Petter Olsen

Alder: 49
  RSS

Om Petter

Medieleder i Indremisjonsforbundet og ansvarlig redaktør for bladet vårt, Sambåndet, på papir og nett. Forlagssjef i Sambåndet Forlag.
Følg også ImF-bloggen min: http://imf.no/petter/

Følgere

Nådens evangelium

Publisert 4 dager siden - 1533 visninger

Nåden er gratis i den forstand at den gis som en gave uten betingelser. Men det betyr ikke at nåden er «billig».

Postdoktor Ole Jakob Filtvedt og professor Karl Olav Sandnes går i Vårt Land 11. september langt i å karakterisere meg som uvitende om nådeforståelse og forholdet mellom tro og gjerninger hos Paulus. Jeg har verken behov for å returnere «komplimenten» eller å trekke meg duknakket fra debatten.

Ett skritt tilbake. 

5. september ble jeg oppringt av Vårt Land og bedt om å kommentere en artikkel i samme dags avis basert på et foredrag av professor John M.G. Barclay. Jeg festet meg særlig ved dette: «Det springende punktet i Barclays Paulus-forskning er følgende: Gis Guds nåde helt gratis til mennesket, eller krever det noen form for gjenytelse?».

Jeg svarte (Vårt Land 6. september) at jeg mener nåden er gratis i den forstand at den gis som en gave (Ef 2,8), uten betingelser idet den tilbys (dette betyr ikke at nåden er «billig»!). Barclay var ifølge artikkelen dagen før skeptisk til en slik tolkning, og jeg kunne da ikke annet enn å konstatere at jeg her var uenig med professoren. Jeg la til at nåden vil sette preg på livene til den som tar imot den, men at dette ikke har noe å gjøre med frelsesverket som Jesus fullførte på Golgata kors for snart 2000 år siden.

Jeg har i ettertid lest en ganske grundig anmeldelse skrevet av professor Thomas R. Schreiner (Themelios 41.1) av Barclays bok Paul and the Gift. Det var en interessant bakgrunn til kronikken fra Filtvedt og Sandnes.

Del i frelsen. 

Jeg er enig med Barclay i at Galaterbrevet (Gal) og Romerbrevet (Rom) er viktige for å forstå hva Paulus mener om nåde og forholdet mellom tro og gjerninger. Slik Barclay og hans to norske våpendragere synes å forstå Gal, er det ingen argumentasjon i dette Paulus-brevet mot at mennesker kan gjøre noe for å få del i frelsen. I likhet med professor Schreiner må jeg da få vise til Gal 3, ikke minst v. 12: «Og loven har ikke noe med troen å gjøre, men der heter det: Den som gjør det, skal leve ved det.» I motsetning til troen, defineres altså loven av gjerninger.

Dette gjelder også for omskjærelsen. Barclay mener at dersom Paulus i Gal argumenterer mot rettferdiggjørelse basert på gjerninger, ville apostelen ikke snakket negativt også om det å være uomskåret (Gal 5,6 og 6,15). Schreiner peker imidlertid på at referansen til ikke å være omskåret, ikke står i motsetning til det som er sagt i kapittel 3. Folk kan tenkes å rose seg av både å være omskåret og uomskåret (6,13). Men det er bare Kristi kors man kan rose seg av (6,14), påpeker Paulus, og det er «å være en ny skapning» som «betyr noe» (6,16).

Gjerninger til frelse. 

Videre hevder Barclay at det i Rom 4,4–5 ikke finnes polemikk mot en jødisk forståelse av gjerninger. Thomas Schreiner minner om lignelsen i Luk 18,9–14 om fariseeren og tolleren, der fariseeren helt tydelig stolte på gjerninger til frelse. Schreiner mener at Barclay, i forbindelse med avsnittet Rom 9,30–10,8, ikke tror at Paulus kritiserer et forsøk på å bli rettferdig ved gjerninger. Her må vi trekke fram Rom 3,27–4,5 om frelse bare ved troen på Jesus. Etter mitt syn er Paulus her tydelig på at det er tro – og ikke gjerninger – som frelser. Dette er også bevitnet i Det gamle testamente, påpeker apostelen, med henvisning til 1. Mos 15,6.

Filtvedt og Sandnes mener tydeligvis at Fil 2,12, der Paulus bruker uttrykket «arbeid på deres frelse med frykt og beven», skulle utgjøre et problem for min uærbødige påstand om klarhet. Dette er for det første sagt til troende (1,1). Det greske ordet «katergazomai» som er oversatt med «arbeid» på norsk, kan ifølge Studiebibelen også oversettes med «utvirke». På engelsk er det oftest gjengitt med «work out». Her handler det ikke om frelse forstått som rettferdiggjørelsen – og jeg lever godt med eventuelt å skille lag med Filtvedt og Sandnes her – men om en åndelig vekst i nåde og i den forstand en pågående frelse (jf. 1,27). Frelsesskatten må pakkes ut slik at den kommer til utfoldelse. «Gud er den som virker i dere», understreker Paulus i v. 13, også når det gjelder evnen og viljen til lydighet. Det var dette jeg forsøkte å si noe om 6. september ved å vise til Pauli advarsel i Rom 6,1–2 mot det vi kan kalle «å synde på nåden».

Guds liv lydig. 

Ole Jakob Filtvedt og Karl Olav Sandnes hevder at det ikke finnes noen klar tanke hos Paulus om at mennesket er «samtidig synder og rettferdig». Uavhengig av ordlyd mener jeg at Paulus blant annet i Rom 7,14-25 er klar på (!) at en kristen vil måtte slite med sin gamle, syndige natur til «han (Jesus, min anm.) åpenbares» og vi skal bli ham lik (1. Joh 3,2). Uten henvisning utlegger Filtvedt og Sandnes Paulus slik at de kristne vil vinne kampen mot den syndige naturen, fordi de har fått ånden. I Rom 8,7 fastslår Paulus at den gamle naturen – kjødet – ikke kan være Guds liv lydig. Men i Jesus eier vi frihet fra syndens makt og kan «tjene Guds lov med mitt sinn» – i den nye naturen (Rom 7,24-25).

Å lese Paulus og evangeliet på denne måten blir for meg alt annet enn å være «tilfreds med å gjenta tradisjonelle lutherske slagord».

Trykket i Vårt Land 19. september 2018.

Gå til innlegget

Nei til homofilt samliv er ikke "homo-hat"

Publisert 24 dager siden - 1553 visninger

Avisoppslag fra i sommer illustrerer at religionsfriheten er under angrep i Norge.

Hvordan er religionsfrihetens vilkår i Norge? Jeg var en av dem som ble bedt om å uttale meg om dette til Vårt Land 19. juli. Jeg svarte at jeg oppfattet at religionsfriheten var under angrep, foreløpig ikke av vedtatte lover, men ved at det kreves større mot og frimodighet enn før til å utøve friheten dersom man står for noe motstrøms.

Stempling

En av måtene religionsfriheten forsøkes innsnevret på, er ved å karakterisere enkelte synspunkter som springer ut fra Bibelens lære, for «hat-prat», hatefulle ytringer eller hets. Noen dager før jeg ble intervjuet, kom 1. nestleder i Unge Høyre, Daniel Skjevik-Aasberg, med et utspill som belyser dette.

I Vårt Land 11. juli forteller Skjevik-Aasberg fra hans hjemsted med 2500 innbyggere, Ballangen i Nord-Norge: «I vårt område har vi hatt sokneprester som blant annet nektet å vie homofile, og kristne menigheter med enda verre syn». Skjevik-Aasberg mente at Den norske kirke (DNK) må ta til motmæle overfor «bedehusmiljøene» som påpeker at Bibelen beskriver som synd det å leve ut homofile følelser.

Høyre-politikeren var altså her rystet over en rettighet prester alltid har hatt og fortsatt har, og han ønsker at Den norske kirke skal tale bedehusfolket til rette.

I neste dags avis påpekte informasjonsleder Espen Ottosen i NLM det som også er et av mine poeng – nemlig at Daniel Skjevik-Aasberg med sitt utspill blander sammen et nei til homofilt samliv med «homo-hets».

"Homohat"?

Saken flyttet seg over på leserbrevsidene, og 18. juli hevder Skjevik-Aasberg at Ottosen bortforklarer. Høyre-politikeren kommer nå med flere eksempler på synspunkter han mener legitimerer «homohat»: at homofili kan «kureres», at likekjønnet foreldreskap bryter med barns grunnleggende rettigheter, og at barnehagebarn ikke bør utsettes for det han kaller «mangfoldsmarkeringer». Slike synspunkter bør ikke gis spalteplass, ifølge Skjevik-Aaberg.

I et tilsvar 21. juli oppsummerer Espen Ottosen på følgende måte det som etter mitt syn er sakens hovedpoeng, og som illustrerer det jeg selv forsøkte å få fram: «Går det an for konservative kristne å fastholde at homofilt samliv er galt – uten å få beskjed om at vi står for homohat? Ikke hvis Skjevik-Aasberg får bestemme.»

Synd

Det hele ble overtydelig da DNK 16. juli publiserte en uttalelse fra kirkerådsleder Kristin Gunleiksrud Raaum i sakens anledning (jeg ble ikke oppmerksom på uttalelsen før jeg hadde lest de øvrige artiklene): «Kirken har bidratt til å øke menneskers skam, når den kalte deres kjærlighet for synd», skrev Raaum blant annet.

En overskrift fra avisen Dagen 30. oktober 2015 dukket opp i minnet: «Prester skal kunne preke homofili som synd». Etter at bispekollegiet hadde gått inn for å utarbeide liturgi for vigsel av homofile, ble biskop Halvor Nordhaug i Bjørgvin spurt av Dagen om en prest fortsatt ville kunne «undervise at homofili er synd». «Ja, det kan han», lød det krystallklare svaret fra Nordhaug. «Det er ikke slik at en prest eller kateket må legge sin overbevisning bort», sa biskopen også – åpenbart for å berolige.

Etter å ha lest kirkerådslederens uttalelse utfordret jeg med all mulig tydelighet både Raaum og Nordhaug via Twitter på om Bjørgvin-biskopens forsikring nå var å anse som annullert. Ingen av dem ga meg noe svar.

Ekteskap

Denne saken er heller ikke den eneste fra i sommer som kan få en til å frykte for religionsfrihetens kår. I Vårt Land 5. juli hevdet generalsekretær Øystein Magelssen i KFUK-KFUM at Bibelen «ikke er entydig» i spørsmålet om likekjønnet ekteskap og samliv.

13. juli svarte Jostein Ådna, professor i Det nye testamente, med blant annet å slå fast at «Bibelen fra første til siste side uten unntak definerer ekteskapet som et samliv mellom mann og kvinne, aldri mellom mennesker av samme kjønn.»

17. juli repliserer Magelssen med det som nærmest kan oppfattes som en trussel: Ådnas svar «gir grunn til å stille spørsmål ved Ådnas egnethet som leder i Den norske kirke» (i likhet med Magelssen er Ådna medlem av Stavanger bispedømmeråd og dermed også Kirkemøtet, min anm.), skrev lederen for KFUK-KFUM. Det kan være grunn til å spørre, slik også Ådna selv gjør, om yrkesforbud på grunn av meninger her spøker i bakgrunnen. 

Kjærlighet

For å vende tilbake til Daniel Skjevik-Aasberg skal jeg gi ungdomspolitikeren fra Høyre rett i én ting, slik også Espen Ottosen understreket i debatten: Homofile skal ikke utsettes for trakassering og forfølgelse, heller ikke fra konservative kristne.

På den andre siden er det ikke et uttrykk for kjærlighet å tie stille om hva Bibelen sier om å leve ut homofile følelser. Faktisk vil det være det motsatte av kjærlighet – og en innskrenkning av den delen av FNs menneskerettighetserklæring som gjelder religionsfrihet.

Først publisert i nr. 8/18 av bladet Sambåndet og på sambåndet.no.

Gå til innlegget

Betydningen av «det ubetydelige»

Publisert rundt 1 måned siden - 418 visninger

Man kan undres over hvilket verdensbilde Vårt Land legger til grunn når avisen på lederplass betrakter spørsmål om ekteskap og abort som «ubetydelige politisk».

I lederen for 20. august («Et fellesprosjekt?») viser Vårt Land til ­reaksjonene som har oppstått på at en presteordinert KrF-representant viet et likekjønnet par. Avisen ­mener disse reaksjonene er «et symptom på et større problem som (…) angår (…) hele Kristen-Norge». Kristen­velgerne bør «heve blikket» fra spørsmål om ekteskapsloven, selvbestemt abort og sider ved støtten til Israel – for å kunne bevare KrF som et samlende «fellesprosjekt». De nevnte sakene «er selvsagt ikke ubetydelige teologisk, men de er faktisk ubetydelige politisk», hevder avisen.

I lederen 7. desember i fjor, under en annen sjefredaktør enn dagens, blir de da mer generelt formulerte temaene «abort, Israel og ekteskapslov» karakterisert som «samfunnsspørsmål» og «etiske spørsmål» og satt opp mot «lærespørsmål» og «den tradisjonelle forkynnelsen av synd og nåde på lavkirkelige bedehus og møtelokaler».

Umulig å skille.

Jeg mener Vårt Land i begge disse lederartiklene setter opp et skille som ikke er i tråd med bibelsk tenkning. Det er umulig å skille lover som henholdsvis gir mennesker rett til å ta liv og omdefinerer ekteskapet, fra læren om Gud (teologi), og det er overfladisk å hevde at spørsmål knyttet til selvbestemt abort og en endret forståelse av ekteskap, er «ubetydelige» i politikken.

Ekteskapet var i den forrige ekteskapsloven mellom én mann og én kvinne. Det er bare en slik forening som gir mulighet for å bære fram felles barn og som dermed gjør at samfunnet videreføres. En lov som definerer ekteskap som også å være mellom likekjønnede, er en fundamental endring som åpner for barn som ikke er i slekt med sine omsorgspersoner.

Samtidig er ekteskap og fruktbar­heten det gir mulighet for, en del av Guds skaperordning og -vilje: «Derfor skal mannen forlate sin far og sin mor og forbli hos sin hustru, og de skal være ett kjød» (2. Mos 2,24). Ekte­skapet er også utgangspunktet for menneskets første gudgitte oppdrag: «(…) til mann og kvinne skapte han dem. Og Gud velsignet dem og Gud sa til dem: Vær fruktbare og bli mange og fyll jorden, og legg den under dere (…)» (1. Mos 1,27–28). Å være skapt i Guds bilde, som det også står i 1. Mos 1,27, er utgangspunktet for mennesket som kulturskaper og forvalter og for en rett forståelse av synd og nåde. Dette har også rent samfunnsmessige implikasjoner.

Helt fundamentalt. 

Abort handler om å sette en stopper for at et liv blir født. I svensk debatt framstilles nå den gravide kvinnens «selvbestemmelse» om dette utelukkende som et gode, uten med ett ord å nevne kvinnens nå forskerbekreftede samvittighet. På den ene siden berører dette dermed det helt fundamentale i et samfunn. At samfunnet har lover mot å ta livet av mennesker som befinner seg utenfor livmoren, springer på den andre siden ut av budet i 2. Mos 20,13 om at «du skal ikke slå i hjel».

Jødefolket har på den samfunns­messige siden folkerettslig fått et land i det bibelske Israel. På den «teologiske siden» springer dette ut fra Guds suverene og gjeldende utvelgelse av – og løfter til – dette folket.

Samtidig som ekteskapsdefinisjon og selvbestemt abort altså handler om vitale interesser for menneske og samfunn, har de et bibelsk og læremessig utgangspunkt og forankring som det ikke er mulig å skille dem fra. Disse sakskompleksene kan ikke med ­rimelighet kalles for «ubetydelige» verken politisk eller teologisk. I lederen 20. august hevdes de også å være uten «realpolitisk betydning». En tanke om at man kan la fundamentale spørsmål ligge fordi det på et gitt tidspunkt synes umulig å endre dem, framstår lite prinsipiell. Vi vet eksempelvis ennå svært lite om hvilke konsekvenser det omdefinerte ekteskapet får. Og hvorfor skal vi i det hele tatt ha et politisk parti som Kristelig folkeparti (min kursivering) dersom det ikke skiller seg ut fra de øvrige?

Trykket i Vårt Land 24. august 2018.

Gå til innlegget

Guds historiske inngripen

Publisert 3 måneder siden - 982 visninger

Å høre en jødisk forstander si at han ikke tror på at Gud griper inn, er ganske sterkt

Det er i Vårt Lands papirutgave 21. juni uttalelsen kommer, og det er Ervin Kohn som tar ordene i sin munn. Han er styreleder i Det Mosaiske Trossamfund og forstander for den jødiske menigheten i Oslo. Og Kohn kan da også leses som at han tar flere med i uttalelsen: «I min religiøse tradisjon tror vi ikke lenger på at Gud intervenerer», siteres han på. 

Grep tak i meg. 

Det er to grunner til at uttalelsen grep tak i meg. To dager etterpå fikk jeg sammen med familien min anledning til å besøke Auschwitz og Birkenau i Polen, to av utryddelsesleirene i Holocaust. Det gjorde inntrykk. Jeg har likevel ingen forutsetninger for å fatte hva det betyr å miste familien sin for naziTysklands hender. Slike forutsetninger har Ervin Kohn, og derfor er det med ærefrykt jeg skriver dette innlegget. 

Med besøket i Auschwitz-Birkenau på netthinnen, kan Kohns forklaring i artikkelen 21. juni oppleves enda mer naturlig og ubestridelig: «Gud hadde ikke latt hele min familie bli drept dersom han ønsket å intervenere.» Selv om jeg altså ikke kan fatte dybden i Kohns erfaring her, er det de siste dagene blitt enda lettere å erkjenne at Kohn og andre i hans situasjon, kan oppleve det slik. Likevel – og uten å behøve å gå inn på det ondes problem – åpner det seg et spørsmål hos meg som jeg mener det er verdt å grunne over. 

Guds aktivitetsnivå. 

Verbet «intervenere» betyr å «gripe inn» eller å «gå imellom». Det er dette den jødiske forstanderen «ikke lenger» kan tro på at Gud gjør. Med «ikke lenger» (min uthevelse) kan han leses som å mene at holocaust representerer en endring i Guds aktivitetsnivå, men det går ikke tydelig fram. 

Spørsmålet jeg finner det rimelig å stille, er på hvilken bakgrunn Kohn feirer sabbat og utøver sine roller som styreleder og forstander for et jødisk trossamfunn – dersom han altså ikke tror på at Gud intervenerer i historien. Trossamfunnet Kohn leder, beskriver seg selv å ha «den ortodokse form av jødedom» som «felles praksis». 

Sabbatsfeiringen tar jo nettopp utgangspunkt i at Gud griper inn. Eksempelvis i Josvas bok kapittel 24 får vi en veldig oppsummering av jødenes historie fra Abraham av, via utfrielsen fra Egypt og fram til jødefolket med Guds hjelp inntok løftelandet vi i dag kjenner som Israel. Gjennom Josva konkluderer Gud slik: «Jeg gav dere et land som du ikke har hatt møye med, og byer som dere ikke har bygd, og dere bosatte dere i dem. Dere eter av vingårder og oljetrær som dere ikke har plantet.» 

Slik det var profetert. 

Etter 2000 år med profetert landflyktighet fra dette landet, fikk jødene – slik jeg ser det – landet tilbake i 1948, slik det også var profetert. Vil Ervin Kohn avvise at dette er eksempler på at Gud nettopp har intervenert i jødefolkets historie? Bibelen lærer oss også at Gud fremdeles har planer med sitt jordiske folk, jødene. 

Guds viktigste inngripen i historien var at hans sønn, Jesus, ble menneske, døde for vår synd og skyld og ble oppreist til vår rettferdiggjørelse. Også Jesus var jøde og slik sett del av jødefolkets historie fra Abraham av. 

Ervin Kohn anerkjenner nok ikke Jesus som jødenes Messias, men det gjør ikke følgende spørsmål mindre relevant: Hvilken historie sitter Kohn igjen med for jødefolket han er en del av, dersom han ikke regner med Guds intervensjon? At Ervin Kohn erklærer seg å tilhøre en «rasjonalistisk» – fornuftsbasert – tradisjon i Det Mosaiske Trossamfund, svekker ikke behovet for å besvare dette spørsmålet.

Trykket i Vårt Land 28. juni 2018.

Gå til innlegget

Fór opp til himmelen

Publisert 3 måneder siden - 573 visninger

Ble Jesus virkelig tatt opp til himmelen, eller er Lukas’ beretning om Jesu himmelfart å forstå på alle andre måter enn rent konkret?

I tiden 2.–23. mai registrerte jeg 14 innlegg i papirutgaven av Vårt Land om Jesu himmelfart. Sju var skrevet av fem ulike professorer (hvorav to emerituser, altså avgått fra stillingen), fem av folk som titulerte seg teolog og to av innsendere uten tittel.

Det var professor ved teologisk fakultet, Universitetet i Oslo, Marius Timmann Mjaaland, som startet det hele. I kronikken 2. mai tar han utgangspunkt i Apg 1 og siterer (v. 9) at Jesus ble «løftet opp mens de så på, og en sky tok ham bort fra deres øyne». Mjaaland refererer også spørsmålet fra de to mennene i hvite klær (v. 11): «Hvorfor står dere og ser opp mot himmelen?». Professoren mener himmelfarten kan forstås slik: «De (disiplene som øyenvitner, min anm.) beretter slett ikke om en kropp som farer opp til himmelen som en rakett. De forteller om en åpenbaring, en visjon på fjellet, som minner om Jesu transfigurasjon (da Jesus ble forklaret, min anm.). Men denne gangen handler det om en transfigurasjon fra den avgrensede til den himmelske, altså den som i likhet med Gud Skaperen kan være til stede overalt.»

At Jesus etter oppstandelsen hadde et legeme med andre kvaliteter enn før, har Mjaaland rett i. Men hva så med påstanden om at himmelfarten ikke var fysisk og konkret? Da må vi spørre som (lekmann?) Magne V. Kristiansen gjør 11. mai: «Mener teologene at Jesu bein fortsatt ligger i en hemmelig grav?».  I skrivende stund har Mjaaland og hans meningsfeller ikke gitt Kristiansen noe svar.

Det som etter mitt syn er et helt sentralt skriftsted i denne saken, er ikke nevnt i noen av de 14 innleggene. Når Jesus etter oppstandelsen viser seg for Maria, sier han dette (Joh 20,17): «Rør ikke ved meg! For ennå er jeg ikke fart opp til Faderen!». Den britiske teologen og biskopen Charles Ellicott (1819–1905) påpeker i sin kommentar til Det nye testamente at det greske ordet som er oversatt «rør», betyr «å feste seg selv til», «å holde fast», «klynge seg til». Maria hadde kastet seg ned og omfavnet Jesus i knehøyde. Det Jesus vil stoppe, ifølge Ellicott, er fortsettelsen av denne handlingen. Jesus sier egentlig følgende til Maria: «Ikke fortsett med å klynge deg til meg».   

Hvorfor sier Jesus dette? Det forklarer han selv, og her kommer altså himmelfarten inn: «For ennå er jeg ikke fart opp til Faderen!». Uttrykkelig bekrefter Jesus i siste del av verset: «Jeg farer opp (…)» (jf. Joh 6,62). Marias handling forutsatte noe som ennå ikke var fullført. Jesus hadde ennå ikke returnert til jorden på den måten han i Joh 14 og 16 hadde forklart disiplene at han skulle gjøre: «Jeg skal ikke etterlate dere farløse, jeg kommer til dere» (14,18). Hvordan skulle han komme til dem – og til oss? «Det er til gagn for dere at jeg går bort. For dersom jeg ikke går bort, kommer ikke talsmannen til dere. Men går jeg bort, da skal jeg sende ham til dere» (16,7).

Maria signaliserte – forståelig nok menneskelig sett! – at hun ønsket å holde fast på en synlig, fysisk tilstedeværelse av Jesus. Men i stedet var altså Guds plan at Jesus skulle kunne være hos alle troende samtidig, i og med Den hellige ånd! Det forutsatte nettopp at Jesus ble tatt opp til Gud, og det legemlig.

I sin andre kronikk, som sto på trykk 18. mai, skriver Marius Timmann Mjaaland at «hvis ikke Jesus hadde forsvunnet opp til himmelen (…), kunne vi ikke forvente hans nærvær overalt». Likevel oppfatter jeg at professoren fastholder fornektelsen (som han ikke er alene om) i den første kronikken av en legemlig, konkret himmelfart.

«Jesus forsvinner, altså», skriver Mjaaland, «men ikke fordi han er steget opp til en fjern himmel». Mjaaland velger å hoppe over at de to mennene i hvite klær ikke bare stilte et spørsmål i Apg 1,11, men også kom med svaret på det: «Denne Jesus (…) skal komme igjen på samme måten som dere så ham fare opp til himmelen!». «På samme måte» er rimelig konkret.

I stedet for en Jesus som både er fysisk til stede ved Faderens høyre hånd – der han går i yppersteprestelig tjeneste for oss – og i alle troende ved Den hellige ånd, synes blant andre Mjaaland å forstå det slik at Jesu legemlighet etter oppstandelsen bare kommer fram i nattverden.   

Da Jesus ble løftet opp, var det med et legeme med kvaliteter ulikt det kroppens hans hadde før oppstandelsen. Med det samme legemet skal han fysisk komme igjen til Oljeberget. Som før himmelfarten, vil han kjennes igjen på sårene.

Først publisert i Sambåndet nr. 6/18.

 

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Kjell G. Kristensen kommenterte på
“Etter oss kommer syndfloden ?”
41 minutter siden / 358 visninger
Kåre Kvangarsnes kommenterte på
Komplisert søskenforhold
rundt 1 time siden / 1840 visninger
Roald Øye kommenterte på
“Etter oss kommer syndfloden ?”
rundt 1 time siden / 358 visninger
Roger Christensen kommenterte på
Komplisert søskenforhold
rundt 1 time siden / 1840 visninger
Tore Olsen kommenterte på
Hva er vann?
rundt 3 timer siden / 1116 visninger
Mons Henrik Slagsvold kommenterte på
Hva er vann?
rundt 3 timer siden / 1116 visninger
Gjermund Frøland kommenterte på
Komplisert søskenforhold
rundt 3 timer siden / 1840 visninger
Magne Kongshaug kommenterte på
Komplisert søskenforhold
rundt 4 timer siden / 1840 visninger
Magne Kongshaug kommenterte på
Hva skal vi med treenigheten?
rundt 4 timer siden / 620 visninger
Are Karlsen kommenterte på
No treng vi anti-populistane
rundt 4 timer siden / 2743 visninger
Gjermund Frøland kommenterte på
Hva skal vi med treenigheten?
rundt 4 timer siden / 620 visninger
Are Karlsen kommenterte på
No treng vi anti-populistane
rundt 4 timer siden / 2743 visninger
Les flere