Per Magnus Finnanger Sandsmark

Alder: 27
  RSS

Om Per Magnus Finnanger

Jeg er kristen og liberaler.
Yrke: Politisk rådgiver, Venstres stortingsgruppe
Student: Museologi og kulturhistorie

Følgere

Tvang til tro er dårers tale

Publisert over 3 år siden - 687 visninger

Tvilen må være Kirkens bærende element.

Søndag 6. april 2014. Klokken er åtte. Jakobmesse i Jakobkirken. Vi er omlag 30 i kirken. De fleste av oss er unge. Musikken er mektig, men sårbar. Vi har sunget. Vi har lyttet. Vi har sett lysene. Vi har roet oss ned og er klare for å ta i mot Gud. De to prestene ser mot oss. 

Jakobmesse er min sterkeste opplevelse hver uke. Messen rører meg. Jeg kjenner på håpløsheten, maktesløsheten, det umulige i mitt liv og i vår verden. Samtidig kjenner jeg på styrken, tilhørigheten, stoltheten av å tro på og høre til Gud. Dette lyset famlet på søndag. 

I Jakobmessen er bønneleddet noe av det sterkeste. Det er ingen preken. Ingen belærer oss, men vi vender oss sammen i bønn. Denne gangen for flyktninger i og fra Syria. Denne gangen for klimaet vårt. Denne gangen mot "de vonde ordene om homofile og lesbiske" på Kirkemøtet. Gudstjenesten åpnet med at prestene minnet om at Gud møter andre enn "hvite heterofile middelklassemenn".

For noen handler troen om å finne sannheten.

For meg handler troen om å tvile. 

For meg er Kirken et rom for å tvile i fellesskap.

Det rommet gir Jakobmessen meg. 

Det rommet vil noen på Kirkemøtet ta fra meg.

Debatten, samtalen, opprøret mellom ulike syn om samliv mellom personer som vil forplikte seg til hverandre og Gud, men har samme kjønn, har vart i mange år. Mellomløsningen på Kirkemøtet med egen forbønn kan være riktig løsning. De fordømmende ordene fra motstanderne for forandring gjør kirkens rom mindre for de av oss som tviler. 

De færreste i Den Norske Kirke går til Jakobmesse. De fleste i Den Norske Kirke går ikke i noen annen messe heller. Vi som tar i mot nattverden er i et stort mindretall av de som føler en tilhørighet til Kirken.

Dåpen. Konfirmasjonen. Bryllupet. Begravelsen. Disse overgangsritene vil fortsatt være Kirkens møte med folk og folkets møte med kirken. Kirken ønsker å ha flere møteplasser mellom folk og kirke. Kirken vil skape rom for å tro. Rom for å tvile. Rom for å være nær Gud i hverdagen og på søndagene.

Kirken et et fremmed rom.

Ikke fordi arkitekturen er ukjent.

Ikke fordi ritualene er ukjente.

Ikke fordi ordene er ukjente.

Men fordi Kirken er i utakt med den tid i det land Kirken eksisterer i. Nå.

Jeg føler meg hjemme i Jakobkirken. Det er mitt hjem. Det er mitt møte med min tvil og andres tro. Det er mitt møte med Gud. 

Jeg føler meg ikke hjemme på Kirkemøtet. Det er fremmed. Det er kaldt. Det mangler respekt for de andres tro og folkets tvil. 

Den Norske Kirke kan godt fortsette som en kirke der kjærlighet vektes ulikt etter hvem du ble forelsket i. Men da er det ikke lenger noen Folkekirke. Da er Den Norske Kirke for de som søker sannheten, ikke for de som aksepterer tvilen som en del av menneskets natur.

Gå til innlegget

Frihet til å skape eller frihet til å spare?

Publisert rundt 4 år siden - 336 visninger

I Sundvolden-erklæringen lanserer Høyre og Fremskrittspartiet en frihetsreform i kulturpolitikken. Nå gjenstår det å se om blå frihet er frihet for kulturlivet eller frihet for de som skal få budsjettene til å gå opp?

La oss håpe på det første. For det trenger kulturlivet. Kulturpolitikken trenger en gjennomgang som forhindrer maktkonsentrasjon, reduserer byråkratiet og sørger for spredning av kultur, kunnskap og opplevelser i hele landet og til hele befolkningen. Dette er viktig for å realisere skaperkraften som eksisterer i norsk kulturliv.  For at en slik frihetsreform skal realisere denne skaperkraften må det være utgangspunktet, ikke at kultur er en utgiftspost uten gevinstpotensiale.

 

Høyre og Fremskrittspartiet vil ”gjennomføre en frihetsreform i kulturpolitikken. Reformen skal føre til økt maktspredning, høyere kvalitet og bredere finansiering av kulturlivet. I denne forbindelse foretas også en gjennomgang av Kulturrådets arbeidsform og organisering.” Videre vil de blant annet ”gjennomgå bevilgningene på kulturfeltet for å sikre fornuftig ressursbruk og kvalitet”.

 

Det åpner for en del spørsmål der jeg håper regjeringen og stortinget gir gjennomtenkte svar på.

 

Hva er kvalitet?

En av hovedskillelinjene mellom de rødgrønnes kulturpolitikk og den blå erklæringen som nå foreligger er vekten på kvalitet og omtalen av kvalitet. I Soria Moria II er kvalitet brukt tre ganger i kulturkapittelet. Kapittelet åpnet med at ”Gode kulturopplevelser gir livskvalitet”. De skulle også sikre kvalitet i mediene og i kulturskolene. I den nye erklæringen brukes kvalitetsbegrepet som en målsetning for kulturpolitikken. Verken de rødgrønne eller de blå har i regjeringserklæringene sine sagt noe om hva denne kvaliteten skal innebære. Det nærmeste er de blå som understreker at vi skal ha kunst og kultur på internasjonalt nivå.

 

Denne uken er jeg på seminar i Göteborg om fremtidens museer. Vi prøver ut metoder som gjør gjenstander, historier og museet mer tilgjengelig for folk samtidig som publikum i større grad skal produsere utstillingen selv og dermed stille spørsmål ved museenes autoritet. Et godt museum i et deltakende perspektiv er dermed et museum som lar publikum både stille og svare på spørsmål. Men et godt museum kan også være et museum som tar godt vare på sine samlinger, formidler denne kulturarven og dyrker og forvalter denne autoriteten.

 

Hva god kvalitet er blir kanskje en enda tydeligere diskusjon i andre kultursjangre, som for eksempel musikk, dans eller teater. Er det å selge mye et uttrykk for høy kvalitet? Eller er høyt anerkjente priser det? Det at ingen leser bøkene dine er det fordi det ikke er høy nok kvalitet eller fordi bøkene dine ikke er gjort tilgjengelige nok for publikum? Er det publikum eller kunstneren det er noe galt med? Den forrige regjeringen ville svart publikum og styrket Den kulturelle skolesekken. Den nye regjeringen vil kanskje svare kunstneren og ta fra kunstneren eller institusjonen hele eller deler av den offentlige støtten.

 

Hvem bestemmer hva kvalitet er?

I Norge har vi stolt forsvart prinsippet om ”en armlengdes avstand i kulturpolitikken”. Politikere skal ikke vurdere hva kvaliteten i enkeltkulturuttrykk eller ved enkeltinstitusjoner er. Hos oss har fagfellevurdering blitt et bærende prinsipp i kulturpolitikken. Det er på et vis med på å skape et kooperativt kulturpolitisk system. På mange måter kunne det vært sunt om kulturpolitikken også tok litt avstand fra kunstnerorganisasjonene all den tid kunstnerorganisasjonene i natur konserverer egne fagfelt mens andre kunstnere med nyere ideer og uttrykksformer blir stående utenfor. Løsningen er likevel ikke større politisk styring. Kulturministerens smak er sjelden et godt utgangspunkt for prinsipiell kulturpolitikk.

 

Penger er makt

Norsk kulturråd har fått stadig større ansvar for kulturpolitikken. Samtidig har kulturrådet blitt en blanding av et råd, et tildelingsorgan, et direktorat og med Bjerkestrand som nestleder delvis et kamporgan for rødgrønn regjering. Derfor er en gjennomgang av Kulturrådet på sin plass og tilrettelegging for gaveforsterkningsordninger og andre tiltak som gjør at vi får flere finansiører av kulturen er viktig. På den måten blir ikke Norsk kulturråd smaksdefinerer og katalysator alene. Gjennom de rødgrønnes styre har vi sett konturer av et kulturråd og et kulturdepartement som nærmer seg smaksmonopol.

 

Gaveforsterkningsordningen for forskning som forsvant og gjenoppstod igjen viser at et skattesystem som fremmer donasjoner til kunnskap og kultur fører til mer penger og mer maktspredning i sektoren. Dette fører ikke til en ”rederstyrt kulturpolitikk,” som Gunn Karin Gjul og Kjersti Stenseng liker å proklamere, men til større omsetning i kulturlivet. Særlig aktuelt kan dette være i museums- og arkivsektoren. En sektor som har blitt mer og mer glemt av de rødgrønne gjennom åra. Samlingsforvaltning er dyrt og gjerne noe folk med tilknytning til museene vil finansiere.

 

Kunnskapsspredning er også maktspredning

I regjeringserklæringen presiserer Høyre og Fremskrittspartiet at bibliotekene fortsatt skal ha gratis utlån av litteratur. Om det skal åpne for betaltjenester for andre medier vites ikke.

 

Et viktig utgangspunkt for kulturpolitikken er spredning av kunnskap og sikring av ytringsfriheten. Derfor er ivaretakelse av litteratur, språk, museer, arkiver og biblioteker viktige. I en regjeringserklæring som preges av å gjenta budskapet om at makt skal bygges nedenifra er det noe underlig at bibliotekene som kunnskapsspredere ikke vektlegges bredere. Bibliotekene er en av veldig få arenaer der alle uavhengig av alder og bakgrunn har lik tilgang til fagfolk som hjelper deg å finne kunnskap og kultur du søker etter.

 

Litteratur-, språk- og bibliotekpolitikken kan ikke reduseres til boklovsmotstand, gratisprinsipp og digitale hjelpemidler. Det handler om å skape møteplasser og arenaer for kunnskap og kultur. Det er å bygge kunnskap nedenifra. Det bør kulturpolitikken bære preg av.

 

Gå til innlegget

Slem, slem gutt

Publisert over 4 år siden - 5428 visninger

Jeg liker det litt hardt. Jeg binder gjerne andre fast for min nytelse. Det skal være brutalt, enkelt og inneholde minst mulig mellommenneskelige forpliktelser. Hvorfor? Fordi jeg ikke tilhører venstresiden.

Hjertet mitt banker ikke for gode verdier. Jeg har aldri gode intensjoner. Hver gang jeg foreslår noe, som jeg med stor entusiasme påstår at vil hjelpe de som trenger det mest,  er det egentlig et skalkeskjul  for å gjøre samfunnet kaldere. Jeg vil ha et samfunn som i størst mulig grad er styrt av pengestrømmer og tradisjoner. Eller: Fuck tradisjonene. Det holder med pengestrømmer. Om ikke markedet fikser det så er det ikke noe som skal, kan eller bør fikses. Da holder jeg meg unna. Særlig om det handler om mennesker som sliter. De  bryr jeg meg ikke om. 

Hver gang jeg ønsker et alternativ til et offentlig tilbud så er det fordi jeg vil undergrave  fellesskapsløsningene. Jeg liker best  at de rike har ett tilbud, og de fattige har noe annet. De fattige skal selvsagt ha det dårligste tilbudet. Det skulle bare mangle. De har jo minst penger. Pengestrømmer er viktigst, husker du?

Hat er en følelse jeg kjenner mye på. Alle må få lov til å hate. Vi  kan ikke ha et samfunn der alle skal akseptere og respektere hverandre. Vi må ha et samfunn der hatet er størst mulig. Det er viktig for meg.

De få vennene jeg har er  dårlige venner. De er enda slemmere enn meg. Ingen snille vil være venn med meg, i alle fall ikke om de har fornuften i behold. For om de blir venn med meg så vil jeg rasere kulturtilbudet, helsevesenet, skolevesenet og likestillingen for dem. Derfor fins det ingen snille, som tenker seg om, som vil bli venn med meg.

Kvinner er for meg en vare. Noe jeg skal ha og bruke, men ikke respektere og elske. Jeg er spesielt opptatt av at kvinner skal ha dårligst mulig forhold i arbeidslivet, i styrerommene og hjemme. Når kvinner får barn må far være minst mulig hjemme.  Kvinner bør holde seg unna menn som meg.

Jeg vil sette bestemor på anbud. Det er nemlig for pengene jeg gjør det. Jeg er litt gnien. Mine penger skal brukes på meg selv. Jeg spanderer aldri, gir aldri til veldedige formål og er mer opptatt av markedet enn hvordan menneskene egentlig har det. Jeg er derimot ikke så gnien når det gjelder meg selv. Alt jeg gjør, gjør jeg for egen personlig vinning. Jeg tjener på mine verdier. Det gjør ikke du. Jeg er nemlig mot alt du står for. Jeg er mot omsorg, solidaritet, toleranse, respekt og aksept, og det må du tørre å si høyt.

Sånn fremstiller norsk venstreside meg. Fordi jeg stemmer borgerlig. Venstresiden har monopol på det å være snill. Det kan være fornuftig å være borgerlig, men snilt er det i alle fall ikke. Og om jeg påstår det, så lyver jeg. Eller skjuler intensjonene mine. Det er det jeg gjør. Jeg er en slem, slem gutt.

Innlegget er basert på utsagn fra Ap, SV, Sp og Rødt i aviser, skoledebatter i 2005, 2007, 2009 og 2011 og notater fra radioinnslag. Dette er det samlede inntrykket av denne innsamlingen.

Gå til innlegget

Grønt og sosialt, ikke fri flyt

Publisert over 4 år siden - 439 visninger

Venstre skal være det grønne og sosiale alternativet i norsk politikk. Bare på den måten kan vi være det sosialliberale alternativet.

 Venstre skal være det grønne og sosiale alternativet i norsk politikk. Bare på den måten kan vi være det sosialliberale alternativet.

Denne helgen har Venstres landsmøte. Mange har meninger om Venstre. Hva vil sushi- og hornbrillevenstre nå? spør politiske kommentatorer seg og lager et skremmebilde av et parti som lar individet flyte rundt i sin egen boble uten røtter i noen ting som helst. Men sånn er ikke mitt Venstre.

Jeg har kalt meg kristenliberaler, men det begrepet er etter mitt skjønn overflødig. Det kristne og det sosialliberale er for meg mitt felles verdisett. Nestekjærlighet, søken etter fellesskap, med eget moralsk ansvar og frihet til å utvikle sine egne evner, ligger sentralt både i kristendommen og i den sosialliberale tradisjonen.

Mitt Venstre er et parti som bryr seg og setter folk først. Vårt Venstre er derfor en sterk forsvarer av fellesskapene. Der Høyre setter en prislapp på hver enkelt av oss i helsevesenet og Arbeiderpartiet som plasserer oss alle som brikker i et monopolspill, setter Venstre folk først også i helsevesenet med sterke lokalsykehus og tilgjengelig lavterskeltilbud.

Mitt Venstre er det grønne, sosiale og liberale partiet der noen kommer fra bygda og andre bor i byen. Der noen sykler og noen har kjøpt ny traktor. Noen av oss går i fargerike klær. Andre henter frem grådressen og de sorte brillene hver dag.

Mitt Venstre står i en sterk motkulturtradisjon. Det er den lille mannen mot den store staten. Det er kampen for lokalt sjølstyre. Det er å flytte makt nærmere folk. Motkulturene er ikke lenger bare bedehuskultur, målsak og avholdsbevegelsene. Homo-, miljø- og kvinnebevegelsene er også motkultur. I Venstre smelter de nye og de gamle sammen.

Etter en tid som næringspolitisk nisjeparti har Venstre gjenreist seg som partiet med fremtidsvisjonene. Det går en grønn tråd gjennom Venstres historie og Venstres program. Venstres historie er også reformenes historie, for skole, likestilling, sosial utjevning, miljøvern og demokrati. Det må det fortsatt være. Det sosialliberale partiet skal være hjertevarmt og grønt, om ikke forlater vi vår plass i norsk politikk.

 

Per Magnus Finnanger Sandsmark er førstekandidat for Østfold Venstre

Gå til innlegget

KrF svikter familien

Publisert nesten 5 år siden - 1600 visninger

Sist uke la KrF frem sitt alternative statsbudsjett, "Familien først". Jeg vil hevde at de setter staten først, for så opptatt er de av å regulere familien innen sine roller at de glemmer at familie er et mangfoldig begrep.

Kristelig Folkepartis familiepolitikk gir seg ut for å være liberal i et konservativt skall, men er statsdrevet og veksthemmende.  Dette er et forsvar for en liberal familiepolitikk.

LES LINE HOLTEN HJEMDALS SVAR PÅ DETTE INNLEGGET

Familien er kjernen for de fleste menneskers relasjoner. Særlig i oppveksten former familien – like mye som staten og samfunnet – den selvstendige og frie borgeren. Barnet trenger en særskilt beskyttelse, som ikke myndig borger. Derfor er det behov for en familiepolitikk som forsvarer familiens posisjon uten å låse den til en bestemt type familier eller til statens inngripen i familielivet.

 

Filosofen Hegel kan brukes til å forsvare denne posisjonen. Hegel mener at det sivile samfunnet (arbeidet, kulturen og familien) er under press både fra en rendyrket individualisme og fra en mektig stat uten grenser. Både faren for individer uten forståelse for og følelse av forpliktelse overfor fellesskapet og faren for en stat som glemmer friheten til hvert individ er viktig å motvirke, hevder Hegel.

 

Martha Nussbaum påpeker at ethvert samfunn er et samfunn som både gir og mottar omsorg. Hun peker særskilt på at de eldste, de yngste og mennesker med særskilte behov har et avhengighetsforhold og at omsorgen samfunnet gir til disse må anerkjennes som arbeid.

 

I Norge har KrF hatt nærmest enerett på å definere en borgerlig familiepolitikk. Familiepolitikken er kanskje noe av kjernen i identiteten til Kristelig Folkeparti. For kristendemokratiet er familien det primære fellesskap, og grensene for politikk går blant annet ved vernet av dette fellesskapet.

 

Kristelig Folkepartis retorikk er preget av valgfrihet, fleksibilitet og at familien har en verdi som en egen samfunnsinstitusjon. Dette gjenspeiles også i presentasjonen av partiprogrammet. Nestleder Dagrun Eriksen sa at KrFs familiepolitikk skulle fremme trygghet, tid sammen, relasjonsbygging, at barn skulle få være barn og at familien vet best hva som passer dem i deres hverdag.  Denne retorikken kjenner vi igjen fra liberal og konservativ ideologi.

 

Jeg vil hevde at under retorikken ligger det tre prinsipper til grunn for den praktiske familiepolitikken og at disse delvis bryter med målene om frihet og naturlig fellesskap, nemlig 1) at kjernefamilien er den grunnleggende familieformen , 2) at alle barn har rett til en mor og en far, 2) at oppdragelse er et delt ansvar mellom staten og familien og 3) at staten skal kompensere for valg som styrker båndene til familien og svekker de økonomiske ressursene.

 

Kjernefamilien som samfunnsbærende struktur er et rent etterkrigstidsfenomen. Verken før eller siden har kjernefamilien, med mor, far og barn, vært den vanligste bo- og samlivsformen. Storfamilien, enehusholdninger og kjernefamilien har alltid eksistert. Ulike mellomløsninger fins også. I kristendemokratisk tenkning er kjernefamilien sentral, men hvordan familier og husholdninger organiserer seg er heller ikke her et politisk tema før noen eventuelt utøver vold, på en eller annen måte, mot et annet menneske innen denne relasjonen,

 

Alle barn har rett til én mor og én far, hevder Kristelig Folkeparti. Dette begrunner de i retten til å vite sitt opphav og i den unike nære relasjonen familien er. Dette danner grunnlaget for at KrF mener at fosterhjem skal ta en større del av barnevernet, men også for å gå mot den såkalte kjønnsnøytral ekteskapsloven. Kristelig Folkeparti bruker dette prinsippet til å ikke bare verne familien, men å definere noen relasjoner som viktigere enn andre. En fullstendig liberal posisjon vil ikke definere hva en familie er, men sikre familiene frihet uavhengig av sammensetningen av familien. Særlig burde det å garantere barns retter uavhengig av familieform være en sentral posisjon for et reelt familieparti, da bør man sikre like retter til arv, sosiale tjenester og borgerrettigheter uavhengig av foresattes biologiske kjønn eller hvordan de foresatte har reproduserte seg.

 

Oppdragelse er et delt ansvar mellom staten og familien. At KrF i dette stortingsvalgprogrammet vil ha gratis kjernetid for alle 4- og 5-åringer i barnehagene for å sikre språkutvikling og flere sosiale relasjoner er å forlate troen på familien som sentral oppdragelsesinstitusjon. Få kan være uenige i at barn har godt av å være i interaksjon med andre barn, men at staten bedre enn familien kan ta ansvar for denne utviklingen kan det være sunt å diskutere.

 

I Kristelig Folkepartis historiske storhetsperiode, 90-tallet, var kontantstøtten valgsaken, vinnersaken og gjennomslaget for partiet. Kontantstøtten skulle være løsningen på at foreldrene blir tvunget gjennom samfunnets utvikling å arbeide og dermed bruker mindre tid på familien. Derfor skal foreldre som velger å ha barna hjemme fremfor i barnehagen kunne motta økonomisk kompensasjon for dette. Ordningen er blitt kritisert for å bevare etablerte kjønnsmønstre, og er på den måten kanskje et eksempel på konservativ familiepolitikk.

 

Kontantstøtten er et eksempel på at KrF mener at staten skal kompensere for valg som styrker båndene til familien og svekker de økonomiske ressursene. I utkastet til stortingsvalgprogram vil KrF i tillegg til kontantstøtte rettighetsfeste retten til 80 % stilling og at staten skal kompensere småbarnsforeldre som reduserer stillingen sin, slik at de i minst mulig grad mister inntekt.

 

For å løfte dette opp kan vi si at dette er å gi en del av sivilsamfunnet (familien) rett til å gripe inn i en annen del (arbeidet) og gi deg en personlig rett til å redusere din arbeidsinnsats samtidig som staten, gjennom skattlegging av andres arbeid, skal finansiere ditt mindrearbeid. Her er det ingen tvil om at KrF mener familien er en institusjon som er overlegen andre institusjoner, men det er også interessant at KrF mener at dette livsvalget er så viktig at man gjennom omfordeling skal ta midler fra de som arbeider til de som velger å arbeide mindre, under forutsetning av omsorg for barn.

 

Staten er drivkraften i KrFs familiepolitikk.  De hevder at familien skal vernes mot statens styring og individets fragmentering, men det er statsstyring for å velge en bestemt familieform og en måte å organisere sitt eget liv på KrFs familiepolitikk i praksis. Paradokset er at KrF er kanskje det partiet som står for en mest liberal familiepolitikk når det gjelder skolen, både i fritt valg av friskoler, men også i kampen for å begrense timetall og oppgavene skolen skal løse innen de obligatoriske timene, mens når familien er et politikkområde alene griper KrF mest inn av samtlige borgerlige partier i hvordan vi organiserer livene våre.

 

Det er ingen god familiepolitikk å gjøre livsvalg avhengige av en velgjørende stat (på skattebetalernes regning). Familien hadde trengt en forsvarer i norsk politikk. Kristelig Folkeparti har vist at de ikke klarer å fylle den rollen. Til det er de for opptatt av å regulere familien. 

Per Magnus Finnanger Sandsmark er førstekandidat for Østfold Venstre.

En kortversjon av dette innlegget er publisert i Vårt Land 26.11.12, s. 23 under tittelen "KrF svikter familien".

Gå til innlegget

Lesetips

Ateistens bekjennelser
av
Trond Skaftnesmo
13 dager siden / 6592 visninger
296 kommentarer
Er Noahs Gud vår Gud?
av
Sofie Braut
16 dager siden / 6884 visninger
193 kommentarer
Å være snill
av
Åste Dokka
21 dager siden / 2236 visninger
2 kommentarer
Det skamfulle samfunnet
av
Erling Rimehaug
24 dager siden / 3578 visninger
5 kommentarer
Når det er bra at det er glemt
av
Benedicte Aass
rundt 1 måned siden / 484 visninger
0 kommentarer
Se og bli sett
av
Asbjørn Gabrielsen
rundt 1 måned siden / 490 visninger
0 kommentarer
Sjenanse og verdighet
av
Ingrid Nyhus
rundt 1 måned siden / 3549 visninger
1 kommentarer
Jeg kunne vært mirakelpredikant
av
Levi Fragell
rundt 1 måned siden / 8052 visninger
225 kommentarer
Mektig martyr
av
Åshild Mathisen
rundt 1 måned siden / 2687 visninger
5 kommentarer
Les flere

Siste innlegg

Show i kirken
av
Paul Nergård Wirkola
rundt 5 timer siden / 89 visninger
0 kommentarer
Reis deg og gå inn
av
Ida Marie Haugen Gilbert
rundt 7 timer siden / 150 visninger
1 kommentarer
Et symboldokument
av
Vårt Land
rundt 9 timer siden / 120 visninger
1 kommentarer
Klarere på grensene
av
Joav Melchior
rundt 9 timer siden / 352 visninger
1 kommentarer
Makten og ærbødigheten
av
Alf Gjøsund
rundt 21 timer siden / 1229 visninger
11 kommentarer
Forfølgelsesvanvidd
av
Anne Jensen
rundt 22 timer siden / 787 visninger
16 kommentarer
Les flere

Siste kommentarer

Torry Unsgaard kommenterte på
Ledsagere som ikke lytter
7 minutter siden / 1608 visninger
Sigurd Eikaas kommenterte på
Ledsagere som ikke lytter
7 minutter siden / 1608 visninger
Gjermund Frøland kommenterte på
Ateisme og humanisme II
27 minutter siden / 1922 visninger
Gjermund Frøland kommenterte på
Ateisme og humanisme II
31 minutter siden / 1922 visninger
Oddbjørn Johannessen kommenterte på
Forfølgelsesvanvidd
36 minutter siden / 787 visninger
Roger Christensen kommenterte på
Ateisme og humanisme II
37 minutter siden / 1922 visninger
Rolf Larsen kommenterte på
Forfølgelsesvanvidd
43 minutter siden / 787 visninger
Rolf Larsen kommenterte på
Noahs Gud hadde nåde med Noah
rundt 1 time siden / 315 visninger
Rolf Larsen kommenterte på
Noahs Gud hadde nåde med Noah
rundt 1 time siden / 315 visninger
On Elpeleg kommenterte på
Ledsagere som ikke lytter
rundt 1 time siden / 1608 visninger
Bjørn Blokhus kommenterte på
Et symboldokument
rundt 1 time siden / 120 visninger
Anne Jensen kommenterte på
Forfølgelsesvanvidd
rundt 2 timer siden / 787 visninger
Les flere