Kristin Gunleiksrud Raaum

Alder: 58
  RSS

Om Kristin

Følgere

Resolusjon om flyktningesituasjonen

Publisert over 3 år siden

NORSKE KIRKEAKADEMIERS ÅRSMØTE 2016 protesterer mot myndighetenes håndtering av den pågående flyktningsituasjonen.

 

NORSKE KIRKEAKADEMIERS ÅRSMØTE 2016 

protesterer mot myndighetenes håndtering av den pågående flyktningsituasjonen.

 

Vi har merket oss at FNs høykommissær og Europarådet påpeker at norsk flyktningpolitikk, slik den utmeisles nå, er i strid med grunnleggende menneskerettigheter slik de kommer til uttrykk gjennom Folkeretten og Flyktningkonvensjonen.

 

Stortinget har ratifisert og forpliktet seg på disse gjeldende internasjonale avtalene.

Nå ser vi at nye norske regler, foreslått vedtatt av Stortinget, kan komme til å bryte med disse.

 

Årsmøtet opplever at norsk velferd settes opp mot vårt moralske ansvar for flyktninger, og står i kontrast til et menneskeverd som skal gjelde for alle.

 

Statistikken viser at det overveiende flertallet av de som kommer til landet er flyktninger med behov for beskyttelse, og ikke migranter med andre motiver.

 

Verden forbinder Norge med arven etter Fridtjof Nansen. Denne arven må Norge videreføre.

 

Vi beklager at Norges renomme som forsvarer av menneskerettigheter ute i verden, står i fare for å smuldre opp, ved at vi fører en flyktningpolitikk som er blant de mest restriktive i Europa.

 

Før 2. verdenskrig ble grensene stengt for enkelte folkegrupper på flukt.

Vi frykter at vi er i ferd med å gjenta historien.

 

Vi minner om Arnulf Øverlands ord

«Du må ikke tåle så inderlig vel, den urett som ikke rammer deg selv.»

 

Vår tid trenger tydelig tale.

 

Snevre økonomiske hensyn og den skammelige tendensen til dehumanisering av folk fra andre kulturer er i ferd med å ødelegge vår nasjons sjølrespekt.

 

Derfor forventer Norske kirkeakademiers årsmøte at Stortinget følger internasjonale avtaler, der folkeretten og menneskeverdet legges til grunn som et overordnet styrende prinsipp.

 

 

Kontakt:

Styreleder Nils Ivar Agøy, tlf 486 05 998

Generalsekretær Kristin Gunleiksrud Raaum, tlf 95 75 65 75

 

 

 

Gå til innlegget

En ny liturgi for alle

Publisert over 3 år siden

Åpen folkekirkes årsmøte fattet i helgen et vedtak om at «Åpen folkekirke vil gå inn for at det i tillegg til dagens vigselsliturgi utarbeides en ny liturgi som åpner for likekjønnet vigsel og som kan brukes av alle.»

Gard Sandaker-Nielsen, leder av Åpen folkekirke

Kristin Gunleiksrud Raaum, styremedlem i Åpen folkekirke

Bispemøtet har foreslått at det i tillegg til dagens ekteskapsliturgi, må utarbeides tilsvarende liturgi for ekteskapsinngåelse mellom likekjønnede par. Åpen folkekirke tar Bispemøtets vedtak på alvor. Det er to syn i kirken på spørsmålet om vigsel av likekjønnede par, og vi må nå ta konsekvensen av det. Åpen folkekirke mener at kjønnspolariteten ikke konstituerer ekteskapet. Derfor må vi også få en ekteskapsliturgi som kan brukes av alle.

Åpen folkekirke mener at det må være selvsagt at kirken ikke lager liturgier som er ment for noen, men ikke for alle. Det finnes bare ett ekteskap, men det er to ulike syn på hvem dette kan være for. Dagens liturgi bygger på synet om at kjønnspolariteten konstituerer ekteskapet. Denne er Åpen folkekirke åpen for at skal beholdes, men det må altså også utarbeides en liturgi der kjønnspolariteten ikke konstituerer ekteskapet. Det er nå flertall i kirkemøtet for at kjønnspolariteten ikke konstituerer ekteskapet. Konsekvensen må være at den nye liturgien skal kunne brukes av alle par som ønsker det.

Bispemøtet har med sitt forslag til vedtak lagt et grunnlag for at vi skal leve med at det er to syn på ekteskapet i Den norske kirke. Med vårt forslag er Åpen folkekirke tydelige på hvordan dette nå må gjøres.

Gå til innlegget

Oppkonstruert debatt om reservasjonsrett

Publisert nesten 4 år siden

Reservasjonsrett for vigsler er lovfestet. Debatten er oppkonstruert støy.

«Bråket i Den norske kirke er ikke over,» skriver sjefredaktør Helge Simonnes som en kommentar til kirkevalget (Vårt Land 24. september).

Nei, det sørger sannelig Vårt Land for.

I debatten om presters reservasjonsrett er dette saken: Ekteskapslovens paragraf 13 gir en vigsler rett til å nekte å vie fraskilte eller likekjønnede par.

Ingen har tatt til orde for å endre vigslers reservasjonsrett, før Vårt Land nå fremstiller dette som en brennhet debatt. Reservasjonsrett for vigsler er lovfestet. Debatten er oppkonstruert støy.

Gå til innlegget

Fargerikt kirkevalg

Publisert rundt 4 år siden

Åpen folkekirke har ikke blåst saken om vigsel av likekjønnede ut av proporsjoner.

Ellen Hageman har interessante refleksjoner om kirkevalget i Vårt Land 5. september. Men flere steder er påstandene urimelige eller feilaktige.

Hun sier for eksempel at Åpen folkekirke har blåst saken om vigsel av likekjønnede par «ut av proporsjoner og fått den til å handle om så mye mer». Her har jeg følgende merknader:
Årevis. For det første: Ulike spørsmål som gjelder homofili har ligget der i årevis og i stadig økende grad preget Den norske kirke. Saken har kastet skygger over saksbehandling og sam­arbeid – og lagt føringer for stemmegivning og gruppetilhørighet. Åpen folkekirke har ikke skapt dette, men vi tar konsekvensen av det.

Første gang Bispemøtet ­behandlet feltet var i 1954. De sa blant annet: «Homoseksuelle­ handlinger bør få gjelde som de perverse og forkastelige ting de er, og skulle de i prinsippet være straffri, da er det ikke mulig å nekte at et nytt moral- og rettssyn er på ferde (...). En må være oppmerksom på at vi her står overfor en samfunnsfare av verdensdimensjoner. Det er en kjent sak at homoseksualitet har fått et uhyggelig omfang i mange land».
I 1995 stemte Kirkemøtet mot at homofilt samlevende kunne ansettes i Den norske kirke og mot å lage forbønnshandlinger for homofile par.

Må lande. Siden har spørsmål om de av oss som er homofile og lesbiske og lever i parforhold kan inneha vigslede stillinger, ­eller inngå ekteskap i kirken vært oppe til behandling en rekke­ ganger. Og det ligger under i mange andre saker.

Ja, vi må lande denne saken, slik vi landet spørsmålet om kvinners prestetjeneste. Slik at vi som kirke tar konsekvensen av at det ER to teologisk begrunnede syn i Den norske kirke. Det blir ikke ro i kirken uten. Og enda viktigere: for alle de av oss som har opplevd smerten ved at liv, kjærlighet og kall blir sak og kamp, for alle LHBT-prester som har lignende opplevelser som det ble fortalt om i en sterk kronikk i Aftenposten 6. september.

For det andre: Den siste måneden har jeg møtt mennesker over hele landet som gir uttrykk for en sterk glede og lettelse: Endelig kan de stå for det de mener, for den de er. Endelig trenger de ikke skamme seg over den jeg er. Utrolig mange – hetero og LHBT – har skjønt at det er en sammenheng mellom spørsmålet om vigsel av likekjønnede par og om folk føler det er rom for dem i kirken. Dette er reelt.

Derfor aksepterer jeg ikke at vi snakker dette spørsmålet ned. At vi sier at det ikke er viktig. Fordi så mange har skjønt hva det handler om. Kirken må aldri bidra til at mennesker føler seg mindreverdige eller utenfor. Fordi­ Jesus reiste mennesker opp, må kirken ta på alvor når mennesker forteller at kirken har bidratt til at de har følt skam.

Avviser. Hageman skriver også: «Samtidig er de bare villige til å diskutere deler av det problemfeltet vigsel av likekjønnede medfører. Spørsmål om surrogati blir ikke tydelig ­besvart.»

Nei, det er riktig. Vi vil ikke diskutere assistert befruktning som en del av spørsmålet om ­likekjønnet vigsel. Fordi man her ikke kan skjelne mellom likekjønnede og ulikekjønnede par. Lovverket er først og fremt til for – og benyttes av – heterofile par. Da er det fullstendig urimelig å fremstille det som at det å åpne for at to av samme kjønn kan få gifte seg i kirken, er det samme som å frata barn deres foreldre. Derfor avviser vi diskusjonen!

Bredt. Åpen folkekirke har ikke tatt en gjeng folk med svak tilhørighet til kirken og fylt opp listene. På våre lister står mange folk med lang fartstid fra ulike kirkelige sammenhenger. Folk har sittet i menighetsråd og kirke­råd, mange har vært frivillig engasjert. Akkurat som kandidater på nominasjonskomiteens lister. En del vi har spurt, har sagt at dette er første gang de er blitt spurt om å stå på liste til et kirkelig verv. Selv om de har vært interessert i å bidra lenge.

Åpen folkekirke mobiliserer bredt. Det er fordi kirken engasjerer bredt blant dens medlemmer. Vi bidrar til et bredt eierskap og økt aktivitet. Ikke i svart hvitt, men i mange farger.

Gå til innlegget

Kirkelig uenighetskultur

Publisert rundt 4 år siden

Ved kirkevalget er det mye som står på spill og som settes på prøve. Også vår evne til å håndtere uenighet.

 Egentlig er det et paradoks. Det har vært uenighet i kirken siden starten. Siden striden mellom Jakob og Paulus om nødvendigheten av omskjæring. Jeg har ofte lurt på hvorfor uenighet er så truende i kirken. For jeg har i mange kirkelige sammenhenger opplevd et press om ikke å uttrykke uenighet. Om å stå sammen. Og det skal vi jo. Vi er EN kirke. Vi er sammen om evangeliet. Men ofte fungerer ønsket om å stå sammen skjevt og uheldig: om en oppfordring til å holde munn, ikke å være kritisk.

På slutten av 1950-tallet var det flere kvinner som ønsket å søke prestetjeneste. De fikk høre at de splittet kirken. I dag er det særlig de av oss som er homofile og lesbiske som får høre dette. At de har ansvaret for at kirken splittes. Vi som kalles liberale, har følt fordommer, mistro og nedlatenhet på kroppen i årevis. Avvisningen av såkalt liberale kristne har en lang, om ikke særlig stolt, tradisjon. I 1920 ble «Calmeyergatelinjen» vedtatt, som gikk ut på at man skulle ha minst mulig kontakt med liberale teologer.

Den som har forsvart først kvinnelige prester, så homofiles rett til å gifte seg i kirken, er blitt utsatt for kraftige og fordømmende ord. Det er mange av oss som i brevs form har fått høre at vi skal brenne i helvete. Noen er blitt slått. Når en leser kommentarfeltene i nettdebatter, er det påfallende hvor sterke ord som brukes av enkelte om andre mennesker. At de går Satans ærend, er vantro, at de tråkker på Bibelen. Det gjør noe med en å lese slikt. Derfor er jeg enig når det manes til å tenke igjennom sine ord i disse dager. Det er ansvar vi alle har og som mange av oss tar. For rett skal være rett: Uavhengig av standpunkt i saken om vigsel av likekjønnede par; de fleste som står på valg har en anstendig og saklig debattform.

Noen av de som fremholder at ekteskapet kun er for mann og kvinne, er begynt å bli urolige: vil det være rom for dem i Den norske kirke i fremtiden. De føler at de er plassert i bås, møtt med fordommer, kalt «mørkemenn».  Og jeg kan forstå uroen, nettopp fordi kirken alltid har vært så lite flink til å håndtere uenighet. Men vi MÅ som kirke tåle uenighet. Vi skal være sammen i den samme kirken. Vi skal ha nattverdsfellesskap med dem vi er uenige med.

Åpen folkekirke har i sin plattform at:

- Kirkens ledelse på alle plan skal ha respekt for bredden i tro og meninger, for ulike syn og ulik praksis.

- Det skal bygges en kultur for meningsmangfold, hvor et flertall alltid må vite at mindretall skal høres og har sin legitime plass i kirken.

Faktum er jo at det i dag er to offisielle syn på vigsel av likekjønnede i Den norske kirke. Men det er bare en praksis. Prester som ønsker å følge sin samvittighet og vie likekjønnede par, får ikke lov til dette. Åpen folkekirke arbeider for at det skal bli mulig for to av samme kjønn å gifte seg i kirken. Men kirken skal fortsatt ha rom for den som mener noe annet. Den som mener at ekteskapet er for mann og kvinne, har en plass i kirken. Vi forventer saklige argumenter og saklig debatt. Det er mange i vår bevegelse som har opplevd utestengning og endog trakassering, som nå ønsker å bidra til en kirke der deres meningsmotstandere ikke behandles på samme måte. Denne holdningen gjør dypt inntrykk – og viser vei. Men man kan – og bør – kanskje spørre seg om det er rimelig å forvente at den som er blitt avvist for sitt liv og sin kjærlighet også skal måtte forventes å ta dem som har avvist en i forsvar.

Åpen folkekirke ønsker oss en mangfoldig, levende og åpen folkekirke. Derfor arbeider vi å forbedre kulturen for uenighet og meningsutveksling. Evangeliet binder oss sammen. Derfor kan vi leve med uenighet. Vi trenger ikke undertrykke meningsforskjeller. Men vi skal være saklige og anstendige og ha respekt for spillereglene.

 FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 19.8.2015

 

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere