Per Kristian Aschim

Alder:
  RSS

Om Per Kristian

Følgere

Barnenattverd og metode

Publisert 6 måneder siden

Olaf Aagedal presenterer i Vårt Land 26. mars funn fra sin undersøkelse om «Barnenattverd». Aagedal viser til at nattverden er «eit av dei elementa i gudstenesta der praksis er under sterk endring», og han mener mye tyder på at en ny nattverdtradisjon er i ferd med å vokse fram.

Mange av funnene som presenteres vil mange kjenne igjen. Men et metodisk valg forundrer: Hvorfor har man samlet inn data om nattverdpraksis i menigheten ved å henvende seg til «trusopplærarar», men ikke spurt de som har ansvar for forvaltningen av nattverden i menigheten, nemlig prestene?

Særlig er det Aagedals tese nummer 7 som gjør at jeg stiller spørsmålet. Her hevder Aagedal at Den norske kirkes lære om at «alle som er døypte kan ta del i nattverden», ikke blir praktisert. Og han fortsetter: «Dei fleste trusopplærarane seier at dei ikkje veit kven som er døypt, og om dei veit det, kan dei ikkje ta omsyn til det og ekskludere dei udøypte». Men dette er ikke «trusopplæraren» sitt ansvar. Det er presten som har ansvar for nattverdforvaltningen og utdelingen. Her ville det være interessant å høre prestenes beskrivelse av problemstillingen. 

Det aktualiserer også forholdet mellom prestens og kateketens/menighetspedagogens ansvar for opplæringen i bruken av kirkens sakramenter. Er det god nok sammenheng og samhandling? 

Per Kristian Aschim er fagsjef i Presteforeningen

Innlegget sto på trykk i Vårt Land 5. april 2019.

Gå til innlegget

Nei, jeg er ikke av dem som går. Ikke sånn. Ikke til Nidaros eller Santiago. Jeg er ikke så opptatt av om veien eller stien jeg går er merket som pilegrimsled – med eller uten historisk troverdighet. Og jeg går når jeg går. Jeg vandrer ikke.

Jeg går ikke – ikke slik

Det betyr ikke at jeg ikke liker å gå. Jeg går gjerne tur. Og jeg er gjerne underveis. Ved siden av å gå er lange togturer med fjelloverganger favorittreisemåten. Det kan være godt både for kroppen og hodet. Nye omgivelser, omgivelser som forandrer seg, kan gi rom for nye tanker eller for å legge fra seg gamle. Det kan være rekreerende og kreativt. Forflytning kan bringe meg i kontakt med viktige ting som ikke kommer fram i de vante omgivelsene eller i stillstand. Og – det kan la meg møte det nye, det uventede, det jeg ellers ikke hadde støtt på eller kommet på.

Den gangen jeg var i Trondheim under Olsok-feiringen, kom jeg for å høre Bobby McFerrin synge i Nidarosdomen. Og jeg konstaterte at det ikke var Bobby McFerrins beste rom. Ikke mitt heller. Nidarosdomen og andre katedraler er storslåtte, men de fyller meg med en ambivalens. Jeg kan ikke fri meg for å tenke på hva slike bygg kommuniserer om makt, og hvordan de har blitt finansiert ikke bare av milde gaver men også av påtvungne avgifter til en mektig eiendomsbesitter. Og jeg grunner over paradokset: At vi bygger kirker og katedraler for ham som ikke hadde noe å hvile hodet på.

Nå var det ikke kirkene dette skulle handle om, men det å (ikke) gå pilegrimsvandring. Tilbake til saken.

Pilegrimsvandring og luthersk reformasjon

Pilegrimsvandring i luthersk sammenheng er ganske nymotens. De siste 20-25 årene har det fått en slags renessanse. Hvor mye som er åndelig lengsel, hvor mye som er reiselivstrategi knyttet til hvordan Lillehammer og Gudbrandsdalen skulle tiltrekke seg oppmerksomhet også etter OL i 1994, og hvor mye som er trondheimsk lokalpatriotisme, by-branding og næringsutvikling kan man spekulere på. Men pilegrimsvandring er satt på kartet. Leder merkes fra flere kanter inn mot byen. Det er etablert pilegrimssentere – ikke bare i Trondheim, men flere steder. Flere bispedømmer har egne pilegrimsprester. Det er til og med et nasjonalt pilegrimsutvalg.

I jubileumsåret for reformasjonen er det i alle fall grunn til å tenke etter om ikke dette er et lite paradoks. Hvor kom pilegrimsvandringenes comeback fra i en luthersk kirke som understreket troskapen i sitt kall og sin stand som en hoveddyd, som oppvurderte husstanden og det verdslige arbeidet som Guds kall, og som framhevet den daglige morgen- og aftenbønn i husstanden som den grunnleggende spiritualiteten?

"Reformasjonen – Hamars undergang" er tittelen på en utstilling på museet på Domkirkeodden på Hamar i disse dager. Reformasjonen førte til at de romersk-katolske maktsentrene i Norge, bispeseter og erkebispesetet, ble rasert. Det tok ni år etter reformasjonen før Nidaros fikk en luthersk superintendent. Han hadde da gjennomgått full luthersk opplæring i Wittenberg. Store deler av Nidarosdomen og Hamardomen ble lagt i grus. Biskopenes verdslige maktapparat ble tilintetgjort. Mest alvorlig i denne sammenheng: St. Olavs skrin forsvant og er siden ikke kommet til rette. Det som fysisk hadde gjort Nidaros til pilegrimsmål ble ødelagt.

Pilegrimsvandringer ble etter dette bekjempet som folkelig overtro, selv om man fortsatte å gå til Røldal stavkirke ved St. Hans-leite til langt innpå 1800-tallet.

Forklarelsen

Men erfaringen ble ikke borte. Ofte var det når man ble tatt ut av livets vante gang de sterke troserfaringene kunne komme. Når det kom en fremmed tilreisende. Når man var på reise selv. Vekkelseskristendommen utviklet sin egen form for pilegrimsvandring. Man oppsøkte møter, leirer og stevner. Ofte var det her de åndelige gjennombruddene fant sted. Her var man sammen med liketroende, mennesker med lignende troserfaringer. Dagliglivet ble ofte omtalt som en ørkenvandring, sommeren med stevner som oaser med påfyll.

Det var på tur – til fjellet – at Peter, Jakob og Johannes fikk se Jesus forvandlet, og Moses og Elia sammen med ham. Der var det godt å være. Peter ville holde øyeblikket og forklarelsen fast, og ville bygge hytter der. Jesus tok dem med ned igjen fra fjellet.

Både pilegrimsmålet, møtet, leiren, stevnet kan være et forklarelsens berg. Men det er ikke der vi lever og skal leve til daglig. Vel nede fra fjellet fortsatte Jesus sin virksomhet med å møte mennesker, helbrede og oppsøke de som hadde gått seg vill.

Til Panama

Barnebokforfatteren Janosch forteller om den vesle bjørnen og den vesle tigeren som bor idyllisk til på landet ved ei elv. Likevel bryter de opp en dag. Det kom nemlig flytende ei fjøl fra en banankasse forbi. På den sto det Panama. Panama ble med en gang det lovede landet som luktet bananer. De bryter opp for å finne Panama. Etter mange viderverdigheter kommer de omsider fram til et sted som likner drømmenes Panama. Et idyllisk sted på landet ved ei elv. Det viser seg at de har gått i ring og er kommet hjem igjen. Trær og busker har vokst og huset trenger vedlikehold. Men nå ser de hvor fint hjemstedet er. De setter huset i stand igjen så det blir like fint og hjemmekoselig som før. Og de skaffer seg i tillegg en sofa av plysj. "Jau," sa den vesle tigeren, "draumelandet vårt. Herifrå treng vi aldri, aldri reise." Hjemmet var kanskje målet for drømmen deres hele tiden?

"Du meiner at då kunne dei like godt ha blitt heime? Du meiner at då kunne dei spart seg den lange vegen? Å nei, for då hadde dei ikkje møtt reven, og ikkje kråka. Og dei hadde ikkje møtt haren og pinnsvinet, og dei hadde aldri fått oppleve kor koseleg det er med ein slik god mjuk sofa av plysj." (Janosch: Til Panama, til Panama!, Oslo 1979, s.50)

Målet er hos oss

Og kanskje er det slik: Målet, det vi søker, er hos oss hele tiden. Men det er ikke alltid så lett å se det. Kanskje trengs en bevegelse, en forklarelse, en omvei på leit etter Panama for å finne hjem. Noen går til Nidaros eller Santiago. Noen reiser på leir eller sommerstevne. Noen finner veien hjem på andre måter.

For å ta pilegrimsmålet. Det er gjerne en kirke på et symbolsk ladet sted, knyttet til helgeners graver. Som hytter over forklarelsen. Kirkene – stedet der ordet forkynnes og sakramentene forvaltes – trenger vi ikke reise langt for å finne. Pilegrimsmålet er innen rekkevidde hver søndag der du bor.

Og livet skal du leve i det daglige, i det hjemlige. Der er kallet ditt og tjenesten din. Kirken – kallet til tjeneste for din neste og samfunnet – hjemmet. Det er den lutherske katekismens verden. Hustavlens verden. Det er der du bor. Ditt Panama.

Jeg er en pilegrim – likevel

Men i kirken i din hjemlige verden minnes du på at dette ikke er alt. Mange kirker har en form som peker ut over hjemmet. Peker på at som mennesker er vi på vei. Ikke bare gjennom livet mot døden, men mot "et evig mål hos deg" som det står i gamle kirkebønner. Kirken har form av et skip med stavnen mot koret. Skipet er de levende. Koret representerer det himmelske, det kommende, men også de som har gått foran. Stedet Kristus møter oss fra med Ordet, dåpsvannet, brødet og vinen. Også når vi er hjemme er vi på vei mot et større mål.

Vi er alltid pilegrimer – også i det daglige. I det hjemlige. Vi er "fremmede og hjemløse på jorden" (Hebr. 11,13). "Jag är främling, jag är en pilgrim. Blott en afton, blott en afton bor jag här" som det står i sangen som dikteren Alfred Hauge bygde sitt prosadikt "Pilgrim" opp rundt (Det evige sekund, Oslo 1970).

Men Alfred Hauge skrev det også slik:

"Eg er ein pilgrim
og likevel ingen fremmand på jorda." (Til inngang, Sjette sekvens, Det evige sekund, Oslo 1970)

Panama – Emmaus

To menn var på vei til en landsby som heter Emmaus. De var på vei bort fra Jerusalem – det store pilegrimsmålet i den jødiske påsken. De var på vei bort fra Jerusalem etter at Jesus, han de var disipler av, var blitt korsfestet. Var de på vei hjem?

Han slår følge med dem. Går sammen med dem. Hører deres fortvilelse og forvirring. Åpner skriftene for dem. De kommer fram til Emmaus, dit de skulle. Han går med inn og blir hos dem. Han setter seg til bords sammen med dem, ber takkebønnen, bryter brødet og gir dem.

"Da ble øynene deres åpnet, så de kjente ham igjen." (Luk. 24,31)
Kristus gikk sammen med dem – hjem. Og de kjente ham igjen.

Det finnes en kjent og kjær salme med dette som utgangspunkt. "O, bli hos meg". Ole Paus introduserte den slik da han spilte den inn på plate i 1991: "Mine damer og herrer: Her kommer en sang om – hjemlengsel…"

OK. Så går jeg likevel. Hjem.

Først publisert på prest.no
I Vårt Land 26. juni 2017

Gå til innlegget

Frigjøre lokalkirkens energi

Publisert over 2 år siden

Hovedpoenget i mitt forslag om færre kirkemøter er ikke å spare penger. Det er å forenkle kirkens sentrale styring og frigjøre energi i det lokale kirkelivet, slik at kirken kan bruke mest mulig krefter der det betyr mest: I møte med mennesker med evangelium og omsorg.

Kirken må ha demokratisk styring. Da må den også ha et fungerende byråkrati. Men for at ikke dette skal bli for stort, må en se etter tiltak som kan begrense omfanget av byråkratiet. Det er i denne sammenheng færre kirkemøter antakelig vil være ett av få effektive tiltak.

Så må en samtidig ivareta behovet for demokratisk styring i kirkestrukturen. Der er jeg enig med Harald Hegstad (Vårt Land 1. juni). I motsetning til Hegstad, mener jeg den demokratiske kontrollen kan ivaretas godt også om en har kirkemøter sjeldnere enn hvert år. Det går fint an å basere seg på rapportering på økonomi og virksomhet annet hvert år. Kirkerådet må fortsatt stå ansvarlig overfor Kirkemøtet for sine disposisjoner.

Jeg er fullstendig klar over at Den norske kirke ikke helt kan lignes med organisasjoner som LO, idrettsforbundet og de politiske partiene. Slik Hegstad er referert omtaler han Kirkemøtet som et slags kirkens parlament. Han bruker også uttrykket "den parlamentariske styringen av kirken". Da hentes modellene ensidig fra staten og dens styringsstrukturer. Kirken er ingen stat i staten, men en institusjon med et oppdrag og med styringsbehov som springer ut av dette oppdraget. Det er slett ikke gitt at disse styringsbehovene tilsier at styringsmodellen må hentes fra staten med parlament, regjering og statsforvaltning. Her vil jeg oppfordre kirkeledelsen til å fri seg noe mer fra den statskirkelige arven.

Den demokratiske kontrollen i kirkens styringsstruktur kan organiseres på andre måter enn i dag. For eksempel kunne en tenke seg at Kirkerådet skal kunne stilles til ansvar og eventuelt velges på nytt for hvert kirkemøte.

Gå til innlegget

Færre kirkemøter, takk!

Publisert over 2 år siden

Hvordan skal kirken få midlene til å strekke­ til? Hvordan bør vi prioritere? Hvor kan vi arbeide mer rasjonelt?

Det er mange tegn til at både valgte rådsmedlemmer, ansatte og frivillige kjenner tyngden av forventninger og oppgaver som overstiger de tilgjengelige ressursene. Vi må se om vi har for ambisiøse mål. I lengden går det ut over gleden i arbeidet og tjenesten. Kirken må i størst mulig grad konsentrere seg om å utføre sin oppgave, og i noe mindre grad bruke­ energi på å bygge og holde­ ­gående en organisasjon.

I artikkelen «Kompetanse, styring og prioritering» i Luthersk Kirketid­ende 10/2017 drøfter jeg tre tiltak for en mer effektiv utnyttelse av kirkens ressurser.

Tiltak 1: Felles daglig arbeidsledelse i soknet ­(eller i samarbeidende sokn): Etablering av en felles arbeidsledelse i soknet eller i flere samarbeidende sokn, vil kunne redusere sokneprestenes tidsbruk vesentlig. I dag brukes mye tid til forankring av det som skal gjøres, fordi ingen lokal leder har en samlet ledelsesfullmakt.

Tiltak 2: Gjennomgang av kirkens administrasjon og arbeidsdelingen mellom nasjonalt, regionalt og lokalt nivå. Dette gjelder sekretariatsfunksjonen for styringsorganene, økonomifunksjoner, utøvelse av arbeidsgiveransvar og fagutvikling og faglig rådgivning. Særlig foreslås en kritisk gjennomgang og forenkling av godkjennings- og rapporteringsregimene.

Tiltak 3: Sjeldnere kirkemøte. Dette er et tiltak som kan gi direkte økonomiske innsparinger, men som også kan få omfattende ringvirkninger. Dette er antakelig ett av få tiltak som kan bidra til å redusere det kirkelige byråkratiet. Med kirke­møte for eksempel annet hvert år, må det prioriteres strengere hvilke saker som skal behandles av Kirkemøtet. Færre saker fra sentralt hold som skal følges opp vil kunne redusere arbeidstrykket i bispedømmene og ikke minst i menighetene. Ikke for å svekke det kirkelige demokratiet, men for å styrke menighetsrådet som demokratisk ­organ i kirken.

Kirkemøtet og Kirkerådet må gi avkall på noe styring for å få til dette. Men det kan godt hende det vil vitalisere det lokale kirkelivet og frigjøre energi til å utføre det langsiktige relasjonsarbeidet det er å være kirke og møte mennesker med evangelium og omsorg.

På sikt vil samling av arbeidsgiverlinjene kunne bidra ytterligere til en strammere og mer rasjonell organisasjon.

Til slutt en etterlysning: Kirkelig statistikk for de senere årene viser at antall gudstjenester har gått ned fra 69.643 i 2003 til 61.908 i 2015, en nedgang i antall gudstjenester på 11 prosent. Dette er utviklingen siden gudstjenestereformen ble innledet. Vet vi noe om hvilke gudstjenester som har blitt borte, og hvorfor? Er ressursene blitt knappere, og/eller har kirken umerkelig endret sine prioriteringer i praksis?

Per Kristian Aschim

Fungerende fagsjef i Presteforeningen

Gå til innlegget

Enhetlig ledelse i lokalmenigheten

Publisert over 4 år siden

En daglig arbeidsledelse i soknet for alle kirkelig ansatte må være et prioritert mål. Rapporten "Samstyring i ubalanse" har pekt på viktige utfordringer i dagens relasjon mellom menighetsråd og fellesråd. Forfatteren er rådgiver i Presteforeningen.

Kirken har mye å vinne på å tydeliggjøre det lokale ledelsesansvaret i menigheten. Presteforeningens utredning Ledelse i folkekirken (2011) etterlyste utredning av en modell for framtidig organisering av ledelsesfunksjonene i soknet. Utredningen var særlig opptatt av at rollene til og forholdet mellom sokneprest og daglig leder burde bli nærmere avklart, og at plattformene for deres ledelsesutøvelse i soknet burde bli tydeligere definert enn i dag.

Rapporten Samstyring i ubalanse. Evaluering av den lokale kirkens ordning (IRIS 2014) satte også fokus på forholdet mellom soknenivået og fellesrådsnivået. Rapporten konkluderte med at det var ubalanse i styringen på vegne av soknet mellom menighetsråd og fellesråd, og at tyngdepunktet lå hos fellesrådet i større grad enn det som var intensjonen fra lovgivers side. Artikkelen Kirkens lokale ordning: situasjon og fremtidsutfordringer i nummer 2 2015 av Presteforeningens medlemsblad Inter Collegas, gir en god sammenfatning av rapporten.

Det følgende er noen refleksjoner om enhetlig ledelse i lokalmenigheten. Tankene er tidligere presentert i debattinnlegg i Luthersk kirketidende 2013 (nr. 18, 20 og 22).

Soknet

Kirkens oppdrag med forkynnelse, sakramentsforvaltning, gudstjenestefeiring, kirkelige handlinger, trosopplæring, diakoni og sjelesorg utøves i soknet/menigheten. I denne forstand er soknet kirkelig grunnenhet. I temaheftet om Kirkeordning (Inter Collegas 4/12, s.16) uttrykker Presteforeningen det slik:

Soknet er grunnenhet i kirken med ansvar for virksomheten i eget område. Det er derfor gode grunner til at ledelsen av det daglige arbeidet i menighetene nettopp må knyttes til soknenivå og menighetsrådene. Dette betyr at de som er valgt til menighetsrådene, skal ha størst mulig innflytelse over de beslutningene som tas for virksomheten i soknet. Men det betyr også at menighetens fellesskap og virksomhet ledes av personer som har sin tilhørighet eller sin arbeidsdag i menigheten og ikke utenfor den. (…) Ledelse og samhandling på soknenivået vil være av stor betydning for kirkens evne til å utvikle engasjement, tilpasse seg endringer og møte utfordringer i tiden som kommer.

Den daglige samhandlingen i menighetene bør derfor ha en enhetlig eller koordinerende ledelse. Andre ledelsesfunksjoner og administrative funksjoner må ivaretas på de mest mulig tjenlige nivåer. Målet må være minst mulig, men tilstrekkelig administrasjon, og mest mulig ressurser til utøvende kirkelig tjeneste. Jeg ser det ikke slik at en samling av alle ledelsesfunksjoner på ett og samme nivå (fellesråds-/prostivnivå) er tjenlig. Da vil det fort være ledelsen av det daglige arbeidet i det enkelte soknet som blir skadelidende.

Fellesrådet

Forholdet mellom det enkelte sokn og fellesskapet av sokn som utgjør fellesrådet, er en utfordring i dagens kirkeordning. Det er ikke bare at det er to ulike arbeidsgivere for lokale medarbeidere i kirken, men de fellesrådsansatte har fellesrådet som arbeidsgiver og skal drive kristelig virksomhet i soknet. Hvem leder dem når de utfører sitt daglige arbeid i soknet? Hvilken innflytelse har menighetsrådet, evt. daglig leder? Og hvilken innflytelse har arbeidsgiver, Kirkelig fellesråd ved kirkevergen? Det kan på denne bakgrunn være nødvendig å drøfte noen grunnleggende viktige spørsmål før en kan ta stilling til hvilke enheter som er tjenlige – og hva de er tjenlige til.

  • Hva må til for å være menighet? Hvilke funksjoner og oppgaver hører til dette? Hvilke kirkelige oppgaver bør ivaretas og løses på andre nivåer enn i lokalmenigheten?

  • Hvilken selvstendighet bør menigheten ha? Hvordan bør menighetene knyttes sammen i én kirke?

  • Hvordan skal myndighet og ansvar fordeles i kirkeorganisasjonen? Hvor er det nødvendig med nasjonale eller bispedømmevise planer og retningslinjer? Hvilke funksjoner og hvilken myndighet bør ivaretas på andre nivåer enn i menigheten? Hvor bør det være lokal handlefrihet?

  • Må menigheten nødvendigvis være selvstendig administrativ enhet, selv om den er den grunnleggende enheten for utøvelsen av kirkens oppdrag?

  • Må alle former for ledelse ligge samme sted? Eller kan ulike former for ledelse forankres i og/eller utøves av ulike organer og på ulike nivåer i strukturen?

  • Hvordan sikrer man den nødvendige balanse og maktfordeling i strukturen?

Samtalen om begrepene ”sokn” og ”menighet” er neppe ferdig. Det handler om forholdet mellom et ekklesiologisk menighetsbegrep, menigheten som den gudstjenestefeirende forsamlingen av de døpte innenfor menighetens område, og ”sokn” som dels er en geografisk bestemmelse av den enkelte menighets ansvarsområde, altså en organisatorisk enhet, og dels en juridisk enhet.

Arbeidsledelse og ledelse

Jeg mener det bør skjelnes mellom ”daglig arbeidsledelse” på den ene side, og ”daglig ledelse” av en virksomhet i juridisk forstand på den andre. Med ”daglig arbeidsledelse” mener jeg en koordinerende funksjon av det daglige arbeidet som ”arbeidsformann”. Det finnes ulike måter å løse spørsmålene om hvor arbeidsgiveransvaret legges og hvor det juridiske ansvaret som daglig leder skal ligge. Samme hvordan man organiserer dette, løser ikke det uten videre spørsmålet om daglig samhandling og arbeidsledelse i det konkrete teamet av ansatte som arbeider sammen. Uansett hvordan arbeidsgiveransvar og daglig ledelse organiseres, er det behov for å avklare nærmere den eller de lederrollene som handler om koordinering og ledelse av den daglige samhandlingen i soknet eller arbeidsenheten.

Større handlingsrom til menighetene

Hva er så tjenlige enheter for en slik enhetlig ledelse? Mange steder vil det enkelte soknet være en for liten enhet. Ofte vil en prest, en kateket, en diakon eller en kantor betjene flere sokn innenfor sin stilling. Samarbeidsenheter på to til fire-fem sokn vil mange steder være tjenlige ut fra medlemstall og stillingsstørrelser. Dette tilsvarer mange steder de gamle prestegjeldene, og dette vil kunne være tjenlige enheter for trosopplæring og diakoni. I mange prostier er prestetjenesten organisert i samarbeidsteam på tre-fire prester som til sammen betjener et antall sokn. Trosopplæringen er mange steder organisert i lignende enheter. Kanskje en daglig arbeidsledelse av et team på tre-fire prester, kateket/trosopplæringsmedarbeidere, diakon/diakoniarbeidere og kirkemusikere med administrativt personale kan være svaret? Denne koordinerende rollen kan ligge hos en koordinerende sokneprest. Koordineringen tenkes ikke å gå på bekostning av den enkeltes profesjonelle handlingsrom i tjenesteutøvelsen. Prest, diakon, kateket og kantor må ha faglig ansvar for sine funksjoner, men i et samhandlingsfellesskap med tilstrekkelig koordinering og ledelse.

Menighetene bør uansett gis (større) handlingsrom til å arbeide strategisk og planmessig med det menigheten har ansvar for. Overordnede organer skal primært legge til rette rammer og strukturer og bidra med økonomiske ressurser og personellressurser. Flere av anbefalingene i utredningen ”Ledelse i folkekirken” (PF 2011) går i denne retning. Ikke minst behovet for enhetlig ledelse i soknet.

Artikkelen er tidligere publisert i Presteforeningens medlemsblad Inter Collegas 2 2015 og bygger på debattinnlegg mot Erling Birkedal i Luthersk Kirketidende 2013. Birkedal har gjentatt sine synspunkter i et leserinnlegg i Vårt Land 26.03.2015.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Sjelesørgeren Alf Gjøsund
av
Vebjørn Selbekk
22 dager siden / 5216 visninger
Religiøs fyllefest på Visjon Norge
av
Levi Fragell
rundt 1 måned siden / 3249 visninger
Hva KRIK er og skal være
av
Bjørnulf Tveit Benestad
24 dager siden / 2364 visninger
Om Atle Sommerfeldts oppgjør med Alv Magnus
av
Andreas Nordli
rundt 1 måned siden / 2289 visninger
Snevert om synd
av
Torunn Båtvik
rundt 1 måned siden / 2223 visninger
Støre-saken: Blodtåke i NRK
av
Vårt Land
20 dager siden / 1788 visninger
KRIK ved et veiskille
av
Øivind Benestad
25 dager siden / 1766 visninger
KRIKs spagat
av
Vårt Land
22 dager siden / 1748 visninger
En løsning som inkluderer
av
Berit Hustad Nilsen
18 dager siden / 1680 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere