Kristin Gunleiksrud Raaum

Alder: 57
  RSS

Om Kristin

Følgere

Min tale til Kirkemøtet

Publisert 26 dager siden

Statsråd, medlemmer av Familie- og kulturkomiteen, gjester, kirkemøtemedlemmerBures boahtin Girkochoahkkimii. Velkommen til Kirkemøtet 2019!


Da jeg var fire år gammel, klatret jeg opp på prekestolen i Drøbak kirke og leverte denne prekenen:  «Forskjellen på Jesus og julenissen, er at når julenissen kommer, spør han: «Er det noen snille barn her?» Men når Jesus kommer, spør han: «Er det noen slemme barn her?» For Jesus er mest glad i de slemme barna.»  

Torsdag kveld satt jeg i Holmlia kirke og hørte Ole Paus synge O helga natt. Med stemmen raspet og krakelert av levd liv. Som et rop fra en hutrende sjel. Men med en visshet om at det finnes en å klore seg fast til når alt annet brister. Da Ole Paus på 80-tallet ble oppfordret av Erik Hillestad til å synge salmer, skjønte vi hva det gjør med en salme når den synges nedenfra. Det var ganske mange som den gangen opplevde at salmene da åpnet seg for oss. Vi kunne lande i dem med et brak, med hele våre liv, med alle våre nederlag og hele vår lengsel og vår hjemløshet.

Takk Gud for salmene. Og takk Gud for at det er rom i kirken for stemmen til en oppløpen fireåring og en grånende mann med gitar.

 

Det er liv i kirken

Kirken er over alt. Det er 1633 kirkebygg i den norske kirke. De står der som kulturelle fotavtrykk over hele landet, som synlige tegn på tilhørighet, historie og fornyelse – med rom for alle som ønsker å høre til. Der det er folk, er det kirke. Og kirken er til stede og bidrar. Og ikke bare Den norske kirke. Det er mange kirkesamfunn i Norge som bidrar og bygger og skaper liv og rom. Kirkesamfunn i Norge samarbeider og bygger fellesskap. Ikke minst er det økumeniske fellesskapet i Norges Kristne Råd viktig. Kirkefamilien i Norge er stor, og bekrefter igjen og igjen at det er bedre å snakke sammen enn å ikke snakke sammen.

Folkekirke handler om to ting: Gud og folk.

Kirke bygger lokalsamfunn. Prøv denne tankeleken: Fjern det kirken bidrar med: eldretreff, barnekor, sjelesorg, flyktningkvelder, konserter, samtalekvelder, onsdagsmiddag, babysang. Jeg vil tørre å påstå at nesten alle steder ville blitt mye fattigere om kirken plutselig forsvant. Hører dere, politikere, å satse på kirken er god distriktspolitikk. Også!

Kirken bygger nabolag. Det er vi jo forpliktet på. «Love thy neighbour» heter det på engelsk. Og derfor skal vi gjøre nettopp det. Jeg blir varm og stolt og rørt hver gang jeg møter kirkelig tilsatte som sørger for at kirken er selvfølgelig til stede i nabolaget. Åse Brandvold skriver om nettopp det i boken Et åpent hus, som er skrevet i forbindelse med at Grønland kirke i Oslo nylig var 150 år: «Fortsatt deltar et flertall av Tøyen-elevene på den årlige skolegudstjenesten. Antallet som kommer til gudstjeneste julaften, øker for hvert år. Bare ved sin monumentale tilstedeværelse, er Grønland kirke noe mer enn trossamfunnet til en minoritet. Det er også en møteplass som bygger bro og som står fjellstøtt på frelserens kjærlighetsbud om å elske naboen.»

Skal kirken være Guds sted på jord, må den kobles sammen med denne verden og det samfunn vi lever i. I både nært og stort. Og den må romme hele våre liv. Kåre Rånes har kalt Den norske kirke en livsløpskirke. Det synes jeg er godt og beskrivende ord. Kirken er med oss i vår yre glede og vår svarte sorg. Kirken gir et rom for å feire: at et barn er født, at barnet er i ferd med å bli voksent, at to vil dele livet og kjærligheten. Kirken gir rom for avskjed, sorg og tomhet.

 

Kirken har rom

Og kirken har rom. For historien om våre liv, satt inn i sammenhengen evangeliet spenner over dem. Og vissheten om at Gud aldri har vært reservert for de få. For i kirken er det mange rom. Tydelige rom. Det så vi et eksempel på da Den norske kirkes LHBT-utvalg startet opp sitt arbeid i januar. Utvalget er i gang og jobber på bred front. Det ledes av Eleanor Brenna. Dette utvalget er historisk. Og det er både viktig og nødvendig. Utvalget skal bistå Kirkerådet i arbeidet med å tilrettelegge for kompetanseheving på LHBT-tematikk, særlig relatert til arbeidsmiljø- og tilsettingssaker. Det skal gjennomføres en arbeidslivsundersøkelse. Det skal utvikles et kurs- og samtaleopplegg. Jeg er positivt utålmodig etter å se resultatene av dette arbeidet.

Livsløpskirken har rom.

Det er rom for dem som elsker hverandre:

Slide bryllup

Disse to ble viet i Haslum kirke 2. februar i år.

Kirken har rom for den som vokser i alder og visdom.

Det jobbes godt med konfirmasjon over hele landet.

Slide samisk konfirmasjon

Ett eksempel er Samisk kirkeråd, som tilbyr landsdekkende konfirmasjonsleir. Tre bispedømmer står bak, Nord-Hålogaland, Sør-Hålogaland og Nidaros. Gjennom samtaler og refleksjon over bibeltekster rettes søkelyset på samisk identitet og fellesskap. Også et nødvendig og viktig tiltak.

Den norske kirkes har 3,7 millioner medlemmer. Den norske kirke er en av kirkene i Europa med størst oppslutning. Det er 7355 ansatte og 100.000 frivillige. De gir liv til kirkens mange rom.

Slide diakon

Kirken trenger diakoner som kan formidle Guds kjærlighet og nåde og nå ut der folk er. For eksempel prosjekt 13-20 i Bærum. Et samtaletilbud til ungdommer som er tatt for nasking, på kjøpesenteret, initiert av kirken, i samarbeid med skole, politi og barnevern. Med avleggere i Groruddalen, Bergen og Ullensaker.

Slide Helene på orgel

Dette er Helene 11 år. Sist søndag var hun for første gang organist under gudstjenesten i Namsos.

Kirken trenger kirkemusikere og kulturarbeidere som kan formidle kunst og kultur. Kirken trenger kateketer som kan formidle bibelens fortellinger slik at barn og unge kan vokse i troen.

Kirken trenger frivillige som bidrar til å skape kirke for alle.

Kirken trenger folkevalgte på alle nivå som tar ansvar for å åpne kirkedøren, både fysisk og billedlig. Som gir tilgang til rom og lokaler og støtter initiativ som bidrar til at flere blir nysgjerrige på «denne kjerka» og finner glede i fellesskapet.

Kirken trenger prester som er gode teologer og som har evnen til å formidle evangeliet på nytt og på nytt – midt inn i livene våre. Slik at kirken får være en ramme om de store handlingene. En livsløpskirke.

Kirken trenger ledere: kirkeverger og proster og biskoper og valgte ledere som legger til rette for at kirkens rom kan fylles med liv.

Det er liv i kirken. Det er rom. For mening og mangfold og alt livet bringer. Også når livet krasjer, håpet blir borte og fargene forsvinner. Når en fylles av en hjemløs leting etter mening, en tvil som blir sterkere enn tro. Også dette har sin rettmessige plass i kirken. For Jesus har sagt: ”Kom til meg, alle som strever …”.

Derfor har kirken også rom for samtalen. For den åpne, lyttende samtalen. Men vi må sørge for at diakoner og prester har kompetanse som ruster dem til å være til stede i lokalsamfunnet med åpne dører for alle som trenger det. I ordinasjonsløftet inngår sjelesorgen. Derfor er jeg glad for at bispemøtet løfter dette feltet i sin kompetanseplan.

Det er mye å glede seg over. Men det er ingen grunn til å lene seg tilbake. For mange tall synker. Det har blinket røde lys ved dåpstallene i mange år. Det har tatt oss forstemmende lang tid å virkelig innse alvoret. Men vi har tatt poenget nå. I 2019 er dåp et av Kirkerådets særlige satsinger. Heldigvis er det folk rundt om i kirken som så varsellampene tidligere…

Slide Theus som blir døpt

Dette er Theus, 15 år gammel. Han bestemte seg for å bli døpt i forbindelse med sin konfirmasjon denne våren.

I dåpen tas vi inn i kirken – og inn i nåden. Dåpen er ingen fortjenestemedalje. Den er ingen bekreftelse for vel utført gjerning eller høy moral eller uselvisk livsførsel. Derfor løfter Jesus frem barnet som et forbilde. «Den som ikke tar imot…» Og derfor er dette dåpen: vi tar imot den nåde som øses over oss, vi tar imot i tillit. Ingenting trenger vi å prestere.  

Er vi stolte nok av dåpen? Løfter vi den opp og frem – som for eksempel her i Trondheim, der fellesråd og menigheter sammen har satset på reklamefilm om dåp på byens kinoer? Foreløpige tall viser at flere tar kontakt for å spørre om dåp enn før. Også i Sandnes har de jobbet systematisk og veldig godt med dåp – og sett at det virker. Det handler blant annet om målrettet og strategisk arbeid over lengre tid og på tvers av enhetslinjer.

 Slide dåp

Men: Har vi nok rom for nytenkning? Våger vi å ta beslutninger som kan være smertefulle? Eller se kritisk på vår egen praksis når statistikken går i feil retning? I årevis har vår medisin vært å gjøre mer av det samme. Men dåpstallene har fortsatt å synke. Har vi rom for dem som utfordrer og tenker nytt? Gis de plass? Eller holder vi oss med et regelverk så stivbeint at det spenner bein for nyskaping og innovasjon? Kanskje må vi som utgjør det øverste organet i Den norske kirke bruke noe av tiden her til å tenke nøye gjennom hva vi må styre og regulere for å skape best mulig vilkår for det lokale kirkelivet. Kanskje er det mindre enn vi tror.

Kirkeordning

For 14 år siden vedtok Kirkemøtet at alle tilsatte i kirken skal ha samme arbeidsgiverlinje. Siden er vedtaket blitt bekreftet flere ganger. Etter at den statlige delen av Den norske kirke ble eget rettssubjekt, kan målet realiseres. To linjer skal bli en kirkelig organisasjon som henger sammen, som er så helhetlig som overhodet mulig. Så er det et stort men: I disse 14 årene har folkevalgte arbeidsgivere og tilsatte i kirken vært uenige om veivalg for fremtidig arbeidsgiverlinje og om fremtidens kirkeordning. Vi – kirkemøtet - må ha et helhetskirkelig perspektiv. Og det i seg selv er et krevende kunststykke. Uenigheten gjennom mange år har satt sitt preg på kirken. Dette har vært en stor energilekkasje.

Vår oppgave nå er få til enhet og fellesskap. Det må skje med bevissthet om at det finnes ubalanse i makt og innflytelse. For det er i Den norske kirke nettopp en maktpolitisk ubalanse, som ligger i at de som skal fatte beslutninger om en fremtidig kirkeordning, også representerer den ene arbeidsgiverlinjen i kirken.

For å utøve kirkelig ledelse i dette perspektivet må det skapes tillit. Gjennom å lytte, gjennom å snakke sammen, og gjennom vedtak som viser at vi forholder oss til HELE kirken. Vi er gitt et ansvar. Vi må tenke helhetlig.

Kirkerådet legger på dette møtet frem et forslag til kirkeordning, et regelverk som skal erstatte kirkeloven, når den nye trossamfunnsloven trer i kraft. Vi har tatt gjeldende regelverk og gjort tilpasninger. Den ordningen vi vedtar nå vil ha et midlertidig preg. Og vi må raskt videre. Derfor ber vi om mandat til å gjøre nettopp det: gå videre for å finne frem til en kirkeordning som kan samle hele kirken. Kirkerådet legger altså ikke opp til en skrittvis utvikling over mange år: Årsaken er enkel: en kan ikke ha en skrittvis utvikling når en ikke har bestemt hvor man skal.

Det har vært krevende å stå i en langvarig prosess der det er usikkerhet knyttet til fremtidens organisering. Dette gjelder folks jobb og hverdag, og jeg kjenner på en utålmodighet etter å bli en organisasjon som henger bedre sammen. Der kirkeordningen er skrudd sammen for å tjene soknet. For å sikre lokaldemokrati. For å kunne være en god, kompetent og forutsigbar arbeidsgiver. Og for å frigjøre tid og ressurser til å være kirke.


Rom for alle

En kirke som vet hvor den har sitt sentrum våger å være åpen også mot alt som kan oppleves som fremmed. Bare den kirke som er usikker på sin egen identitet og gudstilhørighet har behov for å sette grenser og lage høye dørterskler. Evangeliets anstøt ligger ikke ved dørstokken, men ved korset!

I hundrevis av år har Den norske kirke formidlet budskapet om tro og håp. Om å vise barmhjertighet i det nådeløse, om å elske der hatet råder. Om å åpne døren for den fremmede.

Vi mener jo at DET er verdens beste historie. Jesus Kristus som frelser og forsoner for alle. Alltid. Alle steder. Som livets salt og som verdens lys.

Skal vi fremstå troverdige i vår egne historiefortelling må vi eie den selv. Vi må stole på det vi har og det vi er. Vi må være trygge på vår egen identitet som motkultur og tradisjonsbærer. Da kan vi bety noe for samfunnet rundt oss.

Rom for mange meninger

 Kirken skal være til stede i samfunnsdebatten. Også når den for noen glir over i det politiske. Det finnes ikke alltid enkle svar. Kirken er forpliktet til å la sin stemme høres i klimakampen: «Er det ikke nok at dere får gå på det beste beitet, om dere ikke også skal tråkke ned resten av beitemarkene? Er det ikke nok at dere får drikke det klare vannet, om dere ikke skal grumse til resten med føttene også?» sier Esekiel.

 Slide Greta Thunberg

Jeg er ikke i tvil om at han hadde oppfordret kirken til å støtte Greta Thunberg, hadde han hatt mulighet til det…

Og Esekiel følges opp av Amos:» For jeg kjenner til de […] de talløse syndene deres, dere som […] avviser fattige i porten. […] La rett velle fram som vann og rettferd lik bekker som aldri blir tørre.» Det er vel grunn til å anta at vannføringen i rettferdighetens elv ikke er liten. Men vi har ikke noe valg. Kirkens stemme må være tydelig. Og den må bidra til dialog – ikke det motsatte. Derfor vil jeg takke biskopene for uttalelsen om abort som kom for noen uker siden. Den åpner for dialog og tar inn over seg de nesten uløselige dilemmaene. Biskopene var modige ved å være så tydelige på den urett som er begått mot kvinner – samtidig som de løftet frem fosterets verdi. De minnet om at vi aldri må glemme å behandle hverandres syn med respekt. Det mener jeg at bispemøtet har bidratt til. Og det trengs!!

For de siste årene har vi sett en brutalisering av samfunnsdebatten. Det vokser frem ekkokamre. Det har utviklet seg en debattkultur hvor man gjør egne standpunkt ugjennomtrengelige for korrigering eller fakta. Flere land er seg selv nok. Demokratiet er under press og utfordres mange steder i verden.

Vi ser eksempler på at hatefulle ytringer har fått ny frimodighet. Og fornyet legitimitet. Også i religiøse sammenhenger. Og vi vet at når grupper av mennesker dehumaniseres, er veien til vold kort.

Senest så vi det i Christchurch, der 50 muslimer, samlet til bønn, ble brutalt myrdet. Denne terrorhandlingen opprører oss, og vi gjenkjenner i fortvilelse det hatet som rammet Norge 22. juli 2011. Vi ser hatet uttrykt i sosiale medier daglig, mot muslimer, innvandrere, LHBT-personer og mot politikere.

Angrepet mot troende i Christchurch var dessverre ikke unikt. Det har vært mange angrep på troende i sitt gudshus de senere årene. Det skaper utrygghet. Slik terroren på New Zeeland også har gjort at norske muslimer er blitt litt mindre trygge. Derfor er det all grunn til å takke Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn for aksjonen #tryggibønn. På fredag arrangerte tros- og livssynssamfunn i Norge en aksjon utenfor Islamic Cultural Centre-moskeen i Oslo. Tros- og livssynssamfunnene i STL demonstrerte aktivt at vi er mange som står sammen om retten til å være troende, eller ikke-troende, i trygghet. Det handler om solidaritet på tvers av tro. Og det handler om kamp mot hatefulle ytringer – og volden som følger dem.

Kirken skal alltid stå opp mot urett. Kirkens språk skal være myndig og tydelig. Kirkens svar skal alltid og kompromissløst være barmhjertighet, medmenneskelighet og kjærlighet. Dette er ikke naive verdier. De kan være blodig realistiske. Kirken skal stå som en motkultur som ikke lar seg kneble.

Takk til Ungdommens kirkemøte for tydelighet og nødvendige perspektiver i UKM saken om Kirkens møte med fremmedfrykt.

Kirken skal være midt i samfunnet, den skal den gi stemme til den som trykkes ned, gjemmes bort, utnyttes eller betraktes som mindre verdt. Kirken skal våge å løfte frem i offentligheten det som ingen andre våger å si. Kirken skal peke på det som feies unna og gjemmes bort. Kirken skal ikke beskytte seg eller vike unna. Kirken skal være midt blant folk, og peke på alle menneskers ukrenkelige rett til verdighet og tilhørighet. Og vi skal ikke gjøre det alene, vi skal gjøre det sammen, med andre troende, med kulturlivet, med sivilsamfunnet – og med politikere.

Avslutning

 

Mer enn to år har gått siden 1. januar 2017. Skillet mellom stat og kirke ligger bak oss.

Endring gir mulighet. Endring kan skape fornyelse og gi kraft, også for kirken. Men endring betyr også å ta valg. Det betyr å lytte til hverandre, på tvers av grenser og – her på kirkemøtet - arbeidsgiverlinjer, for å finne ut hvordan ressurser skal fordeles. Det betyr ikke minst å finne ut hva som er umistelige fellesverdier for at vi fortsatt skal være en bred og åpen folkekirke for alle som ønsker å høre til.

Kjære KM! Vi har en stor oppgave foran oss: Å skape et enda større rom for tro og liv og vekst. Å holde sammen – fordi vi har en Gud som inviterer til fellesskap – og fordi det gir oss kraft til å være kirke for folk flest i vår tid. La kirkens dører være åpne. Ut mot verden! Inn i kirken! Vi er ingen kirke på defensiven, en kirke for de synkende tall og de forstemmende statistikker. Vi skal ikke være en innadvendt kirke som har nok med seg selv og sin egen struktur. Vi skal være en folkekirke, midt i verden. Vi skal se fremover, vi skal bygge den kirken vi vil ha i 2030. Da må vi snakke om hvem vi vil VÆRE som kirke. Så må vi GJØRE det. Det er bare å sette i gang.

Gå til innlegget

Svar til Stavanger bispedømmeråd

Publisert 3 måneder siden

Kirkerådet har mottatt uttalelsen fra Stavanger bispedømmeråd angående Kirkerådets tilsetting av ny biskop i Stavanger 24. januar. Jeg er glad for at dere har tatt imot Anne Lise Ådnøy og ønsket henne velkommen inn i tjenesten og fellesskapet.

Tilsettingen har skapt mange ulike reaksjoner og blitt møtt med både kritikk og glede. Noen har stilt spørsmål ved om demokratiske spilleregler er fulgt. Kirkemøtet vedtok en ny ordning for bispetilsettelser så sent som i 2018. Da ble Kirkerådet valgt som tilsettingsorgan, fremfor et rent valg. En prosess for tilsetting av biskop inneholder mange komponenter, og er både sammensatt og komplisert. Spørsmålene som nå  stilles, handler om hvordan den rådgivende avstemmingen skal forstås og vektes i sluttbehandlingen av saken.

 Jeg tar kritikken som er kommet på alvor og har bedt om at erfaringene med denne saken tas opp til drøfting på neste kirkerådsmøte i mars.

Med utgangspunkt i denne saken, er det ikke grunnlag for å si at Kirkerådet vil rendyrke en spesiell kirkelig profil. Dette rådet har de siste tre årene tilsatt biskoper med ulik profil og teologisk ståsted – også i Stavanger.

Ved forrige kirkevalg fikk Åpen folkekirke et flertall av stemmene og  Kirkerådet har i denne perioden et flertall av medlemmer utgått fra Åpen folkekirke. Kirkevalget danner grunnlaget for det kirkelige demokratiet, og dermed også grunnlaget for det demokratisk valgte flertallets profil i behandlingen av ulike saker.

 Det er all grunn til å understreke at kirken fortsatt anerkjenner, lytter til og gir rom for folkevalgte, ansattes og frivilliges engasjement. Frivilliges innsats er avgjørende for kirken over hele landet.

Kirkerådet ønsker fortsatt å stå sammen med dere og løfte fram troen på Jesus Kristus i samfunnet og i enkeltmenneskers liv.

Gå til innlegget

KOM I KIRKEN, SYLVI LISTHAUG!

Publisert 6 måneder siden

Sylvi Listhaug kommer i sin bok med harde angrep på Den norske kirke. Hun hevder at den «råtner på rot», er en «oppbevaringsplass for gamle travere fra bistandsbransjen og venstresiden» og «mer en arena for politikk i stedet for å forkynne den kristne tro». Hun stempler og karikerer, og det blir dessverre nødvendig å ta til motmæle.


For det er ikke sant, det Listhaug hevder. Så kom i kirken og se selv, Sylvi Listhaug. Der lyder forkynnelsen hver eneste dag, fra kirker over hele landet. Evangeliet forkynnes i musikk, handlinger og ord. Kom og hør, Sylvi Listhaug. På konfirmantundervisning, søndagsskole, eldretreff, babysang, gudstjeneste, konserter. Listen er lang. Men det er jo ingen nyhet at kirken tror på Gud. Dette når sjelden førstesiden på avisene. Men det er helt sant.

Folkekirkens ideal og forpliktelse er Jesu åpenhet mot mennesker. Vi inspireres som kirke av Jesu programtale i Nasaret ved begynnelsen av sitt virke: «Herrens ånd har salvet meg til å forkynne et godt budskap for fattige, for å rope ut at fanger skal få frihet og blinde få synet igjen, for å sette undertrykte fri, og rope ut et nådens år fra Herren». Dette budskapet forplikter kirken til å være diakonal, til å ha omsorg for mennesker i nød. Samtidig er det en tale som går rett inn i motsetningene i samfunnet, med de kreftene som skaper fattigdom og undertrykkelse. Og her står kirken i en lang og forpliktende tradisjon. Det er mye kritikk av makt i bibelen. Profetene i Det gamle testamente roper ut sin vrede over de rike og mektige, som profeten Amos som med sterke ord refser dem som »undertrykker småkårsfolk og knuser de fattige». Og Jesus har harde ord mot de mektige. Han for alltid forpliktet kirken til å stå opp for den svake. Jesu ord lyder igjen og igjen og forplikter kirken og troende mennesker: «Sannelig, jeg sier dere: Det dere gjorde mot én av disse mine minste søsken, har dere gjort mot meg

Men kirken har også en annen side ved sin historie, at den i perioder har gått maktens ærend og vært maktens redskap. Kirken har flere ganger vist underdanighet overfor makthavere og vært en del av maktens undertrykkende apparat. Hvis vi skal kritiseres for noe, er det når vi ikke ropte ut evangeliets frigjørende kraft i handling og ord. Eller når vi rammes av Jesu ord: «For jeg var sulten, og dere ga meg ikke mat; jeg var tørst, og dere ga meg ikke drikke; jeg var fremmed, og dere tok ikke imot meg; jeg var naken, og dere kledde meg ikke; jeg var syk og i fengsel, og dere så ikke til meg.»

Så kom i kirken, Sylvi Listhaug, og hør selv!

Gå til innlegget

Kirke der folk er

Publisert 8 måneder siden

Vi har ikke noen kirker til overs. Ethvert sted har bruk for kirken sin.

Diskusjonene går – om overtallige kirker. ­Argumenter med bakgrunn i lav oppslutning om kirkens virksomhet, har denne enkle logikken: Basert på kirkestatistikken trenger vi færre og færre kirker.

Jeg vil hevde noe annet. Når bånd løsnes mellom kirke og stat, må vi prioritere slik at kulturarven forsterkes. Da trenger vi flere åpne og trygge fellesskap der folk bor, ikke færre. Behovet for kirkens tjenester er økende, ikke minkende – også i en stadig større mangfoldig befolkning. Vi skal fortsatt være tilstede i alle norske lokalsamfunn og ivareta­ våre medlemmer i alle ­livets ­ytterpunkter, i glede og liv, i sorg og død. Da trengs alle kirke­byggene.

Når klokkeklangen stilner. 

Forslaget til kirkebruksplan for Oslo utløste et stort engasjement om betydningen av kirkene. Forfatter Edvard Hoem spør retorisk i Klassekampen 25. august hva som skjer når klokkeklangen­ stilner i Groruddalen. Kirken er «ein del av ein usynleg sosial vev med tusenårige tradisjonar i dette­ landet. Når kyrkjene forsvinn, blir vi framande for vår eiga historie», skriver Hoem. Han har rett. Vi er i en helt ny situasjon. Vi må velge om det er ille å bruke mye penger på gamle ­kirker eller om vi ser kirkene som en skatt og en tusenårig arv vi kan og skal forvalte.

Når kirkelige myndigheter vil avvikle kirker, kommer reaksjonene. Folk reagerer når ­kirken deres er truet, og debatten­ i Oslo har vist hvor viktige kirkene oppleves i lokalsamfunnet. Både kirken, kommunale og statlige myndigheter utfordres til å tenke sammen, offensivt og kreativt. Derfor er det klokt at styringsgruppen for kirkebruksplanen har utsatt å konkludere om ­kirkene i Groruddalen prosti.

Vi har åpenbare utfordringer. Demografien endrer seg. Det ligger kirker på steder det knapt bor folk, mens det i nyere bydeler kan være langt mellom kirkene. Bruken av kirkene endrer seg – og vi må spørre: Hva betyr det å være en kirke i dag?

Bruk er vern. 

I 2015 vedtok Kirkemøtet Prinsipper for kirke­bygg og Regler for bruk av ­kirkene. Der ble det kanskje lagt for liten vekt på å forhindre avhending eller nedleggelse. Jeg mener at bruk er det viktigste vern. Derfor må vi se om igjen på dette vedtaket. Kanskje vi må bli mer fleksible rundt hva vi ­åpner opp? Jeg håper å se mange spennende konserter og andre kunstneriske prosjekter i kirkene fremover. Vi bør bruke kirken mer.

Alle med ansvar for kirkene våre forvalter en unik del av den kanskje aller viktigste norske­ kulturarven. Kirken er ikke alene her i landet om å ha middelalder-bygg. Men vi er alene om å ha så mange som har vært i kontinuerlig bruk siden middelalderen. Fortsatt brukes byggene til det de ble bygget til. Det vil si at de samme handlingene skjer i dag som for 900 år siden.

Å ta vare på sammenhengen mellom kirkehus og lokalsamfunn er en viktig kulturoppgave. Vi har verneprogram for brønnhus og stabbur. Hva da med ­kirken? Kirken er blant de største­ kulturarenaene i alle lokal­samfunn. Denne høsten vil for eksempel 15.000 barn overnatte i kirken sin under arrangementet Lys våken. Kirkebyggene er møtepunkt mellom det private og det offentlige, og er også en fortelling om et lokalsamfunn og dets historie. Kirkene bærer en lokal historie om tro og lokalsamfunnets liv. I kirkenes interiør finner vi historie om sosiale forskjeller, om forskjeller mellom kjønn, om levekår og rang­ordning. Et genialt utgangspunkt for kirke-skolesamarbeid om ­lokalhistorien!

Tjenlige bygg. 

De siste 20 årene­ er det bygget 54 nye kirker. De fleste ligger på Sør-Vestlandet, men det er kommet minst én ny kirke i 17 av landets 18 fylker i denne perioden. Noen er oppført som ny kirke etter brann, men flertallet er bygd ut fra nye ­behov: Tjenlige bygg der folk bor. Flere av de nyeste kirkebyggene har fått stor internasjonal oppmerksomhet og vunnet arkitekturpriser. Eksempler er Nye Våler kirke, Mortensrud kirke, Knarvik kirke og Nordlys­katedralen i Alta. Vi ser en kraft rundt disse­ kirkebyggene, i form av dugnadsånd og eierskap. Og de brukes – hele uken igjennom!

Kirkerådet har aldri hatt en kirkebyggsak på sitt bord. Nå etablerer og tydeliggjør vi et nytt nasjonalt ansvar, også på dette området. Her blir samarbeidet med Riksantikvaren viktig.

Kirkerådet, Bispemøtet og KA kirkelig arbeidsgiver og interesse­organisasjon drøfter en fremtidig kulturminneforvaltning av våre kirkebygg. Jeg mener at staten har et naturlig ansvar også etter 2017. Det er viktig å bygge opp en robust forvaltning, som løfter noe av byrden vekk fra de kommunale skuldrene. Staten må bidra, vi kan forvalte.

Vedlikeholdsbyrde. 

Kulturministeren viser­ ambisjoner når hun varsler endringer i den økonomiske ansvarsfordelingen for vedlikehold av middelalderkirkene «for å avlaste kommuner som bærer en urimelig stor vedlikeholdsbyrde». På et besøk i Re i Vestfold uttalte hun følgende:

«Nå er det middelalderkirkene sin tur, men når den turen kommer – det vet vi ikke. Men vi ­jobber med det. Ingen kan vite utfallet før vi er blitt enig om et budsjett, men dette er hvert fall noe som står på min ønskeliste.» Kultur­ministerens ønske er gledelig, og vi skal stå klare til å bidra til at pengene blir brukt best mulig.

Vi kommer ikke unna de økonomiske utfordringene. Men det er vårt ansvar å finne løsninger som sikrer at kirken er der folk er. At vi har kirker som er åpne og tilgjengelige og som favner hele livet. Først da er folkekirken virkelig folkekirke.

Trykket i Vårt Land 12. september 2018.

Gå til innlegget

Tale ved Kikemøtets åpning

Publisert rundt 1 år siden

TALE VED KIRKERÅDETS ÅPRNING 2018VED KIRKERÅDETS LEDER KRISTIN GUNLEIKSRUD RAAUM 

 

Kjære alle sammen

 

KIRKEN OG SAMFUNNET

 

Hvis jeg skulle la mitt inntrykk av situasjonen for Den norske kirke fullt ut formes av medieoppslag, tror jeg at jeg ville bli temmelig nedslått. For her tegnes er ganske systematisk bilde av en kirke som er per nedadgående. En kirke hvis storhetstid bare er et fjernt halvvissent minne, mest til glede for nostalgikere og noen trassige kirkeledere som nekter å se sannheten i øynene. Men ryktet om folkekirkens død er betydelig overdrevet,

Det er ikke sant at kirker står tomme - i påske som ellers i året, det er ikke sant at kirken med nødvendighetens seiglivede kraft er på vei mot en langsom avvikling, Det er ikke sant at samfunnet er blitt gjennomsekularistert, der tro er noe fremmed. Jo, verden er i en voldsom endring. Men saken er jo at vi skal være en kirke midt i denne endringen. Vi skal stå midt i verden og holde lyset tent. Vi skal også være en motstemme, midt i narsissismens tidsalder. Midt i en tid der det meste av sentrifugalkraften handler om det som er utenpå. Midt i en tid med brutalisering av den offentlige debatten, der det har skjedd en parallellforskyvning, der utsagn som for noen år siden aldri ville blitt uttalt offentlig, nå fremføres uten blygsel.

 

Jo, vi har statistikker med synkende tall i både medlemsandel og kirkelige handlinger. Det som bekymrer meg mest, er nedgang i dåpstallene. Vi må fortsette jobben med å forstå hva det handler om. Men det er mange, mange som behøver glimt av Gud, og som søker til kirken. Som trenger mer himmel på jorda. Vi er ikke en kirke på defensiven, fordi budskapet er offensivt og frigjørende. Utviklingen for kirken er derfor ikke gitt. Den skapes. Den skapes i mediebildet. Og den skapes av oss. Kirken er forpliktet til å fortelle om Jesus. Om hans åpenhet mot mennesker. Vi er forpliktet av Jesu egen programtale, når han sier: «Herrens ånd har salvet meg til å forkynne et godt budskap for fattige, for å rope ut at fanger skal få frihet og blinde få synet igjen, for å sette undertrykte fri, og rope ut et nådens år fra Herren».  Derfor har vi en trassig tro, derfor holder vi lyset tent. Vi må tro på vår egen fortelling – og denne troen må stadig fornyes. Den kirke som ikke vil endring, har gitt opp.

Kirken er bærer av både historisk og levende kulturarv. Den er bærer av de lange linjer og dagsaktuell, levende tro. Vi skal ikke skamme oss over at vi er en del av en kristen kultur og tradisjon. Tvert om, vi har mye å være stolte av her i landet, både de av oss som har lange røtter og de av oss som har litt kortere røtter. Men ikke slik at vi skal bruke tradisjon og verdier MOT andre grupper. Vi kan trygt stå oppreist og snakke om kulturarv og tradisjon. Men aldri på en banaliserende, ekskluderende eller brutaliserende måte.

Og vi må alltid være oss bevisst at det ikke lenger finnes en kristen enhetskultur i Norge. Den er i løpet av det siste hundreåret avløst av et stadig større mangfold i trosforestillinger og livssyn, i religiøse kulturuttrykk, tradisjoner og skikker. En økende andel av befolkningen regner seg som ikke-religiøse og har ingen tilknytning til et bestemt tros- eller livssynssamfunn. Den norske kirke hadde i 2017 3,7 millioner medlemmer. (Til sammenligning: Det som regnes som Norges største folkebevegelse, idretten, har drøyt 2 millioner medlemmer.) I 1970 var det 3,6 millioner medlemmer. Det er ANDELEN som har sunket. I 1970 var 94% av befolkningen medlemmer i Dnk. I dag er det 71%.

Det norske samfunnet er blitt mye mer mangfoldig. Det er ingen trussel, hverken for samfunnet eller for kirken.

 

Samfunnet har endret seg mye – også på livssynsfeltet. Dette må kirken møte på en offensiv måte. Dnk har en selvsagt plass midt i livssynsmangfoldet. Tro og livssyn har en naturlig plass i det offentlige rom. Det er helt avgjørende nå – dersom kirken skal være relevant og interessant også i fremtiden, at dette erkjennes og anerkjennes – ikke som en trussel, men som en realitet. Vi må jobbe offensivt, strategisk, men også lydhørt, for å finne en naturlig plass.

Prinsippet om likebehandling vil utgjøre rammene for tros og livssynspolitikken. Innen disse rammene skal kirken finne sin rolle, den har en spesiell stilling i kraft av sin oppslutning og sin historie.

Vi skal på dette kirkemøtet komme med en uttalelse til forslaget til ny lov for tros og livssynssamfunn. Den norske kirke har noen oppgaver den utfører for samfunnet. Omtrent som NRK. Slik er den til stede for flere enn sine medlemmer. Dette gjelder også i et livssynsåpent samfunn. Vi er fortsatt en majoritetskirke. Og vi skal finne vår plass midt i det livssynsåpne samfunn. Ikke utenfor. Vi skal fungere innenfor rammen av likebehandlingsprinsippet. Og vi har – i kraft av vår posisjon og størrelse et spesielt ansvar for å være rollebevisst og ryddig. Vår majoritetsposisjon forplikter oss både til å ivareta egne medlemmer og til å bidra konstruktivt inn i samfunnsdebatten. Vi vil bidra til at vi i enda større grad vil se tro og livssyn i det offentlige rom og i den offentlige debatt. Jeg mener at tros- og livssynsnorge trenger at Den norske kirke ikke trekker seg ut og har nok med sitt eget. Det er viktig at Den norske kirke er solidarisk og står sammen med andre tros- og livssynssamfunn, der vi kan. Vi skal både kjempe for best mulig rammebetingelser for en bred folkekirke som er tilstede over hele landet. Og vi skal bidra til likebehandling. Om kirken forskanser seg og tillater seg å være nærsynt på egen rolle, har vi gitt fra oss muligheten til å være offensivt med som en viktig premissleverandør for fremtidens religionspolitikk. Derfor kan vi i tiden fremover både snakke om å bygge en fortsatt bred folkekirke som majoriteten hører til og støtte aktivt opp om livsbetingelser for alle tros- og livssynssamfunn.

 

Folkekirken er ikke først og fremst kvantitet og statistikker, den er teologisk begrunnet. Den består av alle døpte – og det er et ufravikelig prinsipp. Vi skal være en bred folkekirke, kirken må være låvedøråpen! Og denne låvedøråpne kirken har et budskap som borer i dypet. Som Erik Bye en gang sa: «Det er en grusom misforståelse at man må være intetsigende for å være folkelig.» Folkekirken er ikke intetsigende. Det kan den aldri bli. Kirken handler om to ting: Gud og folk. Derfor forkynner vi evangeliet OG engasjerer oss i samfunnet. Det er ingen motsetning her. Vi skal som kirke ikke velge mellom å være åndelig og ta ansvaret for å være bærer av en lang tradisjon og det å være opptatt av menneskers liv og vilkårene for dette. Samfunnsoppdraget springer rett ut av evangeliet.

Vi har kirker i nesten alle lokalsamfunn i hele landet. Kirken er et blikkfang. Synlig til stede. Og over hele landet har vi kirkelig tilsatte som gjør en innsats. Vi har kirkemusikere som driver barnekor, vi har diakoner som lager kontaktpunkter for flyktninger og eldretreff, vi har prester som har en åpen dør for dem som trenger å snakke, vi har kateketer som lærer ungdommer å gjøre korsets tegn og sitte helt stille og lytte med hele sjela mens organisten spiller Ave Verum Corpus. Som Jan Bøhler sa til VL i går: «Kirken er rett og slett en bærebjelke i lokalmiljøet som jeg vanskelig ser hvordan vi skal greie oss uten.»

Ikke minst: alle, alle dem som gjør en innsats for å skape gode og trygge lokalsamfunn. For eksempel sokneprest Silje Kivle Andreassen på Holmlia som krevde i en kronikk at lokalpolitikerne kom på banen med akutte tiltak for å bekjempe kriminaliteten i bydelen. Hun begrunnet engasjementet slik:

«Vi er opptatt av å være kirke i nærmiljøet. Å bruke stemmen er i kjernen av oppdraget.»

Eller som diakon Signe Myklebust i Fjell og Strømsgodset menigheter, som lar asylsøkere bo i leiligheten sin, og sier: «Det handler om å materialisere troen.»

Til alle politikere som måtte lytte vil jeg gjerne si: Kirke er en rimelig måte å bygge trygge lokalsamfunn på. Og mer enn det, å satse på aktive tros- og livssynssamfunn er å bidra til trygge, transparente lokalsamfunn. Det ligger i religioner og livssyns vesen at vi stiller opp for hverandre. Vi har sett det i kirkehistorien, alt fra klostre som drev sykehus, til misjonsbevegelsens sosiale engasjement, til Seljordbevegelse og Korsveibevegelse. Og vi ser det i dag – blant annet gjennom oppegående kirkelige medarbeidere som tar ansvar for sitt nærmiljø – ikke bare for flokken sin, men for alle som bor og lever på stedet. Takk til Silje og Signe og alle dere som gjør så mye for stedet sitt.

Troen leves først og fremst lokalt – uansett religiøs tilhørighet. Også andre tros- og livssynssamfunn spiller en viktig rolle i mange lokalsamfunn, med sine tilbud og arrangementer. Tro og livssyn er sentralt i veldig mange menneskers liv, det er en essensiell del – og en eksistensiell del - av det å være menneske. Vi må tenke tro og livssyn som en ressurs både i lokalsamfunn og i storsamfunn. Et tros- og livssynsåpent samfunn anerkjenner at tros- og livssynssamfunn er samfunnsinstitusjoner som opprettholder, bygger og utvikler fellesskap.

 

FOLKEKIRKEN

 

Kirken bygges av levende stener. Og det er oss – alle døpte. Slik bærer vi sammen en folkekirke som er til stede over alt i hele landet - med sine ritualer, trosunivers, barmhjertighet og håp. Slik er den også til stede i menneskers liv. Sammen bærer vi kirken – og kirken bærer for oss.

Og slik er kunsten viktig i kirken. Den er en nødvendig del av kirkens nervesystem og sanseapparat. Kirken trenger kunsten – og den trenger kunstnere som med sin kropp og sin ånd skaper og reskaper. Med sin kunst lar de evangeliet piple frem gjennom sprekkene og prege og berøre oss på stadig nye måter. Kunsten skal ikke bare bekrefte, kunsten skal provosere og være en profetisk røst. Kirken er nå landets nest største kunstarena – etter kulturhusene. Kirkemusikerne skaper levende kulturliv – og dermed levende lokalsamfunn over hele landet. Dette må støttes og anerkjennes av både kirke, samfunn og av bevilgende myndigheter. Kirkebygningen, kirkerommet og kirkegården er unike rom for kunstopplevelse. Kirken bør aldri være redd for å stå fram med sin egenart, midt i det allmenne kunstlivet. Samtidig sørger kunsten for et nødvendig brudd med tradisjon, med det behagelige, med det konforme. Kunstnere sørger for fornyelse og regelbrudd. Det er ikke mulig å ha en instrumentell holdning til kunsten. Den må raust og respektfullt ønskes velkommen på egne premisser. Slik vil også kunsten bidra til å slippe løs Den hellige ånd.

 

Jeg er generelt optimist på vegne av Den norske kirke. Men fremtidens kirke skjer ikke av seg selv. Den skapes gjennom strategi, handlinger og vedtak. Men fremfor alt skapes den ved lokal tilstedeværelse. For en levende og bred folkekirke i fremtiden, tror jeg det er særlig tre forhold som er avgjørende:

For det første er det kirkelige handlinger. De handler om liv som leves og avsluttes. Om det nye livet som bæres inn, om å begynne på voksenlivet, om å få love evig troskap overfor den man elsker, om å bæres ut av livet. I disse handlingene som markerer livets dybde og ytterpunkter, vises kirken tillit. Derfor må det være med troverdighet og lydhørhet vi som kirke får skape rammen og innhold i disse øyeblikkene av Guds nåde. Skal vi formidle Guds nåde, må vi også være lydhøre for folks liv. Og vi må være lydhøre for deres behov -spesielt i de kirkelige handlingene.

For det andre er det kirkebygget – midt i lokalsamfunnet, der det er aktivitet hele uken, der det skjer konserter og korøvinger, eldretreff og babysang, gudstjenester og stille bønn. Mange av disse kirkene er hellige rom der de samme ordene, den samme musikken får lyde som er fremført der i hundrevis av år. Troen bor i kirken. De eneste historiske byggene vi har som brukes til det samme i dag som da de ble bygget, er kirkene. Og her er jeg nødt til å peke på et krevende vedlikeholdsetterslep. Særlig gjelder det fredede kirker. Disse kirkene har en stor betydning for oss som nasjon, og det må forutsettes at myndighetene tar ansvar for sikring og vedlikehold av disse kirkene. Om de må stenges fordi steiner faller ned i hodene på folk, er det et stort tap for hele Norge.

 

For det tredje er det trosopplæringen. Det er helt nødvendig med større kunnskap om religion blant dem som vokser opp. Optimismen til tross, jeg blir bekymret når jeg møter barn og unge med liten kjennskap til bibelfortellinger og kristne tradisjoner. Barn og unge som ikke kan synge med på påskesalmer og mer enn første vers av de mest kjente julesangene. Skolen må prioritere kunnskap om tro og livssyn. Om fortellinger, læresetninger, kultur og riter. Dette er ren allmenndannelse. En allmenndannelse både den enkelte og storsamfunnet trenger mer enn noensinne.

Men alle tros- og livssynssamfunn har et ansvar selv. Trosopplæringsreformen fra 2003 oppleves fortsatt som et ikke så rent lite mirakel. Den må fortsatt prioriteres høyt, både med tanke på innhold og organisering. Og fortsatt er det all grunn til å ta lærdom av jødedommen, som har som en grunnstein i sin praksis at «Du skal fortelle dine barn…» Også kristne må fortelle våre barn. Fortelle og synge og lære dem. Det heter seg at den kirke som ikke overleverer, den overlever ikke. (Og det tror jeg er sant, selv om jeg jo også har lært at Gud er Gud om alle mann var døde…..)

Så er vi jo flere om jobben: En del frivillige organisasjoner gikk nylig sammen om dokumentet «Strategisk plattform for forpliktende samhandling om Den norske kirkes barne- og ungdomsarbeid». Organisasjonene er en del av det kirkelige arbeidslaget. De utfører viktige deler av kirkens kjerneoppgaver. Her gåsd et dessuten opp viktige strategiske spor for fremtidens kirke. Samarbeid med mange av organisasjonene og institusjonene vil ivareta viktige sider ved kirkens oppdrag. Det gjelder også andre felt. Det samarbeides med ulike organisasjoner om religionsdialog, misjon, kunst, diakoni. Felles for dette er at vi får noe til sammen. Dette er ikke et nullsumsspill. Min erfaring med dette samarbeidet er at 2 og 2 blir minst 8. Samarbeidet generer på sitt beste energi og nye prosjekter.

 

LHBT

 

For litt over ett år siden vedtok Kirkemøtet å innføre en vigselsliturgi som kan brukes av alle par. To dager før fikk jeg en mail. Der sto det at Vi er to menn på 63 og 70 år. Vi har vært samboere i 36 år. Vi har ønsket å gifte oss, men det må være i kirken. Nå vil vi ikke vente et minutt lenger enn nødvendig. Ved midnatt 1. februar gifter vi oss i Eidskog kirke. For meg var dette en kraftfull bekreftelse på hva denne saken handlet om. Det finnes noen som har måttet vente lenge!

Vedtaket vi fattet bygger på og uttrykker respekt for at det er to teologisk begrunnede syn i Den norske kirke og at det nå er mulig å ta konsekvensen av dem begge. Men hvilke erfaringer har vi gjort på dette drøye året?

Innføringen av en vigselsliturgi for alle par markerte en historisk milepæl for kirken og for de av oss med LHBT-identitet. Men det er jo ikke slik at noen har «vunnet» og saken er ferdig.  Rundt om i landet sitter det LHBT-ere med sår og arr etter måten de er blitt behandlet på i kirken. De er blitt påført skam og uro. De har følt på kroppen å ikke være bra nok, hverken for kirken eller Gud. Dette bærer de med seg, og derfor bærer vi som kirke dette med oss. 

Men jeg har fått flere rapporter fra par som endelig, endelig kan erklære hverandre sin kjærlighet og hva det betyr å kunne gjøre det for Guds åsyn.

For mange oppleves det som en lettelse at det er fattet et vedtak og at dette spørsmålet ikke lenger nager på samme måte. For en del er vedtaket fortsatt vanskelig, fordi det går på tvers av deres dype overbevisning. Noen har forlatt kirken. En del er blitt karikert og latterliggjort.

Så opplever jeg nok fortsatt innimellom at vi betrakter hverandre fra det Hans Børli kaller mistenksomhetens vakttårn. Derfor har noen valgt å tie. Men ingen av oss skal presses til taushet.  Respekt medfører å våge åpenhet om eget ståsted. Det er ikke slik at man fungerer samlende om man ikke vedkjenner seg sitt syn og sin tro. Jeg kjenner ansvar og forpliktelse for å bidra til å gjøre det levelig i kirken for alle som ønsker å høre til den og at de skal bli møtt med respekt. Respekt er å ha en redelig omtale av hverandres syn.  Respekt er å forsøke å forstå at det andre står for er grunnleggende viktig for dem. Respekt er å lære seg hvor andres smertepunkter er.

Men jeg vil minne om at det faktisk er forskjell på det å bli møtt med kritikk av det en mener og tror og den en er. Å bli møtt med sterke og krenkende uttalelser om den en er, kan skape dype sår det er vanskelig å hele.

I min tale i fjor tok jeg imot utfordringen fra ungdommens kirkemøte om å beklage den diskriminering LHBT-personer har vært utsatt for. Dette er en tydelig og adressert utfordring. Jeg svarte da at jeg tok imot den.  Begrunnelsen var denne: Kirken bør ikke være sen til kritisk selverkjennelse. Det er betimelig at kirken innser og beklager de belastninger som LHBT personer er blitt påført.

I år vil jeg legge til: denne prosessen må ta tid om den skal være god og troverdig. Kirken har en oppadgående læringskurve når det gjelder livsvilkår for LHBTere. En arbeidsgruppe nedsatt av bispemøtet har i vinter levert sin anbefaling. Bispemøtet har videresendt den til Kirkerådet som skal behandle den for første gang i juni. Det ser jeg frem til.

 

#METOO

 

De siste månedene har omfanget av #metoo satt sitt preg på hele samfunnet, også Den norske kirke. Det som startet med sensasjonspregede enkeltsaker, kom til å vokse til en bevegelse det er umulig ikke å ta på alvor. Vi har hørt tusenvis av historier. Folk har stått opp for retten til å slippe å bli klådd på, til å bli satt ut av spill av tafsing og kommentarer. Vi har sett at det handler om hverdag og jobb, om faren for å bli tafset ut av jobben. Om å føle skyld og skam for handlinger andre har begått.

#Metoo har bragt seksuell trakassering ut fra det private skammens rom. Og det har vist seg hvor nesten ubegripelig mange handlinger som ikke tåler dagslys. Noen av de historiene #Metoo har avdekket, handler om mangel på anstendighet og moralsk luktesans. Men det er ikke riktig som noen har tatt til orde for, at bevegelsen vil skape en nypuritanisme, der seksualitet gjentabufiseres og hverken flørt, forelskelse eller fysisk berøring vil kunne finne rom. Noe slikt er selvsagt tøv. For #Metoo handler ikke om seksualitet. #Metoo handler om kjønn og makt og asymmetri. 

Vi har ansvar for at rutiner og beredskapsplaner er på plass, ansvar for håndtering av saker der ansatte eller frivillige er anklaget for overgrep, men også et ansvar for at ansatte har den kompetansen de trenger i møte med overgrepsutsatte. Mye er gjort: Det har vært jobbet systematisk med dette i mange år, innen Den norske kirke, i KA, i frikirkene og organisasjonene. Og til å hjelpe oss har vi Kirkens ressurssenter mot vold og seksuelle overgrep. Deres visjon «ved den utsattes side» er også kirkens visjon.  Særlig viktig er arbeidsgivers rolle.  Ingen ordning blir bedre enn arbeidsgivers håndtering. Det er vanskelig å kompensere for en dårlig håndtering av sak.  KA, KR og BM jobber med Ressurssenteret for å lage en ny ordning som styrker ivaretakelsen av den utsatte og etablerer rutiner som er til hjelp for den enkelte arbeidsgiver.

 

Så er det i et kirkelig perspektiv et tilleggselement vi skal være ekstra obs på. Det er hva som skjer når Gud kobles inn i dette. Når Gud og troen brukes – det vil si misbrukes – til å skape en uangripelig makt og autoritet. Når Gud brukes til å gi mannen suverenitet og rett til å tolke en situasjon. Når Gud brukes til å gjøre mannen så sterk og så myndig at han får nærmest fullstendig definisjonsmakt. Vi vet at dette har skjedd – og vi vet at det skjer i mange kristne miljøer. Overgrep og trakassering har skjedd i Guds navn. Destruktiv misbruk av tillit skjer mange steder.

Og mange som er blitt utsatt for overgrep er blitt presset til ikke å si fra eller protestere – og også det er skjedd i Guds navn. Guds navn er brukt for å få mennesker på defensiven og forsterket deres skam. Hvilken sårbar person kan vel stå opp mot den overbevisende mannen som har Gud på sin side.

I kirken har vi et særlig ansvar for å øke bevisstheten om seksuell trakassering og overskridende adferd som legitimeres med skriftord og religiøs autoritet. Det må gjøres et kontinuerlig arbeid for å kunne avsløre usunn teologi, teologi som brukes til å befeste og begrunne overgrep og maktmisbruk.

 

 

HÅP – OG MAKT

 

Vårt håp er Jesus. Det frigjørende evangeliet om Jesus skal forkynnes – og som Frans av Assisi legger til: Om nødvendig med ord. Men ingen av oss kan ha kontroll på Jesus. Opp gjennom historien er det mange som har tatt eierskap til ham og sperret ham inne i en trang tolkningsramme. Vi har sett det gjennom historien, hvor de groveste eksempelene er heksebrenning og kjetterjakt – ja til og med en munk som var så frekk å hevde at Jesus var fattig, ble forfulgt og brent. Vi så det i haugebevegelsen. Når embedsmennene forsøkte å beskytte sin eiendomsrett til Jesus gjennom konventikkelplakaten, svarte almuen med å samlet seg i hjemmene sine og fortsette sitt opprørske tyveri av Jesus.

Ingen av oss kan temme Jesus og tegne ham i vårt eget bilde. Jesus viker unna makt. Også der makten gjennom historien har forsøkt å sette hengelås på ham. Han tyter ut i sprekkene fra maktens byggverk. Ingen forsøk på å monopolisere Jesus vil lykkes.

Tvert om. Hele grunnfortellingen om Jesus er at han åpner for mangfold. Jesus brekker Gudsriket åpen for alle – særlig dem som ble holdt utenfor. Jesus snakker alltid maktkritisk. Til dem som ville reservere nærhet til Gud til dem som hadde makt, som ved sin makt nærmest per definisjon var nær Gud.

Når vi i fjor markerte at det var 500 år siden reformasjonen, handlet det om oppgjør med kirke og makt. Den som ble etablert da keiser Konstantin lot kirken fylle maktkorridorene etter Romerriket. Med reformasjonen ble kirkelig makt knyttet til fyrsten og staten. Derfor var det så meningsfylt at vi markerte reformasjonen samme år som kirken ble frakoblet statsmakten. Nå må det i anstendighetens navn sies at staten har vært en god kirkeeier. Likevel kjennes det helt rett at staten nå ikke holder seg med et trossamfunn. Kirken skal ikke være bærer eller utøver av statsmakt. Statsmakt i seg selv en ordning som ligger milevidt unna Jesu ord. Derfor tar Jesus igjen og igjen oppgjør med makten. Han kritiserer sine religiøse ledere, de som sitter foran i synagogene og tror så folk ser det. Det rammer kirkelig makt. Det rammer oss. Det rammer særlig meg. Jeg sitter på første rad og avbildes i avisene og tror så folk ser det.

Vi som utgjør kirkeråd og kirkemøte må ha en mistenksomhetens hermeneutikk knyttet til vår maktutøvelse. Vi må tåle maktens ubehag. Ikke slik at vi vegrer oss. For det å kunne fatte beslutninger, prege og påvirke er et privilegium og et stort ansvar. Det skal vi ta. Makten finnes, myndighet må utøves, beslutninger må fattes. Men vi må ikke la oss blende av det. Bli nærsynte. miste helheten av syne. Glemme dem som ikke sitter i besluttende organer. Vi som utgjør kirkemøtet har et helhetlig ansvar. Vi skal ta inn over oss kryssende interesser og uenighet. Vi skal fatte vedtak som berører kirkelige organer som ikke er representert i Kirkemøtet. Vi skal lytte til menighetsråd og fellesråd, vi skal lytte til kirkelig tilsatte. Vi må finne frem til en internkirkelig samlende løsning, som kan sikre bred legitimitet, bygge tillit og dermed skape ro – også som en del av grunnlaget for at vi på fremtidige kirkemøter skal fatte vedtak om kirkelig organisering.

Det gjør vi fordi vår oppgave er å lede kirken fremover. Sørge for at den fortsatt er en bred folkekirke. Der medlemmene føler at de hører til. Som tar vare på alle sine medarbeidere. Som frimodig forkynner evangeliet på sitt sted og i verden. Som passer på å holde lyset tent!

 

 

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Uten Gud i Guds hus
av
Linn Stalsberg
19 dager siden / 2643 visninger
Den avgjørende barmhjertigheten
av
Ingebjørg Nesheim
18 dager siden / 2303 visninger
KrF svikter den kristne presse
av
Vårt Land
14 dager siden / 2249 visninger
Fløyene på Kirkemøtet
av
Vårt Land
28 dager siden / 2128 visninger
Kirkenes framtid
av
Berit Hustad Nilsen
12 dager siden / 1967 visninger
Unnfallenhet er ikke en dyd
av
Hilde Frafjord Johnson
18 dager siden / 1494 visninger
Sjamanen, prinsessen og premissene
av
Vidar Mæland Bakke
14 dager siden / 1451 visninger
Når pressen svikter
av
Vårt Land
28 dager siden / 1441 visninger
Menn uten make
av
Vårt Land
22 dager siden / 1187 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere