Per Kristian Aschim

Alder:
  RSS

Om Per Kristian

Fagsjef i Presteforeningen og førstemanauensis II ved MF vitenskapelig høyskole

Følgere

Færre kirkemøter, takk!

Publisert over 3 år siden

Hvordan skal kirken få midlene til å strekke­ til? Hvordan bør vi prioritere? Hvor kan vi arbeide mer rasjonelt?

Det er mange tegn til at både valgte rådsmedlemmer, ansatte og frivillige kjenner tyngden av forventninger og oppgaver som overstiger de tilgjengelige ressursene. Vi må se om vi har for ambisiøse mål. I lengden går det ut over gleden i arbeidet og tjenesten. Kirken må i størst mulig grad konsentrere seg om å utføre sin oppgave, og i noe mindre grad bruke­ energi på å bygge og holde­ ­gående en organisasjon.

I artikkelen «Kompetanse, styring og prioritering» i Luthersk Kirketid­ende 10/2017 drøfter jeg tre tiltak for en mer effektiv utnyttelse av kirkens ressurser.

Tiltak 1: Felles daglig arbeidsledelse i soknet ­(eller i samarbeidende sokn): Etablering av en felles arbeidsledelse i soknet eller i flere samarbeidende sokn, vil kunne redusere sokneprestenes tidsbruk vesentlig. I dag brukes mye tid til forankring av det som skal gjøres, fordi ingen lokal leder har en samlet ledelsesfullmakt.

Tiltak 2: Gjennomgang av kirkens administrasjon og arbeidsdelingen mellom nasjonalt, regionalt og lokalt nivå. Dette gjelder sekretariatsfunksjonen for styringsorganene, økonomifunksjoner, utøvelse av arbeidsgiveransvar og fagutvikling og faglig rådgivning. Særlig foreslås en kritisk gjennomgang og forenkling av godkjennings- og rapporteringsregimene.

Tiltak 3: Sjeldnere kirkemøte. Dette er et tiltak som kan gi direkte økonomiske innsparinger, men som også kan få omfattende ringvirkninger. Dette er antakelig ett av få tiltak som kan bidra til å redusere det kirkelige byråkratiet. Med kirke­møte for eksempel annet hvert år, må det prioriteres strengere hvilke saker som skal behandles av Kirkemøtet. Færre saker fra sentralt hold som skal følges opp vil kunne redusere arbeidstrykket i bispedømmene og ikke minst i menighetene. Ikke for å svekke det kirkelige demokratiet, men for å styrke menighetsrådet som demokratisk ­organ i kirken.

Kirkemøtet og Kirkerådet må gi avkall på noe styring for å få til dette. Men det kan godt hende det vil vitalisere det lokale kirkelivet og frigjøre energi til å utføre det langsiktige relasjonsarbeidet det er å være kirke og møte mennesker med evangelium og omsorg.

På sikt vil samling av arbeidsgiverlinjene kunne bidra ytterligere til en strammere og mer rasjonell organisasjon.

Til slutt en etterlysning: Kirkelig statistikk for de senere årene viser at antall gudstjenester har gått ned fra 69.643 i 2003 til 61.908 i 2015, en nedgang i antall gudstjenester på 11 prosent. Dette er utviklingen siden gudstjenestereformen ble innledet. Vet vi noe om hvilke gudstjenester som har blitt borte, og hvorfor? Er ressursene blitt knappere, og/eller har kirken umerkelig endret sine prioriteringer i praksis?

Per Kristian Aschim

Fungerende fagsjef i Presteforeningen

Gå til innlegget

Enhetlig ledelse i lokalmenigheten

Publisert over 5 år siden

En daglig arbeidsledelse i soknet for alle kirkelig ansatte må være et prioritert mål. Rapporten "Samstyring i ubalanse" har pekt på viktige utfordringer i dagens relasjon mellom menighetsråd og fellesråd. Forfatteren er rådgiver i Presteforeningen.

Kirken har mye å vinne på å tydeliggjøre det lokale ledelsesansvaret i menigheten. Presteforeningens utredning Ledelse i folkekirken (2011) etterlyste utredning av en modell for framtidig organisering av ledelsesfunksjonene i soknet. Utredningen var særlig opptatt av at rollene til og forholdet mellom sokneprest og daglig leder burde bli nærmere avklart, og at plattformene for deres ledelsesutøvelse i soknet burde bli tydeligere definert enn i dag.

Rapporten Samstyring i ubalanse. Evaluering av den lokale kirkens ordning (IRIS 2014) satte også fokus på forholdet mellom soknenivået og fellesrådsnivået. Rapporten konkluderte med at det var ubalanse i styringen på vegne av soknet mellom menighetsråd og fellesråd, og at tyngdepunktet lå hos fellesrådet i større grad enn det som var intensjonen fra lovgivers side. Artikkelen Kirkens lokale ordning: situasjon og fremtidsutfordringer i nummer 2 2015 av Presteforeningens medlemsblad Inter Collegas, gir en god sammenfatning av rapporten.

Det følgende er noen refleksjoner om enhetlig ledelse i lokalmenigheten. Tankene er tidligere presentert i debattinnlegg i Luthersk kirketidende 2013 (nr. 18, 20 og 22).

Soknet

Kirkens oppdrag med forkynnelse, sakramentsforvaltning, gudstjenestefeiring, kirkelige handlinger, trosopplæring, diakoni og sjelesorg utøves i soknet/menigheten. I denne forstand er soknet kirkelig grunnenhet. I temaheftet om Kirkeordning (Inter Collegas 4/12, s.16) uttrykker Presteforeningen det slik:

Soknet er grunnenhet i kirken med ansvar for virksomheten i eget område. Det er derfor gode grunner til at ledelsen av det daglige arbeidet i menighetene nettopp må knyttes til soknenivå og menighetsrådene. Dette betyr at de som er valgt til menighetsrådene, skal ha størst mulig innflytelse over de beslutningene som tas for virksomheten i soknet. Men det betyr også at menighetens fellesskap og virksomhet ledes av personer som har sin tilhørighet eller sin arbeidsdag i menigheten og ikke utenfor den. (…) Ledelse og samhandling på soknenivået vil være av stor betydning for kirkens evne til å utvikle engasjement, tilpasse seg endringer og møte utfordringer i tiden som kommer.

Den daglige samhandlingen i menighetene bør derfor ha en enhetlig eller koordinerende ledelse. Andre ledelsesfunksjoner og administrative funksjoner må ivaretas på de mest mulig tjenlige nivåer. Målet må være minst mulig, men tilstrekkelig administrasjon, og mest mulig ressurser til utøvende kirkelig tjeneste. Jeg ser det ikke slik at en samling av alle ledelsesfunksjoner på ett og samme nivå (fellesråds-/prostivnivå) er tjenlig. Da vil det fort være ledelsen av det daglige arbeidet i det enkelte soknet som blir skadelidende.

Fellesrådet

Forholdet mellom det enkelte sokn og fellesskapet av sokn som utgjør fellesrådet, er en utfordring i dagens kirkeordning. Det er ikke bare at det er to ulike arbeidsgivere for lokale medarbeidere i kirken, men de fellesrådsansatte har fellesrådet som arbeidsgiver og skal drive kristelig virksomhet i soknet. Hvem leder dem når de utfører sitt daglige arbeid i soknet? Hvilken innflytelse har menighetsrådet, evt. daglig leder? Og hvilken innflytelse har arbeidsgiver, Kirkelig fellesråd ved kirkevergen? Det kan på denne bakgrunn være nødvendig å drøfte noen grunnleggende viktige spørsmål før en kan ta stilling til hvilke enheter som er tjenlige – og hva de er tjenlige til.

  • Hva må til for å være menighet? Hvilke funksjoner og oppgaver hører til dette? Hvilke kirkelige oppgaver bør ivaretas og løses på andre nivåer enn i lokalmenigheten?

  • Hvilken selvstendighet bør menigheten ha? Hvordan bør menighetene knyttes sammen i én kirke?

  • Hvordan skal myndighet og ansvar fordeles i kirkeorganisasjonen? Hvor er det nødvendig med nasjonale eller bispedømmevise planer og retningslinjer? Hvilke funksjoner og hvilken myndighet bør ivaretas på andre nivåer enn i menigheten? Hvor bør det være lokal handlefrihet?

  • Må menigheten nødvendigvis være selvstendig administrativ enhet, selv om den er den grunnleggende enheten for utøvelsen av kirkens oppdrag?

  • Må alle former for ledelse ligge samme sted? Eller kan ulike former for ledelse forankres i og/eller utøves av ulike organer og på ulike nivåer i strukturen?

  • Hvordan sikrer man den nødvendige balanse og maktfordeling i strukturen?

Samtalen om begrepene ”sokn” og ”menighet” er neppe ferdig. Det handler om forholdet mellom et ekklesiologisk menighetsbegrep, menigheten som den gudstjenestefeirende forsamlingen av de døpte innenfor menighetens område, og ”sokn” som dels er en geografisk bestemmelse av den enkelte menighets ansvarsområde, altså en organisatorisk enhet, og dels en juridisk enhet.

Arbeidsledelse og ledelse

Jeg mener det bør skjelnes mellom ”daglig arbeidsledelse” på den ene side, og ”daglig ledelse” av en virksomhet i juridisk forstand på den andre. Med ”daglig arbeidsledelse” mener jeg en koordinerende funksjon av det daglige arbeidet som ”arbeidsformann”. Det finnes ulike måter å løse spørsmålene om hvor arbeidsgiveransvaret legges og hvor det juridiske ansvaret som daglig leder skal ligge. Samme hvordan man organiserer dette, løser ikke det uten videre spørsmålet om daglig samhandling og arbeidsledelse i det konkrete teamet av ansatte som arbeider sammen. Uansett hvordan arbeidsgiveransvar og daglig ledelse organiseres, er det behov for å avklare nærmere den eller de lederrollene som handler om koordinering og ledelse av den daglige samhandlingen i soknet eller arbeidsenheten.

Større handlingsrom til menighetene

Hva er så tjenlige enheter for en slik enhetlig ledelse? Mange steder vil det enkelte soknet være en for liten enhet. Ofte vil en prest, en kateket, en diakon eller en kantor betjene flere sokn innenfor sin stilling. Samarbeidsenheter på to til fire-fem sokn vil mange steder være tjenlige ut fra medlemstall og stillingsstørrelser. Dette tilsvarer mange steder de gamle prestegjeldene, og dette vil kunne være tjenlige enheter for trosopplæring og diakoni. I mange prostier er prestetjenesten organisert i samarbeidsteam på tre-fire prester som til sammen betjener et antall sokn. Trosopplæringen er mange steder organisert i lignende enheter. Kanskje en daglig arbeidsledelse av et team på tre-fire prester, kateket/trosopplæringsmedarbeidere, diakon/diakoniarbeidere og kirkemusikere med administrativt personale kan være svaret? Denne koordinerende rollen kan ligge hos en koordinerende sokneprest. Koordineringen tenkes ikke å gå på bekostning av den enkeltes profesjonelle handlingsrom i tjenesteutøvelsen. Prest, diakon, kateket og kantor må ha faglig ansvar for sine funksjoner, men i et samhandlingsfellesskap med tilstrekkelig koordinering og ledelse.

Menighetene bør uansett gis (større) handlingsrom til å arbeide strategisk og planmessig med det menigheten har ansvar for. Overordnede organer skal primært legge til rette rammer og strukturer og bidra med økonomiske ressurser og personellressurser. Flere av anbefalingene i utredningen ”Ledelse i folkekirken” (PF 2011) går i denne retning. Ikke minst behovet for enhetlig ledelse i soknet.

Artikkelen er tidligere publisert i Presteforeningens medlemsblad Inter Collegas 2 2015 og bygger på debattinnlegg mot Erling Birkedal i Luthersk Kirketidende 2013. Birkedal har gjentatt sine synspunkter i et leserinnlegg i Vårt Land 26.03.2015.

Gå til innlegget

Nei til sentralstyring av bispevalg

Publisert nesten 6 år siden

Vi bør si farvel til enhver sentralstyring. Biskoper bør velges, og de bør velges av sitt eget bispedømme.

Kirkerådet har nå tilsatt vinneren av den innledende avstemningsrunden som biskop i tre av tre tilfeller. «Åpen folkekirke» mener, ifølge en pressemelding 25. september, at «vi trenger en ledelse som er i stand til å ta et helhetlig ansvar for ansettelsespolitikken», og henviser til at «kun 3 av 12 biskoper» er kvinner.

Trond Bakkevig har tatt til orde for at Kirkerådet bør fratas tilsettingsmyndigheten, og at tilsetting av biskoper bør overlates til et eget tilsettingsorgan (Dagen 29. september. 

Jeg mener vi bør si farvel til enhver sentralstyring. Biskoper bør velges, og de bør velges av sitt eget bispedømme. 

Utredet. I 2007 var jeg med å utrede spørsmålet om bispevalg. Det ble gjort et prinsippvedtak i Kirkemøtet om dette. Den gangen ble det foreslått en valgordning hvor vinneren ble biskop, om nødvendig etter to valgomganger. Det ville sikre at vinneren hadde minst 50 prosent oppslutning. 

Menighetsrådene og de vigslede tjenestegruppene skulle ha stemmerett i bispedømmet, Kirkemøtets medlemmer nasjonalt. Jeg har kommet til at det nasjonale elementet er unødvendig ved tilsettinger av biskopene i bispedømmene. Når det skal tilsettes preses, kan og bør avstemningen være nasjonal.

Høyere kvinneandel. I Sverige og Danmark har de ordninger for bispevalg. Der stemmer bare prestene og menighetsrådsmedlemmene i vedkommende bispedømme. I Sverige er nå tre av 14 biskoper kvinner. Før år 2000 var det to av 14. 

I Danmark var inntil nylig fire av ti biskoper kvinner (fem av elleve hvis en tar med Grønland). Nå er andelen tre av ti (fire av elleve). Uten noen form for nasjonal koordinering lar det seg altså gjøre å opprettholde en kvinneandel i bispekollegiet som er like høy eller høyere enn den noen gang har vært i Norge.

Det er legitimt og ønskelig med en god kvinneandel i bispekollegiet, som «Åpen folkekirke» ønsker. Men det forundrer meg at «Åpen folkekirkes» svar på dette ser ut til å være fortsatt sentralstyring av bispetilsettinger. 

For smalt. Det er også ønskelig med teologisk fagkompetanse, som Bakkevig etterlyser. Men det blir for smalt å bare knytte teologisk kompetanse til doktorgrad i teologi. Det er også en rekke andre kvaliteter som er ønskelige hos biskoper, og ingen har alt. Debatten i forkant av nominasjonen må være stedet hvor slike hensyn drøftes. Det fungerer tålelig bra i Sverige og Danmark. Det er en særnorsk redsel for å slippe sentral kontroll over bispetilsettinger.

En fordel med bispevalg er at prosessen vil bli kortere og mindre omstendelig enn den er i dag. En annen fordel er at en unngår en situasjon hvor Kirkerådet som biskopenes tilsettingsmyndighet blir overordnet biskopene.

Maktfordeling. Det kan være ønskelig med en form for maktfordeling i den nye sentralkirkelige organiseringen. «Embete og råd» er et innarbeidet prinsipp i Den norske kirkes organisasjon. «Embete og råd» sikres best for framtiden hvis biskopene sideordnes Kirkerådet, med et selvstendig ansvar for å ivareta ledelsen av forkynnelse og sakramentforvaltning, og tilsynet med dette. 

En tredje fordel, særlig hvis valget overlates til det bispedømmet som er berørt, er at ingen sentral instans kan styre sammensetningen av bispekollegiet. 

I en situasjon hvor sentralkirkelige organer får større myndighet i kirken, kan det være viktig å bygge inn mekanismer som motvirker sentralisering. Jeg mener også at regionale bispevalg på lang sikt vil sikre mangfold i bispekollegiet langt bedre enn et sentralt tilsettingsorgan vil klare.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 2. OKTOBER 2014

Gå til innlegget

Ved å kalle seg ”åpen folkekirke” framstår organisasjonen som et forsøk på å overta et prosjekt som er og bør være hele kirkens, på tvers av kirkepolitiske skillelinjer. Jeg kjenner ingen som er for en lukket kirke uten folk.

En organisasjon som har tatt navnet ”Åpen folkekirke” ble stiftet 11. juni 2014. Det er foreløpig uklart om organisasjonen har tenkt å utvikle seg til et kirkepolitisk parti, eller om den er en ad hoc-organisasjon med tanke på kirkevalget 2015. Jeg har ikke noe imot kirkepolitisk organisering. Jeg har i arbeid med utforming av kirkelige valgordninger søkt å bidra til at det skal være mulig å fremme kandidater på ulike grunnlag ved kirkelige valg. Men jeg har problemer med navnet organisasjonen har valgt for seg selv.

Ved å kalle seg ”åpen folkekirke” framstår organisasjonen som et forsøk på å overta et prosjekt som er og bør være hele kirkens, på tvers av kirkepolitiske skillelinjer. Jeg kjenner ingen som er for en lukket kirke uten folk. Jeg kjenner ikke til at noen i Kirkemøtet har stemt mot formuleringen om at Den norske kirke skal være ”åpen folkekirke”, når man vedtok formuleringen ”En bekjennende, misjonerende, tjenende og åpen folkekirke”.

Det vil være ulike oppfatninger om alle tre ledd: åpen, folke- og -kirke. Hva mener en med ”folk” og hva ligger i begrepet ”kirke”? Og vanskeligst av alt: ordet ”åpen”. ”Åpen” for hva og for hvem? Hvordan? Når man tar betegnelsen i bruk for ett kirkepolitisk program av flere, risikerer man å tilsløre at det vil være ulike oppfatninger både om hva en åpen folkekirke er og hvordan en best arbeider for å realisere den åpne folkekirken. Dermed kan man gjøre urett mot andre som også mener at de ønsker en åpen folkekirke, men som ikke vil dele ”Åpen folkekirkes” konkrete kirkepolitiske program når det kommer for en dag.

Organisasjonen har én tydelig politisk agenda: å jobbe for en vigselsliturgi for likekjønnede par innenfor rammen av Den norske kirke. Det er selvsagt helt legitimt. Organisasjonen hevder også at ”vigselssaken er en symbolsak i arbeidet for en åpen folkekirke og for menneskers forhold til kirken”. Også dette er helt i orden å mene.

Når det gjelder organisasjonens kirkepolitiske program for øvrig, er det foreløpig lite å bli klok på. Resten av programerklæringen kommer ikke utover honnørord-stadiet. Hvem er mot ”en folkekirke som er aktiv og synlig i det offentlige rom, og i lokalsamfunn i hele landet”? Hva betyr det å ha ”en kirke som har respekt og gir rom for ulike teologiske syn, har ordninger som gir mulighet for ulik praksis og en tilsettingspolitikk som gir rom for mangfold”?

Det kirkepolitisk interessante er: hva betyr dette i konkret kirkepolitikk? Det kan godt hende det er rykende uenighet om hvordan kirken bør organiseres for å være en aktiv folkekirke i lokalsamfunn i hele landet. Noen vil mene at mangfold i liturgi og trosuttrykk bidrar best til åpenhet, mens andre vil hevde at det fremmedgjør og lukker for deltakelse. Og hva vil det bety som kirkepolitisk program at man ønsker en selvstendig folkekirke? Noen vil sikkert mene at en folkekirke med fortsatt tilknytning til staten når det gjelder lovgivning og økonomi bedre sikrer en ”åpen” folkekirke?

En stemme til ”åpen folkekirke” – uansett hva organisasjonen lander på som konkret kirkepolitisk program – vil være en stemme til en bestemt oppfatning og en bestemt strategi for det man forstår med ”åpen folkekirke”. Andre kanskje like velbegrunnede bud på hva ”åpen folkekirke” er og hvordan ”åpen folkekirke” bør realiseres i økonomiske prioriteringer, maktfordeling i kirken, kirkelig organisering, i spørsmål om liturgisk enhet eller mangfold, tradisjon og/eller fornyelse, ville kunne ha like stor rett til å bære navnet.

Gå til innlegget

Dåpstallene har falt betydelig siste år, viser tall fra Statistisk Sentralbyrå. Det vil på sikt påvirke medlemstallet i Den norske kirke, selv om dette hittil har holdt seg ganske stabilt. Hva skyldes nedgangen? Og hva kan kirken gjøre?

Dåpsprosenten har falt fra 63,7 % til 60,6 % på ett år, viser foreløpige tall fra Statistisk Sentralbyrå. Hittil har medlemstallet i Den norske kirke holdt seg ganske stabilt til tross for lavere dåpsprosent. Muligens har vi nådd det punktet hvor også medlemstallet begynner å synke. For første gang er også antall døpte lavere enn antall kirkelige gravferder. I Sverige har denne utviklingen pågått siden 1970-tallet, og akselerert etter år 2000. For første gang opplevde Svenska kyrkan i 2013 at færre enn halvparten av barn født i Sverige blir døpt (48,4 %).

LES. SYNKENDE DÅPSTALL BEKYMRER KIRKELEDELSEN

I Vårt Land for 20.mars forklarer Kirkerådets Paul Erik Wirgenes nedgangen særlig med økende innvandring, mens presten Dag Kjetil Hartberg peker på at også en del foreldre som er medlemmer i Den norske kirke velger å ikke la sine barn døpe. Det planlegges ulike kampanjer og økt oppmerksomhet om dåp i tiden framover. Det foreslås også å tilrettelegge bedre for dåp av barn i ulike aldrer.

Det kan godt hende vi kan trenge kampanjer og bedre tilrettelegging omkring dåp. Men vi trenger også bedre kunnskap om hvorfor dåpstallene synker, for å se om og hva kirken kan gjøre med det. Ellers risikerer vi at kampanjer og lokale tiltak blir velrettede slag i luften. Noen observasjoner og refleksjoner:

Dåpsprosenten har vært synkende i lengre tid. Fra 2003 (77,7 %) til 2008 falt den med sju prosentpoeng, mens fallet fra 2008 til 2013 var på nesten ti prosentpoeng. Dåpsprosenten faller ikke like mye fra år til år. Etter 2003 har det vært fire år med små bevegelser og sju år med større fall.

I Svenska kyrkan har man erfaring for at vesentlig flere melder seg ut når det er valgår. ”Valet tyddliggör medlemsskapet och de som inte upplever kyrkan som relevant går ur, snarare än att de går och röstar”, sier Jonas Bromander, analysesjef i Svenska kyrkan til Kyrkans Tidning. Kanskje ser vi en lignende trend i Norge ved at foreldre ikke døper og dermed melder inn barna når det er valgår? Tre av årene med stor nedgang i Norge var kirkelige valgår (2005, 2009 og 2011). I årene 2007-2008 og 2012-2013 var det ekstra stor oppmerksomhet både om statskirkeordningen og om homofilisaken.

Sokneprest Asbjørn Salthe har gjort en lokal studie i Stavanger hvor han har undersøkt oppslutningen om dåp og konfirmasjon sammenholdt med levekår og sosiale forhold. Jeg vil trekke fram tre observasjoner fra hans masteravhandling. For det første er dåpsprosenten lavere der bare den ene av foreldrene er medlem av Den norske kirke.

For det andre ser det ut til at andelen som lar barna døpe er lavere blant samboende og eneboende enn blant gifte. Dette trekker i samme retning som Olav Rune Ekeland Bastrup er inne på i sin kronikk ”Sekularisering, kjernefamilie og modernitet” 20. januar i år. Her hevder han at ”sekulariseringen av Europa skyldes verken større velstand eller høyere kunnskapsnivå, men kjernefamiliens krise”. Bastrup peker på sammenhengen mellom høy skilsmisseprosent og lav kirkedeltakelse, en tendens han mener å finne siden 1970-tallet. Er det denne tendensen som nå slår ut på dåpstallet?

Den viktigste sammenhengen ifølge Salthe, går på at foreldre som selv er døpt og konfirmert i større grad lar barna døpe enn foreldre som ikke er konfirmert. Erfaringene fra Svenska kyrkan støtter opp om dette. Analysesjef Bromander sier det slik: ”De allt färre konfirmationerna är orsaken, få föräldrar som inte är konfirmerade döper sina barn.”

Hva kan kirken så gjøre? Sannsynligvis finnes det ikke noe enkelt svar. Dersom årsaken ligger 15 år tilbake i tid ved at foreldrene ikke ble konfirmert, eller fremmedgjøring fra kirken på grunn av samlivsbrudd, hjelper det ikke med kortsiktige kampanjer. Noen sider ved de sosiale endringsprosessene er det ikke så lett for kirken å gjøre noe med. Men arbeider vi med informasjon om dåp, relasjonsbyggende arbeid og god tilrettelegging for dåp og trosopplæring, er vi kanskje på sporet av noe.

I Vårt Land 21.03.2014 kommenteres tallene for utmelding og innmelding i Den norske kirke med tittelen: "Brøt med staten, beholder medlemmene". "Brøt med staten" er sterkt sagt, så lenge kirken fortsatt er statsfinansiert og kirken er underlagt samme statlige økonomistyring som før. Prestene er dessuten fortsatt statstjenestemenn. "Beholder medlemmene" er også sterkt sagt. Utmeldingstallene er ikke store, men nedgangen i antall og andel dåp er betydelig. Medlemsnedgangen er liten på kort sikt, men kan bli stor på lang sikt. Ikke fordi folk melder seg ut, men fordi barn av medlemmer i Den norske kirke ikke blir døpt og dermed meldt inn.

Utviklingen i dåptall 2003-2013:

2003: 77,7 %

2004: 77,3 %

2005: 75,8 %

2006: 73,9 %

2007: 73,4 %

2008: 70,4 %

2009: 67,8 %

2010: 66,9 %

2011: 66,4 %

2012: 63,7 %

2013: 60,6 %

Tall fra ssb.no.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Tåkelagt
av
Liv Osnes Dalbakken
rundt 2 måneder siden / 3713 visninger
Sover heile regjeringa?
av
Lisbeth Marie Austnes
17 dager siden / 1251 visninger
Når fest blir dom
av
Kristine Sandmæl
23 dager siden / 904 visninger
Er jeg rett kalt prest?
av
Julie Schjøth-Jovik
15 dager siden / 859 visninger
Takk og farvel, KrF
av
Kristofer Olai Ravn Stavseng
15 dager siden / 659 visninger
Det viktigste er et godt arbeidsmiljø
av
Martin Enstad
27 dager siden / 572 visninger
Nei, Lægdene, vi er ikke i mot kvinner
av
Mikael Bruun
rundt 1 måned siden / 546 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere