Kristin Gunleiksrud Raaum

Alder: 58
  RSS

Om Kristin

Følgere

Surrogati?

Publisert over 4 år siden

llen Hagemann skriver at: "som feminist kan jeg ikke stemme på en liste som ikke ettertrykkelig tar avstand fra surrogati samtidig som de sier ja til likekjønnet vigsel."

Det er å rote til debatten å bringe surrogati inn i den. Surrogati (og forsåvidt eggdonasjon) er en helt egen debatt som ikke er knyttet til vigsel av likekjønnende.

I dag er surrogati og eggdonasjon ikke tillat etter norsk lov. Standunkt i denne saken må tas uavhengig av samlivsform. Etiske dilemmaer gjelder alle og må derfor drøftes uavhengig av spørsmålet om vigsling av likekjønnet samliv.

Gå til kommentaren

Helt siden renessansen har kunsten forutsatt et blikk, et jeg: en som ser på bildet. I motsetning til for eksempel den bysantiske kunsten som «objektivt» fremstilte himmelens realitet og rangordning.

Siden renessansen har kunsten stått i dialog med sine «tilskuere» og sine omgivelser.

Et kirkerom er et ladet rom. Det gjør noe med den og det som kommer inn i det. Et kirkerom har sine tydelige konvensjoner, som kan bety noe helt grunnleggende for lesningen av et kunstverk.

Denne debatten handler ikke om jeg – eller Paul Grøtvedt – «liker» Bjarne Melgaard, Damien Hirst eller Jeff Koons. Eller Vanessa Baird, for den del.  Både Bjarne Melgaard og mange andre visuelle kunstnere har en mengde dypt foruroligende bilder, som ofte skaper uro og ubehag. Det spørsmålet som er relevant i denne debatten er derimit: Hvis kirkerommet var en ramme for et slikt bilde eller installasjon, hva ville det gjøre med vår lesning av bildet? I et rom der evangeliet leses, der sorg og glede feires, der livet og forkynnelsen sitter i veggene, hva gjør det med kunstverket og vår opplevelse av det? Dersom Damien Hirsts Mother and Child Divided sto I et kirkerom, ville det på en grunnleggende måte endre vår lesning og opplevelse av det, selv om kunstverket rent fysisk er det samme. Blant annet fordi kirkerommet er bærer av en fortelling: evangeliet. Slik vil både kirkerommet og kunstverket gi hverandre en ny dimensjon. I påsketiden i år sto kunstverket What’s mine is yours to borrow av Elin Melberg I nordskipet i Oslo Domkirke. Det hadde tidligere stått i et gammelt bryggeri. Ja, dette kunstverket snakket med rommet, og rommet svarte. Både kirkerommet og kunstverket og vi som opplevde det ble litt endret.

Det er dessuten en avsporing her å skjelne mellom moderne kunst og eldre kunst: Det er jo ikke slik at det bare er den moderne kunsten som skaper uro, mens den gamle kunsten bare utstråler ro og skjønnhet. Caravaggio på 1600-tallet og Donatello på 1400-tallet skapte jo nettopp uro gjennom sin beviste bruk av det heslige. Både kirken og kunsten trenger skjønnhet, fordi mennesket trenger skjønnhet. Men både kirken og kunsten – og mennesket - trenger uro og forvirring, som tvinger oss ut av den estetiske komfortsonen.Kunst har alltid kastet frem utfordringer, provokasjoner, sjokk og trøst. Kunst har alltid skapt motsetninger og bevegelse. Kunstneren har alltid – og dette er ikke romantikk, men profesjon – brukt sitt blikk og sin trang til å trenge bortenfor og dypere enn det kjente og erkjente.

Dersom kirken skulle nøye seg med den kunsten som utstråler skjønnhet og ro, ville både kirken, kunsten og vi alle gå glipp av muligheter til innsikt og erkjennelse. Nøyer vi oss med det vi liker fra før, er det fort gjort å bli værende der vi er, slik vi er.

Derfor er jeg reddere for en kirke som ikke slipper den «ubehagelige» kunsten til enn en kirke som våger å utsette seg for det provoserende.

Kristin Gunleiksrud Raaum, Generalsekretær i Norske kirkeakademier

Gå til kommentaren

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere