Per Winsnes

Alder: 77
  RSS

Om Per

Følgere

Fredsprisen - er den verd bryderiet?

Publisert rundt 7 år siden

Den norske Nobelkomiteen, under ledelse av Thorbjørn Jagland,har i sin kollektive visdom kommet frem til at EU er den verdige vinneren av årets "fredspris" på ca. 8 millioner svenske kroner. Beløpet tilsvarer ca. 926 000 euro, eller 6,8 millioner norske kroner som EU skal bruke til et eller annet "fredsbevarende formål."

Det "morsomme" i denne sammenheng er at politiet nå regner med at sikkerhetstiltakene alene vil koste et sted mellom 7 og 10 millioner kroner for at representantene for det "fredsbevarende" EU skal være skikkelig beskyttet i forbindelse med arrangementet.

Det er da jeg spør meg selv: Hvem er det som får regningen for disse sikkerhetstiltakene, i tillegg til kostnadene i forbindelse med arrangementet? Og hvor mye koster egentlig dette "sirkuset" oss, år etter år, for at Norge (dvs. den norske Nobel komité) skal ha "æren" av å foreta utdelingen av Nobels Fredspris?

For hvis det er slik at vi har 7-10 millioner kroner som vi kan bruke på sikkerhetstiltak i forbindelse med en fredsprisutdeling, (av alle ting!), ville det da ikke være bedre å gi disse pengene som et årlig bidrag til Frelsesarméen – og heller overlate til svenskene å dele ut denne "fredsprisen"?

Gå til innlegget

En skammelig presentasjon

Publisert rundt 7 år siden

Jeg behøver ikke å være israelsk statsborger for å synes at Vårt Lands redaksjonelle linje er skammelig når VL i dag http://www.vl.no/verden/palestinerne-seiret-i-fn/presenterte de palestinske områdene på følgende måte:

·  I 1947 vedtok FN opprettelsen av en jødisk og en arabisk stat
i det britiske mandatområdet Palestina.

·  Araberstatene stemte imot,
og Jordan og Egypt tok kontroll over
Vestbredden og Gazastripen.

·  Staten Israel ble proklamert i 1948
og okkuperte i 1967 Vestbredden og Gazastripen.

La oss derfor ta en titt på hva VL "glemte" å fortelle:

- Den 15.mai 1948, dagen etter at staten Israel ble proklamert, gikk troppestyrker fra 7 arabiske land (Egypt, Jordan, Irak, Syria, Libanon, Saudi Arabia og Jemen) til angrep på Israel i den hensikt å utslette Israel som selvstendig stat. Angrepet ble slått tilbake, men Israel klarte ikke å forhindre at Jordan okkuperte Judea, Samaria og de østre bydeler av Jerusalem.

Som følge av arabernes mislykkede forsøk på å utslette Israel, ble boliger og eiendeler tilhørende mer enn 800 000 jødiske statsborgere i arabiske land konfiskert i perioden 1948 - 1972, og de måtte forlate sine hjemland. http://www.jewishvirtuallibrary.org/jsource/talking/jew_refugees.html

Denne gruppen på 800 000 jødiske flyktninger fikk ingen flyktningstatus. De fikk klare seg selv, i motsetning til den hjelpen som FN og Norge har gitt, og fortsatt gir, til de "palestinere" som i stor grad hadde blitt anmodet av sine egne ledere til å flytte ut slik at de ikke skulle stå i veien for de fremrykkende arabiske troppene.

- Når det gjelder okkupasjonen av Vestbredden og Gazastripen i 1967, så "glemte" VL å fortelle at frem til juni 1967, så var Judea, Samaria og de østre bydeler av Jerusalem, (også som kjent som Vestbredden), okkupert av Jordan.

Jordans okkupasjon hadde da vart i 19 år, fra 1948 og frem til 1967, da israelske tropper fikk kastet dem ut.

Og foranledningen til denne krigen i juni 1967, var at Jordan, Syria og Egypt var i ferd med å iverksette et nytt angrep mot Israel. Egypts president Gamal Nasser beordret FN ut av Suez-området i mai 1967, samtidig som den egyptiske marinen blokkerte Akaba bukten for israelsk skipsfart. Regjeringen i Israel hadde derfor valget mellom å vente til landet igjen ble angrepet av arabiske stater, eller å slå til først.

La meg her understreke at for meg spiller det ingen rolle om redaksjonen i Vårt Land liker eller misliker Israel, men den mangelfulle og tendensiøse introduksjonen som de her presterte av de palestinske områdene, synes jeg er en skam.

Gå til innlegget

Kristendom - og betydningen av ord

Publisert rundt 7 år siden

Ordene "kristen" og "kristendom" brukes både titt og ofte, men hva betyr de egentlig?

For hvis jeg skulle spørre en ateist, en buddhist, en hindu, en jøde, en katolikk og en protestant om betydningen av de ordene, ville jeg da få 6 relativt likelydende svar?

Når det gjelder de såkalte kristne, hvem av dem er det som skal anses for å være de mest kristne, er det katolikkene eller protestantene?

Hvis det nå skulle vise seg at det er protestantene, hvem er da de mest kristne av dem? Er det Adventistene? Baptistene? Metodistene eller Pinsevennene?

I denne sammenheng er det litt rart å tenke på at vi kanskje har 3 kristne partier som skal konkurrere om stemmene til de kristne velgerne ved Stortingsvalget neste år: De kristne, Kristelig folkeparti og Kristent samlingsparti.

Det må derfor være lov å undres på hvorfor de 2 første partiene ikke er med i Kristent samlingsparti. Et samlingsparti skal jo være "samlende," ikke sant? Og hvis det er slik at Kristelig folkeparti virkelig er et "folkeparti," hvorfor er ikke de 2 andre partiene med i dette partiet? Og helt til slutt så lurer jeg på slags kristendom De kristne har tenkt å tilby velgerne som de 2 andre partiene ikke kan tilby dem.

Jeg håper derfor at noen kan bringe litt klarhet i disse tingene for meg, for dette er det neimen ikke lett å forstå.

Gå til innlegget

Sadomasochisme for barn

Publisert over 7 år siden

Helsedirektoratet gir støtte til opplæring i Sadomasochisme for barn i 13-årsalderen og oppover.

I dagens Vårt Land kan vi lese at opplæring i sadomasochisme er tilgjengelig for barn fra 13-årsalderen og oppover ved helsekontorer landet over.

Opplæringen er gitt i form av en brosjyre med tittelen BDSM - Berikende samspill, og er utgitt av SMil Norge med støtte fra Helsedirektoratet.

Dette innbydende, men litt merkelig navn "SMil" er et akronym der bokstavene, lest bakfra, står for Landsdekkende interesseorganisasjon for sadomasochister og fetisjister.

Som det står i artikkelen i VL i dag: "Heftet har blitt distribuert siden i vår og informerer gjennom 48 sider hvordan man kan praktisere smerteleker, underkastelse, slag, ris, pisking og lenking.

Ordlyden i heftet vitner ellers om en skremmende ansvarsfraskrivelse, både fra Helsedirektoratet og fra SMil Norge sin side.

Se bare på følgende formuleringer:

·       Det første du bør vite om BDSM er at det er ganske vanlig.

·       Veldig mange bruker elementer av sadomasochisme som krydder i sexlivet sitt,
som å binde hverandre til senga, å gi hverandre kjærlighetsbitt, og klaps på rumpa.

·       Det finnes ikke flere farlige folk blant sadomasochistene enn i andre befolknings­grupper, snarere tvert i mot, dette er mennesker som har et bevisst og reflektert forhold til sin seksualitet og personlighet.

Heftet inneholder også en del "praktiske" råd:

Slag, ris og pisking

Slag kan utføres med mange ulike redskaper. Det enkleste, og mest hendige, er hånden. Den har de aller fleste god kontroll på, det er enkelt å styre den til å treffe på ønsket sted. Slagstyrken kan lett varieres, og du kan skifte mellom lukket hånd og flat hånd.

På kjøkkenet, samt ellers i heimen finnes utrolig mye som kan brukes: Steikespade, sleiv, skohorn og persiennestang, for å nevne noe. Her setter kun fantasien grenser.

I tillegg finnes et stort utvalg på hestebutikker eller på sex-butikker og nettbutikker. Her finnes floggere, batonger, og hestepisker med mer.

Bruken av kniver har et eget avsnitt der det står:

Noen blander inn kniver eller andre skarpe gjenstander i rolleleker.
Det brukes oftest i en setting med rollespill og blir sjelden brukt for å rispe/skjære til blods. Lek med kniv handler om sensasjon og følelser. Ikke smerter og blodsøl.

Legg merke til følgende advarsel, og da spesielt til ordlyden i den siste setningen:

"Ved lek med kniver kreves full oppmerksomhet og kontroll.
Et feilskjær kan være fatalt.
Tilliten må ligge i bunnen for at sadomasochisten ikke skal kjempe på feil tidspunkt.
Start alltid å leke med en sløv kniv."
(Tenk det...)

Elektrisitetslek kan også være morsomt, men litt farlig:

Noen BDSMere liker å leke med apparater som gir ulike typer elektriske støt til en partner. Det kan være morsomt både som del av smertelek, og for å stimulere musklene på ulikt vis.

Det finnes mange ulike typer som gir ulike grader av støt,
fra veldig mildt til svært smertefullt.
Brukt på riktig måte og på riktige deler av kroppen,
kan dette være en givende lek.

Men elektrisitet kan også være farlig,og forårsake både brannskader og hjertestans.

Du bør bruke utstyr som er laget for denne typen aktivitet, enten spesialutstyr, eller ulike typer massasjeapparater (TENS).

Plugg aldri noe rett i et støpsel og koble det til en partner, eller til egen kropp.
Og først og fremst: Vit hva du driver med før du begynner å leke med strøm!

Her må det være lov å spørre: Er det noen i Helsedirektoratet som virkelig tror at barn i 13-årsalderen ved hva de driver med når de begynner "å leke med apparater som gir ulike typer elektriske støt til en partner"?

Ellers så har brosjyren BDSM - Berikende samspill en del generell informasjon om bruken av alkohol og rusmidler i dette "berikende samspill" mellom barn i 13-årsalderen:

Det er viktig å huske at alkohol og rus ikke er mer vanlig hos BDSMere enn andre.

I tillegg til at du bør vise stor aktsomhet i din egen omgang med rusmidler i BDSM-sammenheng, er det viktig at du er klar over partnerens rusbruk.
Det gjelder uansett hvilken rolle du inntar.

Husk at du har ansvar både for egen og partnerens helse. Det finnes dessverre eksempler på uvettig kombinasjon av rus og BDSM som har ført til alvorlige skader og død, særlig på grunn av manglende oppmerksomhet om farlige episoder.

Med andre ord, skulle noen barn i 13-årsalderen og oppover komme i skade for å påføre noen "alvorlige skader og død, særlig på grunn av manglende oppmerksomhet om farlige episoder," da kan jo Helse- og omsorgsminister Anne-Grete Strøm-Eriksen og ledelsen i Helsedirektoratet stå frem i media og fraskrive seg enhver form for ansvar: "Barna ble jo advart, ble de ikke?!"

Gå til innlegget

Vi andre og Kirken

Publisert over 9 år siden

I og med at jeg ikke klarer å rette opp forvrengning i mitt innlegg “Kirken og vi andre” har jeg her skrevet det hele på nytt:

Folk som er kjemisk fri for teologisk utdannelse, (slike som jeg), får av og til noen merkpussige ideassosiasjoner når de leser eller hører hva Kirken holder på med.

Artikkelen om Lausannekongressen i Cape Town http://www.vl.no/kristenliv/article99180.zrm er et eksempel på dette. Jeg kan derfor bare beklage hvis noen teologer skulle føle seg støtt over den tankeprosessen som deres trosfrender har vært med på å sette i gang hos meg.

For det første har jeg alltid trodd at Lausannekongressen er en hendelse som finner sted i en by i Sveits. Dette er tydeligvis feil, hvilket gjør at jeg enten er dum eller så er det noen teologer som har vært så dumme at de har gitt et arrangement en betegnelse som kan gi gale assosiasjoner når “vi andre” ser eller hører det ordet.

Men virkelig “morsomt” ble det da jeg så at den svenske teologen Stefan Gustavsson hadde uttalt at:

- Ved starten av vårt århundre har
kristendommen tapt i Europa.
Det trengs et helt kulturskifte for å møte dette.
Kirken må legge mer vekt på apologetikk.

For da dukket nemlig det engelske ordet oxymoron opp i mine tanker; et ord som med litt godvilje kan oversettes med “Sterk som en okse, dum som en stut” når det gjelder Kirken.

Går man inn på http://en.wikipedia.org/wiki/Oxymoron vil man se at en av de offisielle forklaringene på ordet passer tilsvarende godt inn når det gjelder Kirkens væremåte:

For example, the followwing line from Tennyson’s Idylls of the King contains two oxymorons:
“And faith unfaithful kept him falsely true.”

Other oxymorons of this kind include the following: Failed success – Positive let down

Når det gjelder Gustavssons oppfordring om at “Kirken må legge mer vekt på apologetikk,” så slo jeg opp betydningen av det siste ordet:

Apologetikk er likeledes er en teologisk disiplin
der en kommer med et kristent forsvar mot ikke-kristne argumenter.

Men hva med “oss andre”? Hvilke argumenter skal vi bruke overfor teologene når de forkynner Guds Ord, men fornekter dets kraft? Og hva med vårt forhold til Den norske kirke; en kirke der den øverste lederen ikke er Gud, Jesus eller en biskop, men Rigmor Aasrud, en politiker fra Arbeiderpartiet? Hun er sikkert et strålende dyktig menneske, men kirkeleder kan man vel ikke si at hun er..?

Det skal derfor bli interessant å se hva Lausannekongressen i Cape Town kommer frem til i sin kollektive visdom.

 

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Juleangst og julelettelse
av
Aud Irene Svartvasmo
25 dager siden / 1681 visninger
Hvorfor jeg er kristen
av
Geir Tryggve Hellemo
5 dager siden / 1604 visninger
Hva Ari Behn åpenbart gikk glipp av
av
Leif Knutsen
25 dager siden / 1198 visninger
Min drøm for 2020
av
Ragnhild Mestad
21 dager siden / 1154 visninger
White Christmas
av
Hilde Løvdal Stephens
rundt 1 måned siden / 876 visninger
Storpolitikk i religionens vold
av
Ingrid Vik
15 dager siden / 823 visninger
Smiths Venner på ville veier.
av
Gerard Oord
rundt 2 måneder siden / 792 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere