Kristin Gunleiksrud Raaum

Alder: 58
  RSS

Om Kristin

Følgere

Fargerikt kirkevalg

Publisert nesten 4 år siden

Åpen folkekirke har ikke blåst saken om vigsel av likekjønnede ut av proporsjoner.

Ellen Hageman har interessante refleksjoner om kirkevalget i Vårt Land 5. september. Men flere steder er påstandene urimelige eller feilaktige.

Hun sier for eksempel at Åpen folkekirke har blåst saken om vigsel av likekjønnede par «ut av proporsjoner og fått den til å handle om så mye mer». Her har jeg følgende merknader:
Årevis. For det første: Ulike spørsmål som gjelder homofili har ligget der i årevis og i stadig økende grad preget Den norske kirke. Saken har kastet skygger over saksbehandling og sam­arbeid – og lagt føringer for stemmegivning og gruppetilhørighet. Åpen folkekirke har ikke skapt dette, men vi tar konsekvensen av det.

Første gang Bispemøtet ­behandlet feltet var i 1954. De sa blant annet: «Homoseksuelle­ handlinger bør få gjelde som de perverse og forkastelige ting de er, og skulle de i prinsippet være straffri, da er det ikke mulig å nekte at et nytt moral- og rettssyn er på ferde (...). En må være oppmerksom på at vi her står overfor en samfunnsfare av verdensdimensjoner. Det er en kjent sak at homoseksualitet har fått et uhyggelig omfang i mange land».
I 1995 stemte Kirkemøtet mot at homofilt samlevende kunne ansettes i Den norske kirke og mot å lage forbønnshandlinger for homofile par.

Må lande. Siden har spørsmål om de av oss som er homofile og lesbiske og lever i parforhold kan inneha vigslede stillinger, ­eller inngå ekteskap i kirken vært oppe til behandling en rekke­ ganger. Og det ligger under i mange andre saker.

Ja, vi må lande denne saken, slik vi landet spørsmålet om kvinners prestetjeneste. Slik at vi som kirke tar konsekvensen av at det ER to teologisk begrunnede syn i Den norske kirke. Det blir ikke ro i kirken uten. Og enda viktigere: for alle de av oss som har opplevd smerten ved at liv, kjærlighet og kall blir sak og kamp, for alle LHBT-prester som har lignende opplevelser som det ble fortalt om i en sterk kronikk i Aftenposten 6. september.

For det andre: Den siste måneden har jeg møtt mennesker over hele landet som gir uttrykk for en sterk glede og lettelse: Endelig kan de stå for det de mener, for den de er. Endelig trenger de ikke skamme seg over den jeg er. Utrolig mange – hetero og LHBT – har skjønt at det er en sammenheng mellom spørsmålet om vigsel av likekjønnede par og om folk føler det er rom for dem i kirken. Dette er reelt.

Derfor aksepterer jeg ikke at vi snakker dette spørsmålet ned. At vi sier at det ikke er viktig. Fordi så mange har skjønt hva det handler om. Kirken må aldri bidra til at mennesker føler seg mindreverdige eller utenfor. Fordi­ Jesus reiste mennesker opp, må kirken ta på alvor når mennesker forteller at kirken har bidratt til at de har følt skam.

Avviser. Hageman skriver også: «Samtidig er de bare villige til å diskutere deler av det problemfeltet vigsel av likekjønnede medfører. Spørsmål om surrogati blir ikke tydelig ­besvart.»

Nei, det er riktig. Vi vil ikke diskutere assistert befruktning som en del av spørsmålet om ­likekjønnet vigsel. Fordi man her ikke kan skjelne mellom likekjønnede og ulikekjønnede par. Lovverket er først og fremt til for – og benyttes av – heterofile par. Da er det fullstendig urimelig å fremstille det som at det å åpne for at to av samme kjønn kan få gifte seg i kirken, er det samme som å frata barn deres foreldre. Derfor avviser vi diskusjonen!

Bredt. Åpen folkekirke har ikke tatt en gjeng folk med svak tilhørighet til kirken og fylt opp listene. På våre lister står mange folk med lang fartstid fra ulike kirkelige sammenhenger. Folk har sittet i menighetsråd og kirke­råd, mange har vært frivillig engasjert. Akkurat som kandidater på nominasjonskomiteens lister. En del vi har spurt, har sagt at dette er første gang de er blitt spurt om å stå på liste til et kirkelig verv. Selv om de har vært interessert i å bidra lenge.

Åpen folkekirke mobiliserer bredt. Det er fordi kirken engasjerer bredt blant dens medlemmer. Vi bidrar til et bredt eierskap og økt aktivitet. Ikke i svart hvitt, men i mange farger.

Gå til innlegget

Kirkelig uenighetskultur

Publisert nesten 4 år siden

Ved kirkevalget er det mye som står på spill og som settes på prøve. Også vår evne til å håndtere uenighet.

 Egentlig er det et paradoks. Det har vært uenighet i kirken siden starten. Siden striden mellom Jakob og Paulus om nødvendigheten av omskjæring. Jeg har ofte lurt på hvorfor uenighet er så truende i kirken. For jeg har i mange kirkelige sammenhenger opplevd et press om ikke å uttrykke uenighet. Om å stå sammen. Og det skal vi jo. Vi er EN kirke. Vi er sammen om evangeliet. Men ofte fungerer ønsket om å stå sammen skjevt og uheldig: om en oppfordring til å holde munn, ikke å være kritisk.

På slutten av 1950-tallet var det flere kvinner som ønsket å søke prestetjeneste. De fikk høre at de splittet kirken. I dag er det særlig de av oss som er homofile og lesbiske som får høre dette. At de har ansvaret for at kirken splittes. Vi som kalles liberale, har følt fordommer, mistro og nedlatenhet på kroppen i årevis. Avvisningen av såkalt liberale kristne har en lang, om ikke særlig stolt, tradisjon. I 1920 ble «Calmeyergatelinjen» vedtatt, som gikk ut på at man skulle ha minst mulig kontakt med liberale teologer.

Den som har forsvart først kvinnelige prester, så homofiles rett til å gifte seg i kirken, er blitt utsatt for kraftige og fordømmende ord. Det er mange av oss som i brevs form har fått høre at vi skal brenne i helvete. Noen er blitt slått. Når en leser kommentarfeltene i nettdebatter, er det påfallende hvor sterke ord som brukes av enkelte om andre mennesker. At de går Satans ærend, er vantro, at de tråkker på Bibelen. Det gjør noe med en å lese slikt. Derfor er jeg enig når det manes til å tenke igjennom sine ord i disse dager. Det er ansvar vi alle har og som mange av oss tar. For rett skal være rett: Uavhengig av standpunkt i saken om vigsel av likekjønnede par; de fleste som står på valg har en anstendig og saklig debattform.

Noen av de som fremholder at ekteskapet kun er for mann og kvinne, er begynt å bli urolige: vil det være rom for dem i Den norske kirke i fremtiden. De føler at de er plassert i bås, møtt med fordommer, kalt «mørkemenn».  Og jeg kan forstå uroen, nettopp fordi kirken alltid har vært så lite flink til å håndtere uenighet. Men vi MÅ som kirke tåle uenighet. Vi skal være sammen i den samme kirken. Vi skal ha nattverdsfellesskap med dem vi er uenige med.

Åpen folkekirke har i sin plattform at:

- Kirkens ledelse på alle plan skal ha respekt for bredden i tro og meninger, for ulike syn og ulik praksis.

- Det skal bygges en kultur for meningsmangfold, hvor et flertall alltid må vite at mindretall skal høres og har sin legitime plass i kirken.

Faktum er jo at det i dag er to offisielle syn på vigsel av likekjønnede i Den norske kirke. Men det er bare en praksis. Prester som ønsker å følge sin samvittighet og vie likekjønnede par, får ikke lov til dette. Åpen folkekirke arbeider for at det skal bli mulig for to av samme kjønn å gifte seg i kirken. Men kirken skal fortsatt ha rom for den som mener noe annet. Den som mener at ekteskapet er for mann og kvinne, har en plass i kirken. Vi forventer saklige argumenter og saklig debatt. Det er mange i vår bevegelse som har opplevd utestengning og endog trakassering, som nå ønsker å bidra til en kirke der deres meningsmotstandere ikke behandles på samme måte. Denne holdningen gjør dypt inntrykk – og viser vei. Men man kan – og bør – kanskje spørre seg om det er rimelig å forvente at den som er blitt avvist for sitt liv og sin kjærlighet også skal måtte forventes å ta dem som har avvist en i forsvar.

Åpen folkekirke ønsker oss en mangfoldig, levende og åpen folkekirke. Derfor arbeider vi å forbedre kulturen for uenighet og meningsutveksling. Evangeliet binder oss sammen. Derfor kan vi leve med uenighet. Vi trenger ikke undertrykke meningsforskjeller. Men vi skal være saklige og anstendige og ha respekt for spillereglene.

 FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 19.8.2015

 

Gå til innlegget

Spinn og støy

Publisert over 4 år siden

Redaktørene i den kristne dagspressen oppfordres til å droppe spinn og støy og heller snakke om det sakene gjelder.

Av Svein Arne Lindø, leder i Kirkerådet og Kristin Gunleiksrud Raaum, nestleder i Kirkerådet

Kan kirken engasjere seg i politikk? Redaktørene Vebjørn Selbekk i Dagen og Helge Simonnes i Vårt Land opptrer som spinndoktorer når de jevnlig og forutsigbart snur viktige samfunnsetiske diskusjoner til et spørsmål om hvor grensene går for hva kirkelige ledere kan si.

Denne uken har biskopene i de to nordligste bispedømmene gått sammen med fagbevegelse og miljøbevegelse om en kronikk som ber om en omstilling av Norge, bort fra fossil energi.

Vi to er uenige om mangt i kirkepolitikken, vi står på hver vår side i spørsmålet om vigsel av likekjønnede. Men i dette dypt alvorlige samfunnsetiske spørsmålet er vi helt enige. Evangeliet forplikter oss til å verne om skaperverket og livsgrunnlaget for alle mennesker på jorda. Kronikørenes budskap er i tråd med Kirkemøtets vedtak fra 2013. Det er mulig at mange av kirkens medlemmer er uenige, men et overveldende flertall blant kirkens folkevalgte har faktisk sluttet seg til dette.

Ulikheter. Ved åpningen av Bispemøtet mandag holdt biskop Tor B. Jørgensen et grundig forberedt innledningsforedrag. Han drøftet hvorvidt vi er på vei mot et forskjells-samfunn og løftet fram vår forpliktelse overfor de fattige. Også dette er engasjementer Kirkemøtet gjennom mange vedtak deler. Vi lytter til biskopens bekymring for økte ulikheter. Vi er enige om at stor ulikhet er et moralsk problem og at vi skal tale de fattiges sak. Som borgere skal vi bidra til fellesskapet ved å betale vår skatt. Dette er ikke selvsagt, derfor bør vi snakke om det.

Biskoper har lettere tilgang til offentlige talerstoler enn vi som leke kirkelige folkevalgte har. Vi er derfor glade og begeistret for deres vilje til å følge opp Kirkemøtevedtak med tydelig tale, reflektert utfordring og invitasjon til debatt.

Biskopene i Den norske kirke plikter etter beste skjønn å bidra til den offentlige samtalen om de viktigste moralske spørsmålene i vår tid. De tilskyndes også her av Kirkemøtet, som i sin nye visjon sier at folkekirken engasjerer seg i samfunnet.

Utfordre. Det er slutt på den tiden da en biskop er en uimotsigelig autoritet. Nettopp derfor må en biskop kunne utfordre, mane til besinnelse, si det flertallet ikke liker å høre. Kritikken rammer ulike politiske partiers standpunkter til ulike tider. Vern om skaperverket har kirken engasjert seg i med offentlige uttalelser siden 1969, og ulike politiske myndigheter har vært adressert.

Selvsagt kan kirken engasjere seg i politikk. Den kan ikke la være. Nestekjærlighet forutsetter at vi forholder oss til vår neste. Der vår neste er, er det også et samfunn. Og der vi har et samfunn, har vi også politikk. Kirken kan derfor ikke unngå å engasjere seg politisk.

Redaktørene i den kristne dagspressen oppfordres derfor til å droppe spinn og støy og heller snakke om det sakene gjelder. De er alvorlige nok.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 14.2.2015

Gå til innlegget

Takk for morgenandakten

Publisert over 4 år siden

Mange av de kritiske innleggene har frakjent Petter Myhr både troverdighet og kristentro. Det har vi liten sans for.

Av Tor B. Jørgensen og Kristin Gunleiksrud Raaum. Publisert i Vårt Land 4.2.2015

 Morgenandakten i forrige uke inneholdt ikke Herrens bønn og velsignelsen. Det ble det bråk av. Noen av reaksjonene har gått på innhold og format i andaktene.  Andre har pekt på at de savner Fadervår og velsignelsen.

Vi som skriver dette setter pris på både morgenandakten og velsignelsen. Det er fint å høre den lyst, før man går ut i dagen. Det er fint at de fleste av NRKs morgenandakter avsluttes med dette.

Men hva skal til for at noe kan kalles en andakt? En andakt har ingen krav til liturgi eller innhold. En god andakt er etter vår mening en som gir oss et glimt av Gud eller får oss til å tenke over (andakt kommer av det tyske andenken: tenke på) Gud og livet. Av og til kan en andakt være like sterk og like oppbyggelig om den ikke inneholder de vanlige elementene.  Det synes vi den var i forrige uke. Det var refleksjoner om hverdag og livets store spørsmål. Og under det hele fløt en tydelig tro som uttrykte seg i undring over det mirakelet livet er. Det var sterkt, det var vakkert, det åpnet for ettertanke, både om Gud, livet og om kristen tro: kort sagt, det var andakter.

NRK fortjener ros for det som faktisk er en satsing på morgenandakten. Tenk at de sender andakter hver morgen! Og tenk at de satser på å fornye og utvikle den, slik at flere ønsker å lytte til den!  De har gått offensivt til verks for å holde morgenandakten levende og relevant. Vi får møte et mangfold av stemmer som alle formidler glimt av evangeliet, på ulike måter. Noen av andaktene har en annen form. Slik også med Petter Myhrs andakter.

Petter Myhr skal ha ros for at han våget å holde andakter der hans refleksjoner bar hele innslaget. Vi opplevde Petter Myhrs andakter i forrige uke som gode, vakre og fulle av undring over Gud, livet og det mirakel kjærligheten er innenfor sitt format. Musikken og ordene hang sammen og dannet en helhet. Det var en fin start på dagen og vekket kanskje nysgjerrighet og ettertanke hos mange som ellers ikke «tar inn» det vanlige andaktsformatet.

At andre savnet de vanlige elementene, burde ikke hindre en i å høre hva som faktisk ble sagt. Det burde ikke hindre en i å ta til seg budskapet som ble formidlet. På en annen måte enn vanlig. Men like sterkt.

Mange av de kritiske innleggene har frakjent Petter Myhr både troverdighet og kristentro. Det har vi liten sans for. Det er lite konstruktivt å sette likhetstegn mellom antall ganger Gud og Jesus nevnes og «kristelighet». Vi bør alle være varsomme med  rødblyant når det gjelder  hvordan andre  uttrykker sin tro i et kort andaktsformat.

Gå til innlegget

Nødvendigheten av urokråker

Publisert over 4 år siden

En takk til Kirkelig kulturverksted og Erik Hillestad

Skrevet som gen.sek. i Norske Kirkeakademier

«Kunsten er kulturens ulydige barn. Den nekter som regel å innordne seg og bekrefte det vedtatte. Den stiller de vanskelige spørsmålene og krysser de røde linjene. Ofte er den utålmodig og utfordrende. Men vet ikke helt hvor man har den, og slik må det også være om kunsten skal evne å være et speil for liv og tanke og vise oss noe nytt om oss selv og om menneskenes verden. Jeg vil snakke om hvilken rolle et slikt ulydig barn kan ha i en kirke som holder seg med dogmer og bekjennelser.» 

Sitatet er av Erik Hillestad. Om kunsten. Egentlig kunne sitatet handle om Erik Hillestad og Kirkelig Kulturverksted også. I år fyller KKV 40 år. Gjennom disse årene har KKV og Hillestad vært både kulturens og kirkens ulydige barn, som har stilt de vanskelige spørsmålene, vært utålmodige og utfordrende. Om politikk og kjærlighet, om Gud og livet. Derfor har kirken mye å takke dem for. For det utfordrende og krevende, for protestsanger og provokasjoner: Som musikalen Dans med oss Gud, om det nattlige fyllekalaset hos Vårherre fra 1982. Som Messe for en såret jord. Som teksten En stemme for de stemmeløse.

Men kirken har også grunn til å takke for det vakre: Både som produsent og tekstforfatter har Hillestad gitt oss kunstverk som har vært ubegripelig vakkert. Som teksten til Carolas julesang Himlen i min famn. Som gjendiktningen av Hellige natt. Og utallige andre tekster og produksjoner. Listen over høydepunkter er så lange at det får en til å glippe med øynene og lure på om hvordan det har vært mulig for dette lille miljøet å skape så vanvittig mye vanvittig bra! Vi har nettopp latt oss overvelde av NRKs salmemaraton. Det kan kanskje da være grunn til å minne om hvordan KKV blåste støv av salmene da de fikk Ole Paus til å legge hele sitt liv og sin lengsel i O, bli hos meg på tidlig nittitall i Salmer på veien hjem. Og slik (og selvsagt med en uendelig rekke salmeproduksjoner siden) gjorde salmene nye og viktige og levende, og viste oss hvordan de fortsatt lodder dybden i våre egne brustne liv og tro. Alt dette kan gjerne oppsummeres med tittelen på den første platen: Lukk opp kirkens dører.

Selv om KKV ikke lenger bare har det kirkelige som ramme, men er rettet mot hele samfunnet og på sett og vis mot hele verden, er ikke KKV og Hillestad blitt mindre viktig for kirken. Fordi de fortsatt løfter frem stemmer og sanger, det vakre og det vanskelige. Fordi de løfter blikket oppover og utover: Da president Bush utnevnte ondskapens akse i kampen mot terror, svarte Erik Hillestad med å lage CD-en Vuggesanger fra ondskapens akse. I år synger amerikanske og arabiske artister duetter på platen Songs from a stolen spring.

KKV har bidratt vesentlig til å gjøre den persiske dikteren Hafez kjent i Norge. Kjente og ukjente kunstnere har kommet til KKV – og KKV har reist verden rundt for å finne stemmene og tekstene. I Egypt, Aserbajdsjan, Irak, Sør-Afrika, Kaukasus og Sunnmøre. Og så videre, for så vidt. Hillestads bidrag til at kirken fikk sin kulturmelding Kunsten å være kirke, er bare ett av mange eksempler. Et annet er dette: Kirkelig Kulturverksted har skapt lydforhold i sine innspillingsstudio det blir lagt merke til. Under slike forhold er det ikke så rart at vi selv på cd-ene kan høre Iver Kleive og Knut Reiersrud blåse taket av kirken med sin lyd og sin kraft. Av og til med hele sin lavmælte, stillfarende kraft.

Banner KKV og Hillestad i kirken? Kanskje det. I så fall har de vist oss nødvendigheten av at det bannes i kirken. Gjennom disse 40 årene, gjennom produksjoner og prosjekter, ligger det en kraft og en retning og en nødvendighet – ikke minst for kirken. I 40 år har kirken trengt KKV. Som den urokråka den har vært. For kirken vil til alle tider trenge urokråker. Nettopp fordi evangeliet skapte uro. Fordi Jesus selv var en temmelig upolert skikkelse. Fordi Jesu ord brøt med konvensjoner, med selvfølgeligheter, med rangordninger, med forventninger, ja til og med veletablert moral. Jesu forkynnelse var ansett for upassende og ubehagelig. Og her ligger en av kirkens forpliktelser: for å løfte frem evangeliet om Jesus må den ikke for bli for veltilpasset, for konvensjonell, for veletablert, for behagelig. Kirkens forkynnelse må ikke bli for forsiktig, for redd for å støte, for lett å svelge medhårs.

Derfor har kirken mye å takke KKV og Hillestad for. Fordi de har skapt uro og bråk. Fordi de har skapt overjordisk skjønnhet. Fordi de har bidratt til å åpne kirkens dører.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Bryllup med bismak
av
Trond Langen
rundt 1 måned siden / 2402 visninger
Kjønnsideologi på avveie
av
Marit Johanne Bruset
16 dager siden / 1947 visninger
Den verkeleg raude fare
av
Emil André Erstad
22 dager siden / 1921 visninger
Spooky sjamanisme?
av
Vårt Land
27 dager siden / 1776 visninger
Slutt å gjøre kirken kul!
av
Merete Thomassen
rundt 1 måned siden / 1583 visninger
Kunnskapsløst om «koranskoler»
av
Usman Rana
16 dager siden / 1551 visninger
En fallende stjerne?
av
Vårt Land
15 dager siden / 1235 visninger
Kallmyrs tabbe
av
Vårt Land
18 dager siden / 1169 visninger
Forledet av Frp
av
Vårt Land
22 dager siden / 1101 visninger
Gal vurdering av Arendalsuka
av
Guri Hjeltnes
20 dager siden / 1052 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere