Petter Olsen

Alder: 50
  RSS

Om Petter

Medieleder i Indremisjonsforbundet og ansvarlig redaktør for bladet vårt, Sambåndet, på papir og nett. Forkynner.
Følg også ImF-bloggen min: https://www.imf.no/blog/

Følgere

Jan-Olav Henriksens frihet

Publisert 15 dager siden

I et forsøk på å bevise at NLA Høgskolen står tilbake for MF vitenskapelig høyskole i forskningsmessig frihet, unnlater professor Jan-Olav Henriksen å nevne reaksjonene han selv ble møtt med fra kolleger og ledelse ved MF i 2001.

I en nyhetsartikkel i Vårt Land 25. oktober vises det til at Henriksen i 2000/2001 uttalte at han ikke fant tungtveiende grunner i Bibelen for at homofile ikke kunne leve sammen i partnerskap. Både Henriksen selv - og Vårt Lands journalist - nøyer seg i artikkelen med å slå fast at Henriksen fikk fortsette på MF til tross for reaksjoner fra flere kristne organisasjoner. 

Sannheten er imidlertid at Henriksen fikk ganske sterke - og formelle - reaksjoner internt. Det tydeliggjorde tidligere Fast Grunn-redaktør Jon Kvalbein i et innlegg i Dagen 15. august 2014

Vedtekter

I nyhetsartikkelen 25. oktober viser Henriksen til at MF ikke har den type verdidokument som NLA har, hvor det, slik professoren uttrykker det, blant annet står "hvilket syn NLA har på ekteskap og familie". 

Også MF vitenskapelig høgskole har derimot vedtekter, og der står det følgende i par. 1: «MFs verdigrunnlag er den kristne tro slik den kommer til uttrykk i Bibelen og Den norske kirkes evangelisk-lutherske bekjennelse.»

Det framgår at vedtektene ble vedtatt 26.01.16. I 2014 var, ifølge Kvalbeins innlegg, formuleringen enda tydeligere: «Institusjonen baserer sin virksomhet på Den Hellige Skrift og Den norske kirkes evangelisk-lutherske bekjennelse.»

Læreuttalelser

MFs lærerråd fattet, påpeker Kvalbein, i 1988 og 1993 læreuttalelser som fastslo at homofilt samliv ikke lar seg forene med kristen etikk. 

Da professor Jan-Olav Henriksen på starten av 2000-tallet kom med sine uttalelser om homofilt samliv, fattet Lærerrådet ved MF 19. mars 2001 et enstemmig vedtak om at «professor Jan-Olav Henriksen gir uttrykk for et syn som ikke er i samsvar med fakultetets grunnleggende forståelse av homofilt samliv». 2. april sluttet styret seg enstemmig til dette. 

23. april vedtok Forstanderskapet enstemmig: «Ved sine uttalelser bekrefter Lærerrådet og Styret at Lærerrådets vedtak fra 1988 og 1993 står fast som Menighetsfakultetets syn på homofilt samliv. Ifølge Grunnreglene § 1 baserer Menighetsfakultetet sin virksomhet på Den Hellige Skrift og Den norske kirkes evangelisk-lutherske bekjennelse. Ved fakultetet vil derfor Bibelens virkelighetsforståelse og etiske normer måtte være det styrende grunnlag for etiske resonnementer i den teologiske etikk. Forstanderskapet forutsetter at fakultetets lærere legger dette til grunn for undervisning og veiledning.»

Jeg kan ikke forstå annet enn at disse formuleringene fra MFs forstanderskap har en slående likhet med verdigrunnlaget som  Henriksen - og professor Oddvar Johan Jensen ved NLA - nå kritiserer ved NLA Høgskolen. 

Negativ utvikling

Vedtakene fra 2001 fikk riktignok liten virkning på MF. Ti år etter offentliggjorde Vårt Land (27/5-11) en undersøkelse som viste at halvparten av MFs lærere nå sa ja til homofilt samliv og kirkelig vielse av homofile par.
Rektor Vidar L. Haanes uttalte: «MF har ikke et offisielt syn i dette spørsmålet.»

Hvilken legitimering rektor mente han hadde for å se bort fra det som tidligere hadde vært sagt av kompetente organ ved MF, får være opp til ham. Men at MF vitenskapelige høgskole både har tilkjennegitt et syn på homofilt samliv, og at Lærerråd og valgt ledelse har ansvarliggjort ansatte i tråd med dette synet, er hevet over tvil. 

Undertegnede hadde for øvrig en lengre diskusjon med Oddvar Johan Jensen om dette i oktober 2018 

Gå til innlegget

Ikke det, Therese Utgård?

Publisert rundt 1 måned siden

Therese Utgård, leder for Åpen folkekirke Møre, hevder i Vårt Land 1. oktober at jeg (24. september) har misforstått hennes innlegg i samme avis 18. september. «Olsen skriver som om jeg kommenterer konservative kristne sitt syn på homofili», repliserer Utgård. Det mener hun selv at hun ikke har gjort.

Hovedpoeng 

Mon det. Det som er Utgårds hovedpoeng 18.09., er jo nettopp at hun mener Vårt Land og andre medier i for liten grad har «stilt spørsmål ved både reglane og haldningane som styrer store deler av kyrkjenorge.» Og hvilke holdninger det er hun tenker på, utdyper Utgård slik: «… kva viss avisa hadde spurt kandidatane på både Nominasjonslista og Bønnelista om deira haldningar til homofili, ikkje berre vigsel. Ønskjer dei at gifte skeive får vere prestar? Ønskjer kandidatane å tillate ei lære om at homofili ikkje er synd i trusopplæringa? At ein ikkje treng leve i sølibat som skeiv? Og kva viss avisa hadde problematisert nokre av ytringane frå enkelte kandidatar, der likekjønna, forpliktande samliv blir sidestilt med polyamorøse forhold, ekteskap med dyr (!) og så videre.»

Utgård konstaterer også at «haldningane (…) har ikkje endra seg like raskt som lova, og er godt til stades enno».

Eksempler 

Nå er det først og fremst ekteskapet og avgrensingen av det jeg er opptatt av i denne sammenheng. Men hvordan disse sitatene ikke skulle være eksempel på at Therese Utgård kommenterer det hun mener er «konservative kristne sitt syn på homofili», må hun nesten forklare meg. Og så overlater jeg selvsagt til Vårt Land selv å svare på påstanden om underdekning av dette temaet.

Gå til innlegget

Det nådeløse demokratiet

Publisert rundt 2 måneder siden

Mens lederen for Åpen folkekirke, Gard R. Sandaker-Nielsen, fortsatt holder seg med tanken om at det finnes «et rom» for konservative kristne i Den norske kirke, bryr ikke kollegaen i Møre bispedømme, Therese Utgård, seg med å opprettholde illusjonen.

Verdidebatt i Vårt Land 18. september klager Utgård over at Åpen folkekirke (ÅF) ikke har flertall i bispedømmerådet i Molde. Dette nådeløse utslaget av det kirkedemokratiet ÅF i ekstrem grad har lykkes med å benytte seg av, synes å ryste Utgård på dypet. «Når folk blir gjort merksame på korleis situasjonen og reglane er i Møre – at Åpen folkekirke ikkje har fleirtal i rådet, at vi framleis har diskriminerande utlysningstekst til vigsla stillingar – så reagerer dei sterkt og ønskjer å stemme for å endre dette», skriver Utgård.

Vårt Land, fortsetter Utgård, burde ha utfordret kandidatene til Nominasjonslista og Bønnelista blant annet på om dei «ønskjer at gifte skeive får vere prestar», og om de ønsker å «tillate ei lære om at homofili ikkje er synd» i kirkens trosopplæring.

Dette er samme argumentasjon som ÅF-leder Gard R. Sandaker-Nielsen brukte i et intervju med Kristelig Pressekontor (publisert i Dagen 9. april i år). I et debattinnlegg i Dagen 16. april stilte jeg ham noen konkrete spørsmål knyttet til dette. Til dags dato har han ikke hatt noe svar å komme med. Nå byr anledningen seg til å gjenta spørsmålene.

Er førstekandidaten for ÅF i Molde klar over at likestillings- og diskrimineringsloven har en egen paragraf som hjemler akkurat det hun beklager seg over, og at det er en hjemmel som ikke bare er myntet på konservative kristne? Har hun tenkt på at de som anvender denne lovhjemmelen ved ansettelser, kan tenkes å gjøre det fordi de har et klassisk, bibeltro syn på ekteskapet? Forstår Utgård at disse bispedømmerådene forsøker å benytte seg av det «rommet» som i alle fall hennes leder i ÅF hevder er tilgjengelig for dem?

Da et enstemmig bispekollegium høsten 2015 gikk inn for å utarbeide liturgi for vigsel av homofile, sa Bjørgvin-biskop Halvor Nordhaug blant annet følgende til Dagen (31.10.15): «Det er ikke slik at en prest eller en kateket må legge sin overbevisning bort fordi Kirkemøtet bestemmer noe.» På direkte spørsmål om «en prest kan undervise at homofili er synd», svarte biskopen: «Ja, det kan han».

Bispedømmerådsmedlemmer, prester, kateketer og andre som framholder at det å leve i homofilt samliv er synd, er altså helt i tråd med hvordan daværende visepreses leser bispekollegiets vedtak, Therese Utgård.

«Haldningane bak motstanden (mot innføringen av likekjønnet vigsel, min anm.) har ikkje endra seg like raskt som lova (ekteskapsloven av 2008/09, min anm.) og er godt til stades enno», konstaterer Utgård i det stort oppslåtte debattinnlegget i Vårt Land.

Ja, jeg kan forsikre Utgård om at det finnes titusener av kristne i Norge som ikke har endret sitt syn på ekteskapet selv om lovverk og Den norske kirke (DNK) har gjort det. Vi kommer heller ikke i framtiden til å endre syn, fordi Bibelen sier det samme om ekteskapet som den alltid har gjort. 

Selv har jeg tatt konsekvensen av det ved å melde meg ut av DNK. Therese Utgård, Gard R. Sandaker-Nielsen og resten av ÅF må derimot tenke gjennom om de ønsker å stå fast på vedtaket på Kirkemøtet i 2016 om at «begge syn på likekjønnet ekteskap kan (…) gis rom og komme til uttrykk …», eller om dette fra deres side bare var de tomme ordene alt tyder på at det faktisk var.    

Gå til innlegget

Dette mener konservative kristne

Publisert 2 måneder siden

Alv Magnus var ikke "på kollisjonskurs med tradisjonell vekkelsesforkynnelse".

Religionsredaktør Alf Gjøsund i Vårt Land stilte spørsmål om dette i en kommentarartikkel i egen avis 22. august. 12. september er et intervju med Magnus (lenkene krever innlogging) toppoppslag i papiravisa, og det er tydelig at journalistens spørsmål tar utgangspunkt i Gjøsunds kommentar. 

I septemberutgaven av Sambåndet, som kommer ut neste uke, har jeg på kommentarplass skrevet et svar til Alf Gjøsund. Siden Vårt Land selv aktualiserer dette i dag, gjør jeg et sjeldent unntak og publiserer min kommentar her før Sambåndets lesere har fått den i postkassen. 

I god tro?

Som kjent handlet den aktuelle talen om lignelsen om ugresset i hveten (Matt 13,24–30 og v.34–43). Magnus sa blant annet at ugresset er mennesker som «ikke anerkjenner Guds rett til å bestemme kjørereglene i livet». Han eksemplifiserte med mennesker som oppfordrer til brudd med Bibelens lære om samliv og kjønn. Om hveten sa Magnus at det er mennesker som «har akseptert Jesus som herre og redningsmann og bøyd seg under hans vilje».

Redaktøren mener Magnus da samtidig har sagt at de som uttrykker meningene taleren viste til (om samboerskap, kjønn og likekjønnet ekteskap), ikke har bøyd seg under Guds vilje. Gjøsund spør: «Hva med kristne som oppriktig og ærlig tror at de har bøyd seg under Guds vilje, men likevel ser annerledes på spørsmålene (…) enn Magnus? De vet jo ikke (…) at de gjør noe galt. Er det ikke tilgivelse for dem?»

Frelse

Det spørsmålet finner ikke Gjøsund noe svar på hos Magnus, og redaktøren påstår videre at dette «mener faktisk ikke konservative kristne.» Gjøsund viser til et tilfelle der et likekjønnet par hadde begynt å tro på Jesus. Etter en tid som troende ble de overbevist, ifølge seg selv av Gud, om at forholdet deres var feil. Da sluttet de å leve sammen. Under henvisning til dette hadde Gjøsund spurt forkynnere i Misjonssambandet om paret ble frelst da de begynte å tro på Jesus eller da de sluttet å leve sammen. Svaret han fikk, var at de også var frelst i den perioden de levde sammen som troende.

Ergo, mener Gjøsund, er også de frelst som fremmer de oppfatningene som Magnus karakteriserte som synd, rett og slett fordi de ikke vet at dette er synd.

For å bruke Gjøsunds uttrykk: «I og for seg helt rett.» Men Vårt Land-redaktørens problem er at han ikke ser betydningen av det som paret han viste til, sa: Det var Gud som hadde overbevist dem om at det å leve sammen som likekjønnet par, ikke var forenlig med et liv i troen på Jesus.

Den hellige ånd

Da de to menneskene som utgjorde dette paret, tok imot Jesus i tro, fikk de Den hellige ånd. Dette er Paulus klar på, om enn i en noe kronglete setning, i Efes 1,13: «I ham har også dere, da dere fikk høre sannhetens ord, evangeliet om deres frelse, ja, i ham har også dere, da dere kom til troen, fått til innsegl Den Hellige Ånd, som var lovt». Og hva er en av oppgavene til Den hellige Ånd? Jo, han skal «overbevise verden om synd og om rettferdighet og om dom», sier Jesus i Joh 16,8.

Vi kan komme til Jesus «Just som jeg er», for å sitere vekkelsessangen til Charlotte Elliott. Gud krever ikke syndfrihet av et menneske som søker hans frelse. «Jeg uforskyldt må nåde få og kommer, o Guds lam, til deg». Når vi kommer, «i synd og skam, i mørke tett», vil «blodet rense bort hver plett».

Og i samme sekund som vi kommer til troen, får vi Den hellige ånd. Han vil tale inn i våre liv og vise oss ugresset, for å holde oss i såmannsbildet. «Vis oss synden så vi ser den er vår!», synger Sigurd Lunde. 

Nådens virkning

Det var dette som skjedde med det likekjønnede paret Gjøsund viser til. Fordi de var blitt frelst av nåde ved troen, mottok de Den hellige ånd. Dermed begynte nåden å gjøre sin virkning. Som Paulus skriver til Titus (Tit 2,12–13): Nåden «opptukter oss til å fornekte ugudelighet og de verdslige lystene, til å leve sedelig og rettferdig og gudfryktig i den verden som nå er, mens vi venter på det salige håp …».

Derfor er det ingen motsetning, verken hos Alv Magnus eller hos NLM-forkynnerne Gjøsund viser til. Men så er det altså nødvendig å si: Dersom man oppfatter seg selv som kristen og ikke merker en indre motstand mot det Bibelen kaller for synd, må man be slik David også gjorde (Sal 139,23–24): «Ransak meg, Gud, og kjenn mitt hjerte! Prøv meg og kjenn mine mangfoldige tanker, se om jeg er på fortapelsens vei, og led meg på evighetens vei!».

Det var dette Alv Magnus ville vekke til. Og det var og er «tradisjonell vekkelsesforkynnelse» og noe konservative kristne mener. Og ja, det er en brodd i det, for oss alle.

   

Gå til innlegget

Med loven i hånden

Publisert 3 måneder siden

På reportasje- og kommentarplass i Vårt Land framtrer følgende resonnement: Fordi det finnes lovlig forskjellsbehandling i Norge, bør særlig konservative kristne akseptere at noen muslimer – av religiøse årsaker – ikke vil håndhilse.

Fredag morgen i forrige uke gikk Dagen-redaktør Vebjørn Selbekk ut på sosiale medier og mente det var «respektløst» av en ung, muslimsk kvinne ikke å ville håndhilse på den norske kronprinsen. Situasjonen oppsto da kronprinsen besøkte den terrorrammede Al-Noor-moskeen i Bærum. Mange ga uttrykk for at de var enig med Selbekk.

På beste kommentarplass i Vårt Land 28. august går religionsredaktør Alf Gjøsund i rette med Dagen-redaktøren. Hovedargumentet hans er følgende: «Sjefredaktøren i Dagen representerer kristne som anklages for manglende respekt hele tiden: manglende respekt for kvinner, homofile, samboere, gjengifte og mennesker som tar abort. Han burde ha alle forutsetninger for å forstå at det å følge religiøse bud slett ikke trenger å være respektløst.»

Det må være en rimelig tolkning at Gjøsund her sikter til konservative kristne. På hvilket grunnlag han mener vi – for her tar jeg meg selv med – «anklages for manglende respekt», er han taus om.

Et intervju med den aktuelle muslimske kvinnen – ungdomskoordinator Zeliha Acar i Islamsk Råd Norge – i Vårt Land 26. august avsetter imidlertid tydelige spor. Journalisten stiller følgende spørsmål: – Vi skriver av og til om kristne som krever respekt for å si nei til å ansette mennesker i likekjønnet parforhold på kristne skoler og barnehager. Hvordan opplever du det når kristne som selv krever respekt i slike saker, likevel angriper deg for de begrensningene din religion gir deg?

Her er det altså slik at kristne «krever respekt for å si nei til å ansette» noen ut fra samlivsform. Hva grunnlaget er for å kreve denne respekten, sies det heller ikke her noe om, og spørsmålet bærer preg av en innlagt premiss. Det hele får dermed noe suspekt over seg.

Faktum er imidlertid at vi i Norge har noe som heter «lovlig forskjellsbehandling». I paragraf ni i likestillings- og diskrimineringsloven står det følgende: «I arbeidsforhold og ved valg og behandling av selvstendig næringsdrivende og innleide arbeidstakere er direkte forskjellsbehandling på grunn av kjønn, etnisitet, religion, livssyn, funksjonsnedsettelse, seksuell orientering, kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk bare tillatt hvis denne egenskapen har avgjørende betydning for utøvelsen av arbeidet eller yrket, og vilkårene i første ledd er oppfylt.»

Her står det altså ikke noe om at det bare er kristne, konservative eller ikke, som har lov til å forskjellsbehandle, heller ikkje når det gjelder kjønn eller seksuell orientering. Det går også fram av ordlyden at retten til å forskjellsbehandle gjelder andre ting enn bare forhold som oppfattes å være knyttet til religion.

I regjeringens forslag til denne loven (proposisjon 81 L (2016-2017)) er det presisert at «ikke all forskjellsbehandling er diskriminering. Det kan foreligge legitime grunner til å behandle folk forskjellig.» Forskjellsbehandling i forbindelse med ansettelse er tillatt «dersom egenskapen (f.eks. kjønn og seksuell orientering) har avgjørende betydning for utøvelsen av arbeid eller yrke».

Jeg er ikke nødvendigvis enig med Vebjørn Selbekk i at Zeliha Acar opptrådte respektløst ved ikke å ville håndhilse. Som Gjøsund påpeker, forholdt Acar seg til sin religion slik hun velger å tolke den (andre muslimer er uenig med henne), og hun hilste på en annen måte. Det kan lett slå tilbake på oss selv som kristne dersom vi nekter andre å følge sin trosbaserte overbevisning, så lenge den ikke bryter med norske lover og regler.

Men å antyde at konservative kristne har en særlig plikt til å akseptere en religiøst basert og internt omstridt «håndhilsnekt» under henvisning til at konservative kristne benytter retten til «lovlig forskjellsbehandling», mener jeg er upresist, kanskje til og med uredelig.     

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere