Kristin Gunleiksrud Raaum

Alder: 56
  RSS

Om Kristin

Følgere

Vi trenger et samlet og samtenkt lederskap

Publisert 5 måneder siden - 1444 visninger

TALE VED ÅPNING AV MØTE I KIRKERÅDET 12. JUNI 2017

Som kirkeledere er et av våre fremste ansvarsområder å legge til rette for den lokale kirken. Det er derfor vi er her. For det er i lokalkirken troen skjer. Det er der folkekirkens medlemmer møter sin kirke. Det er der mennesker opplever fellesskap med Gud og med hverandre, der blir folk døpt, konfirmert, viet og begravet. Det er der de opplever kirkekonserter, hører forkynnelse eller møter diakonal nestekjærlighet.

Det pågår svært mange endringer i kirkens struktur og rammebetingelser for tiden. Utfordringene er store når det gjelder kirkelig økonomi. Også i lokal finansiering. Ikke minst når det gjelder kirkebygg.

Det siste året har jeg reist mye rundt i landet og snakket om fremtiden for Den norske kirke. Når folk stiller spørsmål etterpå, er det særlig to ting som går igjen. Det er kirkens fremtidige økonomi. Og det er forholdet mellom linjene og yrkesgrupper.

Særlig vekker spørsmål om hva som kommer til å skje med den lokale finansieringen sterkt engasjement. I dag reguleres jo kommunens økonomiske ansvar gjennom Kirkelovens § 15. Så vet vi at det er stor variasjon i hvor lydhøre kommunale bevilgende myndigheter er for kirkelige behov. Dermed blir det også stor variasjon i de kommunale tilskuddene til kirkebygg, drift og stillinger. Dette er bekymringsfullt. Og det må arbeides systematisk for at lokale myndigheter skal forstå betydningen av tro og livssyn, og av hvor mye kirken bidrar i lokalsamfunnet. Den lokale finansieringen har en annen side, som ikke skal undervurderes: Kirkelovens § 15 sikrer jo også kontakt mellom kirken på stedet og lokale myndigheter. Gjennom denne kontakten markeres kirken som en selvsagt del av lokalsamfunnet, den muliggjør god informasjon om kirkens betydning for og bidrag inn i lokalsamfunnet. Den gir mulighet til å fortelle om arbeidet i ungdomsklubber og eldretreff, om babysang og barnekor og kunstutstillinger og konserter. Det gir muligheten til å fortelle om at menigheten gir tilbud om sorggrupper og besøkstjeneste, om ledertrening der unge blant annet lærer om forebygging av seksuelle overgrep. Man kan fortelle om måltidsfellesskap med mennesker som strever med livene sine. Man kan fortelle om skolebesøk i kirken der elevene lærer om sider ved lokalsamfunnets historie. Kort sagt: det skapes bånd mellom kirke og lokale myndigheter som går langt ut over tildelinger og budsjettrammer. Det er blitt stadig klarere for meg hvor viktig den kommunale finansieringen er for kirkens plass i lokalsamfunnet. For folkekirkens fortsatte posisjon i samfunnet, som levende tilstede i alle lokalsamfunn, som naturlig samarbeidspartner, som selvsagt del av kulturliv og livsvilkår. Jeg mener at dette er og bør være viktig. Og dette understøttes av kirkemøtet som ved flere anledninger har understreket betydningen av lokal finansiering og det juridiske grunnlaget for denne.

Akkurat dette med det juridiske grunnlaget for finansieringsordningen er vi særlig spente på akkurat nå. Vi vet at regjeringen er i ferd med å utarbeide en helhetlig lov for tros- og livssynssamfunn. En ny lov vil omfatte lovgivning og finansieringsordninger for Den norske kirke og andre tros- og livssynsamfunn. Lovforslaget skal på høring i løpet av 2017, og vi forventer at regjeringen vil tegne ulike modeller for finansieringen. Derfor er dette tema på et seminar som inngår i dette kirkerådsmøtet. Seminaret er ment å skulle gi innsikt i ulike modeller og begrunnelser for dem.

Vi venter spent på lovforslaget, både i Den norske kirke og i andre tros og livssynssamfunn. Det viktig å få på plass en helhetlig lovgivning som både sikrer likebehandling av tros- og livssynssamfunn, men som også tar høyde for at Den norske kirke har særlige oppgaver, slik Grunnlovens § 16 forutsetter. En ny helhetlig lov på tros- og livssynsfeltet vil få store konsekvenser for utforming av en fremtidig kirkeordning, fordi det vil kunne legge nye rammer for finansieringen av Den norske kirke. Derfor følger vi nøye med.

Så vil jeg gjerne legge til at det ikke er bare Den norske kirke som er viktig i lokalsamfunn. Også andre tros- og livssynssamfunn spiller en viktig rolle i mange lokalsamfunn, med sine tilbud og arrangementer. Tro og livssyn er sentralt i veldig mange menneskers liv, det er en essensiell del – og en eksistensiell del - av det å være menneske. Derfor er det naturlig at dette får prege lokalsamfunnene og at kommunal tjenesteyting må være seg bevisst. Jeg mener at vi i større grad enn i dag må tenke tro og livssyn som en ressurs både i lokalsamfunn og i storsamfunn. Et tros- og livssynsåpent samfunn anerkjenner at tros- og livssynssamfunn er samfunnsinstitusjoner som opprettholder, bygger og utvikler fellesskap. Et livssynsåpent samfunn arbeider for å redusere berøringsangst for tro og livssyn. Vi trenger mer – ikke mindre - kunnskap om og nærkontakt med levende tro og livssyn. Også som et grunnlag for kritisk refleksjon om usunne eller problematiske sider ved religioner og livssyn.

Det andre spørsmålet som nesten alltid blir reist i samtaler om fremtidens kirke er altså dette om forholdet mellom linjer og yrkesgrupper i kirken. Det fortelles historier om lang tid med usikkerhet, og at det siste året har skjedd en økt rivalisering mellom linjene lokal, mellom daglig leder og sokneprest. Det er reist spørsmål om vedtaket på Kirkemøtet i 2016 noen steder har bidratt til å forsterke uro og forventninger om spenning mellom linjene, mellom kirkeverge og sokneprest. Jeg hører mye om usikkerhet og om mangel på tillit mellom linjene. Men det er et faktum at samarbeidet mellom de to arbeidsgiverlinjene er avgjørende for at kirken skal fungere godt i dag, og for at vi skal kunne finne frem til en god organisering av kirken i fremtiden. Men diskusjonen om kirkeordning foregår lang på vei i leire, og i for liten grad på tvers av linjer og leire. Retorikken i kirkeordningsdebatten handler nå mye om hvem som vinner og hvem som taper. Så hvordan skal vi kunne komme videre, senke skuldrene og snakke sak?

Det er ingen tvil om at Kirkemøtet hat fattet og aktivt fastholdt vedtak om at det skal være en felles arbeidsgiverlinje i den fremtidige kirkeordningen. Det begynner å bli lenge siden 2002, da Kirkemøtet utfordret til større samordning av arbeidsgiverlinjene, eller siden 2005 da Kirkemøtet fattet det første vedtaket om at målet var en felles arbeidsgiverlinje. Siden har dette vært fastholdt med jevne mellomrom. Men vi er ikke der helt enda. Kirkemøtet tok i januar et skritt på veien med vedtaket om samordnet ledelse (KM 11/17), der det heter at «..det er viktig at forsøkene kan danne et best mulig beslutningsgrunnlag for det videre arbeid med kirkeordningen. Derfor bør det oppfordres til forsøk som kan belyse ulike behov og hensyn, herunder fange opp både store og små fellesråd og ulike bispedømmeråd.» Vi skal behandle en sak om forsøksordninger med alternativ arbeidsgiverorganisering på dette møtet. Kirkemøtekomiteen understreket at «det er viktig å få frem så mye informasjon som mulig for å styrke beslutningsgrunnlaget for fremtidige vedtak om organiseringen av Den norske kirke, slik at det kan bli en god beslutning basert på verifiserte fakta. Dette dreier seg blant annet om økonomi, arbeidsmiljø, medbestemmelse og demokrati.»

Vi må altså sørge for at forsøkene bidrar til at vi fremover får kunnskap om det vi trenger for å fatte vedtak om fremtidig organisering av kirken. Vi må forsøke å bidra til at forsøkene ikke blir politisert, og at de allerede i tilblivelsesprosessen møter så mye usikkerhet og uro mellom partene, at vi faktisk ikke vinner de erfaringene vi trenger. Vi trenger rett og slett å senke skuldrene og snakke sak.

Siden sist har vi som nytt medlem i KA – arbeidsgiverorganisasjon for kirkelige virksomheter deltatt i Kas landsråd. Dette er et strategisk svært viktig organ for utviklingen av en felles kirkelig arbeidsgiverpolitikk. Noen måneder i forveien ble det etablert en gruppe bestående av fellesrådsledere fra de største fellesrådene. Etter hvert kom flere til. Gruppen beskriver selv at utgangspunktet for etableringen er at «Kirkemøtet/kirkerådet har større fokus på utviklingen av de sentrale delene av kirkeorganisasjonen og dermed blir mindre lyttende og fokusert på hva som skjer på grunnplanet i kirken representert med fellesråd og sokneråd.» Jeg har registret denne frustrasjonen. Så langt jeg kan se handler den hovedsakelig om to forhold. Det ene er lokal frustrasjon over mange oppgaver, høringer og rapporteringer som gis av Kirkemøte og kirkeråd. Her målbærer gruppen Nettverk for kirkelige fellesråd (tidligere G27) også frustrasjon fra mange fellesråd om ikke å bli lyttet til i høringsprosesser.

Det andre er det forhold at Kirkemøtet, som består av bispedømmerådene, fatter beslutninger om fremtidig organisering av kirken og dermed om organer og arbeidsgiverlinjer i Den norske kirke. Kirkemøtet som sitter med beslutningsmyndighet overfor avgjørende prosesser om organisering av Den norske kirke. Det er på dette grunnlaget det er reist kritikk av Kirkemøtets sammensetning.

Når det gjelder dette med antall høringer, har vi et åpenbart dilemma. Kirkerådet har til nå fulgt statens utredningsinstruks som innebærer at alle som er berørt av en sak skal høres. Kirkemøtet har ment at kirken «så langt det er tjenlig» skal følge det offentlige lovverket om åpne og demokratiske prosesser i saksbehandlingen. Høringer er en del av en slik åpenhetskultur, og en viktig og nødvendig del av beslutningsgrunnlaget for vedtak i Kirkemøte og kirkeråd.

Vi, som kirkeråd, må lytte til og vurdere hvor mange høringer det er nødvendig å be sognets organer om å besvare eller utforme. Vi er midt i en ganske lang periode med mange reformer og endringsprosesser, og mange opplever å bruke mye tid på disse. Likevel mener jeg det er grunn til å lytte til kritikken og vurdere omfang og tidsbruk. Vi må også tenke igjennom om det er noe i kritikken om at fellesråd og menighetsråd ikke opplever å bli lyttet til i tilstrekkelig grad. Vi må altså vurdere hva som sendes på høring, men også hvilken vekt legger vi på resultatene. Når vi har hatt en sak på høring, må vi lese resultatene nøye. Vi må også vurdere om det for eksempel er lokale forskjeller eller profiler, eller om synspunkt er tydelig fra hele landet.

Jeg mener at det også er grunn til å være lyttende til kritikken fra mange fellesråd om kirkemøtets sammensetning. Dette er da også noe vi vil komme tilbake til i arbeidet med fremtidig kirkeordning.

Men jeg har også behov for å si at jeg ikke opplever det som en riktig beskrivelse at Kirkemøte og kirkeråd ikke representerer grunnplanet i kirken. Det er i Kirkemøtet er stor forpliktelse, forståelse og interesse for grunnplanet i kirken. Selvsagt er det det det: vi er til for menighetene og har ansvar for å ivareta kirkens medlemmer og menigheter over hele landet. Dette ansvaret tar vi – også ved å lytte til kritikken som kommer fra kirkens ulike organer.

På KAs landsråd kom en del av denne kritikken til overflaten. Det var mange, både representanter fra rettssubjektet Den norske kirke og fra andre rettssubjekter i Den norske kirke, som opplevde det krevende å skulle møtes og bygge landsrådet som en arena for felles arbeidsgiverpolitikk. Det var uenighet i mange spørsmål. Uenigheten handler om ulik forståelse av hvilken rolle KA skal ha utover arbeidsgiverpolitiske spørsmål. Dette dreier seg om kirkepolitiske spørsmål hvor det kan være motstridende interesser for de forskjellige medlemmene. Fra rettssubjektet Den norske kirke handlet det om hvordan vi som nytt medlem ble møtt og ivaretatt. For en del representanter for fellesrådene handlet det om uro for hvordan deres syn vil bli ivaretatt. Men jeg opplever også betydelig vilje til å jobbe videre med dette. Det ble valgt et nytt styre, der det nye medlemmet er godt representert, og styret er så vidt jeg registrerer godt i gang med å meisle ut retningen videre. Det skal avholdes et ekstraordinært landsråd i april neste år, for å arbeide videre med strategiplanen. Det er et viktig og godt grep. Det er viktig å bygge opp tillit og forståelse – og jeg tror det er mulig. Da har vi alle et ansvar for ikke å forsterke fronter eller forsøke å delegitimere linjer eller strukturer i kirken.

Det er en fare for at vi underkommuniserer og bagatelliserer reelle konflikter: mellom linjer, mellom personer, mellom yrkesgrupper. Vi må derfor lytte til begge linjer. Selv om Kirkemøtet har et etatsansvar for rettssubjektet Den norske kirke, er det også det øverste demokratiske organet for trossamfunnet Den norske kirke og har sektoransvar for denne. Det innebærer et helhetlig ansvar. Vi trenger sterkt nå en opplevelse av at det er mulig å komme videre, at vi, som julenissen sier til Snekker Andersen: «er visst ute i såmmå ærend, vi.» For at kirken skal fungere lokalt, må vi kunne samarbeide på tvers av linjer og yrkesgrupper. Mange, mange får det til, og all ære til dem. Det er viktig at vi i tiden fremover ikke bidrar til å øke motsetningene, eller skaper økt mistillit og derigjennom spild.. Vi må snakke om kirkelig tilsatte som den helheten det faktisk er. Og dette både kan og bør vi gjøre uten å snakke ned prestetjenestens særpreg, eller særpreget til andre yrkesgrupper. Vi må arbeide for bedre samhandling mellom Kirkeråd/bispedømmerådene og de kirkelige fellesrådene.  For dersom vi skal være Norges folkekirke trenger vi et samlet og samtenkt lederskap. Et lederskap med en sterk jordledning til den lokale kirken. Det er det vi er her for.

 

Gå til innlegget

Fordi Guds ansikt er vendt mot verden.

Publisert 10 måneder siden - 1543 visninger

Tale på Kirkemøtet 2017 av Kirkerådets leder Kristin Gunleiksrud Raaum

Kjære alle sammen

 Et varmt vel møtt til et kirkemøte som er historisk på mange måter.

Det første kirkemøte etter endrede relasjoner mellom stat og kirke. Det første kirkemøte som eget rettssubjekt. Et kirkemøte preget av at vi gått inn i reformasjonsåret.

 Forvaltningsreformen er gjennomført etter intensjonene – både fra statens og kirkens side. Alle nødvendige forberedelser er gjennomført. Disse har vært preget at en gedigen dugnadsinnsats, hvor alle bispedømmekontorene og Kirkerådets administrasjonsavdeling har båret de tyngste børene. Det har vært en entusiasme og arbeidsglede for å få dette til, som berører alle med lederansvar. Veldig mange har strukket seg langt ut over hva man kan forvente for å få hele dette apparatet opp og stå. Jeg vil gjerne rette en stor takk til alle som har bidratt. Jeg vet litt om hvor mye dere har stått på.

Så føler jeg en stor takknemlighet overfor kirkelige medarbeidere og alle som skaper kirke i menighetene hver eneste dag.

Det er også fremforhandlet et avtaleverk med arbeidstakerorganisasjonene. Jeg vil som arbeidsgiver gjerne takke for innsatsen og for forhandlingsviljen. Det var en lettelsens dag da vi fikk avtalene på plass. Og fra 1. januar var det blitt virkelighet: vi var blitt arbeidsgiver for 1600 flotte arbeidstakere. (Fra før er jo over 4000 arbeidstakere ansatt i rettssubjekt i Den norske kirke).

I forbindelse med statsbudsjettet før jul tråkket administrasjonen og jeg dørene ned på Stortinget for å formidle hvor viktig det var for kirken at rammetilskuddet ble økt, slik at vi slapp å gå til store oppsigelser. Vi fikk langt på vei gjennomslag. Og så må jeg si at det var en svært positiv opplevelse å ha møtene i Stortinget og få lov til å formidle hva kirken er og gjør – altså hva landet får ut av disse pengene vi har bedt om. Jeg har opplevd stortingspolitikere som er grunnleggende opptatt av kirken. Rett som det var havnet vi i gode samtaler om hva kirken skal være. Forhandlingsresultatet er avgjørende for at vi kan gå inn i den nye virkeligheten og være i stand til å holde vårt løfte om trygghet under omstilling.  Vi forvalter nå vår egen økonomi. Dette gir oss mulighet til å se mer samlet på all ressursbruk – og prioritere tydeligere. Vi må se på hvor mye vi bruker på prestetjeneste, til trosopplæring, diakoni og kirkemusikk, til økumenisk og internasjonalt arbeid. Og gjennomgående må vi se på bruken av administrative ressurser. Vi møter tydelige forventninger fra bevilgende myndigheter om å få slutt på ressurskrevende parallellfunksjoner. Dette må vi ta på alvor.

Så registrerer jeg at debatten om ledelse i kirken fyller spaltemetre for tiden. Av og til kan det være vanskelig å se om det er en debatt om ledelse eller profesjon, Jeg velger å se debatten er en naturlig konsekvens av fjorårets vedtak i Veivalgssaken, der Kirkemøtet fastholdt målsetningen om et felles arbeidsgiveransvar i et senere trinn i utviklingen av kirkeordningen, uten å ta stilling til hvilket nivå dette skal være på.

Vi i kirkemøtet er kirkepolitikere. Det er vår plikt og vårt ansvar å drive kirkepolitikk. Demokrati handler om at disse prosessene skal være åpne, at det skal gis rom for diskusjon, deltagelse og involvering. Og at de som gjør valg må stå for det i åpne rom. Diskusjoner og uenighet trenger ikke være splittende. Men vi må kan skje bli flinkere til å behandle ulike politiske tema, slik at valg av retning skjer på en redelig og ryddig måte. Og at verdier og premisser blir tydelige.

 FOLKEKIRKE

 Kirken er blitt selvstendig, sies det. Men det har vi jo vært lenge. Også den delen av kirken som inntil nylig har vært statlig. Vi har hatt en stor grad av selvstendighet også som statskirke. (Og så kan det være grunn til å minne om at kirken har over 1200 selvstendige sogn i kirken.) Vi er en grunnlovsfestet folkekirke. Vi skal være en kirke med rom for alle som ønsker å høre til.

Folkekirkens ideal og forpliktelse er Jesu åpenhet mot mennesker. Vi inspireres som kirke av Jesu programtale i Nasaret ved begynnelsen av sitt virke: «Herrens ånd har salvet meg til å forkynne et godt budskap for fattige, for å rope ut at fanger skal få frihet og blinde få synet igjen, for å sette undertrykte fri, og rope ut et nådens år fra Herren». Dette budskapet forplikter kirken til å være diakonal, til å ha omsorg for mennesker i nød. Samtidig er det en tale som går rett inn i motsetningene i samfunnet, med de kreftene som skaper fattigdom og undertrykkelse.

Fortellingen om Jesus og hans tale i synagogen i Nasaret åpner opp for mangfold og misjon! Den er en av mange fortellinger om hvordan Jesus åpner Gudsfolket – mot utstøtte, fattige og fengslede, mot folk fra andre land og etniske grupper: enken i Sarepta, den spedalske syreren Naaman, den romerske offiseren Kornelius, den etiopiske evnukken; Jesus startet en bevegelse som åpnet for alle. Det var fordi dette var en misjonsbevegelse – det var selve dynamikken i Jesus-budskapet og i etterfølgelsen av Jesus. Det er gjennom «å følge Jesus» at vi kan bli en slik bevegelse som forkynner evangeliet til verdens ytterste grense. Jeg tror at vi må være modigere til å snakke om Jesus som levende tilstede i kirken i dag. Vi må våge å «etterlyse Jesus» og spørre hvor han er i dagens verden..

 Jesu ord er også et program for hvordan kirken blir til: den starter med Jesu handling med mennesker som har liv som er truet, svekket, undertrykket: kirken blir til kun ved Guds nåde. Dette skal også kjennetegne oss som reformasjonskirke. Jesu ord viser oss at vi alltid må være en kirke under reformasjon. Også Luther tok utgangspunkt i Jesus og Det nye testamente når han skulle meisle ut sine tanker om hva det er å være kirke. Derfor er det å være kirke «under reformasjon» å være en kirke som utsetter seg for Jesus. Ved å ta Bibelen på alvor lar vi teologi møte virkeligheten. Når vi markerer 500 år siden reformasjonen er det grunn til å blankpusse de verdiene som Luther bidro med når det gjelder kall, motivasjon og tiltro til alminnelige mennesker som tar sin tro og Bibelen på alvor. Luthers lære om det allmenne prestedømme var en frigjøringsrevolusjon som legger grunnlaget for en fornyelse av vår deltagelse i kirken. Dermed er også folkekirken dypt teologisk begrunnet.

Og slik møter vi folkekirken:

I Fredrikstad domkirke er det Jazzgudstjeneste. Fredrikstad storband og Borg domkor står for musikken, i et spenn fra det meditative til fengende rytmiske sanger. Alle ordinarieleddene er med, og det er preken, nattverd og dåp. Det kommer masse mennesker og de fleste av dem går til nattverd. Det er folkekirke.

I Bodø domkirke står hundrevis av mennesker i kø grytidlig om morgenen hver 13.desember for å oppleve at domkirkens ungdomskor holder Luciakonserter. Den store domkirka er fylt til siste plass to ganger, mens ungdommene som har øvd hele høsten synger sanger om lys, håp og julens budskap. Det er ingen elektriske lys eller mikrofoner, menigheten holder stearinlys og lytter til musikken i en stillhet som bare finnes akkurat der. Det er folkekirke.

Fem sentrumskirker i Bergen utgjør Bergen domkirke menighet. Bergen Domkor samarbeider tett med andre kulturaktører i byen. Nylig ble Claudio Monteverdis over fire hundre år gamle «Mariavesper» fremført av Bergen Domkor, det profesjonelle vokalensemblet Edvard Grieg kor og musikere fra Bergen Barokk. Konserten ble et godt eksempel på hvordan fruktbare samarbeidsprosjekter kan løfte frem og levendegjøre gamle tradisjoner, til stor begeistring for en fullsatt katedral. Det er folkekirke.

Prosten som er sluttet å spørre dåpsforeldre om hvorfor de er kommet til kirken for å døpe barnet sitt, fordi det er jo de som eier kirken. Det er folkekirke

Næringslivslederen som tar det som en selvfølge å gi et større beløp til kirken der hun bor. En livskraftig kirke har også en frimodighet rundt givertjenesten, og formidler at det er helt naturlig at mange bidrar økonomisk. Det er folkekirke.

Oberstløytnanten som gråt fordi han fikk nattverd på feltgudstjeneste, 35 år siden forrige gang han fikk det tilbudet. Det er folkekirke.

Solveig Slettahjell og Tord Gudstavsson som fremfører Gråt og dans i en fullsatt Nidaros domkirke under Olavsfestdagene. Så sårbart og nakent at tårene renner i lengsel etter Gud. Det er folkekirke.

Menigheter som deltar aktivt i arbeidet med religionsdialog og som åpner kirken for alle som trenger et måltid mat. Det er folkekirke.

Trosopplæringen som fyller kirkene med barn og unge som utforsker kirken og troen og som lærer bibelfortellinger og salmer. Det er folkekirke.

Kirkebygget som står der det alltid har stått. Der skoleelever går forbi hver dag og noen av dem kaster et blikk på den og vet at der er jeg døpt. Det er folkekirke.

Da Hønefoss kirke brant, sto det raggerbiler med frontruten full av wunderbaum utenfor. Inni satt det unggutter og gråt. De gråt fordi kirken deres ble borte. Den kirken de var døpt og konfirmert i, og der slekta deres hadde hørt til. Det er folkekirke.

 For kirkebyggene er vesentlige for å forstå kirkens plass i lokalmiljøet. De er så definitivt en del av det Engerutvalget 2013 kalte Den kulturelle grunnmuren. De er synlig og tydelig til stede i så godt som alle lokalsamfunn. De markerer stedet og forteller om fellesskap og dugnadsånd. De oppleves mange steder som et lokalt felleseie.

I Norge står kirkene i en særstilling som kulturminner. De forteller om 1000 års kulturhistorie

og er blant de fremste eksemplene innen arkitektur, kunsthistorie og håndverk. Ikke bare er bygningene i seg selv av høy verdi. Kunsten som har vært laget for kirkene og som

i stor grad fortsatt finnes der, utgjør en betydelig del av vår kunsthistorie og kunstbeholdning. I de endringstider vi er inne i, vil jeg som kirkerådsleder arbeide for at kirken tar et større ansvar for sin egen historie og sine egne kulturminner. Vi må utvikle et regime som både tar hensyn til de ressurser som ligger i kirkens kulturminneverdier og kirkens ulike bruksbehov. Strammere økonomiske rammer og strukturelle endringer kan øke presset i retning nedleggelse av kirkebygg.

Når vi skal videreutvikle folkekirken gjør vi det midt i det livssynsåpne samfunn.

 DET LIVSSYNSÅPNE SAMFUNN

 Kulturdepartementets er i gang med å utforme en helhetlig tros- og livssynspolitikk. Dette hilser Den norske kirke velkommen.

Det norske samfunnet preges av både et kulturelt og religiøst mangfold. Det er nødvendig at staten gir alle borgere lik rett til å utøve sin religion og sitt livssyn. Den norske kirke og andre tros- og livssynssamfunn skal likebehandles. Samtidig bekrefter Grunnloven § 16 at Den norske kirke forblir Norges folkekirke. Dette er uttrykk for den historiske rolle kristendommen har hatt i samfunnet, den rollen kirken fortsatt har i kraft av sin oppslutning og tilstedeværelse i alle lokalsamfunn, og i den rollen kirken spiller som kultur- og tradisjonsbærer.

Den norske kirke skal fortsatt være en åpen og relevant kirke som ivaretar sitt samfunnsansvar.

Vi har heldigvis forlatt tanken om et livssynsnøytralt samfunn. En politikk for et tros- og livssynsåpent samfunn tilrettelegger aktivt og åpner opp for tro og livssyn i ulike offentlige rom.  Den bør også videreføre grunntanken i finansieringsordningen. Jeg pleier å kalle det for den norske modellen, nemlig den at det offentlige ser verdien av et sterkt og levende sivilsamfunn, og derfor finansierer kunst, kultur, frivillighet og tros- og livssynssamfunn.

 Debatten om tros- og livssynspolitikk må ikke ha som premiss at det livssynsåpne samfunn forutsetter at Den norske kirke trekker seg tilbake eller er mindre synlig i samfunnet. Samfunnet blir ikke mer livssynsåpent av at Dnk trekker seg tilbake

Den norske kirke har i kraft av sin posisjon og størrelse et særlig ansvar for å være rollebevisst og ryddig. Vår majoritetsposisjon forplikter oss både til å ivareta egne medlemmer og til å bidra konstruktivt inn i samfunnsdebatten. Vi har et ansvar for å være bevisst på når en majoritetsblindhet inntrer. Men det betyr ikke at Den norske kirke vil være på defensiven eller i mindre grad enn tidligere ivareta sitt samfunnsansvar. Tvert imot, vi vil bidra til at vi i enda større grad vil se tro og livssyn i det offentlige rom og i den offentlige debatt. Slik vil vi bidra til å realisere det livssynsåpne samfunn. Den norske kirke har også et ansvar for dialogen og fellesskapet med andre tros- og livssynssamfunn. Fordi vi alle er norske. Muslimer, jøder, buddhister, kristne av alle valører trer sammen i Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn. Vi lærer av og om hverandre. Vi er alle en del av det norske.

 VIGSEL AV LIKEKJØNNEDE PAR

Når vi på dette Kirkemøtet skal vedta en liturgi for likekjønnede par som kan brukes av alle, er det en merkedag og en historisk dag. For lesbiske, bifile, homofile og transpersoner er det et uttrykk for at deres kjærlighet ikke lenger behandles som mindreverdig. Mye urett er begått gjennom historien overfor LHBTere. Vigselsvedtaket vil bidra til å rette dette opp igjen.

Under regnbuemessen i juni i fjor ble Hilde Raastads preken et sterkt vitnesbyrd om dette:

 «… denne våren tror jeg seierspulsen har banket i store deler av LHBT-miljøet. Vi krysset noen målstreker; […] Danset seiersrytmer. Etter mange år med oppoverbakkepuls kunne vi puste lettere; kjente gledespuls! Lange kamper som førte frem, mange LHBTere og støttespillere som har gitt av sin tid og av sine krefter. […} Alt dette skjedde, og vi var klare til å feire. Klare for Pride. Så skjer det utenkelige. En mann fylt av hat skyter og dreper 49 LHBTere på nattklubben «Pulse» i Orlando. På et sted som skulle være trygt og et sted å høre til. Fylt med livsglede, dans, rytmer, vennskap og kjærlighet. Unge liv ble brutalt avsluttet. De ble drept på grunn av hvem de var. På grunn av hvem de elsket. […] Vi oppdaget, eller fikk bekreftet, at vi kan ikke ta for gitt at vi er trygge, verken her i Norge, eller i den store verden der ute, der våre LHBT-søsken lever med trusler, med vold, med forakt og fordømmelse. Der hatkriminalitet er dagligdags og kjærlighet og forelskelse og kjønnsuttrykk og identitet må skjules og gjemmes unna.»

 

Ungdommens Kirkemøte vedtok på sitt møte i oktober at de «beklagar all den diskrimineringa og ekskluderinga som lhbtpersonar og andre skeive har vore utsette for frå Den norske kyrkja, og vil arbeide for at dette skal ta slutt. UKM vil oppmode Kyrkjemøtet – som det øvste organet i Den norske kyrkja, og leiaren for Kyrkjerådet – om også å gjere det same.»

Dette er en tydelig og adressert utfordring. Jeg vil ta kraftig avstand fra den behandling mange LHBT-ere har opplevd.  Jeg har sett smerten på nært hold. Jeg har sett liv gå i stykker. Jeg har sett tro gå i knas. Kirken bør ikke være sen til kritisk selverkjennelse og beklagelse.  Dette handler ikke om å bekjenne andres synder, men en kritisk gjennomtenkning av holdninger og handlinger vi nå ser har rammet grupper og enkeltmennesker. Som Kirkerådets leder mener jeg det er betimelig at kirken innser og beklager de belastninger som LHBT personer har blitt påført. [PAUSE) Kirken har bidratt til å øke deres skam, når den kalte deres kjærlighet for synd. En helingsprosess krever at også dette sies. Den såredes fortvilelse, sorg og raseri må anerkjennes. Det er godt å være en luthersk kirke som igjen og igjen vil søke å fornye sin forståelse av Skriften og av livet. 

Jeg vil arbeide for at kirken utvikler sin rosa kompetanse – vi er allerede i gang – for bedre å forstå og behandle alle mennesker med grunnleggende respekt. Gjennom vigselsvedtaket kommer Den norske kirke lesbiske, homofile, transpersoner og bifile i møte. Deres liv og kjærlighet får et rom i kirken, ved at også de kan gjøre det som betyr så mye og som vi som har giftet oss med en av et annet kjønn tar for gitt: å erklære sin kjærlighet og troskap for Guds åsyn og i menneskers nærvær. Ved dette vedtaket styrkes ekteskapet som institusjon, en institusjon som løfter frem gjensidig kjærlighet, frivillighet, forpliktelse, trofasthet og likeverd mellom partene. Disse grunnleggende verdiene gjelder alle ekteskap.

 Det er to teologisk begrunnede syn i kirken. Få saker har vært igjennom en grundigere prosess enn denne. Jeg vil gjerne rette en takk til bispemøtet som gjennom mange år har sørget for at det arbeides frem et solid læremessig grunnlag for det vedtaket Kirkemøtet nå skal fatte. I fjor vedtok Kirkemøtet med ¾-flertall at «uenighet i dette spørsmålet teologisk bedømt ikke er av en slik karakter at det gudstjenestelige og sakramentale fellesskapet i Den norske kirke må brytes. Begge syn på likekjønnet ekteskap kan derfor gis rom og komme til uttrykk i kirkens liturgiske ordninger, undervisning og forkynnelse.» Dette er et historisk viktig vedtak. Det skaper et rom for uenighet som tidligere ikke har vært der. Så vet vi at for noen vil vigselsvedtaket være vanskelig, fordi det går på tvers av deres dype overbevisning. Det skal tas på alvor, forstås og respekteres.

 Deler av debatten har vært preget av en grunnleggende mangel på respekt for andre menneskers liv og tro. Det har svidd i sjela når jeg har lest en del uttalelser.  Men hva er så respekt?

Respekt er å ha en redelig omtale av hverandres syn.  Det er ikke god folkeskikk å gjengi andres syn slik at de frakjennes troen eller kjærlighetsevnen. Respekt er å forsøke å forstå at det andre står for er grunnleggende viktig for dem. Respekt er å lære seg hvor smertepunktene er. Respekt er nettopp dette: å ta inn over seg andres liv og andres tro, anders begrunnelse og opplevelse. Når vi skal snakke om uenighet i kirken, er det viktig å hverken bagatellisere den eller å la seg lamme av den. Det å leve med uenighet i kirken, betyr ikke at noen av oss skal presses til taushet, eller at vi ikke skal stå opp for eget syn. Respekt medfører å våge en åpenhet om eget ståsted. Det er ikke slik at man fungerer samlende om man tier om sitt syn og sin tro. Jeg vet at det er krevende. Jeg har selv kjent på utenforskap i kirken gjennom mange år.  Nå er det andre som oppriktig lurer på om det er rom for dem i Den norske kirke. Jeg kjenner ansvar og forpliktelse for å bidra til å gjøre det levelig i kirken for alle som ønsker å høre til den. For saken er jo den: Vi skal leve sammen som kirke, og vi trenger hverandre – midt i uenigheten. Vi er ikke kirke om vi går ut av fellesskapet. Tvert om: uenighet i kirken driver teologien og kirken fremover. Vi trenger hverandre fordi vi har ulike livserfaringer og trosopplevelser.  Her har bispemøtet gått opp viktige spor.  Fellesskapet er gitt oss. Vi er her sammen som kristne – som kirke. For det som binder oss sammen er større enn vår uenighet. Vi deler brødet og vinen. Derfor kan vi leve med uenighet. Derfor skal vi gi hverandre rom.

Vi skal på dette møtet behandle forberedelsene til Det lutherske verdensforbunds generalsforsamling i Namibia og vår høringsuttalelse til dokumentet Self-Understanding of Lutheran Community: «We consider unity to be a gift, which we are called to share. This gift challenges us to stay together in spite of disagreements. [..] Unity understood as a gift […] must be seen as an encouragement to continue efforts to understand one another, reaching deep and unifying theological understandings of the ethical issues related to being church today..»

 KIRKENS STEMME I VERDEN

 For kirken skal og må stå opp for urett. Heldigvis står vi her i en sterk tradisjon. I 1968 fattet Bispemøtet et vedtak som er blitt stående, og som med stor kraft løfter Kirkens stemme inn i verden. Jeg siterer fra saken I Menneskerettighetenes år: «Kirken kan ikke stå likegyldig overfor vold, urett og nød. Den forvalter et budskap om en Skaper som ga oss denne jord for at vi skulle utnytte dens rikdommer til glede for alle mennesker, for en Herre som solidariserer seg med de fattige, de undertrykte og utstøtte, om en frelser som døde for at alle mennesker skulle bli frigjort fra synden som binder oss i egenkjærlighet,  […] En taus kirke betyr en kirke som aksepterer det bestående.»

Dette er inspirerende ord, og det er forpliktende ord. Det er også en forpliktelse for et land som bygger på kristne verdier å ta et reelt medansvar for menneskers nød. Vi er inne i et år med Stortingsvalg. Vårt samfunn bygger på humanistiske og kristne verdier. En rekke verdispørsmål aktualiseres i de politiske prosessene. Kirkens rolle er ikke å gi partipolitiske innspill eller selv å søke politisk makt. Derimot er det kirkens plikt å tydeliggjøre umistelige verdier. De siste årene har den største folkevandringene i nyere historie pågått. Mennesker flykter fra borgerkriger, klimaendringer og manglende livsgrunnlag. Mange fattige land bærer de tyngste byrdene. Den norske kirke hører til i en verdensomspennende bevegelse. De fattige kirkene roper til oss om hjelp. Vi vil svare og vi vil kreve at våre politiske ledere gir prioriteringer som gjør verden til et bedre sted å leve for de aller mest utsatte.  Vi glemmer ikke at Jesus som lite barn ble båret som politisk flyktning til Egypt. Mange menigheter i vårt land viser solidaritet gjennom Kirkens Nødhjelp og misjonsorganisasjoner for å avhjelpe nøden. Menigheter mobiliserer for å vise gjestfrihet og bidra i lokalsamfunnenes arbeid for flyktninger og immigranter. Det gjør meg stolt! For det er avgjørende hvordan vi behandler dem som er kommet til Norge, hvordan de omtales og møtes.

Regjeringens strenge asylpolitikk, har nok ført til at langt færre kom til Norge i 2016. Men den har ikke ført til at færre har behov for eller rett til beskyttelse. Den såkalte flyktningkrisen er ikke på retur. Tvert imot, situasjon i Syria, Irak og flere andre land er kritisk, og vi må forvente at antall mennesker som trenger beskyttelse vil øke. Vi må ikke svikte dem som har flyktet fra krig og urett. I denne sammenheng vil jeg takke Kirken Nødhjelp for den fantastiske jobben de gjør.

 Samvirke mellom Den norske kirke og et bredt spekter av frivillige organisasjoner er en av vår kirkes kjennetegn. Vi har diakonale institusjoner, vi har nødhjelps- og misjonsorganisasjoner som forvalter deler av kirkens oppdrag, vi har barne- og ungdomsorganisasjoner som driver klubber, kor, lag, tensing, ledertrening og bygger fellesskap. Vi vil videreutvikle samvirkemodellen for å styrke det å være folkekirke i Norge og i verden.  Etter at jeg ble valgt til kirkerådsleder har jeg hatt gleden av å bli kjent med en del av kirken jeg ikke kjenner så godt fra før: Misjonsorganisasjoner. Jeg har hatt dagsbesøk hos to av dem, Normisjon og NMS, og jeg er imponert over og berørt av arbeidet deres. Det gjør inntrykk når jeg leser på NMS’ hjemmeside at de: Bekjemper urettferdighet, Deler troen på Jesus, Utrydder fattigdom. Så enkelt kan det sies.

 TRÅANTE

 Tråante 2017 – det er en felles feiring av 100-årsjubileet av samenes første landsmøte i Trondheim 6. til 9. februar 1917. Og kirken er selvsagt med. Også her har kirken måttet ta et oppgjør med sin historie. I 1997 erkjente Kirkemøtet at fornorskingspolitikk og Den norske kirkes rolle i denne sammenheng hadde medført overgrep mot de samiske folk. Kirkemøtet ønsket å bidra til at uretten ikke skulle fortsette. Kirken skal bidra til å trygge urbefolkningers språk, kultur og landrettigheter. Vi vedtok Strategiplan for Samisk kirkeliv i 2011 og vi må stadig jobbe for å følge den opp. Men mye er skjedd: det er vedtatt samiske språklige liturgier, et stort antall samiske salmer er tatt inn i salmeboken, det jobbes for nye bibeloversettelser, det har vært et eget forsoningsprosjekt i samiske områder og det bygges samiske kirkelige ungdomsmiljøer. Samisk kirkeråd har også de siste årene vært sterkt involvert i urfolksarbeid både nasjonalt og internasjonalt.

I juni i fjor fikk jeg gleden av å delta på konferansen "Forsoningsprosesser og urfolk - Sannhet, helbredelse og transformasjon" her i Trondheim. Samisk kirkeråd har i lang tid har arbeidet med temaet forsoning. Derfor støtter rådet opp om Sametingets arbeid om å få etablert en sannhets- og

forsoningskommisjon etter internasjonal modell. Samisk kirkeråd ser at det er behov for mer forskning på samenes historie og konsekvensene av assimilering. Det er også nødvendig å se på Den norske kirkes rolle i fornorskningen av samene. Dette vil være en viktig prosess for Det samiske folk og for Den norske kirke. Ungdommer på forsoningskonferansen ba kirken om å stå sammen med urfolk i arbeidet med forsoning og heling. Det skal vi gjøre!

 KUNST OG KULTUR

 Som kirke står vi nå overfor store endringer i vår struktur og i samfunnet. Det betyr at vi må jobbe sterkere enn noensinne med våre strategier og vårt oppdrag. Vi kan i mindre grad ta vår posisjon for gitt. Det er bra. Det betyr at vi må våge mer og satse mer.  Vi må være kirke slik at mennesker kjenner at de hører til i kirken med hele sitt liv. Vi må være en diakonal kirke, en samaritanerkirke som aldri svikter i kampen for menneskers verdi. Vi må være en kirke som frimodig sørger for trosopplæring, som gir kunnskap og innsikt slik at mennesker kan vokse i troen. Og ikke bare barn og unge. Også voksne trenger trosopplæring.

Vi må satse tungt på kunst og kultur i kirken. Hvorfor det? Fordi kunsten kan gi et møte med det hellige. Fordi kunsten skaper nye rom for troen. Fordi kunsten er folkets identitetsmarkør og følelsesuttrykk. Dersom kirken skal være en folkekirke må den veves inn i folks liv og både forstå og speile den tiden vi lever i. Det er umulig å gjøre uten en tett dialog med kunstlivet og uten å involvere kunstnerne til samarbeid om å gi evangeliet et relevant uttrykk. Fordi kirken må være en folkekirke, må den delta i folkets kamper, undring og uro. For å kunne gjøre det, må vi innlemme kunstens evne til å stille de dype spørsmålene og de riktige diagnosene. Det er slik den kan legge til rette for at vår egen tid og kontekst kan speiles i evangeliet.  Hvis kirken skal vise at hjertet seirer over bokstav, må vi bruke hjertets språk – det språket som sprenger ordenes rammer: Bilder, toner, bevegelser, samvær, gjerninger.

Kunsten er derfor en nødvendighet for folkekirken. Kunsten har åpenbaringens mulighet.  Derfor trenger vi Bach og Hannah Ryggen og Donatello og Solveig Slettahjell og Kjell Nupen og Håkon Gullvåg og Patti Smith og Stein Winge og Tom Waits. Vi trenger kunsten åpenbaringskraft, for vi trenger rystende og dyptpløyende glimt av Gud.

Derfor vil jeg takke for at vi har dokumenter som Kunsten å være kirke og Plan for kirkemusikk. Derfor vil jeg takke for at vi har kulturrådgivere. For dette trenger vi!

Hva må man gjøre i tider endring og usikkerhet?

Det man i alle fall ikke skal gjøre, er å trekke seg tilbake, lukke dører og vinduer og ha nok med sitt.

Det man skal gjøre i tider som disse er å satse og våge. Bore dypere i budskapet, kraften og betydningen kirken er bærer av. Døpe, vie, begrave! Dele ut nattverd! Satse djervt på et mangfold av kunstuttrykk. Være kirke, gjøre kirke, åpne for glimt av Gud. Slik det skjer i menigheter over hele landet hver eneste dag.

Derfor er marsjordren til alle kirkelige medarbeidere: Gå derfor ut! La orgelet lyde! Del dåp og nattverd. Forkynn evangeliet! Fortell bibelfortellinger! Rett ryggen! La kirkens dører være åpne. Ut mot verden! Inn i kirken! Våg med frimodighet å gjøre kirke. Vi er ingen kirke på defensiven, en kirke for de synkende tall og de forstemmende statistikker. Vi skal ikke være mindre kirke i den nye rettstilstanden. Vi skal være mer. Vi skal ikke være en innadvendt kirke som har nok med seg selv og sin egen struktur. Vi skal være en kirke, midt i verden, midt i menneskers liv. Fordi Guds ansikt er vendt mot verden. Fordi vi alle er gitt den nåde å få lov til å ta imot.

Gå til innlegget

.....på et sted hvor Gud er nær

Publisert 12 måneder siden - 326 visninger

Når utmeldingen kun er et tastetrykk unna, hvorfor velger 99 prosent å ikke benytte seg av det?

( Lederens tale ved åpningen av Kirkerådets møte 06.12.16)

Det til kunne være grunn til å miste pusten. Over tempoet, omfanget og alvoret i de endringene vi står midt i. Kirkens økonomi, avtaleverk og organisasjon knas og eltes. Og det HAR vært en høst med høy puls.

Men i dag puster jeg rolig.

Tirsdag 29. november ble det enighet mellom partene om et nytt avtaleverk for rettssubjektet Den norske kirke. Samme kveld ble protokollen mellom KA, Presteforeningen og de andre arbeidstakerorganisasjonene undertegnet. Det var et historisk øyeblikk: partene hadde forhandlet seg frem til enighet om lønns- og arbeidsvilkår for alle ansatte i det nye rettssubjektet Den norske kirke ved overgangen fra staten den 1. januar 2017. Vi har nå både en hovedavtale og en hovedtariffavtale på plass. Det er KAs avtaleverk som ligger til grunn samtidig som lønns- og arbeidsvilkårene for dem som skal overdras er sikret. Det har vært intense og krevende forhandlinger siden midt i september. Dette betyr at vi kan gå inn i det nye året og vite at viktige rammer er på plass, og arbeidstakere i rettssubjektet Den norske kirke er sikret trygghet under omstilling.

Jeg vil gjerne få benytte anledningen som arbeidsgiver til å takke partene for innsatsen og for forhandlingsviljen. Takk til arbeidstakerorganisasjonene og takk til KA som er vår arbeidsgiverorganisasjon. Nå skal det forhandles om lokale særavtaler og tilpasningsavtale.

 

For noen dager siden ble det også enighet om nytt statsbudsjett. Den norske kirke fikk en tilleggsbevilgning på 60 millioner til drift. Vi hadde bedt om 76 millioner, som var det vi trengte for å opprettholde nivået i 2016. Økonomien er og vil være krevende. Vi mener likevel at det vil være mulig å opprettholde prestestillingene og aktivitetsnivået for øvrig. Jeg vil gjerne også her få takke forhandlingspartnerne – og spesielt Krf. Også dette forhandlingsresultatet er avgjørende for at vi kan gå inn i den nye virkeligheten og være i stand til å holde vårt løfte om trygghet under omstilling. Jeg vil gjerne takke KRs direktør og hans stab som utrettelig har regnet og beregnet og forhandlet og forankret. Så må jeg også si at det har vært en svært positiv opplevelse å ha møtene i Stortinget og få lov til å formidle hva kirken er og gjør – altså hva landet får ut av disse pengene vi har bedt om. Jeg har opplevd stortingspolitikere som er grunnleggende opptatt av kirken og dens rolle og budskap. Rett som det var havnet vi i gode samtaler om hva kirken skal være.

Jeg har også behov for å komme med en kort kommentar til gårsdagens hovedoppslag i Vårt land om prester som ikke ønsker å være med over til det nye rettssubjektet. For Den norske kirke er det trist at noen ikke ønsker å være med over. De har selvsagt rett til å reservere seg. Men vi hadde trengt deres kompetanse og bidrag. Kulturdepartementet har bestemt at den økonomiske konsekvensen av slike valg er at lønnsmidlene til disse blir igjen i staten. Kirkerådet har sagt tydelig at vi mener det er urimelig at lønnen deres skal holdes tilbake fra rammetilskuddet til Den norske kirken

 

Det nærmer seg 1. januar med voldsom fart. Neste gang vi er samlet vil vi lede rettssubjektet Den norske kirke. Derfor er det viktig for oss å vite at rammeverk og ordninger er i ferd med å falle på plass. Det jeg har snakket om til nå er slike forhold som må være i orden. Kirkelig tilsatte må ha ordnede og trygge arbeidsforhold. De må få lønn når de skal. Den nye organisasjonen må fungere. Denne høsten har jeg fått se på nært hold hvordan vår administrasjon i kirkerådet og bispedømmeråd jobber systematisk med å få alt på plass. Vi har en plan, og selv om det stadig dukker opp nye detaljer som må gjennomtenkes og håndteres, virker stemningen god.

Alt dette jeg har snakket om til nå må være på plass, fordi kirken skal være kirke. Fordi vi som kirke ikke skal være nærsynt opptatt av økonomi og ordninger og rammeverk. Derfor må vi alle gjøre hva vi kan for å ikke bli dratt inn i teknikalitetenes sentrifugalkraft. «Det er en verdslig sak», sier Karlsson på taket når han har ødelagt Lillebrors dampmaskin. Og for å bli i Astrid Lindgrens verden: Marikken og Lisabeth har et ord for noe som er så fint og vakkert og dypt og vidunderlig at ordene nesten ikke strekker til: «Det er en salighetsting», sier Marikken om plast-ringen med den dypt røde steinen.

Kirkens organisasjon og økonomi er en verdslig sak. Men det som skjer i kirken, der mennesker møter Gud, det er en salighetsting. Og det spørsmålet vi alle – kirkelige medarbeidere – står overfor er: hva vil det si å være den folkekirken Grunnloven forutsetter. I 2016. I en ny rettstilstand. I en kirke som springer ut av noe helt annet enn pekuniære hensyn. Vi skal ikke være mindre kirke i den nye rettstilstanden. Vi skal være mer. Vi skal ikke være en innadvendt kirke som har nok med seg selv og sin egen struktur. Vi skal være en kirke, midt i verden, midt i menneskers liv. Fordi Guds ansikt er vendt mot verden.

 

I år har 40 000 mennesker meldt seg ut av Den norske kirke. Avisoppslagene har vært mange. Men kanskje ser vi på det fra feil vinkel. Etter at vi fikk den elektroniske selvbetjeningsløsningen på plass, er utmeldingen kun et tastetrykk unna. Dermed har vi etter mange år fått ryddet opp i medlemsregisteret. Ingen skal være medlem i et trossamfunn de ikke ønsker å være med i. Utmeldingstallet er rekordhøyt. Men det utgjør litt over 1 prosent av medlemstallet. Det spørsmålet vi virkelig må stille oss er dette: Når utmeldingen kun er et tastetrykk unna, hvorfor velger 99 prosent å ikke benytte seg av det? Hvorfor velger 99 prosent å være med i Den norske kirke. Er det fordi de et sted inne i seg vet og har erfart at i kirken kan de finne en salighetsting?

 

Jeg fant en salighetsting på søndag. Jeg var på gudstjeneste i Oslo domkirke ved markeringen av Kirkelig ressurssenter mot vold og seksuelle overgrep. Det var en sterk opplevelse. Musikken, dansen, liturgien, ordene. Det knuste glasset som uttrykte liv som var gått i stykker, perlene som fortalte om menneskers verdighet. Det var et nærvær av livets realitet og Guds realitet. Og jeg kjente at alt dette, som er utviklet som et svar på at mennesker krenkes på det groveste og dypeste, det trenger kirken for å være kirke. Gunstein Draugedalen sang teksten av Jan Terje Christoffersen: «Så la tak og vegger snakke, de har sett meg gråte før. La dem klage, la dem takke, la meg være ikke spør. Spør du meg, så vet jeg ikke, annet enn at jeg er her, ved et alter, ved en kilde, på et sted hvor Gud er nær.» Ressurssenteret har hjulpet mennesker som har vært utsatt for overgrep og krenkelser til å kjempe med sin skam, og med å finne tilbake til sin verdighet. Og i dette er det skapt et språk som gir oss alle et glimt av Gud. Som når det ble sunget om «Det skjelvande liv eg har fått.» Da kan også jeg være der, med mitt eget skjelvende liv, på et sted der Gud er nær. Det er en salighetsting.

 

Folkekirken er fylt med mennesker, åndelighet og teologi i forbindelse med dåp, begravelse, vielse og konfirmasjon. Og i jula. Der skal vi være en kirke som forkynner evangeliet, som viser varme, som løfter frem kjærlighetens nødvendighet. Der kan mennesker oppleve at de står overfor et stort dyp. Av sannhet og av Guds nærvær. Der skal kirken igjen og igjen gi språk til julebudskapets innerste realitet. Som Ylva Eggehorns tekst, gjendiktet av Hans Olav Mørk:

 

Mot morgengry

Så kom du da til sist, du var en fremmed, en sagnfigur jeg hørte rykter om.

Så mange malte sine bilder av deg, du bar en annens bilde da du kom.

Vi trodde du var en vi kunne kjøpe, et navn å signe våre våpen med.

Vi bygget katedraler mot det høye, men du gikk hele tiden lengre ned.

 

Du er et barn som ligger på et jordgulv, du fryser om vi ikke griper inn.

Du hater vold, berører våre kropper, du byr de elskende på moden vin.

Du stiger ut av alle tomme graver, du er en vind som sier: det blir vår.

Du kommer som en flyktning over fjellet, du følger oss dit ingen annen når.

 

Du er den sang om livet som jeg glemte, den sannhet jeg forrådte, dag for dag.

Jeg svek meg selv; det speil jeg alltid gjemte bar dine brådyp, dine ansiktsdrag.

Kom nær til meg og bli hos meg. Det mørkner, kan hende lysner det en gang på ny.

Ditt liv skal bære meg; en svarttrost synger i nattetimen fram mot morgengry.

 

Dette skal vi forkynne, som den salighetsting kirken er satt til å gi til alle som kommer. Fortellingen om en sannhet som hele tiden går lengre ned, om oss selv om vårt liv, og om svarttrosten som synger når natten er som mørkest. Dette budskapet er kirkens forpliktelse, og i julen skal det synges og danses og hviskes i alle landets kirker, for alle som er kommet «ved et alter, ved en kilde, på et sted hvor Gud er nær.»

 

I julen er kirkens stemme i verden tydeligere enn ellers. Men kirkens stemme løftes stadig overfor mennesker som lider eller som strever. Kirkens stemme inn i verden skal også være en anstendighetens stemme. Den skal aldri slutte å snakke tydelig om nåde og barmhjertighet. For en kirke som ikke viser nåde og barmhjertighet er ingen kirke. Derfor løftes kirken sin stemme for flyktningers menneskeverd, for samfunnets forpliktelse overfor dem som har rett til beskyttelse, men også overfor krenkede, utstøtte og sårede mennesker. Det siste året har jeg møtt så mange som har snakket om at de forventer at kirken skal være et annerledes sted enn resten av verden. At de forventer at kirken skal være det stedet der menneskeverdet aldri må vike, det stedet der diskriminering ikke skjer. Jeg tror det er uttrykk for at de har forstått noe av kjernen i evangeliet, og at de derfor har forventninger til hva kirken skal være. Jeg tror det handler om at de er berørt av et budskap som er så sterkt, så dypt, så sant at det forandrer verden. Det er en salighetsting.

 

Derfor er marsjordren til alle kirkelige medarbeidere nå før alle julens gudstjenester: Våg med frimodighet å være kirke, å gjøre kirke. Vi er ingen kirke på defensiven, en kirke for de synkende tall og de forstemmende statistikker. Vi er bærere av budskapet om Gud som ble menneske, som ble et barn som ligger på et jordgulv, du fryser om vi ikke griper inn. Som er en flyktning over fjellet, som følger oss dit ingen andre går.

Oppfordringen til kirkelige medarbeider er: hvil i tryggheten om å skulle forkynne dette budskapet, vær trygg i forvissningen om at dette er sterkt og viktig og nødvendig for så mange mennesker, slik at vi selv og andre kan finne varme og verdighet ved et alter, ved en kilde, på et sted hvor Gud er nær.

 

 

 

Gå til innlegget

Åpenbare dilemmaer - viktig læring

Publisert 12 måneder siden - 427 visninger

Det er helt åpenbart flere dilemmaer knyttet til skolegudstjenestene. Mange opplever dem som uttrykk for majoritetsblindhet. Dette må reflekteres åpent.

Skolegudstjeneste har en lang historie i Norge. Svært mange skoler arrangerer fortsatt skolegudstjenester, særlig i forbindelse med jul. De siste 10-15 årene har slike gudstjenester stadig blitt diskutert, og det er mange steder usikkerhet om skolen kan delta på skolegudstjenester.

Elever i norsk skole skal lære om høytider i ulike religioner. Dette kommer tydelig frem i kompetansemålene i KRLE-faget. Dette gjelder selvsagt også kristendommen: Elevene skal å lære om de kristne høytidene, deres bakgrunn og innhold. Dette er tett knyttet til kultur og tradisjon: årets gang er i stor grad bygget opp rundt de kristne høytidene. Det er vanskelig å forstå julens innhold, symboler, historie, posisjon, røtter osv, uten å kjenne til julens kristne betydning.

 

Skolegudstjenesten et pedagogisk tilbud til elevene. I dag begrunnes skolegudstjenestene pedagogisk, i at elevene trenger å lære og oppleve høytidenes kristne bakgrunn. Slik sett er den en læringsarena, der elevene får nærkontakt med utøvelse av tro og tradisjon.

Men både skolemyndigheter og Den norske kirke anbefaler at skolegudstjenesten ikke har funksjon som semesteravslutning. Dette er fordi det er uheldig å ha en avslutning der ikke alle elevene kan være med. Elevene bør derfor gå tilbake til skolen etter skolegudstjenesten, dersom denne holdes siste skoledag før ferien. 

 

Men det er helt åpenbart flere dilemmaer knyttet til skolegudstjenestene.

For det første er det et asymmetrisk forhold mellom kristendommen og andre religioner og livssyn. Den norske kirke er til stede i alle lokalsamfunn, og har bygninger og tilsatte som kan ivareta slike tilbud. Dette er ikke tilfelle for noen andre religioner og livssyn. Slik sett er det ikke likeverdige muligheter for alle tros- og livssynssamfunn når det gjelder å tilby opplegg til skolene.

For det andre er det mange som opplever skolegudstjenesten som uttrykk for majoritetsblindhet, og manglende anerkjennelse av det livssynsmessige mangfoldet vi har i Norge. Dette er det viktig å respektere. Det er helt legitimt å diskutere om man vil ha skolegudstjeneste ved en skole.

For det tredje skal vi som tilhører majoriteten ha respekt for at mange elever og foreldre synes det er krevende å skulle be om fritak fra skolegudstjeneste. Særlig gjelder dette der det er få som ber om fritak. Det å skille seg ut, eller være den eneste som ikke er med i kirken er svært vanskelig for mange.

 

Derfor er det viktig at både prosesser og begrunnelser reflekterer disse dilemmaene. Den norske kirke respekterer religionsfrihet og foreldrerett, og dette må komme til uttrykk i ryddige og åpne prosesser.

Men det er ikke slik at det å delta på skolegudstjenester er noe som nødvendigvis er et uttrykk for eller forutsetter et livssynshegemoni. Prinsipielt sett har skolegudstjenesten ikke sitt utgangspunkt i hvilket trossamfunn elevene eller deres foresatte tilhører. En skolegudstjeneste er ikke et livssynsbasert tilbud basert på elevers religiøse tilhørighet. Den er altså ikke en konsekvens av at alle eller et flertall av elevene tilhører et bestemt trossamfunn. Der det ligger til rette for det, bør elevene delta i opplegg for høytidsmarkering i ulike religioner.

 

HVA KAN ELEVER LÆRE AV SKOLEGUDSTJENESTE?

 

Kristendommen er sentral i norsk og europeisk kulturarv. Kirken er også bærer av konkret kunnskap, som for eksempel symboler, historie, kunst og ikke minst religionens betydning i menneskers liv og i samfunnet. I skolen skal elevene lære om religion og livssyn, de skal ikke opplæres til en tro. Dette gjelder også kirke-skolesamarbeidet. Kirken er en faglig ressurs for skolen: en ressurs man benytter seg av for best mulig å ivareta enkelte av læreplanenes mål. Samarbeidet med kirken hører fortsatt hjemme i skolen, akkurat som samarbeid med mange lokale institusjoner og organisasjoner gjør det.

 

Elever som deltar eller er til stede ved en skolegudstjeneste kan lære om:

-          Kristendommen som tradisjon og kulturarv

-          Kristendommen som kilde til levende tro

-          Religion i praksis

-          Kristendommens posisjon i lokalsamfunnet

-          Kristendommens posisjon i norsk og europeisk historie

-          Høytidenes kristne bakgrunn og forankring

-          Gudstjenestens innhold og struktur

-          Kirkekunst, særlig musikk

-          Sentrale salmer

-          Liturgiske ledd

-          Hva et hellig rom betyr, og hvordan man oppfører seg i eget og andres hellige rom

-          Hvordan man møter forkynnelse på ulike måter.

 

Elever møter ”forkynnelse” på mange områder i samfunnet. Det er viktig at de lærer om ulike måter å håndtere slik forkynnelse på, både den livssynsbaserte forkynnelse og annen forkynnelse. Her kan deltagelse ved skolegudstjeneste være viktig læring. Skolen må forberede elevene på at de kommer til å møte forkynnelse og snakke om hvordan man forholder seg til dette.

 

Skolegudstjenesten skal være autentisk og derfor ikke nøytral. Elevene skal møte og lære om en levende kristen tro, og i en skolegudstjeneste vil det derfor forkynnes gjennom bønn og salmer, gjennom musikk, kunst og ord. Skolegudstjenesten er en reell gudstjeneste, ikke en liksom-gudstjeneste. Den må inneholde sentrale elementer i en gudstjeneste og bør ikke ha som mål å være «nøytral». Da er det ingen gudstjeneste og læringen blir mindre.

 

FRITAK

Et livssynsåpent samfunn arbeider for å redusere berøringsangst for tro og livssyn. Dette gjelder også nasjonale og lokale myndigheter, og store samfunnsinstitusjoner som utdanningssektoren og helsevesenet. Et eksempel på dette er forståelsen av fritak fra religiøse aktiviteter i skoletiden. Mange steder blir dette sett på som uheldig og at man bør unngå aktiviteter som kan utløse fritak. Men i et livssynsåpent samfunn vil det være både mulig og hensiktsmessig å snu på dette. Man kan rett og slett se på fritaket som en ressurs heller enn et problem. Dersom en gruppe elever er fritatt fra besøk i et hellig rom, vil elevene faktisk kunne lære MER. De vil både kunne lære at tro og livssyn er så viktig og dreier seg om så grunnleggende ting at ikke alle kan være med på alt. Og de vil kunne lære om og av et samfunn som møter mennesker med respekt og vilje til praktisk tilrettelegning.

En ungdomsskole hadde som prosjekt å male ikoner. Dette skjedde i samarbeid med kirken. Elevene lærte om teknikker, symboler og historie. De lærte om religiøs kunst, billedforbud og hvorfor kunsten i islam er preget av kalligrafi og ornamentikk. Så skulle de male. På treplater, med gullmaling og eggtempera og skikkelig utstyr. Elever med muslimsk bakgrunn kunne ikke male Jesus (Isa på arabisk) eller andre helgener. De malte i stedet en side fra koranen. På treplate. Med gull og eggtempera. Skolen kunne ha valgt å si at når ikke alle kan male det samme, kan vi ikke være med. Eller de kunne ha valgt å ta en gruppe elever ut av opplegget. De valgte en annen tilnærming, og dermed lærte elevene mer. De lærte om betydningen av religiøs kunst som ligger i at ikke alle kan male alt. Og de lærte om respekt og tilpasning. Dette lærte de mens de satt side ved side og malte.

 

I skolegudstjenesten møter og deltar elevene i religionsutøvelse. Derfor er fritaksmuligheten så viktig. Fritaksmuligheten er en rettighet som har sitt utgangspunkt i respekt for religionsfrihet. Og for at det som er hellig for noen, kan være fremmed og vanskelig for andre. Retten handler om respekt for menneskers grenser, og at for noen er det å være til stede eller delta i andres hellige handlinger en umulighet. Ingen skal møtes med en forutsetning om at ”dette kan jo alle være med på, her er det ikke behov for fritak”. En slik holdning er et uttrykk for manglede respekt for foreldrerett og religionsfrihet.

Fritaksretten er knyttet til alle fag og hele skolens virksomhet. Retten består i at elever skal få fritak fra deler av undervisningen, dersom foreldrene opplever denne aktiviteten som utøvelse av annen religion eller tilslutning til annet livssyn. På mange måter er fritaksretten en del av prinsippet om tilpasset opplæring. Og da er det svært viktig å huske på at denne

retten er uttrykk for noe positivt. Den bygger på respekt for dem som ikke ønsker at deres barn skal delta i bestemte aktiviteter. Religion og livssyn er så viktig for folk at de derfor ikke kan være med på alle aktiviteter.

 

I det livssynsåpne samfunnet trenger vi alle mer kunnskap om og nærkontakt med levende tro og livssyn. Også som et grunnlag for kritisk refleksjon om usunne eller problematiske sider ved religioner og livssyn. Derfor kan deltakelse på skolegudstjeneste – OG på samlinger i regi av andre tros- og livssynssamfunn – være en inngang til nettopp dette: å lære om tro og tradisjon og om hvorfor religion og livssyn er en så viktig del av samfunnet og i mange menneskers liv.

 EN REDIGERT VERSJON BLE PUBLIOSERT SOM KRONIKK I VÅRT LAND 21.11.2016

 

Gå til innlegget

Lesetips

Ateistens bekjennelser
av
Trond Skaftnesmo
13 dager siden / 6418 visninger
295 kommentarer
Er Noahs Gud vår Gud?
av
Sofie Braut
16 dager siden / 6864 visninger
193 kommentarer
Å være snill
av
Åste Dokka
21 dager siden / 2228 visninger
2 kommentarer
Det skamfulle samfunnet
av
Erling Rimehaug
23 dager siden / 3566 visninger
5 kommentarer
Når det er bra at det er glemt
av
Benedicte Aass
rundt 1 måned siden / 481 visninger
0 kommentarer
Se og bli sett
av
Asbjørn Gabrielsen
rundt 1 måned siden / 489 visninger
0 kommentarer
Sjenanse og verdighet
av
Ingrid Nyhus
rundt 1 måned siden / 3544 visninger
1 kommentarer
Jeg kunne vært mirakelpredikant
av
Levi Fragell
rundt 1 måned siden / 8041 visninger
225 kommentarer
Mektig martyr
av
Åshild Mathisen
rundt 1 måned siden / 2685 visninger
5 kommentarer
Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Morten Christiansen kommenterte på
Ateisme og humanisme II
3 minutter siden / 1521 visninger
Didrik Søderlind kommenterte på
Tvilsom type
11 minutter siden / 2668 visninger
Torry Unsgaard kommenterte på
Ledsagere som ikke lytter
26 minutter siden / 1386 visninger
Benth Castberg kommenterte på
Ateisme og humanisme II
rundt 5 timer siden / 1521 visninger
Benth Castberg kommenterte på
Ateisme og humanisme II
rundt 6 timer siden / 1521 visninger
On Elpeleg kommenterte på
Ledsagere som ikke lytter
rundt 6 timer siden / 1386 visninger
Anne Jensen kommenterte på
Forfølgelsesvanvidd
rundt 6 timer siden / 582 visninger
Anne Jensen kommenterte på
Forfølgelsesvanvidd
rundt 6 timer siden / 582 visninger
Erlend Torp kommenterte på
Makten og ærbødigheten
rundt 6 timer siden / 679 visninger
Benth Castberg kommenterte på
Ateisme og humanisme II
rundt 6 timer siden / 1521 visninger
Benth Castberg kommenterte på
Ateisme og humanisme II
rundt 6 timer siden / 1521 visninger
Kjell G. Kristensen kommenterte på
Forfølgelsesvanvidd
rundt 7 timer siden / 582 visninger
Les flere