Per Eriksen

Alder:
  RSS

Om Per

Pastor i Fredrikstad Frikirke

Følgere

Når bedehuset blir moské

Publisert 9 dager siden

Det er et gode for Fredrikstad at Darussalam får et godt lokale.

For noen har det vakt sterke ­følelser at ærverdige Seiersten ­Misjonshus, bygget i 1928, nå er kjøpt av Darussalam moskeen i Fredrikstad. ­Dialogforum i Fredrikstad forstår at dette kan oppleves sårt for noen, men ønsker likevel å uttrykke støtte til at ­muslimer i byen nå får et mer tjenelig sted for sin sentrumsforsamling.

Seiersten Misjonshus har vært eid av Norsk Luthersk Misjonssamband (NLM). Organisasjonen er med sine 50.000 ­medlemmer Norges største misjons­organisasjon. NLM ble grunnlagt i 1891 for å sende misjonærer til Kina. I dag har ­organisasjonen misjonærer i en ­rekke land over hele verden, dette gjelder også land med hovedsaklig muslimsk b­efolkning.

Organisasjonen har også et stort ­arbeid i Norge. I Fredrikstad vil mange ha kjennskap til Hans Nielsen Hauge videre­gående skole og leirstedet Solbukta, som begge eies av NLM. Foreningsarbeidet knyttet til Seiersten Misjonshus har imidlertid vært vanskelig å opprettholde de ­senere årene. Med lite foreningsaktivitet og ­store ­oppussingsbehov, valgte NLM å legge ­huset ut for salg.

Vi forstår at organisasjonen primært ønsket at andre kristne organisasjoner eller menigheter skulle kjøpe huset, men når det ikke skjedde, ble det lagt ut for åpent salg.

Trangt lokale. 

Fredrikstads ­muslimske innbyggere har lenge hatt svært utilfredsstillende forhold knyttet til sine forsamlingshus. Darussalam (tidligere: Den ­islamske forening i Fredrikstad) har holdt til i et for lite bygg i Gunnar Nilsens gate gjennom flere år. Forsamlingen består av muslimer fra mange ulike land i ­verden. Mange ganger er forsamlingslokalet for lite i forbindelse med fredagsbønnen.

Nå har de fått muligheten til å kjøpe et forsamlingslokale som mer vil samsvare med deres behov. Vi mener det er mange grunner til å glede seg over dette. Dette gjelder ikke bare muslimene i Fredrikstad, men for Fredrikstad som by.

Muslimer – som alle innbyggere i ­Fredrikstad – har en soleklar rett til å samles for å utøve sin religion. Vi lever i et livssynsåpent og pluralistisk samfunn der alle har rett til fri religionsutøvelse.

Motvirker radikalisering

Noen er ­redde for at moskeene fører til radikalisering av unge muslimer. Vi tror det ­motsatte er tilfelle. Vi kan skjønne at unge ­muslimer kan oppleve det vanskelig når kristne ­menigheter i byen disponerer fine forsamlingslokaler, mens de selv har ­slitne og for små lokaler. Det må påpekes at alle frikirker og bedehus i byen er finansiert av medlemmene selv, på samme måten som muslimene selv betaler for sin moské. Men man kan forstå at for mange unge muslimer kan det likevel oppleves som om de får en dårligere behandling. Slikt kan føre til marginalisering og radikalisering.

Men nettopp det å få et forsamlingslokale som holder god standard og som framstår som et gudshus, vil kunne gi unge muslimer større trygghet på sin egen identitet og slik sett være en hjelp i integreringen i det norske samfunnet.

Gode for hele byen

At ­muslimene får gode og hensiktsmessige forsamlings­lokaler vil være et gode for hele ­Fredrikstad. Dialogforum Østfold i ­Fredrikstad, som arbeider for større forståelse ­mellom muslimer og kristne i byen, håper tidligere Seiersten Misjonshus vil møte de ­behovene som Darus­salam har for et tjenelig forsamlingslokale.

Gå til innlegget

En mangfoldig kirke

Publisert 4 måneder siden

Jeg respekterer mennesker som ser stort på tradisjonell liturgi. Men noen ganger undrer jeg meg over argumentasjoenen. Som at man vil miste økumenisk inflytelse og ikke bli tatt alvorlig om man endrer rekkefølgen i liturgien.

Denne helgen har jeg igjen vært en tur i Birmingham, Englands nest største by. Her finnes det flere spennende kirker innen Church of England. Denne gangen besøkte jeg gudstjenesten i Gas Street Church, en nysatsing innen den mer tradisjonelle St. Luke menigheten. Det var spennende å oppleve en nyskapende forsamling, nesten utelukkende bestående av unge mennesker. Jeg var på den første av tre gudstjenester denne søndagen. Til tross for at dette var en menighet innen Church of England, var alt som minnet om liturgi i tradisjonell forstand fraværende. De ordinerte prestene hadde heller ingen liturgiske plagg. 

Gudstjenesten besto av lovsang og preken - ispedd litt informasjon. Forkynnelsen fikk atskillig mer plass enn i de fleste kirkelige sammenhenger jeg kjenner. Den var grundig og relevant. 

Gas Street Church har bare holdt på i tre år, men engasjerer allerede flere hundre mennesker. De har også plantet en liknende menighet i Coventry, hvor 300 mennesker er involvert etter kort tid.

Tidligere har jeg flere ganger oppsøkt ærverdige St. Martins in the Bullring i samme by. Der har de også tre gudstjenester hver søndag. Den første tradisjonell liturgisk, den andre svært fri. Her brukes få liturgiske ledd og prestene bærer ikke liturgiske klær. Det ser ut til at gudstjenestene først og fremst er tilpasset målgruppene de vil nå.

Jeg tror likevel få vil si at Church of England ikke lenger har noen økumenisk innflytelse. De er bare veldig mye mer åpen for lokale variasjoner enn f. eks. Den norske kirke. Og den er mer målgruppeorientert. Personlig synes jeg det både er forfriskende og spennende. 

Selv tilhører jeg ikke Den norske kirke, og jeg er glad for å kunne jobbe med gudstjenesten hovedsaklig fra et lokalt perspektiv. Personlig synes jeg det er fint å bygge opp gudstjenesten etter et trasisjonelt mønster. Men jeg synes det er spennende å møte den frie holdningen i engelsk kirkeliv, og lære av deres villighet til forandring. Ikke minst er det inspirerende å se hvordan forkynnelsen ser ut til å bli mye sterkere vektlagt i disse nye gudstjenesteformene. Og unge mennesker strømmer til!

Min erfaring er også at mennesker i dag er mye mer opptatt av formidlingen enn av liturgien. De vil gjerne høre livsnær, relevant og bibelsk forkynnelse når de kommer til kirken. Og det gjelder i like stor grad unge mennesker, som gamle travere. Ja, jeg vil si det i like stor grad gjelder mennesker som går sjelden i kirke, som de som kommer jevnlig. 

Jeg opplever det som om Gas Street Church har truffet noe vesentlig når de vektlegger relevant musikk og relevant forkynnelse. Det er antakelig de to grunnleggende tingene for å nå ut - og inn - til mennesker. 

Og om man skal snakke om økumenikk, preger dette faktisk stadig større deler av verdens kristenhet. For noen synes økumenikk eksklusivt å handle om samtaler med de mest tradisjonelle kirkene. Men verden er full av kirkelige retninger med helt andre preferanser enn de tradisjonelle.

Jeg ser ingen grunn til å sette det ene opp mot det andre. Folk er forskjellige. Kirker er forskjellige. Menigheter er forskjellige. Det er en berikelse. Men sett fra sidelinjen tror jeg Den norske kirke ville opplevd stor velsignelse ved å lære av mangfoldet i Church of England.

Gå til innlegget

Mangelfull kritikk

Publisert 4 måneder siden

Som bokanmelder er det vanlig å få reaksjoner når man har kritiske anmerkninger til en bok. Som hovedregel ser jeg ingen grunn til å svare på dette. Når Ola Tjørhom skriver et tilsvar på min omtale av boka Kirkekunnskap i Norge: Innføring i kirkekunnskap, der han selv har vært redaktør, ser jeg imidlertid at en imøtegåelse er betimelig. Rett og slett fordi jeg opplever Tjørhoms tilsvar som lite treffende.

Tjørhom skriver at jeg tydeligvis ikke har forstått kirkekunnskapens sikte. Boka sikter på å beskrive kirketyper. Dette er faktisk ikke vanskelig å forstå. Spørsmålet er om det er heldig å blande sammen alle lutherske kirkesamfunn utenfor Den norske kirke av den grunn. For saken er jo at disse representerer svært ulike kirketyper, hvilket det er vanskelig å få en forståelse av ut fra framstillingen i boka. Jeg har vanskelig for å forstå at Den Evangelisk Lutherske Frikirke og Menigheten Samfunnet har noe som helst til felles som kirketyper.

Direkte underlig blir det når Tjørhom mener jeg ikke kan dokumentere feil jeg påpeker med hensyn til det som skrives om Frikirken i offisielle kirkelige uttalelser eller surveys. Her snus saken på hodet, ettersom det er boka som inneholder påstander som ikke er dokumentert på denne måten. Når jeg påpeker at medlemmer i kirkesamfunnet ikke vil kjenne seg igjen i beskrivelsen er dette en vektig innvending, spesielt når man beskrives i generaliserende vendinger.

Konkret refererer dette til utsagnet: «Selv om bibelsynet varierer noe, mener de fleste at teologi og etikk må bygge direkte på Bibelen, uavhengig av resultater fra historisk-kritisk forskning, kultursituasjon og strømninger i tiden.» Selv har jeg gjennom sju år jobbet med Frikirkens pastorutdanning på Luthersk Bibel- og Menighetsseminar/Frikirkens teologiske høgskole (senere fusjonert med Høgskolen i Staffeldtsgate, og videre med NLA-høgskolen). Jeg kan forsikre om at historisk-kritisk forskning lå til grunn for undervisningen, og at dette aldri ble problematisert i Frikirken. (De eneste som har opponert mot dette møtte jeg på MF, der et par studenter protesterte mot min undervisning som de mente var altfor preget av historisk-kristisk teologi.)

Jeg etterlyser en mer lyttende og ydmyk holdning når feil påpekes.

Når det gjelder Kvekersamfunnet var ikke min kritikk at de ble omtalt, men jeg stilte meg spørrende til vektingen f. eks. i forhold til Smiths Venner.

Det siste avsnittet til Tjørhom, der han oppfordrer Vårt Land til å slutte å omtale faglitteratur og meg til å holde meg til oppbyggelseslitteraturen, opplever jeg som useriøs og fordummende. Kirkekunnskap er ikke akkurat rakettforskning. Dette ligger absolutt ikke på et faglig plan som det er vanskelig å forstå. Å sette seg selv på en slags faglig pidestall er patetisk.  Kanskje det er bedre å oppfordre den som ikke tåler kritikk til å gjøre andre ting enn å skrive bøker.  

Gå til innlegget

Mine foreldre var intenst engasjert i Kristelig Folkepartis lokale arbeid. Faren min var leder av lokallaget i mange år. Og han satt i kommunestyret i flere perioder. Moren min engasjerte seg i det kvinnepolitiske arbeidet. For meg var det utenkelig å skulle velge noe annet enn Kristelig Folkeparti. De hadde erobret en plass dypt inne i hjerte og sjel.

Men årene gikk, og tvilen meldte seg om Kristelig Folkeparti virkelig representerte mine politiske standpunkter. For selv om hjertet mitt banket for de gule, fortalte hodet mitt at jeg både var grønnere og rødere.

Jeg har aldri falt til ro i noe politisk parti etter dette. Noen ganger har jeg uansett gitt min stemme til KrF, men langt oftere har det blitt andre alternativer. Likevel er det alltid KrF jeg først har sett etter når meningsmålinger offentliggjøres. Jeg har unnet dem det beste, selv om jeg ikke har kunnet støtte dem.

Spesielt etter at de valgte å støtte Norges blåeste regjering i 2013, med store innslag av høyrepopulisme, har det vært umulig å stemme på dem. Etter fire år med en slik regjering var det helt uforståelig for meg at de fortsatt lot seg være et haleheng til Høyre og FrP ved stortingsvalget i 2017. Så de ikke at de stadig mistet velgere? Skjønte de ikke at de framsto som utydelige og visjonsløse?

Men så skjedde altså underet. Knut Arild Hareide mannet seg opp og sa at nok er nok. Nå ville han lede partiet på en ny kurs. Han framsto igjen som en leder med verdier, visjoner og integritet. Og dermed pekte han på veien mot Arbeiderpartiet og Senterpartiet.

Responsen var umiddelbart overveldende. Hundrevis meldte seg inn i partiet. For første gang på måneder viste meningsmålingene at flere ville stemme på dem. Og i mange toneangivende aviser var kommentarene overveldende positive. Underlagsmaterialet for meningsmålinger viste også at et solid flertall av de som sa de ville stemme KrF ønsket den nye endringen velkommen.

Man skulle tro at hallelujastemningen sto i taket i Kristelig Folkeparti. Men det gjorde den ikke. Snarere tvert imot. Dette var farlig. Gamle myter om Arbeiderpartiet fikk ny kraft. På den andre siden var visst alle tidligere advarsler mor Fremskrittspartiet blåst bor. Man ville i regjering, men den skulle være mørkeblå. Sjelden har man sett mer famøse innlegg mot en partileder. Skittkastingen kom innenfra partiet, og fra den politiske høyresiden. Språkbruken så ut til å ha lånt atskillig fra krefter jeg hadde trodd KrF var vaksinert mot.

Så har fylkeslagene hatt sine møter. Høyresidens skremselspropaganda har vunnet gehør. Det ser ut til at valget kan bli å gå i regjering med Fremskrittspartiet. Et valg som for de fleste aktivt kristne i dette landet oppleves som absurd. Er det noe som tyder på at Venstre profitterer på å sitte i denne regjeringen?

KrF har vært i en langsom glideflukt mot et mål langt under sperregrensen gjennom de siste årene. Det er åpenbart at noe nytt måtte skje. Og det ser altså ut til at det finnes et knapt flertall som tror at det nye som skal redde partiet er å klistre seg enda tettere til de blåblå.

Dette gjør man selv om flertallet av partiets velgere ønsker det motsatte. En meningsmåling offentliggjort sist uke viste at bare 18 % ønsket at partiet skulle gå inn i dagens regjering. Likevel kan det se ut til at flertallet på det ekstraordinære landsmøtet kan komme til å gjøre dette, til tross for at mengden potensielle velgere befinner seg mot sentrum/venstre.

Hvor stort potensial tror man det finnes av velgere på høyresiden? Noen hundre som ellers ville stemt på De Kristne?

Jeg er neppe noen stor profet, men jeg kan vanskelig se det annerledes enn at KrF med åpne øyne velger å marginalisere sitt eget parti. For meg har hele prosessen vært en sjokkerende avsløring av at KrF består av en dominerende fløy som viser holdninger som er helt uforenlig med de jeg selv står for. Og jeg vet at veldig mange opplever det på samme måten som jeg. KrF velger å skyve fra seg sitt største velgerpotensial. De har lykkes å kvele den store entusiasmen som fulgte Hareides modige veivalg. Og de ser ut til å kvitte seg med den dyktigste partlederen de har hatt på lange tider. Hvordan de har tenkt å komme over sperregrensen ved neste valg, er for meg et mysterium.

Lenge har KrF befunnet seg i en dødens sone i skyggene til dagens regjering. Partiet er sakte men sikkert blitt svekket. Nå ser det ut til at de velger aktiv dødshjelp i stedet for å sykne sakte inn i døden.

For hva tror de at de kan oppnå i en blåblå regjering som vet at partiet ikke lenger har noen alternativer til å være deres lydige skjødehund? Kanskje klarer de å få litt mer penger til Evangeliesenteret eller andre gode tiltak. Men i 2021 er det slutt. Da har vi ikke lenger et Kristelig Folkeparti som har noen som helst innflytelse. De valgte selv velgerne bort.

Jeg synes det er trist. På vegne av faren min, og alle sliterne som bygde partiet stein for stein. De som ikke en gang kunne tenke seg at det ville framstå politikere som Sylvi Listhaug i landet vårt. De som trodde på anstendighet, verdier og rettferdighet.

Og jeg som var klar til helhjertet å støtte det nye og djerve KrF under ledelse av Hareide, merker at hjerteforholdet har fått et dypt sår. Jeg er redd det er fatalt denne gangen.

Gå til innlegget

Våre teologer vet alt

Publisert over 1 år siden

Jeg har igjen hatt gleden av å lese Erasmus Roterodamus klassiker Dårskapens lovtale som han skrev i løpet av noen hektiske uker i 1509. En satirisk, morsom og slående tekst som gikk sin seiersgang gjennom Europa i første halvdel av det 16. århundre. Det slår meg at mange av de satiriske poengene passer like godt 500 år senere.

Blant annet får prester, munker og teologer gjennomgå. Teologene er, ifølge Ersamus, utrolig selvbevisste og irritable, de mener seg å vite alt. Han skriver: "Hos dem alle finner du så megen lærdom, så mange vanskelige spørsmål at jeg godt kunne tenke meg at apostlene selv ville trenge hjelp av en annen ånd hvis de skulle tvinges til å ta kampen opp med disse nyere teologer." Og videre: "Hvor lykkelige tror dere ikke de er, når de former og omformer de Hellige Skrifter efter sin egen lyst, som om det var voks de hadde mellem hendene."

Jeg har tenkt på det Erasmus skriver om teologene i forbindelse med de siste tidenes oppslag i Vårt Land om hvordan vi alle mer eller mindre har misforstått hva kristendommen handler om. Vi har lest Paulus og evangeliene feil. Derfor trenger vi tydeligvis noen av disse nye lærde som kan sette skapet på plass og gjenoppdage kristendommen for oss. Som overskriften på lørdag: Alt du vet om Paulus er feil. (Hvilket viser seg å bygge på spørsmålet om oversettelsen av noen få tekster som er åpne for flere mulige tolkninger.) Da er det godt at det finnes teologer som vet alt, og kan veilede oss til den virkelige sannheten.

Jeg må innrømme at jeg  selv har min teologiske embetseksamen, og jeg har brukt like mange år til å undervise innen ulike teologiske disipliner. Jeg har lest noen hyllemeter med teologisk litteratur. Og jeg leser min bibel hver dag, slik jeg har gjort det siden min mormor ga meg mitt første nytestamente på tiårsdagen. Jeg er altså selv gjenstand for Erasmus sin satire.

Men jegeg lar meg i alle fall ikke lenger imponere av de store ordene, de sensasjonelle erkjennelsene og det vanskelige språket som enkelte ynder å bruke for å stilne folks kritiske spørsmål. Jeg har oppdaget at mange vanlige folk kan sin bibel bedre enn mange teologer. Som det ironisk sies med et visst snev av sannhet: Teologene leser ikke Bibelen, de leser bare hverandre.

Nei, dette er ikke et angrep på teologien. Vi trenger den. Det er utrolig mye kunnskap å hente. Men kanskje teologene kunne ha godt av en litt større dose ydmykhet og litt mer lydhørhet overfor vanlige bibellesere. De er faktisk ofte svært reflekterte mennesker med imponerende bibelkunnskap. Og har ikke nettopp reformasjonen vist oss at Gud ikke trengte mellommenn for å kommunisere med menneskene? Teologi er faktisk ikke kvantefysikk. Tekstene er tilgjengelige for alle - selv om de aller mest språkkyndige kan diskutere detaljer i oversettelsene.

Og kanskje Vårt Land kunne gi litt mer spalteplass til det virkelige livet, og litt mindre til enhver teolog som mener seg å kjenne sannheten bedre enn alle andre. Både på Erasmus sin tid og nå er det nok av teologer som mener seg å vite alt. Og de stiller sikkert villig opp til å bli intervjuet. Men det er ikke sikkert Vårt Land skal fungere som mikrofonstativ av den grunn.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Bli i kirken, Märtha Louise!
av
Vårt Land
8 dager siden / 5054 visninger
Fra utskudd til kraft?
av
Vårt Land
19 dager siden / 4758 visninger
Slutt å gjøre kirken kul!
av
Merete Thomassen
8 dager siden / 2677 visninger
Bekreftet allerede
av
Joanna Bjerga
24 dager siden / 2320 visninger
Befri oss fra 1. mai
av
Ole Jakob Warlo
22 dager siden / 1802 visninger
Barns frihet til å velge
av
Berit Hustad Nilsen
9 dager siden / 1767 visninger
Bryllup med bismak
av
Trond Langen
3 dager siden / 1529 visninger
Hauge og Marx
av
Vårt Land
21 dager siden / 1527 visninger
Biskoper som blir realpolitikere
av
Espen Ottosen
14 dager siden / 1390 visninger
Taper-gutta
av
Vårt Land
13 dager siden / 1309 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere