Per Arne Dahl

Alder: 69
  RSS

Om Per Arne

Biskop i Tunsberg fra høsten 2014. Tidligere prest i Trefoldighetskirken og på Stortinget. Forfatter. Tidligere spaltist i Aftenposten Søndag, tidligere spaltist i Vårt Land.

Gift med Anne og far til fem barn og bestefar til tre barnebarn. Har arbeidet det meste av livet på Modum Bad som leder av Institutt for Sjelesorg og på Samlivssenteret. Faglig bakgrunn som har betydd mye er utdannelse som pastoralklinisk veieleder og arbeidet med arbeidsveiledning og åndelig veiledning.Har de siste årene arbeidet mye med det som bidro til at han ble statsstipendiat ; å formidle tro og verdier i skrift og tale til kirke og samfiunn.

Følgere

Pirrende trofasthet

Publisert rundt 10 år siden

Jeg har aldri fått så mange reaksjoner fra leserne som når jeg  har  skrevet artikler om samliv og samvittighet, om de gode og onde dagene i Aftenposten. De fleste tilbakemeldingene har vært preget av takknemlighet over at temaet er fokusert. Likevel er jeg ettertenksom. Hvordan kan vi øke appetitten på å holde sammen i gode og onde dager? Hvordan kan vi vekke en lyst til det gode og et oppriktig ønske om et realt og skvært forhold uten dobbel bokføring? Hvordan kan det gå sport i å velge håp om utvikling fremfor troløst sporskifte? Jeg undrer meg på hvorfor det er vanskeligere å snakke pirrende om trofastheten enn å bruke slegga på troløsheten?

 

Den danske filosofen og etikeren K.E. Løgstrup var et helt liv opptatt av disse spørsmålene, og sa: «Kjærlighet er konsentrert oppmerksomhet mot den andre, som så vekker den andres gjensvar». I en artikkel som ble publisert etter hans død: ”Kjærlighetens veie og vildeveie. Bemærkninger til Suzanne Brøgger”, er han nettopp opptatt av tidsåndens tendens til å erotisere menneskers sosiale liv og gjøre oss til våre lysters fanger. Mens Suzanne Brøgger hevder at kjærlighet for ett eneste annet menneske gjør oss ufrie og uglade hevder Løgstrup det motsatte: ”Erotisk eksklusivitet gjør forholdet til andre mennesker fritt mens troløsheten skaper splittelse, rivalisering og ufrihet” Lidenskap er ikke for Løgstrup en lunefull hendelse vi ikke kan eller skal ta ansvar for: ” Lidenskap er en intensivering og fokusering på den andre som skal pågå hele livet. Lidenskap er å ville ett; med andre ord konsentrert oppmerksomhet mot den ene”.

         Etter en samtale som var forårsaket av troløshet sukket mannen: ”Vi er utsnakket. Her er det ikke mer å hente!” I løpet av noen samtaler erkjente han at denne setningen var uttrykk for hans ulyst mot å gå inn i det som var bakgrunnen for sviket: En dundrende livsstilskrise hvor to slitne karriere-mennesker i årevis hadde hatt mer lyst på sin egen suksess enn på å gi hverandre oppmerksomhet. Dermed hadde de forsømt den første av alle betingelser for sanselighet; konsentrert oppmerksomhet og nysgjerrighet på hverandres liv og følelser. Mannens erkjennelse i en senere samtale var både ærlig og betimelig: ”Jeg har i lang tid  ønsket forandring uten å endre meg”. Mannen jeg her har fått lov til å referere var betraktelig mer kjent i hovedstadens treningssentre enn i byens kirker, og syntes det virket fremmed når jeg introduserte begrepet ”lære å elske”. Han erkjente likevel ettertenksomt: ”Nå er det på høy tid å bygge nye treningssentre. Problemet for svært mange av oss er jo at vi ikke har lært hva kjærlighet er og hvordan den uttrykkes.” Han innså at han hadde et dypt behov for å lære å elske, lære å trene på å ta initiativ, vise innlevelse og å konkretisere godheten. I vår flimmerkultur hvor blikkene flakker og lystene virrer oppstår det en energilekkasje som ofte lurer oss og som får oss til å tro at kjærligheten er blitt borte og sanseligheten har sloknet. Kjærligheten er ikke alltid borte, men ofte bortgjemt. Lysten er ikke alltid sloknet, men nesten kvalt av vår uoppmerksomhet og flyktige tilstedeværelse. Derfor er ikke kjærlighetens hovedmål å finne seg selv, men å tre ut av oss selv så vi kan gi konsentrert oppmerksomhet mot den andre. Da skapes det gode følelser.

Innlegget er tidligere publisert i Aftenpsoten i spalten Under åpen himmel. 

 

Gå til innlegget

Voksen kjærlighetssorg

Publisert over 10 år siden

 

Såpeseriene på TV og de tabloide mediene gir klar beskjed til unge og voksne: Det er en menneskerett å kjenne heftighet og lidenskap til enhver tid. Og hvis du ikke gjør det, er det enten den andre det er noe galt med eller magien som er blitt borte. Og da gjelder evig bytterett som livsprinsipp. Livet synes å være et annet sted, kjærligheten virker som den er større på den andre siden av gjerdet.

Etter at jeg skrev om følelsenes upålitelighet som kompass i Aftenposten tidligere i høst og på Verdidebatt før jul, har jeg fått uvanlig mange reaksjoner. Noen har skjelt meg ut fordi jeg ikke tok høyde for de som av forståelige grunner ikke kunne la være å gi seg hen til den store kjærligheten mens mange har takket for at jeg sist søndag gav et håndtrykk til de som kjente seg sviktet og forlatt. På begge sider er det savn og smerte.

En av e-postene beskrev den blytunge sorgen over å bli devaluert, ikke bare i øyeblikket, men at den som gikk ut av forholdet også benyttet anledningen til å understreke at han egentlig aldri hadde vært glad i henne. Et brev jeg har fått anledning til å sitere fra:

« I likhet med mange har jeg opplevd at min ektefelle gjennom nesten 20 års ekteskap forlot meg til fordel for en yngre kvinne. Det er flere år siden nå, og sårene er til en viss grad leget. Men jeg husker hvordan jeg bad han tenke på barna og ikke gå fra oss. Det hjalp ikke. Han hadde truffet sin store kjærlighet i livet, fortalte han meg. Og det var vondt å få vite at jeg aldri hadde vært noen stor kjærlighet. Han forlot først meg og  forlot siden også den nye store kjærligheten. Vi hyller demokratiet. Men innad i familien gjelder det ikke. Når far eller mor vil skilles hjelper det ikke hva andre, barn og voksne sier. Vi blir stemt ned og forlatt. Derfor har jeg innført et begrep i min tankeverden: Jeg er tvangsskilt. I vårt samfunn diskuterer vi ofte tvangs-ekteskap selv om den problematikken, tross alt, gjelder et fåtall i vår kultur. Men tvangsskilsmisse som gjelder svært mange diskuterer vi nesten aldri. Vi hyller det kjærlighetsbaserte ekteskapet og samlivet, for så å forlate den som elsker oss.» Og kvinnen avslutter brevet slik: «Jeg var ingen feilfri ektefelle. Men jeg ville i alle fall at vi skulle søke hjelp, noe som var helt uaktuelt for min kjære. Og jeg ser i dag hva skilsmissen har gjort med våre barn. Heldigvis har de klart seg bra. Men det har kostet. Utryggheten har satt varige spor som også handler om manglende trygghet i deres voksne kjærlighetsliv. Slik jeg ser det er hver skilsmisse et spadetak under samfunnets grunnvoll».

         Og da blir spørsmålet: Hvordan kan vi forhindre unødige skilsmisser? Hvordan kan vi forholde oss redelig til at det faktisk er forhold som utløser så mye vondt i og mellom mennesker at de bør få hjelp til å skille lag samtidig som vi fastholder at skilsmisse uansett er en løsning med tapere? Også vi prester må hjelpe folk å avslutte en relasjon. Men ofte har jeg en følelse av at samlivsbrudd kunne vært unngått hvis kvinner og menn tidligere hadde søkt hjelp. Det kunne vært unngått hvis vi hadde fått veiledning til å snakke sammen i stedet for å snakke bak ryggen på hverandre. Det kunne vært unngått hvis vi hadde blitt ansporet til velvilje i stedet for vrangvilje, til åpenhet i stedet for taushet. Det kunne vært unngått hvis vi hadde vært mer klar over at kjærlighet også er noe vi kan lære. Ja, innsett det som er det store alvoret. At vi alle er på vei til samlivs-brudd med mindre vi  gjør noe aktivt for å forhindre det. 

 Innlegget har tidligere vært publisert under Åpen himmel i Aftenposten.

 

Gå til innlegget

Sann Gud og sant menneske

Publisert over 10 år siden

Det er tider da kirkens folk har sunget ”Ære være Gud i det høyeste” så kraftfullt at Jesu menneskelighet og menneskene på jorden nesten er blitt borte. Sånn sett er inkarnasjonens mysterium, det under at Gud ble menneske og tok bolig i blant oss, et nødvendig korrektiv til den tro som ikke tar menneskenes liv på alvor. De siste årenes julebudskap har da også i stor grad blitt preget av at Gud i Jesus Kristus har fått en landingsstripe i vår virkelighet. Og mange av oss har gjerne sitert den svenske boktittelen: ”Gjør som Gud, bli sant menneske” eller gitt vår tilslutning til Grundtvigs utfordrende ord: ”Menneske først, kristen så. Kristus kaller oss ikke fra livet, men til livet”. Vi har rett og slett sunget: ”Ære være mennesket” fordi vi har opplevd at denne delen av julebudskapet har vært en mangelvare i forkynnelsen. Troen må da berøre menneskelivet, og det som skjer i kirken må gi livsmot til våre livs dager! Derfor,  ikke ett ondt ord om anvendt inkarnasjonsteologi. Ikke ett ondt ord om den nødvendige menneskeliggjøring av Jesus. Men spørsmålet er om ikke inkarnasjonens evangelium er blitt vektlagt så ensidig i de siste årene at vi nærmest har tømt himmelen for Gud og dermed endt opp som velmenende humanister? En av mine favorittlærere på KG pleide derfor å si: ”Hvis vi gjør en delsannhet til helsannhet blir resultatet usannhet.” Han var opptatt av at livets dypeste spørsmål er avhengig av at noe holdes sammen som ikke må atskilles. Himmel uten jord blir overåndelighet slik jord uten himmel blir materialisme. Det er et avgjørende mysterium at Jesus både var Gud og menneske, slik den første kristne kirkes hyrde, ørkenfaderen Efraim Syreren, sa det på 300-tallet:

Om han ikke var menneske,
hvem var det da som lå i krybben?
Om han ikke var Gud,
til hvem var det englene sang lovsanger?
Om han ikke var menneske,
Hvem var det da som ble innbudt til bryllup i Kana?
Om han ikke var Gud,
Hvem forvandlet vann til vin?
Om han ikke var menneske,
Hvem var det som gråt ved Lasarus sin grav?
Om han ikke var Gud,
Hvem var det som befalte og kalte ut han som hadde vært død i fire dager?

Derfor er det avgjørende orienteringspunkt i den kristne tro både himmel og jord, både Gud og menneskene. Og helt avgjørende er Jesus som sann Gud og sant menneske, ja som den dype sammenheng i vår tilværelse, slik profeten Jesaja skildrer det i sin hyllest til den Gud som er så stor at Han både er den opphøyde i himmelen og den nådefulle på jorden:

”I det høye og hellige bor jeg
og hos den som er knust
og nedbøyd i ånden.*
Jeg vil vekke de nedbøydes ånd til liv
og gjøre de knustes hjerter levende”.(Jes 57,15)

Julens budskap forteller oss det som presist uttrykkes i salmestrofen: ”Der Jesus er der møtes jord og himmel”. Julens budskap advarer like mye mot å tømme himmelen for Gud som å neglisjere Guds adresse i verden. I tilbedelsen av Gud trer vår sanne menneskelighet fram, og i solidariteten med medmennesker bryter det sant guddommelige gjennom til et samstemt GLORIA: ”Ære være Gud i det høyeste, og fred på jorden blant mennesker som Gud har glede i”.

 

Gå til innlegget

Når følelsene blir kompass

Publisert over 10 år siden

 

Like alvorlig som svineinfluensaen er for menneskeheten er livsrot og følelsesmessig forførelse for norske hjem.

Først publisert: Under åpen himmel (15.11)

Stadig flere barn opplever at fedre eller mødre flytter ut for deretter umiddelbart å flytte inn hos nye partnere. Det er lite snakk om å holde ut i vanskelige faser og det er enda mindre snakk om respekt for separasjonstid. Separasjon er lik skilsmisse, og dermed basta. Noen forsøker riktignok en familieterapeut, men de færreste benytter seg av hjelpeapparatet. Her er det oftere og oftere snakk om direkte overgang fra relasjon til relasjon med en fart og utålmodighet som i de fleste tilfeller må handle om at det nye forholdet er etablert i smug lenge før nyetableringen er et offisielt faktum.

Den som har fulgt spalten Under åpen himmel over tid, hvor denne teksten først ble publisert,  vet at jeg ikke har noe som helst  ønske om å fordele skyld og sette meg til dommer over folk. Mange ganger har jeg også oppfordret til å vise respekt for nødvendige samlivsbrudd. Det er relasjoner hvor det utløses så mye vondt i og mellom mennesker at et brudd dessverre er nødvendig, ja, faktisk å anbefale også for en prest. Men dette gjelder langt fra de fleste. Nå er det i ferd med å bre om seg en mangel på ansvarsfølelse hvor følelsene blir livets kompass og hvor faren for misvisning er påtagelig. Og problemet er åpenbart. Følelsene våre er lite egnet som kompass fordi vi som mennesker gang på gang viser at vi verken vet eller vil vårt eget beste. Følelsene våre er rett og slett ikke pålitelige som veivisere. Føleri er ikke brukbart som livets kompass. Like alvorlig som svineinfluensaen er for menneskeheten er livsrot og følelsesmessig forførelse som bidrar til energi-lekkasje og gledestap som knapt noen er i stand til overskue følgene av. Vi har ikke vondt av det vi ikke vet, er det noen som sier. Og det kan knapt sies noe som er mindre sant. Vi har kjempevondt av det vi ikke vet, men som vi aner og lukter og fornemmer.

Derfor ønsker jeg ikke denne søndagen primært å tale til lesernes følelser, men til vår samvittighet. Sammen med gode kolleger har jeg i årevis forsøkt å motivere for familieterapi og arbeide med feilplasserte og uplasserte følelser. Men det er mange flere som ønsker å bidra til bearbeidelse av følelser enn til å utfordre samvittigheten. Det er riktig nok i ferd med å bli stuerent å snakke om etikk i næringslivet og den offentlige sektor. Men det er slett ikke populært å snakke om etikk i stua og på soveværelset. I årevis har jeg forsøkt meg med en samlivsterapeutisk tilnærming med lavmælt tale for å ikke støte eller såre de som strever. Men slik Erik Dammann og miljøbevegelsen for to tiår siden fortsatte å rope selv om de mange ganger ropte for døve ører må noen av oss erstatte den terapeutiske visking med et etisk varsku. Vi står overfor en indre miljøkrise av dimensjoner. Nå er det på høy tid å fokusere på inneklimaet i norske hjem og inneklimaet på norske arbeidsplasser. Barn, ungdom og  forsmådde partnere betaler en skyhøy pris for voksne menneskers troløshet og uetiske måte å skille lag på. Og vi vet hvilke alvor vi står overfor. Det eneste som går helt av seg selv uten at vi behøver å løfte en eneste finger er forfall og destruksjon. Det er bare å la være å gjøre noe som helst og la være å rope, og ondskapen har maksimalt gode kår, mens konstruksjon og nyskapelse krever arbeid, våkenhet og ansvar. Mer om det neste søndag.


 

Gå til innlegget

NÅR FØLELSENE BLIR KOMPASS

Publisert over 10 år siden

Like alvorlig som svineinfluensaen er for menneskeheten er livsrot og følelsesmessig forførelse for norske hjem.

 Stadig flere barn opplever at fedre eller mødre flytter ut for deretter umiddelbart å flytte inn hos nye partnere. Det er lite snakk om å holde ut i vanskelige faser og det er enda mindre snakk om respekt for separasjonstid. Separasjon er lik skilsmisse, og dermed basta. Noen forsøker riktignok en familieterapeut, men de færreste benytter seg av hjelpeapparatet. Her er det oftere og oftere snakk om direkte overgang fra relasjon til relasjon med en fart og utålmodighet som i de fleste tilfeller må handle om at det nye forholdet er etablert i smug lenge før nyetableringen er et offisielt faktum.

Den som har fulgt Under åpen himmel over tid, hvor denne testen først ble publisert, vet at jeg ikke har noe som helst  ønske om å fordele skyld og sette meg til dommer over folk. Mange ganger har jeg også oppfordret til å vise respekt for nødvendige samlivsbrudd. Det er relasjoner hvor det utløses så mye vondt i og mellom mennesker at et brudd dessverre er nødvendig, ja, faktisk å anbefale også for en prest. Men dette gjelder langt fra de fleste. Nå er det i ferd med å bre om seg en mangel på ansvarsfølelse hvor følelsene blir livets kompass og hvor faren for misvisning er påtagelig. Og problemet er åpenbart. Følelsene våre er lite egnet som kompass fordi vi som mennesker gang på gang viser at vi verken vet eller vil vårt eget beste. Følelsene våre er rett og slett ikke pålitelige som veivisere. Føleri er ikke brukbart som livets kompass. Like alvorlig som svineinfluensaen er for menneskeheten er livsrot og følelsesmessig forførelse som bidrar til energi-lekkasje og gledestap som knapt noen er i stand til overskue følgene av. Vi har ikke vondt av det vi ikke vet, er det noen som sier. Og det kan knapt sies noe som er mindre sant. Vi har kjempevondt av det vi ikke vet, men som vi aner og lukter og fornemmer.

Derfor ønsker jeg ikke denne søndagen primært å tale til lesernes følelser, men til vår samvittighet. Sammen med gode kolleger har jeg i årevis forsøkt å motivere for familieterapi og arbeide med feilplasserte og uplasserte følelser. Men det er mange flere som ønsker å bidra til bearbeidelse av følelser enn til å utfordre samvittigheten. Det er riktig nok i ferd med å bli stuerent å snakke om etikk i næringslivet og den offentlige sektor. Men det er slett ikke populært å snakke om etikk i stua og på soveværelset. I årevis har jeg forsøkt meg med en samlivsterapeutisk tilnærming med lavmælt tale for å ikke støte eller såre de som strever. Men slik Erik Dammann og miljøbevegelsen for to tiår siden fortsatte å rope selv om de mange ganger ropte for døve ører må noen av oss erstatte den terapeutiske visking med et etisk varsku. Vi står overfor en indre miljøkrise av dimensjoner. Nå er det på høy tid å fokusere på inneklimaet i norske hjem og inneklimaet på norske arbeidsplasser. Barn, ungdom og  forsmådde partnere betaler en skyhøy pris for voksne menneskers troløshet og uetiske måte å skille lag på. Og vi vet hvilke alvor vi står overfor. Det eneste som går helt av seg selv uten at vi behøver å løfte en eneste finger er forfall og destruksjon. Det er bare å la være å gjøre noe som helst og la være å rope, og ondskapen har maksimalt gode kår, mens konstruksjon og nyskapelse krever arbeid, våkenhet og ansvar. Mer om det neste søndag.

Publisert først: UNDER ÅPEN

  HIMMEL (15/11-09) 


Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Hjemmesentrert kirke
av
Joanna Bjerga
10 dager siden / 1419 visninger
Guds fravær
av
Geir Tryggve Hellemo
22 dager siden / 1234 visninger
Ja vel, gamlis
av
Heidi Terese Vangen
28 dager siden / 1216 visninger
To strekar
av
Arne Mulen
3 dager siden / 1184 visninger
Det vi ikke ser
av
Magne Nylenna
14 dager siden / 856 visninger
Biskop Byfugliens merkelige avskjedsreplikk
av
Roald Iversen
rundt 2 måneder siden / 557 visninger
Humanismens hellige skrifter
av
Didrik Søderlind
nesten 2 år siden / 553 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere