Per Kristian Aschim

Alder:
  RSS

Om Per Kristian

Følgere

Hva er et synodalt bispeembete?

Publisert over 5 år siden

Hva skjer med bispetjenesten når kongens kirkestyre er avviklet? Bispemøtet oppfatter det slik at "bispeembetet omgjøres (...) fra et kongelig bispeembete til et synodalt bispeembete". Hva betyr det? Og har Bispemøtet trukket for raske konklusjoner?

Når Bispemøtet nærmest konstaterer at ”bispeembetet omgjøres (…) fra et kongelig bispeembete til et synodalt bispeembete”( BM 17/13), trekker de konklusjoner på en samtale som ikke har vært ført. Bispemøtet foregriper den ”gjennomtenkning av ansvars- og oppgavefordeling mellom Den norske kirkes nasjonale organer” som Kirkerådet, Kirkemøtet og Bispemøtet mener det er behov for. Kirkerådet har også vedtatt at spørsmålet om ”ledelse i en endret kirkeordning” skal utredes, og at denne utredningen særlig må belyse forståelsen av tilsynet.

I saksdokumentet om Kirkeordning (BM 17/13) heter det:

Det bør legges til grunn at Kirkemøtet etableres som Kirkens øverste organ, med normgivningskompetanse for all kirkelig virksomhet. Bispeembetet omgjøres med det gradvis fra et kongelig bispeembete til et synodalt bispeembete. Bispemøtet kan etter dette ikke lenger fremstå som uavhengig og sidestilt Kirkemøtet, men må forstås som inkludert i og underlagt Kirkemøtet. Denne bevegelsen gir Bispemøtet en ny begrensning, samtidig som det gir Kirkemøtet en ny mulighet.

Det er her Bispemøtet foregriper begivenhetenes gang. Det bør etter mitt syn stå til diskusjon hvordan bispetjenesten (”bispeembetet”) forankres kirkelig når det ikke lenger forankres i kongens kirkestyre. Denne diskusjonen har så langt jeg kjenner til ikke foregått noe sted – annet enn eventuelt i Bispemøtet. Betyr dette at Bispemøtet legger ned sin selvstendige stilling og legger seg inn under Kirkemøtet uten diskusjon?

Er det gitt at alt som tidligere lå til Kongen skal underlegges synoden, Kirkemøtet? Eller kan man tenke seg at bispetjenesten gis en form for selvstendighet? Bispetjenesten er en tilsynstjeneste i kirken. Tilsynstjenesten innebærer bl.a. å ha tilsyn med at kirkens råd og utvalg ”utfører sitt arbeid i lojalitet mot den evangelisk-lutherske lære”. Betyr Bispemøtets formulering at biskopenes tilsyn med dette skal være underlagt Kirkemøtet? Blir ikke da Kirkemøtet overtilsyn og overbiskop i kirken? Og – er det sånn vi vil ha det?

Jeg savner en rekke avklaringer: Hva er et ”synodalt bispeembete”? Hva det nå enn er: Er et synodalt bispeembete eneste alternativ til et kongelig bispeembete? Er den eneste tenkelige relasjonen mellom (kirke)synode (Kirkemøtet) og bispesynode (Bispemøtet) at den siste er underlagt den første?

Ut fra eksempelet med tilsynsfunksjonen, mener jeg det går an å argumentere for at biskopene og Bispemøtet kan ha og bør ha en selvstendig stilling og myndighet i kirken i visse funksjoner og på visse områder. Jeg mener også dette bør komme organisatorisk til uttrykk – ved at Kirkerådet ikke har myndighet til å avgjøre personvalget ved tilsetting av biskoper. Biskopene bør velges etter en prosedyre som sikrer at den som blir valgt har bred tillit, og at tilsettingsorganet er bundet til å tilsette den som vinner valget. Dette kan løses ved å omgjøre dagens bispeavstemning til et avgjørende valg, med krav om at en må ha minst halvparten av stemmene for å bli biskop. Hvis ingen oppnår dette i første valgomgang, går de to som har fått flest stemmer videre til en andre valgomgang, slik man velger biskoper i Sverige (og presidenter i Frankrike).

Så må jo den grunnleggende myndighetsfordelingen og myndighetsrelasjonene i kirken fastlegges i en kirkeordning som Kirkemøtet (hvor biskopene har sete) bør vedta. Men jeg kan ikke skjønne at det med nødvendighet legger biskopene under Kirkemøtet i ett og alt.

Innlegget er også publisert i Luthersk kirketidende 4/2014

Gå til innlegget

Kirkemøtet har igjen uttalt seg om et aktuelt politisk spørsmål. Dette har vakt til live diskusjonen om kirken kan, skal eller bør uttale seg i politiske spørsmål. Når bør kirken uttale seg? Hvem kan tale for kirken? Og med hvilket mandat?

Kirkemøtets uttalelse om forsvarlig etisk forvaltning av norske petroleumsressurser har vakt debatt. Framtredende politikere i Fremskrittspartiet har anklaget kirken for å ta politisk stilling på en måte som setter partiet i dårlig lys i kirken. Kirken skal være et fellesskap hvor man kan samles til gudstjeneste og felles bønn, ikke et fellesskap inndelt i et A-lag og et B-lag på grunnlag av politiske standpunkter eller partipolitisk tilhørighet, hevdes det.

Det er i år 130 år siden oppropet ”Til Christendommens Venner i vort Land”. Dette oppropet advarte mot den nye tids radikalisme, og ble lest som et angrep på parlamentarisme og særlig på partiet Venstre. Kirken med professor Gisle Johnson, tidligere kirkestatsråd Niels Hertzberg og biskopene i spissen, gikk høyrekreftenes ærend. Dette bidro i lengre tid til avstand mellom kirken og venstrevelgerne. Siden bidro oppfatningen av at kirken var forbundet med høyrekreftene til å skape og opprettholde distanse mellom kirke, prester og arbeiderbefolkning, og til å skape spenninger mellom kirke og arbeiderbevegelse. I ettertid har oppropet blitt brukt som selve kroneksempelet på hvordan kirken ikke skal opptre politisk.

Under krigen tok kirken aktivt stilling mot datidens totalitære makthavere med bekjennelsesskriftet ”Kirkens Grunn” (1942). Dette gjorde kirken på prinsipielt teologisk, etisk og rettslig grunnlag. Dette ble fulgt opp av at biskopene og over 90 % av presteskapet la ned sine statlige embeter. I ettertid har dette blitt kroneksempelet på at kirken kan komme i situasjoner hvor den må avlegge en bekjennelse som innebærer en politisk stillingtagen.

I 1987 var det en debatt mellom daværende biskop i Oslo, Andreas Aarflot og den nylig avgåtte statsminister Kåre Willoch om grensene for kirkens politiske engasjement. Kirkelige uttalelser har rett som det er vakt politiske reaksjoner. Mens det tidligere var venstresiden som følte seg rammet, har det i nyere tid vært høyresiden som føler seg rammet. Årets debatt om Kirkemøtets uttalelse glir inn i mønsteret.

Kirken har i lengre tid uttalt seg om etiske spørsmål, deriblant samfunnsspørsmål med politisk relevans. Tidligere var det oftest Bispemøtet som uttalte seg om slike spørsmål. I nyere tid har det i stigende grad vært Kirkemøtet som uttaler seg.

Kirken omfatter drøyt 75 % av befolkningen. Kirkemedlemmene har ulike politiske oppfatninger. I kirken setter ikke partipolitisk tilhørighet skille. Du skal kunne dele kirkebenk og nattverdbord med dine politiske meningsmotstandere. Men betyr det at kirken ikke kan tale i samfunnsspørsmål?

Jeg mener kirken må kunne tale. Men kan det være grunn til å reflektere over hvem som bør tale for kirken (Den norske)? Og hvilket mandat de gjør det ut ifra? Er det sikkert at Kirkemøtet skal uttale seg?

Hva er grunnlaget for Kirkemøtet? Det er valgt av kirkens medlemmer og menigheter. Uttaler Kirkemøtet seg på medlemmenes vegne når det uttaler seg i kontroversielle samfunnsspørsmål av politisk karakter? I så fall er det ikke rart at medlemmer reagerer når de opplever at kirken tar avstand fra deres oppfatning, og kanskje til og med vurderer sitt kirkemedlemskap. Bør kirken av den grunn slutte å uttale seg i slike spørsmål?

Kirkemøtet har også en annen side i sitt legitimitetsgrunnlag. Kirkemøtet er i sitt arbeid forpliktet til ”å utføre sitt arbeid i lojalitet mot den evangelisk-lutherske lære”. Hvis Kirkemøtets uttalelser ikke påberoper seg å tale på medlemmenes vegne, men å uttale seg ”i lojalitet mot den evangelisk-lutherske lære”, ser saken kanskje annerledes ut. Men er da Kirkemøtet den instansen som bør uttale seg på kirkens vegne i slike spørsmål?

Ville det vært tydeligere at kirken taler ut fra sin læremessige forankring i skrift og bekjennelse, hvis det var Bispemøtet som uttalte seg om slike spørsmål? Eller kanskje at Mellomkirkelig råd eller en sosialetisk komité kunne uttale seg på kirkens vegne i de mer konkrete samfunnsspørsmål?

Selvsagt gir det en kirkelig uttalelse større politisk tyngde hvis den er avgitt av Den norske kirkes øverste representative organ. Men er det en tyngde det er dekning for? Er Kirkemøtet gitt et slikt mandat av kirkemedlemmene, eller for den saks skyld i kirkeloven? Står ikke kirken i fare for å redusere seg selv til en NGO, en medlems-, menings- og interesseorganisasjon? Og kan kirken gjøre det og fortsatt være kirke?

”Hva ville kirken være hvis den ikke bekjente Kristus?” spurte pave Frans i sin første preken som pave i det sixtinske kapell. ”Vi ville ende opp som en medfølende NGO. Det som ville skje var som når barn bygger sandslott – de faller sammen.”

Det er grunn til å advare mot en utvikling hvor kirken opptrer mer og mer som enhver annen NGO. Kirken er ikke en medlemsforening av mennesker med felles oppfatninger og god vilje. Den er noe annet og mere. Noen ganger må kirken tale. Kirken må bidra med etisk refleksjon og veiledning, men den bør avpasse når og hvordan den taler som kirke, og hvor konkret den tar stilling.

Så vil det forekomme situasjoner hvor det kreves av kirken at den taler konkret og tar politisk stilling i bekjennelseslignende situasjoner som under kirkekampen under krigen, eller da Lutherske Verdensforbund tok stilling til apartheid som vranglære og ekskluderte en kirke i Sør-Afrika på dette grunnlaget. Disse situasjonene vil finnes. Men det krever godt lederskap og skjønn å ikke la det gå inflasjon i bekjennelsessituasjoner.

Klimakrisen er av en slik karakter at kirken med rette bør tale. Men vi bør også kunne diskutere hva kirken bør si, hvem som bør si det, og med hvilket mandat.

Gå til innlegget

Religionsbegrep og Stålsettutvalget

Publisert over 6 år siden

Kirkemøtet påpeker svakheter ved Stålsett-utvalgets tilnærming til religion. Forfatteren mener en bør overveie å erstatte begrepet 'tros- og livssynsfrihet' med 'religions- og livssynsfrihet' i tråd med internasjonale menneskerettighetskonvensjoner.

Kirkemøtet i Kristiansand behandler Stålsettutvalgets utredning "Det livssynsåpne samfunn". Midtveis i behandlingen ligger det an til at Kirkemøtet vil kritisere Stålsettutvalgets tilnærming til og forståelse av 'religion'.

I kirkemøtekomiteens første utkast heter det: "Religion forstås som en type livssyn, og beskrives som å "bestå av det et menneske mener om de største spørsmålene i livet" og "ha oppfatninger om menneskets plass i tilværelsen og en holdning til sentrale etiske spørsmål"(NOU 2013:1, s.85)". Dette mener Kirkemøtekomiteen er et for reduksjonistisk syn på religionen. Komiteen påpeker at religion er mer enn en gruppe mennesker som slutter seg til samme tro og oppfatninger på et kognitivt nivå. Det er også kultur, riter, praksiser, tradisjoner, holdninger, normgrunnlag, verdisystemer m.m. Disse synspunktene fikk stor tilslutning i første plenumsbehandling, og vil ventelig bli vedtatt av Kirkemøtet på tirsdag.

Jeg deler Kirkemøtets kritikk av Stålsettutvalgets forståelse av religion som et fenomen som innordnes under hovedkategorien "livssyn". De livssynsmessige sider av religionen er bare én dimensjon ved religionen. Etiske, estetiske, rituelle dimensjoner, for ikke å snakke om felleskapsdimensjonen er vel så viktige i forståelsen av fenomenet 'religion'. Slik sett er "livssyn" en underdimensjon når vi taler om religion. Så finnes det også ikke-religiøse livssyn, det er så.

I norsk sammenheng snakker vi nå oftest om 'tros- og livssynsfrihet' og 'tros- og livssynspolitikk'. Det gir lett assosiasjoner i retning av en forståelse av religion som noe som har med tro og livssyn å gjøre, mens religionens øvrige dimensjoner lett glir ut av synsfeltet.

Ser vi på de internasjonale menneskerettighetskonvensjonene vi er forpliktet på, brukes ikke begrepet "tros- og livssynsfrihet" men "freedom of religion and belief". Denne friheten kan best oversettes til norsk som "religions- og livssynsfrihet", fordi 'belief' ikke sikter til religiøs tro, men er et begrep for ikke-religiøse livsoppfatninger.

Religions- og livssynsfrihet er ikke bare en frihet til å tro og mene og ha oppfatninger om eksistensielle spørsmål. Det er  - slik menneskerettighetskonvensjonene konkretiserer - blant annet en frihet til "å utøve sin religion alene eller sammen med andre". De internasjonale konvensjonenes begrepsbruk rommer på en helt annen måte enn Stålsettutvalgets forståelse av religion og livssyn en bred forståelse av religion som fenomen. Religion innordnes nettopp ikke under begrepet livssyn, men forstås som et fenomen i sin egen rett.

Jeg vil foreslå at man i den norske religionspolitiske / livssynspolitiske debatten tar i bruk begrepsparet "religions- og livssynsfrihet" og "religions- og livssynspolitikk". Dette er en mer adekvat begrepsbruk og mer i pakt med terminologien i menneskerettighetskonvensjonene. Jeg ser fram til å leve i det "religions- og livssynsåpne samfunn" Norge.

Gå til innlegget

Kirkemøtet var en aktiv pådriver for en religionspolitisk utredning. Minner om dette, da det på en del av de første reaksjonene på Stålsettutvalgets utredning kunne virke som man hadde fått noe man ikke hadde bedt om.

Kirkemøtet ba allerede i 2006 om en religionspolitisk utredning som oppfølging av Gjønnesutvalgets innstilling. Kirkemøtet gjentok dette i 2008 (høring om kirkeforliket). I april 2009 ble det tatt et samlet initiativ fra 8 sentrale religionsledere som sendte brev til statsministeren.

Våren 2010 fremmet Dagfinn Høybråten en interpellasjon i Stortinget hvor han etterlyste en religionspolitisk gjennomgang. Dette medførte en omfattende religionspolitisk debatt. I debatten varslet statsministeren at regjeringen ville nedsette et tros- og livssynspolitisk utvalg. Dette ble Stålsett-utvalget, oppnevnt 25. juni 2010.

Minner om dette, da det på en del av de første reaksjonene på Stålsettutvalgets utredning kunne virke som man hadde fått noe man ikke hadde bedt om.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere