Petter Fiskum Myhr

Alder:
  RSS

Om Petter Fiskum

Direktør for Olavsfestdagene.

Følgere

Vi lever i forvandlingens tid

Publisert rundt 1 måned siden

Møteplasser forvandles til ekkokammer, venneflokker til nettverk og ensomhet er blitt en folkesykdom.

Det gjelder for klimaet på kloden. Det gjelder for måten vi lever på. Og det gjelder for ­måten vi forstår verden på – eller ­snarere ikke forstår den. Vi lever i forvandlingens tid.

Ikke på grunn av ­demokratiske valg eller politiske visjoner, men på grunn av utilsiktede side­effekter av den teknologiske ­utviklingen, ifølge den tyske sosiologen Ulrich Beck. Side­effekter som tiltar i en nesten ubegripelig akselererende hastig­het. Det som var utenkelig i går, er virkelighet i dag. Det som er utenkelig i dag, blir virkelighet i morgen.

Klimaet forvandles 

Miljøet ødelegges. Teknologien tar over styringen. Forskjellene mellom de som har og de som ikke har, øker dramatisk. Millioner av mennesker begir seg på vandring. Vi lever i forvandlingens 
tid.

Ikke fordi vi har kjempet for det. Ikke fordi vi har drømt om det. Men fordi vi ­mennesker har stelt oss sånn at kloden vår er i krise. Noen tenker – stopp! Nå må vi holde fast. Nå må vi t­viholde på det vi har: Den ­nasjonale ­identiteten. De k­ristne grunnverdiene. Den norske kulturen.

Kontinuerlig ­forvandling 


Problemet er bare det, at vi ikke kan bevare en ­levende ­kultur. Vi kan bare skape en ­levende kultur. På samme måte som vi ikke kan bevare ei ­kirke – jo, du kan ­bevare kirke­bygningen, slik ­Nidaros Dom­kirkes ­Restaureringsarbeider har gjort på ­glimrende vis gjennom 150 år – men ei levende kirke kan bare skapes. Det vil si for­andres, kontinuerlig.

Og det er faktisk sånn, at den som ikke forandrer seg, blir en annen. Det høres rart ut, men det er sant: Den som ikke forandrer seg – i en verden som forandrer seg raskere enn noensinne – den blir en annen. Den blir avleggs. Den blir irrelevant. Ute av stand til å svare på samtidas dypeste behov.

Det gjelder for hver enkelt av oss. Det gjelder for ­institusjonene i samfunnet vårt, det gjelder for alle politiske ideologier og det gjelder for alle verdens trossamfunn.

Sterk joik

Olavsfest ønsker å by på kunst og kultur som gjør vår forestillingsverden større, og som gir oss trua på at forvandling ikke bare er noe som rammer oss, men også noe vi kan bidra til – ja kjempe for og håpe på. For det må vi – sånn som ­verden ser ut.

Utallige artister og enkelt­personer fra mange land ­bidro til refleksjonen rundt forvandlingstema på Olavsfest 2019. En av disse var Ella Marie ­Hætta ­Isaksen. Etter et par sanger ­stanset hun opp og sa: «Dette er virkelig sterkt for meg, for jeg står her i ei kirke, og nå skal jeg joike for dere. I Kautokeino, i den kirka hvor mamma og ­pappa ­gifta seg i, får jeg ikke joike. Men her får jeg joike», sa hun med gråten i halsen, før hun ga oss en aldeles nydelig joik til øredøvende applaus.

Det er folks forestillings­verden som gjør det vanskelig for noen å akseptere joik i kirka. Det er folks forestillingsverden som gjør det vanskelig for noen å ­akseptere pop og rock i kirka. Det er ikke verden som sådan – det er måten vi oppfatter verden på.

Fører folk sammen 

Dagen ­etter konserten mottok Ella Marie Norske Kirke­akademiers Brobyggerpris, fordi hun fører sammen det mennesker har adskilt. Og det er nettopp det vi ønsker med Olavsfest også. Vi vil føre sammen det vi mennesker har adskilt på grunn av vår begrensede forestillings-
verden.

Det skulle ta 70 år før ­Norges mest folkekjære artist, Åge ­Aleksandersen, fikk anledning til å spille en offentlig konsert i ­Nidarosdomen. Åge og Gunnar gir en konsert som «på mange måter ikke er en konsert. Det er en opplevelse. En samtale ­mellom to gode venner som har spilt sammen i en mannsalder, og vi, de heldige som får være med til stede. Når ‘Hverdagsbønn’ spilles, forteller Åge at han ikke helt visste hvem han skulle henvende seg til. Så han setter seg, med et ensomt lys som følgesvenn, og synger ut mot publikum. En bønn for oss alle.» (Adressa, 1. aug. 2019).

Sjeldent fellesskap 

De mest langveisfarende artistene som bidro sterkt til Olavsfest 2019 var Madagaskars ­offisielle ­militærkor, LOVA: «Enten var Vår Frue fylt av en ­begeistret menighet denne kvelden, ­eller så ble sang og evangelium kommunisert på en måte som ikke ­ekskluderte noen. Det var et sjeldent fellesskap skapt i det ­musikalske […] Selv som ­anmelder må jeg ­kjempe for å holde tårene tilbake, og angrer bittert på at jeg ikke tok med et lommetørkle. Å oppleve så mye energi og engasjement på nært hold er gripende.» (Adressa, 1/8-19).

LOVA lærte oss at ordet for forvandling på gassisk – ­mampody – også betyr å komme hjem. Når ungene kommer hjem fra ­skolen på Madagaskar, så er det ­mampody. Når Jesus forvandler vann til vin i den gassiske ­Bibelen, så er også det mampody. ­Ordet beskriver en overgang til noe bedre, noe egentlig.

Komme hjem 

Er ikke det ­nydelig å tenke på, at forvandling er det samme som å komme hjem! Det er nettopp derfor vi må forvandle kulturen. Det er derfor vi må forvandle kirken. Og det er derfor vi må forvandle oss selv. For at vi nok en skal kunne komme hjem – og bli den vi egentlig er.

Gå til innlegget

Olavsfestdagene har aldri vært viktigere

Publisert nesten 4 år siden

Den gamle støtteordningen for festivaler skrotes uten at man tar hensyn til festivalenes svært ulike oppdrag.

Olavsfestdagene har et samfunnsoppdrag som skiller seg fra alle andre festivaler i Norge. Et oppdrag som er knyttet til et sted og en historie som er av stor betydning for landet vårt. Ingen andre eksisterende festivaler kan overta denne viktige rollen.

Dette faktum har regjeringen valgt å se helt bort ifra i sitt forslag til statsbudsjett. Den gamle støt-teordningen for festivaler skrotes uten at man tar hensyn til festivalenes svært ulike oppdrag, deres forankring til sted, deres grad av unikhet – en festival er en festival, ferdig med det. Bortsett fra to festivaler – Festspillene i Bergen og Harstad – som fortsatt får beholde sine priviligerte plasser på statsbudsjettet med den oppsiktsvekkende begrunnelsen at disse to festivalene «har ei bredde i kunstnarlege uttrykk som står i en særstilling» sammenlignet med de andre festivalene i landet. Det er altså ikke sant!

Festspillene i Nord-Norge hadde 25.000 besøkende i år, ifølge Harstad Tidende (1/7-15). Hvor mange av dem som løste billett er uklart. Olavsfestdagene solgte godt over 30.000 billetter, med kjøpere fra hele 15 ulike land. I tillegg hadde vi rundt 160.000 besøkende til festivalen., inkludert populære gratisarrangement som Historisk Marked, som har en rekke verbale og musikalske arrangement og er en festival i festivalen. Festivalens hovedsatsning for debatt og refleksjon – møteserien Vestfrontmøtet – trakk nesten 4.000 personer, med tema som «Midtøsten – verdens knute» og «Kan vi stole på Bibelen?».

Festspillene i Nord-Norge fikk ingen konserter overført på nasjonal radio i år, mens NRK sendte både åpningskonserten – urfremføringen av Ståle Kleibergs Mass for Modern Man – pluss konserten med Det Norske Solistkor og Salmekveld i Borggården, fra Olavsfestdagene, i tillegg til Eyvind Skeies nattverdmesse, «Barn i Guds tid». Festspillene i Nord-Norge har 100 frivillige medarbeidere. Olavsfestdagene har godt over 400 frivillige.

Jeg nevner absolutt ikke dette for å snakke ned Festspillene i Nord-Norge, for det er en fin festival som fortjener å ligge på statsbudsjettet. Men det er direkte feilaktig å påstå at de står i en sær-klasse, sammenlignet med Olavsfestdagene. Det gjør de ganske enkelt ikke – selv om de mottar bortimot dobbelt så mye statlig støtte som oss.

Olavsfestdagenes virksomhet er knyttet til Trondheim og Nidaros som et nasjonalt kirkelig og kulturelt kraftsentrum, basert på en 1.000 år lang historie. Med dette som utgangspunkt skal vi tilby kunst og kultur av internasjonal kvalitet, som bidrar til å skape refleksjon i skjæringspunktet mellom tro og samfunn. Dette er spesielt viktig i den overgangstiden vi lever i, der statskirken avvikles, folkekirken skal utvikles, Norge er blitt et flerreligiøst samfunn og religionene får stadig større innflytelse på det som skjer på det globale plan. 

I de senere årene har både publikum, kirken og media lagt merke til at vi har tydeliggjort dette oppdraget: «Siste års dreining mot at de mest spennende og unike arrangementene foregår i og ved kirkene, ble forsterket. Det styrker festivalens legitimitet som søyle i Kultur-Norge...», skriver Adresseavisen, som gir årets festival – den 53. i rekken – karakteren: «Tidenes Olavsfest». Publikumsundersøkelsen fra analysebyrået Posisjon, basert på mer enn 1000 respondenter, viser det samme: Olavsfestdagene har aldri vært bedre – og viktigere!

I fjor bød Olavsfestdagene ifølge NRK P2 på «en av de store musikalske begivenhetene i Norge – minst! – i året som gikk», da vi fikk stjernedirigenten René Jacobs til Norge for alle første gang, for å framføre Bachs Messe i H-moll. Dette ble mulig på grunn av nettverket som er bygget opp gjennom Ringve Internasjonale Sommerkurs i tidligmusikk, som Olavsfestdagene driver og finan-sierer, i år med 66 deltakere fra 18 land. 

I år bød Olavsfestdagene på festivalens mest ambisiøse prosjekt noensinne, da vi framførte Sir John Taveners hovedverk, det sju timer lange «Veil of the Temple», i Nidarosdomen – «en verdensbegivenhet», ifølge Vårt Land (21/7-15). Og publikum kom virkelig fra en rekke land, helt fra Australia, for å få en sjelden anledning til å oppleve dette ekstremt krevende verket som kun er satt opp fem ganger tidligere. 

Det er nettopp musklene som knutepunktpengene gir som gjør det mulig å skape slike formidable egenproduksjoner i Trondheim. Nå er Olavsfestdagenes fremtidige økonomiske muskler alvorlig truet av regjeringens forslag til endring i knutepunktordningen

Sterk støtte fra kirke, politikere og andre aktører kan bidra til at regjeringens forslag endres når det kommer til behandling i stortinget. Kirkelig Kulturverksted melder følgende på sin hjemmeside: «Olavsfestdagene har klart å bygge opp en unik festival i Norge. Den står for en kombinasjon av hellighet og jordnærhet, smalt og bredt som knapt noen andre kan matche. Den har Norges flotteste arenaer, den er en folkefest som slipper populærkulturen løs på torg og under kirke-hvelv, den lar kirkemusikk flomme i gatene, og den lar grensesprengende konserter fylle katedral og gudshus.» 

Olavsfestdagene er enig med regjeringen i at nasjonale institusjoner med en stor bredde i det kunstneriske uttrykket må bli værende på statsbudsjettet. Det er helt nødvendig, skal man klare å opprettholde kulturelle fyrtårn utenfor hovedstaden som kan tilby egenproduksjoner som vekker internasjonal interesse. Nå må de bare sørge for å få innplassert alle som fortjener det.

En kortere versjon ble først publisert i Vårt Land 23.10.2015

Gå til innlegget

La Jakob kirke leve

Publisert over 4 år siden

Av og til tror man ikke det man hører: Kirkelig Fellesråd i Oslo arbeider aktivt for å legge ned landets viktigste kirke – Kulturkirken Jakob.

 En hjertets katedral som tar kulturen på alvor, som tar menneskene på alvor, som ønsker å styrke tradisjonen ved å bryte den.

Mange av oss utenfor hovedstaden er misunnelige på Oslo som har ei sånn kirke. Mange av oss som føler oss litt hjemløse i Den norske kirke, føler at vi likevel hører til, bare ved tanken på at det finnes noe sånt som Kulturkirken Jakob. En kirke som ønsker å oppheve skillet mellom det sakrale og det profane, mellom det hellige og det verdslige, som tilfører kirken en absolutt nødvendig blodtilførsel, hvis ikke vil den varslede døden inntreffe.

Kirkelig Fellesråd, derimot, betrakter Kulturkirken Jakob som en ekstern og privat aktør som driver business. Derfor skal de betale markedsleie som alle andre kommersielle aktører. Det betyr en økning på husleien fra 250 000 til 1,5 millioner. En helt umulig oppgave for Kulturkirken Jakob. Det er det samme som å si at dere skal legge ned virksomheten. Det dere gjør er ikke verdifullt. Dere trengs ikke.

Feiret. Under Olavsfestdagene i 2014 feiret vi Kirkelig Kulturverksteds 40-års jubileum med en lang rekke fantastiske artister: Mari Boine, Sigvart Dagsland, Rim Banna, Bjarne Brøndbo, Karoline Krüger, Henning Sommero, koret SKRUK og mange flere. Det ble en sterk manifestasjon på hva KKV og Erik Hillestad, som også står bak Kulturkirken Jakob, har betydd for Den norske kirke, den norske kulturen, det norske samfunnet de siste 40 år. Hadde ikke Erik Hillestad og KKV vært her måtte vi ha funnet dem opp!

Dirigenten for SKRUK, Per Oddvar Hildre, fortalte fra scenen at Henning Sommero ikke fikk spille i kirka på 70-tallet, fordi han hadde el-piano. Da lo publikum godt, men Hildre repliserte: «Ja, dere ler nå, men hva vil man le av om 30 år, som dere står for i dag?»

La oss håpe de kommer til å le av oss om 30 år. La oss håpe at Den norske kirke er kommet noen steg videre. Dersom aktører som Kulturkirken Jakob presses ut, er jeg ikke så sikker på at det blir så mye å le av om 30 år.

Oslo er byen med det store hjertet, sies det. Hvis det er sant, er Jakob kirke Hjertets katedral i denne byen. La den leve. Vi trenger den mer enn noen gang!

FØRST PUBLISERT PÅ VÅRT LANDS DEBATTSIDER 7.4.2015


Gå til innlegget

Vi kan se Gud i alt

Publisert over 4 år siden

Vi kan se Gud i glimt. I et ord, i en popsang, i et annet menneske. Noen ser glimt av Gud overalt, mens andre må gå i kirka for å finne Gud.

Denne uka har jeg snakket om det jeg tror på, i beste sendetid, på Norges desidert største radiokanal, NRK P1. Det er en krevende øvelse å skulle snakke til mer enn 350.000 mennesker med vidt forskjellige oppfatninger om tro og liv. Jeg ønsket å være personlig, og samtidig snakke på en sånn måte at det jeg sa kunne være relevant for mange.

Jeg nådde ikke alle. Jeg nådde ikke Hans Olav Tungesvik som ringte og alarmerte avisa Dagen. Jeg nådde ikke Astrid Pettersen, som karakteriserte mine ord som «vissvass» og «jåss» på twitter. Jeg nådde heller ikke Vårt Lands Trygve W. Jordheim, som skrev at jeg «mister Gud i forsøket». Det siste gjør litt vondt. Men jeg tror ikke det stemmer.

Bommer. Vårt Lands Stig-Øyvind Blystad bommer også når han skriver at jeg «droppet Gud i radioandakten». For meg handlet hele mandagens andakt om Gud, om alt han har skapt og om det fantastiske livet vi har fått i gave. For meg er det et faktum, et under, et mirakel, et gudsbevis.

Mange fikk med seg det poenget. En journalist skrev til meg: «Jeg melder sjelden til folk som er på radio. I dag 05.33 hørte jeg på deg. Det var fint, veldig fint, faktisk.» En prest skrev: «Wow». En annen tilbakemelding lød: «Så trivelig å høre på deg, selv om jeg ikke deler din tro.» Den siste gledet meg spesielt. Skal du snakke til over 350.000 mennesker, må det du sier stå til troende, også for dem som ikke deler din tro. 

Det er ganske oppsiktsvekkende at NRK fortsatt holder seg med andakt i prime-time på landets største radiokanal. Kringkastere i andre land rister på hodet når de hører det, de forstår ikke at det er mulig. Men det er mulig, fordi andakten hele tiden utvikler seg i form og innhold, i takt med endringer i radioformat og i samfunnet for øvrig. Ironisk nok vil det være de som kjemper høylytt for at andakten skal forbli som den var, som til slutt sørger for at den dyttes over på en nisjekanal. Men jeg håper ikke det skjer.

Formen brytes. En andakt har ingen fast liturgi. Det vil si at den ikke trenger noen bestemte elementer for å være en andakt. Ordet kommer fra tysk andenken (tenke på). Andakt er en kilde til ro og en mulighet til å ta en pause. Og viktigst av alt: andakten skal si noe om Gud – og om livet.

Det er mange måter å gjøre det på. Det vanligste er å ta utgangspunkt i en bibeltekst, som så følges av en salme, Herrens bønn og velsignelsen. Men av og til trenger budskapet at formen brytes. Av og til står budskapet nettopp sterkere når formen brytes. Å formidle hvem Gud er, er ikke lett. Vi ser i et speil, i en gåte, som Paulus sier. Men vi kan se Gud i glimt. I et ord, i en popsang, i et annet menneske. Noen ser glimt av Gud overalt, mens andre må gå i kirka for å finne Gud.

Sosiologen Peter Berger har sagt følgende om troens vilkår i vår tid: «Mange har trodd at moderniteten nødvendigvis må føre til sekularisering. Men sånn er det ikke. Det moderniteten nødvendigvis vil føre til er pluralisme – altså mangfold. Folk vil leve omgitt av mennesker som lever annerledes, og det er en stor utfordring for den religiøse tradisjonen.» 

Vi må altså venne oss til å leve sammen med mennesker som tenker annerledes og tror annerledes. Også innenfor den kristne tradisjonen finnes det et veldig stort – og stadig økende – mangfold. Et mangfold som er underkommunisert. 

Mangfold. Mens jeg skriver dette dumper det en e-post opp i innboksen. Det er en hyggelig tilbakemelding, som avsluttes på denne måten: «Jeg har hatt god start på dagen alle de tre dagene du har hatt andakten denne uka. Ser at andakten i NRK kalles ‘kristne andakter’. Og for meg stemmer det akkurat denne uka – i motsetning til mye annet som forfekter «kristent». Du formidler ei tru, et håp og et livsfundament som jeg finner ro i – en ro mange andre ikke klarer å gi. Samtidig er det klare utfordringer i det. Og akkurat derfor blir det riktig å bruke dette ordet: TAKK!» 

Jeg siterer ikke dette for å kritisere andre. Jeg siterer for å vise at det finnes et mangfold.

Noen ønsker å forminske rommet som de troende kan leve og ånde i. Jeg ønsker å utvide det. Noen ønsker å tydeliggjøre skillet mellom de som tror og de som ikke tror. Jeg ønsker å utydeliggjøre det. Noen ønsker ei kirke som taler med én stemme. Jeg ønsker ei kirke som rommer et mangfold av stemmer, konservative og radikale, folkelige og akademiske. Ei kirke som er stor nok og raus nok til å romme alle oss som ønsker å være en del av den.

Jesus. Alt jeg står for henger sammen med min kristne tro. Alt er inspirert av Jesus. Hans gode møter med enkeltmennesker som var annerledes, utenfor, uglesett. Hans engasjement for dem som ble plassert nederst på rangstigen. Hans sinne mot dem som regnet seg selv som rett-troende. Hans lidenskapelige ønske om å nå fram til dem som ikke tror. 

Både Vårt Land og Dagen forsøker å diskreditere meg ved å løfte fram mitt engasjement for at også andre tradisjoner enn den kristne skal få slippe til i NRK. Men det er altså mitt kristne verdigrunnlag som er selve grunnlaget for det engasjementet. 

Min siste andakt denne uka handlet om det største av alt. Hva er det største? Er det trua? Nei. Er det håpet? Nei. Størst av alt er kjærligheten. Det betyr også at kjærligheten er større enn sannheten. Din og min begrensete oppfatning av sannheten. Det må vi huske på når vår sannhet kommer i konflikt med kjærligheten. Da må vi velge kjærligheten. Alltid.

Det tror jeg på. Og jeg er takknemlig for at jeg fikk anledning til å si det i beste sendetid på Norges største radiokanal. 

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 30.1.2015

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere