Per Søetorp

Alder: 60
  RSS

Om Per

Musikkprodusent og pinsepredikant emeritus.
Utdannet helsefagarbeider og Medierådgiver BI.
Jobber som tiltakskonsulent og miljøterapeut i psykiatrien.
www.persoetorp.blogspot.com

Følgere

Sommer-refleksjoner: Identitetskrise, overgivelse og kristent liv

Publisert 4 måneder siden - 2936 visninger

Hvem takker deg egentlig for at du har satset på noe som andre har forventet av deg, eller som ble fremstilt som et kristent ideal - uten at dette nødvendigvis hadde verken livets rett eller rot i virkeligheten slik du idag erfarer den? Eller for å være enda mer presis: Takker du deg selv for det?

Jeg er fullt klar over at Sofie Brauts siste innlegg i VL/VD henviste til Øystein Magelsens innlegg «Velbegrunnet Pride», med referanse til DNKs og KFUMs liberale stilling til homospørsmålet.  Min kommentar til deler av førstnevntes innlegg er derfor ikke ment som en avsporing, men heller som utgangspunkt for en videreføring av denne debatten. 

Også for meg som heterofil reiser den nemlig en aktuell eksistensiell problemstilling i mer utvidet forstand:  Selvrealisering og kristent liv.  Hva betyr det egentlig å «vera seg sjølv», i forhold til å «gje seg sjølv opp for Guds rike»?  Ja, er det i det hele tatt forenlig?

Sofie Braut argumenterer i sitt innlegg for den klassiske omvendelsestanken i kristen forkynnelse.  Videre at denne står i et motsetningsforhold til behovet for å realisere seg selv og den man virkelig er som menneske.  Hun sier følgende:  

«Kristent liv er på mange måtar det motsette av omgrepet sjølvrealisering. Det er noko så uhøyrt som å gje seg sjølv opp for Guds rike… Her og no kan det verka som om vi får lite att for det. Men Jesus framstiller det som vi har alt å vinna likevel, difor ber han oss satsa alt på han. Kva gjer vi med sentrale omgrep som overgiving og omvending i ei tid som pressar oss hardt på at «en får værra som’n er om en itte vart som’n sku»? For mange vert løysinga å tona ned den radikale omvendingstanken og heller satsa på noko meir allmennetisk. Spørsmålet er berre kva ein til slutt står att med.

….individualismens forståing av at ingen eigentleg har rett til å blanda seg i mine val og mine saker. For ein kristen er dette framandt. Vi ber i staden om at Herren må ransaka oss og kjenna oss fullt ut. Målet er å bli leia av han. Det kan innebera å gje slepp på ting og det kan innebera å ta fatt på anna. Det inneber å seia frå meg retten til å vera herre over det eg reknar som mitt eige.»  Sitat slutt.

Først vil jeg si at jeg er helt enig med Braut i at dette er velkjente, bibelske tanker i tråd med det de fleste av oss gjenkjenner som det klassiske kristne budskap.   Skje ikke min vilje, men din.  Jesus er krystallklar i sin radikale forkynnelse om at det skal være bedre å «miste seg selv», enn å «elske sitt liv» og dermed «miste det».  Han er som kjent ganske så krass i sitt ordvalg om at den som ikke daglig vil ta opp sitt kors og følge ham, kan ikke være hans disippel.  Gulroten er imidlertid at man «..har alt å vinna likevel, difor ber han oss satsa alt på han», som Braut uttrykker det. 

Braut fortsetter: «Spørsmålet er berre kva ein til slutt står att med».  Ja, hva står man egentlig igjen med når man har satset «alt på han» hele livet, uten å få leve ut den man dypest sett og innerst inne virkelig er?  Og om man skal være helt ærlig: Hvem takker deg egentlig for at du har satset på noe som andre har forventet av deg, eller som ble fremstilt som et kristent ideal -  uten at dette nødvendigvis hadde verken livets rett eller rot i virkeligheten slik du erfarer den?  Eller for å være enda mer presis:  Takker du deg selv for det?

Etter å ha «ofret mitt liv på Guds alter» i ung alder, valgt bort "min egen vei" og levd hele mitt voksne liv i «tjeneste», ser jeg ikke lenger noen grunn til å anbefale andre å gå den veien jeg selv har gått.  Faktisk vil jeg advare mot ukritisk å «satse alt på Jesus» uten å tenke nøye igjennom hva man selv virkelig har lyst til, og hva som er fornuftige valg med hensyn til egen utdanning, økonomi, parforhold og fremtidsplanlegging.

Jeg synes det er tragisk å se hvor mange som har kastet bort mange av sine beste år på naive valg i tro på «Guds ledelse», hvoretter det har vist seg at problemene bare har tårnet seg opp som resultat av egen ansvarsløshet.  Noen har det naturligvis gått bra for, som følge av egne sterke ressurser og grep underveis.  Andre har opplevd «åndskampen» i kristenlivet som en mer eller mindre konstant strøm av psykiske påkjenninger og relasjonelle konflikter, der troen og det kristne felleskapet nærmest fremstår som et tilleggsproblem i seg selv framfor en hjelp.  Etter en tid går det sakte opp for en at livet slettes ikke var så enkelt som den kristne «forkynnelses-reklamen» ville ha det til.  Tilbake sitter mange med svarte-Per og en subtil anger som kan være vanskelig å vedkjenne seg. 

I tillegg kommer identitetskrisen lett sigende:  Hvem er jeg egentlig?  Er jeg en «ny skapning», som dypest sett blir litt utrygg på seg sjøl og min egen identitet i møte med det massive bibelske materialet?  Er det ikke OK å bare være «meg» ?

Det ville være interessant å høre om andre har gjort seg tilsvarende tanker og erfaringer.  Fortsatt varm og god sommer!

Gå til innlegget

Hva skjer`a Gud..?

Publisert 12 måneder siden - 1563 visninger

Refleksjoner til undring og ettertanke i adventstiden.

«Og det SKJEDDE i de dager….». Slik begynner det tradisjonelle juleevangeliet etter evangelisten Lukas, med de velkjente ordene om at noe SKJEDDE rundt tiden da Jesus ble født i Betlehem.  Dette markerte begynnelsen på en helt ny og begivenhetsrik epoke etter mange århundrers øredøvende stillhet på den åndelige fronten, helt siden den siste GT-profeten forutsa Messias` komme.  Men plutselig hendte noe spektakulært: Engleskarene begynte å fly lavt, og Ånden talte høyt og tydelig til vanlige hverdagsmennesker om både jomfrufødsel og ymist anna.  Overjordiske krefter var i påtagelig aksjon, og profetier gikk i oppfyllelse på løpende bånd.  Noe skjedde åpenbart i den første adventstid, som gjorde at manges lengsler og forventninger innfridd. Og det ikke bare i en avkrok: Dette var noe som henvendte seg til hele datidens verden i full offentlighet.  Et budskap om «…en glede som skulle vederfares ALT FOLKET», lyder det så vakkert i evangeliets første blader.  Apostlenes gjerninger følger opp i samme stil, om enn i ytterligere forsterket turbo-utgave.  Her leser vi om intense og dramatiske dager og uker, måneder og år med kontinuerlig kraftig vekkelse.  Tegn, under og mirakler ledet til markante samfunnsmessige forandringer i kjølvannet av en eksplosjonsartet misjonsvirksomhet og menighetsvekst som savner sidestykke i historien.  Noe skjedde.

Gud aktiv. Det spesielle og spektakulære ved dette var at det ikke primært var de første kristne selv som var aktive.  Ifølge det nye testamentets forfattere var det ikke Paulus og apostlene som først og fremst stod som ambisiøse arrangører for en masse folkemøter og åndelige aktiviteter med høy stressfaktor.  Nei, her var det GUD SELV som var både hovedaktør og hovedperson.  Lukas beskriver at det var Gud Fader i egen høye person som initierte det hele etter sin overnaturlige plan og satte det hele suverent i sving.  Det var Ånden selv som tok initiativet, og som med usynlig kraft drev fram hele det fremadstormende misjonsarbeidet som vokste fram med rekordfart.  «I de dager» var englebesøk nærmest for hverdagskost å regne, Ånden rykket Filip bort og syner og åpenbaringer banet vei for stadige nyvinninger på misjonsarenaen. Demonutdrivelser, helbredelser og mange andre ekstraordinære fenomener ble kontinuerlig dokumentert som overbevisende tegn på at her var det så visst ingen marginal, liten religiøs syklubb som var på ferde…

Post-kristen adventstid.  I dag er bildet et totalt annet enn «i de dager».  Dagens vestlige verden befinner seg definitivt i den post-kristne tidsalder, der overraskelsesmomentene for lengst synes å være oppbrukt - ihvertfall menneskelig sett.  Det kristne trosrepertoaret er både velkjent og velbrukt for de fleste, og stikkordet for manges del virker å være: «Been there, done that, got the T-shirt».  Ingen virker å lee på øyelokkene så mye lenger av bevingede prekener og karismatiske effekter.  Kristenmediene preges mer av agurknytt, debatter og skandaler enn av sensasjoner på plussiden. Vekkelsenes glansdager synes passè, gudstjenesteritualene går på sine forutsigbare skinner, og den stemningsfulle julefreden har tilsynelatende senket seg over de store tradisjonelle kirkesamfunnene.  Man har øyensynlig tilpasset seg det sedvanlige, rasjonelle og kontrollerbare, men også til det drepende kjedelige og repeterende. Joda, visst synges det moderne lovsanger og visst bes det bønner.  Visst avholdes det aksjoner, konferanser og møter der det enkelte steder både ropes og hoppes og svettes med oppriktig innlevelse og upåklagelig engasjement.  Men hvor mange kan med hånda på hjertet påstå at det er Sjefen Sjøl som ennå er på ferde og trekker i trådene, på nivå med «i de dager»?  Eller var dette virkelig alt det Gud hadde på programmet? 

Gud på juleferie? Man kan saktens undres og fristes til å stille seg spørsmålet:  Har Gud trukket seg stille og rolig tilbake?  Har Han som så til de grader var virksom «i de dager» nå tatt seg en lang og fortjent juleferie?  Det er ganske så påfallende hvordan Han som satte i gang både det ene og det andre, virker å ha bevilget seg selv en lengre tids permisjon uten tilsynelatende å følge opp det Han har begynt.  Tilbake står opprydningsarbeidet som overlates til bakkemannskapene i vedlikeholdsavdelingen, som etter beste fattige evne forsøker å berge det som berges kan av stumper og rester etter det som en gang skjedde «i de dager».. 

Hvem har ansvaret? Noen lojale Herrens advokater vil nok her heve sin røst med dirrende pekefinger: Dette er da ikke Guds feil!  Nei, som vanlig er det jo vi mennesker som svikter. Vi ber ikke nok, tror ikke nok, lever ikke innvidd og hellig nok.  Nei, i det store og hele blir vi visst aldri verken klare eller verdige til at Guds skulle kunne nedlate seg til å avlegge sine kjære et aldri så lite kjærkomment besøk av det spektakulære slaget.  Altfor ofte blir våre syndige tilbøyeligheter og menneskelige begrensninger ført som den politisk korrekte argumentasjon og forklaring på at så lite skjer i vår tid i motsetning til «i de dager».  Gud blir forhindret, stakkar – selv om han visstnok så gjerne vil. Det er liksom et kristelig tabu å stille Gud til ansvar og regnskap for det Han selv faktisk har sagt og lovet at Han skal gjøre, men ikke synes å levere.  Og tro meg: Jeg skulle gladelig være den første til å rope halleluja, dersom noe skjedde vel å merke av guddommelig kaliber, og som gav etterprøvbare utslag på den åndelige Richter-skalaen. Ingen hadde da vært mer takknemlig enn meg over å bøye meg i hatten og gjøre som Job: Ta alt tilbake og angre i støv og aske på at jeg i det hele tatt kunne finne på å betvile Guds allmakt.  Eller rettere sagt: Hans evne eller vilje til å bruke den.  Men sett fra vårt ståsted sitter det tydeligvis langt inne for Ham å knipse litt med fingrene, bryte tausheten og passiviteten og gripe inn i historien slik det ble gjort «i de dager".  Uvisst av hvilken grunn...

«Hva skjer`a Gud?"  I H.C.Andersens berømte eventyrverden måtte det en liten gutt til for å si høyt det alle tenkte, men ingen turte å si: «Keiseren er naken!» Hadde gutten levd i 2017, hadde han kanskje dristet seg til å stille spørsmålet også til Gud på slang: «Hva skjer`a Gud?»  En venn av meg sa til meg for en tid tilbake: «Per, jeg tror du har forventet for mye av Gud!»  Mitt motspørsmål var da: Går det virkelig an å forvente noe av Gud, i henhold til Hans løfter, uten å risikere å bli skuffet?  Er virkelig ikke Gud stor nok til å kunne tåle vår tvil og kritikk, så er Han da vel heller ikke Gud med stor G?  Er Han slik skrudd sammen at Han kun forlanger stilltiende underkastelse, selv når ingenting skjer og alt er øredøvende stille?  Vel, så får Han da også innfinne seg med at vi innretter våre liv deretter: Som om ingenting ekstraordinært vil skje ifra oven, og at vi alle er vår egen skjebnes og lykkes smed.

Etterlysning. I høst var jeg på teater og så forestillingen «Etterlyst: Jesus».  Både stykket og tittelen opplevde jeg som et særdeles viktig og ærlig rop om at noe snart må skje, dersom kristentroen skal kunne overleve i vår tid.  Når avisoverskriftene i denne adventstiden spør hvor det blir av Northug, som i sine glansdager leverte så det holdt, er det vel saktens ikke for mye forlangt å komme med en annen betimelig etterlysning av En som også gikk for fullt ut fra start og økte etter hvert, men som i de påfølgende århundrer dessverre skulle falle dramatisk på resultatlistene..

Som i de dager?  En annen ting som slo meg etter den nevnte teaterforestillingen, var digresjonen om at historien og handlingen jeg nettopp hadde vært vitne til inne på teateret, faktisk ikke skjedde utenfor de fire veggene.  Som i et helt ordinært kristent møte ble det ikke andre der ute til del, annet enn for dem som var der til stede der inne.  Det skjedde ikke noe grensesprengende som «i de dager».  Det skjedde bare inne i våre hoder, slik vi selv oppfattet det.  Interessant nok – men var det bra nok til å tilfredsstille hungeren etter å se etterlysningen av litt guddommelig action bli oppfylt?  Kun det beste bør jo være bra nok her.  Men kommer det i vår levetid?  Er vi prisgitt den evige forutsigbare sirkelvandringen rundt det kristne juletreet? Eller kan vi fortsatt, med en viss realisme i behold, holde adventstidens forventning ved like om at noe vil skje også i våre dager - noe på høyde med slik «det skjedde i de dager»?

 

Gå til innlegget

Når Svenska Kyrkan driver headhunting

Publisert rundt 1 år siden - 411 visninger

At det ikke bare er DNK som sliter om dagen, kan det jo tyde på når Søta Bror legger ut på desperat hodejakt etter nye medarbeidere.

... og slik kan det altså se ut når Svenska Kyrkobrodern rekrutterer nye sårt tiltrengte menighetstjenere.

Enhver som husker den bisarre krimstoryen fra Filadelfiamenigheten i Knutby for 14 år siden, er sikkert enige i at eks-pastoren kanskje hører best hjemme bak lås og slå.  Dobbeltdrap, psykopatiske manipulasjoner og diverse utroskapsaffærer tar seg ikke akkurat godt ut på CVen når man skal søke jobb som diakon etter en livstidsdom...   

Om morder-pastoren på død og liv skal ut i vanlig arbeidsliv igjen, er vel ikke attestene de aller beste til å kunne jobbe med mennesker som kirkediakon?  En sak er jo hva han selv finner på å søke seg av jobber, en annen ting er hva hans diakon-kolleger i SK får seg til å anbefale ham til.  Det sier vel mest om dem - hva Fossmo er god for på det området kjenner vi jo til allerede.  At arbeiderne er få var vi vel også klar over.  Men det får da være grenser for å sette bukken til å passe havresekken!

Det hele blir omtrent like grotesk som om AP etter noen år bak murene plutselig skulle tilby ABB å være med Utøya-ungdom på paintball-tur....

Mon tro om ikke litt skikkelig tungt fysisk mannfolkarbeid med møkk under neglene hadde gjort seg for ex-pastoren?  Selvsagt i behørig avstand til sårbare mennesker som kanskje ennå har Knutby-tragedien friskt i minne.  Eller hur?

Gå til innlegget

Har Gud virkelig sagt....?

Publisert over 1 år siden - 4827 visninger

Er det å bruke sin egen sunne fornuft og vurderingsevne i etiske og teologiske spørsmål virkelig synonymt med risiko for synd og villfarelse? Og som i siste instans kvalifiserer til utestengelse fra det gode selskap av homogent troende, så vel som å bli nektet adgang ved Himmelporten?


"Har Gud virkelig sagt..?" Sitatet er velkjent - tatt ut av Bibelens aller første blader. Fra scenariet der den idylliske uskylden i Edens hage ble brutalt avbrutt av slangens hvislende ord som angivelig skal ha sådd tvil om Guds klare ord til de to første menneskene. Befalingen fremstod den gang som utvetydig og enkel: Dere MÅ IKKE ete av treet til kunnskap om godt og ondt, for den dagen skal dere visselig dø! Og selv om det unge paret fritt kunne boltre seg blant alle de andre trærne i hagen, presterte de selvfølgelig å gjøre det eneste de uttrykkelig fikk beskjed om IKKE å gjøre. Resten er tragisk bibelhistorie: Mennesket falt, med utestengsel fra Paradiset og påfølgende grusomme konsekvenser for alle etterkommere…

Likevel må sitatet i overskriften sies å ha en viss almenn berettigelse i vår tid. Uansett om man vilkårlig assosierer ordlyden med den fryktede slangens ord fra Paradisets hage, må det da i sannhetens hellige navn være lov til å stille ærlige spørsmål uten dermed å gjøre seg fortjent til å kalles «liberal», «vantro», «frafallen» eller få alskens stigmatiserende adjektiver hengt på seg? Hvorfor denne angstbiterske, paranoide innstilling til alt og alle som ikke sluker Det Skrevne Ord i rå og ubearbeidet form? Er det å bruke sin egen sunne fornuft og vurderingsevne i teologiske spørsmål virkelig ensbetydende med synd og villfarelse - og som i siste instans kvalifiserer til utestengelse fra det gode selskap av homogent troende, så vel som å bli nektet adgang ved Himmelporten?

I så tilfelle er jo tanken nærliggende at det må være ekstremt vanskelig å være en selvstendig tenkende troende – uten å måtte henfalle til blind lydighet og intellektuelt selvmord. Guds veier er jo så mye høyere enn våre, og det står jo ikke til oss begrensede mennesker å forstå alt, lyder ofte argumentasjonen. Mange havner i det som på fagspråket kalles kognitiv dissonans – en erkjennelsesmessig uoverensstemmelse og indre spenningstilstand som skaper psykologisk ubehag når to kognitive elementer er i konflikt med hverandre.

Det burde være hevet over tvil for alle uten skylapper eller bind for øynene at Skriftens ord er så langt fra entydig i en stadig voksende haug av aktuelle etiske og teologiske spørsmål. Å avfeie annerledes tenkende og troende med et skuldertrekk og fraser som «..det står jo i Bibelen..» eller «Paulus sier jo…», oppleves kun som en fordummende undervurdering av oppriktig sannhetssøkende, moderne og velutdannede mennesker med lang livserfaring.

Min tilnærming er derfor at evnen til å tenke sunt kritisk også er gudgitt – og at i den grad sannheten er å finne mellom to permer, tåler den selvsagt også å bli stilt spørsmål ved. Og hvis Gud er den Han sier at Han er – ja da mistenker jeg Ham for å tåle godt både vår tvil og våre mange fortvilte spørsmål, uten at fasitsvaret nødvendigvis er gitt på forhånd. Men dersom han detter av tronen i harmdirrende vrede bare fordi noen skulle trekke i tvil enkelte kapitler og vers som divergerer fra den – ja da er Han vel heller ikke den Gud han sier seg å være?

Har Gud virkelig sagt? Eller er det bare kristelig skriftlærdes høyst sprikende tolkninger opp gjennom historien som avgjør hva som skal gis guddommelig autoritet over millioner av mennesker anno 2017? Her er et tilfeldig utvalg av noen aktuelle problemstillinger:

- Har Gud virkelig sagt at det er forbudt for to av samme kjønn som elsker hverandre å dele livet sammen?
- Har Gud virkelig sagt at det er forbudt for to fraskilte som elsker hverandre å gifte seg på nytt med hverandre – når begge to har blitt fraskilt mot sin vilje – og i tillegg vil love hverandre troskap?
- Har Gud virkelig sagt at det er forbudt for to unge forelskede å flytte sammen og utforske hverandre seksuelt - uten først å føle seg tvunget til å inngå livslangt forpliktende ekteskap?
- Har Gud virkelig sagt at alle som er oppriktige, åpne, søkende og gode mennesker men som av ulike årsaker ikke har bedt «frelsesbønnen» og tatt en kristen bekjennelse – går evig fortapt og henvises til det åndelige krematorium på den ytterste dag? Mens alle kristne som sverger til rett tro og bekjennelse er «frelst av bare nåde» og går automatisk inn i saligheten?
- Har Gud virkelig sagt at jorda ble skapt på 6 dager og kun er 6000 år gammel?
- Har Gud virkelig sagt at mannen er kvinnens hode, og at hun skal underordne seg sin mann i alle ting som under Herren?
- Har Gud virkelig sagt at mannen ikke skal ha langt hår, og at kvinnen ikke får bære kostbare smykker?
- Har Gud virkelig sagt at man skal støte ut fra menigheten den som lever i synd og ikke ha felleskap med dem som ikke har samme tro og bekjennelse som oss?
- Har Gud virkelig sagt at alt er mulig for den som tror – og at vi kan forvente under og mirakler bare vi tror nok?
- Har Gud virkelig sagt at hvert eneste ord i Bibelen er Hans eget rene, klare ord som ikke skal kunne diskuteres i lys av de til enhver tid rådende omstendigheter og samfunnsforhold?

Og slik kunne vi fortsatt å stille det samme spørsmål: «Har GUD virkelig sagt?» - med trykk på andre stavelse. En spørsmålsstilling som ikke lenger bør være forbeholdt hageslangen fra Paradiset, men som med god samvittighet bør kunne anvendes som et rettmessig formular for sannhetssøkende troende og tvilere i alle leire.

 

Gå til innlegget

Jesus – fremdeles etterlyst

Publisert rundt 2 år siden - 411 visninger

Etter endelig å ha sett Bjørn Eidsvågs omdiskuterte teaterforestilling «Etterlyst: Jesus» på Det Norske Teateret sist lørdag, kjente jeg det var på tide med en aldri så liten refleksjon eller tre.

For en fullstappet sal tredje måned på rad viste skuespiller-virtuosen Svein Tindberg i duett med manusforfatteren sjøl glimt av erketypiske trekk ved norsk bedehustradisjon, liv og lære på en humoristisk, men likevel dønn seriøs måte. Med kjente bibelfortellinger og 70-tallets norske kulturhistorie som bakgrunnsteppe fikk publikum en gjenkjennelig dramatisering av hvordan det kristne budskapet har blitt forvaltet og fortolket av den teologiske makteliten gjennom tidene.


Her var kaffeservitriser på bedehuset med muskuløse grevinnearmer. Her var karikaturer av svovelduftende legpredikanter og misjonærer. Med stor åndelig pondus doserte disse alt fra hva som var datidens kristelig aksepterte hårlengde på mannehoder, til hvor hurtig musikkrytmene kunne gå før det gled over grensen til det demoniske. Flaue eksempler fra den skammelige historien norsk kristenhet har vært bærere av gjennom århundrer på alt som har vært «synd», og som har gjort ubotelig skade på kristendommens rykte som saliggjørende tro for den moderne nordmann.


Bjørns egen personlige historie ble på en utmerket måte vevet sammen med teologiske refleksjoner, akkompagnert av hans egen musikk og tekstmateriale i kjent, folkelig stil. Allsang til kjente salmer og sanger ble det sannelig også. Den nyskrevne låta «Onani» innbød ikke akkurat til allsang, men skapte adskillig munterhet med sin slående karakteristikk av skamfølelsen hos en unggutt i puberteten som føler at Gud følger nøye med ham – på godt og vondt. Et glimrende 4-manns orkester kledte også forestillingen i en vakker og smakfull lyddrakt, som sammen med multimedia-kulissene i bakgrunnen skapte en smekker audiovisuell opplevelse.


At en svoren bokmålssjåvinist som meg frivillig betalte i dyre dommer for å se en halvannen times framsyning i det norske sidemålets egen finkulturelle høyborg – og attpåtil med en åndelig spedalsk-erklært rockeprest i hovedrollen - er jo i seg selv ganske gåtefullt. Men temaet var altså av en såvidt brennaktuell karakter at jeg lot det stå til. Og neida - eg vart så vel ikkje skuffa.


Noe av det for meg mest slående med aftenens forestilling – og mest troverdige – var den røslige Saudaværingens ekthet og oppriktighet bak ordene: «Dette er ikkje hogd ut i stein, men skreve i sand». Han konkluderer altså ikke med bastante og selvsikre teser, men uttrykker at han fremdeles er underveis i sin livslange prosess med å finne en Jesus-versjon han kan leve med og stå ærlig inne for. Akkurat de ordene gav gjenklang hos meg, og tydeligvis også hos den sekshundreognoenhoder-store forsamlingen som responderte med megetsigende trampeklapp ved forestillingens slutt. Og aftenens lett gråsprengte publikum bestod så visst ikke bare av blodfansen som hopper hver gang idolet sier hei og hopp…


For hvem kan vel egentlig med hånda på hjertet virkelig stå inne for en bokstavtro lære som forfekter absurditeter som et evig helvete i vente for alle gode mennesker som ikke tror nøyaktig det samme som oss? Utstøtelse for homofile og lesbiske som ikke får til å bli streite? Forbannelse og dom over alle som ikke velsigner Israel? Evig straff for alle tankeløse ord? Evig pine for gjengifte, fraskilte og samboere mens bare oss med papirene i orden går gjennom Perleporten? En god og allmektig Gud, men som ifølge bokstavfortolkerne tilsynelatende bryr seg mer om jomfruhinner og dogmatiske spissfindigheter enn om rettferd og lindring av verdens stadig økende nød og elendighet? En annen utgave av Jesus enn denne bør det i himmelens navn være all grunn til å etterlyse for de fleste av oss. Som Bjørn selv synger: «Alvorlig talt Gud - du må da være bedre enn det her?»


Og jeg følger gjerne både Bjørns og Jesu eget eksempel: Jeg skriver bare i sanden. Ord som gjerne kan viskes ut igjen i ettertid, vel vitende om at jeg bare forstår og erkjenner stykkevis. Jeg drister meg ikke lenger verken til å fordømme eller konkludere. Eg berre spyr.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Gunnar Søyland kommenterte på
Prinsipper på billigsalg
6 minutter siden / 1207 visninger
John S Skiftesvik kommenterte på
Alt det vi kan få til
7 minutter siden / 247 visninger
Dag Løkke kommenterte på
God jul fra kirken - midt i november?
35 minutter siden / 52 visninger
Kersti Zweidorff kommenterte på
God jul fra kirken - midt i november?
35 minutter siden / 52 visninger
Kåre Kvangarsnes kommenterte på
Farlig retorikk
rundt 10 timer siden / 995 visninger
Tore Olsen kommenterte på
Matematikk og evolusjon
rundt 10 timer siden / 6730 visninger
Tore Olsen kommenterte på
Prinsipper på billigsalg
rundt 10 timer siden / 1207 visninger
Tore Olsen kommenterte på
Prinsipper på billigsalg
rundt 10 timer siden / 1207 visninger
Kjetil Mæhle kommenterte på
Matematikk og evolusjon
rundt 10 timer siden / 6730 visninger
Stefan Bonkowski kommenterte på
Matematikk og evolusjon
rundt 11 timer siden / 6730 visninger
Kjetil Mæhle kommenterte på
Matematikk og evolusjon
rundt 11 timer siden / 6730 visninger
Arild Kvangarsnes kommenterte på
Prinsipper på billigsalg
rundt 11 timer siden / 1207 visninger
Les flere