Kristin Gunleiksrud Raaum

Alder: 58
  RSS

Om Kristin

Følgere

Kirkevalg for håp og livsmot

Publisert rundt 1 måned siden

av Kjersti Jåvold Landmark og Kristin Gunleiksrud Raaum, Åpen folkekirkes liste i Oslo bispedømme

Amazonas brenner. Kloden ynker seg i pustevansker. Forskjellene mellom de som har og de som ikke har øker. Millioner av mennesker begir seg på vandring. Politiske ledere kaster all anstendighet over bord og kvitrer konfliktnivået i sky. Vi lever i forvandlingens tid. Ikke fordi vi har håpet på det. Ikke fordi vi har kjempet for det. Men fordi vi mennesker har stelt oss sånn at kloden vår er i krise. Er det rart unge mennesker i dag får angst og depresjoner? Klimadepresjon er i ferd med å bli en ny diagnose. Vi blir redde. Og verden ser at ledere som spiller på angst. Angst for den fremmede, angst for morgendagen. Angst for at kaos er alt som venter oss. Hvor skal vi finne mot til å leve?

Har kirken over hodet noen stemme inn i kaosangsten? I sin preken ved prinsesse Ingrid Alexandras konfirmasjon forrige lørdag sa biskop Kari Veiteberg: «Den viktigste oppgaven for kirken [..] er å jobbe for å spre mot og livsglede. Spre håpshistorier, slik at man kan se en annen fremtid.» Liknende stemmer hører vi fra kirkens folk over hele landet. Og det er ikke så rart. Kirkens grunnfortelling er jo nettopp en fortelling om håpet. Om et trassig håp som ikke handler om å seire med makt eller våpen eller pauker og basuner. Men et håp om at livskreftene skal seire.  Kirkens budskap må med nødvendighet være et håpets budskap. For kirken er bygget på vissheten om at det finnes en kjærlighet som er sterkere enn dødskreftene. At det onde aldri skal vinne. Ved sin død og oppstandelse viser Jesus at Gud er kjærlighet

Nei, dette handler slett ikke om å lukke øynene for verdens realiteter og klamre seg til håpet. Tvert imot, nettopp ved å engasjere seg dypt i de store spørsmålene verden står overfor: akutte klimautfordringer, grunnleggende brudd på menneskerettigheter og menneskeverd, en brutalisert samfunnsdebatt, nettopp ved å være med på å peke på alvoret og konsekvensene, blir også kirkens forkynnelse troverdig. Kirken skal aldri være innadvendt, ha nok med egne strukturer og prosesser. Kirkens oppdrag er aldri å trekke seg tilbake, lukke dører og vinduer og ha nok med sitt.

Kirken må være med på å skape livsmot, håp og kamplyst for en bedre verden, for både kloden vår og menneskene som bor på den. I 1968 fattet Bispemøtet et vedtak som er blitt stående, og som med stor kraft løfter Kirkens stemme inn i verden: «Kirken kan ikke stå likegyldig overfor vold, urett og nød. Den forvalter et budskap om en Skaper som ga oss denne jord for at vi skulle utnytte dens rikdommer til glede for alle mennesker, for en Herre som solidariserer seg med de fattige, de undertrykte og utstøtte […] En taus kirke betyr en kirke som aksepterer det bestående.»

Vi skal være en kirke, midt i verden, midt i menneskers liv. Fordi Guds ansikt er vendt mot verden. I hundrevis av år har Den norske kirke formidlet budskapet om tro og håp. Om å vise barmhjertighet i det nådeløse, om å elske der hatet råder. Om å åpne døren for den fremmede. «Frykt ikke!» må vi si som kirke. «La ikke hjertet bli grepet av angst og motløshet!» Vi må passe på å holde lyset tent!

Det er et bredt kirkelig engasjement for disse spørsmålene. Åpen folkekirke har programfestet å arbeide for økt klimasatsing og at kirken aktivt skal stå opp mot alle former for vold og ekstremisme. Her trekker brede krefter i Den norske kirke sammen. Det må til et samarbeid med miljøorganisasjoner, ungdoms-, bistands- og misjonsorganisasjoner og andre kirkesamfunn. Åpen folkekirke kommer til å gjøre sitt for å bidra.

Kirkevalget er viktig. Det handler om retning.  Ved forrige kirkevalg sørget velgerne for endring i kirken. Det ble et klart flertall for å sørge for at par av samme kjønn kunne gifte seg i kirken. Folk sto opp og sa ifra om hva som var viktig for dem, hva slags kirke de ville ha. Og resultatet kom raskt: året etter ble det vedtatt å lage en liturgi for alle, og 1. februar 2017 kunne det første paret av samme kjønn gifte seg i kirken. Velgerengasjement skaper endring. Åpen folkekirke har forpliktet seg til å fortsette utviklingen i kirken. Vi skal gjør vårt for å skape endring og håp, Godt kirkevalg.

Gå til innlegget

For i vår Herres lommer er det plass

Publisert rundt 2 måneder siden

Een refleksjon fra kirkebenken.

Mandag kveld satt jeg og skalv av bevegelse i Kulturkirken Jakob. Det var Konsert for en Åpen kirke. Moddi, Tord Gudstavsson, Marthe Valle tok oss med inn et musikalsk univers av lengsel etter en kirke som tar imot oss, fordi Gud tar imot oss. En kirke som står opp mot urett, og for den som er svake. Musikken åpnet både kirken og hjertet. Bjarte Hjelmeland sang om Vårherres klinkekuler så vi kjente det i sjela: Ja, i vårherres lommer er det plass. Og Solveig Slettahjell! Men henne kommer jeg tilbake til.

Konserten tok meg brått inn fra kirkelig valgkamp og alle frustrasjoner og debatter og motsetninger. Kirkerommet tok imot meg, musikken tok imot meg, og så skjedde det som alltid skjer i kirkerommet. Under det høye kirketaket ble jeg omsluttet av roen og uroen i Guds nærvær. Roen i vissheten om at ett sted i verden er jeg tatt imot som den jeg er. Uroen i at Gud utfordrer meg til handling. I eget liv og i verden. Og uroen i dette: ikke alle opplever det, at kirken tar imot dem som den de er.

Det bryter på dypt vann når man kjenner et sted innerst inne at trappen opp til kirkedøren er for høy og bratt. Når du ikke orker å våge deg inn, fordi du vet at blir du avvist der, da er du avvist over alt. Hvis man kjenner at Gud har snudd ryggen til, hvem vil da ta imot meg. Kirken bærer hele fortellingen om livene våre og en Gud som lot seg ydmyke ved sin nedrige død. For å frelse oss. Innerst i smerten, til bunns i dødskreftene måtte Jesus for at oppstandelsen kunne skje.

Det bryter på så dypt vann, når man kjenner på at kirkedørene er stengt, Man kan tåle at mange samfunnsinstitusjoner gjør forskjell på folk, men aldri kirken. Aldri kirken. Aldri Gud. Hvis Gud ikke tar imot meg, da er mørket endeløst. Derfor gjør det så sterkt inntrykk når Solveig Slettahjell synger Geirr Lystrups såre og sterke sang Gråt og dans. Hun synger, dirrende av underliggende alvor: «Vil så gjerne danse, men fela som jeg hører, den fela som jeg hører hører er ikke ment for meg. […] Gråt og dans med meg til en himmel åpner seg.» Mellom linjene, og i sangens bevende kraft ligger nøkkelen til å forstå hvorfor det er så forferdelig vondt å oppleve seg avvist av kirken. Hvis terskelen inn til Guds hus er for høy, hvor skal man da snu seg?

Kirken er ikke en hvilken som helst organisasjon. For uendelig mange rommer kirken møtet med det hellige, med vårt innerste. Dette har kirkens diakonale institusjoner skjønt og tatt konsekvensen av. «Ingen er bare det du ser!» har Kirkens Bymisjon fremholdt med stor kraft. Og det gir håp for oss alle. Det formidler håp for oss alle. Alt det ytre flerres av, og vi vet at ett sted i verden kan vi bli sett som den vi innerst inne er. Derfor en stor takk, fra nederst i mitt eget skakke og krevende liv, til alle de kirkelige medarbeidere som gjør hva de kan for å skape en åpen kirke, der alle som ønsker det kan komme med hele sitt liv og hele sin tro og føle seg hjemme. Som åpner kirkedøren og kontordøren. Som lar oss komme inn og varme oss. Tenne lys. Kanskje gjøre korstegnet. Kirkelige medarbeidere som setter av tid til samtale. Som koker kaffe. Som lyser velsignelsen. Som lar oss alle gå ut i verden, ørlite rettere i ryggen. Og fylt av vissheten av at i Vårherres lommer er det også plass til meg.

Gå til innlegget

Demokrati på bakrommet

Publisert 2 måneder siden

I debatten om kirkelig demokrati advares det ofte mot polarisering og imot lukkede bakrom. Ofte sies det at Åpen folkekirke og Bønnelista representerer slike lukkede bakrom. Jeg har vært aktiv i kirkepolitikken i mange år. Og er det én ting jeg erfarte fra første stund så var det at uenighet (og polarisering) var en realitet. Og at det fantes mange bakrom.

Av Kristin Gunleiksrud Raaum, førstekandidat Åpen folkekirkes liste i Oslo bispedømme

Kirkevalgkampen er i full gang. Jeg er svært glad for det store engasjementet og for alle dem som stiller på lister. Den norske kirke er med sine 3,7 millioner medlemmer Norges største medlemsorganisasjon. Da er det viktig at diskusjonen om styring av kirken skjer åpent og i det offentlige rom. Det skal velges hvem som skal lede kirken lokalt: det skal avgjøres hvem som skal sitte i menighetsråd, og dermed også kirkelige fellesråd. Og det skal avgjøres hvem som skal sitte i bispedømmeråd og dermed kirkemøte.

Store veivalg for Den norske kirke skal tas i neste periode. Da betyr det mye hvem som sitter i besluttende posisjoner. Ved valg til bispedømmeråd/kirkemøte er det nå tre alternativer å velge mellom: Bønnelista (i 9 av 11 bispedømmer, Åpen folkekirkes liste (som jeg selv er kandidat for) og Nominasjonskomiteens liste.

Generelt mener jeg det er godt for demokratiet at kirkens over tre millioner medlemmer med stemmerett har lister å velge mellom.

Så har jeg behov for å kommentere noe av debatten: Markus Westermoen, førstekandidat op Nomonasjonskomiteens liste i Agder og Telemark skriver i et innlegg på Verdidebatt 12 august: Jeg mener helt klart at kirken bør styres som en organisasjon der alle, tross politiske eller teologiske preferanser, fokuserer på hva som er best for det kirkelige fellesskapet. Ved dette valget må vi sørge for at kirken ikke blir stadig mer preget av polarisering, og at kirken blir styrt innenfra av de som kjenner den og bryr seg om den. Dette synspunktet vil jeg gjerne bekrefte. Og det er min erfaring av kandidatene på alle tre listene drives av et sterkt engasjement for kirken. Jeg er ikke bekymret: Også etter dette valget vil kirken bli styrt av de som kjenner kirken og bryr seg om den.

Men så skriver Westermoen: Det er en styrke for demokratiet dersom beslutninger reelt tas i bispedømmerådet eller kirkemøtet og ikke i praksis avgjøres på bakrommet i partimøter der svært få deltar. 

Dette er argumenter som ofte reises i debatten: det advares mot polarisering og imot lukkede bakrom. Ofte sies det at Åpen folkekirke og Bønnelista representerer slike lukkede bakrom. Jeg har vært aktiv i kirkepolitikken i mange år. Og er det én ting jeg erfarte fra første stund så var det at uenighet (og polarisering) var en realitet. Og at det fantes mange bakrom.

Ikke minst så vi uenighet og polarisering i spørsmålet om to av samme kjønn skulle kunne gifte seg i Den norske kirke. Jeg opplevde en uenighet som spilte inn i svært mange saker. Vi sto mot hverandre i spørsmålet om vigsel, og dette hadde overslag i posisjonering i mange andre saker. Det var svært krevende. Bispemøtets utredning sammen og deres bidrag for at vi kunne få en samlende løsning, der det ble erkjent at det er to teologisk begrunnede syn i kirken, ble viktig. Og gjennom kirkevalget i 2015, der Åpen folkekirke stilte liste for første gang, viste valgresultatet av kirkens medlemmer ønsket en endring av kirkens praksis.

Jeg har hørt fra mange kanter at Åpen folkekirke skapte splittelse. Jeg mener at dette ikke er riktig: Åpen folkekirke bidro til at et spørsmål som hadde preget kirken i mange år, endelig fikk en løsning. Det var en lettelse, ikke minst for de parene av samme kjønn som nå endelig kunne få gifte seg i kirken: for Guds ansikt og i vitners nærvær. Det var stort. Det er fortsatt stort.

Så til dette med bakrom: jeg er helt enig i at det er uheldig om spørsmål avgjøres på bakrom, i skjul for innsyn. Men bakrom har altså eksistert i kirken i mange år. Det som ble nytt med Åpen folkekirke, er at strukturene og prosessene ble synlige. Åpen folkekirkes årsmøter er åpne. Pressen er til stede. Man kan se hvem som er der og lese om hva de sier. Jeg mener at Åpen folkekirke har bidratt til større åpenhet, ikke mindre. At det eksisteres prosesser i forkant av kirkemøtet er ikke noe nytt, og det er helt legitimt. Åpen folkekirke har et program, vedtatt på årsmøtet, der alle kan lese om hva vi vil. Men beslutninger er ikke løftet ut av Kirkemøtet og inn i Åpen folkekirkes årsmøte. Tvert imot, prosessene er blitt tydeligere. Jeg er redd for skjult makt og skjulte bakrom. Derfor har jeg, blant annet gjennom Åpen folkekirke, bidratt aktivt til synlighet og åpenhet. Det er rett og slett kommet vinduer på bakrommet.

Gå til innlegget

En samlende løsning

Publisert 4 måneder siden

Andreas Aarflot beskriver det fremlagte forslaget som en frihåndstegning. Det er en sterk påstand og jeg mener den er feilaktig.

Andreas Aarflot kommer med et angrep på en sak som Kirkerådets sekretariat har fremmet til behandling i Kirkerådet 13.-14. juni om fremdrift for kirkeordning for Den norske kirke.

Arbeidsgiverorganisering

Kirkerådet har ikke behandlet saken og jeg kan selvsagt ikke forskuttere utfallet. Men det er viktig for meg å påpeke at her har sekretariatet ikke gjort annet enn jobben sin. Bakgrunnen for saken er bestillingen fra Kirkemøtet i april om så snart som mulig å fremme et forslag til Kirkemøtet om fremtidig arbeidsgiverorganisering. Kirkerådet skal ta stilling til utredningsmandat og fremdrift. Det er Kirkemøtet som i sin tur skal fatte vedtak om ny organisering. Aarflot beskriver det fremlagte forslaget som en frihåndstegning. Det er en sterk påstand, og jeg mener den er feilaktig. Tvert imot: sekretariatet har raskt og ryddig fulgt opp Kirkemøtets vedtak. Dessuten: både utredninger og ulike høringer har gitt verdifullt materiale som selvsagt vil legges til grunn i det videre arbeidet.

Aarflot mener at forslaget vil medføre at «en av de historiske strukturene i Den norske kirke bli tømt for noe av sitt innhold og betydning». Det er riktig at bispedømmet har lange historiske røtter. Forslaget legger heller ikke opp til å endre det. Dersom forslaget skulle bli den endelige løsningen, vil bispedømmerådet ikke lenger tilsette prestene. Men dette er en oppgave rådene kun har hatt siden sent på 1980-tallet og kan dermed knapt kalles en oppgave som historisk tilligger bispedømmerådene.

Henger bedre sammen

Kirkemøtet vedtok for første gang i 2005 at målet er å samle alle kirkelig tilsatte i en arbeidsgiverlinje. Dette vedtaket er siden blitt bekreftet flere ganger og det er ingen tvil om at Kirkemøtet ønsker dette. Målet med dette arbeidet er at to linjer skal bli en kirkelig organisasjon som henger bedre sammen. I disse 14 årene har folkevalgte arbeidsgivere og tilsatte i kirken vært uenige om veivalg for fremtidig arbeidsgiverlinje og om fremtidens kirkeordning. Det har vært et til dels høyt konfliktnivå i denne saken, og dette har vært en stor energilekkasje. Men nå vokser det frem utålmodighet, og vi må snart konkludere. Det er nødvendig å ha et helhetskirkelig perspektiv.

Uenigheten gjennom mange år har satt sitt preg på kirken. Når vi skal lage en fremtidig løsning, må det skje med bevissthet om at det finnes ubalanse i makt og innflytelse. For det er i Den norske kirke nettopp en maktpolitisk ubalanse, som ligger i at de som skal fatte beslutninger om en fremtidig kirkeordning, også representerer den ene linjen. Vi som deltar i beslutningsprosessene må ta et helhetlig ansvar der tilsatte i begge linjer opplever seg ivaretatt. For å utøve kirkelig ledelse i dette perspektivet må det skapes tillit. Gjennom å lytte, gjennom å snakke sammen, og gjennom vedtak som viser at vi forholder oss til hele kirken.

Grunnleggende modellvalg

Kirkemøtet er opptatt av at både menighetsrådets og biskopens rolle må avklares og styrkes i en ny kirkeordning. Dette ligger som premiss for det videre arbeidet. Det er fortsatt mye som må utredes og gjennomtenkes, men vi kan ikke utsette debatten om grunnleggende modellvalg stort lenger. Jeg er utålmodig etter å komme videre og glad for at vi allerede nå kan behandle en sak om fremdrift og mandat i Kirkerådet.

Så jeg vil utfordre Andreas Aarflot sr, som biskop emeritus, til å unngå å bidra til polarisering, men i stedet støtte opp en prosess der folk fra begge arbeidsgiverlinjer nå søker sammen for å finne samlende løsninger.

Kristin Gunleiksrud

Leder for Kirkerådet i Den norske kirke

Gå til innlegget

Min tale til Kirkemøtet

Publisert 7 måneder siden

Statsråd, medlemmer av Familie- og kulturkomiteen, gjester, kirkemøtemedlemmerBures boahtin Girkochoahkkimii. Velkommen til Kirkemøtet 2019!


Da jeg var fire år gammel, klatret jeg opp på prekestolen i Drøbak kirke og leverte denne prekenen:  «Forskjellen på Jesus og julenissen, er at når julenissen kommer, spør han: «Er det noen snille barn her?» Men når Jesus kommer, spør han: «Er det noen slemme barn her?» For Jesus er mest glad i de slemme barna.»  

Torsdag kveld satt jeg i Holmlia kirke og hørte Ole Paus synge O helga natt. Med stemmen raspet og krakelert av levd liv. Som et rop fra en hutrende sjel. Men med en visshet om at det finnes en å klore seg fast til når alt annet brister. Da Ole Paus på 80-tallet ble oppfordret av Erik Hillestad til å synge salmer, skjønte vi hva det gjør med en salme når den synges nedenfra. Det var ganske mange som den gangen opplevde at salmene da åpnet seg for oss. Vi kunne lande i dem med et brak, med hele våre liv, med alle våre nederlag og hele vår lengsel og vår hjemløshet.

Takk Gud for salmene. Og takk Gud for at det er rom i kirken for stemmen til en oppløpen fireåring og en grånende mann med gitar.

 

Det er liv i kirken

Kirken er over alt. Det er 1633 kirkebygg i den norske kirke. De står der som kulturelle fotavtrykk over hele landet, som synlige tegn på tilhørighet, historie og fornyelse – med rom for alle som ønsker å høre til. Der det er folk, er det kirke. Og kirken er til stede og bidrar. Og ikke bare Den norske kirke. Det er mange kirkesamfunn i Norge som bidrar og bygger og skaper liv og rom. Kirkesamfunn i Norge samarbeider og bygger fellesskap. Ikke minst er det økumeniske fellesskapet i Norges Kristne Råd viktig. Kirkefamilien i Norge er stor, og bekrefter igjen og igjen at det er bedre å snakke sammen enn å ikke snakke sammen.

Folkekirke handler om to ting: Gud og folk.

Kirke bygger lokalsamfunn. Prøv denne tankeleken: Fjern det kirken bidrar med: eldretreff, barnekor, sjelesorg, flyktningkvelder, konserter, samtalekvelder, onsdagsmiddag, babysang. Jeg vil tørre å påstå at nesten alle steder ville blitt mye fattigere om kirken plutselig forsvant. Hører dere, politikere, å satse på kirken er god distriktspolitikk. Også!

Kirken bygger nabolag. Det er vi jo forpliktet på. «Love thy neighbour» heter det på engelsk. Og derfor skal vi gjøre nettopp det. Jeg blir varm og stolt og rørt hver gang jeg møter kirkelig tilsatte som sørger for at kirken er selvfølgelig til stede i nabolaget. Åse Brandvold skriver om nettopp det i boken Et åpent hus, som er skrevet i forbindelse med at Grønland kirke i Oslo nylig var 150 år: «Fortsatt deltar et flertall av Tøyen-elevene på den årlige skolegudstjenesten. Antallet som kommer til gudstjeneste julaften, øker for hvert år. Bare ved sin monumentale tilstedeværelse, er Grønland kirke noe mer enn trossamfunnet til en minoritet. Det er også en møteplass som bygger bro og som står fjellstøtt på frelserens kjærlighetsbud om å elske naboen.»

Skal kirken være Guds sted på jord, må den kobles sammen med denne verden og det samfunn vi lever i. I både nært og stort. Og den må romme hele våre liv. Kåre Rånes har kalt Den norske kirke en livsløpskirke. Det synes jeg er godt og beskrivende ord. Kirken er med oss i vår yre glede og vår svarte sorg. Kirken gir et rom for å feire: at et barn er født, at barnet er i ferd med å bli voksent, at to vil dele livet og kjærligheten. Kirken gir rom for avskjed, sorg og tomhet.

 

Kirken har rom

Og kirken har rom. For historien om våre liv, satt inn i sammenhengen evangeliet spenner over dem. Og vissheten om at Gud aldri har vært reservert for de få. For i kirken er det mange rom. Tydelige rom. Det så vi et eksempel på da Den norske kirkes LHBT-utvalg startet opp sitt arbeid i januar. Utvalget er i gang og jobber på bred front. Det ledes av Eleanor Brenna. Dette utvalget er historisk. Og det er både viktig og nødvendig. Utvalget skal bistå Kirkerådet i arbeidet med å tilrettelegge for kompetanseheving på LHBT-tematikk, særlig relatert til arbeidsmiljø- og tilsettingssaker. Det skal gjennomføres en arbeidslivsundersøkelse. Det skal utvikles et kurs- og samtaleopplegg. Jeg er positivt utålmodig etter å se resultatene av dette arbeidet.

Livsløpskirken har rom.

Det er rom for dem som elsker hverandre:

Slide bryllup

Disse to ble viet i Haslum kirke 2. februar i år.

Kirken har rom for den som vokser i alder og visdom.

Det jobbes godt med konfirmasjon over hele landet.

Slide samisk konfirmasjon

Ett eksempel er Samisk kirkeråd, som tilbyr landsdekkende konfirmasjonsleir. Tre bispedømmer står bak, Nord-Hålogaland, Sør-Hålogaland og Nidaros. Gjennom samtaler og refleksjon over bibeltekster rettes søkelyset på samisk identitet og fellesskap. Også et nødvendig og viktig tiltak.

Den norske kirkes har 3,7 millioner medlemmer. Den norske kirke er en av kirkene i Europa med størst oppslutning. Det er 7355 ansatte og 100.000 frivillige. De gir liv til kirkens mange rom.

Slide diakon

Kirken trenger diakoner som kan formidle Guds kjærlighet og nåde og nå ut der folk er. For eksempel prosjekt 13-20 i Bærum. Et samtaletilbud til ungdommer som er tatt for nasking, på kjøpesenteret, initiert av kirken, i samarbeid med skole, politi og barnevern. Med avleggere i Groruddalen, Bergen og Ullensaker.

Slide Helene på orgel

Dette er Helene 11 år. Sist søndag var hun for første gang organist under gudstjenesten i Namsos.

Kirken trenger kirkemusikere og kulturarbeidere som kan formidle kunst og kultur. Kirken trenger kateketer som kan formidle bibelens fortellinger slik at barn og unge kan vokse i troen.

Kirken trenger frivillige som bidrar til å skape kirke for alle.

Kirken trenger folkevalgte på alle nivå som tar ansvar for å åpne kirkedøren, både fysisk og billedlig. Som gir tilgang til rom og lokaler og støtter initiativ som bidrar til at flere blir nysgjerrige på «denne kjerka» og finner glede i fellesskapet.

Kirken trenger prester som er gode teologer og som har evnen til å formidle evangeliet på nytt og på nytt – midt inn i livene våre. Slik at kirken får være en ramme om de store handlingene. En livsløpskirke.

Kirken trenger ledere: kirkeverger og proster og biskoper og valgte ledere som legger til rette for at kirkens rom kan fylles med liv.

Det er liv i kirken. Det er rom. For mening og mangfold og alt livet bringer. Også når livet krasjer, håpet blir borte og fargene forsvinner. Når en fylles av en hjemløs leting etter mening, en tvil som blir sterkere enn tro. Også dette har sin rettmessige plass i kirken. For Jesus har sagt: ”Kom til meg, alle som strever …”.

Derfor har kirken også rom for samtalen. For den åpne, lyttende samtalen. Men vi må sørge for at diakoner og prester har kompetanse som ruster dem til å være til stede i lokalsamfunnet med åpne dører for alle som trenger det. I ordinasjonsløftet inngår sjelesorgen. Derfor er jeg glad for at bispemøtet løfter dette feltet i sin kompetanseplan.

Det er mye å glede seg over. Men det er ingen grunn til å lene seg tilbake. For mange tall synker. Det har blinket røde lys ved dåpstallene i mange år. Det har tatt oss forstemmende lang tid å virkelig innse alvoret. Men vi har tatt poenget nå. I 2019 er dåp et av Kirkerådets særlige satsinger. Heldigvis er det folk rundt om i kirken som så varsellampene tidligere…

Slide Theus som blir døpt

Dette er Theus, 15 år gammel. Han bestemte seg for å bli døpt i forbindelse med sin konfirmasjon denne våren.

I dåpen tas vi inn i kirken – og inn i nåden. Dåpen er ingen fortjenestemedalje. Den er ingen bekreftelse for vel utført gjerning eller høy moral eller uselvisk livsførsel. Derfor løfter Jesus frem barnet som et forbilde. «Den som ikke tar imot…» Og derfor er dette dåpen: vi tar imot den nåde som øses over oss, vi tar imot i tillit. Ingenting trenger vi å prestere.  

Er vi stolte nok av dåpen? Løfter vi den opp og frem – som for eksempel her i Trondheim, der fellesråd og menigheter sammen har satset på reklamefilm om dåp på byens kinoer? Foreløpige tall viser at flere tar kontakt for å spørre om dåp enn før. Også i Sandnes har de jobbet systematisk og veldig godt med dåp – og sett at det virker. Det handler blant annet om målrettet og strategisk arbeid over lengre tid og på tvers av enhetslinjer.

 Slide dåp

Men: Har vi nok rom for nytenkning? Våger vi å ta beslutninger som kan være smertefulle? Eller se kritisk på vår egen praksis når statistikken går i feil retning? I årevis har vår medisin vært å gjøre mer av det samme. Men dåpstallene har fortsatt å synke. Har vi rom for dem som utfordrer og tenker nytt? Gis de plass? Eller holder vi oss med et regelverk så stivbeint at det spenner bein for nyskaping og innovasjon? Kanskje må vi som utgjør det øverste organet i Den norske kirke bruke noe av tiden her til å tenke nøye gjennom hva vi må styre og regulere for å skape best mulig vilkår for det lokale kirkelivet. Kanskje er det mindre enn vi tror.

Kirkeordning

For 14 år siden vedtok Kirkemøtet at alle tilsatte i kirken skal ha samme arbeidsgiverlinje. Siden er vedtaket blitt bekreftet flere ganger. Etter at den statlige delen av Den norske kirke ble eget rettssubjekt, kan målet realiseres. To linjer skal bli en kirkelig organisasjon som henger sammen, som er så helhetlig som overhodet mulig. Så er det et stort men: I disse 14 årene har folkevalgte arbeidsgivere og tilsatte i kirken vært uenige om veivalg for fremtidig arbeidsgiverlinje og om fremtidens kirkeordning. Vi – kirkemøtet - må ha et helhetskirkelig perspektiv. Og det i seg selv er et krevende kunststykke. Uenigheten gjennom mange år har satt sitt preg på kirken. Dette har vært en stor energilekkasje.

Vår oppgave nå er få til enhet og fellesskap. Det må skje med bevissthet om at det finnes ubalanse i makt og innflytelse. For det er i Den norske kirke nettopp en maktpolitisk ubalanse, som ligger i at de som skal fatte beslutninger om en fremtidig kirkeordning, også representerer den ene arbeidsgiverlinjen i kirken.

For å utøve kirkelig ledelse i dette perspektivet må det skapes tillit. Gjennom å lytte, gjennom å snakke sammen, og gjennom vedtak som viser at vi forholder oss til HELE kirken. Vi er gitt et ansvar. Vi må tenke helhetlig.

Kirkerådet legger på dette møtet frem et forslag til kirkeordning, et regelverk som skal erstatte kirkeloven, når den nye trossamfunnsloven trer i kraft. Vi har tatt gjeldende regelverk og gjort tilpasninger. Den ordningen vi vedtar nå vil ha et midlertidig preg. Og vi må raskt videre. Derfor ber vi om mandat til å gjøre nettopp det: gå videre for å finne frem til en kirkeordning som kan samle hele kirken. Kirkerådet legger altså ikke opp til en skrittvis utvikling over mange år: Årsaken er enkel: en kan ikke ha en skrittvis utvikling når en ikke har bestemt hvor man skal.

Det har vært krevende å stå i en langvarig prosess der det er usikkerhet knyttet til fremtidens organisering. Dette gjelder folks jobb og hverdag, og jeg kjenner på en utålmodighet etter å bli en organisasjon som henger bedre sammen. Der kirkeordningen er skrudd sammen for å tjene soknet. For å sikre lokaldemokrati. For å kunne være en god, kompetent og forutsigbar arbeidsgiver. Og for å frigjøre tid og ressurser til å være kirke.


Rom for alle

En kirke som vet hvor den har sitt sentrum våger å være åpen også mot alt som kan oppleves som fremmed. Bare den kirke som er usikker på sin egen identitet og gudstilhørighet har behov for å sette grenser og lage høye dørterskler. Evangeliets anstøt ligger ikke ved dørstokken, men ved korset!

I hundrevis av år har Den norske kirke formidlet budskapet om tro og håp. Om å vise barmhjertighet i det nådeløse, om å elske der hatet råder. Om å åpne døren for den fremmede.

Vi mener jo at DET er verdens beste historie. Jesus Kristus som frelser og forsoner for alle. Alltid. Alle steder. Som livets salt og som verdens lys.

Skal vi fremstå troverdige i vår egne historiefortelling må vi eie den selv. Vi må stole på det vi har og det vi er. Vi må være trygge på vår egen identitet som motkultur og tradisjonsbærer. Da kan vi bety noe for samfunnet rundt oss.

Rom for mange meninger

 Kirken skal være til stede i samfunnsdebatten. Også når den for noen glir over i det politiske. Det finnes ikke alltid enkle svar. Kirken er forpliktet til å la sin stemme høres i klimakampen: «Er det ikke nok at dere får gå på det beste beitet, om dere ikke også skal tråkke ned resten av beitemarkene? Er det ikke nok at dere får drikke det klare vannet, om dere ikke skal grumse til resten med føttene også?» sier Esekiel.

 Slide Greta Thunberg

Jeg er ikke i tvil om at han hadde oppfordret kirken til å støtte Greta Thunberg, hadde han hatt mulighet til det…

Og Esekiel følges opp av Amos:» For jeg kjenner til de […] de talløse syndene deres, dere som […] avviser fattige i porten. […] La rett velle fram som vann og rettferd lik bekker som aldri blir tørre.» Det er vel grunn til å anta at vannføringen i rettferdighetens elv ikke er liten. Men vi har ikke noe valg. Kirkens stemme må være tydelig. Og den må bidra til dialog – ikke det motsatte. Derfor vil jeg takke biskopene for uttalelsen om abort som kom for noen uker siden. Den åpner for dialog og tar inn over seg de nesten uløselige dilemmaene. Biskopene var modige ved å være så tydelige på den urett som er begått mot kvinner – samtidig som de løftet frem fosterets verdi. De minnet om at vi aldri må glemme å behandle hverandres syn med respekt. Det mener jeg at bispemøtet har bidratt til. Og det trengs!!

For de siste årene har vi sett en brutalisering av samfunnsdebatten. Det vokser frem ekkokamre. Det har utviklet seg en debattkultur hvor man gjør egne standpunkt ugjennomtrengelige for korrigering eller fakta. Flere land er seg selv nok. Demokratiet er under press og utfordres mange steder i verden.

Vi ser eksempler på at hatefulle ytringer har fått ny frimodighet. Og fornyet legitimitet. Også i religiøse sammenhenger. Og vi vet at når grupper av mennesker dehumaniseres, er veien til vold kort.

Senest så vi det i Christchurch, der 50 muslimer, samlet til bønn, ble brutalt myrdet. Denne terrorhandlingen opprører oss, og vi gjenkjenner i fortvilelse det hatet som rammet Norge 22. juli 2011. Vi ser hatet uttrykt i sosiale medier daglig, mot muslimer, innvandrere, LHBT-personer og mot politikere.

Angrepet mot troende i Christchurch var dessverre ikke unikt. Det har vært mange angrep på troende i sitt gudshus de senere årene. Det skaper utrygghet. Slik terroren på New Zeeland også har gjort at norske muslimer er blitt litt mindre trygge. Derfor er det all grunn til å takke Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn for aksjonen #tryggibønn. På fredag arrangerte tros- og livssynssamfunn i Norge en aksjon utenfor Islamic Cultural Centre-moskeen i Oslo. Tros- og livssynssamfunnene i STL demonstrerte aktivt at vi er mange som står sammen om retten til å være troende, eller ikke-troende, i trygghet. Det handler om solidaritet på tvers av tro. Og det handler om kamp mot hatefulle ytringer – og volden som følger dem.

Kirken skal alltid stå opp mot urett. Kirkens språk skal være myndig og tydelig. Kirkens svar skal alltid og kompromissløst være barmhjertighet, medmenneskelighet og kjærlighet. Dette er ikke naive verdier. De kan være blodig realistiske. Kirken skal stå som en motkultur som ikke lar seg kneble.

Takk til Ungdommens kirkemøte for tydelighet og nødvendige perspektiver i UKM saken om Kirkens møte med fremmedfrykt.

Kirken skal være midt i samfunnet, den skal den gi stemme til den som trykkes ned, gjemmes bort, utnyttes eller betraktes som mindre verdt. Kirken skal våge å løfte frem i offentligheten det som ingen andre våger å si. Kirken skal peke på det som feies unna og gjemmes bort. Kirken skal ikke beskytte seg eller vike unna. Kirken skal være midt blant folk, og peke på alle menneskers ukrenkelige rett til verdighet og tilhørighet. Og vi skal ikke gjøre det alene, vi skal gjøre det sammen, med andre troende, med kulturlivet, med sivilsamfunnet – og med politikere.

Avslutning

 

Mer enn to år har gått siden 1. januar 2017. Skillet mellom stat og kirke ligger bak oss.

Endring gir mulighet. Endring kan skape fornyelse og gi kraft, også for kirken. Men endring betyr også å ta valg. Det betyr å lytte til hverandre, på tvers av grenser og – her på kirkemøtet - arbeidsgiverlinjer, for å finne ut hvordan ressurser skal fordeles. Det betyr ikke minst å finne ut hva som er umistelige fellesverdier for at vi fortsatt skal være en bred og åpen folkekirke for alle som ønsker å høre til.

Kjære KM! Vi har en stor oppgave foran oss: Å skape et enda større rom for tro og liv og vekst. Å holde sammen – fordi vi har en Gud som inviterer til fellesskap – og fordi det gir oss kraft til å være kirke for folk flest i vår tid. La kirkens dører være åpne. Ut mot verden! Inn i kirken! Vi er ingen kirke på defensiven, en kirke for de synkende tall og de forstemmende statistikker. Vi skal ikke være en innadvendt kirke som har nok med seg selv og sin egen struktur. Vi skal være en folkekirke, midt i verden. Vi skal se fremover, vi skal bygge den kirken vi vil ha i 2030. Da må vi snakke om hvem vi vil VÆRE som kirke. Så må vi GJØRE det. Det er bare å sette i gang.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere