Kristin Gunleiksrud Raaum

Alder: 58
  RSS

Om Kristin

Følgere

Kulturarv i mangfoldsamfunnet

Publisert over 5 år siden

Det er ikke slik at vi må velge: enten å ta vare på kulturarven eller å ha et livssynsmangfold.

Da jeg gikk på skolen på 1970-tallet var vi alle kristne. Det var noe vi alle tok for gitt: vi var alle kristne, for vi var alle norske. Alle ble konfirmert, for det ble man. Norge var en kristen stat, med et kristent folk og en kristen skole.

Vi tok for gitt at vi levde i en enhetskultur. Kristendommen var noe selvsagt, som bare delvis hadde med tro å gjøre. Vi tok for gitt at Norge var et hegemonisk kristent land: «Vi er alle kristne» var en gangbar formulering litt lenger enn godt var. Det livssynsmessige mangfoldet – som var der – ble underkommunisert og oversett.

Mange av oss har måttet bruke tid på å riste av oss den grøvste majoritetsblindheten. Vi har måttet tenke annerledes om tro og livssyn, kulturarv og fellesskap, mangfold og tradisjon. Det er bra at vi debatterer og arbeider med å finnet ut av dette.

Problematisk. Men én side ved debatten har jeg lyst til å peke på som problematisk: Det fremstilles ofte som samfunnet må velge: enten å ta vare på kulturarven – i mange forekomster – eller å ha et livssynsmangfold.

Ta fjorårets korsdebatt. Den startet som en betimelig samtale om friheten til å vise sin religiøse tilhørighet offentlig. Men forstemmende raskt ble korset fremstilt som et symbol til vern mot andres tro og andres kultur. Ulike varianter av «vi må ikke utviske vår egen kultur» ble fremført – ofte med et underforstått: slik at ikke kristenarven kommer på vikende front overfor andre religioner og livssyn.

Misbruk. Men det er misbruk av både kulturarv og kristen tro å bruke det som en beskyttelse mot andres menneskers tro og kultur. Mange av debattene knyttet til begrepet kulturarv eller «norsk kultur» har vært kjennetegnet av en påtagelig defensiv holdning. Som om kulturarvens fremste oppgave er å beskytte «oss» mot «dem», mot mangfoldet og andre kulturer. Men dette er en reduserende forståelse av både kristendommen og «norsk kulturarv».

Det er bekymringsfullt når debatter om livssynsfrihet og valg sporer av og spaltene fylles av frykt for «den fremmede» og andres tro. Det er jo ikke slik at mangfoldsamfunnet krever kulturarv på vikende front.

Tvert i mot: I Groruddalen pågår et pilegrimsprosjekt i samarbeid mellom kirke og skole, knyttet til kulturarv og kristne tradisjoner. Dette skjer i et område der mangfoldet er en selvfølge: Her deltar elever med ulik religiøs bakgrunn og ulike pilegrimstradisjoner. Prosjektet blir en arena for å snakke sammen om pilegrimstradisjoner i egen religion – og i andres. Et slikt typisk kulturarvsprosjekt skaper dialog. Det finnes ingen motsetning. Prosjektet åpner for MER læring om både kulturarv, kulturmøte og religionsdialog. God religionsdialog forutsetter arenaer for nærkontakt.

Bluferdighet. I Norske kirkeakademier erfarer vi at det er et rom for både å være opptatt av kultur, kunst og kirke og å arbeide for økt mangfold og dialog. Men det forutsetter synliggjøring av tro. Dette kan fort bli en utfordring for oss «lutherske-tradisjonelle-norske» med betydelig grad av religiøs bluferdighet.

Men vi erfarer at for mange med muslimsk bakgrunn kan det være vanskelig å forholde seg til manglende synlighet av det religiøse. Det er lettere å snakke sammen når tro ikke behandles som noe som er for vanskelig og farlig å snakke om.

I Norge har vi nok hatt en nølende tilnærming til religiøst mangfold. Kanskje har det slått ut i overdreven forsiktighet. Men hverken stat eller samfunn bør ha som strategi å unngå nærkontakt med tro og trospraksis. Når vi for fremtiden diskuterer religion og livssyn i det offentlige rom, håper jeg at vi unngår berøringsangst. Ellers risikerer vi at all trosutøvelse skyves inn i det private rom – skjult for innsyn og åpenhet – der vi som samfunn får dårligere kjennskap til hverandres livssyn.

Ikke motsetning. I fjor ble det fremlagt to viktige utredninger. Når regjeringen skal følge opp «Kulturutredningen 2014» fra Enger-utvalget og «Det livssynsåpne samfunn» fra Stålsett-utvalget, bør den se feltene sammen, ikke minst med Enger-utvalgets påpekning av kristendommens betydning for kunstproduksjon og for kulturarv – som ikke står i motsetning til livssynsåpenhet.

Norske kirkeakademier – med årelang erfaring som møteplass der meninger brytes med fare for å bli litt klokere - er spesielt glad for at utredningen understreker at det ikke er noen motsetning mellom kulturmangfold og det å være en kulturnasjon. Det er fullt mulig å se kulturarven – inklusive alle kristne uttrykk i kirkebygg, kunst og livsriter – som et selvsagt og nødvendig del av det livssynsåpne samfunn.

Vi er helt nødt til å komme videre i den store samtalen om kulturarv og mangfold og utvikle både en bevissthet og et språk der mangfold og kulturarv ikke anses som gjensidig utelukkende.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 27.3.2014

Gå til innlegget

La homofile gifte seg i kirken

Publisert nesten 6 år siden

Kampen for at homofile kan gifte seg i kirken, er en viktig sak for meg. Hvorfor? Fordi jeg tror på Gud. Fordi jeg tror på kjærligheten.

Jeg er selvsagt fullstendig klar over at andre som mener noe annet enn jeg gjør i denne saken, OGSÅ tror, både på Gud og kjærligheten. Jeg har dyp respekt for det. Og likevel er det avgjørende å formidle at når jeg mener det jeg gjør, er det ut fra en sterkt ønske om å søke det sanne og det ekte, både i Gud og kjærligheten. Jeg mener ikke som jeg gjør for å tilpasse meg tidsånden, jeg mener som jeg gjør fordi jeg tar evangeliet på alvor. Ikke minst arbeidet med de bibelske tekstene gjør meg tryggere på mitt standpunkt: Den norske kirke må anerkjenne homofilt samliv og åpne for at likekjønnede par kan vies i kirken.

I denne saken har vi et godt læremessig grunnlag: Bispemøtets flertallsuttalelse og dets samlivsetiske utvalg.. Ikke minst gjennomgangen av de bibelske grunnlagstekstene er presis, nyansert og faglig overbevisende. Til grunn for bispemøtets uttalelse ligger uttalelsen SAMMEN. Her finnes en reflektert, faglig god gjennomgang av bibelske tekster som har relevans for forståelsen av ekteskapet og homofili Utredningen er til å bli klokere av og bør leses grundig og siteres hyppig i debatten frem mot Kirkemøtet i april.

Bispemøtets 2/3-flertall fastslår at det er tilstrekkelig læremessig grunnlag for å utvikle en liturgisk ordning som gir likekjønnede par anledning til å bli viet i Den norske kirke. Jeg er svært glad for uttalelsen fra 2/3-flertallet av biskopene. Her er det en god og substansiell bruk av de bibelske tekstene, gode analyser og konklusjoner. Flertallet i bispemøtet argumenterer godt og konsistent. Når to tredeler av bispemøtet ender med denne argumentasjonen, bør det gi tydelige føringer og veie tungt i den videre diskusjonen. Jeg var nok ikke like begeistret for deres anbefaling om en forbønnsliturgi, men jeg har forståelse for anliggendet: biskopene har et ansvar for å bevare kirkens enhet.

Dessuten; en forbønnshandling i kirken anerkjenner at det er et borgerlig inngått ekteskap og at det dermed – juridisk sett – nettopp er et ekteskap. Ordet ekteskap brukes i ekteskapsloven, som også gir likekjønnede par adgang til å gifte seg. I en luthersk ekteskapsforståelse utfører kirken selve vigselshandlingen på vegne av staten, og må derfor forholde seg til statens forståelse av ekteskapet i noen grad.

Det er avgjørende å understreke at denne saken handler om ekteskapsinngåelse og at den IKKE handler om adopsjon eller surrogati eller barns oppvekst. Denne saken handler om to ting:

-        Om homofile og lesbiske skal få lov til å love evig troskap for Guds åsyn og i menneskers nærvær, eller bare i menneskers nærvær.

-        Om de prestene som ønsker det skal få love til å foreta en vigsel eller en forbønnshandling med en fast liturgi i bunnen.

I bispemøtets uttalelse er reproduksjon tonet kraftig ned som argument for ekteskapet. Og det er naturlig. Ellers ville jo ekteskapet være aktuelt kun for dem som er i reproduktiv alder, for eksempel. Og hva med de ekteskap som inngås der den ene parten er alvorlig syk eller døende. Bispemøtets uttalelse anerkjenner ekteskapets egenverdi, som uttrykk for et offentlig inngått løfte, om trofast samliv mellom to som ønsker å elske og ta vare på hverandre i gode og onde dager. Likevel er det noen som bruker argumentet om kjønnspolaritet som et skjult reproduksjonsargument. For den eneste reelle forskjellen på likekjønnede og ulikekjønnede par, er at det bare er det ulikekjønnede som kan lage barn.

Det finnes ikke EN forståelse av ekteskapet i bibelen. Ekteskap som beskrives der er svært ulike, og de fleste av dem ligger svært langt fra det som i dag er en utbredt og selvfølgelig forståelse av ekteskapet. I Bibelen finnes sterkt patriarkalske ekteskapsforståelser. Det er ikke mange i Norge i dag som ser på ekteskapet som en avtale mellom to familier eller som lar mannen ha rett til å ha flere hustruer og medhustruer, slik for eksempel Jakob hadde. Eller kong Salomo som hadde syv hundre hustruer av fyrstelig rang og tre hundre medhustruer. Poenget med dette er ikke å harselere, men å fastslå at det er ikke mulig å gå til Bibelen og hente frem en fiks, ferdig entydig ekteskapsforståelse. Så heller ikke i det nye testamente.

Når vi bruker bibelske tekster til å begrunne ulike samfunnsordninger, må dette alltid gjøres med respekt og varsomhet. Enkelttekster i Bibelen er benyttet som begrunnelse for mødres kirkegang, for ikke å oppheve slaveriet i USA, for å ikke tillate kvinnelige prester. Listen kan gjøres svært lang. På 1950-tallet ble homofili beskrevet – også i kirken – som perverst og som en samfunnsfare. Begrunnelsen var hentet fra Bibelen. Ikke mange vil bruke Bibelen på en slik måte i dag. Vår forståelse av Bibelen er i endring og vi utfordres stadig av og gjennom tekstene. Ikke minst av Jesu bestemmelse av det dobbelte kjærlighetsbudet som lovens sentrum.

Et av de relevante spørsmålene er om Paulus kjente til homofil kjærlighet, slik vi kjenner den i dag. Dette spørsmålet gis det ulike svar på. Vi vet ikke om det er homofilt samliv han uttaler seg om i enkelte tekster, eller om han advarer mot en form for maskulin promiskuitet vi vet fantes i enkelte miljøer i antikken. Miljøer der sex og maktrelasjoner i ubalanse fikk fritt utløp, et slags antikkens Village People. Uansett kan vi i dag ikke overta ekteskapsordninger fra Jesu tid, ordningene må alltid prøves mot den grunnleggende kristne etikken, slik det kommer så tydelig til syne i Jesu vekt på kjærligheten. Et av de viktigste budskapene fra Jesus i samlivsspørsmål er at det finnes ingen moralske smutthull. Ingen av oss går helt fri, heller ikke den som samlivsetisk sett har alt på det tørre – ytre sett. Jesu ord rammer oss alle, og gir ikke noe grunnlag for å definere at umoralen består i én bestemt adferd eller samlivsform.

Det er to syn i kirken i denne saken. Akkurat som vi lever med to syn når det gjelder kvinnelige prester. Det regnes ikke lenger som etisk eller dogmatisk relevant for forståelsen av prestetjenesten at kvinner i kraft av sitt kjønn ikke ordineres. Jeg er glad for at vi ser samme utvikling når det gjelder vigsel for homofile par.

Ofte hører vi i debatten at vi kan ikke som kirke plutselig forandre en lære om ekteskapet som har stått uforandret i to tusen år. Men for det første har vi ingen uforandret lære om ekteskapet. Og for det andre er det jo slik at en luthersk kirke alltid tar etiske og læremessige valg. Valgene må våre bibelsk inspirert og godt teologisk begrunnet, men det er viktig å huske at vi tar læremessige valg. Det gjør alle som uttaler seg i denne saken. Ingen i denne saken har ikke valgt holdning!

Spørsmålet er da om de prester som ønsker det, skal få følge sin samvittighet og kunne vie samkjønnede par. Vi lever med to syn. Men som kirke har vi kun tatt konsekvensen av det ene av dem. Jeg har derfor lyst til å spørre dem som står på bispemøtets mindretall: Hvordan mener dere at homofile og lesbiske skal ordne sine liv når de elsker et annet menneske? Mener dere at de skal avstå fra kjærligheten og nærheten som ligger i et livslangt, trofast, nært kjærlighetsforhold til et annet menneske? Slik vi heterofile kan ta for gitt – om vi da er så heldige å bli rammet av kjærligheten. De som støtter bispemøtets mindretall har et forklaringsbehov: hvordan skal de som ikke passer inn i ekteskapsnormen ordne sine liv?

Dessuten: Hva betyr det å være i et ekteskap, hvilke sentrale elementer er avhengig av kjønn? Hva er den substansielle forskjellen på kjærlighet mellom likekjønnede og ulikekjønnede. Hva er det av VERDIER i ekteskapet som går tapt hvis vi sier at det ikke kan være samme kjønn?

Ingen av biskopene sier lenger at homofilt samliv er synd, men når de ikke vil si det, er mindretallets argumentasjon på tynn is. Hvis vi er opptatt av ekteskapets innhold, av at mennesker skal få hengi seg til hverandre i kjærlighet, ærlighet og troskap, hvis vi ikke kan påvise relevante grunner til å forskjellsbehandle, da er en inkluderende og bekreftende kirkelig holdning – utmyntet i en felles liturgi, eneste mulighet.

Kjærlighet og ærlighet henger tett sammen. Kjærligheten tåler alt – unntatt løgn. Dersom du lyver om hvem du er, mister du deg selv og dermed evnen til nær og hudløs kjærlighet. Og jeg tror at dersom du lyver om hvem du er, vil også troen smusses til. Løgnen legger et beskyttende, ugjennomtrengelig slør over den hudløshet og ærlighet som er så viktig, både overfor den du elsker og overfor Gud. Mange homofile våger ikke erkjenne hvem de er eller hvem de elsker, og opplever dermed at de lyver om sin identitet, overfor verden, seg selv og Gud. Vi kan ikke som kirke bidra til at mennesker ikke kan snakke sant om hvem de er, at de ikke kan være helt ærlige overfor seg selv og Gud. Vi har som kirke et dypt moralsk ansvar for ikke å bidra til løgn!  Derfor er det et stort moralsk problem for kirken, dersom den gjør samlivsmoral til noe ytre, til en bestemt samlivsform, der det viktigste er at formene, rammene er i orden. At det er mindre viktig hvordan samlivets innhold er, bare det ytre er i orden.

Jeg giftet meg i august 2013. Det å kunne komme – sammen med ham jeg elsker så høyt – frem til Guds alter og der få avlegge det sterke, viktige, eksistensielle løftet om evig troskap og kjærlighet var så grunnleggende for oss. Vi kom med hele vår historie, alle våre nederlag, all vår smerte og kamp. Og vi kom dit med vår sterke, sanne, forløsende, helende kjærlighet. Kirken og Gud tok i mot oss og bar oss. I dagene og ukene før vielsen tenkte jeg mye på dem som ikke får lov til det som vi fikk lov til. Som ikke slipper til for Guds åsyn, i kirken, i menneskers nærvær med sitt løfte. Og jeg forsto hvor krenkende det er, å ikke få lov til å komme med det vakreste som finnes, i kirkens rom, med kirkens velsignelse og ramme. Det som var så forløsende og riktig for oss, er gjort utilgjengelig for dem som elsker en av samme kjønn. Det er ikke godt for mennesket å være alene. Vi trenger fellesskap og kjærlighet og vi trenger rammer for dette. Jeg er ikke i stand til å se at det finnes hjemmel i evangeliet for å nekte noen av oss slike rammer. En kjønnsnøytral forståelse av ekteskapet bedre for mennesket, kjærligheten og livet. Evangeliets sentrum er Jesu kjærlighet og barmhjertighet. Der er grunnlaget. For meg er det ikke så vanskelig å se hva konsekvensene av dette må bli.

I denne saken må vi gå til kjernen av forståelsen av ekteskapet og kjærligheten og livet og Gud. Det har bispemøtet gjort, og flertallets læremessige avklaring innebærer at kirken anerkjenner homofilt samliv. Vi må derfor ta konsekvensen av at det er læremessig grunnlag ved å åpne for en liturgi for vigsel av likekjønnede par. For meg er det åpenbart at en vigselsliturgi for likekjønnede ekteskap er både riktig og nødvendig. Det er ikke godt for mennesket å leve alene. Det er mye ensomhet i verden og er det noe kirken aldri må bidra til, så er det at det blir mer av den. Kirken har nå en historisk mulighet til å sette Jesu ord i sentrum og la kjærligheten seire.

 (EN FORKORTET UTGAVE ER PUBLISERT I VÅRT LAND 13.12.2013)

Gå til innlegget

Debatt på avveie

Publisert rundt 6 år siden

Jeg er blant dem som reagerte på korsnekt i NRK. Men jeg er ikke så glad for den vendingen debatten har tatt.

Jeg syntes begrunnelsen fra NRK var tynn og gammeldags. Å snakke om nøytralitet som om det omhandler fravær av synlig religion, trodde jeg var en posisjon som ble forlatt en gang for alle etter fremleggelsen av Stålsettutvalgets innstilling (NOUen Det livssynsåpne samfunn) i januar i år. Siden den gang har det vært stor enighet om nettopp begrepet livssynsåpent, der samfunnet stiller seg positiv til nærvær av tro og livssyn i det offentlige rom. Der berøringsangsten for synlig tro var på retur.

Derfor var jeg kritsik til NRKs holdning. Men nå ser jeg hvordan debatten raser av gårde og at deler av den tar en annen vending. Da blir korset ikke et uttrykk for det livssynsåpne, men brukes som et vern mot andres tro og livsyn. En slik argumentasjon er høyst problematisk. Vi må gjerne diskutere islam - på linje med alle religioner og livssyn - i det offentlige rom. Og saklige kritiske stemmer er det alltid bruk for. Men jeg misliker sterkt å være en del av en diskusjon der vil skal beskytte oss mot andre mennesker og deres tro.

Så for ordens skyld: Jeg ser gjerne en nyhetsoppleser med kors rundt halsen. Eller en Davidsstjerne. Eller et humanist-symbol på jakkeslaget. Eller et annet symbol. Og for den del: jeg synes ikke hijab på tv er særlig skummelt heller. I det livssynsåpne samfunn er det plass til mer enn sølvkors i halsgropen.

Gå til innlegget

Mangfold i regjeringen?

Publisert rundt 6 år siden

Det er underlig og bekymringsfullt at det ikke er større tros- og livssynsmessig mangfold i regjeringen.

I en hver regjering er det nå en selvfølge at det skal være kjønnsmessig balanse. Det skal dessuten være god geografisk spredning. Ennå er det dessverre ikke blitt en selvfølge at det bør være flere religioner og livssyn representert i regjeringen. Det er en åpenbar svakhet, ikke minst når denne regjeringen skal meisle ut en helhetlig tros- og livssynspolitikk i kjølvannet av utredningen Det livssynsåpne samfunn. "Folkekirkens regjering" er tittelen på forsiden av VL om denne saken. Men det er jo slet ikke gitt at det fremmer folkekirken at 17 av 18 regjeringsmedlemmer er medlemmer av Den norske kirke. Det er heller ikke slik at det nødvendigvis er en motsetning mellom en bred folkekirke og religiøst og livssynsmessig mangfold i samfunnet. Statens forhold til Den norske kirke har endret seg, men folkekirken skal bestå. Side om side med andre tros- og livssynssamfunn. Kulturarven trues ikke av mangfold - og omvendt. Folkekirken trues ikke av andre tros- og livssynssamfunn - og omvendt. Som samfunn er vi i ferd med å forstå hvordan vi må finne ordninger, språk og holdninger som ivaretar hele denne bredden. Hvordan vi skal leve sammen med majoritet og minoritet, med kulturarv og kulturelle endringer, med bred folkekirke og livssynsmessig mangfold på samme tid. Vi er på langt nær i havn. Noe regjeringssammensetningen er et åpenbart tegn på.
Gå til innlegget

Skolens religionsundervisning

Publisert nesten 9 år siden

Skolens religionsundervisning har endret seg, i tråd med at samfunnet har endret seg. Kristendommen er ikke lenger tilnærmet enerådende. Skolen skal ikke lenger gi trosopplæring, det skal skje i trossamfunnene. Men vi leter stadig etter balansen. Skolens formålsparagraf gir tydelig uttrykk for at kristen og humanistisk tradisjon står i en særstilling, samtidig som andre religioner og livssyn skal løftes frem, og at skolen også skal bygge på verdier i disse.  Men hvordan skal dette komme til uttrykk? Hvordan kan man både la et majoritetslivssyn med lange tradisjoner møte minoritetslivssyn, slik at begge blir presentert med respekt og innsikt?

Skolens religionsundervisning har vært preget av en del uro og engstelse de senere årene. For hva som er tillatt og ikke tillatt, for om det vil bli bråk dersom man går på kirkebesøk, for ikke å trå feil. Men engstelse er et dårlig pedagogisk prinsipp. Og i skolens religionsundervisning har den noen ganger ført til at man ikke tør la elevene møte stort annet enn faktasetninger om religioner og livssyn. Men fakta er ikke nok, dersom elevene virkelig skal lære om religioner og livssyn som kilde til levende tro, som påvirkningskraft for samfunnet. Tro er ingen teoretisk størrelse, derfor må skolen våge å la elevene få nærkontakt med religionene. Få oppleve musikk og hellige rom, leveregler og sanseoppleveøser. Religionene må oppleves gjennom fortellinger og estetikk. Det er ikke nok med utvendige fakta. Dette tror jeg er den største utfordringen for skolens religionsundervisning akkurat nå.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere