Kristin Gunleiksrud Raaum

Alder: 58
  RSS

Om Kristin

Følgere

Spinn og støy

Publisert over 4 år siden

Redaktørene i den kristne dagspressen oppfordres til å droppe spinn og støy og heller snakke om det sakene gjelder.

Av Svein Arne Lindø, leder i Kirkerådet og Kristin Gunleiksrud Raaum, nestleder i Kirkerådet

Kan kirken engasjere seg i politikk? Redaktørene Vebjørn Selbekk i Dagen og Helge Simonnes i Vårt Land opptrer som spinndoktorer når de jevnlig og forutsigbart snur viktige samfunnsetiske diskusjoner til et spørsmål om hvor grensene går for hva kirkelige ledere kan si.

Denne uken har biskopene i de to nordligste bispedømmene gått sammen med fagbevegelse og miljøbevegelse om en kronikk som ber om en omstilling av Norge, bort fra fossil energi.

Vi to er uenige om mangt i kirkepolitikken, vi står på hver vår side i spørsmålet om vigsel av likekjønnede. Men i dette dypt alvorlige samfunnsetiske spørsmålet er vi helt enige. Evangeliet forplikter oss til å verne om skaperverket og livsgrunnlaget for alle mennesker på jorda. Kronikørenes budskap er i tråd med Kirkemøtets vedtak fra 2013. Det er mulig at mange av kirkens medlemmer er uenige, men et overveldende flertall blant kirkens folkevalgte har faktisk sluttet seg til dette.

Ulikheter. Ved åpningen av Bispemøtet mandag holdt biskop Tor B. Jørgensen et grundig forberedt innledningsforedrag. Han drøftet hvorvidt vi er på vei mot et forskjells-samfunn og løftet fram vår forpliktelse overfor de fattige. Også dette er engasjementer Kirkemøtet gjennom mange vedtak deler. Vi lytter til biskopens bekymring for økte ulikheter. Vi er enige om at stor ulikhet er et moralsk problem og at vi skal tale de fattiges sak. Som borgere skal vi bidra til fellesskapet ved å betale vår skatt. Dette er ikke selvsagt, derfor bør vi snakke om det.

Biskoper har lettere tilgang til offentlige talerstoler enn vi som leke kirkelige folkevalgte har. Vi er derfor glade og begeistret for deres vilje til å følge opp Kirkemøtevedtak med tydelig tale, reflektert utfordring og invitasjon til debatt.

Biskopene i Den norske kirke plikter etter beste skjønn å bidra til den offentlige samtalen om de viktigste moralske spørsmålene i vår tid. De tilskyndes også her av Kirkemøtet, som i sin nye visjon sier at folkekirken engasjerer seg i samfunnet.

Utfordre. Det er slutt på den tiden da en biskop er en uimotsigelig autoritet. Nettopp derfor må en biskop kunne utfordre, mane til besinnelse, si det flertallet ikke liker å høre. Kritikken rammer ulike politiske partiers standpunkter til ulike tider. Vern om skaperverket har kirken engasjert seg i med offentlige uttalelser siden 1969, og ulike politiske myndigheter har vært adressert.

Selvsagt kan kirken engasjere seg i politikk. Den kan ikke la være. Nestekjærlighet forutsetter at vi forholder oss til vår neste. Der vår neste er, er det også et samfunn. Og der vi har et samfunn, har vi også politikk. Kirken kan derfor ikke unngå å engasjere seg politisk.

Redaktørene i den kristne dagspressen oppfordres derfor til å droppe spinn og støy og heller snakke om det sakene gjelder. De er alvorlige nok.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 14.2.2015

Gå til innlegget

Takk for morgenandakten

Publisert nesten 5 år siden

Mange av de kritiske innleggene har frakjent Petter Myhr både troverdighet og kristentro. Det har vi liten sans for.

Av Tor B. Jørgensen og Kristin Gunleiksrud Raaum. Publisert i Vårt Land 4.2.2015

 Morgenandakten i forrige uke inneholdt ikke Herrens bønn og velsignelsen. Det ble det bråk av. Noen av reaksjonene har gått på innhold og format i andaktene.  Andre har pekt på at de savner Fadervår og velsignelsen.

Vi som skriver dette setter pris på både morgenandakten og velsignelsen. Det er fint å høre den lyst, før man går ut i dagen. Det er fint at de fleste av NRKs morgenandakter avsluttes med dette.

Men hva skal til for at noe kan kalles en andakt? En andakt har ingen krav til liturgi eller innhold. En god andakt er etter vår mening en som gir oss et glimt av Gud eller får oss til å tenke over (andakt kommer av det tyske andenken: tenke på) Gud og livet. Av og til kan en andakt være like sterk og like oppbyggelig om den ikke inneholder de vanlige elementene.  Det synes vi den var i forrige uke. Det var refleksjoner om hverdag og livets store spørsmål. Og under det hele fløt en tydelig tro som uttrykte seg i undring over det mirakelet livet er. Det var sterkt, det var vakkert, det åpnet for ettertanke, både om Gud, livet og om kristen tro: kort sagt, det var andakter.

NRK fortjener ros for det som faktisk er en satsing på morgenandakten. Tenk at de sender andakter hver morgen! Og tenk at de satser på å fornye og utvikle den, slik at flere ønsker å lytte til den!  De har gått offensivt til verks for å holde morgenandakten levende og relevant. Vi får møte et mangfold av stemmer som alle formidler glimt av evangeliet, på ulike måter. Noen av andaktene har en annen form. Slik også med Petter Myhrs andakter.

Petter Myhr skal ha ros for at han våget å holde andakter der hans refleksjoner bar hele innslaget. Vi opplevde Petter Myhrs andakter i forrige uke som gode, vakre og fulle av undring over Gud, livet og det mirakel kjærligheten er innenfor sitt format. Musikken og ordene hang sammen og dannet en helhet. Det var en fin start på dagen og vekket kanskje nysgjerrighet og ettertanke hos mange som ellers ikke «tar inn» det vanlige andaktsformatet.

At andre savnet de vanlige elementene, burde ikke hindre en i å høre hva som faktisk ble sagt. Det burde ikke hindre en i å ta til seg budskapet som ble formidlet. På en annen måte enn vanlig. Men like sterkt.

Mange av de kritiske innleggene har frakjent Petter Myhr både troverdighet og kristentro. Det har vi liten sans for. Det er lite konstruktivt å sette likhetstegn mellom antall ganger Gud og Jesus nevnes og «kristelighet». Vi bør alle være varsomme med  rødblyant når det gjelder  hvordan andre  uttrykker sin tro i et kort andaktsformat.

Gå til innlegget

Nødvendigheten av urokråker

Publisert nesten 5 år siden

En takk til Kirkelig kulturverksted og Erik Hillestad

Skrevet som gen.sek. i Norske Kirkeakademier

«Kunsten er kulturens ulydige barn. Den nekter som regel å innordne seg og bekrefte det vedtatte. Den stiller de vanskelige spørsmålene og krysser de røde linjene. Ofte er den utålmodig og utfordrende. Men vet ikke helt hvor man har den, og slik må det også være om kunsten skal evne å være et speil for liv og tanke og vise oss noe nytt om oss selv og om menneskenes verden. Jeg vil snakke om hvilken rolle et slikt ulydig barn kan ha i en kirke som holder seg med dogmer og bekjennelser.» 

Sitatet er av Erik Hillestad. Om kunsten. Egentlig kunne sitatet handle om Erik Hillestad og Kirkelig Kulturverksted også. I år fyller KKV 40 år. Gjennom disse årene har KKV og Hillestad vært både kulturens og kirkens ulydige barn, som har stilt de vanskelige spørsmålene, vært utålmodige og utfordrende. Om politikk og kjærlighet, om Gud og livet. Derfor har kirken mye å takke dem for. For det utfordrende og krevende, for protestsanger og provokasjoner: Som musikalen Dans med oss Gud, om det nattlige fyllekalaset hos Vårherre fra 1982. Som Messe for en såret jord. Som teksten En stemme for de stemmeløse.

Men kirken har også grunn til å takke for det vakre: Både som produsent og tekstforfatter har Hillestad gitt oss kunstverk som har vært ubegripelig vakkert. Som teksten til Carolas julesang Himlen i min famn. Som gjendiktningen av Hellige natt. Og utallige andre tekster og produksjoner. Listen over høydepunkter er så lange at det får en til å glippe med øynene og lure på om hvordan det har vært mulig for dette lille miljøet å skape så vanvittig mye vanvittig bra! Vi har nettopp latt oss overvelde av NRKs salmemaraton. Det kan kanskje da være grunn til å minne om hvordan KKV blåste støv av salmene da de fikk Ole Paus til å legge hele sitt liv og sin lengsel i O, bli hos meg på tidlig nittitall i Salmer på veien hjem. Og slik (og selvsagt med en uendelig rekke salmeproduksjoner siden) gjorde salmene nye og viktige og levende, og viste oss hvordan de fortsatt lodder dybden i våre egne brustne liv og tro. Alt dette kan gjerne oppsummeres med tittelen på den første platen: Lukk opp kirkens dører.

Selv om KKV ikke lenger bare har det kirkelige som ramme, men er rettet mot hele samfunnet og på sett og vis mot hele verden, er ikke KKV og Hillestad blitt mindre viktig for kirken. Fordi de fortsatt løfter frem stemmer og sanger, det vakre og det vanskelige. Fordi de løfter blikket oppover og utover: Da president Bush utnevnte ondskapens akse i kampen mot terror, svarte Erik Hillestad med å lage CD-en Vuggesanger fra ondskapens akse. I år synger amerikanske og arabiske artister duetter på platen Songs from a stolen spring.

KKV har bidratt vesentlig til å gjøre den persiske dikteren Hafez kjent i Norge. Kjente og ukjente kunstnere har kommet til KKV – og KKV har reist verden rundt for å finne stemmene og tekstene. I Egypt, Aserbajdsjan, Irak, Sør-Afrika, Kaukasus og Sunnmøre. Og så videre, for så vidt. Hillestads bidrag til at kirken fikk sin kulturmelding Kunsten å være kirke, er bare ett av mange eksempler. Et annet er dette: Kirkelig Kulturverksted har skapt lydforhold i sine innspillingsstudio det blir lagt merke til. Under slike forhold er det ikke så rart at vi selv på cd-ene kan høre Iver Kleive og Knut Reiersrud blåse taket av kirken med sin lyd og sin kraft. Av og til med hele sin lavmælte, stillfarende kraft.

Banner KKV og Hillestad i kirken? Kanskje det. I så fall har de vist oss nødvendigheten av at det bannes i kirken. Gjennom disse 40 årene, gjennom produksjoner og prosjekter, ligger det en kraft og en retning og en nødvendighet – ikke minst for kirken. I 40 år har kirken trengt KKV. Som den urokråka den har vært. For kirken vil til alle tider trenge urokråker. Nettopp fordi evangeliet skapte uro. Fordi Jesus selv var en temmelig upolert skikkelse. Fordi Jesu ord brøt med konvensjoner, med selvfølgeligheter, med rangordninger, med forventninger, ja til og med veletablert moral. Jesu forkynnelse var ansett for upassende og ubehagelig. Og her ligger en av kirkens forpliktelser: for å løfte frem evangeliet om Jesus må den ikke for bli for veltilpasset, for konvensjonell, for veletablert, for behagelig. Kirkens forkynnelse må ikke bli for forsiktig, for redd for å støte, for lett å svelge medhårs.

Derfor har kirken mye å takke KKV og Hillestad for. Fordi de har skapt uro og bråk. Fordi de har skapt overjordisk skjønnhet. Fordi de har bidratt til å åpne kirkens dører.

Gå til innlegget

"Homosak" og kirkevalg

Publisert nesten 5 år siden

Kirkevalget 2015 er et kirkevalg, ikke et «homovalg».

 Av Sturla J. Stålsett og Kristin Gunleiksrud Raaum, Åpen folkekirke

«Ny homostrid før kirkevalg» heter det når Vårt Land offentliggjør nyheten om at organisasjonen Åpen folkekirke har som ambisjon å stille lister i alle bispedømmer til Kirkevalget i 2015. Saken dreier seg om valg og valgstrategier, og vi er glad for at dette debatteres. Det styrker det kirkelige demokratiet. Men homostrid?

Kirkevalget i 2015 er ikke et «homovalg» og bør heller ikke fremstilles som sådan. Det er et valg som handler om hvilken kirke vi skal ha.  Åpen folkekirke arbeider for at kirken skal være en åpen og tilgjengelig folkekirke. En kirke som gjennom dåp, vielse, begravelse og trosopplæring er til stede i menneskers liv, som er aktiv og synlig i kulturen og i det offentlige rom, og som er åpen og tilgjengelig i alle lokalsamfunn i hele landet. Vi arbeider for en kirke som fremmer menneskeverd og motarbeider diskriminering. Derfor arbeider vi for at likekjønnede par også skal få gifte seg i kirken. Vi arbeider for økt engasjement og deltakelse blant folk flest i kirkens demokratiske prosesser, og for demokratiske valgordninger som gir innflytelse til bredden blant kirkens medlemmer.

Det er helt åpenbart at kampen for likekjønnet ekteskap vil være helt sentral i neste års kirkevalg. Dette er en viktig sak for oss. Fordi vi vil bidra til en kirke der alle mennesker kan føle seg velkommen og elsket, og der kirken er med på å feire kjærligheten mellom to mennesker. Denne saken angår kirkens omdømme og troverdighet. 

Åpen folkekirke er en kirkelig organisasjon. Og kirkevalget 2015 er et kirkevalg, ikke et «homovalg». Det håper vi etter hvert at også VL får med seg.

 

Gå til innlegget

En kirke for alle

Publisert over 5 år siden

Vi fem går nå i spissen for å organisere et nettverk for alle som mener at homofile skal få love evig troskap for Guds åsyn. Samlivssaken er en symbolsak i arbeidet for folkekirken.

Av kirkemøtedelegatene Kristin Gunleiksrud Raaum, Anne Berit Evang, Kristine Sandmæl, Marianne H. Brekken og Knut Lundby

Etter at Kirkemøtets 116 delegater 8. april med bare 7 stemmers overvekt sa NEI til kirkelig vigsel av homofile, er mange i Den norske kirke skuffet, sinte og fortvilet. I sosiale medier drives kampanjer for utmelding, flere har nå etter to-tre døgn gjort det, - og enda flere vurderer å gjøre det.

Noe må gjøres!

Vi fem går nå i spissen for å organisere et nettverk for alle som mener at homofile skal få love evig troskap for Guds åsyn. Samlivssaken er en symbolsak i arbeidet for folkekirken. Den er viktig for mange menneskers forhold til kirken, og dermed for selve folkekirkens framtid.

Men hva skjedde egentlig på Kirkemøtet? Stemmegivningen viste faktisk at det ikke er flertall for:

- Å utarbeide en liturgi for å kunne innføre vigsel for par av samme kjønn.

- Å arbeide ut en liturgi for kirkelig velsignelse av slike borgerlig inngåtte ekteskap.

Men også at det ikke er flertall for

- Å fastholde tradisjonelt ekteskapssyn, der kirkelig inngått ekteskap kun er for heterofile par.

Avstemmingsresultatet viser at det er to svært ulike, men også teologisk begrunnede syn i kirken. Kirkemøtets vedtak gir oss uansett frimodighet til å løfte frem denne realiteten. Vi føler et sterkt ansvar for å være en stemme for alle som nå er redde for å bli hjemløse i kirken sin. I denne saken står vi på et solid læremessig grunnlag: Bispemøtets innstilling har med 2/3-flertall sagt at det ikke er tilstrekkelig læremessig grunnlag for å avvise at homofile kan ordne sitt samliv etter dagens ekteskapslovgivning i Norge. Det er derfor heller ikke læremessig grunnlag for å avvise at kirken bidrar til at slike ekteskap inngås.

Bispemøtets 2/3-flertall sier videre *:

«I et historisk perspektiv har synet på og beskrivelsen av ekteskapet gjennomgått store endringer som har reflektert skiftende sosiale ogkulturelle kontekster. Det gjelder blant annet forståelsen av familien som sosialt fellesskap, barns rettigheter og ikke minst kvinnens posisjon og rolle. Kirkens måte å omtale homofilt samliv på har også endret seg betydelig. Det er lang avstand mellom dagens kirkelige diskurs og Bispemøtets omtale av homofile handlinger i 1954 hvor disse beskrives som «perverse og forkastelige ting» og homoseksualitet karakteriseres som «en samfunnsfare av verdensdimensjoner». Den norske kirkes og andres kirkers omfattende bibelteologiske og systematiske arbeid med dette spørsmålet de siste tiårene har vist at en slik beskrivelse av homofilt samliv verken er sakssvarende ut fra Bibelens tekster, luthersk teologi eller de samfunnsmessige virkninger. Vi befinner oss i dag i en situasjon der vi på en helt annen måte er i stand til å anerkjenne de kvaliteter som kan eksistere i samlivet mellom to personer av samme kjønn. […] Når to mennesker ønsker å dele livet med hverandre med utgangspunkt i gjensidig kjærlighet, er det grunnleggende sett ikke forskjell på homofil eller heterofil kjærlighet, selv om det er forskjell på homofil og heterofil seksualitet. Kjærligheten og samlivet dreier seg om mer enn seksualitet. I et slikt perspektiv blir fokus de verdiene som spilles ut i det forpliktende samliv mellom to enten det dreier seg om heterofile eller homofile par. Kirkens historiske fordømmelse av homofile og dens avvisning av homofilt samliv har medført store lidelser og tunge belastninger for dem som er berørt. Den har derfor vist seg å komme i konflikt med Jesu understreking av kjærlighetsbudets forrang.»

Vi slutter oss til denne forståelsen av ekteskapet og homofil kjærlighet. For oss handler denne saken om to ting:

-         Om homofile og lesbiske skal få lov til å love evig troskap for Guds åsyn og i menneskers nærvær, - eller bare i menneskers nærvær.

-         Om de prestene som ønsker det, skal få love til å foreta en vigsel og/eller en forbønnshandling med en fast liturgi i bunnen.

Som nevnt ovenfor er det viktig for oss å peke på at det er to syn i kirken i denne saken, og at vi allerede lever med to syn når det gjelder f.eks kvinnelige prester. Det regnes ikke lenger som etisk eller dogmatisk relevant for forståelsen av prestetjenesten at kvinner i kraft av sitt kjønn ikke ordineres. Slik vil vi det skal være også når det gjelder vigsel for homofile par. I denne saken må vi gå til kjernen av forståelsen av ekteskapet og kjærligheten, livet og Gud. Det har Bispemøtet gjort, og flertallets læremessige avklaring innebærer at kirken anerkjenner homofilt samliv.

Kirkemøtets behandling av samlivssaken har etterlatt mange, også de som kjemper MOT retten til kirkelig velsignelse, bekreftelse og forpliktelse i homofile ekteskap, i en sårbar situasjon. De tapte også avstemmingen, da de ba Kirkemøtet si nei til å stanse debatten om ekteskapssynet i vår kirke.  Vi bør huske at det uansett er mennesker, menneskers tro og menneskers liv saken bør handle om, - ikke retorikk.

Neste runde er like om hjørnet. 

Vi vil bidra til å organisere et nettverk som jobber fram mot dette valget. Vi vil arbeide for en folkekirke som har rom for alle.Når vi nå organiserer oss, håper vi på støtte fra alle som ønsker å bidra dette. Vi vet at vi har en stor gruppe kirkemedlemmer i ryggen i dette arbeidet.

Kirkevalget 2015 kommer til å bli preget av samlivssaken. De som blir valgt der kommer til å sitte blant de 116 som skal bestemme om denne saken i neste runde.Vi vil mobilisere slik at Kirkemøtet i 2016 blir historisk, og vi i Norge kan følge etter våre naboland. Derfor oppfordrer vi alle som nå er skuffet, sinte og fortvilet og vurderer å melde seg ut, til å bli i Den norske kirke. Bare slik, innenfra, kan vi på Kirkemøte 2016 få vedtatt vigselsliturgi for likekjønnede par. 

* Uthevelser av siterte avsnitt fra Bispemøtets konklusjoner er gjort av denne kronikkens avsendere.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

KRIK - NYE spilleregler
av
Trond Andreassen
11 dager siden / 1288 visninger
Jeg lever ikke lenger selv
av
Merete Thomassen
12 dager siden / 1266 visninger
170 år med misforståelser
av
Joanna Bjerga
28 dager siden / 1143 visninger
Ingen Disco på Roser
av
Øyvind Hadland
24 dager siden / 845 visninger
Stjernedialektar
av
Ann Kristin van Zijp Nilsen
12 dager siden / 805 visninger
Disco, kirken og kreativiteten
av
Henrik Peder Govertsen
19 dager siden / 679 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere