Per Arne Dahl

Alder: 69
  RSS

Om Per Arne

Biskop i Tunsberg fra høsten 2014. Tidligere prest i Trefoldighetskirken og på Stortinget. Forfatter. Tidligere spaltist i Aftenposten Søndag, tidligere spaltist i Vårt Land.

Gift med Anne og far til fem barn og bestefar til tre barnebarn. Har arbeidet det meste av livet på Modum Bad som leder av Institutt for Sjelesorg og på Samlivssenteret. Faglig bakgrunn som har betydd mye er utdannelse som pastoralklinisk veieleder og arbeidet med arbeidsveiledning og åndelig veiledning.Har de siste årene arbeidet mye med det som bidro til at han ble statsstipendiat ; å formidle tro og verdier i skrift og tale til kirke og samfiunn.

Følgere

Hvem kan redde påsken?

Publisert rundt 5 år siden

Jesus verken hylles eller hånes, hedres eller skjelles ut, men blir heller ignorert og forsøkt tiet i hjel.

I fjor foretok InFact for VG en spørreundersøkelse der over 1.000 nordmenn svarte på spørsmål om påsken. I følge VG ville selv påskeharen ristet på hodet av resultatet.

Nesten en tredjedel visste ikke hva som skjedde skjærtorsdag. En fjerdedel visste ikke hva som skjedde langfredag. Og hvem har hørt om Simon fra Kyrene som hjalp Jesus med å bære korset? 26 prosent. VG spurte derfor: Det kristne påskebudskapet synes å være forsvunnet. Hvem kan redde påsken?

Det er mange og kraftfulle diskusjoner for tiden i kirke og samfunn. Men det er ganske stille rundt Jesus. Få eller ingen provoseres eller begeistres av ham. Det er lenge siden folkemengden hyllet ham og jublet «Hosianna», og like lenge siden de ropte «Korsfest» og hånet ham i høymælt protest.

Han verken hylles eller hånes, hedres eller skjelles ut, men blir heller ignorert og forsøkt tiet i hjel. Mennesker forteller at de har sans for kirkerommet, kirkegårdene og kirkens ritualer, men er mindre opptatt av Jesus som forbilde og enda mindre engasjert av Ham som verdens frelser. 

Laber. «Vi er ikke motstandere av ham», sa en engasjert kvinne, «men dere prestene har gjort ham til en tannløs, museal skikkelse som ikke er egnet til å berike og berøre livene våre.» Spørreundersøkelser, som den i VG før påsken i fjor, viser i alle fall at kunnskapen om Jesus-skikkelsen er laber. Mange forteller at deres påskefeiring i byen, på fjellet eller ved sjøen fungerer aldeles utmerket, uten Jesus. 

Derfor, denne ettertanken før påske. Kirken beskriver Jesus som den eneste Gud med sårmerker, og i denne tiden følger vi ham på vei mot Jerusalem. En mann med sår og seier, men alltid med blikket festet på de som har det vondt. Hva kan årsaken være til at det er så stille rundt Jesus? Er det vi prester og kirkelige medarbeidere som har sviktet?

Har vår formidling og vår evne til å presentere Jesus blitt spist opp av kjedsomhet og tomt prat? Eller kan det handle om at vi mennesker, to tusen år etter Kristi fødsel, ikke vil la oss lede, bevege eller forplikte av Gud eller noe som er større enn oss selv? Det gjør ikke så mye om Jesus blir borte, tenker vi. Vi klarer oss godt for egen maskin og ser ikke  behovet for noen frelser og forsoner i møte med skylden, dommen og døden. 

Fravær. Det fortelles at det aldri har vært så mange besøkende i Louvre for å se Mona Lisa som etter at bildet av henne ble stjålet. De kom altså for å se plassen der hun hadde prydet veggen i galleriet. Kanskje er det når hjelpen ikke er der, at vi for alvor etterspør den?

Kanskje må det et fravær til for at vi skal oppleve savn? Spørsmålet er altså ikke bare hvem som skal redde påsken, men hvem skal redde oss? Spørs om ikke Jesus, Guds sønn er mer opptatt av å redde oss enn å redde en høytid! Mer opptatt av å fri oss fra slitsom egenandel enn å påføre oss en krevende inngangsavgift til Guds rike.

Overskriften over vår tid er på mange måter: «Det gjorde mennesket». Kirkens lærefader, Paulus, formulerte en helt annen heading. Bakgrunnen var et avgjørende møte med den korsfestede og oppstandne Jesus utenfor Damaskus og et langt mer realistisk syn på menneskets begrensninger: «Det gode som jeg vil, gjør jeg ikke, og det onde som jeg ikke vil, det gjør jeg.»

Guds gjerning. Derfor gav Paulus menigheten i Rom en helt annen overskrift over påskens mysterium: «Det gjorde Gud». Dette initiativet fra Guds side hadde en pris som den tyske teologen Dietrich Bonhoeffer beskrev slik: «Det som er kostbart for Gud må aldri bli billig for oss. Billig nåde er den nåde vi gir oss selv.» «Kostbar nåde», derimot, «handler om at prisen er betalt for oss. Nåden er kostbar fordi den kostet Kristus livet, og den er nåde fordi Gud dermed gir oss livet.» 

Det er dette mysterium August Strindberg beskriver i sitt skuespill Påske. Strindberg strevde lenge med å akseptere den kristne tanken om det Gud gjorde ved å la Jesus sone for menneskehetens skyld på korset. I sitt pasjonsspill legger han derfor følgende setning i munnen på hovedpersonen Elis: «Forstår du dette, at Forsoneren har sonet for våre synder, og likevel fortsetter vi å betale?» Kanskje er det dette vi strever med; forsoningens gåte. At det å være menneske også er å være skyldig. At skyld krever oppgjør, og at Frelseren derfor er død for alle. 

Selvhjulpne. Men her stopper det opp for mange av oss. Vi skal være så selvhjulpne at tanken om en stedfortreder virker både fjern og enkel: At det var en som begynte å lete etter oss lenge før vi visste at vi var på ville veier. At det var en som gav seg selv for oss lenge før vi var i stand til å gi oss selv til ham. At troen ikke begynner i vårt hode, men i Guds elskende og gjennomborede hjerte.

Det er dette som nesten er for godt til å være sant, og som derfor skaper forvirring. Det er kanskje derfor vi, for sikkerhets skyld, fortsetter å betale, lenge etter at gjeldsbrevet er slettet. Vi gir ikke opp å sone, fordi vi strever med å la Kristi forsoning gjelde oss og alt vårt. «Forstår du dette, at Forsoneren har sonet for våre synder, og likevel fortsetter vi å betale?»

Uten egenandel. Jeg gleder meg til påskens messer. På Kristi vegne skal vi få lov til å si: «Kristi legeme gitt for deg. Kristi blod utøst for deg!» Vi gir hverandre Guds nåde og tilgivelse i fast og flytende form så vi kan ane, fatte og tro at egenandel er historie. Vår lille og ytterst feilbarlige historie med velmente soningsforsøk omringes i påsken av en større historie som ikke handler om soningsforsøk, men om soning så det holder. «Han er en soning for våre synder, ja ikke bare for våre, men for hele verdens», står det skrevet.

Velkommen til påskens gudstjenester, til et møte med hele Jesu liv og hele vårt liv på en uke.

FØRST PUBLISERT SOM KRONIKK I VÅRT LAND 28. MARS 2015

Gå til innlegget

Unnskyld, hvis...

Publisert rundt 5 år siden

Sjelden er det en real bønn om tilgivelse fordi man har gjort noe galt eller sagt noe galt og er lei seg.

Stadig oftere møter jeg på betingede unnskyld fra ulikt hold. «Hvis jeg har såret noen, vil jeg be om unnskyldning». «Hvis noen føler seg støtt ber jeg om unnskyldning.» «Hvis noe av det jeg sa kan tolkes dithen at, ber jeg om unnskyldning».

Sjelden er det en real bønn om tilgivelse fordi man har gjort noe galt eller sagt noe galt og er lei seg. Det er lenge mellom hver gang noen legger seg flate, innrømmer at de var dumme og tar et realt ansvar.

Ingen av oss er unntatt disse utfordringene. Å være menneske er å være skyldig. Det er gjerninger eller handlinger vi gjorde som vi angrer livet av oss på at vi sto bak og det er forsømmelser vi slett ikke er stolte av. Dessuten er det disse ordene som vi slengte ut eller lakk ut og som vi gjerne ville trukket tilbake, hadde det bare vært mulig. Derfor skjønner jeg godt en engasjert kar fra Ringerike som fortsatt er skuffet over at nr. 543 i Landstads salmebok ikke fikk være med videre i vår nye salmebok. Skuffet fordi salmen «Et ord er en pil» som han måtte lære utenat som konfirmant, på en tydelig og engasjert måte setter ord på akkurat dette: «Et ord er en pil. Som farer av sted med ustanselig il. Du vet ei hvorfra, og du vet ei hvor hen, den såre kan fiende, den såre kan venn. Et ord er en gnist som titt tender en brann, der slukkes ei kan».

Et ord er en pil som kan ødelegge gode drømmer og håp om fellesskap. Sist uke kom ordene fra FrP`s Per Sandberg som anklaget KrF for å ha «et enormt ansvar» for at unge mennesker knytter seg til terrororganisasjoner som IS. Sandberg forsøkte å beklage, men budskapet hans ble borte i ordene. Spørsmålet som sitter igjen hos mange er derfor: Ønsket han selv oppriktig å beklage?

Nå er det fastetid, en alvorlig periode i kirkeåret der vi fokuserer på hva vi må si nei til for å kunne si et helhjertet ja til noe annet. Hva som er rett og hva som er galt. Ja, vi følger etter Jesus på hans vei mot Jerusalem for å få læring av den eneste i verden som er full av nåde og full av sannhet. Hva er fastetiden uttrykk for? En alvorlig tid som skulle hjelpe oss til en selvransakende livsholdning hvor vi tar ansvar for våre handlinger og nederlag og ikke ble sittende fast i det bedraget som får oss til å tro at noe kun er galt hvis vi blir avslørt og noe skal kun gjøres opp, hvis det har såret andre. Hva med selve livet vårt? Det er ord som sier at du ikke skulle sagt meg. Det er gjerninger som sier at du ikke skulle gjort meg. Det er unnlatelser som roper at du ikke skulle glemt meg.

Som kirke har vi forsømt oss på å fornye fastetidens viktighet og aktualitet. Den er blitt preget av gammelmodige ord og melankolske undertoner som ikke har fanget opp ondskapens aktualitet og syndens kraft i våre liv. Disse selvransakende ukene før påske har i altfor liten grad hjulpet oss ut av overfladisk egenbehandling og uverdig selvforsvar, mens det vi trenger er en rotbløyte i sannhet og nåde.

Å be om unnskyldning hvis det har såret, krenket eller støtt noen er vel og bra så langt det rekker. Men det er jo ikke derfor vi utfordres til selvbesinnelse og oppgjør. Fastetiden ber oss utdype perspektivet til noe som er langt viktigere og vanskeligere. Vi skal be om unnskyldning fordi noe skjedde som var feil, urettferdig, umusikalsk og upassende. Og hvis vi evner å se dette og erkjenne sannheten i det blir det feil å la årsaken til unnskyldningen være knyttet til den andres sårbarhet.

For noen år siden hadde jeg en morgenandakt i NRK hvor jeg stilte spørsmålet: «Er det nødvendig å gjøre opp med mennesker?» Jeg snakket om gjengrodde stier og om energilekkasje forårsaket av uforsonlighet med utgangspunkt i Jesu ord i bergprekenen: «Dersom du bærer fram et offer til alteret og der kommer til å tenke på at en eller annen har noe å anklage deg for, la offergaven ligge foran alteret og gå først og bli forlikt med ham. Skynd deg å komme overens med din motpart». (Matteus 5,23-25)

Jeg har sjelden fått så mange henvendelser etter en radioandakt. Fra kvinner og menn som fortalte hvordan livet deres var blitt hemmet og forringet av uforsonlighet og bitterhet. Derfor skriver jeg om dette også denne søndagen.

Jeg er overbevist om at mange av oss har mye godt til gode om vi kunne rekke ut en hånd, erkjenne et nederlag, en feilvurdering eller hensynsløshet og be om unnskyldning. Da kan vi gjøre en erfaring av ekte tilgivelse og at et nederlag som erkjennes dypest sett ikke lenger er et nederlag, men byggemateriale til et nytt hus med et nytt liv. La oss derfor skynde oss å komme overens med vår motpart. Det avgjørende er ikke hvordan vi blir tatt imot, men at vi tar et faktisk ansvar for vårt liv og våre nederlag.

Da kan fastetiden bli en frigjøringsfest!

 

FØRST PUBLISERT I PER ARNE DAHLS FASTE SPALTE «BISPEVEIEN» I TØNSBERGS BLAD 

Gå til innlegget

Tid for øynenes faste

Publisert rundt 5 år siden

Er vi mer trofaste mot mobilen enn mot hverandre?

Smarttelefonene har erobret land og folk. Vi er blitt avhengig av dem og de sosiale nettverkene.

Emnet for samtalen mellom voksne og ungdommer på temakvelden i menigheten var digital støy. Vi snakket om hva de nye smarttelefonene, nettbrettene, Twitter og Facebook gjør med oss, og om fastetiden har noe å lære oss.

Alle var enige om at vi kan bruke disse medier på en god måte og vise engasjement for andre. Men mange innrømmet at vi altfor ofte fyller ledige hull i tilværelsen med å kikke på nyheter, søke i den virtuelle virkeligheten, gjøre henvendelser til Facebook-menigheten og la oss behage av de «smarte» telefonene.

Rastløse. Derfor snakket vi om hva dette gjør med oss som individer og fellesskap i form av rastløse, oppstykkede dager og samlivsopplevelser på sparebluss. En fortalte at han har hørt om besteforeldre som var så irriterte på barnebarnas smarttelefonbruk når de var på besøk at de nå hadde inngått avtale om deponering av telefonene på en nylaget hylle i gangen for dette bruk. Endelig fikk de tid til å snakke sammen, spille Ludo, se film og møtes.

Eller for å følge biskop Georg Hilles råd til unge i et intervju med Vårt Land nylig: «Se på hverandre, hør på hverandre og ta på hverandre!» Det handler om ekte fellesskap hvor vi sier nei til det som ødelegger et ja. For denne familien ble et begrunnet nei fra besteforeldrene et ja til seg selv og et ja til et større fellesskap.

Varsku. Jeg har møtt par som forteller hvordan smarttelefonene fører til energilekkasje i samlivet. «Vi sitter i hver vår stol med forskjellige Facebook-venner og bruker tid og krefter på å dyrke menigheten der ute i stedet for å investere i hverandre.» Vi må rope varsku.

Prester forteller meg om økende irritasjon over bruken av smarttelefoner i kirkerommet. En ting er at vi glemmer å slå av telefonen og opplever at de såreste eller helligste øyeblikk blir ødelagt av forurensende lyd. En annen ting er at folk, også i kirkerommet, sjekker meldinger, sport og nyheter og sender meldinger. Du ser det godt fra prekestolen, og du ser det under kjedelige taler i lystig lag.

Sånn sett er det slett ikke rart at det skorter med blikkontakten. Vi er trofaste mot vår telefon og troløse mot hverandre. Øyets faste bør bli en eksistensiell utfordring i 2015.

Forsøpling. For mange år siden leste jeg den utfordrende fasteboken Øjnenes faste av den danske teologen Svend Bjerg. Han påviser hvordan våre synsvaner har endret seg dramatisk fra middelalderens fokusering på de få og viktige bilder til vår tids digitale mylder av synsinntrykk som etterlater oss som containere for digital forsøpling.

Ifølge Bjerg kan fasten få en ny vitalitet hvis vi trener oss på å forsake den onde og samtidig feste blikket på den kampen Jesus kjempet i sin lidelse og død. Da kan blikket vårt renses så vi kan se liv i lidelsen og lys i mørket.  Bjerg snakker om tre sider ved øynenes faste.

Den ene er det sosialetiske blikk som handler om solidaritet og at vi ser hverandre. Den andre er å se den skjulte meningen bak Jesu lidelser, det store mysterium som bringer forsoning nær til alle som tror. Den tredje handler om å trene opp det indre blikk så vi kan ane hva Jesus stedfortredende gjerninger handler om.

Kjærlighetens blikk. Når jeg leser Bjerg får jeg lyst til å hvile blikket på noe annet enn flyktige bilder og mylderet av nettnyheter på smarttelefonen. Synet av et ikon og et krusifiks er fastetidens øyemål. Synet av et barn, synet av en ungdom, ektefellens ansikt og kollegaens bekymrede panne er livsviktige mål for blikket.

Uten kjærlighetens blikk forkommer vi. Fastetidens nødvendige nei for å kunne erfare et skikkelig ja, blir eksistensielt avgjørende for oss selv og våre fellesskap. Hvis ikke vi styrer sanseinntrykkene styrer de oss. Nå er vi i ferd med å mette våre øyne med så mange uvesentlige glimt at vårt fastehåp er å sette synet på diett.

Først publisert i Vårt Land 20.2.2015

Gå til innlegget

Søndagen gir nasjonen livsrytme

Publisert rundt 5 år siden

Noen ganger er den menneskelige trang til frihet så stor at frihetstrangen er vår verste fiende. Den som alltid gjør det en har lyst til, har snart ikke lyst til det en gjør.

Åpent brev til våre folkevalgte.

Regjeringen har lovet å innføre søndagsåpne butikker med et antatt vedtak i Stortinget før sommeren 2015. Kun tilbud og etterspørsel skal regulere handelen. Nå er det tid for å gjennomtenke konsekvensene av et slikt vedtak for enkeltpersoner, fellesskap; ja, for vår kultur. Det er ingen skam å snu!

Det er verken Gud eller kirken som trenger søndagen, men vi mennesker som er avhengige av den. Derfor var det gode grunner til at mer enn en million mennesker i Storbritannia undertegnet oppropet: «Keep Sunday Special!» for noen år siden. Og bevegelsen har fortsatt å vokse fordi man erkjenner at det er ikke sånn at vi vet og vil vårt eget beste.

Søndagen er i ferd med å bli ukens salderingspost og den dagen da vi gjør det vi ikke har rukket å gjøre i en overbooket uke og et mer enn fylt liv. Derfor er det en bekymringsfull god match mellom frie markedskrefters ønske om «Alltid åpent» og stressede menneskers febrilske forsøk på å rekke altfor mye. Men dermed også en ytterst dårlig match mellom regjeringens forslag om søndagsåpent og hva som er vårt behov som mennesker og fellesskap i 2015.

Livsrytme. Denne utviklingen strider imot skaperverkets struktur og livsrytme. Det finnes en grunnleggende veksling mellom dag og natt, aktivitet og søvn, arbeid og hvile. Det eksisterer et skifte mellom vår og sommer, høst og vinter. Kontraster som er Skaperens bekreftelse på at alt som spirer og gror, også må få vegetere og roe seg. Uten variasjon dør livet i sitt mangfold. Og vi må ikke innbille oss at vi kan oppheve skaperverkets vekslinger uten at vi må betale en pris. De fleste av oss verdsetter årstidenes forskjellighet som vi er ekstra heldige å oppleve på våre breddegrader, og ønsker ikke å miste den variasjon og skjerping av sansene som årets ulike faser gir oss.

Den dagen Gud gav oss budene, fortalte Han samtidig hva som er til vårt beste. Derfor bør vi utsette oss for denne livets stemme: «Kom hviledagen i hu, så du holder den hellig! Seks dager skal du arbeide og gjøre din gjerning. Men den syvende dag er det sabbat…..For på seks dager skapte Herren himmelen, jorden og havet og alt som er i dem; men den syvende dagen hvilte han. Derfor velsignet Herren hviledagen og lyste den hellig.»

Annerledes. Ordet hellig betyr blant annet det som er adskilt fra – det som er annerledes. Og det motsatte av det hellige er når alt blir like gyldig. Da må vi betale prisen: Likegyldighetens melankoli og utakknemlighetens kjedsomhet. Derfor trenger vi en høylys dag som kan hjelpe oss til å skjelne og skjerpe sansen for noe som er annerledes. Vi trenger en dag hvor vi kan øve oss på å se andre enn oss selv.

Men markedskreftene er sterke, og vi mennesker er små og spinkle i det forholdet. Mange av oss kjenner både uroen over utviklingen og fristelsen til å resignere. Derfor er dagens kronikk en utfordring til reaksjon. Til å beholde søndagen som en annerledes dag, for menneskets skyld, for fellesskapets skyld og for barnas skyld. En dag som gjør en forskjell og hjelper oss til å avsløre ødeleggende travelhet. Erfaringen av en annerledes dag er en betingelse for å få et rett forhold til ukens hverdager. Vi skal arbeide hardt, men også hvile. Vi unngår ikke å stresse i overkant i perioder. Og det er da heller ikke alltid slik at arbeid og ukeslit tar pusten og sjelefreden fra oss, men snarere mangel på ukeslutt og helligdagsfred. Derfor trenger vi forfriskende uvirksomhet, slik Jan Magnus Bruheim sier det:

Midt i det ville, hektiske

fredlause timejaget

grip etter ro og stund.

Lat det bli stille i deg.

Da skal du sjå ditt ansikt

stige or spegelbrunn.

Stille rom. I mange år var Stortingets Stille rom min arbeidsplass. Ved flere anledninger reflekterte vi over hvorfor vi trengte et stille rom i Stortinget og hvorfor vi trenger en annerledes dag. Vi snakket blant annet om hva det er som karakteriserer våre hellige rom. De er preget av stillhet, nåde, hellighet, fellesskap og håp.

Og er det ikke derfor vi også trenger en annerledes dag?  En stillere dag enn de travle hverdagene. En dag med nåde, slik hverdagene kan være ganske nådeløse i sine krav. En hellig og annerledes dag i en tid hvor mye forflater og forfører oss, og en dag preget av fellesskap og håp rundt måltider og livsbekreftende opplevelser på et annet nivå enn dansen rundt kassaapparater, jobbmisbruk og slitent mismot.

Vårt forhold til søndagen handler selvsagt om mye mer enn butikkenes åpningstider og butikklokalenes størrelse. Bare ikke i den radiodiskusjonen jeg overhørte nylig i et eller annet politisk kvarter. «Som moderne mennesker har vi rett til å handle når og hvor vi vil!» «Det er da en menneskerett å kunne styre shopping og tilværelse selv. Er vi ikke frie mennesker?»

Skal lure på det! Noen ganger er den menneskelige trang til frihet så stor at frihetstrangen er vår verste fiende. Den som alltid gjør det en har lyst til, har snart ikke lyst til det en gjør. Den som fyller livet med oppgaver og plikter uten stans, tapper snart livet for både spenst, forventning og muligheter. 

Besnærende. Søndagsåpne butikker Norge rundt kan virke besnærende og forlokkende, men er ikke hva vårt folk trenger i 2015. Det er en dårlig match mellom «alltid åpent» og det livet og samlivet som mer en noen gang trues av at den eksistensielle og følelsesmessige åpenheten er truet.

Mens butikkene alltid skal være åpne og livet skal tåle hva som helst av overbooking, sliter norske familier med mangel på åpenhet. Hadde åpningstiden mellom norske partnere vært tilnærmet lik åpningstiden i norske forretninger ville samlivene blomstret. Men det er dessverre ikke slik. De lukkede sinn trenger hjelp, også av en annerledes dag til besinnelse og fornyelse.

Norge fortjener med andre ord søndagsåpen natur, søndagsåpne kirker, søndagsåpne hjem og søndagsåpne sinn. Norge trenger en ny gjestfrihet med en annerledes åpenhet enn hva butikker kan tilby, for livets skyld! 

PUBLISERT I VÅRT LAND 5.2.2015

Gå til innlegget

Et førjulsbrev

Publisert over 5 år siden

Hvis barna er våre fornemste gjester er det dårlig gjort å gjøre dem utrygge av voksnes promillejul.

Kjære medmenneske

• Lev mer. Drikk mindre! 
Det er jul.

Gud kom ikke for å gjøre oss til religiøse skikkelser eller åndelige særinger, men til levende mennesker. Hans største ønske er å vekke oss opp av utakknemlighetens melankoli og selvfølgelighetens monotoni. Ja, rett og slett å gi oss en «nær-livet-opplevelse» så det kan merkes at vi lever. Julen er derfor tiden for å bli mer menneske så vi kan bli medmennesker. Derfor sier jeg: «Lev mer! Drikk mindre! Det er jul.»

Den som skal leve, må være våken og tilstede. Den som drikker blir søvnig og fraværende. Du blir en dårlig ludospiller av å drikke deg søvnig. Du blir for sløv til å gå rundt juletreet i portvinsbris. Du blir en dårlig samtalepartner med ungdom etter tre Løiten og to juleøl. Hvis barna er våre fornemste gjester er det dårlig gjort å gjøre dem utrygge av voksnes promillejul. Derfor: lev friere med alkoholfritt. Vis ærefrykt for livet og kjærlighet til barna ved å begrense bruken av alkohol!

• Del mer. Kjøp mindre! Det er jul.

En mann i sitt livs krise beskrev seg selv på følgende måte: «Jeg hadde alt og glemte å dele. Og det ble det hele». Den kristne jul handler om en mann som hadde alt og husket å dele. For å gjøre oss hele. Det handler om en mann som snudde det meste på hodet så vi ikke skulle miste vårt hjerte. Han sa: «Hva gagner det et menneske om det vinner hele verden, men tar skade på sin sjel».

Den som karrer til seg alt mister det meste. Men den som deler det meste, vinner alt. Det handler om å dele tid og gi avkall på gammel, billig trøst à la: « Det er ikke kvantiteten på tid som er avgjørende, men kvaliteten». For noe tull! Tid er avhengig av både mengde og kvalitet. Det er derfor vi trenger ro til å se hverandre i øynene, spille hockeyspill, kort og dataspill, og øve oss på å leve. La oss dele mer og kjøpe mindre. «Kunsten er å gjøre livets gleder enkle», heter det i et kinesisk ordtak.

• Stans og se Guds under! 
Det er jul.

Julenatt for 2000 år siden kom det en mann som hadde alt og husket å dele. Det kan bli vår glede! I Jobs bok står det rett og slett: «Stans og se Guds under!» Det er stort å erkjenne at det er noe som er større enn oss selv. Vi trenger en himmel over livet for å leve på jorden. Gud kom til oss fordi vi alltid har strevd med å være bra nok.

Julens budskap er: Det er bedre å ta imot enn å ta seg sammen. Julenatt skjedde Guds under: «Ordet ble menneske og tok bolig i blant oss og vi så hans herlighet. I ham var liv og livet var menneskenes lys.» Å ta imot Jesus er å åpne seg for livet. Velsignet jul, kjære medmenneske!

PUBLISERT I VÅRT LAND 17.12.2014

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Hjemmesentrert kirke
av
Joanna Bjerga
10 dager siden / 1504 visninger
Guds fravær
av
Geir Tryggve Hellemo
22 dager siden / 1239 visninger
To strekar
av
Arne Mulen
3 dager siden / 1233 visninger
Ja vel, gamlis
av
Heidi Terese Vangen
28 dager siden / 1221 visninger
Det vi ikke ser
av
Magne Nylenna
14 dager siden / 857 visninger
Biskop Byfugliens merkelige avskjedsreplikk
av
Roald Iversen
rundt 2 måneder siden / 566 visninger
Humanismens hellige skrifter
av
Didrik Søderlind
nesten 2 år siden / 556 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere