og både i Øst- og Vestkirken. I Ef 5,25 ff tydeliggjør Paulus at ekteparet fra 1. Mos også er et bilde: «Dette mysteriet er stort – jeg taler her om Kristus og menigheten» (v. 32).

Bibelen omtaler Jesus som brudgom og menigheten som hans brud (jf. Jes 62,4–5; Åp 21,2). I Sambåndet 1/17 skrev vi utfyllende om betydningen av dette. Vi siterte teolog og tidligere redaktør Odd Sverre Hove på at «Gud skapte både det mannlige mennesket og det kvinnelige mennesket etter bilder som forut for skapelsen fantes i Gud selv». 

I Dagen 3. mai og Vårt Land 30. mai 2016 påpeker tidligere nevnte Stein Solberg at et ekteskap mellom likekjønnede får store konsekvenser for synet på Kristus og menigheten. For dersom et ekteskap mellom to kvinner oppfattes som en rett avbildning av det guddommelige utgangspunktet, får vi en feminisert Kristus – som brud. Og et ekteskap mellom to menn vil avbilde menigheten som brudgom. – En ny Kristus framstår, skapt i vårt bilde. Denne nye Kristus er en variant av den gamle gnostiske vranglæren – en forvrengning av gudsbildet, framholder Solberg.

På denne bakgrunn, og selv om det kan oppleves krevende, er «homo eller hetero» del av bibelsk identitetsforståelse, fordi det henger dypt sammen med betydningen av «mann og kvinne». Og toleranse handler om å tåle uenighet, ikke nødvendigvis å endre syn. Antydningen om at toleranse skulle kreve av Krik - eller andre organisasjoner med et kristent utgangspunkt - at de i praksis må opptre i strid med sitt ekteskapssyn, bygger derfor på en utbredt misforståelse av hva toleranse innebærer. 

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere