Per Arne Dahl

Alder: 69
  RSS

Om Per Arne

Biskop i Tunsberg fra høsten 2014. Tidligere prest i Trefoldighetskirken og på Stortinget. Forfatter. Tidligere spaltist i Aftenposten Søndag, tidligere spaltist i Vårt Land.

Gift med Anne og far til fem barn og bestefar til tre barnebarn. Har arbeidet det meste av livet på Modum Bad som leder av Institutt for Sjelesorg og på Samlivssenteret. Faglig bakgrunn som har betydd mye er utdannelse som pastoralklinisk veieleder og arbeidet med arbeidsveiledning og åndelig veiledning.Har de siste årene arbeidet mye med det som bidro til at han ble statsstipendiat ; å formidle tro og verdier i skrift og tale til kirke og samfiunn.

Følgere

‘Wanted. Dead and alive’

Publisert over 3 år siden

Jeg skulle ønske at Eidsvågs budskap denne høsten i større grad var identisk med innholdet i de mest sentrale sangtekstene hans som har beveget og skapt tro i så mange: «Straffen lå på deg, nåden bærer meg.»

Denne høsten fyller Bjørn Eidsvåg og Svein Tindberg Det norske teater med forestillingen «Etterlyst Jesus». Dette har gitt rom for mange samtaler i ulike fora om hvem Jesus er. Er han et etisk forbilde, en opprører mot makter og myndigheter eller en forsoner mellom Gud og mennesker?

Tunsberg bispedømme består av Vestfold og Buskerud fylke, av by og bygd. Mer enn 522 000 mennesker i alle aldre forsøker å få til et godt liv for seg og sine. Mange har et forhold til kirken, men de siste års statistikk viser også at antallet utmeldinger er økende.

Sånn sett er timingen på forestillingen «Etterlyst Jesus» god. Folks selvfølgelige forhold til kirken er i ferd med å bli avløst av en mer kirkekritisk holdning. Folks likegyldige forhold til Jesus er i ferd med å avløses av en undring på hvem han var og hvilken forskjell han kan gjøre i dag. Troen lever på flere steder enn vi aner.

Gud kan synes fjern, men er Han borte av den grunn? Jesus kan synes bortgjemt, men betyr det at Han ikke finnes ? Den Hellige ånd kan synes uvirkelig, men er Han av den grunn bare tom luft?

Fortellingen om Jesus er altfor godt historisk bekreftet til at den kan avfeies som et falsum. Men budskapet om hvem han var og hva han fortsatt kan bety er likevel omdiskutert, og for mange, avgjørende viktig.

Det er lenge siden folkemengden ropte «korsfest» og hånet Ham i høymælt protest. Det er lenge siden de spyttet på ham og plaget ham til døde. Det har vært stille rundt Jesus. De fleste har ikke angrepet ham høylydt, snarere ignorert og oversett ham. Det er tid for å etterlyse Jesus. Sånn sett skulle jeg ønsket at Eidsvågs budskap denne høsten i større grad var identisk med innholdet i de mest sentrale sangtekstene hans som har beveget og skapt tro i så mange. For eksempel hans smykke av en påskesalme: “En mager mann som stille lider. Evig Gud til alle tider, i himmel og på jord, min frelser og min bror. Jeg ser hva du har gjort, og legger kronen bort. Straffen lå på deg, nåden bærer meg”.

Hvem var Jesus, og hvorfor er Han så viktig i dag?Jeg vet ikke om noe bedre svar enn det Johannes gir i begynnelsen av sitt evangelium: «I ham var liv og livet var menneskenes lys». Og litt senere: “Se , der er Guds lam som bærer verdens synd”.

Når folk spør meg hva Jesus betyr for meg, er det dette det handler om: Det finnes en som er liv og som kan gi oss lys over vår livsvei. Det finnes en som gir sitt liv til soning for våre synder. En som hjelper oss til å se forskjellen på rett og galt. En som hjelper oss til å oppdage nådens nye muligheter og håpets livgivende kraft.

I dette lys blir Jesus-skikkelsen ikke bare en historisk person der bak, men en frelser og åndelig veileder som gir trygghet i dag og for fremtiden.

Forestillingen «Etterlyst Jesus» minner meg om plakatene fra de gamle cowboyfilmene med overskriften «WANTED!». Om Jesus er ønsket av folk flest er usikkert, men det er udiskutabelt at han alltid har ropt til alle slags mennesker det som er den dobbelte betydningen av dette engelske ordet: «Du er både ønsket og etterlyst!».

Over alle våre kirker kunne det dermed stått et skilt med fete typer: «Adgang tillatt for uvedkommende»

Følg hele debatten om «Etterlyst: Jesus»

• Åshild Mathisen: Bedehuset nærmer seg kultstatus

• Halvor Nordhaug: Hva skal vi med Jesus?

• Tor B. Jørgensen: Tid for å si det tydelig: ingen går fortapt

• Petter Olsen: Etterlyst: Bibelens Jesus

• Torstein Husby: Skal vi ha hver vår trosbekjennelse?

• Eyvind Skeie: Når tåken får senke seg i debatten om Jesus

• Se Jesus-debatten på Litteraturhuset

• Hallvard Jørgensen: Jesus og fortapinga

• Egil Sjaastad: Kjære prester - Jørgensen og dere får et problem

• Tor B. Jørgensen: Eidsvåg vender tilbake

• Johannes Morken: Eidsvåg og Jesus

• Tor Martin Synnes: Avlyst: Jesus Kristus

Gå til innlegget

Det er oaser vi trenger

Publisert nesten 4 år siden

I en oase er det verken tid eller anledning til det spektakulære, sensasjonelle og høyrøstede. En oase er et livsviktig sted for fellesskap og nødvendig utrustning for resten av veien.

Oase er en vannkilde i ­ørkenen som gir liv, bevarer liv, tilbyr fellesskap, beskytter mot farer og utruster til veien videre. På menneskers ørkenvandringer er oasene redningen i et krevende­ terreng med et tøft klima.

Slik opplevde jeg Oase som en gave til Den norske kirke fra det første sommerstevnet i Kristiansand i 1980. Lederskapet var opptatt av at bevegelsens mål var fornyelse og utrustning og at det i bunnen av engasjementet var en oppriktighet med vekt på skrifte­målet og daglig omvendelse. Tilsvarende var Oase-bevegelsens samlinger for prester og kirkelige medarbeidere en viktig og betimelig kilde til fornyelse og inspirasjon for svært mange.

Livsviktig. En oase i ørkenen er livsviktig for de som er pilegrimsvandrere. Med vann, mat, mulighet for hvile og beskyttelse­ mot mulige farer er oasene uvurderlige. I en krevende tid for ­kirke ­og folk trenger vi å bevisstgjøre våre lokale menigheter at de er oaser for barn, ungdom, voksne og eldre. Da trenger vi også en Oase-bevegelse som kan inspirere og gi mot til å tenke stort nok om denne type kilde til liv, fornyelse, beskyttelse og utrustning for veien videre.

Det bør derfor ikke være overraskende for Oase-bevegelsens nåværende ledelse at mange er bekymret for at begrepet Oase har endret karakter og gradvis gitt seg selv et nytt innhold. ­Ledelsen har et ansvar for hvordan de lager program og markedsfører seg. Lederskapet har også et ansvar for de utilsiktede følger av en slik profilering og hvordan de kommenterer og forsvarer dette i media.

Spektakulære. I en oase er det verken tid eller anledning til det spektakulære, sensasjonelle og høyrøstede. En oase er et livsviktig sted for fellesskap og nødvendig utrustning for resten av veien.

Sånn sett har det også vært ­inspirerende når Oasebevegelsen har invitert engasjerte, alminnelige kristne ledere fra Afrika­ og andre kontinent. Men en oase verken kan eller skal fremstå som et utstillingsrom for internasjonale karismatikere med enestående egenskaper hva enten det gjelder å falle eller vekke opp fra de døde, helbrede, falle eller le.

Alt som skjer i oasen, skjer for å muliggjøre det alminnelige ­livet: Reisen, målet, trofast­heten og utrustningen. Reisedeltagerne­ trenger den fornyelse som ­oasene kan tilby, nåde og kraft i fast og flytende form.

Ikke catwalk. Vi trenger ikke en Oasebevegelse som en catwalk for det spektakulære og lett pirrende mirakuløse, men som et fristed for alminnelige kristne som trenger en real rotbløyte i nåde og sannhet, et fokus på Jesu etterfølgelse, ja, et liv som flyter over til andres beste og Guds ære. Oasebevegelsen på sitt beste gjorde Gud til stede i menneskers liv på en sunn måte og åpnet oss for nådegavene.

Og slik Den hellige ånd og ­nådegavene i den bibelske tenkning har som mål å utruste ­menigheten så kirken kan være hellig og alminnelig, har det vært og bør fortsatt være Oasebevegelsens visjon å inspirere lokale­ menigheter til det vi trenger aller mest: Gjøre Jesus Kristus kjent, trodd, tilbedt og etterfulgt. Ja, ­inspirere til kristen tro og praksis slik at vi holder fast på det de første kristne trofast tviholdt på: Bibelen som Guds ord, bønne­livet, et ærlig fellesskap og nattverdfeiringen. Da vokste ­enkeltmennesker som kristne. Da vokste menighetene på overraskende vis.

Røttene. En oase er ikke et foretak vi kan finne på av oss selv. En oase blir først til der vi leter og finner gudskapt vann og ly for vind og vær. Slagordet må derfor bli: Tilbake til røttene! Orienteringspunktet for en kristen bevegelse må alltid være ­radikalitet som betyr «til røttene». Etter å ha lest bevegelsens selvforsvar den siste ­tiden, appellerer jeg derfor til Oases lederskap om å lytte og lære fremfor å miste sin identitet og relevans.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 9.7.2016

Følg hele debatten om Oase

• Les Atle Sommerfeldt 8. juli: Karikatur av Oase?

• Les Ruth Iren Grimstad: Det går fint an å tvile på Oase

• Les Sigurd Røiseland 7. juli: Tro og erfaring

• Les Arne Helge Teigen 4. juli: Når tro og naivitet forveksles 

• Les Gjermund Eikli 4. juli: Sommerfeldt maler karikatur av Oase. God kvardagskristendom og sunn karismatikk er to sider av samme sak

• Les Gjermund Eikli 2. juli 2016: Teigen kritiserer bredt fra smal plattform

• Vårt Land på lederplass 1. juli: Når Gud skal erfares

• Les Atle Sommerfeldt 30. juni: Leder ut i ørkenen, ikke til kilden, Oase

• Les Arne Helge Teigen 26. juni: Lar meg ikke skremme av åndelig maktspråk

• Les Gjermund Eikli 25. juni: Frarøvet en velsignelse

• Les Arne Helge Teigen 17. juni: Oase, karismatisk eskatologi og elitisme

• Les Gjermund Eikli 17. juni: En ære å bli kalt ekstremt karismatisk

• Les Jan Gossner 13. juni: Altfor mye nesegrus beundring

• Les Arne Nordahl 6. juni: Jeg har vært bekymret for utvikligen i Oase

Gå til innlegget

Påske – mulighetenes høytid

Publisert rundt 4 år siden

Overskriften over vår tid er på mange måter: «DET GJORDE MENNESKET».Overskriften over påskeevangeliet er: «DET GJORDE GUD».

Vi lever i en prestasjonskultur hvor mye handler om å bli sett, verdsatt og bli lagt merke til.

Trusselen er å bli oversett og bli forbigått.
Vi lever i en sammenligningskultur hvor mye handler om å betrakte seg i forhold til andre.
Trusselen er å falle gjennom og bli borte.
Vi lever i en kompetansekultur hvor mye handler om å komme seg opp og fram.
Trusselen er å ikke nå fram, og å bli akterutseilt.
Vi tilhører alle generasjon prestasjon.   

Felles for disse tendensene er at det er oss det kommer an på. Det dreier seg om vår aktivitet, våre initiativ og vår egeninnsats. Overskriften over vår tid er på mange måter: «DET GJORDE MENNESKET».

Det faller ikke tilsvarende lett for oss å ta imot påskens budskap, at viktigst av alt er: «DET GJORDE GUD».  Påsken er derfor tiden for å la seg favne av nådens Gud.  Det viktigste i livet er ikke hva vi får til, men hva vi får. Påsken er mulighetenes høytid der vi kan ta et oppgjør med våre mislykkede forsøk på å frelse oss selv og åpne oss for noe nytt: «Det som var umulig for loven…det gjorde Gud».  

August Strindberg beskrev dette påskemysteriet i sitt skuespill Påske. Strindberg strevde lenge med å akseptere den kristne tanken om det Gud gjorde ved å la Jesus sone for menneskehetens skyld på korset. I sitt pasjonsspill legger han følgende setning i munnen på hovedpersonen Elis som i sitt livs lange fredag erkjente egne og andres svik og nederlag: «Forstår du dette, at Forsoneren har sonet for våre synder, og likevel fortsetter vi å betale?»

Vi er vant til å regne med egenandeler for å motta ytelser. Det reduserer kostnadene for den som står for ytelsene og det ansvarliggjør oss som mottakere. Men Gud spør ikke etter egenandeler. Gud spør om vi tar imot det han gir oss helt gratis. På latin heter ordet nåde gratia, som er opphavet til vårt ord gratis og det engelske grace.  

Det er dette mange av oss strever med: Forsoningens gåte. At en er død for alle. At en begynte å lete etter oss lenge før vi visste at vi var på ville veier. At en gav seg selv for oss lenge før vi var i stand til å gi oss selv til ham. At troen ikke begynner i vårt hode, men i Guds elskende og gjennomborede hjerte.

Dette er nesten for godt til å være sant, og vi fortsetter, for sikkerhets skyld, å betale lenge etter at gjeldsbrevet er slettet. Derfor er påsken mulighetenes høytid. Da vi kan erfare at nåden er gratis, men ingen billig nåde. Den kostet Jesus livet og gav oss livet. Nåden er gratis, men den er en kostbar nåde som kaller oss til etterfølgelse og et forpliktet liv. Til å gå ut og bidra til det gode. Ikke for å bli elsket og akseptert, men fordi vi er elsket og akseptert, og fordi verden trenger det samme. Det gjør en befriende forskjell.

Velsignet påske!

 

Gå til innlegget

Takk – og beklager, Joralf Gjerstad

Publisert rundt 4 år siden

Jeg takker Joralf Gjerstad for hans livslange tjeneste. Og jeg beklager på kirkens vegne at vi har forsømt den helbredende tjeneste. Det har vært noe puslete og defensivt over kirken. Nå er det tid for å praktisere.

Filmskaperen Margreth Olin har vært enestående dyktig til å dokumentere ondskap, urett og overgrep med sine dokumentarfilmer som hun gjennom årene også har vist for svært mange kirkelige medarbeidere. Takk til henne, på vegne av kirken!

Før lanseringen av filmen Mannen fra Snåsa har hun signalisert en dreining i sitt kunstneriske arbeid fra å dokumentere ondskap til å dokumentere godhet. Det er et spennende prosjekt som gjorde at jeg kom til å tenke på Gabriel Scotts ord: «Ondskap tærer, godhet nærer.»

Det tærte også på for henne. Det hadde sin pris å bevege seg så mye i ondskapens landskap. Og nå, møtte hun Joralf Gjerstad, og fikk inspirasjon og assistanse til å dokumentere godheten og barmhjertigheten. Hun ble tent på å dokumentere godhetens forandringskraft, slik hun møtte den i Joralf Gjerstads liv og tjeneste. Og sammen med domkirkeprest Elisabeth Thorsen har de gitt oss en viktig kveld hvor vi fokuserer på dette.

Godhet nærer. For snart 5 år siden strømmet det tusenvis av mennesker hit til Oslo domkirke etter 22. juli, og vi erfarte det samme som Margreth Olin har erfart: «Ondskap tærer, godhet nærer». Det er derfor vi søker til kirke. Det er derfor vi er her i kveld for å hjelpe hverandre å fokusere på godhetens gjenskapermakt og viktigheten av å tenne lys.

Den 23. juli 2011 inviterte vi Anne Grete Preus til å synge med og for oss i Oslo domkirke. Hun fortalte om turen fra Uranienborg og ned til kirken. Hun kom forbi en blomsterlund på veien. Øynene hennes falt på en markblomstbukett, et kubbelys, en fyrstikkeske og et kort der det stod skrevet: «Hvis lyset slukner, vær snill å tenne det igjen.» Det er derfor vi er her for å hjelpe hverandre å holde motet oppe i en krevende virkelighet. Det er derfor, du, Joralf har holdt trofast på med din helbredende gjerning gjennom et langt liv.
Det er bedre å tenne lys enn å forbanne mørket!

Takk, Joralf. På vegne av kirken takker jeg Joralf Gjerstad for hans lange, livgivende tjeneste der han har vist at han tror på Gud og elsker menneskene. Jeg takker ham for hans dobbelte lydhørhet; at han i så stor grad har evnet å lytte både til Gud og mennesket.

Han har fortalt at du var særlig glad i klokkerbønnen. Den bønnen som har som fokus å åpne seg for Gud og hva vi kan lære av den treenige Gud. Joralf Gjerstad har i praksis vist hvor viktig det er å la håpet overvintre fordi Guds kjærlighet er kommet for å bli. Jeg takker ham for hans klokketro på denne visjonen.

Joralf Gjerstads kall har vært og er å finne en vei ut av destruksjon og håpløshet. Han fortjener takk at han har vært trøsteren og som det engang ble sagt om overlege Gordon Johnsen: «en god håper». Med sin væremåte har han vist at han har skjønt at Gud har skapt oss med to ører og en munn, derav bør følge at vi bør lytte dobbelt så mye som vi snakker.

Det meste har han lært av kirkens herre, sier han. Og særlig slik det kommer til uttrykk i julesalmen: «Gi din Gud ditt hjerte hen. Gi din ringe neste. Gi din uvenn og din venn, Gi dem du ditt beste. Gi til du blir tom og arm, Intet skal du miste. Gi til du blir rik og varm, Rikest på det siste.»

Jeg takker Joralf Gjerstad for at har vært lydig mot sitt kall, med sine varme hender, sitt varme hjerte og sin helbredende oppmerksomhet mot den enkelte.

Beklager. Samtidig beklager jeg på kirkens vegne at vi har forsømt kirkens helbredende tjeneste. Det har vært noe puslete og defensivt i vår praksis. Som om vi ikke har trodd ordene i Jakobs brev 5,13-16 om å salve og be for de syke i Jesu navn. For ofte har vi vært så redd for misbruk av bønn og salving, at vi har glemt bruken og unnlatt å snakke om «helbredelsens nådegave». For ofte har vi fokusert på mulige negative følger at vi har gjemt unna oljeflasken og gjort «kirkens helbredende tjeneste» til et ikke-tema. Dermed har vi, uten å ønske det, dekket bord for usunn og uverdig praksis, ofte på siden av kirkens lange tradisjon.

Når vi takker Joralf Gjerstad for sin forvaltning av en livgivende tjeneste, må vi samtidig utfordre hverandre til mer konstruktiv forvaltning av denne i vår kirke.
Nå er det tid for praksis i Guds menighet.

Det er tid for å snakke om Jesus som den som elsker oss sønder og sammen.

Det er tid for å gå til skriftemål og motta absolusjonen som en del av vårt liv.

Det er tid for å la seg be for og velsigne – om det er krenkelser, overgrep eller tunge bekymringer som er påført oss av andre. Det er tid for praksis.

Det er tid for oss å hente fram olje og salve og be for hverandre i Jesu navn samtidig som vi ber for leger og behandlere som i troskap gjør sin gjerning.

Ikke magi. Jeg snakker ikke om bønn og forbønn som magi og hokuspokus til å overvinne det vonde eller onde. Men jeg snakker om en ny praksistrening i kirken hvor vi øver oss på å overgi det vonde og onde til Gud. Ja, viser at ordet er blitt menneske og blir mer bevisste på å trene på «å legge alt vi har på hjertet, fram for Gud i påkallelse og bønn med takk, så Guds fred kan bevare våre hjerter og tanker i Kristus Jesus». (Fill 4,6-7) Vår Gud er en Gud med sår, og «ved hans sår har vi fått legedom.»

Da kan kirken bli vårt hospital. Da kan kirken bli vårt herberge. Da kan kirken bli vårt hjem der troen, håpet og kjærligheten kan overvintre, selv i en kald vinter.

Det er tid for praksistrening i vår kirke. Bibelen må åpnes, Kristus gjøres kjent. Synder bli tilgitt og mennesker må bli oppreist fra skam og krenkelser påført av andre. Nå er det tid for å sette Kirkens helbredende gjerning på dagsorden, slik lærer Jan Olav Henriksen ved Menighetsfakultetet i intervjuer i Vårt Land har gjort i det siste året.

Å dokumentere godhetens helbredelse har Margreth Olin vist i sitt fremragende filmarbeid, og Joralf Gjerstad har gjort det i sin praksis. Nå utfordres vi til å praktisere godhetens gjenskapermakt, Gud til ære og vår neste til gavn. Vi utfordres til å åpne våre kirkerom så flere kan oppleve den legende godheten.

Kronikken er basert på talen Per Arne Dahl holdt i Oslo domkirke tirsdag kveld. Han deltok i en samtalekveld om barmhjertighet – der Margreth Olin, Joralf Gjerstad og domkirkeprest Elisabeth Thorsen presenterte Olins arbeide med filmen Mannen fra Snåsa.

LES OGSÅ HELGE SIMONNES: Snåsamannen som forbilde

Gå til innlegget

Jul, gjest-frihetens høytid

Publisert over 4 år siden

På kirkens vegne beklager jeg at altfor mange har opplevd ­avvisning og mangel på inkludering.

Det var ikke rom for dem i ­herberget, leste jeg julaften i Åmot kirke, og ble avbrutt av en gutte­pjokk: «Sånn kan det ikke ­verra!».

Etter Jesu fødsel skal det være husrom for alle. Som om englene tegnet med ­lysende skrift på himmelen: «Gjestfriheten er kommet til jord!» Det handler om gjestfrihet som en udiskutabel menneskelig verdi. Det handler om frihet for gjesten til å være menneske.

I Hebreerbrevet får vi utfordringen i klartekst: «Glem ikke å være gjestfrie, for på den måten har noen, uten å vite det, hatt engler som gjester». Peter sier det kortere og svært tydelig: «Vær gjestfrie mot hverandre uten å klage.»

Og når Jesus skal forklare hva som ­betyr noe i livet, roser han de som tar imot de fremmede: «Jeg var fremmed og dere tok imot meg.» Dette sa han som selv opplevde ikke å bli tatt imot som lite barn i en familie på flukt: «Han kom til sine egne, men hans egne tok ikke imot 
ham.»

Har vi glemt? Gjestfrihet er et stort ord som altfor ofte får et for lite innhold. «Sånn kan det ikke verra!» På kirkens vegne beklager jeg at altfor mange har opplevd avvisning og mangel på inkludering.

Året 2015 har vært en stor utfordring til vår del av verden. Anført av Tysklands leder Angela Merkel, var det tegn til en ny gjestfrihet hvor vi sluttet å telle antall flyktninger, men isteden takket for livet og trodde at der det var hjerterom er det også husrom.

Det gikk ikke mange uker før stemningen begynte å snu og sentrale politikere hevdet at «godhetstyranniet rir Norge som en mare». Har vi glemt at vi alle, dypest sett, er flyktninger i verden, gjester som er avhengige av andre menneskers godhet og evne til å inkludere i et fellesskap. Har vi glemt at vi alle er pilegrimer på vei hjem? Har vi glemt at vi alle forkommer uten et herberge?

Derfor er gjestfrihet verdens håp, og guttens replikk i Åmot kirke en utfordring til oss alle. Vi blir sterke av å være gjestfrie, og svake av å være snerpete, kalde og avmålte.

Fargerikt fellesskap. Bildet «gjestebud» av Liv Benedicte Nielsen som illustrerer denne julebetraktningen sprenger da også aldeles rammen for våre tanker om fellesskap og hvor mange vi synes vi har plass til rundt bordet.

Her er ikke bare 12 menn, men mer 
enn 30 mennesker; unge, gamle, kvinner 
og menn, og det bugner av gode gaver i et fargerikt fellesskap. Noe flottere 
bilde på hva Jesu jul er, kan vi knapt 
tenke oss.

Adventstiden er ikke de lystige hjerters 
høytid, men tiden for lysets komme og ­lysets kraft. Bak det grønne og glit­rende kan det være kaldt og guffent, taust og utrygt med skjulte tragedier for store og små. Julen er Guds håndtrykk til oss, ikke med løfte om fravær av sorger, men om nærvær i alt. Han tilbyr frihet til sine gjester.

Sånn skal det verra. «I min fars hus er det mange rom», sa Jesus. «Var det ikke slik, hadde jeg sagt dere det.» Ferdig ­
snakka! Advent og jul er tiden da vi feirer 
den minste som kom til verden med den største kraften. 600 år før Jesu komme fikk de sin adventshilsen fra profeten ­Jesaja: «Det folk som vandrer i mørket får se et stort lys; over dem som bor i skygge­landet stråler lyset fram. For et barn er oss født, en sønn er oss gitt.»

Denne julen har vi en sjelden anledning til å vise at Jesus har vokst ut av krybben og inn i våre hjerter. Evangeliet er i en sum gjestfrihet. Fra å møte andre som fiende, kan vi bli noens frende og vise at det igjen er blitt plass i «herberge». Sånn skal det verra! La oss øve oss på å dekke bord for noen ekstra. Da kan det bli en velsignet jul og et gjestfritt nytt år!

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 19.12

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Hjemmesentrert kirke
av
Joanna Bjerga
10 dager siden / 1504 visninger
Guds fravær
av
Geir Tryggve Hellemo
22 dager siden / 1239 visninger
To strekar
av
Arne Mulen
3 dager siden / 1233 visninger
Ja vel, gamlis
av
Heidi Terese Vangen
28 dager siden / 1221 visninger
Det vi ikke ser
av
Magne Nylenna
14 dager siden / 857 visninger
Biskop Byfugliens merkelige avskjedsreplikk
av
Roald Iversen
rundt 2 måneder siden / 566 visninger
Humanismens hellige skrifter
av
Didrik Søderlind
nesten 2 år siden / 556 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere