Peter Svet

Alder: 44
  RSS

Om Peter

Tro, refleksjon og samfunn... Er opptatt av de dype refleksjonene, men som samtidig er nære. Opptatt av å finne elefanten i stua - å snakke sant om livet. Er også opptatt av godt språk i formidlingen av dette.

Følgere

Ro og impulser

Publisert rundt 7 år siden

Musikk på øret. Nettavisen i hånda. Avisen ved siden av. 
Ro. 
CSI på TV. Radioresepsjonen på radio.
Alenetid.
Twitter. Facebook. Informasjonsstrømmer uten ende.
Stillhet.
Det er å bestemme over egne impulser. 

Online. Pålogget. Tilkoblet. Tilgjengelig.
De kuleste er de som alltid har en viktig melding å komme med. De som blir lyttet til. 
En kjapp tweet mellom brødbitene. En facebook-oppdatering på bussen.
En kjapp bloggpost til morgenkaffen.
Tusenvis av etterfølgere før buksa er på. Sterke meninger uten å se noen i øynene.
Informasjonsflyten går i 120. 
Gir opplevelse av å være informert. I sentrum.
Muligheten til å påvirke. Være viktig. Bli lyttet til. 
Også på de dagene som er så mørke at det er utenkelig å se noen i øynene.

Virkeligheten designes.
Verden får bare se den siden som er verd å vise frem. 
Ingen ville snu ryggen til om sårbarheten ble avslørt. 
Likevel er det kun glansbildet som vises. 
Samtidig som informasjonsstrømmen slår som små hissige bølger.

Er det virkelig mulig å tenke mens verden raser forbi?
Hvem våger å stoppe helt opp?
Hvem våger å bare tenke? Uten å sjekke facebook først?
Hvem våger å trekke ut pluggen?
Hvem våger å kjenne på egne følelser?
Hvem tåler rastløsheten som kommer når informasjonsstrømmen stopper?

Kanskje det kommer en ny tanke.
Kanskje et problem eller to løser seg. 
Den som våger er kanskje den som også har de beste tweetsa.
Gå til innlegget

Drømmer

Publisert over 7 år siden

Hva skulle vi gjort uten?

Den fine bilen kjører inn på en avsidesliggende parkeringsplass lite vest for Oslo. Det står to andre biler der, men ingen mennesker å se.

Bilen er dyr. Lukter vellykket av den. Bussiness. Store penger.

Sjåføren oppfyller alle kriterier på den vellykkede. Fin bil. Fint hus. Pen kone. Dyre ferier. Merkeklær. Og en forretning som øyensynlig går strålende.

Drømmene har vært store. Gevinstene også. Og viljen til å satse.


Men så gikk det galt. Forretningen er på vei mot avgrunnen. Foreløpig er det ingen andre som vet om tapene og de dystre utsiktene. Men vissheten er likevel nok til å ta livet av alle drømmene. Og når drømmene forsvinner kommer også skammen snikende.

Bak i bilen ligger jaktgeværet. Han har på jaktklær. Slik at det skal se ut som et vådeskudd.

En forbipasserende finner ham bak bilen. Skutt. Død.

Fordi drømmen forsvant.

En annen mann ble fengslet for sitt engasjement mot apartheid. I 27 år satt han i det beryktede fengslet på Robben Island.

Men drømmen kunne ingen ta fra ham.

Drømmen om et Sør-Afrika uten apartheid holdt ham levende gjennom tiår i fengsel. Men hans drøm holdt også liv i drømmen til så mange andre. Og til slutt ble den virkelighet.

Drømmen er håpet om et bedre liv. Uten drømmen kan de lyseste dagene føles mørke. Med drømmen kan de mørkeste dagene oppleves som et hvileskjær i påvente av lyset.

Drøm i vei. Store drømmer. Små drømmer. Ville drømmer. Realistiske drømmer. Gale drømmer. Slemme drømmer. Snille drømmer.

For uten drømmen har vi heller ikke håpet.  

Gå til innlegget

Hvorfor er det så vanskelig å elske?

Publisert over 7 år siden

Hvorfor er det så vanskelig å elske en person? En person som man egentlig er veldig glad i, men som samtidig har såret en så mange ganger? Hvorfor er det ikke bare å glemme all smerte og bestemme seg for å elske? Hvorfor må denne fordømte erfaringen

Ett sår. To sår. Tre sår. 

Noen ganger bare et blikk. Andre ganger høylydt krangel. Noen ganger bare en sår kommentar. 

Det er ikke sikkert det er ment vondt. Men det smerter. Smerten som kjennes så godt. Ikke som et skarpt ord fra en fremmed, det er som å bli pisket med beskyttelse. Men ordene fra den man er glad i. Det er som å bli pisket naken. Ikke utvendig, men innvendig. Ett sted mellom magen og lungene knyter det seg. 

Og når piskeslagene har kommet mange nok ganger, begynner man å beskytte seg. Stenansikt, spydige kommentarer, harske blikk. Pisken sendes i retur.

Kjære, det er ikke for å ta hevn. Det er fordi jeg er så redd for flere sår. Jeg er så redd for å bli såret på nytt. Enda en gang.

Men det blir jo bare verre. Mine sår blir min elskedes sår. Og så sårer vi hverandre. 

Men nå har jeg bestemt meg. Jeg vil sette en stopper. En stopper for den onde sirkelen. Jeg vil begynne å elske istedenfor å frykte. Jeg vil vise tillitt istedenfor mistillitt. Jeg vil vise tålmodighet. Overbærenhet. 

Det er iallfall det jeg har lyst til. For jeg orker ikke å krype lenger ned. Jeg orker ikke sloss mot den jeg er glad i.

Men det er så vanskelig. Så fordømt vanskelig. 

For plutselig hører jeg det toneleie som jeg kjenner igjen før de brennende pilene bruker å komme. Eller jeg ser blikket jeg er så vant til. Eller spørreordene jeg så lett forbinder med forakten. 

Alt knyter seg på innsiden. Igjen. I øvre del av magen, litt under lungene.

Og tilbake kommer forsvaret. Stenansiktet. Det harske blikket. De små kommentarene. 

Men det er jo ikke dette jeg vil. Jeg vil jo bare svare det med mykhet og kjærlighet. For jeg vet jo egentlig at du også elsker meg, og at du også vil bryte denne onde sirkelen. Men at du heller ikke klarer. 

Hvorfor? Hvorfor skal det være så vanskelig å kaste følelsenes historikk i glemselens hav?

Hvorfor kan jeg ikke bare elske, når det er det jeg egentlig vil?

Hvorfor?

Gå til innlegget

Ingen er så trygg i fare

Publisert rundt 8 år siden

Var det Guds hånd at terroren skjedde mot sosialistene og ikke mot en kristen ungdomsleir?

Vi er vokst opp med barnetrua. At Jesus skal passe på oss. At han skal sende sine engler for at vi skal være trygge. Derfor ber vi om beskyttelse for oss selv og for våre kjære

Vi synger: ”Ingen er så trygg i fare, som guds lille barneskare”.

 

Og ja, barneskaren fra hans menighet var trygg denne gangen. Ja, iallfall de fleste av dem.

 

For vi vet jo ikke hvor mange av de 77 drepte som var personlige kristne, som var troende og hvor mange som var ”bønnebarn” og omkranset av forbønner.

 

Men vi vet at det var ikke et arrangement ”til Guds ære” i tradisjonell forståelse som denne gangen ble rammet.

 

Betyr det at Gud lot det skje? Har egentlig forbønn noen effekt mot mulige fremtidige farer? Vi kan jo selvsagt si at ”Vi kom oss trygt frem, så ja det har effekt”. Men hva da med alle hedningene som også kom trygt frem?

 

For enkelte kan det være nærliggende å tenke at hendelsen var en del av Guds straff på grunn av AUFs kritikk av Israel. Men straffer Gud virkelig slik?

 

Jeg tror vi først og fremst ser spor etter Guds hånd i reaksjonen etter terroren. Titusenvis har søkt til kirken for trøst. Kjærligheten, som jo er den største, har vunnet over hatet. Og selv om det er en kollektiv fordømmelse av handlingen, er det også en kollektiv omsorg rundt de rammede.

 

Eller er det ikke slik det er?

 

Gå til innlegget

Tomhet, alt er tomhet

Publisert rundt 8 år siden

Forkynneren gir forståelse og trøst i en tung tid i nasjonen.

Tomhet, alt er tomhet

 I disse terrordagene er forkynnerens nesten deprisive tekst nesten det mest oppmuntrende man kan finne.

 ”Alt er tomhet, sier Forkynneren, ja, alt er bare tomhet.”. Slik starter boken som i bibelen ligger mellom ordspråkene og høysangen.

 Og nettopp slik er det mange som har følt det nå etter 22. juli. Alt er bare tomhet. Hva har man egentlig igjen for alt sitt strev, sorg og smerte. Livet ender likevel.

 Hva hjalp vel alle terrorøvelser. Hva hjalp vel alle planer. Hva hjalp vel alle sikkerhetskontroller. Tragedien skjedde likevel. Alt var fånyttes jag etter trygghet, iallfall for denne katastrofen.

 For det er vanskelig å fatte hvorfor kunne katastrofen skje. Og når smerten er så uendelig stor, føles det som at alt bare er tomhet.

 Det er i tider som dette klagesanger føles mer nærliggende enn lovsanger. Hvor det er mer på sin plass å rope ut sin frustrasjon til Gud, enn å lovprise ham.

 Og i all frustrasjonen er det forståelse å finne, nettopp i Forkynnerens bok.

 ”Hva har menneskene igjen for sitt strev, av alt de sliter med under solen? Slekter går, og slekter kommer, men jorden står alltid ved lag. Solen går opp, og solen går ned.så skynder den seg tilbake til stedet der den går opp”.

 

Men teksten peker også på en vei ut:

”Alt har sin faste tid, alt som skjer under himmelen, har sin tid:en tid til å fødes, en til å dø, en tid til å plante, en til å rykke opp; en tid til å drepe, en til å lege, en tid til å rive, en til å bygge; en tid til å gråte, en til å le, en tid til å sørge, en til å danse;”

 

 I Norge i dag er det kollektivt en tid til å sørge. Men vi må ikke glemme at det også er en tid til å danse. Den kan enten komme innimellom sorgen, at man klarer begge ting på en gang. Eller det kan være håpet om dagen som kommer. Det kommer en dag, da tiden er inne for å le og danse. Da blir det kanskje lettere å gråte og sørge.

 

Selv om alt er tomhet, går det kanskje an å ha et håp likevel.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Kristen kamelsluking
av
Espen Ottosen
18 dager siden / 3202 visninger
For kort for Jesus?
av
Øyvind Hadland
24 dager siden / 2406 visninger
Om Gud vil
av
Vårt Land
26 dager siden / 2342 visninger
En prest og en gave
av
Anita Reitan
12 dager siden / 2331 visninger
Fem om dagen: en sunn tro
av
Berit Hustad Nilsen
12 dager siden / 1787 visninger
Politikk og religion sauses sammen
av
Helge Simonnes
9 dager siden / 1608 visninger
Å trene motstandskraften
av
Knut Arild Hareide
25 dager siden / 1479 visninger
Jakt og offer
av
Hilde Løvdal Stephens
6 dager siden / 1380 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere