Per Kristian Aschim

Alder:
  RSS

Om Per Kristian

Fagsjef i Presteforeningen og førstemanauensis II ved MF vitenskapelig høyskole

Følgere

Det var Kirkerådet som opprettet KIFO i 1993. Kirkerådets rolle overfor KIFO er langt mer enn å yte et tilskudd til en prioritert ekstern part. Kirkerådets saksdokument gjør det også nødvendig å samtale om forholdet mellom forskning, virksomhetsstyring og strategiutvikling.

Forslaget til Kirkerådet om å avvikle tilskuddet til KIFO har vakt oppmerksomhet. I saksframlegget om FoUI-organisering (Forskning, utvikling og innovasjon), foreslås det å gå over til å ikke låse forskningsmidler til en aktør, men lyse dem ut gjennom anbudsprosesser. At det var Kirkerådet som opprettet KIFO og at Kirkerådet har formell innflytelse i KIFOs styrende organer, er ikke omtalt i saksdokumentet. Dette gir etter min mening Kirkerådet sterkere forpliktelser overfor KIFO enn om man forholdt seg til en hvilken som helst annen ekstern tilskuddsmottaker.

Saksdokumentet gjør det også nødvendig med en samtale om hvordan forholdet mellom forskning, virksomhetsstyring og strategiutvikling bør være.

Kirkerådet har grunnlagt KIFO

Kirkerådets rolle overfor KIFO er langt mer enn å yte et tilskudd til en prioritert ekstern part. Det var Kirkerådet som opprettet Stiftelsen Kirkeforskning i 1993, etter oppdrag fra Kirkemøtet, slik det går fram av KIFOs vedtekter § 1. I § 4 heter det både at KIFO er et selvstendig rettssubjekt, men og at «KIFO er skipa ut frå eit kyrkjeleg ansvar». Kirkerådet peker ut ett medlem av styret, og to medlemmer av representantskapet og oppnevner lederen for representantskapet. Dette er en mye «tykkere» relasjon mellom KIFO og Kirkerådet enn bare bevilgning av tilskudd. Kirkerådet har villet ha KIFO, har grunnlagt KIFO og har i sin tid arbeidet fram grunnbevilgning til KIFO over statsbudsjettet. Denne bevilgningen har siden blitt lagt inn i rammetilskuddet fra staten til Den norske kirke.

Det framkommer at forslaget som nå kommer på bordet, ikke var drøftet med KIFO, og ikke var kjent for KIFO før 4. september. Hvorfor har ikke Kirkerådet ført dialog med KIFO i kjølvannet av evalueringen gjennom sine representanter i styre og representantskap, og fremmet Kirkerådets ønsker og behov i KIFOs organer, før en gikk så langt som til å konkludere med å foreslå å avvikle det økonomiske tilskuddet til KIFO?

Hvilken kunnskap og forskning Den norske kirke trenger, hvordan Den norske kirke vil bidra til kunnskapsutvikling og forskning, og hvordan dette best organiseres kan selvsagt diskuteres. KIFO har rundet 25 år, samfunnet, kirken og forskningsfeltet har endret seg. Det er likevel viktige momenter i diskusjonen at KIFO har levert mye verdifull forskning og bidratt til utvikling av Den norske kirkes kunnskapsgrunnlag, både på oppdrag fra Den norske kirke og ved egne forskningsinitiativ.

Forholdet mellom forskning, virksomhetsstyring og strategiutvikling

Bård Mæland krediterer i et innlegg på Verdidebatt.no Kirkerådet for å sette «høye mål for forskning og utvikling med relevans for egen virksomhet», for å styrke seg som en strategisk orientert kunnskapsaktør. Jeg anerkjenner at saksdokumentet inneholder ambisjoner i den retningen.

Samtidig inneholder saksdokumentet formuleringer som gjør meg urolig. Dette er formuleringer som går i retning av et svært instrumentelt syn på forskning: «forskning som en integrert del av virksomhetsstyringen», og «forskning som i større grad understøtter de kirkelige mål og strategier» (min kursivering). Dette snur forholdet mellom forskning og strategiutvikling på hodet. Forskning kan gi bidrag til en kunnskapsutvikling kirken trenger – for å utvikle strategier, gjøre prioriteringer, styre ressurser og velge satsninger. Men det er ikke gitt at forskning som «en integrert del av virksomhetsstyringen» utvikler den kunnskapen kirken trenger. Og det er ingen enkel slutning fra forskning til styring. Imellom ligger administrative og politiske prioriteringer og beslutninger.

Uansett hvordan Den norske kirke velger å organisere sitt engasjement for kunnskapsutvikling og forskning, er det viktig at det ikke styres av for trange perspektiver, som for eksempel de mest nærliggende opplevde behovene i virksomhetsstyringen. Når Kirkerådet ser det som en utfordring at dagens organisering av KIFO «skaper en distanse mellom kirkens egen virksomhet og forskningsarbeidet» er det forhåpentlig en glipp på tastaturet. Dette skulle snarere være en styrke for forskningens troverdighet. Kirken trenger dialog med forskning på «hele bredden av tro og livssyn i samfunnet», inkludert forskning som går Den norske kirke og dens virksomhet kritisk etter i sømmene.

Forfatteren er fagsjef i Presteforeningen og førsteamanuensis II ved MF vitenskapelig høyskole. Han var nettverksforsker ved KIFO ansatt av MF i perioden 2003–2005. 

Gå til innlegget

Barnenattverd og metode

Publisert over 1 år siden

Olaf Aagedal presenterer i Vårt Land 26. mars funn fra sin undersøkelse om «Barnenattverd». Aagedal viser til at nattverden er «eit av dei elementa i gudstenesta der praksis er under sterk endring», og han mener mye tyder på at en ny nattverdtradisjon er i ferd med å vokse fram.

Mange av funnene som presenteres vil mange kjenne igjen. Men et metodisk valg forundrer: Hvorfor har man samlet inn data om nattverdpraksis i menigheten ved å henvende seg til «trusopplærarar», men ikke spurt de som har ansvar for forvaltningen av nattverden i menigheten, nemlig prestene?

Særlig er det Aagedals tese nummer 7 som gjør at jeg stiller spørsmålet. Her hevder Aagedal at Den norske kirkes lære om at «alle som er døypte kan ta del i nattverden», ikke blir praktisert. Og han fortsetter: «Dei fleste trusopplærarane seier at dei ikkje veit kven som er døypt, og om dei veit det, kan dei ikkje ta omsyn til det og ekskludere dei udøypte». Men dette er ikke «trusopplæraren» sitt ansvar. Det er presten som har ansvar for nattverdforvaltningen og utdelingen. Her ville det være interessant å høre prestenes beskrivelse av problemstillingen. 

Det aktualiserer også forholdet mellom prestens og kateketens/menighetspedagogens ansvar for opplæringen i bruken av kirkens sakramenter. Er det god nok sammenheng og samhandling? 

Per Kristian Aschim er fagsjef i Presteforeningen

Innlegget sto på trykk i Vårt Land 5. april 2019.

Gå til innlegget

Nei, jeg er ikke av dem som går. Ikke sånn. Ikke til Nidaros eller Santiago. Jeg er ikke så opptatt av om veien eller stien jeg går er merket som pilegrimsled – med eller uten historisk troverdighet. Og jeg går når jeg går. Jeg vandrer ikke.

Jeg går ikke – ikke slik

Det betyr ikke at jeg ikke liker å gå. Jeg går gjerne tur. Og jeg er gjerne underveis. Ved siden av å gå er lange togturer med fjelloverganger favorittreisemåten. Det kan være godt både for kroppen og hodet. Nye omgivelser, omgivelser som forandrer seg, kan gi rom for nye tanker eller for å legge fra seg gamle. Det kan være rekreerende og kreativt. Forflytning kan bringe meg i kontakt med viktige ting som ikke kommer fram i de vante omgivelsene eller i stillstand. Og – det kan la meg møte det nye, det uventede, det jeg ellers ikke hadde støtt på eller kommet på.

Den gangen jeg var i Trondheim under Olsok-feiringen, kom jeg for å høre Bobby McFerrin synge i Nidarosdomen. Og jeg konstaterte at det ikke var Bobby McFerrins beste rom. Ikke mitt heller. Nidarosdomen og andre katedraler er storslåtte, men de fyller meg med en ambivalens. Jeg kan ikke fri meg for å tenke på hva slike bygg kommuniserer om makt, og hvordan de har blitt finansiert ikke bare av milde gaver men også av påtvungne avgifter til en mektig eiendomsbesitter. Og jeg grunner over paradokset: At vi bygger kirker og katedraler for ham som ikke hadde noe å hvile hodet på.

Nå var det ikke kirkene dette skulle handle om, men det å (ikke) gå pilegrimsvandring. Tilbake til saken.

Pilegrimsvandring og luthersk reformasjon

Pilegrimsvandring i luthersk sammenheng er ganske nymotens. De siste 20-25 årene har det fått en slags renessanse. Hvor mye som er åndelig lengsel, hvor mye som er reiselivstrategi knyttet til hvordan Lillehammer og Gudbrandsdalen skulle tiltrekke seg oppmerksomhet også etter OL i 1994, og hvor mye som er trondheimsk lokalpatriotisme, by-branding og næringsutvikling kan man spekulere på. Men pilegrimsvandring er satt på kartet. Leder merkes fra flere kanter inn mot byen. Det er etablert pilegrimssentere – ikke bare i Trondheim, men flere steder. Flere bispedømmer har egne pilegrimsprester. Det er til og med et nasjonalt pilegrimsutvalg.

I jubileumsåret for reformasjonen er det i alle fall grunn til å tenke etter om ikke dette er et lite paradoks. Hvor kom pilegrimsvandringenes comeback fra i en luthersk kirke som understreket troskapen i sitt kall og sin stand som en hoveddyd, som oppvurderte husstanden og det verdslige arbeidet som Guds kall, og som framhevet den daglige morgen- og aftenbønn i husstanden som den grunnleggende spiritualiteten?

"Reformasjonen – Hamars undergang" er tittelen på en utstilling på museet på Domkirkeodden på Hamar i disse dager. Reformasjonen førte til at de romersk-katolske maktsentrene i Norge, bispeseter og erkebispesetet, ble rasert. Det tok ni år etter reformasjonen før Nidaros fikk en luthersk superintendent. Han hadde da gjennomgått full luthersk opplæring i Wittenberg. Store deler av Nidarosdomen og Hamardomen ble lagt i grus. Biskopenes verdslige maktapparat ble tilintetgjort. Mest alvorlig i denne sammenheng: St. Olavs skrin forsvant og er siden ikke kommet til rette. Det som fysisk hadde gjort Nidaros til pilegrimsmål ble ødelagt.

Pilegrimsvandringer ble etter dette bekjempet som folkelig overtro, selv om man fortsatte å gå til Røldal stavkirke ved St. Hans-leite til langt innpå 1800-tallet.

Forklarelsen

Men erfaringen ble ikke borte. Ofte var det når man ble tatt ut av livets vante gang de sterke troserfaringene kunne komme. Når det kom en fremmed tilreisende. Når man var på reise selv. Vekkelseskristendommen utviklet sin egen form for pilegrimsvandring. Man oppsøkte møter, leirer og stevner. Ofte var det her de åndelige gjennombruddene fant sted. Her var man sammen med liketroende, mennesker med lignende troserfaringer. Dagliglivet ble ofte omtalt som en ørkenvandring, sommeren med stevner som oaser med påfyll.

Det var på tur – til fjellet – at Peter, Jakob og Johannes fikk se Jesus forvandlet, og Moses og Elia sammen med ham. Der var det godt å være. Peter ville holde øyeblikket og forklarelsen fast, og ville bygge hytter der. Jesus tok dem med ned igjen fra fjellet.

Både pilegrimsmålet, møtet, leiren, stevnet kan være et forklarelsens berg. Men det er ikke der vi lever og skal leve til daglig. Vel nede fra fjellet fortsatte Jesus sin virksomhet med å møte mennesker, helbrede og oppsøke de som hadde gått seg vill.

Til Panama

Barnebokforfatteren Janosch forteller om den vesle bjørnen og den vesle tigeren som bor idyllisk til på landet ved ei elv. Likevel bryter de opp en dag. Det kom nemlig flytende ei fjøl fra en banankasse forbi. På den sto det Panama. Panama ble med en gang det lovede landet som luktet bananer. De bryter opp for å finne Panama. Etter mange viderverdigheter kommer de omsider fram til et sted som likner drømmenes Panama. Et idyllisk sted på landet ved ei elv. Det viser seg at de har gått i ring og er kommet hjem igjen. Trær og busker har vokst og huset trenger vedlikehold. Men nå ser de hvor fint hjemstedet er. De setter huset i stand igjen så det blir like fint og hjemmekoselig som før. Og de skaffer seg i tillegg en sofa av plysj. "Jau," sa den vesle tigeren, "draumelandet vårt. Herifrå treng vi aldri, aldri reise." Hjemmet var kanskje målet for drømmen deres hele tiden?

"Du meiner at då kunne dei like godt ha blitt heime? Du meiner at då kunne dei spart seg den lange vegen? Å nei, for då hadde dei ikkje møtt reven, og ikkje kråka. Og dei hadde ikkje møtt haren og pinnsvinet, og dei hadde aldri fått oppleve kor koseleg det er med ein slik god mjuk sofa av plysj." (Janosch: Til Panama, til Panama!, Oslo 1979, s.50)

Målet er hos oss

Og kanskje er det slik: Målet, det vi søker, er hos oss hele tiden. Men det er ikke alltid så lett å se det. Kanskje trengs en bevegelse, en forklarelse, en omvei på leit etter Panama for å finne hjem. Noen går til Nidaros eller Santiago. Noen reiser på leir eller sommerstevne. Noen finner veien hjem på andre måter.

For å ta pilegrimsmålet. Det er gjerne en kirke på et symbolsk ladet sted, knyttet til helgeners graver. Som hytter over forklarelsen. Kirkene – stedet der ordet forkynnes og sakramentene forvaltes – trenger vi ikke reise langt for å finne. Pilegrimsmålet er innen rekkevidde hver søndag der du bor.

Og livet skal du leve i det daglige, i det hjemlige. Der er kallet ditt og tjenesten din. Kirken – kallet til tjeneste for din neste og samfunnet – hjemmet. Det er den lutherske katekismens verden. Hustavlens verden. Det er der du bor. Ditt Panama.

Jeg er en pilegrim – likevel

Men i kirken i din hjemlige verden minnes du på at dette ikke er alt. Mange kirker har en form som peker ut over hjemmet. Peker på at som mennesker er vi på vei. Ikke bare gjennom livet mot døden, men mot "et evig mål hos deg" som det står i gamle kirkebønner. Kirken har form av et skip med stavnen mot koret. Skipet er de levende. Koret representerer det himmelske, det kommende, men også de som har gått foran. Stedet Kristus møter oss fra med Ordet, dåpsvannet, brødet og vinen. Også når vi er hjemme er vi på vei mot et større mål.

Vi er alltid pilegrimer – også i det daglige. I det hjemlige. Vi er "fremmede og hjemløse på jorden" (Hebr. 11,13). "Jag är främling, jag är en pilgrim. Blott en afton, blott en afton bor jag här" som det står i sangen som dikteren Alfred Hauge bygde sitt prosadikt "Pilgrim" opp rundt (Det evige sekund, Oslo 1970).

Men Alfred Hauge skrev det også slik:

"Eg er ein pilgrim
og likevel ingen fremmand på jorda." (Til inngang, Sjette sekvens, Det evige sekund, Oslo 1970)

Panama – Emmaus

To menn var på vei til en landsby som heter Emmaus. De var på vei bort fra Jerusalem – det store pilegrimsmålet i den jødiske påsken. De var på vei bort fra Jerusalem etter at Jesus, han de var disipler av, var blitt korsfestet. Var de på vei hjem?

Han slår følge med dem. Går sammen med dem. Hører deres fortvilelse og forvirring. Åpner skriftene for dem. De kommer fram til Emmaus, dit de skulle. Han går med inn og blir hos dem. Han setter seg til bords sammen med dem, ber takkebønnen, bryter brødet og gir dem.

"Da ble øynene deres åpnet, så de kjente ham igjen." (Luk. 24,31)
Kristus gikk sammen med dem – hjem. Og de kjente ham igjen.

Det finnes en kjent og kjær salme med dette som utgangspunkt. "O, bli hos meg". Ole Paus introduserte den slik da han spilte den inn på plate i 1991: "Mine damer og herrer: Her kommer en sang om – hjemlengsel…"

OK. Så går jeg likevel. Hjem.

Først publisert på prest.no
I Vårt Land 26. juni 2017

Gå til innlegget

Frigjøre lokalkirkens energi

Publisert over 3 år siden

Hovedpoenget i mitt forslag om færre kirkemøter er ikke å spare penger. Det er å forenkle kirkens sentrale styring og frigjøre energi i det lokale kirkelivet, slik at kirken kan bruke mest mulig krefter der det betyr mest: I møte med mennesker med evangelium og omsorg.

Kirken må ha demokratisk styring. Da må den også ha et fungerende byråkrati. Men for at ikke dette skal bli for stort, må en se etter tiltak som kan begrense omfanget av byråkratiet. Det er i denne sammenheng færre kirkemøter antakelig vil være ett av få effektive tiltak.

Så må en samtidig ivareta behovet for demokratisk styring i kirkestrukturen. Der er jeg enig med Harald Hegstad (Vårt Land 1. juni). I motsetning til Hegstad, mener jeg den demokratiske kontrollen kan ivaretas godt også om en har kirkemøter sjeldnere enn hvert år. Det går fint an å basere seg på rapportering på økonomi og virksomhet annet hvert år. Kirkerådet må fortsatt stå ansvarlig overfor Kirkemøtet for sine disposisjoner.

Jeg er fullstendig klar over at Den norske kirke ikke helt kan lignes med organisasjoner som LO, idrettsforbundet og de politiske partiene. Slik Hegstad er referert omtaler han Kirkemøtet som et slags kirkens parlament. Han bruker også uttrykket "den parlamentariske styringen av kirken". Da hentes modellene ensidig fra staten og dens styringsstrukturer. Kirken er ingen stat i staten, men en institusjon med et oppdrag og med styringsbehov som springer ut av dette oppdraget. Det er slett ikke gitt at disse styringsbehovene tilsier at styringsmodellen må hentes fra staten med parlament, regjering og statsforvaltning. Her vil jeg oppfordre kirkeledelsen til å fri seg noe mer fra den statskirkelige arven.

Den demokratiske kontrollen i kirkens styringsstruktur kan organiseres på andre måter enn i dag. For eksempel kunne en tenke seg at Kirkerådet skal kunne stilles til ansvar og eventuelt velges på nytt for hvert kirkemøte.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere