Kristin Gunleiksrud Raaum

Alder: 58
  RSS

Om Kristin

Følgere

Svar til Stavanger bispedømmeråd

Publisert 10 måneder siden

Kirkerådet har mottatt uttalelsen fra Stavanger bispedømmeråd angående Kirkerådets tilsetting av ny biskop i Stavanger 24. januar. Jeg er glad for at dere har tatt imot Anne Lise Ådnøy og ønsket henne velkommen inn i tjenesten og fellesskapet.

Tilsettingen har skapt mange ulike reaksjoner og blitt møtt med både kritikk og glede. Noen har stilt spørsmål ved om demokratiske spilleregler er fulgt. Kirkemøtet vedtok en ny ordning for bispetilsettelser så sent som i 2018. Da ble Kirkerådet valgt som tilsettingsorgan, fremfor et rent valg. En prosess for tilsetting av biskop inneholder mange komponenter, og er både sammensatt og komplisert. Spørsmålene som nå  stilles, handler om hvordan den rådgivende avstemmingen skal forstås og vektes i sluttbehandlingen av saken.

 Jeg tar kritikken som er kommet på alvor og har bedt om at erfaringene med denne saken tas opp til drøfting på neste kirkerådsmøte i mars.

Med utgangspunkt i denne saken, er det ikke grunnlag for å si at Kirkerådet vil rendyrke en spesiell kirkelig profil. Dette rådet har de siste tre årene tilsatt biskoper med ulik profil og teologisk ståsted – også i Stavanger.

Ved forrige kirkevalg fikk Åpen folkekirke et flertall av stemmene og  Kirkerådet har i denne perioden et flertall av medlemmer utgått fra Åpen folkekirke. Kirkevalget danner grunnlaget for det kirkelige demokratiet, og dermed også grunnlaget for det demokratisk valgte flertallets profil i behandlingen av ulike saker.

 Det er all grunn til å understreke at kirken fortsatt anerkjenner, lytter til og gir rom for folkevalgte, ansattes og frivilliges engasjement. Frivilliges innsats er avgjørende for kirken over hele landet.

Kirkerådet ønsker fortsatt å stå sammen med dere og løfte fram troen på Jesus Kristus i samfunnet og i enkeltmenneskers liv.

Gå til innlegget

KOM I KIRKEN, SYLVI LISTHAUG!

Publisert rundt 1 år siden

Sylvi Listhaug kommer i sin bok med harde angrep på Den norske kirke. Hun hevder at den «råtner på rot», er en «oppbevaringsplass for gamle travere fra bistandsbransjen og venstresiden» og «mer en arena for politikk i stedet for å forkynne den kristne tro». Hun stempler og karikerer, og det blir dessverre nødvendig å ta til motmæle.


For det er ikke sant, det Listhaug hevder. Så kom i kirken og se selv, Sylvi Listhaug. Der lyder forkynnelsen hver eneste dag, fra kirker over hele landet. Evangeliet forkynnes i musikk, handlinger og ord. Kom og hør, Sylvi Listhaug. På konfirmantundervisning, søndagsskole, eldretreff, babysang, gudstjeneste, konserter. Listen er lang. Men det er jo ingen nyhet at kirken tror på Gud. Dette når sjelden førstesiden på avisene. Men det er helt sant.

Folkekirkens ideal og forpliktelse er Jesu åpenhet mot mennesker. Vi inspireres som kirke av Jesu programtale i Nasaret ved begynnelsen av sitt virke: «Herrens ånd har salvet meg til å forkynne et godt budskap for fattige, for å rope ut at fanger skal få frihet og blinde få synet igjen, for å sette undertrykte fri, og rope ut et nådens år fra Herren». Dette budskapet forplikter kirken til å være diakonal, til å ha omsorg for mennesker i nød. Samtidig er det en tale som går rett inn i motsetningene i samfunnet, med de kreftene som skaper fattigdom og undertrykkelse. Og her står kirken i en lang og forpliktende tradisjon. Det er mye kritikk av makt i bibelen. Profetene i Det gamle testamente roper ut sin vrede over de rike og mektige, som profeten Amos som med sterke ord refser dem som »undertrykker småkårsfolk og knuser de fattige». Og Jesus har harde ord mot de mektige. Han for alltid forpliktet kirken til å stå opp for den svake. Jesu ord lyder igjen og igjen og forplikter kirken og troende mennesker: «Sannelig, jeg sier dere: Det dere gjorde mot én av disse mine minste søsken, har dere gjort mot meg

Men kirken har også en annen side ved sin historie, at den i perioder har gått maktens ærend og vært maktens redskap. Kirken har flere ganger vist underdanighet overfor makthavere og vært en del av maktens undertrykkende apparat. Hvis vi skal kritiseres for noe, er det når vi ikke ropte ut evangeliets frigjørende kraft i handling og ord. Eller når vi rammes av Jesu ord: «For jeg var sulten, og dere ga meg ikke mat; jeg var tørst, og dere ga meg ikke drikke; jeg var fremmed, og dere tok ikke imot meg; jeg var naken, og dere kledde meg ikke; jeg var syk og i fengsel, og dere så ikke til meg.»

Så kom i kirken, Sylvi Listhaug, og hør selv!

Gå til innlegget

Kirke der folk er

Publisert rundt 1 år siden

Vi har ikke noen kirker til overs. Ethvert sted har bruk for kirken sin.

Diskusjonene går – om overtallige kirker. ­Argumenter med bakgrunn i lav oppslutning om kirkens virksomhet, har denne enkle logikken: Basert på kirkestatistikken trenger vi færre og færre kirker.

Jeg vil hevde noe annet. Når bånd løsnes mellom kirke og stat, må vi prioritere slik at kulturarven forsterkes. Da trenger vi flere åpne og trygge fellesskap der folk bor, ikke færre. Behovet for kirkens tjenester er økende, ikke minkende – også i en stadig større mangfoldig befolkning. Vi skal fortsatt være tilstede i alle norske lokalsamfunn og ivareta­ våre medlemmer i alle ­livets ­ytterpunkter, i glede og liv, i sorg og død. Da trengs alle kirke­byggene.

Når klokkeklangen stilner. 

Forslaget til kirkebruksplan for Oslo utløste et stort engasjement om betydningen av kirkene. Forfatter Edvard Hoem spør retorisk i Klassekampen 25. august hva som skjer når klokkeklangen­ stilner i Groruddalen. Kirken er «ein del av ein usynleg sosial vev med tusenårige tradisjonar i dette­ landet. Når kyrkjene forsvinn, blir vi framande for vår eiga historie», skriver Hoem. Han har rett. Vi er i en helt ny situasjon. Vi må velge om det er ille å bruke mye penger på gamle ­kirker eller om vi ser kirkene som en skatt og en tusenårig arv vi kan og skal forvalte.

Når kirkelige myndigheter vil avvikle kirker, kommer reaksjonene. Folk reagerer når ­kirken deres er truet, og debatten­ i Oslo har vist hvor viktige kirkene oppleves i lokalsamfunnet. Både kirken, kommunale og statlige myndigheter utfordres til å tenke sammen, offensivt og kreativt. Derfor er det klokt at styringsgruppen for kirkebruksplanen har utsatt å konkludere om ­kirkene i Groruddalen prosti.

Vi har åpenbare utfordringer. Demografien endrer seg. Det ligger kirker på steder det knapt bor folk, mens det i nyere bydeler kan være langt mellom kirkene. Bruken av kirkene endrer seg – og vi må spørre: Hva betyr det å være en kirke i dag?

Bruk er vern. 

I 2015 vedtok Kirkemøtet Prinsipper for kirke­bygg og Regler for bruk av ­kirkene. Der ble det kanskje lagt for liten vekt på å forhindre avhending eller nedleggelse. Jeg mener at bruk er det viktigste vern. Derfor må vi se om igjen på dette vedtaket. Kanskje vi må bli mer fleksible rundt hva vi ­åpner opp? Jeg håper å se mange spennende konserter og andre kunstneriske prosjekter i kirkene fremover. Vi bør bruke kirken mer.

Alle med ansvar for kirkene våre forvalter en unik del av den kanskje aller viktigste norske­ kulturarven. Kirken er ikke alene her i landet om å ha middelalder-bygg. Men vi er alene om å ha så mange som har vært i kontinuerlig bruk siden middelalderen. Fortsatt brukes byggene til det de ble bygget til. Det vil si at de samme handlingene skjer i dag som for 900 år siden.

Å ta vare på sammenhengen mellom kirkehus og lokalsamfunn er en viktig kulturoppgave. Vi har verneprogram for brønnhus og stabbur. Hva da med ­kirken? Kirken er blant de største­ kulturarenaene i alle lokal­samfunn. Denne høsten vil for eksempel 15.000 barn overnatte i kirken sin under arrangementet Lys våken. Kirkebyggene er møtepunkt mellom det private og det offentlige, og er også en fortelling om et lokalsamfunn og dets historie. Kirkene bærer en lokal historie om tro og lokalsamfunnets liv. I kirkenes interiør finner vi historie om sosiale forskjeller, om forskjeller mellom kjønn, om levekår og rang­ordning. Et genialt utgangspunkt for kirke-skolesamarbeid om ­lokalhistorien!

Tjenlige bygg. 

De siste 20 årene­ er det bygget 54 nye kirker. De fleste ligger på Sør-Vestlandet, men det er kommet minst én ny kirke i 17 av landets 18 fylker i denne perioden. Noen er oppført som ny kirke etter brann, men flertallet er bygd ut fra nye ­behov: Tjenlige bygg der folk bor. Flere av de nyeste kirkebyggene har fått stor internasjonal oppmerksomhet og vunnet arkitekturpriser. Eksempler er Nye Våler kirke, Mortensrud kirke, Knarvik kirke og Nordlys­katedralen i Alta. Vi ser en kraft rundt disse­ kirkebyggene, i form av dugnadsånd og eierskap. Og de brukes – hele uken igjennom!

Kirkerådet har aldri hatt en kirkebyggsak på sitt bord. Nå etablerer og tydeliggjør vi et nytt nasjonalt ansvar, også på dette området. Her blir samarbeidet med Riksantikvaren viktig.

Kirkerådet, Bispemøtet og KA kirkelig arbeidsgiver og interesse­organisasjon drøfter en fremtidig kulturminneforvaltning av våre kirkebygg. Jeg mener at staten har et naturlig ansvar også etter 2017. Det er viktig å bygge opp en robust forvaltning, som løfter noe av byrden vekk fra de kommunale skuldrene. Staten må bidra, vi kan forvalte.

Vedlikeholdsbyrde. 

Kulturministeren viser­ ambisjoner når hun varsler endringer i den økonomiske ansvarsfordelingen for vedlikehold av middelalderkirkene «for å avlaste kommuner som bærer en urimelig stor vedlikeholdsbyrde». På et besøk i Re i Vestfold uttalte hun følgende:

«Nå er det middelalderkirkene sin tur, men når den turen kommer – det vet vi ikke. Men vi ­jobber med det. Ingen kan vite utfallet før vi er blitt enig om et budsjett, men dette er hvert fall noe som står på min ønskeliste.» Kultur­ministerens ønske er gledelig, og vi skal stå klare til å bidra til at pengene blir brukt best mulig.

Vi kommer ikke unna de økonomiske utfordringene. Men det er vårt ansvar å finne løsninger som sikrer at kirken er der folk er. At vi har kirker som er åpne og tilgjengelige og som favner hele livet. Først da er folkekirken virkelig folkekirke.

Trykket i Vårt Land 12. september 2018.

Gå til innlegget

Tale ved Kikemøtets åpning

Publisert over 1 år siden

TALE VED KIRKERÅDETS ÅPRNING 2018VED KIRKERÅDETS LEDER KRISTIN GUNLEIKSRUD RAAUM 

 

Kjære alle sammen

 

KIRKEN OG SAMFUNNET

 

Hvis jeg skulle la mitt inntrykk av situasjonen for Den norske kirke fullt ut formes av medieoppslag, tror jeg at jeg ville bli temmelig nedslått. For her tegnes er ganske systematisk bilde av en kirke som er per nedadgående. En kirke hvis storhetstid bare er et fjernt halvvissent minne, mest til glede for nostalgikere og noen trassige kirkeledere som nekter å se sannheten i øynene. Men ryktet om folkekirkens død er betydelig overdrevet,

Det er ikke sant at kirker står tomme - i påske som ellers i året, det er ikke sant at kirken med nødvendighetens seiglivede kraft er på vei mot en langsom avvikling, Det er ikke sant at samfunnet er blitt gjennomsekularistert, der tro er noe fremmed. Jo, verden er i en voldsom endring. Men saken er jo at vi skal være en kirke midt i denne endringen. Vi skal stå midt i verden og holde lyset tent. Vi skal også være en motstemme, midt i narsissismens tidsalder. Midt i en tid der det meste av sentrifugalkraften handler om det som er utenpå. Midt i en tid med brutalisering av den offentlige debatten, der det har skjedd en parallellforskyvning, der utsagn som for noen år siden aldri ville blitt uttalt offentlig, nå fremføres uten blygsel.

 

Jo, vi har statistikker med synkende tall i både medlemsandel og kirkelige handlinger. Det som bekymrer meg mest, er nedgang i dåpstallene. Vi må fortsette jobben med å forstå hva det handler om. Men det er mange, mange som behøver glimt av Gud, og som søker til kirken. Som trenger mer himmel på jorda. Vi er ikke en kirke på defensiven, fordi budskapet er offensivt og frigjørende. Utviklingen for kirken er derfor ikke gitt. Den skapes. Den skapes i mediebildet. Og den skapes av oss. Kirken er forpliktet til å fortelle om Jesus. Om hans åpenhet mot mennesker. Vi er forpliktet av Jesu egen programtale, når han sier: «Herrens ånd har salvet meg til å forkynne et godt budskap for fattige, for å rope ut at fanger skal få frihet og blinde få synet igjen, for å sette undertrykte fri, og rope ut et nådens år fra Herren».  Derfor har vi en trassig tro, derfor holder vi lyset tent. Vi må tro på vår egen fortelling – og denne troen må stadig fornyes. Den kirke som ikke vil endring, har gitt opp.

Kirken er bærer av både historisk og levende kulturarv. Den er bærer av de lange linjer og dagsaktuell, levende tro. Vi skal ikke skamme oss over at vi er en del av en kristen kultur og tradisjon. Tvert om, vi har mye å være stolte av her i landet, både de av oss som har lange røtter og de av oss som har litt kortere røtter. Men ikke slik at vi skal bruke tradisjon og verdier MOT andre grupper. Vi kan trygt stå oppreist og snakke om kulturarv og tradisjon. Men aldri på en banaliserende, ekskluderende eller brutaliserende måte.

Og vi må alltid være oss bevisst at det ikke lenger finnes en kristen enhetskultur i Norge. Den er i løpet av det siste hundreåret avløst av et stadig større mangfold i trosforestillinger og livssyn, i religiøse kulturuttrykk, tradisjoner og skikker. En økende andel av befolkningen regner seg som ikke-religiøse og har ingen tilknytning til et bestemt tros- eller livssynssamfunn. Den norske kirke hadde i 2017 3,7 millioner medlemmer. (Til sammenligning: Det som regnes som Norges største folkebevegelse, idretten, har drøyt 2 millioner medlemmer.) I 1970 var det 3,6 millioner medlemmer. Det er ANDELEN som har sunket. I 1970 var 94% av befolkningen medlemmer i Dnk. I dag er det 71%.

Det norske samfunnet er blitt mye mer mangfoldig. Det er ingen trussel, hverken for samfunnet eller for kirken.

 

Samfunnet har endret seg mye – også på livssynsfeltet. Dette må kirken møte på en offensiv måte. Dnk har en selvsagt plass midt i livssynsmangfoldet. Tro og livssyn har en naturlig plass i det offentlige rom. Det er helt avgjørende nå – dersom kirken skal være relevant og interessant også i fremtiden, at dette erkjennes og anerkjennes – ikke som en trussel, men som en realitet. Vi må jobbe offensivt, strategisk, men også lydhørt, for å finne en naturlig plass.

Prinsippet om likebehandling vil utgjøre rammene for tros og livssynspolitikken. Innen disse rammene skal kirken finne sin rolle, den har en spesiell stilling i kraft av sin oppslutning og sin historie.

Vi skal på dette kirkemøtet komme med en uttalelse til forslaget til ny lov for tros og livssynssamfunn. Den norske kirke har noen oppgaver den utfører for samfunnet. Omtrent som NRK. Slik er den til stede for flere enn sine medlemmer. Dette gjelder også i et livssynsåpent samfunn. Vi er fortsatt en majoritetskirke. Og vi skal finne vår plass midt i det livssynsåpne samfunn. Ikke utenfor. Vi skal fungere innenfor rammen av likebehandlingsprinsippet. Og vi har – i kraft av vår posisjon og størrelse et spesielt ansvar for å være rollebevisst og ryddig. Vår majoritetsposisjon forplikter oss både til å ivareta egne medlemmer og til å bidra konstruktivt inn i samfunnsdebatten. Vi vil bidra til at vi i enda større grad vil se tro og livssyn i det offentlige rom og i den offentlige debatt. Jeg mener at tros- og livssynsnorge trenger at Den norske kirke ikke trekker seg ut og har nok med sitt eget. Det er viktig at Den norske kirke er solidarisk og står sammen med andre tros- og livssynssamfunn, der vi kan. Vi skal både kjempe for best mulig rammebetingelser for en bred folkekirke som er tilstede over hele landet. Og vi skal bidra til likebehandling. Om kirken forskanser seg og tillater seg å være nærsynt på egen rolle, har vi gitt fra oss muligheten til å være offensivt med som en viktig premissleverandør for fremtidens religionspolitikk. Derfor kan vi i tiden fremover både snakke om å bygge en fortsatt bred folkekirke som majoriteten hører til og støtte aktivt opp om livsbetingelser for alle tros- og livssynssamfunn.

 

Folkekirken er ikke først og fremst kvantitet og statistikker, den er teologisk begrunnet. Den består av alle døpte – og det er et ufravikelig prinsipp. Vi skal være en bred folkekirke, kirken må være låvedøråpen! Og denne låvedøråpne kirken har et budskap som borer i dypet. Som Erik Bye en gang sa: «Det er en grusom misforståelse at man må være intetsigende for å være folkelig.» Folkekirken er ikke intetsigende. Det kan den aldri bli. Kirken handler om to ting: Gud og folk. Derfor forkynner vi evangeliet OG engasjerer oss i samfunnet. Det er ingen motsetning her. Vi skal som kirke ikke velge mellom å være åndelig og ta ansvaret for å være bærer av en lang tradisjon og det å være opptatt av menneskers liv og vilkårene for dette. Samfunnsoppdraget springer rett ut av evangeliet.

Vi har kirker i nesten alle lokalsamfunn i hele landet. Kirken er et blikkfang. Synlig til stede. Og over hele landet har vi kirkelig tilsatte som gjør en innsats. Vi har kirkemusikere som driver barnekor, vi har diakoner som lager kontaktpunkter for flyktninger og eldretreff, vi har prester som har en åpen dør for dem som trenger å snakke, vi har kateketer som lærer ungdommer å gjøre korsets tegn og sitte helt stille og lytte med hele sjela mens organisten spiller Ave Verum Corpus. Som Jan Bøhler sa til VL i går: «Kirken er rett og slett en bærebjelke i lokalmiljøet som jeg vanskelig ser hvordan vi skal greie oss uten.»

Ikke minst: alle, alle dem som gjør en innsats for å skape gode og trygge lokalsamfunn. For eksempel sokneprest Silje Kivle Andreassen på Holmlia som krevde i en kronikk at lokalpolitikerne kom på banen med akutte tiltak for å bekjempe kriminaliteten i bydelen. Hun begrunnet engasjementet slik:

«Vi er opptatt av å være kirke i nærmiljøet. Å bruke stemmen er i kjernen av oppdraget.»

Eller som diakon Signe Myklebust i Fjell og Strømsgodset menigheter, som lar asylsøkere bo i leiligheten sin, og sier: «Det handler om å materialisere troen.»

Til alle politikere som måtte lytte vil jeg gjerne si: Kirke er en rimelig måte å bygge trygge lokalsamfunn på. Og mer enn det, å satse på aktive tros- og livssynssamfunn er å bidra til trygge, transparente lokalsamfunn. Det ligger i religioner og livssyns vesen at vi stiller opp for hverandre. Vi har sett det i kirkehistorien, alt fra klostre som drev sykehus, til misjonsbevegelsens sosiale engasjement, til Seljordbevegelse og Korsveibevegelse. Og vi ser det i dag – blant annet gjennom oppegående kirkelige medarbeidere som tar ansvar for sitt nærmiljø – ikke bare for flokken sin, men for alle som bor og lever på stedet. Takk til Silje og Signe og alle dere som gjør så mye for stedet sitt.

Troen leves først og fremst lokalt – uansett religiøs tilhørighet. Også andre tros- og livssynssamfunn spiller en viktig rolle i mange lokalsamfunn, med sine tilbud og arrangementer. Tro og livssyn er sentralt i veldig mange menneskers liv, det er en essensiell del – og en eksistensiell del - av det å være menneske. Vi må tenke tro og livssyn som en ressurs både i lokalsamfunn og i storsamfunn. Et tros- og livssynsåpent samfunn anerkjenner at tros- og livssynssamfunn er samfunnsinstitusjoner som opprettholder, bygger og utvikler fellesskap.

 

FOLKEKIRKEN

 

Kirken bygges av levende stener. Og det er oss – alle døpte. Slik bærer vi sammen en folkekirke som er til stede over alt i hele landet - med sine ritualer, trosunivers, barmhjertighet og håp. Slik er den også til stede i menneskers liv. Sammen bærer vi kirken – og kirken bærer for oss.

Og slik er kunsten viktig i kirken. Den er en nødvendig del av kirkens nervesystem og sanseapparat. Kirken trenger kunsten – og den trenger kunstnere som med sin kropp og sin ånd skaper og reskaper. Med sin kunst lar de evangeliet piple frem gjennom sprekkene og prege og berøre oss på stadig nye måter. Kunsten skal ikke bare bekrefte, kunsten skal provosere og være en profetisk røst. Kirken er nå landets nest største kunstarena – etter kulturhusene. Kirkemusikerne skaper levende kulturliv – og dermed levende lokalsamfunn over hele landet. Dette må støttes og anerkjennes av både kirke, samfunn og av bevilgende myndigheter. Kirkebygningen, kirkerommet og kirkegården er unike rom for kunstopplevelse. Kirken bør aldri være redd for å stå fram med sin egenart, midt i det allmenne kunstlivet. Samtidig sørger kunsten for et nødvendig brudd med tradisjon, med det behagelige, med det konforme. Kunstnere sørger for fornyelse og regelbrudd. Det er ikke mulig å ha en instrumentell holdning til kunsten. Den må raust og respektfullt ønskes velkommen på egne premisser. Slik vil også kunsten bidra til å slippe løs Den hellige ånd.

 

Jeg er generelt optimist på vegne av Den norske kirke. Men fremtidens kirke skjer ikke av seg selv. Den skapes gjennom strategi, handlinger og vedtak. Men fremfor alt skapes den ved lokal tilstedeværelse. For en levende og bred folkekirke i fremtiden, tror jeg det er særlig tre forhold som er avgjørende:

For det første er det kirkelige handlinger. De handler om liv som leves og avsluttes. Om det nye livet som bæres inn, om å begynne på voksenlivet, om å få love evig troskap overfor den man elsker, om å bæres ut av livet. I disse handlingene som markerer livets dybde og ytterpunkter, vises kirken tillit. Derfor må det være med troverdighet og lydhørhet vi som kirke får skape rammen og innhold i disse øyeblikkene av Guds nåde. Skal vi formidle Guds nåde, må vi også være lydhøre for folks liv. Og vi må være lydhøre for deres behov -spesielt i de kirkelige handlingene.

For det andre er det kirkebygget – midt i lokalsamfunnet, der det er aktivitet hele uken, der det skjer konserter og korøvinger, eldretreff og babysang, gudstjenester og stille bønn. Mange av disse kirkene er hellige rom der de samme ordene, den samme musikken får lyde som er fremført der i hundrevis av år. Troen bor i kirken. De eneste historiske byggene vi har som brukes til det samme i dag som da de ble bygget, er kirkene. Og her er jeg nødt til å peke på et krevende vedlikeholdsetterslep. Særlig gjelder det fredede kirker. Disse kirkene har en stor betydning for oss som nasjon, og det må forutsettes at myndighetene tar ansvar for sikring og vedlikehold av disse kirkene. Om de må stenges fordi steiner faller ned i hodene på folk, er det et stort tap for hele Norge.

 

For det tredje er det trosopplæringen. Det er helt nødvendig med større kunnskap om religion blant dem som vokser opp. Optimismen til tross, jeg blir bekymret når jeg møter barn og unge med liten kjennskap til bibelfortellinger og kristne tradisjoner. Barn og unge som ikke kan synge med på påskesalmer og mer enn første vers av de mest kjente julesangene. Skolen må prioritere kunnskap om tro og livssyn. Om fortellinger, læresetninger, kultur og riter. Dette er ren allmenndannelse. En allmenndannelse både den enkelte og storsamfunnet trenger mer enn noensinne.

Men alle tros- og livssynssamfunn har et ansvar selv. Trosopplæringsreformen fra 2003 oppleves fortsatt som et ikke så rent lite mirakel. Den må fortsatt prioriteres høyt, både med tanke på innhold og organisering. Og fortsatt er det all grunn til å ta lærdom av jødedommen, som har som en grunnstein i sin praksis at «Du skal fortelle dine barn…» Også kristne må fortelle våre barn. Fortelle og synge og lære dem. Det heter seg at den kirke som ikke overleverer, den overlever ikke. (Og det tror jeg er sant, selv om jeg jo også har lært at Gud er Gud om alle mann var døde…..)

Så er vi jo flere om jobben: En del frivillige organisasjoner gikk nylig sammen om dokumentet «Strategisk plattform for forpliktende samhandling om Den norske kirkes barne- og ungdomsarbeid». Organisasjonene er en del av det kirkelige arbeidslaget. De utfører viktige deler av kirkens kjerneoppgaver. Her gåsd et dessuten opp viktige strategiske spor for fremtidens kirke. Samarbeid med mange av organisasjonene og institusjonene vil ivareta viktige sider ved kirkens oppdrag. Det gjelder også andre felt. Det samarbeides med ulike organisasjoner om religionsdialog, misjon, kunst, diakoni. Felles for dette er at vi får noe til sammen. Dette er ikke et nullsumsspill. Min erfaring med dette samarbeidet er at 2 og 2 blir minst 8. Samarbeidet generer på sitt beste energi og nye prosjekter.

 

LHBT

 

For litt over ett år siden vedtok Kirkemøtet å innføre en vigselsliturgi som kan brukes av alle par. To dager før fikk jeg en mail. Der sto det at Vi er to menn på 63 og 70 år. Vi har vært samboere i 36 år. Vi har ønsket å gifte oss, men det må være i kirken. Nå vil vi ikke vente et minutt lenger enn nødvendig. Ved midnatt 1. februar gifter vi oss i Eidskog kirke. For meg var dette en kraftfull bekreftelse på hva denne saken handlet om. Det finnes noen som har måttet vente lenge!

Vedtaket vi fattet bygger på og uttrykker respekt for at det er to teologisk begrunnede syn i Den norske kirke og at det nå er mulig å ta konsekvensen av dem begge. Men hvilke erfaringer har vi gjort på dette drøye året?

Innføringen av en vigselsliturgi for alle par markerte en historisk milepæl for kirken og for de av oss med LHBT-identitet. Men det er jo ikke slik at noen har «vunnet» og saken er ferdig.  Rundt om i landet sitter det LHBT-ere med sår og arr etter måten de er blitt behandlet på i kirken. De er blitt påført skam og uro. De har følt på kroppen å ikke være bra nok, hverken for kirken eller Gud. Dette bærer de med seg, og derfor bærer vi som kirke dette med oss. 

Men jeg har fått flere rapporter fra par som endelig, endelig kan erklære hverandre sin kjærlighet og hva det betyr å kunne gjøre det for Guds åsyn.

For mange oppleves det som en lettelse at det er fattet et vedtak og at dette spørsmålet ikke lenger nager på samme måte. For en del er vedtaket fortsatt vanskelig, fordi det går på tvers av deres dype overbevisning. Noen har forlatt kirken. En del er blitt karikert og latterliggjort.

Så opplever jeg nok fortsatt innimellom at vi betrakter hverandre fra det Hans Børli kaller mistenksomhetens vakttårn. Derfor har noen valgt å tie. Men ingen av oss skal presses til taushet.  Respekt medfører å våge åpenhet om eget ståsted. Det er ikke slik at man fungerer samlende om man ikke vedkjenner seg sitt syn og sin tro. Jeg kjenner ansvar og forpliktelse for å bidra til å gjøre det levelig i kirken for alle som ønsker å høre til den og at de skal bli møtt med respekt. Respekt er å ha en redelig omtale av hverandres syn.  Respekt er å forsøke å forstå at det andre står for er grunnleggende viktig for dem. Respekt er å lære seg hvor andres smertepunkter er.

Men jeg vil minne om at det faktisk er forskjell på det å bli møtt med kritikk av det en mener og tror og den en er. Å bli møtt med sterke og krenkende uttalelser om den en er, kan skape dype sår det er vanskelig å hele.

I min tale i fjor tok jeg imot utfordringen fra ungdommens kirkemøte om å beklage den diskriminering LHBT-personer har vært utsatt for. Dette er en tydelig og adressert utfordring. Jeg svarte da at jeg tok imot den.  Begrunnelsen var denne: Kirken bør ikke være sen til kritisk selverkjennelse. Det er betimelig at kirken innser og beklager de belastninger som LHBT personer er blitt påført.

I år vil jeg legge til: denne prosessen må ta tid om den skal være god og troverdig. Kirken har en oppadgående læringskurve når det gjelder livsvilkår for LHBTere. En arbeidsgruppe nedsatt av bispemøtet har i vinter levert sin anbefaling. Bispemøtet har videresendt den til Kirkerådet som skal behandle den for første gang i juni. Det ser jeg frem til.

 

#METOO

 

De siste månedene har omfanget av #metoo satt sitt preg på hele samfunnet, også Den norske kirke. Det som startet med sensasjonspregede enkeltsaker, kom til å vokse til en bevegelse det er umulig ikke å ta på alvor. Vi har hørt tusenvis av historier. Folk har stått opp for retten til å slippe å bli klådd på, til å bli satt ut av spill av tafsing og kommentarer. Vi har sett at det handler om hverdag og jobb, om faren for å bli tafset ut av jobben. Om å føle skyld og skam for handlinger andre har begått.

#Metoo har bragt seksuell trakassering ut fra det private skammens rom. Og det har vist seg hvor nesten ubegripelig mange handlinger som ikke tåler dagslys. Noen av de historiene #Metoo har avdekket, handler om mangel på anstendighet og moralsk luktesans. Men det er ikke riktig som noen har tatt til orde for, at bevegelsen vil skape en nypuritanisme, der seksualitet gjentabufiseres og hverken flørt, forelskelse eller fysisk berøring vil kunne finne rom. Noe slikt er selvsagt tøv. For #Metoo handler ikke om seksualitet. #Metoo handler om kjønn og makt og asymmetri. 

Vi har ansvar for at rutiner og beredskapsplaner er på plass, ansvar for håndtering av saker der ansatte eller frivillige er anklaget for overgrep, men også et ansvar for at ansatte har den kompetansen de trenger i møte med overgrepsutsatte. Mye er gjort: Det har vært jobbet systematisk med dette i mange år, innen Den norske kirke, i KA, i frikirkene og organisasjonene. Og til å hjelpe oss har vi Kirkens ressurssenter mot vold og seksuelle overgrep. Deres visjon «ved den utsattes side» er også kirkens visjon.  Særlig viktig er arbeidsgivers rolle.  Ingen ordning blir bedre enn arbeidsgivers håndtering. Det er vanskelig å kompensere for en dårlig håndtering av sak.  KA, KR og BM jobber med Ressurssenteret for å lage en ny ordning som styrker ivaretakelsen av den utsatte og etablerer rutiner som er til hjelp for den enkelte arbeidsgiver.

 

Så er det i et kirkelig perspektiv et tilleggselement vi skal være ekstra obs på. Det er hva som skjer når Gud kobles inn i dette. Når Gud og troen brukes – det vil si misbrukes – til å skape en uangripelig makt og autoritet. Når Gud brukes til å gi mannen suverenitet og rett til å tolke en situasjon. Når Gud brukes til å gjøre mannen så sterk og så myndig at han får nærmest fullstendig definisjonsmakt. Vi vet at dette har skjedd – og vi vet at det skjer i mange kristne miljøer. Overgrep og trakassering har skjedd i Guds navn. Destruktiv misbruk av tillit skjer mange steder.

Og mange som er blitt utsatt for overgrep er blitt presset til ikke å si fra eller protestere – og også det er skjedd i Guds navn. Guds navn er brukt for å få mennesker på defensiven og forsterket deres skam. Hvilken sårbar person kan vel stå opp mot den overbevisende mannen som har Gud på sin side.

I kirken har vi et særlig ansvar for å øke bevisstheten om seksuell trakassering og overskridende adferd som legitimeres med skriftord og religiøs autoritet. Det må gjøres et kontinuerlig arbeid for å kunne avsløre usunn teologi, teologi som brukes til å befeste og begrunne overgrep og maktmisbruk.

 

 

HÅP – OG MAKT

 

Vårt håp er Jesus. Det frigjørende evangeliet om Jesus skal forkynnes – og som Frans av Assisi legger til: Om nødvendig med ord. Men ingen av oss kan ha kontroll på Jesus. Opp gjennom historien er det mange som har tatt eierskap til ham og sperret ham inne i en trang tolkningsramme. Vi har sett det gjennom historien, hvor de groveste eksempelene er heksebrenning og kjetterjakt – ja til og med en munk som var så frekk å hevde at Jesus var fattig, ble forfulgt og brent. Vi så det i haugebevegelsen. Når embedsmennene forsøkte å beskytte sin eiendomsrett til Jesus gjennom konventikkelplakaten, svarte almuen med å samlet seg i hjemmene sine og fortsette sitt opprørske tyveri av Jesus.

Ingen av oss kan temme Jesus og tegne ham i vårt eget bilde. Jesus viker unna makt. Også der makten gjennom historien har forsøkt å sette hengelås på ham. Han tyter ut i sprekkene fra maktens byggverk. Ingen forsøk på å monopolisere Jesus vil lykkes.

Tvert om. Hele grunnfortellingen om Jesus er at han åpner for mangfold. Jesus brekker Gudsriket åpen for alle – særlig dem som ble holdt utenfor. Jesus snakker alltid maktkritisk. Til dem som ville reservere nærhet til Gud til dem som hadde makt, som ved sin makt nærmest per definisjon var nær Gud.

Når vi i fjor markerte at det var 500 år siden reformasjonen, handlet det om oppgjør med kirke og makt. Den som ble etablert da keiser Konstantin lot kirken fylle maktkorridorene etter Romerriket. Med reformasjonen ble kirkelig makt knyttet til fyrsten og staten. Derfor var det så meningsfylt at vi markerte reformasjonen samme år som kirken ble frakoblet statsmakten. Nå må det i anstendighetens navn sies at staten har vært en god kirkeeier. Likevel kjennes det helt rett at staten nå ikke holder seg med et trossamfunn. Kirken skal ikke være bærer eller utøver av statsmakt. Statsmakt i seg selv en ordning som ligger milevidt unna Jesu ord. Derfor tar Jesus igjen og igjen oppgjør med makten. Han kritiserer sine religiøse ledere, de som sitter foran i synagogene og tror så folk ser det. Det rammer kirkelig makt. Det rammer oss. Det rammer særlig meg. Jeg sitter på første rad og avbildes i avisene og tror så folk ser det.

Vi som utgjør kirkeråd og kirkemøte må ha en mistenksomhetens hermeneutikk knyttet til vår maktutøvelse. Vi må tåle maktens ubehag. Ikke slik at vi vegrer oss. For det å kunne fatte beslutninger, prege og påvirke er et privilegium og et stort ansvar. Det skal vi ta. Makten finnes, myndighet må utøves, beslutninger må fattes. Men vi må ikke la oss blende av det. Bli nærsynte. miste helheten av syne. Glemme dem som ikke sitter i besluttende organer. Vi som utgjør kirkemøtet har et helhetlig ansvar. Vi skal ta inn over oss kryssende interesser og uenighet. Vi skal fatte vedtak som berører kirkelige organer som ikke er representert i Kirkemøtet. Vi skal lytte til menighetsråd og fellesråd, vi skal lytte til kirkelig tilsatte. Vi må finne frem til en internkirkelig samlende løsning, som kan sikre bred legitimitet, bygge tillit og dermed skape ro – også som en del av grunnlaget for at vi på fremtidige kirkemøter skal fatte vedtak om kirkelig organisering.

Det gjør vi fordi vår oppgave er å lede kirken fremover. Sørge for at den fortsatt er en bred folkekirke. Der medlemmene føler at de hører til. Som tar vare på alle sine medarbeidere. Som frimodig forkynner evangeliet på sitt sted og i verden. Som passer på å holde lyset tent!

 

 

Gå til innlegget

Vi trenger et samlet og samtenkt lederskap

Publisert over 2 år siden

TALE VED ÅPNING AV MØTE I KIRKERÅDET 12. JUNI 2017

Som kirkeledere er et av våre fremste ansvarsområder å legge til rette for den lokale kirken. Det er derfor vi er her. For det er i lokalkirken troen skjer. Det er der folkekirkens medlemmer møter sin kirke. Det er der mennesker opplever fellesskap med Gud og med hverandre, der blir folk døpt, konfirmert, viet og begravet. Det er der de opplever kirkekonserter, hører forkynnelse eller møter diakonal nestekjærlighet.

Det pågår svært mange endringer i kirkens struktur og rammebetingelser for tiden. Utfordringene er store når det gjelder kirkelig økonomi. Også i lokal finansiering. Ikke minst når det gjelder kirkebygg.

Det siste året har jeg reist mye rundt i landet og snakket om fremtiden for Den norske kirke. Når folk stiller spørsmål etterpå, er det særlig to ting som går igjen. Det er kirkens fremtidige økonomi. Og det er forholdet mellom linjene og yrkesgrupper.

Særlig vekker spørsmål om hva som kommer til å skje med den lokale finansieringen sterkt engasjement. I dag reguleres jo kommunens økonomiske ansvar gjennom Kirkelovens § 15. Så vet vi at det er stor variasjon i hvor lydhøre kommunale bevilgende myndigheter er for kirkelige behov. Dermed blir det også stor variasjon i de kommunale tilskuddene til kirkebygg, drift og stillinger. Dette er bekymringsfullt. Og det må arbeides systematisk for at lokale myndigheter skal forstå betydningen av tro og livssyn, og av hvor mye kirken bidrar i lokalsamfunnet. Den lokale finansieringen har en annen side, som ikke skal undervurderes: Kirkelovens § 15 sikrer jo også kontakt mellom kirken på stedet og lokale myndigheter. Gjennom denne kontakten markeres kirken som en selvsagt del av lokalsamfunnet, den muliggjør god informasjon om kirkens betydning for og bidrag inn i lokalsamfunnet. Den gir mulighet til å fortelle om arbeidet i ungdomsklubber og eldretreff, om babysang og barnekor og kunstutstillinger og konserter. Det gir muligheten til å fortelle om at menigheten gir tilbud om sorggrupper og besøkstjeneste, om ledertrening der unge blant annet lærer om forebygging av seksuelle overgrep. Man kan fortelle om måltidsfellesskap med mennesker som strever med livene sine. Man kan fortelle om skolebesøk i kirken der elevene lærer om sider ved lokalsamfunnets historie. Kort sagt: det skapes bånd mellom kirke og lokale myndigheter som går langt ut over tildelinger og budsjettrammer. Det er blitt stadig klarere for meg hvor viktig den kommunale finansieringen er for kirkens plass i lokalsamfunnet. For folkekirkens fortsatte posisjon i samfunnet, som levende tilstede i alle lokalsamfunn, som naturlig samarbeidspartner, som selvsagt del av kulturliv og livsvilkår. Jeg mener at dette er og bør være viktig. Og dette understøttes av kirkemøtet som ved flere anledninger har understreket betydningen av lokal finansiering og det juridiske grunnlaget for denne.

Akkurat dette med det juridiske grunnlaget for finansieringsordningen er vi særlig spente på akkurat nå. Vi vet at regjeringen er i ferd med å utarbeide en helhetlig lov for tros- og livssynssamfunn. En ny lov vil omfatte lovgivning og finansieringsordninger for Den norske kirke og andre tros- og livssynsamfunn. Lovforslaget skal på høring i løpet av 2017, og vi forventer at regjeringen vil tegne ulike modeller for finansieringen. Derfor er dette tema på et seminar som inngår i dette kirkerådsmøtet. Seminaret er ment å skulle gi innsikt i ulike modeller og begrunnelser for dem.

Vi venter spent på lovforslaget, både i Den norske kirke og i andre tros og livssynssamfunn. Det viktig å få på plass en helhetlig lovgivning som både sikrer likebehandling av tros- og livssynssamfunn, men som også tar høyde for at Den norske kirke har særlige oppgaver, slik Grunnlovens § 16 forutsetter. En ny helhetlig lov på tros- og livssynsfeltet vil få store konsekvenser for utforming av en fremtidig kirkeordning, fordi det vil kunne legge nye rammer for finansieringen av Den norske kirke. Derfor følger vi nøye med.

Så vil jeg gjerne legge til at det ikke er bare Den norske kirke som er viktig i lokalsamfunn. Også andre tros- og livssynssamfunn spiller en viktig rolle i mange lokalsamfunn, med sine tilbud og arrangementer. Tro og livssyn er sentralt i veldig mange menneskers liv, det er en essensiell del – og en eksistensiell del - av det å være menneske. Derfor er det naturlig at dette får prege lokalsamfunnene og at kommunal tjenesteyting må være seg bevisst. Jeg mener at vi i større grad enn i dag må tenke tro og livssyn som en ressurs både i lokalsamfunn og i storsamfunn. Et tros- og livssynsåpent samfunn anerkjenner at tros- og livssynssamfunn er samfunnsinstitusjoner som opprettholder, bygger og utvikler fellesskap. Et livssynsåpent samfunn arbeider for å redusere berøringsangst for tro og livssyn. Vi trenger mer – ikke mindre - kunnskap om og nærkontakt med levende tro og livssyn. Også som et grunnlag for kritisk refleksjon om usunne eller problematiske sider ved religioner og livssyn.

Det andre spørsmålet som nesten alltid blir reist i samtaler om fremtidens kirke er altså dette om forholdet mellom linjer og yrkesgrupper i kirken. Det fortelles historier om lang tid med usikkerhet, og at det siste året har skjedd en økt rivalisering mellom linjene lokal, mellom daglig leder og sokneprest. Det er reist spørsmål om vedtaket på Kirkemøtet i 2016 noen steder har bidratt til å forsterke uro og forventninger om spenning mellom linjene, mellom kirkeverge og sokneprest. Jeg hører mye om usikkerhet og om mangel på tillit mellom linjene. Men det er et faktum at samarbeidet mellom de to arbeidsgiverlinjene er avgjørende for at kirken skal fungere godt i dag, og for at vi skal kunne finne frem til en god organisering av kirken i fremtiden. Men diskusjonen om kirkeordning foregår lang på vei i leire, og i for liten grad på tvers av linjer og leire. Retorikken i kirkeordningsdebatten handler nå mye om hvem som vinner og hvem som taper. Så hvordan skal vi kunne komme videre, senke skuldrene og snakke sak?

Det er ingen tvil om at Kirkemøtet hat fattet og aktivt fastholdt vedtak om at det skal være en felles arbeidsgiverlinje i den fremtidige kirkeordningen. Det begynner å bli lenge siden 2002, da Kirkemøtet utfordret til større samordning av arbeidsgiverlinjene, eller siden 2005 da Kirkemøtet fattet det første vedtaket om at målet var en felles arbeidsgiverlinje. Siden har dette vært fastholdt med jevne mellomrom. Men vi er ikke der helt enda. Kirkemøtet tok i januar et skritt på veien med vedtaket om samordnet ledelse (KM 11/17), der det heter at «..det er viktig at forsøkene kan danne et best mulig beslutningsgrunnlag for det videre arbeid med kirkeordningen. Derfor bør det oppfordres til forsøk som kan belyse ulike behov og hensyn, herunder fange opp både store og små fellesråd og ulike bispedømmeråd.» Vi skal behandle en sak om forsøksordninger med alternativ arbeidsgiverorganisering på dette møtet. Kirkemøtekomiteen understreket at «det er viktig å få frem så mye informasjon som mulig for å styrke beslutningsgrunnlaget for fremtidige vedtak om organiseringen av Den norske kirke, slik at det kan bli en god beslutning basert på verifiserte fakta. Dette dreier seg blant annet om økonomi, arbeidsmiljø, medbestemmelse og demokrati.»

Vi må altså sørge for at forsøkene bidrar til at vi fremover får kunnskap om det vi trenger for å fatte vedtak om fremtidig organisering av kirken. Vi må forsøke å bidra til at forsøkene ikke blir politisert, og at de allerede i tilblivelsesprosessen møter så mye usikkerhet og uro mellom partene, at vi faktisk ikke vinner de erfaringene vi trenger. Vi trenger rett og slett å senke skuldrene og snakke sak.

Siden sist har vi som nytt medlem i KA – arbeidsgiverorganisasjon for kirkelige virksomheter deltatt i Kas landsråd. Dette er et strategisk svært viktig organ for utviklingen av en felles kirkelig arbeidsgiverpolitikk. Noen måneder i forveien ble det etablert en gruppe bestående av fellesrådsledere fra de største fellesrådene. Etter hvert kom flere til. Gruppen beskriver selv at utgangspunktet for etableringen er at «Kirkemøtet/kirkerådet har større fokus på utviklingen av de sentrale delene av kirkeorganisasjonen og dermed blir mindre lyttende og fokusert på hva som skjer på grunnplanet i kirken representert med fellesråd og sokneråd.» Jeg har registret denne frustrasjonen. Så langt jeg kan se handler den hovedsakelig om to forhold. Det ene er lokal frustrasjon over mange oppgaver, høringer og rapporteringer som gis av Kirkemøte og kirkeråd. Her målbærer gruppen Nettverk for kirkelige fellesråd (tidligere G27) også frustrasjon fra mange fellesråd om ikke å bli lyttet til i høringsprosesser.

Det andre er det forhold at Kirkemøtet, som består av bispedømmerådene, fatter beslutninger om fremtidig organisering av kirken og dermed om organer og arbeidsgiverlinjer i Den norske kirke. Kirkemøtet som sitter med beslutningsmyndighet overfor avgjørende prosesser om organisering av Den norske kirke. Det er på dette grunnlaget det er reist kritikk av Kirkemøtets sammensetning.

Når det gjelder dette med antall høringer, har vi et åpenbart dilemma. Kirkerådet har til nå fulgt statens utredningsinstruks som innebærer at alle som er berørt av en sak skal høres. Kirkemøtet har ment at kirken «så langt det er tjenlig» skal følge det offentlige lovverket om åpne og demokratiske prosesser i saksbehandlingen. Høringer er en del av en slik åpenhetskultur, og en viktig og nødvendig del av beslutningsgrunnlaget for vedtak i Kirkemøte og kirkeråd.

Vi, som kirkeråd, må lytte til og vurdere hvor mange høringer det er nødvendig å be sognets organer om å besvare eller utforme. Vi er midt i en ganske lang periode med mange reformer og endringsprosesser, og mange opplever å bruke mye tid på disse. Likevel mener jeg det er grunn til å lytte til kritikken og vurdere omfang og tidsbruk. Vi må også tenke igjennom om det er noe i kritikken om at fellesråd og menighetsråd ikke opplever å bli lyttet til i tilstrekkelig grad. Vi må altså vurdere hva som sendes på høring, men også hvilken vekt legger vi på resultatene. Når vi har hatt en sak på høring, må vi lese resultatene nøye. Vi må også vurdere om det for eksempel er lokale forskjeller eller profiler, eller om synspunkt er tydelig fra hele landet.

Jeg mener at det også er grunn til å være lyttende til kritikken fra mange fellesråd om kirkemøtets sammensetning. Dette er da også noe vi vil komme tilbake til i arbeidet med fremtidig kirkeordning.

Men jeg har også behov for å si at jeg ikke opplever det som en riktig beskrivelse at Kirkemøte og kirkeråd ikke representerer grunnplanet i kirken. Det er i Kirkemøtet er stor forpliktelse, forståelse og interesse for grunnplanet i kirken. Selvsagt er det det det: vi er til for menighetene og har ansvar for å ivareta kirkens medlemmer og menigheter over hele landet. Dette ansvaret tar vi – også ved å lytte til kritikken som kommer fra kirkens ulike organer.

På KAs landsråd kom en del av denne kritikken til overflaten. Det var mange, både representanter fra rettssubjektet Den norske kirke og fra andre rettssubjekter i Den norske kirke, som opplevde det krevende å skulle møtes og bygge landsrådet som en arena for felles arbeidsgiverpolitikk. Det var uenighet i mange spørsmål. Uenigheten handler om ulik forståelse av hvilken rolle KA skal ha utover arbeidsgiverpolitiske spørsmål. Dette dreier seg om kirkepolitiske spørsmål hvor det kan være motstridende interesser for de forskjellige medlemmene. Fra rettssubjektet Den norske kirke handlet det om hvordan vi som nytt medlem ble møtt og ivaretatt. For en del representanter for fellesrådene handlet det om uro for hvordan deres syn vil bli ivaretatt. Men jeg opplever også betydelig vilje til å jobbe videre med dette. Det ble valgt et nytt styre, der det nye medlemmet er godt representert, og styret er så vidt jeg registrerer godt i gang med å meisle ut retningen videre. Det skal avholdes et ekstraordinært landsråd i april neste år, for å arbeide videre med strategiplanen. Det er et viktig og godt grep. Det er viktig å bygge opp tillit og forståelse – og jeg tror det er mulig. Da har vi alle et ansvar for ikke å forsterke fronter eller forsøke å delegitimere linjer eller strukturer i kirken.

Det er en fare for at vi underkommuniserer og bagatelliserer reelle konflikter: mellom linjer, mellom personer, mellom yrkesgrupper. Vi må derfor lytte til begge linjer. Selv om Kirkemøtet har et etatsansvar for rettssubjektet Den norske kirke, er det også det øverste demokratiske organet for trossamfunnet Den norske kirke og har sektoransvar for denne. Det innebærer et helhetlig ansvar. Vi trenger sterkt nå en opplevelse av at det er mulig å komme videre, at vi, som julenissen sier til Snekker Andersen: «er visst ute i såmmå ærend, vi.» For at kirken skal fungere lokalt, må vi kunne samarbeide på tvers av linjer og yrkesgrupper. Mange, mange får det til, og all ære til dem. Det er viktig at vi i tiden fremover ikke bidrar til å øke motsetningene, eller skaper økt mistillit og derigjennom spild.. Vi må snakke om kirkelig tilsatte som den helheten det faktisk er. Og dette både kan og bør vi gjøre uten å snakke ned prestetjenestens særpreg, eller særpreget til andre yrkesgrupper. Vi må arbeide for bedre samhandling mellom Kirkeråd/bispedømmerådene og de kirkelige fellesrådene.  For dersom vi skal være Norges folkekirke trenger vi et samlet og samtenkt lederskap. Et lederskap med en sterk jordledning til den lokale kirken. Det er det vi er her for.

 

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere