Stat og kirke skilles ikke på mandag. Dersom Den Norske Kirke og Staten hadde vært facebookvenner hadde de ikke endret statusen fra gift til skilt, men fra gift til "i et åpent forhold".

Joda. Det er en svært omfattende grunnlovsendring som det voteres over på mandag. Den grunnlovfestede oppdragelsesplikten i evangelisk-luthersk tro, den formelle status som «Statens offentlige Religion», kongens status som overhode i Den Norske Kirke, bestemmelsen om at halve regjeringen må være medlem av Den Norske Kirke, regjeringens tilsettings- og avskjedigelsesrett av geistlige embedsmenn og de særskilte reglene om hvilke statsråder som kan behandle kirkesaker avskaffes.

Dette endrer radikalt på det formelle forholdet mellom kirken og staten. Likevel er ikke dette en skilsmisse. Dette er et «åpent forhold». Kirkeloven beholdes, men endres og forsterkes. Organisering, vedtaksmyndighet til ulike organer og tilsettingsregler reguleres av Kirkeloven, som særskilt lov. Dette gjøres ikke for andre institusjoner i det sivile samfunn. Heldigvis. Stortinget sier til og med at de vil komme tilbake med forslag til ny lov om valgordningen i Den Norske Kirke. Det er ingen andre trossamfunn der valgordningen lovfestes av en annen forsamling enn av trossamfunnet selv. Heldigvis.

Det er heller ingen andre organisasjoner, institusjoner, trossamfunn eller virksomheter som får ha valg og informasjonsmateriale i valglokalene ved kommune- og fylkestingsvalg. Heldigvis. Og det burde heller ikke Den Norske Kirke ha anledning til. Det hadde vært interessant å ha samme praksis med andre historiske og kulturelt viktige organisasjoner.Burde LO, Bondelaget, Venstre og Noregs Mållag kunne stille opp med opplegg for sine medlemmer i valglokalene? Burde LO, Bondelaget, Venstre og Noregs Mållag sine vedtekter, valgregler og tilsettingsordninger styres gjennom særlover vedtatt i stortinget?Og er det en skilsmisse når den ene parten fortsatt skal regulere den andre partens selvstendige væren og virke?  Jeg vil si nei.

En stat, som Norge, vil for å regulere statsstøtte og viktige menneskelige anliggender som gravferd, måtte ha et lovverk for forholdet mellom staten og trossamfunnene, men nøkkelordet i en religionsnøytral stat bør vel være «ett lovverk» med to t-er, ikke særskilte lovverk for enkelttrossamfunn. Det gjør at Den Norske Kirke både har en særstilling for Staten sammenliknet med øvrige trossamfunn og at Den Norske Kirke fortsatt har en like forpliktende binding til Staten som til medlemmene og Gud. Det hadde vært prinsipielt mer riktig, for å sikre et reelt skille mellom kirke og stat å regulere kirkens oppgaver gjennom «Lov om trudomssamfunn og ymist anna». Gravferdsloven er allerede en egen lov, så det ville vært ivaretatt der.

Kongen skal fremdeles måtte bekjenne seg til den evangelisk-lutherske religion. Ikke bare er det for oss som er opptatt av formaliteter alarmerende at kongen selv leverte høringsuttalelse i et grunnlovsforslag og at det med den begrunnelse blir tatt til følge av stortingsflertallet. Det er også alarmerende at vi i Norge skal ha full religions- og trosfrihet for alle unntatt en person og dens nærmeste arvinger, Kongen. For meg er det fint og menneskelig at kong Harald V har et sterkt og inderlig forhold til sin tro og til Den Norske Kirke, men det hadde ikke gjort meg noe om han ikke hadde det. Og det burde han hatt lov til å ha, og til å vise i offentligheten, som alle oss andre og som alle andre med fremtredende stillinger i staten Norge.

Forholdet mellom Den Norske Kirke og Staten blir vedtatt på mandag. Til det bedre, men fortsatt legger Staten nesa si litt for mye opp i hva kirken gjør og kongen har fortsatt ikke den grunnleggende menneskerett det er å selv kunne velge sin tro og sin praktisering av denne.Hadde Kirken og Staten vært venner på facebook så hadde det stått ”The Church of Norway” and “The Kingdom of Norway” is now in a open relationship and it’s complicated.

Norge er ikke et land for de svake. Norge er et land for de som har mest fra før av. Et land der de ressurssterke får mer og de ressurssvake får mindre. Et land der det er galt å vise at du sliter. Norge er et land for de sterke.

De som skriker høyest får mest. De som skriker høyest er også de største, mest velfødde og har størst sjanse for å overleve og stige på rangstigen. Norge er gjøkungenes land. De velfødde fortrenger plassen til de trengende og lar de sulte i hjel. Og vi vil det. Fordi det ser så fælt ut med disse tiggerne. Også er de ikke norske en gang.

I de fleste partier skriker nå gjøkungene om at vi bør forby folk å tigge i våre gater. Dette til tross for at et enstemmig storting i 2005 gikk inn for å oppheve løsgjengerparagrafen. Et enstemmig storting mente at ”[…] viktigheten av at tigging avkriminaliseres først og fremst [er] er av hensyn til at de som tigger ofte er i en vanskelig livssituasjon”. Dette var på et tidspunkt da stadig flere rusavhengige begynte å tigge på gatene i norske byer. Hvite norske menn tigget på gatene i store norske byer. Stortinget presiserte videre at ”for å unngå at mennesker skal tigge er det et viktig mål å redusere fattigdom. […] [D]et bør benyttes sosialpolitiske virkemidler, ikke kriminalpolitiske, for å gjøre noe med utfordringen knyttet til tigging.” Dette gjelder ikke lenger. For nå er det ikke hvite norske menn, men romfolket som tigger. Da bør løsgjengerloven gjelde igjen. Det var jo, for oss som er historisk bevisste, for romfolket, eller sigøynerne som flere vil kalle dem, denne loven ble laget. Jeg håper stortingsflertallet i samme omgang ikke resirkulerer andre stortingsvedtak dette landet har gjort mot denne etniske gruppen som blir jaget gjennom hele Europa.

Sterke stemmer i den offentlige debatten er mer opptatt av at Norge skal se trygt, hyggelig og inkluderende ut enn at landet vårt reelt skal være trygt, hyggelig og inkluderende. Norge ratifiserte Europarådets rammekonvensjon for nasjonale minoriteter i 1998. Med det tok vi på oss et spesielt ansvar for å ivareta de økonomiske, sosiale og kulturelle rettighetene til romfolket (sigøynerne). Norge har også vært pådriver for at andre europeiske land skulle gjøre det samme. For det ser så pent ut på papiret at vi tar vare på de utstøtte. Men det ser ikke så pent ut når vi ser romfolkets nød i øynene på Karl Johan, i Fredrikstad og i Bergen. Da vil vi ikke se dem. Da vil vi forby dem.

Men det hjelper ikke å være hvit mann med rusproblemer heller. Også det ødelegger bildet av det vellykkede lille landet langt mot nord. Vi sterkeste hiver i oss i snitt førti vinflasker i året. De svakeste røker marihuana, stikker heroin og tygger khat. Klart disse menneskene trenger hjelp. Klart det ikke er bra å la rusmidlene styre livet. Men hjelper det å straffe dem? Hjelper det at politiet rydder opp på morgenen 17. mai så vi skal slippe å se at de sliter? Hjelper det at skoleunger dras frem av politiet med hund på vilkårlige undersøkelser på norske skoler? Nei. Det gjør det ikke.

Mennesker som skremmes vil sjelden underordne seg noen offentlig makt. Mennesker som hjelpes vil det. Hvorfor hjelper vi dem ikke likevel? Jo. Det er enkelt. Fordi vi er de sterkestes land.

Per Magnus Finnanger Sandsmark

Landsstyremedlem i Venstre

"Ungdommens maktutredning" er et skritt på veien mot mer medvirkning fra ungdom, men Trond Viggo Torgersen-utvalget virker mer opptatt av å la staten styre ungt engasjement enn å styrke det.

Skolen er en arena for demokratiopplæring. Det er likevel et feilskjær å innføre et nytt demokratifag i grunnskolen. Demokrati er ikke en ferdighet eller et fagområde som kan utøves gjennom et fag, men må integreres i hele skoleløpet. Å avgrense demokratiopplæring til et fag kan begrense demokratiperspektivet i fag som RLE, samfunnsfag og norsk. Det ville i så fall vært skadelig for demokratiet. Derimot er det flott at utvalget vil øke fraværskvoten for politisk og kulturell aktivitet, og styrke ordningen med skolevalg. 

Det er viktig å tilrettelegge for at flest mulig skal kunne delta i organisert ungdomsarbeid. Derfor bør byråkratiet og formelle krav til organisasjonene reduseres slik at ungdom kan drive organisert ungdomsarbeid. Det bør være et poeng i seg selv at ungdomsorganisasjoner skal være så lite avhengig av voksenstøtte som mulig.

Det er viktig med organer for ungdomsmedvirkning i alle kommuner. Likevel må vi anerkjenne at kommuner og ungdommer er ulike, og at ungdomsrådene derfor bør kunne organiseres svært ulikt fra kommune til kommune. Torgersen-utvalgets forslag om at kommuner som følger nasjonale retningslinjer for ungdomsråd skal få statlig økonomisk tilskudd vil føre til at kommunene arbeider mer for å følge retningslinjene enn til å stimulere til økt engasjement.

For et demokratisk samfunn er ungdoms deltakelse i demokratiet viktig og nødvendig. Derfor er det skuffende at et flertall i utvalget ikke vil innføre stemmerett for 16- og 17-åringer, til tross for at årets forsøk med nedsatt stemmerettsalder viser økt valgdeltakelse, engasjement, antall unge kandidater og mer interesse for ungdomsspørsmål. En reell demokratiøkning for ungdom må innebære stemmerett for 16- og 17-åringer.

Ingen barn velger sin egen oppvekst. Derfor er det godt at man vil rydde opp i lover og regelverk. Samtidig er det grunn til å bekymre seg over at barn og unge under offentlig omsorg ikke bare mangler lovhjemler, men også god oppfølging. Derfor er det nødvendig å gjennomgå den fylkeskommunale grunnskolen for barn i institusjoner for å sikre læring og mestring for disse barna.

Ungdom må få frihet uten at staten lager støtteordninger og skolefag for å styre denne friheten. Demokrati handler også om ansvar. Det fordrer frihet. 

Tenk deg at du går på et kjøpesenter. I butikkene er det plakater om hvilken som kan gi deg kulest klær, mest penger, best mat og frelse. Sånn fremstiller NRK det norske livssynsmangfoldet i Livssynsdirektoratet - et forbrukermagasin om livssyn.

Livssynsdirektoratet er en programserie i fire deler som undersøker hvordan ulike livssyn forholder seg til mat, økonomiske systemer, klesdrakt og hvilket livssyn har egentlig det beste paradis og den greieste veien til det? 

To unge programledere tester hvordan det er å flørte i hijab, spise med jøder, låne penger i islamske land og bli frelst som katolikk. Hvert program avsluttes med at en tenåringsgutt og ei tenåringsjente skal vurdere hvilket livssyn som passer dem best med utgangspunkt i programmets tema (mat, kapital, klær, frelse).

De avgjørende konkurransene i klesprogrammet er hvilken religiøs klesdrakt som det er lettest å få telefonnummer i når man er på "sjekker'n" og hvilken drakt det er lettest å selge vafler i. Programmet kommenteres av en førsteamanuensis i klesdesign. Pogrammet om penger kommenteres av Civitas Kristin Clemet. Programmet om frelse kommenteres av reklameguru Ingebrigt Steen-Jensen som prøver å forklare hvordan livssynene bedre kunne markedsført seg. I tillegg til ekspertene oppsøkes avogtil troende, men alltid barn og lett påvirkede folk på cocktailbar som kommenterer de ulike livssynene. 

NRK reduserer med dette programmet livssyn til livsstil, identitet til shopping og tro til underholdning. Det er veldig bra at NRK lager opplysnings- og underholdningsprogrammer om tro, livssyn, religion og mangfoldet blant dette. Det skal de ha ros for. De skal ha ros for at de eksperimenterer med form og innhold, og ros for å gi programmet ungdomsvinkling, men og det er et stort men: NRK gjør seg med dette programmet til en illustrasjon på den postmoderne virkelighets trang til å ta avstand fra det bestående, sette det inn i båser, analysere det og ufarliggjøre det som shopping. De gir et inntrykk av at det sentrale i livssynene er livsstilen, ikke synet. Et livssynsprogram som legger vekt på stil - ikke syn - er ikke et opplysningsprogram om livssyn, men et motemagasin. 

Jeg vil ha friheten til å velge livssyn ut fra synet på livet, ikke ut fra overfladiske eksotifiserende fordømmende kriterier. Selv om programmet flere ganger konkluderer med at islam er den beste religionen innen et felt, så er programmet likevel fordømmende og stigmatiserende. Tro reduseres til overfladiske inntrykk. Og alle eksemplene er i den ekstreme formen, ikke hverdagspraksisen av livssynet. Å ufarliggjøre tro er en viktig oppgave for et samfunn. Å fremmedgjøre det er det motsatte.

Liturgien fornyes. Salmeboken fornyes. Bibeloversettelsen fornyes. Det fornyer ikke kirken. Det gjør kirken ny for dem som er i kirken fra før av, men åpner ikke kirkerommet for nye generasjoner.

Det kirkelige fornyingsarbeidet konserverer kirkens kultur i stedet for å utvikle den. Om Den Norske Kirke hadde brukt like mye krefter på å vise seg politisk og religiøst relevante i en ny tid som å fornye kirkens interne introverte ritualer. Den Norske Kirkes fornyingsarbeid taler bare til menigheten. Det er ikke noe misjonsprosjekt.

Jeg er en atypisk ung kirkegjenger. Det eneste som gjør meg normal i denne sammenhengen er at jeg går på Menighetsfaktultetet og at jeg har vært konfirmasjonsleder, men jeg har ingen familie som har dratt meg med i kirken. Jeg har snarere vekket dem for at de skal kjøre meg til gudstjeneste som yngre. For meg er kirken et frirom, et rom for ettertanke, en følelse av tilhørighet til noe større.

Min generasjon har ikke noe sterkt forhold til liturgi, bibeloversettelse eller salmebok. Deres form og estetikk er revnende likegyldig. Vi har ikke noe tett forhold til dem fra før av. Det overfladiske fornyingsarbeidet som kirken nå gjennomgår er bare å pynte på dagens kirkeliv til dagens kirkegjengere. Kirken må oppfattes som relevant for morgendagens kirkegjengere. Det gjør den ikke ved at dagens kirkegjengere føler at de er litt mer hippe og litt mer fjerne fra sine tradisjonelle kirkelige opplevelser. Den Norske Kirke bruker mer tid på å sminke seg selv enn på å snakke til nye generasjer. Kirkens fornyingsarbeid er overfladisk, ikke kommuniserende.

Ikke sjelden havner jeg i diskusjoner om kirkens og kristendommens image. Som teologstudent med nesten bare sekulærfundamentalistiske politisk bevisste venner får jeg rett som det er inntrykk av hvordan kirken oppfattes i dag. Kirken oppfattes som en samlende institusjon ved livsritualene, ikke fordi det er kirken, men fordi kirken binder de nærmeste sammen. Kirken oppfattes som et vakkert bygg som er velegnet for gode storslåtte musikkopplevelser. Kirken oppfattes som en institusjon som er mer opptatt av hva som foregår i buksene på folk enn i hodet på folk. Kirken oppfattes som en institusjon som er mer opptatt av å dømme enn å inkludere.

Den brede folkekirken trenger ansikter, ikke nye liturgier. Den brede folkekirken trenger folk som ikke er "vanlig kristne", men som søker noe mer enn seg selv. Målet må ikke være at alle skal gå i kirken hver søndag eller at de skal ha dårlig samvittighet for at de ikke gjør det, men at kirken skal oppfattes som en relevant institusjon for flere mennesker.

Kirken har vært en bærende kulturinstitusjon i Norge i 1 000 år. Nå glipper det om kirken er mer opptatt av seg selv enn av å fremstå inkluderende for de som føler seg utenfor.

Det kan være grunn til å minne om at NRK ikke har oppdrageransvar. Problemet med Trekant er ikke Trekant, men at foreldrene har overlatt sex- og samlivsundervisningen til media og skoleverket.

I skolen er det hele tre fag som skal ivareta opplæringen, samtalen og refleksjonen rundt sex og samliv: Naturfag, Samfunnsfag og Religion, livssyn og etikk. I tillegg diskuteres kjønn, kjønnsroller og identitet i flere andre samfunnsvitenskaplige og humanistiske fag i skolen. Her blir nasjonens ungdommer oppfordret til å ta ansvar, sette grenser, forstå biologien, annerkjenne andres livssyn og finne egne etiske normer for seksualitet og samliv.

På alle landets ukeplaner som foreldrene får hjem i ungens ransel står det fra tid til annen "Ukens tema er sex og samliv. Les s. 36-49, prøve på torsdag". Kanskje det burde gitt foreldrene et initiativ til å diskutere etikk, normer og forventinger til samliv og seksualitet med sine håpefulle. Det er ikke samfunnets oppgave alene å oppdra et barn, selv om barnehagestaten Norge kanskje signaliserer det motsatte.

Når stortingsrepresentant Thorbjørn Røe Isaksen (H), Kvinnefronten og organisasjonen Familier og medier alle er skeptiske til vektleggingen av teknikaliteter i Trekant burde den uvante brede alliansen vært verdt å lytte til, men det er den ikke. Det disse tre organisasjonene har til felles er at de skyver oppdragelsesansvaret for barn og unge fra foreldrene til media og storsamfunnet. Trekant er en ypperlig mulighet til å diskutere grenser med sex, til å diskutere visuelle seksuelle uttrykk uten at det skyldes pornoens skamfulle mørke, uten at det er galt å se på, men også uten at Trekant er fasiten på moderne seksualitet.

Trekant kan aldri erstatte livssynssamfunnenes, skolens og familiens sex- og samlivsundervisning, men Trekant kan erstatte og supplere pornoens vrangbilde av sex. Nettopp derfor kan jeg se folkeopplyseren NRKs behov for å vise en orgasme mens en sexolog forklarer opplevelsen.

En av deltakerne oppsummerer første program i sessong to av trekant med setningen "Sex er mer enn penetrasjon". Det har han helt rett i, derfor må ikke NRK alene stå ansvarlig for seksualopplæringen. Trekanter er sjeldent noe annet enn et supplement til annet sexliv, på samme måte bør Trekant være et supplement til annen seksualundervisning.

Pornodebatten reduseres ofte til en skyttergravskrig der forbud eller frislipp er de eneste mulige ståstedene. Pornodebatten handler for meg ikke om moral eller ytringsfrihet, men om skam, refleksjon og seksualitet.

Pornodebatten må derfor ta utgangspunkt i at mennesket, i eller utenfor ekteskap, er et seksuelt vesen og at ord, tegninger, fotografier, videoer og digitale medier kan formidle menneskets seksualitet. For meg vil en fruktbar pornodebatt ikke være preget av ytterliggående idealisme i den ene eller den andre retningen, men om hvordan vi som tenkende, moralske individer forholder oss til pornografiens posisjon i samfunnet.

Porno for meg er noe skammelig. Noe man later som man ikke vet noe om, men som man likvel vet noe om. Den gleden porno kan gi noen minutter blir for meg erstattet av skamfølelse. Man gjør noe galt. Man gjør noe ulovlig. Man setter sin egen glede fremfor andres integritet som enkeltmenneske. Som liberaler burde jeg sikkert akseptert at noen vil bruke kroppen sin slik. Det gjør det likevel ikke riktig for meg som kristen liberaler å la noen bli undertrykt og kledd så naken for omverdenen at det kan være til individets skade.

Skam er et skummelt utgangspunkt for å diskutere fenomener i kulturen. Skam skjuler og forsterker pornografiens mørke sider. Skam gjør at unge mennesker ikke kan snakke med andre mennesker om vanskelige ting de har sett, hørt eller lest om i pornografisk materiale. Vold, undertrykkelse, barnemishandling kan ikke snakkes om, kan ikke tas opp, kan ikke diskuteres, kan ikke bearbeides når porno ikke er noe vi vil snakke om, men noe vi vil skjule.

For i den gleden som seksualitet skal være fins det mørke sider. Den intense gleden kan bli erstattet av intenst hat. Det gode begjæret kan bli erstattet av et intenst maktbegjær. Da er ikke lenger seksualiteten positiv. Da er seksualiteten skadelig. Når pornografien tar denne formen blir pornografien hard, støtende og skadelig. Pornoindustrien har sider ved seg som er så grumsete at de burde bli diskutert av alle, ikke bare av pornomotstanderne. Den myke pornoens skam gjør den harde pornoens kraft større. Den harde pornoen får penetrere inn sitt perverterte budskap i det skjulte.

En slik pornodebatt vil måtte sette grenser for hva man skal tolerere, hva man skal forby og hva vi skal snakke om som uakseptabel seksuell atferd. Det begrenser ikke ytringsfriheten, slik enkelte liberalere kan hevde, men styrker individets mulighet til å reflektere over seg selv og samfunnets seksualkultur.

Pornoens plass i det lukkede rom gjør det ulovlige mulig, og det lovlige skammelig.

Problemet er ikke menneskets begjær etter lykke. Problemet er at lykken kan utnyttes til vold.

Denne helgen vedtok KrFU å kjempe mot ekteskapsloven og for Israel. Unge Venstre vedtok å kjempe for ny regjering og mot offentlige utgifter. Med dette tok begge ungdomspartiene et solid skritt til høyre samtidig som de fjernet seg fra hverandre.

Unge Venstre fremstår i dag som et klassisk liberalt parti som vil ha en begrenset stat og åpne grenser. På 80-tallet var derimot løsningene nullvekst, seksuelt mangfold og nei til NATO. Det står i kontrast til dagens treenighet i det liberale ungdomspartiet; markedsøkonomi, arbeidsinnvandring og ja til EU. Likevel står disse to retningene sammen i Unge Venstres politiske tradisjon. Målet for Unge Venstres politikk har alltid vært forandring for fremtiden. KrFU viser med helgens vedtak at de står i den motsatte tradisjonen; bevaring av fortiden.

Som kristen liberaler er deler av Unge Venstres politikk og verdisyn vanskelig å svelge. Sorteringssamfunnet er ikke en trussel, men et mål for noen Unge Venstre-medlemmer. Markedet er ikke et middel for personlig frihet, men et mål for økonomisk balanse for noen Unge Venstre-medlemmer. Likevel finner jeg meg mer til rette i en tradisjon som setter mennesket fremfor systemer og prioriterer videreutdanning av lærere fremfor trosopplæring. Mens KrFU kjemper for sine kjernesaker, kjemper Unge Venstre for samfunnet.

Per Anders Hoel skriver i dagens utgave av Vårt Land at de som vil bygge et nytt og sterkere sentrum i norsk politikk må lete etter andre håndverkere enn de som er aktive i Unge Venstre og KrFU. Til det er avstanden for stor. Han har delvis rett, men tar samtidig delvis feil. Det har aldri vært disse politikkområdene som har samlet sentrum. Det fellespolitiske tankegodset til sentrumspartiet er kampen for folkestyret. Og selv om Senterpartister tror at folkestyre er noe man bare er for om man er mot EU og kommunesammenslåinger så er kampen for folkestyre mye større enn som så. Jeg vil hevde at mellompartiene i norsk politikk aldri har stått nærmere hverandre i kampen for barn og unges demokratiske rettigheter i samfunnet, verdighet for de svakeste og personvern enn de gjør akkurat nå. For tiden er alle de tre mellompartiene for stemmerett til 16- og 17-åringer, verdighet i rusomsorgen og mot datalagringsdirektivet og ytterligere inngrep i enkeltmenneskets integritet. Dette er områder hvor de tre sentrumspartiet har vært og er delvis uenige. Nå er de delvis forente - i alle fall om problemstillingene -, slik de ofte er i saker som i samtiden symboliserer kampen for den lille mannen mot den store staten.

Samstemtheten i kampen for folkestyret gjør likevel ikke sentrumspartiene til en naturlig enhet i norsk politikk. Det som gjorde at disse tre partiene i etterkrigstiden stod samlet som en blokk, var sentrum-periferidimensjonen og felles forankring i motkulturene. Mens KrF og Senterpartiet fortsatt er forankret i de gamle motkulturene er ikke lenger målmann, kirkesanger og ungdomslagsleder synonymt med Venstre. Det har det ikke vært på en stund. Bent Røiseland er kjent for å ha sagt at det eneste stedet han kunne være fri for Unge Venstre-folk var i kirken på søndagene.

Unge Venstre reprsenterer i dag en ny gruppe motkulturer. De unge menneskene som kjemper for personvern, mot fildeling, for innvandring, mot asylstopp, for næringsfrihet, mot overfyrmenderi. Unge Venstres vei tilbake til det liberale partiet det var da det ble stiftet har gjort at det har forlatt sentrum. For sentrum er ikke liberalt, sentrum er særinteresserenes sandkasse.

Når Kjell Magne Bondevik på Verdidebatt.no mener sentrum generelt og KrF spesielt må stå opp mot gammeldags blokktenkning er det ikke disse sakene han tenker på, men en maktpolitisk posisjon egentlig bare KrF er tjent med. Venstre er i økonomisk politikk plassert som et tydelig borgerlig parti. På dette området er KrF kledelig pragmatiske, uten spesiell sans for fremtidens generasjoner og prinsipielle tilnærminger til hva skattebetalernes penger skal brukes på, så lenge det er til et godt formål. En slik posisjonering er fremmed for det moderne Unge Venstre. Det moderne Unge Venstre er et parti som trampeklapper for å redusere pensjonsordninger, handlingsrommet i handlingsregelen og . Unge Venstre er et parti som vil spare. KrFU er et parti som vil gi. 

I Unge Venstre og Venstre rynker man nesten like mye på nesen av Senterpartiets samkvem med landbruksorganisasjonene som de gjør av Arbeiderpartiets samkvem med LO. Deres ønske om en liberal stat der alle skal ha like muligheter, men på like vilkår går ikke hånd i hånd med samvirkeorganisasjoner og subsidiering av enkeltgrupper.

De unge liberalerne vil ha en begrenset stat med begrensede oppgaver, begrenset pengebruk og lavere skatt. Da har de ikke råd til å finansiere KrFUs trosopplæring, tannhelsereformer og ungdomsarbeidsløfter. De unge liberalerne vil ha et samfunn der alle er frie og der staten ikke skal styre over menneskene. Derfor kjenner ikke de seg igjen i KrFUs kamp mot ekteskapsloven og for kvotering i AS-selskaper.

Sentrum har blitt et sted man plasserer partier som ikke er ensidig for privatisering eller ensidig for høyere skatter, men om både Senterpartiet, KrF og Venstre skal være plassert i sentrum i norsk politikk trenger man minst tre ulike kart for å kunne plassere alle i sentrum på ett av dem.

De liberale partiene i Europa hører hjemme i en borgerlig idetradisjon som setter personlig og økonomisk frihet høyt. Venstres plassering i denne tradisjonen gjør KrF og Sp til like perifere samarbeidspartier som FrP og Ap, med unntak av de nye kampene for folkestyre. Skal man gjenreise sentrum må man gjøre det på disse saksfeltene. De nye motkulturene kan seire.

Når 5. trinn denne uken går opp til nasjonale prøver i regning viser det at norsk skolepolitikk har beveget seg tilbake til reformasjonen. De står til rette for direktoratet på prøvedagen på samme måte som konfirmanten stod til rette for presten.

Norsk skolehistorie starter på mange måter i 1537 med reformasjonen og innføring av obligatorisk konfirmasjon i hele landet. Med skoleloven av 1737 ble det gitt opplæring i kristendom, lesing, skriving og regning i norske skoler. Det var disse fagene som utgjorde basisferdighetene en trengte i samfunnet. Begrunnelsen for fagutvalget var instrumentell. Mennesket var et midel for Kirken og Gud, ikke et selvrealiserende vesen.

Nettopp selvrealisering, frihet og utvikling var grunnlget for skolen som vokste frem i folkeopplysningens ånd fra 1814. Etablering av egne lærerseminarer som skiller presten og læreren i to ulike profesjoner i 1824 viser overgangen fra en kirkelig til en offentlig oppdragelse av våre barn.

I romantikkens ånd blir morsmålsfaget et fag for refleksjon og identitet like mye som et fag for innøving av basisferdigheter i lesing og skriving. Fra 1889 er det norskfaget, ikke kristendommen som er det bærende elementet i opplæringen og undervisningen i skolen. Fagkretsen blir også i denne perioden utvidet med sang, geografi, historie og fremmedspråk. Dette skolesynet viser at mennesket er mer enn en tjener for Gud. Mennesket er en verdi i seg selv, og en del av et fellesskap mennesket må identifisere seg med.

Med enhetsskolen fra 1936 blir målet i skolen å oppdra medborgere, like mye som nordmenn. Arbeidsskoleprinsippet skal gi alle mulighetene til å kunne delta i samfunnet, som tilskuer og deltaker, arbeider og demokrat. Dette ble forsøkt videreført med skolereformene på 90-tallet. Samtidig tok R94 og L97 store steg mot en målstyringstankegang i norsk skolepolitikk. Det settes klare mål som skal oppnås i skolen. Med den global-komparitive vendingen norsk skolepolitikk oppholder seg i i dag har vi gått lenger i denne tankegangen. Målsetningen er ikke lenger å oppdra eleven kristent, nasjonalt eller demokratisk. Med Kunnskapsløftet skal elevene utdannes slik at de klarer oppgavene i internasjonale skoleundersøkelser.

I dag skal basisferdighetene lesing, skriving, regning og digital kompetanse gjennomsyre alle fag. Det eneste som skiller dagens skolepolitiske ideologi fra den første skoleloven i 1737 er at kristendommen er erstattet av digital kompetanse. Eleven er et middel for å nå andre mål, ikke en verdi i seg selv.

Mål- og resultatstyring er i seg selv ikke gal, men å redusere mennesket til et redskap for noen, enten det er Gud, markedsøkonomien eller partiprogram som er herskeren er galt. Mennesket er mer enn lesing, skriving, regning og EDB. Mennesket er faktisk mennesker. Derfor må også fagene som presenterer oss for verden, for samfunnet, for hverandre ikke glemmes og resultatorienteres, men styrkes og videreføres.